Stikkordarkiv: Kendzior Nøste

Nøste Kendzior, 1950–2006

Foto: Norsk Oversetterforening 2001

Nøste Kendzior oversatte nærmere femti skjønnlitterære bøker, primært fra finsk til norsk, men også fra finlandssvensk, svensk og litt dansk. Det var noveller, essay og ungdomsbøker, men først og fremst romaner. Hun oversatte også noen titler til dansk sammen med sin danske ektemann, Carsten Ohlmann. Dette kom i tillegg til hennes svært aktive innsats på mange områder i norsk kulturliv.

Oppvekst og skolegang
Nøste Kendzior betraktet seg selv som «en oppdagelsesreisende i verden».[1] Hun ble født i Vardø 8. juli 1950, var av samisk ætt og fikk navnet Ellen Johanne Kristensen. Hun var datter av Edvard Johan Kristensen og Inger Elinor Kristensen (f. Olsen). Etter to år fikk hun en bror, Bjørn Kristensen.

Ellen Johanne Kristensen bodde sine første år i Vardø, en by som gjennom hele livet sto hennes hjerte nær. I de tidlige barneårene flyttet familien imidlertid en del rundt i Nord-Norge, siden faren var engasjert flere steder som ingeniør. Da hun var fem–seks år gammel ble foreldrene skilt. I en kortere periode bodde hun hos moren i Mo i Rana, før hun etter eget ønske flyttet til faren i Storsteinnes i Troms. Hun var et arbeidsjern hele livet, og fra 12-årsalderen jobbet hun samtlige jule- og sommerferier, blant annet som tjenestejente på gård, fabrikkarbeider på Findus og Toro, renholder og assistent på eldrehjem.

I Storsteinnes gikk hun først på Storsteinnes folkeskole til 1964, og så på framhaldsskole. Hun flyttet hjemmefra tidlig og gjennomførte realskoleeksamen på internat ved Målselv Statsrealskole i 1967, for deretter å avlegge examen artium ved engelsklinjen på Eids toårige gymnas i Nordfjordeid. I 1969 tok hun ex.phil. ved Universitetet i Bergen (UiB) og året etter grunnfag i psykologi. Som ung student giftet hun seg med Arnbjørn Jakobsen, og de fikk datteren Guro i 1972. Da svangerskapspermisjonen var over, tok hun mellomfagseksamen i sosiologi ved UiB i 1974. Samme høst flyttet hun til Ekenäs i Finland, hvor hun vikarierte som psykologassistent ved Ekåsens Sinnessjukhus frem til høsten 1975. Da reiste hun som nyskilt til Trondheim, hvor hun året etter avsluttet sin cand.mag.-grad med mellomfagseksamen i pedagogikk.

Navneendringer
Kjælenavnet Nøste fikk Kristensen allerede som liten av moren, som mente at hun så ut som et lite garnnøste når hun pakket inn i mange lag med klær fikk gå ut og leke i Finnmark-vinteren. De første årene ble det bare brukt av de nærmeste, men da hun begynte å skrive og oversette, ble det hennes faste fornavn.

I 1977 flyttet hun til Danmark og giftet seg med Jan Kendzior, som hun hadde møtt i København på vei hjem fra en lang Europa-reise. Hun tok hans polske etternavn og beholdt det også etter at ekteskapet tok slutt i 1980. Det innebar derfor ingen navneendring da hun 1981 giftet seg med danske Carsten Ohlmann, som hun forble gift med frem til sin død i 2006. Ifølge Ohlmann syntes hun at både Nøste og Kendzior profilerte henne bedre i arbeidet som skribent enn Ellen Johanne Kristensen. Mot slutten av 1980-årene fikk hun det med på et ID-kort: «Ellen Johanne ‘Nøste’ Kendzior» – slik at hun kunne hente postforsendelser til Nøste Kendzior. I passet forble hun hetende Ellen Johanne Kendzior.

Mangfoldig virke
Nøste Kendzior var ikke bare oversetter. Mellom 1986 og 1998 hadde hun full stilling som daglig leder ved Nordisk informasjonskontor i Alta, underlagt Nordisk ministerråd og med formål om kulturutveksling mellom de nordiske landene. I løpet av disse årene arrangerte hun blant annet rundt femti språkkurs i finsk og islandsk for norske deltakere.

«Fritiden» brukte Kendzior til annet arbeid. Hun spilte selvlagde forestillinger, skrev flere hundre artikler, forord og etterord, essay, kåserier og foredrag, hadde mengder med verv, satt i juryer og var tilknyttet NRK og flere avisredaksjoner som litteraturkritiker. For denne innsatsen mottok Kendzior flere priser. I 1988 fikk hun et æreslegat til utenlandske oversettere fra det finske forlaget WSOY. I 1994 tildelte barne- og ungdomsbokorganisasjonen International Board on Books for Young People (IBBY) henne Certificate of Honour for Translation. Tre år senere mottok hun den finske stats pris til utenlandske oversettere, og i 2000 ble hun kåret til Årets kritiker av Norsk kritikerlag.

