Fra Duckburg til Andeby: Donald på norsk

Av Øystein Sørensen

Bilde av Donald.Avamerikanisering, språkstrid og kreative navnevrier har satt preg på den norske versjonen av Donald Duck & Co. Mye av æren tilhører oversetterne Helene Kløvstad og Vivi Aagard.

Tegneseriebladet Donald Duck & Co ble lansert i Norge i desember 1948. Bladet utkom månedlig, og opplaget for første nummer var 40 000. Det ble opplyst at bladet ble utgitt av ukebladet Hjemmet. Bak dette ukebladet – og forlaget med samme navn – sto det danske forlaget Gutenberghus, som hadde sikret seg rettighetene til Disney-utgivelser i Skandinavia. Det norske Donald-bladet ble utgitt i nært samarbeid med tilsvarende blader i Sverige og Danmark. Tittelen på bladet, og på dets hovedfigur, var resultat av en strategisk avgjørelse og alt annet enn selvsagt. Disney-serier i form av avisstriper hadde utkommet i Norge helt siden 1930, hovedsakelig i avisene Aftenposten (med helgebilaget A-magasinet) og Tidens Tegn. I disse seriene ble det gjort nølende og usystematiske forsøk på å gi den amerikanske Disney-figuren Donald Duck et mer norskklingende navn. Da figuren debuterte på norsk i A-magasinet i 1935, ble han kalt Teodor And. Æren for dette navneforslaget hadde antagelig oversetteren Victor Schlytter. Senere dukket han opp under navnet Andriksen i Aftenpostens spalter.

I nabolandene fikk Donald Duck hjemlige navn – han ble hetende Kalle Anka i Sverige og Anders And i Danmark, og det gjør han fortsatt. Men i Norge har vi endt opp med å beholde det opprinnelige amerikanske navnet. Det skjedde i og med det nye månedsbladet Donald Duck & Co, som fastla de norske navnene på hovedpersonen og alle de andre figurene en gang for alle. De fleste figurene fikk fornorskede navn. Mickey Mouse ble hetende Mikke Mus, Donalds onkel Scrooge, som nylig var blitt lansert i USA, ble kalt Skrue. Donalds tre nevøer fikk navnene Ole, Dole og Doffen, hans heldige og ufordragelige fetter ble kalt Anton, og Mikkes komiske sidekick Goofy ble i Norge hetende Langbein.

Lærerinner som garantister
Ansvaret og æren for de norske navneløsningene må deles mellom flere i Hjemmets redaksjon, og kanskje først og fremst den ansvarlige oversetteren Helene C. Kløvstad (1903–98). På baksiden av det første Donald-bladet ble hun presentert som garantist for innholdet: Hun var lærerinne ved Oslo folkeskoler, het det, og «vel kjent for sine bøker for de yngste». Det ble understreket at Kløvstad både hadde oversatt og redigert teksten. Formelt ble hun omtalt som tekstredaktør, ikke oversetter. Nærmere bestemt var den fulle presentasjonen av oversetteren og hennes ansvarsområde slik: «Tekstredaksjon ved lærerinne fru Helene C. Kløvstad».

Både «tekstredaksjon» og «lærerinne» var uttrykk som kom til å gå igjen i Donald Duck & Co i lang tid. Lærerinner – fra 1973 ble yrkestittelen til den kvinnelige tekstredaktøren endret til «lærer» – ble garantister for det norske Donald-bladet i mer enn 40 år. Poenget var rimeligvis at bladet først og fremst skulle være beregnet på de yngste. Men det er verdt å merke seg at allerede første nummer slo fast at også andre aldersgrupper kunne ha utbytte av det: «Enten man er 3 eller 90 følger man med fryd Donald og hans venner på ferden.»[1]

Kløvstad oversatte – eller tekstredigerte om man vil – Donald Duck & Co helt frem til utgangen av 1960. I denne perioden ekspanderte bladet voldsomt, både hva gjaldt opplag og utgivelsestakt. Allerede i 1950 ble det månedlige bladet supplert med «Walt Disneys Spesialhefter», og i begynnelsen av 1957 ble utgivelsestakten doblet til annenhver uke. Høsten 1958 ble Donald Duck & Co ukeblad.

