Stikkordarkiv: Krag Helena

Helena Krag, 1930–2006

Foto: NTB, Scanpix

Helena Krag var en multikunstner: skuespillerinne, kabaretstjerne, foredragsholder, skribent og oversetter. Eller som hun svarte i et intervju på spørsmål om hva hun ville kalle seg selv: «Er vel nærmest å betrakte som kulturarbeider? Er ikke det greit da?»[1]

Helena Iben Krag var født i Oslo 7. august 1930, som datter av professor i slavisk litteratur og oversetter Erik Krag (1902–1987) og Sofija (Sonja) Krjukova (1904–2001). Med en far som var landets fremste kjenner av Russlands litteratur og en mor som var russisk, ble hun tidlig kjent med den russiske kulturen og kom til å gjøre formidlingen av den til sitt livs hovedbeskjeftigelse. «Kulturarbeider på heltid» ble hun kalt i Finnmarksposten.[2] En viktig del av kulturarbeidet var hennes oversettelser og gjendiktninger fra russisk. Helena Krag døde 8. august 2006 på Hovseterhjemmet i Oslo etter lang tids sykdom.

Teater og film
Helena Krag ønsket først å bli skuespiller. Hun kom imidlertid aldri inn på Statens teaterskole i Norge, fordi hun med sine 178 centimeter var for høy (!) etter datidens krav,[3] og gikk isteden på Gösta Terseus Teaterskola i Stockholm på 1950-tallet. I 1960 debuterte hun som kabaretkunstner på København-kabareten Ny Rosenborg, hvor hun ble i fire sesonger. Senere studerte hun også teatervitenskap i den danske hovedstaden. Hun vendte hjem til Norge for å prøve seg som frilanser. En kort tid jobbet hun som regiassistent på Nationaltheatret. Hun fikk imidlertid aldri noen store roller på teateret. I 1966 spilte hun fyrstinne Daschkoff i George Bernard Shaws skuespill Katharina den store på Oslo Nyes parkteater. Hun fikk også noen mindre filmroller i Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (1959), Arne Skouens Omringet (1960) og i den norsk-sovjetiske samproduksjonen Under en steinhimmel (1974) om frigjøringen av Øst-Finnmark.

I 1977 var Krag engasjert av Riksteateret for å reise rundt i Norge som «forridder» for teaterets oppsetning av Tolstojs Krig og fred, en roman som for øvrig hennes far tidligere hadde oversatt til norsk. Lokalpressen var begeistret: «En bedre ambassadør kan hverken Riksteaterets forestilling ‘Krig og fred’ eller ‘det store lidende Russland’ ha hatt», skrev Nordlands Framtid.[4]

Litterær kabaret
Det ble som formidler av lyrikk Helena Krag fikk sine største suksesser på scenen. Da Den norske Bokklubben startet sine kulturkvelder i Klubb B på Bristol i slutten av 60-årene, fikk Krag i oppdrag å være klubbens litterære vertinne, og som den ildsjel hun var, klarte hun oppgaven utmerket. Hun ledet alle arrangementene og leste selv lyrikk, også sine egne gjendiktninger.

I årene 1965–75 reiste Krag rundt på Vestlandet med bokbåten Epos, til øyer ytterst i havgapet og bygder inne i fjordene, med sitt eget litteraturprogram. «Det kjem ein båt med kultur», het det i lokalavisene. Hun hadde flere ulike programmer, også et for barn.

I årenes løp besøkte Krag folkeakademier og folkehøyskoler, kunstforeninger og teaterforeninger over hele landet. Hun hadde et mangfoldig repertoar og foredro om alt fra litterære storheter som Shakespeare (med hele 250 aftener!) og Ibsen til samfunnsengasjerte temaer som «Ord mot krig» og «Tsjekkisk aften» (etter Prahavåren 1968), og reiseskildringer som «Fra Leningrad til Samarkand» og «Eventyrlandene i Kaukasus». Men kanskje var det lyrikkaftenene som var hennes hjertebarn. Her leste hun utvalgte perler fra lyrikkhistorien, fra tre tusen år gamle dikt fra Øst-Asia og frem til moderne norsk og europeisk diktning, og hadde egne kvelder viet «fredslyrikk» og «blomsterlyrikk».