Etter at hun i 1998 sa opp jobben ved Nordisk informasjonskontor for å bli frilanser, fortsatte hun å bo i Kåfjord sammen med Carsten Ohlmann frem til de gjorde Oslo-borgere av seg i 2002.

Nøste Kendzior har i sine tallrike tekster gitt uttrykk for sine meninger om å oversette, skrive anmeldelser og formidle kunnskap om litteratur. Hun reflekterte over oversetterens arbeid og rolle, og var bevisst sitt ansvar overfor både leserne, teksten og forfatteren. Hun rettet også kritikk mot skribenter som i sine presentasjoner av oversatt litteratur ofte ignorerer oversetterens arbeid, også i tilfeller hvor de skryter av forfatterens gode språk: «For det er jo ikke forfatteren, men oversetteren han har lest!»[2] Et tilbakevendende tema i Kendziors egen skriving var relasjonen mellom teksten og leseren. Hun skrev at en bok blir til først når noen leser den. Som oversetter ville hun være både synlig og usynlig på samme tid. Hun formulerte dette paradokset på en måte som er typisk for henne: «Men slik er det: Jo bedre en oversettelse er, jo mindre merkes oversetteren.»[3]

Det finske språket
Tidlig på 80-tallet ble Kendziors interesse for finsk språk, kultur og litteratur for alvor befestet. Selv om hun i disse første årene jobbet som sosialpedagog og narkoterapeut ved forskjellige sosialpedagogiske institusjoner i Danmark (blant annet Kirkens Korshær og Kriminalforsorgen), begynte hun å studere finsk dels på egen hånd, dels på enkeltfagskurs hos daværende lektor Olli Nuutinen ved Københavns Universitet. I årene 1983–1986 ble Kendzior tildelt tre fortløpende årsstipendier under det finske undervisningsministerium ved Helsingfors Universitet. Senere, i 1986, avla hun cand.philol.-graden i finsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo, med karakteren 1.8.

Parallelt med finskstudiene begynte Kendzior også sin oversettervirksomhet. Den aller første romanen Kendzior oversatte, var Strømerens søn (Harjunpää ja poliisin poika, 1983) av den finske forfatteren og politimannen Matti Yrjänä Joensuu. Denne oversetterdebuten utførte hun sammen med Carsten Ohlmann, og boken ble utgitt på dansk i 1985. Den egentlige debuten, til norsk, skjedde året etter. I 1986 oversatte og skrev Kendzior forordet til finske Annika Idströms bok Min far, min elskede (Isäni, rakkaani, 1981). Deretter kom Min bror Sebastian (1987) (Veljeni Sebastian, 1985) av samme forfatter, også den på Aschehoug forlag. For den fikk Idström den finske statens litteraturpris, mens VG skrev at Kendzior «har levert en fin oversettelse».[4]

Listen over Kendziors oversettelser fra finsk omfatter både samtidslitteraturens mest kjente verk, store klassikere og mindre kjente barnebøker. Kendzior hadde nok spesielt gode muligheter for å få ambisiøse oppdrag ettersom det på 1980- og 1990-tallet var få i Norge som kunne oversette fra finsk. Kjente finske samtidsforfattere som Pirjo Hassinen, Annika Idström, Olli Jalonen, Leena Lander, Rosa Liksom, Arto Paasilinna, Pentti Saarikoski og Anja Snellman kan i dag leses på norsk i Kendziors oversettelse. Finlands mest kjente klassiker, Aleksis Kivis Sju brødre, og en av den finske modernismens milepæler, Marja-Liisa Vartios Fuglene var hans, står frem som høydepunkter i Kendziors oversetterkarriere.

Sju brødre – et ikon i den finske litteraturen
Seitsemän veljestä (1870) er i en klasse for seg i finsk litteratur. Boka er ikke bare kjent for å være den første finskspråklige romanen, men har også helt unike litterære kvaliteter. Fortellingen om sju unge menn som i protest mot samfunnets krav og normer forlater hjemstedet sitt og flytter til skogs som nybyggere, har fått en kultposisjon uten sidestykke i finsk kultur. Boka er pensum på skoler og litteraturstudier, og den er stadig gjenstand for forskning, samt inspirasjon og forelegg for andre kunstarter, som film og teater. I det finske språket vrimler det av uttrykk, navn og motiver hentet fra boka. Forfatteren Aleksis Kivi (1834–1872) døde bare 38 år gammel og har blitt et symbol på en tragisk forfatterskjebne, forårsaket av fattigdom, depresjon og alkoholisme. Men først og fremst var han en forfatter som aktivt arbeidet for å utvikle finsk som litterært språk.