Det at navn på alle de sentrale figurene i bladet ble fastlagt er nok til at Kløvstad bør betegnes som den viktigste oversetteren i Donald Duck & Co. Hun var også den som i videre forstand satte tonen i norsk Donald – en tone som har preget oversettelsene helt til i dag. Et viktig poeng er at alle figurene snakker et ganske korrekt, normalisert norsk. Alle snakker ikke uten videre et like korrekt og normalisert språk i den amerikanske originalen. I tidligere norske oversettelser, i aviser og i A-magasinet, var det gjort forsøk på å følge opp innslagene av slang og dialekt i originalen. Leser man dem i dag, vil nok de fleste synes at forsøkene var mindre vellykkede. Et eksempel: Nevøene tiltaler gjennomgående sin onkel Donald som «unca’ Donald» i de originale seriene. I Tidens Tegn på 1930-tallet kan vi se forsøk på å omsette «unca’» til «onke’». Kløvstad lot dem si det enkle og korrekte «onkel».

Avamerikanisering
Her må det understrekes at Kløvstad og hennes etterfølgere hadde klare retningslinjer og rammer å holde seg til. I korthet var det snakk om et tredobbelt regime: Hjemmets redaksjon i Norge, retningslinjene til Gutenberghus (senere Egmont) i København og endelig Disney-selskapets betingelser for hva tegneseriefigurene kunne og burde si og gjøre. I et intervju fra 1986 nevner Kløvstad bare at direktør Gulbrand Øverbye i Hjemmet ga henne beskjed om å oversette «slik at den norske teksten ikke blir lengre enn den amerikanske».[2] Det var en allmenn rettesnor som gjelder for de fleste oversettelser av tegneserier – teksten må få plass inni boblene.

Et annet viktig grep var at det amerikanske preget ved seriene i Donald Duck ble tonet ned. I originalseriene var Donald og de andre endene tydelig bundet til USA og amerikansk kultur. Nedtoningen var helt bevisst fra Kløvstad side: «Tendensen hos meg var å ikke fremheve Amerika altfor mye. Etter krigen var Amerika dominerende. Det var ikke meningen at det skulle dominere oss gjennom Donald også.»[3] Dermed ble stedsnavn og referanser avamerikanisert, og erstattet med norske navn eller fantasinavn. Denne praksisen har gått igjen i norsk Donald helt opp til våre dager.

En sentral forskjell fra Kløvstads oversetterperiode til nå er at hennes radikale, samnorskorienterte bokmål er forlatt, i tråd med språkutviklingen ellers. For øvrig er det enkelte spor av at Kløvstad til tider måtte oversette fra dansk, ikke fra den amerikanske originalteksten.

I Donald Duck & Co nr. 7/1955 kalles Skrue med en glipp for «von Duck», noe som tyder på at Kløvstad oversatte fortellingen fra dansk

I Donald Duck & Co nr. 7/1955 kalles Skrue med en glipp for «von Duck», noe som tyder på at Kløvstad oversatte fortellingen fra dansk

Misbilligende reaksjoner
Da Helene Kløvstad tok jobben som tekstredaktør i 1948, var hun allerede en vel etablert skikkelse i det offentlige liv i Norge. De «velkjente bøkene for de yngste» som det ble henvist til i Donald-bladet, var tre serier på i alt 12 barnebøker som hun oversatte i 1930-årene. En av titlene, som ikke var utypisk for sin tid, men som i våre dager vil oppfattes som upassende, var Lille sorte Sambo (1949). Kløvstad redigerte også Thorbjørn Egners lesebøker parallelt med Donald-oversettelsene, og anså dette arbeidet som langt viktigere. En hjertesak for henne var dessuten innsatsen for barn med lesevansker.