I landets aviser fikk Krag rosende omtale: «Hun har opparbeidet seg ry som en av våre fineste tolkere av lyrikk», lyder det i Akershus Amtstidende (4. mars 1974).[5] «Overalt hvor Helena Krag har opptrådt, har hun høstet de fineste lovord for sin opptreden. Hun er et åpent og varmt menneske, som gjerne vil komme i kontakt med lokalbefolkningen», heter det i Sør-Varanger Avis (30. september 1976).[6] Mens Kjell Bækkelund i VG skriver at «Helena Krag høster laurbær. Hun kan se tilbake på mange og store suksesser i den senere tid» (25. april 1979).[7]

Krag opptrådte også med sine litterære kabareter i Danmark og Sverige. I begynnelsen av 80-årene reiste hun på turné med Strängnäs kammerensemble, rundt i Sverige og til Spania. I Danmark ble hun karakterisert som «Norges svar på Lulu Ziegler».[8]

I 1996 arrangerte Krag en lyrikkaften på Centralteateret i Oslo under tittelen «Ikke beskyttet av fremmede vinger», en linje tatt fra et dikt av Anna Akhmatova. Her leste hun russisk lyrikk av Akhmatova, Marina Tsvetajeva, Osip Mandelstam og Boris Pasternak, de to første i egen oversettelse, og kåserte om dikterne. «En stillferdig, lyttende teaterkveld med skuespillerinnen Helena Krag som eneste opptredende», skrev Bengt Calmeyer i Arbeiderbladet.[9]

I oktober 1999 oppførte samme teater forestillingen Et sted på jorden, en musikkteaterproduksjon bygd på tekster av Helenas bestefar Thomas Krag og hans bror Vilhelm. Sturla Ertzeid kåserte om de to forfatterbrødrene, Ivar Bøksle sang Vilhelm Krag-viser, Svetlana Orlova sørget for musikken, og Helena Krag var produsent og diktoppleser. Året etter var Krag i Kristiansand og feiret Aleksandr Pusjkins 200-årsdag med et kåseri om dikteren, sammen med Njål Sparbo som sang russiske sanger og Neil Dodd som spilte piano.

Helena Krag var også en flittig benyttet oppleser og kåsør i radio og TV. Allerede i 1957 hadde hun sin debut i radio og hadde siden jevnlige programmer i NRK. Kulturarbeideren var dessuten aktiv som skribent i diverse aviser og tidsskrifter, og skrev en tid fast i Arbeiderbladet og i Kulturelt perspektiv. Hun dekket et vidt spekter av temaer, først og fremst om teater og litteratur, men også reiseskildringer fra Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen (i Frisprog i 60-årene), billedkunst[10] og til og med om dyr[11] – hun var en glødende dyrevenn, ifølge tidligere forlagsredaktør Johan Fr. Heyerdahl.[12]

Oversetter
I et intervju i Finnmarksposten ble Krag spurt om hvorfor hun hadde begynt å oversette: «Det begynte ganske plutselig. Jeg fikk en forespørsel om å oversette Konstantin Paustovskijs memoarer for Tiden forlag, og jeg nølte lenge før jeg slo til. Og etterhvert har det blitt flere slike oppdrag.»[13] Sovjetforfatteren Konstantin Paustovskijs (1892–1968) hovedverk er en selvbiografi i seks bind: En fortelling om et liv, skrevet i årene 1946–63. Den norske utgivelsen omfatter kun de tre første bindene: Fjerne år, Urolig ungdom og Mot ukjent tid (1967–70), og ble Krags største oversetteroppdrag. Paustovskij var en av de forfatterne som overlevde stalintidens strenge krav til rettroenhet og fikk utgitt sine bøker også i Sovjetunionen. Erindringene hans fikk en god mottagelse både i forfatterens hjemland og ellers, og de gikk også som serie i NRK Radio, med Krag som oppleser.