Nøste Kendziors oversettelse fra 1997, av romanen i sin helhet og fra originalspråket, er et arbeid av stor kulturell betydning. En nyoversettelse av en klassiker er ikke bare en ny tolkning av teksten, den gir også boka nytt liv og gjør den synlig i samtiden. Da Kendzior begynte på sin kanskje mest ambisiøse oversettelse, fantes det allerede to norske utgaver av Seitsemän veljestä, som begge var sekundæroversatt fra svensk: Johan Borgens De syv brødrene fra 1939 baserer seg på Per Åke Lauréns oversettelse fra 1919 og Hartvig Kirans nynorske Sju brør fra 1960 på Elmer Diktonius’ oversettelse fra 1948. At Kivis klassiker finnes i hele tre oversettelser på norsk, er uvanlig for et lite språkområde. Det er bare engelsk, fransk og spansk som kan vise til samme antall oversettelser av Seitsemän veljestä, og det skyldes at ulike oversettelser innenfor disse store språkområdene kom ut i ulike land.[5]

Oversetteren av Sju brødre må beherske hele det språklige spekteret. I originalverket bruker Kivi blant annet både arkaisk skriftspråk, frodige folkelige uttrykk og bibelinspirert språk. I sin oversettelse viser Kendzior en suveren forståelse også for gammelfinskens finesser og intertekstuelle dimensjoner. Oversettelsen hennes er nøyaktig, men ikke ordrett. Nyansene fra originalteksten er med, men de har fått en språkdrakt som lettere åpner seg for en moderne leser. Som i eksempelet nedenfor, der Timo sier at de ikke savner «Jumalan armoa eikä linnunkaan piimää», heter det i Kendziors oversettelse «verken grønne enger eller hvilens vann». «Linnun piimää», eller «fuglemelk/fuglesurmelk», hadde nok ikke gitt mye mening for en norsk leser. Metaforer er ofte vanskelige å oversette, og verre blir det når uttrykket peker på et fenomen med mytologisk opprinnelse, slik «fuglemelk» gjør. Rytme og klang er viktig i romanen, og i dialogene har alle de sentrale karakterene sin egen, individuelle måte å snakke på. Kivi var perfeksjonist og på grensen til en manisk språkentusiast, og han skrev romanen om minst tre ganger på ti år. Boka var hans livsverk og kostet ham nesten livet. Etter at Sju brødre ble utgitt i en sterkt forkortet utgave i 1870 og fikk dårlig kritikk, ble Kivis allerede ustabile mentale helse bare verre.[6]

Eksempelet nedenfor er fra romanens sjette kapittel. Brødrene har rømt fra hjemstedet Jukola og bosatt seg i Impivaara («Jomfruberget»). Det er julekveld, nybyggerstuen er ferdig og brødrene lever i en ny og fri tilværelse. Brødrene Juhani og Timo diskuterer hva som er viktig i livet, uten å vite hvilken dramatisk vending kvelden skal ta. Senere samme kveld drikker brødrene øl, setter i gang en nevekamp seg imellom, og slipper ilden løs.

Juhani: Juuri niin! täällä on hyvä olla! […] Mutta katsos kun mies taitaa aatella mitä hän tahtoo, aatella itsensä koko maailman herraksi tai tönkeileväksi sontiaiseksi. Kas hän taitaa aatella kuolleiksi Jumalan, perkeleet, enkelit ja koko ihmissuvun ja elikot maassa, meressä, ilmassa, aatella maan, helvetin ja taivaan katoovan kuin tappuratukko tulessa, ja pimeyden astuvan sijaan, jossa kenokaula sinä ilmoisna ikänä ei Herran valkeutta huuda. Niin sinkoilee täällä miehen aatos; ja ken taitaa viskella verkkoja sen tielle.

Timo: Kuka käsittää tämän maailman rakennusta? Ei ihmislapsi, joka on typerä ja tyhmä kuin määkivä jäärä. Mutta parasta ottaa päivä tultuansa, sallis sen mennä mentyänsä, käyköön sitten puuhun tai mäntyyn. Täällä ollaan vaan.

Juhani: Mikä on meidän täällä ollaksemme? Mitä puuttuu?

Timo: «Ei Jumalan armoa eikä linnunkaan piimää.» Aitta on ruokaa täys ja pirttimme lämmin. Täälläkin kiiriskelemme oljilla.

Juhani: Täällä kiiriskelemme kuin mullikat kahisevilla oljilla. Kylpeä taidamme koska miellyttää, koska vain päähämme pistää, ja syödä koska maistaa.

(Kivi (1989 [1870], s. 121–122)

Hartvig Kirans oversettelse er god, men flere detaljer er utelatt:

Juhani: Just det! […] Her er det fred og fridom. […] Men du skjønar, ein mann kan tenkje seg kva han vil – at jorda, helvetet og himmelens kverv som skodde for vind, og at det kjem eit stort mørker, der ingen hane nokon gong skal strekkje nakken og rope etter Herrens ljos. Slik jagar mannetanken som eit lyn, og kven kan fange han?

Timo: Kven skjønar korleis verda er innretta? Ikkje menneskebarnet, for det er einfaldig og dumt som ein skrigarunge. Det beste er å ta dagen som han kjem og la han gå som han vil.

Juhani: Har vi det ikkje godt her? Kva saknar vi?

Timo: Ikkje Guds nåde og ikkje hans himmelske mjølk. Bua er full av mat, og varmt er det i stova, og her velter vi oss på halmen.