Tegneserier var ikke spesielt verdsatt i samtidens kulturliv, og det å oversette Donald Duck var ganske tøft gjort av en lærerinne og barnebokredaktør. I intervjuet i 1986 fortalte Kløvstad om enkelte misbilligende reaksjoner fra omverdenen: «Jeg husker bare at jeg fikk en ordentlig overhaling fordi jeg som lærer gikk inn for tegneserier. Det ble jeg aldri kvitt. Jeg syns faktisk jeg var ganske iherdig, for det sved mange ganger.»[4]

Elisabeth Skaare og Hiawatha
Som nevnt var det tradisjon i det norske Donald-bladet i mange år at det hadde en ansvarlig «tekstredaktør», en tittel som i større eller mindre grad dekket både redaksjonelt arbeid og oversetterjobben. Men i realiteten kunne flere personer ha bidratt til oversettelsene i bladet uten at de var kreditert. De siste årene fikk Helene Kløvstad hjelp fra sin lærerinnekollega Elisabeth Skaare (1926–2009) og åpenbart også fra enda en kollega og senere etterfølger, Vivi Aagaard (se nedenfor). Skaare overtok som formelt ansvarlig tekstredaktør/oversetter i Donald Duck & Co fra nr. 1/1961. Men hun fungerte bare i halvannet års tid og rakk ikke å sette spesielt stort preg på det norske Donald-bladet.

Et mulig unntak er Skaares oversettelse av Carl Barks-historien om Onkel Skrue og pygméindianerne i begynnelsen av 1962. Her møter endene en indianerstamme som snakker i blankvers, etter mønster av amerikanske Henry Wadsworth Longfellows diktepos The Song of Hiawatha (1855). Oversettelsen hadde kanskje ikke den samme åndelige dybden som Barks versjon, men her må man ta i betraktning at den primære målgruppen for originalen var amerikanske barn på tidlig 1950-tall. Mens disse rimeligvis måtte forventes å ha fått inn mye om de historiske og kulturelle omstendighetene rundt Longfellows dikt og indianerhøvdingen Hiawatha på skolen, hadde ikke det norske bladets unge lesere noen slik kulturell ballast. I den norske oversettelsen er det rytmiske versemålet påfallende godt ivaretatt. Man fristes til å si at det enkelte steder er vel så elegant som i originalen. Oversettelsen har til og med noe Barks’ originaltekst ikke har: enderim. Hos Barks sier indianerhøvdingen til Skrue da sistnevnte drar frem kjøpekontrakten:

By whom was this token given?
By whose hands these written scratches?
Did the Sun from high above you
Sell you all these lands and waters?

I den norske oversettelsen sier han:

Hvem har skrevet disse tegn?
Solen eller himlens regn?
Fugl i sky og fisk i vann
Har de gitt deg dette land?
[5]

Pygmeindianerne snakker på rim i Skaares Longfellow-variant. Donald Duck & Co nr. 1–2 1962

Pygmeindianerne snakker på rim i Skaares Longfellow-variant. Donald Duck & Co nr. 1–2 1962

Så sterk og vellykket er denne oversettelsen at enkelte norske Donald Duck-entusiaster – vanligvis kalt donaldister – på 1970-tallet åpent diskuterte et rykte om at Skaare hadde fått kvalifisert dikterhjelp. André Bjerke ble nevnt som en het kandidat,[6] riktignok uten noen fremlagt dokumentasjon.

Donald i målstriden
Den tredje lærerinnen kom til å dominere norske Donald-utgivelser i svært lang tid. Vivi (egentlig Inger Elisabeth) Aagaard (1918–92) var ansvarlig tekstredaktør i Donald Duck & Co fra sommeren 1962 til 1989. I 1973 ble som nevnt hennes yrkestittel forsiktig modernisert til «lærer» i bladet. Aagaard var svigerinne av forlagsdirektør Gulbrand Øverbye. Ifølge hans sønn Einar sørget hun for å oppkalle Onkel Skrues hardeste konkurrent, den skurkaktige sørafrikanske boeren Gulbrand Gråstein, etter sin svoger.[7]