Av skjønnlitterær prosa oversatte Krag videre to russiske romanklassikere. Den første, Ivan Turgenjevs Asja, kom i 1976, og Geir Kjetsaa skrev i sin omtale i Morgenbladet at det dreide seg om «en utsøkt oversettelse av Helena Krag».[14] Den andre, Fjodor Dostojevskijs Spilleren, var bind 22 i 29-bindsutgaven av forfatterens samlede verker på Solum Forlag (1990–94). Det var fjerde gang denne romanen ble oversatt til norsk,[15] og de fleste av verkene i serien var nyoversettelser. I samme serie, bind 12, kom også en roman som Helenas far Erik Krag hadde oversatt allerede i 1945 under tittelen Min onkel og hans excellence. Nå kom den i revidert utgave ved datteren, under en tittel som ligger nærmere opptil Dostojevskijs: Menneskene på godset Stepantsjikovo.

Sammenligner vi Helena Krags oversettelse av Spilleren fra 1993 med den andre og mest kjente, av Thomas Christensen fra 1948, synes Krag å være mer trofast mot originalen. La oss kaste et blikk på åpningen av første kapittel:

Christensen (1948):

Efter to ukers fravær er jeg endelig kommet tilbake til mitt herskap, som allerede har oppholdt seg ti dager her i Roulettenburg. Jeg trodde at de ventet utålmodig på meg, men jeg tok nok feil. Generalen virket svært selvsikker. Han snakket litt med meg i en nedlatende tone og sendte meg snart videre til sin søster.

 Jeg fant Maria Filippovna på hennes værelse. Hun var øyensynlig sterkt opptatt og hørte likegyldig på min beretning. Men pengene tok hun imot og talte dem med én gang i mitt nærvær.

Krag (1993):

Endelig var jeg tilbake etter fjorten dagers fravær. De andre hadde allerede vært tre dager i Rulettenburg. Jeg trodde de hadde ventet lengselsfullt på meg, men der tok jeg nok feil. Generalen virket usedvanlig selvbevisst, han snakket til meg i en tone som var ovenfra og nedad – og han sendte meg straks til sin søster. Han hadde fått penger fra et eller annet sted, det var tydelig nok. Det forekom meg til og med at generalen så litt skyldbevisst på meg.

Maria Filippovna var svært opptatt og snakket med meg i forbifarten. Hun tok likevel imot pengene, tellet dem og lyttet til hele min rapport.

Som det fremgår av de avmerkede ordene, legger Christensen til (understreket) eller trekker fra (kursivert) for å gjøre teksten klarere, mens Krag følger originalen. Christensen er dessuten unøyaktig med en tidsangivelse, der tre dager blir til ti.

Med sin teaterbakgrunn var det naturlig for Krag også å oversette for scenen. Hennes viktigste teateroversettelse var Aleksej Arbuzovs Soloppgang i Riga, som hun først oversatte for Riksteateret i 1979 under tittelen Det hendte i Riga. Det samme skuespillet hadde for øvrig hatt en kjempesuksess på Nationaltheatret i 1978 og deretter på Fjernsynsteateret i 1980 med Wenche Foss og Per Aabel, men her var oversettelsen gjort av Elisabeth Thams (som ikke kunne russisk og oversatte fra engelsk). Da Riksteateret satte stykket opp igjen i 2010, brukte de på ny Krags oversettelse.