(Kivi / overs. Kiran (1960), s. 108–109)

Kendziors oversettelse har med hele dialogen. Det er også enkelte moderniseringer i språket, noe oversetteren fikk kritikk for.[7]

Juhani: Nemlig! […] Her er det fred og frihet. […] Men, skjønner du, man har lov til å tenke hva man vil, man kan forestille seg at man er herre over hele verden, eller en flittig tordivel, Jada, man kan tenke seg at Gud er død, og djevlene, englene og hele menneskeslekta og samtlige krek på jorda, i havet og i lufta, forestille seg at jorda, helvetet og himmelen forsvinner som en høydott i vinden, og at det i stedet kommer et mørke hvor ingen hane noensinne bøyer hodet bakover og roper på Herrens lys. Slik kan menneskets tanker vandre, og hvem vil kaste hindringer i dets vei?

Timo: Hvem kan fatte hvordan denne verden er føyd sammen. I hvert fall ikke mennesket, som er dumt og enfoldig som en brekende vær. Men det er best å ta dagen som den kommer, og la den gå som den forsvinner, så får det briste eller bære. Vi er bare her.

Juhani: Har vi det ikke bra her? Hva er det som mangler?

Timo: Verken grønne enger eller hvilens vann. Vi har bua full av mat, og det er varmt i stua. Og her velter vi oss på halmen.

(Kivi / overs. Kendzior (1997), s. 122–123)

Fuglene var hans – dialogens fyrverkeri
Da Kendzior avla cand.philol.-graden i finsk språk og litteratur i 1986, var det med hovedoppgaven Kvinnen i speilet: kvinnelig identitet i Marja-Liisa Vartios romaner. Til tross for sitt korte liv markerte den finske forfatteren Marja-Liisa Vartio (1924–1966) seg som en av Nordens fremste etterkrigsforfattere, og kritikerne i hjemlandet påpekte tidlig at hun var litterært beslektet med Edith Södergran. Vartio skrev lyrikk, noveller og romaner og var temmelig ukjent i Norge frem til Nøste Kendzior oversatte to titler av henne. Forfatterens hovedverk anses å være romanen Hänen olivat linnut, som kom ut posthumt i 1967. Den norske oversettelsen, Fuglene var hans, kom i 2001.

Fuglene var hans er en fortelling om presteenken Adele og hennes tjenestepike Alma, som bor i en by i Øst-Finland. De to kvinnene har en nær og komplisert relasjon som inkluderer både maktkamp og uenigheter, men også gjensidig lojalitet. Både enkefruen og tjenestepiken har havnet i en frustrerende livssituasjon: Adele har mistet sin posisjon i samfunnet etter ektemannens død, og Alma har mistet barndomshjemmet og den trygge tilværelsen etter at svigerinnen har tatt over som frue på gården. Etter de traumatiske hendelsene bor Adele og Alma i et lite hus fullt av ustoppede fugler, som den avdøde prosten har skutt.

Vartios romaner preges av mye dialog og et tilsynelatende enkelt og konkret språk, som ofte skjuler mangetydige meninger og iblant også har absurde undertoner.[8] Adele og Alma i Fuglene var hans lever av prat og språk, og det aller viktigste for dem er at alt som skjer, blir gjengitt verbalt korrekt. De snakker ustanselig om hendelser som har forårsaket den nåværende traurige livssituasjonen, men også om alt som skjer i husholdet og mellom slektningene. Tolkningene av fortiden forandrer seg hele tiden, og kvinnene blir aldri enige om hendelsenes egentlige forløp. Et eksempel på slik evig nytolkning er uenigheten om hvordan kvinnene var kledd da de møttes første gang, da Alma søkte arbeid hos prestefruen:

– […]  Sinä siis väität jatkuvasti että minulla oli kukikas puku ylläni.

– En sano mitään siitä asiasta, siitä asiasta minä en sano enää koskaan sanaakaan. Mutta jos tahdotte tietää niin se oli kukikas. Olen kysynyt apteekin rouvalta ja hän sanoo että niin oli, mutta enempää en siitä asiasta sano.

– Kukallista leninkiä en ole pitänyt sitten nuoruuteni päivien.

– Onhan teillä nytkin kukikasta.

– Tämä on pusero, ei leninki. […]

– Enkä minä sitten anna periksi kerta siitä taas nousi riita. Se mekko oli kukikas ja se oli rikki. Te piditte ja piditte sitä ...

– ... kunnes Elsa neuvoi sinua riistämään sen minun yltäni ja sitten sinä veit sen kotiisi rättikankaan kuteiksi.

– Itse annoitte. Jaa-a, tätä minun elämäni on.

Alma nosteli lintuja ikkunalaudalle tuulettumaan, roikutti lintuja päät alaspäin välittämättä vähääkään ruustinnan terävistä silmäyksistä ja yhä kiihtyvämmästä kiikkutuolin keinunnasta.

– Sinä muistat väärin, kuten tavallista, mutta olkoon.

(Vartio (1988 [1967]), s. 41)

– […] Du fortsetter altså å påstå at jeg hadde på meg en blomstrete kjole.