Denne opplysningen tyder på at Aagaard hadde en finger med i oversettelsen av Donald Duck en god stund før hun formelt overtok jobben. Gulbrand Gråstein ble nemlig introdusert i norsk Donald Duck & Co nr. 20/1960 – mens Helene Kløvstad fortsatt var ansvarlig tekstredaktør. Det kan også tilføyes at samme figur dukket opp i 1961, mens Elisabeth Skaare var ansvarlig for oversettelsen. Da het han forvirrende nok Flintus Gullglans – i og for seg et mer passende navn for en sørafrikansk boer. Da han forekom i en tredje historie i 1965, fikk han enda et nytt navn, det mer anonyme Stein Hardsen. Denne lille navnehistorien er et vitnemål om at bevisstheten om kontinuitet ikke alltid var helt på topp i Donald-bladets tekstredaksjon – i Carl Barks’ originalhistorier heter han Flintheart Glomgold hele veien. I Norge i moderne tid er det Gulbrand Gråstein som er blitt stående som det faste navnet på figuren.

Vivi Aagaards virksomhet som oversetter fikk en feiende start. Våren 1963 ble hun og Donald Duck trukket kraftig inn i den heftigste norske kulturkampen i det 20. århundre, språkstriden.

I Barks-historien «Lost in the Andes» møter Donald og nevøene en isolert og meget merkelig indianerstamme i Andesfjellene. Indianerne hadde bare hatt ett besøk utenfra tidligere – professor «Rhutt Betlah, frum th´Bummingham School of English». Professoren fra Birmingham i Alabama hadde oppsøkt den isolerte dalen rett etter den amerikanske borgerkrigen. Under besøket hadde han lært indianerne å synge sørstatshymnen «Dixie» og andre patriotiske sanger. De hadde også overtatt talemålet hans, en bred amerikansk sørstatsdialekt. Hva skulle en norsk oversetter gjøre med det?

Den relativt ferske Donald-oversetteren Aagaard valgte å la professoren komme fra Voss og ga ham navnet Tron Dreyerdahl. Der originalens navn var en lett vri på Rhett Butler fra Tatt av vinden, ble navnet på den norske professoren en vri på navnet til en kjent oppdager. I den norske utgaven lærte indianerne å synge «På Vossevangen der vil eg bu», og de snakket et slags arkaisk nynorsk.

Det var det ikke alle som likte. Ifølge avisoppslag fra april 1963 kom det protester fra «folk på Voss og enkelte nynorsktilhengere i Oslo». Lederen for Deichmanske biblioteks barneavdeling reagerte resolutt og inndro det aktuelle nummeret av Donald Duck & Co.

Protestene dreide seg om at nynorsken og vossinger ble krenket. Oppslagene var gjennomgående preget av liten forståelse for dem som følte seg krenket. Flere kommentarer harselerte uhemmet over selvhøytidelige og humørløse målfolk. Aagaard ble intervjuet i avisen Morgenposten, behørig presentert med tittelen lærerinne. Hun fortalte at hun hadde reagert med forundring på protestene: «Jeg kunne først ikke tro det var sant.» Hun kunne ikke begripe at noen kunne føle seg støtt, og hun bedyret at hun var «glad i nynorsk». Ikke hadde hun noe mot vossinger heller; hun hadde selv vært på Voss og var ikke redd for å reise dit igjen. Hun ga endelig et lite stikk til dem som protesterte. I andre Donald-sammenhenger hadde hun brukt stedsnavnet Tullernåsen, sa hun, men det var ingen fra Ullernåsen som hadde protestert mot det.

Saken fikk også en viss oppmerksomhet i utenlandsk presse, blant dem Berlingske Tidende i Danmark, Dagens Nyheter i Sverige og The Times i Storbritannia. Ikke alle enkeltheter ble like nøyaktig gjengitt. I all korthet ble det skapt et inntrykk av at norske myndigheter hadde sensurert Donald Duck etter krav fra nynorskhold.