Gjendikter
Krag oversatte som nevnt også lyrikk, og ofte kunne hun benytte sine egne gjendiktninger ved opplesningsaftener. Hun hadde for eksempel selv oversatt dikt av Anna Akhmatova i samlingen Russisk poesi fra Igor-kvadet til Jevtusjenko (1966), blant annet utdrag fra «Requiem», en diktsyklus om Russlands – og Akhmatovas egen – lidelseshistorie. For øvrig hadde redaktøren av utvalget, Olav Rytter, inkludert gjendiktninger også på dansk og svensk, fordi det fantes så lite på norsk. Det vakraste under månen (1974), en antologi med kjærlighetsdikt redigert av lyriker og gjendikter Åse-Marie Nesse, har inkludert Krags gjendiktninger av Akhmatova, Marina Tsvetajeva og Bulat Okudzjava.

Helena Krag og Åse-Marie Nesse skulle også senere samarbeide om gjendiktet lyrikk. Sammen hadde de redaktøransvaret for den viktige antologien Sovande ørnar: Georgisk lyrikk gjennom 800 år (1982). De fleste gjendiktningene sto de samlet for. Hverken Nesse eller Krag kunne georgisk, men de understreker at dette likevel ikke er en vanlig sekundæroversettelse. I forordet beskriver de fremgangsmåten slik:

Først laget vi en råkladd via russiske oversettelser – iblant måtte vi også ty til tyske, franske og engelske gjengivelser. Så dro vi ned til Georgia (Grusia) og gjennomgikk ord for ord våre råutkast med georgiske språkfolk og lyrikere. Feil og misforståelser ble rettet mens vi arbeidet ved selve kilden – det georgiske språk. Da vi dro hjemover, var det med et manuskript vi kunne stå inne for. Så først kunne selve gjendiktningen begynne.[16]

Til samlingen skrev Krag også to artikler om Georgia, «Fra mytenes land» og «Streif gjennom georgisk diktning». Sovande ørnar ble godt mottatt i Morgenbladet:

Kombinasjonen av kunstnerisk sans, estetisk dannelse, og fortrolighet med kunsten å dikte, har gitt disse to helt spesielle forutsetninger for å løse den vanskelige oppgaven de har påtatt seg. […] Resultatet er en rekke ypperlige gjendiktninger, som spenner fra folkediktning og middelalderromanen om Ridderen i Panterskinnet, til vårt århundres store georgiske lyrikere.[17]

Tre år senere var Krag redaktør for en ny diktantologi, Stjerner – fiskegarn: Sovjetrussisk lyrikk (1985). Her finner vi blant annet Krags bearbeidede gjendiktning av Anna Akhmatovas dikt «Sommerparken» («Letnij sad»), som allerede fantes i en tidligere variant, trykt i Russisk poesi 19 år tidligere. Her er de første linjene:

Krag (1966):

Jeg vil til rosene
til den haven
som er omgitt av verdens skjønneste gjerde
der hvor statuene minnes meg som ung
og jeg minnes dem da de var satt under vann av Nevaen.

Krag (1985):

Jeg vil til rosene
til den parken
som har verdens vakreste gjerde,
der statuene minnes min ungdom
og jeg husker dem oversvømmet av Nevá.

Sammenligner vi de to versjonene, ser vi at den siste har flere klare forbedringer. Ordet «sad» betyr vanligvis hage, men her er det snakk om en stor park i St. Petersburg, «vakreste» klinger bedre enn «skjønneste» om en park, «der hvor» er unødig langt når det er nok med «der» eller «hvor», linje fem er gjort kortere og mer konsis, og «Nevaen» er endret til «Nevá», som jo er det rette navnet på elven. Krag har imidlertid ikke i noen av versjonene gjort forsøk på å beholde den faste rytmen eller enderimet i Akhmatovas russiske original (1959):

Ja k rózam khotsjú, v tot jedínstvennyj sád
Gde lútsjaja v míre stoít iz ográd.
Gde státuji pómnjat menjá molodój,
A já ikh pod névskoju pómnju vodój.