– Jeg sier ingenting, jeg kommer aldri til å si et ord mer om denne sak. Men hvis De absolutt vil vite det, så var den blomstrete, ja. Jeg spurte apotekerfrua og hun sier at det var den, og dermed har jeg sagt mitt.

– Jeg har ikke brukt blomstrete kjoler siden jeg var ung.

– Den er da blomstrete, den De har på Dem nå.

– Dette er en bluse, ikke en kjole. […]

– Og jeg gir meg ikke, siden vi nå igjen må krangle om dette. Kjolen var blomstrete, og den var gått i stykker. De tviholdt på den …

– … inntil Elsa sa at du skulle vriste den fra meg, og etterpå tok du den med hjem og lagde mattefiller av den.

– Det var De selv som ga den til meg. Akk ja, dette er mitt liv.

Alma løftet ned den ene fuglen etter den andre så de kunne bli luftet i vinduskarmen, lot fuglene dingle med hodet ned uten å bry seg det minste om prostinnes skarpe blikk og gyngestolens stadig hissigere gynging.

– Du husker feil, som vanlig, men la gå.

(Vartio (2002 [1967]), s. 38–39)

Gjennom de utstoppede fuglene til den avdøde presten kanaliserer Alma og Adele sine undertrykte følelser og traumatiske opplevelser fra tiden som har gått. Både prestefruen og tjenestepiken plages av frustrasjon og tap, som ofte kommer til uttrykk gjennom fuglene. I eksemplet nedenfor har Alma kommet tilbake til prestefruen etter å ha sagt opp i sinne og vært borte i flere år. Den melankolske stemningen i møtet mellom en utstoppet fugl og en frustrert kvinne formidles vakkert i Kendziors oversettelse.

Pöllö katsoi kaapin päältä … viisi vuotta sitten, se oli pyhäaamu, hän oli purskahtanut itkuun pöllön nähdessään. Kuin olis tullut kotiin ... niin se katsoi kuin elävän olento, puhui hänelle, ikävöinyt häntä. […] sen pää oli pyöreä, se oli elävä kuin lapsi, pienen lapsen kokoinen kun sen nosti syliin. Raukka, onko sinua kukaan hoitanut kun minä olin poissa, pölyssä raukka, pöllön nokan päätä sipaistessa oli sormeen tarttunut pölyä ja siitä hän oli alkanut itkeä.

(Vartio 1988 [1967], s. 203–204)

Ugla satt på skapet og kikket … fem år tidligere, det var en søndag morgen, hun hadde begynt å gråte da hun fikk se ugla. Som om hun var kommet hjem … den så på henne som et levende vesen, snakket til henne, hadde savnet henne. […] den hadde et rundt hode, den var levende som et barn, av størrelse som et lite barn når man holdt den på fanget. Stakkars liten, er det noen som har stelt deg mens jag var vekk, å så støvete du er, hun hadde fått støv på fingeren da hun strøk ugla øver hodet, og da hadde hun begynt å gråte.

(Vartio / overs. Kendzior (2002), s. 192–193)

Om Fuglene var hans skrev Preben Jordal i Morgenbladet at den er «noe av det mest underlige, særeste, skjøreste og vakreste som er utgitt på norsk på svært lenge».[9] Kritikeren nevner ikke oversettelsen eksplisitt, men det Jordal skriver om språket i romanen, er ikke mulig å lese som annet enn ros og heder også til forfatterens norske oversetter:

Fuglene var hans er en roman som bokstavelig talt drives fremover av dialogene mellom Adele og Alma, av samtaler som er så utsøkte i sin innforståtthet at man som leser knapt har annet valg enn å bli hengende ved hvert ord, hele tiden halvt uforstående til hvorfor dette som jo høres ut som kodet fortvilelse og sinnsforvirret fuglegalskap, likevel ikke er det; og hvordan man da etter hvert vedblir å lese for om mulig å høre alt klarere, og snart blir stående liksom rett utenfor en dør som leder inn til rommet hvor de to kvinnene står og snakker, slik barn gjør når de er akkurat gamle nok til å være sikre på at det må finnes voksne som vet hele hemmeligheten, og at de snakker om den når du har lagt deg.

I 2004 oversatte Kendzior også et utvalg av Vartios dikt, Kvinnen og landskapet, i Solum forlags Poema-serie.

Harens år – en internasjonal suksess
Arto Paasilinna (1942–2018) var en finsk forfatter med enorm suksess både i hjemlandet og internasjonalt. Han skrev romaner med fartsfylte historier, ofte med innslag av fantasi og folklore. Paasilinna beskriver livets både glade og tunge sider på en humoristisk og satirisk måte og behandler gjerne også aktuell tematikk, for eksempel menneskets frykt for teknologiens og byråkratiets økende makt. Paasilinnas romaner har blitt oversatt til 35 språk og blitt bestselgere i mange land, blant annet Frankrike, Italia, Tyskland, Norge og Sverige.[10] Til norsk har romanene blitt oversatt av Nøste Kendzior, Tor Tveite og Ellen Holm Stenersen mellom 2004 og 2019.