Hvem og hvor mange som faktisk hadde protestert, er ikke klart. Men saken fikk et lite etterspill i 1981. Da ble historien utgitt på ny, med den samme oversettelsen. Avisen Vårt Land intervjuet i den anledning den profilerte målmannen Ola Breivega. Han gjentok de gamle anklagepunktene; historien forsøker å «understreke det komiske og provinsielle med nynorskfolk», sa han. Han fulgte opp med å konstatere at «Disneyheftet rammes ikke av noen paragraf i straffeloven». Som en samtidig kommentator (i all beskjedenhet undertegnede) skrev: «Man aner en viss skuffelse i stemmen.»[8]

«Lost in the Andes» het «Eggemysteriet» på norsk (her som bilag til påskenummeret i 2013).

«Lost in the Andes» het «Eggemysteriet» på norsk (her som bilag til
påskenummeret i 2013).

Endene møter firkantindianere som snakker vossamål. Aagaards  oversettelse i Donald Duck & Co nr. 16/1963

Endene møter firkantindianere som snakker vossamål. Aagaards oversettelse i Donald Duck & Co nr. 16/1963

 

Kålerengen-Storestrøm 1–4
Midt på 1960-tallet skrumpet det amerikanske originalmaterialet inn, og Gutenberghus startet opp med egen lisensproduksjon av Disney-serier. Dette fikk ikke noen store følger for oversettelsene i Donald Duck & Co, fordi alle manus skulle skrives på engelsk. Men lisensproduksjonen betydde naturligvis at Donald-historiene ikke lenger nødvendigvis var laget for et amerikansk publikum. Dermed kunne de inneholde andre kulturelle referanser enn de amerikanske. Fra slutten av 1960-tallet ble dessuten en del gamle serier trykket opp på nytt. De ble også oversatt på nytt, og det gir anledning til å sammenligne Helene Kløvstads og Vivi Aagaards oversettelser. Enkelte norske donaldister mente å kunne påvise en tydelig forenkling av språket i nyoversettelsene.[9] Noe er det åpenbart i denne observasjonen. Det skyldes rimeligvis først og fremst at bladet Donald Duck & Co i denne perioden henvendte seg tydeligere og mer entydig til barn enn hva som var tilfelle i den første perioden. De redaksjonelle retningslinjene har ikke vært offentlige, men det har lekket ut en forfatterveiledning fra Gutenberghus datert september 1970. Den peker tydelig i en slik retning. Der het det blant annet:

Det er vigtigt, at vi i vore serier undgår alt, hvad der kan irritere offentligheden. Altså: ingen voldshandlinger, ingen sex, ingen gemene realistiske forretningstricks, ingen diskrimination, hverken af race, køn, sociale forskelle eller legemlige defekter. Undgå ideer, der lægger skolen eller lærerne for had, eller som kan tillægges politiske motiver, som vi selv ikke er i besiddelse af. Undgå nationalistiske betegnelser, også dollar-tegn, undgå vin og øl, brug sodavand og limonade i stedet for.[10]

Man kan vel anta at en idérik og sprudlende oversettelse som Vivi Aagaards vossamål fra 1963 ikke ville vært akseptabel i 1970 og årene som fulgte. Men i 1981 var retningslinjene tydeligvis blitt noe mindre stramme igjen.

Det hører også med i sammenhengen at Vivi Aagaard ble intervjuet av fansens «fagblad» Donaldisten om dette temaet i 1978. Intervjueren spurte: «En får ofte inntrykk av at dagens Donald henvender seg til yngre barn enn før, noe som også gjelder det sproglige. Er dette en bevisst linje, og finnes det noen instruks om dette?» Aagaards svar lød: «Nei, noen slik instruks fins ikke. Men selvsagt prøver jeg å unngå et tungt språk, og prøver å uttrykke meg klart, muntlig og verbalt.»[11]