Krag og Sovjetunionen
Helena Krag hadde nok et mer åpent og velvillig forhold til Sovjetunionen enn de fleste nordmenn under Den kalde krigen. Hun var flere ganger på reiser i Sovjetunionen, både i Russland og i andre sovjetrepublikker (Georgia og Armenia). Blant annet var hun delegat til oversetterkongresser i Moskva, i 1976 sammen med Martin Nag, og i 1979 sammen med Nag og Ellinor Kolstad. Ved feiringen av 70-årsdagen for Oktoberrevolusjonen 6. november 1987 var hun gjest i Sovjetunionens ambassade.[18]

I et intervju med Nordlands Framtid i 1977 gir hun uttrykk for sin positive holdning til Sovjet-systemet: «Det er mange ting i systemet i dag som jeg beundrer kolossalt. Jeg synes systemet er rettferdig. Rett og slett OK.» På journalistens spørsmål om hun ikke ser noen skyggesider, svarer Krag:

Jo, det også, men man kan ikke vurdere et land uten å kjenne dets forhistorie. Derfor er jeg veldig interessert i historie. I dagens Sovjet er det en velsignelse å oppleve en presse så fri for spekulasjoner, for porno og all reklame. Man blir jo så jævla lei av pupper og lår her i Vesten, all opphausing av showbusiness.[19]

Andre oversettelser og verv
Helena Krag har også oversatt et par bøker fra andre språk enn russisk: Karel Čapeks Tsjekkiske eventyr (1959), antakelig sekundæroversatt via et annet språk eller Milada Blekastads nynorske versjon fra samme år, og Hans Bjørkegrens biografi Aleksander Solsjenitsyn (1971) fra svensk.

Krag hadde dessuten flere tillitsverv, blant annet var hun medlem av Faglig råd i Norsk Oversetterforening i årene 1989–93 og leder 1990–92. I flere år var hun leder av Centralteaterets Venner, og en tid styremedlem i Sosialistiske Kulturarbeideres Forening. Hun skal også ha vært den første norske kulturarbeider som fikk kunstner-garantiintekt av Staten.[20]

Alf B. Glad

Referanser

Engelstad, Elisabeth Vallevik (2010). Åse-Marie Nesse – eit poetisk liv. Oslo: Samlaget.

Noter

[1] Intervju med Kjell Bækkelund, VG 25. april 1979.

[2] Finnmarksposten 22. oktober 1977.

[3] Dette ifølge Erik Bjørnskau i artikkelen «Russisk lyrikk på scenen», Aftenposten 14. oktober 1986.

[4] Nordlands Framtid 18. oktober 1977.

[5] Akershus Amtstidende 4. mars 1974.

[6] Sør-Varanger Avis 30. september 1976.

[7] VG 25. april 1979.

[8] Kjell Bækkelund, VG 25. april 1979.

[9] Arbeiderbladet 18. oktober 1996

[10] Blant annet med anmeldelse av en ikonutstilling på Oscarsborg i Kulturelt perspektiv nr. 5 2000.

[11] Jf. «En ubuden hotellgjest» i Dyrenes Forsvarer nr. 2 1998.

[12] Nekrolog ved Johan Fr. Heyerdahl i Aftenposten 14. august 2006.

[13] Finnmarksposten 22. oktober 1977.

[14] Morgenbladet 7. september 1976.

[15] 1) Carl Fosse 1889, 1928, 1962; 2) Thomas Christensen 1948, 1967, 1992; 3) Albert Schamaun 1973.

[16] Krag og Nesse (1982).

[17] Jostein Børtnes: «Lyrikk fra et eventyrland», Morgenbladet 9. desember 1982. Sitert etter Engelstad (2010), s. 309–10.

[18] Opplysninger fra Martin Nags Det menneskelige ansvar! Nye myter! (2005), Selvbiografi! Nye myter! (2008) og Perspektiver! Nye myter! (2009), alle på Kveldsbel-eika forlag.

[19] Nordlands Framtid 18. oktober 1977.

[20] «Ibsenkveld i Odda», Hardanger 22. april 1978. Statens garantiinntekt for kunstnere ble opprettet i 1977.

Bibliografi