Den første boken av Paasilinna på norsk var Harens år i 2004 (Jäniksen vuosi, 1975), som kom ut overraskende lenge etter originalutgivelsen og er oversatt av Nøste Kendzior. Kendzior oversatte også to av hans andre romaner, De hengte revenes skog (Hirtettyjen kettujen metsä) og Den ulende mølleren (Ulvova mylläri), begge utgitt på norsk i 2006.

Harens år er en fortelling om journalisten Vatanen, som tar et oppgjør med sin frustrerende tilværelse etter å ha kjørt på og skadet en hareunge. Vatanen tar hånd om haren, forlater sitt gamle liv og vandrer rundt i skoger og bygder. Han møter spesielle menneskeskikkelser og havner i mange slags merkelige situasjoner og eventyr, alltid med den lille haren på slep. Etter å ha blitt arrestert, mistenkt for ulike forbrytelser, men frikjent, blir han venn med den pensjonerte lensmannen Hannikainen. Hannikainen har brukt flere år på en besynderlig etterforskning: Han mener han kan bevise at president Kekkonen i all hemmelighet har blitt erstattet med en nyere kopi for ikke å risikere Finlands politiske stabilitet med et presidentbytte. Hannikainen har studert Kekkonens anatomi, politiske meninger og språk i sin etterforskning av saken. Hans observasjoner er fullstendig absurde, men språket han bruker, er saklig, med uttrykk fra politikk og nyhetsbildet, som for eksempel «muodostaa hallitus», på norsk «danne regjering». og «vetäytyi syrjään valtiollisesta elämästä», på norsk «trakk seg vekk fra offentligheten». Kendziors oversettelse tar godt vare på de språklige nyansene og formidler den humoristiske kontrasten mellom det absurde innholdet og det saklige ordvalget:

Tämä vasemmanpuoleinen kuva esittää Urho Kekkosen kalloa vuodelta 1945 eli siis heti sodan jälkeen. Tässä on tämä toinen, se esittää hänen kalloaan vuodelta 1972. […] Tässä on Kekkosen kallo hänen kolmannen hallituksensa muodostamisen ajoilta. Näetkö, että se on prikulleen samanlainen kuin vuoden 1945 kallo? […] No nyt, katsohan tätä, kallo vuodelta 1969! Sepä onkin erilainen! […] Muutos on tapahtunut joskus vuoden 1968 aikana, ehkä jo loppuvuodesta 1968, mutta viimeistään vuoden 1969 alkupuoliskolla. […]

– Sinä olet sitä mieltä, että Kekkosen pää on muuttanut muotoaan joskus joskus vuoden 1968 tienoilla?

– Tarkoitan paljon enemmän! Olen vakuuttunut, että vuoden 1968 tienoilla? «Vanha Kekkonen» joko kuoli tai murhattiin – tai vetäytyi jostakin muusta syystä syrjään valtiollisesta elämästä – ja hänen sijaansa astui uusi, miltei täsmälleen entisen näköinen mies, ääntä myöten.

(Jäniksen vuosi, s. 46–48)

Her til venstre ser du Urho Kekkonens kranium slik det så ut i 1945, det vil si rett etter krigen. Det andre bildet forestiller kraniet hans slik det så ut i 1972. […] Slik så Kekkonens kranium ut på den tiden da han dannet sin tredje regjering. Ser du at det er nøyaktig likt det fra 1945? […] Men se her, dette er et kranium fra 1969! Og det er annerledes! […] Endringen har skjedd en gang i 1968, antakelig mot slutten av året og aller senest i første halvdel av 1969. […]

– Du mener altså at Kekkonens hode må ha endret form en gang rundt 1968?

– Jeg mener atskillig mer enn som så! Jeg er overbevist om at den riktige Kekkonen døde eller ble myrdet da – eller trakk seg vekk fra offentligheten av en annen grunn – og ble erstattet av en ny, en nesten eksakt kopi, med likedan stemme til og med.
(Harens år, s. 41–43)

Ernst Brunner og Edith
Den svenske forfatteren og litteraturviteren Ernst Brunner skrev først en doktoravhandling om poeten Edith Södergran i 1985, før han i 1992 utga romanen Edith, som kom i Nøste Kendziors oversettelse året etter. I et kort forord redegjør Kendzior for sin metode i arbeidet med den norske utgaven. Hun forklarer at Södergran i ung alder behersket en mengde språk etter oppveksten i Russland og Finland, og at hun kunne lese russisk, finsk, tysk, engelsk, fransk og italiensk. Det som skulle bli hennes litterære språk, nemlig svensk, begynte hun først å lære som sekstenåring. Kendzior siterer den finlandssvenske litteraten Thomas Warburton, som hevdet at deri ligger hemmeligheten bak kraften og originaliteten i Edith Södergrans lyrikk, nemlig at hun ikke fullt ut behersket svensk, og dermed i mindre grad enn andre var bundet av tidens svenske språkvaner. Dette har ifølge Kendzior også vært den største utfordringen med å oversette romanen, der hovedpersonen er poeten selv i jeg-form. Hun skriver at det til tider har «vært som å oversette et ikke-svensk til et ikke-norsk», men at hun oppfatter dette som nødvendig fordi Brunner skriver så «södergransk».[11]

I romanens innledning er 24 år gamle Edith på besøk i barndomshjemmet, på Det karelske nes. Debutdiktsamlingen hennes har ifølge romanens baksidetekst ligget på bokhandlerdiskene i flere måneder, men kritikerne kaller dem «dåredikt» skrevet av en «syk ånd». Og visst er Edith syk; hun er lungesvak, kaster opp blod og er sengeliggende. Slik lyder det i originalen:

Katten har gått med maskdiarré över bordet.