Vivi Aagaard bodde i hele sin periode som Donald-oversetter på Snarøya utenfor Oslo. Som Trond Hofsvang har pekt på, er det fristende å koble dette faktum til et viktig trekk ved hennes oversettelser. De inneholder stadige referanser til Oslo og Oslo-området, som regel i form av lette navnevrier på steder og institusjoner. Aagard nevnte selv Tullernåsen i intervjuet fra 1963. Andre eksempler er Tullevold stadion, Fjongs-torget, Blåmo søppelfyllplass, Tullersmo fengsel, Sofienlyst fjernsyn, Bråkubu flyplass og – etter mønster av cupfinalen i 1985 – fotballresultatet Kålerengen-Storestrøm 1–4.[12]

Slike navnevrier, etter hvert utvidet i geografisk forstand og også med aktuelle personer (Magnus Carlsen blir «Makspuls Clarsyn»), er blitt fulgt opp av Aagaards etterfølgere og utgjør et markant innslag i de norske oversettelsene i Donald Duck & Co.

Tradisjonsbrudd
I 1989 ble en viktig oversettertradisjon i Donald Duck & Co brutt. Vivi Aagaard hadde nådd pensjonsalderen, og de siste årene hadde flere andre reelt sett bidratt til oversettelsene. Fra og med nr. 13/1989 var tekstredaktøren ikke lenger lærer og ikke kvinne heller. Den nye ansvarlige oversetteren var Harald Dyrkorn. Interessant nok gikk han frivillig fra å være fast ansatt redaktør for Donald Duck & Co til å bli oversetter fordi han ønsket seg en friere tilknytning til bladet.

Et annet tradisjonsbrudd skjedde senere samme år. Fra og med nr. 39 ble det skilt tydeligere mellom redaksjonelle oppgaver og oversettelser i det norske Donald-bladet. Dyrkorns formelle oppgaver var ikke lenger «tekstredaksjon» – fra da av ble oversettelsene enkelt og klart kreditert med et «Til norsk ved …».

Dyrkorn fikk blant annet i oppgave å oversette den (da) nye amerikanske stjernen Don Rosas historier. Det var ingen enkel oppgave – man kan nok si at Rosa har vært langt mer bevisst sine språklige virkemidler enn den gjennomsnittlige forfatteren av Disney-serier i regi av Gutenberghus. Det kommer for eksempel til uttrykk i historien «War of the Wendigo», en fortsettelse av Barks-historien om Onkel Skrue i pygméindianernes land, der Rosa lar indianerne snakke i det samme Longfellow-versemålet som i forelegget. Den danske utgiveren skiftet for øvrig navn til Egmont i 1992, og da ble Egmont også det nye navnet på den norske utgiveren av Donald Duck & Co.

Dyrkorn arbeidet som Donald-oversetter til 2008. Men han arbeidet ikke alene. I hans periode ble det åpnet for at flere også formelt delte på jobben om å oversette Donald Duck & Co. En grunn til dette er rimeligvis at stoffmengden økte betydelig tidlig på 1990-tallet. Donald Duck & Co ekspanderte fra 36 sider til opptil 68 sider, og bladene er i skrivende stund gjennomgående på 52 sider.

Don Rosas «War of the Wendigo», en fortsettelse av Barks-historien om
Onkel Skrue i pygmeenes land

Dyrkorns versjon av Don Rosa-historien, «Pelldegvekk-krigen», fra Donald Duck & Co 46/1991

Dyrkorns versjon av Don Rosa-historien, «Pelldegvekk-krigen», fra Donald
Duck & Co 46/1991

Dagens Donald
Allerede fra 1992 alternerte Dyrkorn som oversetter med litteraturkritiker og forfatter Henning Hagerup, i begynnelsen sammen med broren Espen. Etter hvert har Hagerup også oversatt en del Donald-historier sammen med sin forfatterkollega og samboer Elin Brodin.

Blant Hagerups andre oversettelser finner vi både den franske 1700-talls-forfatteren Denis Diderot og den romerske poeten Catullus, og Hagerup har utvilsomt bidratt til å gi norsk Donald Duck en tydelig språklig bevissthet i nyere tid. Det var Espen og Henning Hagerup som introduserte formuleringen «knask eller knep» i norsk Donald Duck.[13] Dette skjedde i forbindelse med oversettelsen av Carl Barks’ Halloween-historie «Trick or Treat», opprinnelig fra 1952. Formuleringen er glidd grundig inn i det norske dagligspråket, i takt med at Halloween-feiring er blitt mer etablert som en fast tradisjon også i Norge.