Jag ligger på britsen. Jag ligger helt stilla och andas.

Mellan senapsdegen og koppen med kräkvin har katten gått. Den är mager och glanslös i pälsen men den bär sin himmel inom sig, drar sin lilla blånad av förstubron ner i gräset där strängen av bandmask får sno sig in i de höga midsommarblomstren.

Sen står mamma bredvid mig. Hon har havresoppa og fuktade linnekompresser.

Bindan knytor hon av mig. Den menstruation som kom har jag hostat genom munnen en vecka och jag behöver den inte.[12]

Og på Kendziors norsk:

Katten har gått med markdiaré over bordet.

Jeg ligger på sengen. Jeg ligger helt stille og puster.

Mellom sennepsdeigen og koppen med brekkvin har katten gått. Den er mager og glansløs i pelsen, men den bærer sin himmel inni seg, trekker sin lille blåning fra verandatrappen og ned i gresset, der båndet av bendelorm får sno seg inn i de høye midtsommerblomstene.

Så står mamma ved siden av meg. Hun har med havresuppe og fuktede linkompresser.

Bindet knyter hun av meg, menstruasjonen som kom, har jeg hostet ut gjennom munnen i en uke, og jeg trenger det ikke.[13]

Dommedagsfølelsen og den nedtrykte stemningen fra en ung kvinnes sotteseng er godt ivaretatt på norsk. Kendzior beveger seg i samme rytme mot originalen. Ved første øyekast er det kanskje lett å forledes til å tro at denne unge kvinnen ligger på en kjøkkensofa av den svenske typen, snarere enn på en seng i et soverom. Dette fordi det står sennepsdeig og en kopp med brekkvin på det bordet som katten med markdiaré har gått over. Sennepsdeig og brekkvin? I dag er det enkelt å google disse to begrepene, og straks skjønne at de ikke har noe på et kjøkken å gjøre, snarere i et sykeværelse. Sennepsdeig inneholdt blant annet terpentin, sennepssprit og spansk flue, og ble smurt på den sykes hud for å «avlede» for riktig blodmengde og væskeansamling fra en pasients indre organer.[14] Brekkvin er et krystallinsk pulver (antimonkaliumtartrat) utblandet med væske og brukt som brekkmiddel.[15] At Kendzior har utført dette detektivarbeidet så tidlig som i 1993, i internettets spedeste barndom, er godt gjort, særlig med tanke på at ordboktilfanget neppe besto av annet enn den blå svensk–norske fra Kunnskapsforlaget.

Christina Hesselholdts kortromaner
I 1997 utga Bokvennen tre av danske Christina Hesselholdts kortromaner i ett bind, i Kendziors norske oversettelse. Tittelen ble Det enestående. Også her finnes det en tekst hentet fra en ung kvinnes sykeværelse. Først på dansk:

Værelset

Han synes, at han har lyttet til Elisabeths åndedræt i en evindelighed, da hun sætter sig op i sengen og siger: Jeg skammer mig over, at du skal se mig dø. Vær sød at gå udenfor så længe.

Elisabeth griber fat i sin halskæde og ser ud på torvet og parken. Hun kaster hovedet tilbage, og mens hendes hænder langsomt slipper perlekæden og synker ned på madrassen, holder hun opp med at trække vejret.

Det manglende åndedræt forandrer alting. Han er ikke gift, men efterladt – med den afdøde og med barnet, der kigger.

Han formår ikke at se det for sig og tilkalder en fotograf.[16]

Slik lyder det på norsk:

VÆRELSET

Han syns han har lyttet til Elizabeths åndedrett i en evighet da hun setter seg opp i sengen og sier: Jeg skammer meg over at du skal se meg dø. Vær så snill å gå utenfor så lenge.

Elizabeth griper tak i halskjedet sitt og ser ut på torget og parken. Hun kaster hodet tilbake, og mens hendene hennes langsom slipper perlekjedet og synker ned på madrassen, holder hun opp å puste.

Det manglende åndedrettet forandrer alt. Han er ikke gift, men etterlatt – med den avdøde og med barnet, som kikker.

Han greier ikke å se det for seg og tilkaller en fotograf.[17]

Her er ikke utfordringene like åpenbare som i Brunners tekst. Den stakkato rytmen skal selvsagt ivaretas, og det er vel utført. Imidlertid kan det synes som om Kendzior holder seg litt for tett opp mot originalen. Vi kan selvsagt si både «værelse» og «holde opp med å puste» på norsk, men det gir samtidig språket en viss gammelmodighet som ikke er tilsiktet i originalen. Kanskje det likevel er bevisst gjort for å inngi et poetisk inntrykk?