Siden glanstiden har opplaget på Donald Duck & Co gått svært mye ned, og bladet spiller rimeligvis ikke samme rolle i norsk kulturliv i dag. Hagerup arbeidet som Donald-oversetter til 2016. Andre oversettere med kortere engasjementer på 2000-tallet er Martin Molaug, Mari Moen Holsve, Harald Hauglie, Tor Tveite, Mai Piene og Tor Lier. For tiden er det Nina Svendsrud (fra 2000), Tommy Kvarsvik (fra 2013) og Nina Haugdahl (fra 2016) som oversetter Donald Duck & Co.

(Merk: Norske Disney-utgivelser er langt mer enn ukebladet Donald Duck & Co. De omfatter blant annet spesialutgivelser, pocketbøker, ekstrablader som Donald Duck Spesial, Mikke Mus og en mengde andre. Denne artikkelen konsentrerer seg om selve ukebladet.)

Artikkelen ble publisert 5. november 2018

Referanser

Donald Duck & Co 1948–2018.

Donaldisten nr. 2 (1/1974), 8 (4/1975), 17 (1/1978), 19 (3/1978).

Tegn. Tidsskrift om og med tegneserier 1/1986.

Artikler i bokserien Donald Duck & Co. De komplette årgangene:
Gisle, Jon (1998). «Det er jo forferdelig lenge siden …», årgang 1950. Oslo: Egmont.

Gleditsch, Nils Petter (2010). «Donald og hans norske røst», årgang 1966 del I. Oslo: Egmont.

Hofsvang, Trond (2010). «Kultur og vitenskap i Andeby», årgang 1964 del I. Oslo: Egmont.

Sørensen, Øystein (1998). «Det første Donald Duck & Co i Norge», årgang 1948/49. Oslo: Egmont.

Sørensen, Øystein (2014). «1971 i verden og i Donald Duck & Co», årgang 1971 del II. Oslo: Egmont.

Øverbye, Einar (2005). «Umpopa skrimp!», årgang 1959 del VI. Oslo: Egmont.

Artikler i Carl Barks samlede verk:
Sørensen, Øystein (2007a). «Barks i norsk språkstrid» i bind VI. Oslo: Egmont.

Sørensen, Øystein (2007b). «Høydepunkter og tabber i norske Barks-oversettelser» i bind XVI. Oslo: Egmont.

Muntlige kilder
Solveig Thime og Marius Molaug.

 
Noter [1] Donald Duck & Co 1/1948, s. 31–32. [2] Tor Ødemark, «Den oversette oversetter. Intervju med Helene C. Kløvstad», Tegn 1/1986, s. 37. [3] Ibid, s. 42. [4] Ibid, s. 38. [5] Donald Duck nr. 1–2/1962. Her sitert etter Sørensen (2007b), s. 262. [6] Leif Wølner i Donaldisten nr. 19 (3/1978) s. 12. [7] Øverbye (2005). [8] En grundigere omtale av denne saken i Sørensen (2007a), s. 277–8. [9] Se eksempelvis Donaldisten nr. 2 (1/1974) s. 12 og nr. 8 (4/1975) s. 12–13. [10] Her sitert etter Sørensen (2014), s. 8. [11] «Vivi Aagaard: Onkel Skrue – en parodi», Donaldisten nr. 17 (1/1978) s. 13. [12] Hofsvang (2010). Lillestrøm slo Vålerengen 4–1 i cupfinalen 1985. [13] Hanne Mauno, «Fant på ’knask eller knep’». Intervju med Henning Hagerup i Dagsavisen 31. oktober 2015. Hagerup-brødrenes oversettelse ble første gang trykt i boken Eventyrlig snadder i 1993. I selve ukebladet gikk denne historien først som et Halloween-ekstra i oktober 2000.