Sorti
Nøste Kendzior døde 2. desember 2006, etter noen måneders sykehusopphold, bare 56 år gammel. Hun var en dame som gjorde inntrykk på dem hun møtte, enten hun med glimt i øyet truet med «å ganne» folk, eller øyeblikkelig ble bestevenn med dem. Et av hennes mest karakteriserende sitater var da hun langet ut mot dagspressens krav til litteraturanmeldere: «En kritiker er også en journalist, har jeg latt meg fortelle. Kritikeren skal formidle en nyhet. Kjøss meg. Kritikeren formidler gamle greier. Evige greier.»[18]

Cecilie Winger

Anitta Viinikka-Kallinen -- om oversettelser fra finsk

Referanser

Brunner, Ernst (1992). Edith. Stockholm: Bonnier.

Brunner, Ernst / Nøste Kendzior (overs.) (1993). Edith. Oslo: Tiden.

Herbjørnrud, Dag (5. januar 1998). «Sprelsk finsk nasjonalroman». Anmeldelse i Aftenposten.

Hesselholdt, Christina (1991). Køkkenet, gravkammeret & landskabet. København: Rosinante.

Hesselholdt, Christina / Nøste Kendzior (overs.) (1997). Det enestående: trilogi. Oslo: Bokvennen.

Jordal, Preben (25. januar 2002). «Marja-Liisa Vartio». Anmeldelse i Morgenbladet. Tilgjengelig HER

Kalemaa, Kalevi (1997). Paasilinna, Arto. Kansallisbiografia-verkkojulkaisu. Studia Biographica 4. Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura. Tilgjengelig HER

Katajamäki, Sakari (2020). «Aleksis Kiven Seitsemän veljestä käännösromaanina. MikaEL

Kääntämisen ja tulkkauksen tutkimuksen symposiumin verkkojulkaisu». Nätpublikation för Symposiet om forskning i översättning och tolkning, vol. 13. Tilgjengelig HER

Kendzior, Nøste (1986). Kvinnen i speilet: kvinnelig identitet i Marja-Liisa Vartios romaner. Hovedoppgave i finsk. Oslo: Universitetet i Oslo .

Kendzior, Nøste og Kjell Olaf Jensen (red.) (2010). Kjøss mæ! – en nøstologi. Oslo: Bokvennen.

Kendzior, Nøste (1996). «Boken og jeg, jeg og boken. Å pleie sin personlighet». I Hambro, Linda og Cecilie Wright Lund (red.) (1996). Det glatte lag. Tanker om litteraturkritikk. Oslo: Aschehoug, i samarbeid med Norsk Litteraturkritikerlag.

Kivi, Aleksis (1983 [1870]). Seitsemän veljestä. Hämeenlinna: Karisto.

Kivi, Aleksis / Hartvig Kiran (overs.) (1960). Sju brør. Oslo: Det norske samlaget.

Kivi, Aleksis / Nøste Kendzior (overs.) (1997). Sju brødre. Oslo: Oktober.

Kobro, Berit (8. juli 1987). «Hor, fyll og selvmord». Anmeldelse i VG.

Paasilinna, Arto (2000 [1975]). Jäniksen vuosi. Helsinki: Otava.

Paasilinna, Arto / Nøste Kendzior (overs.) (2009 [2004]). Harens år. Oslo: Aschehoug & Co.

Riikonen, H. K. (1997). Vartio, Marja-Liisa. Kansallisbiografia-verkkojulkaisu. Studia Biographica 4. Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura. Tilgjengelig HER

Sihvo, Hannes (2009). «Aleksis Kivi». Biografiskt lexikon för Finland. Tilgjengelig HER

SKS/FILI. Suomen kirjallisuuden käännökset. [Database over oversettelser av finsk litteratur.] Tilgjengelig HER

Vartio, Marja-Liisa (1988 [1967]). Hänen olivat linnut. Helsinki: Otava.

Vartio, Marja-Liisa / Nøste Kendzior (overs.) (2001). Fuglene var hans. Oslo: Bokvennen.

 Noter

[1] Kendzior / Jensen (red.) (2010).

[2] Kendzior (2010), s. 221.

[3] Ibid.

[4] Kobro (8. juli 1987).

[5] Katajamäki (2020), s. 95.

[6] Sihvo (2009).

[7] Herbjørnrud (5. januar 1998).

[8] Riikonen (1997).

[9] Jordal (25. januar 2002).

[10] Kalemaa (1997), SKS/FILI.

[11] Brunner / Kendzior (overs.) (1993), s. 5.

[12] Brunner (1992), s. 7.

[13] Brunner / Kendzior (overs.) (1993), s. 9.

[14] Jf. Store norske leksikon

[15] Jf. Det norske akademis ordbok

[16] Hesselholdt (1991), s. 7.

[17] Hesselholdt / Kendzior (overs.) (1997), s. 7.

[18] Kendzior i Hambro og Wright Lund (red.) (1996), s. 142.

 

Bibliografi