Koranoversettelser i Norge

Nora S. Eggen

Koranen er en arabiskspråklig tekst som rommer åpenbaringer profeten Muhammad mottok fra år 610 og frem til sin død i 632, og som forelå som et samlet skrift organisert i surer (kapitler) og ayaer (vers) drøyt 20 år senere.[1] Koranteksten er oversatt en rekke ganger til de aller fleste av verdens språk, også til norsk.  Den tidligste koranoversettelse på norsk foreligger i et upublisert manuskript datert 1900.[2]  Den første publiserte koranoversettelse besto imidlertid i et utvalg fra semittist og professor i religionshistorie Wilhelm Schenckes oversettelsesarbeid, som ble utgitt posthumt i 1952.[3] Nok et upublisert manuskript foreligger fra 1965, denne gangen utformet på nynorsk av Einar Seim.[4] Arabisten Einar Berg utga den første fullstendige koranoversettelsen i 1980.[5] I 1989 ble et lite utvalg sitater utgitt under Ronnie Johansons redaksjon.[6] I 1996 kom en fullstendig utgave fra Mirza Tahir Ahmad,[7] og samme år kom en utgave av de to første kapitlene oversatt av Trond Ali Linstad.[8] Islamic Cultural Centre ga i 2009 ut første og i 2012 andre bind av en oversettelse i syv planlagte bind,[9] og Norsk Muslimsk Kunst og Kultur Forening publiserte i 2013 sin fullstendige oversettelse.[10]

Einar Berg

Det finnes altså tre fullstendige og publiserte oversettelser av Koranen til norsk (bokmål).[11] Einar Bergs oversettelse fra 1980 sprang ut av en filologisk tradisjon, men hadde dessuten dialog som et uttalt siktemål. De to institusjonelt forankrede oversettelser fra 1996 og 2013 bygget på bestemte tolkningstradisjoner og hadde uttalte indre- og ytremisjonerende formål. Koranoversettelsesaktiviteten i Norge rommer imidlertid mer enn disse tre fullstendige og publiserte oversettelsene. Det finnes oversettelser av utdrag av teksten og ufullførte oversettelser, publisert sammen med annen tekst eller separat. En av disse hadde et uttalt polemisk formål. Det finnes upubliserte koranoversettelser som bare er bare ment for oversetterens egen berikelse, og en spesiell form for oversettelse som inngår i et kunstnerisk virke. Noen oversettelser tar utgangspunkt i den arabiske kildeteksten, mens andre har en oversettelse eller forklaring, eller en resitasjon, som sitt forelegg.

Allerede i denne lille oversikten ser vi omrisset av noen grunnleggende problemstillinger knyttet til koranoversettelse. Hvordan forstår oversetter/utgiver Koranen som tekst, og hvilken tekst ligger til grunn for oversettelsen? Hvordan forstår oversetter/ utgiver oversettelsesbegrepet, og hvilken funksjon får den oversatte teksten?

Koranen forstås enten som en historisk tekst som må sees i lys av sin tilblivelseskontekst, som en konstituerende tekst for islam som må forstås i lys av sin resepsjonshistorie, eller som en kombinasjon av disse to perspektivene. Kunnskapen om den historiske konteksten forvaltes i stor grad av den omfattende eksegetiske litteraturen (tafsīr), som omfatter læremessige utlegninger, men som i høyeste grad inkluderer historisk, teksthistorisk, lingvistisk og leksikografisk materiale.[12] I henhold til sin egenbeskrivelse er Koranen både lesning (qurʾān) og skrift (kitāb),[13] og i sin arabiske ordlyd er den guddommelig åpenbaring: «Dette er en åpenbaring fra all verdens Herre, den betrodde Ånd steg ned med den til ditt hjerte, så du kunne bli en advarer på et klart, arabisk språk.»[14] Det er denne ordlyden som brukes liturgisk og som ligger til grunn for normativ refleksjon. Tradisjonen omfatter også en teksthistorie som tar for seg ulike lesetradisjoner og et antall gyldige tekstvariasjoner, samt enda flere ugyldige. Vi skal se et eksempel på en oversetter som tematiserer dette, men stort sett er dette spørsmål de færreste koranoversettere tar opp til drøfting.

Mange koranoversettere problematiserer selve oversettelsesbegrepet. De diskuterer gjerne grunntekstens og oversettelsens status, og klargjør oversetterens posisjon og forpliktelse overfor teksten.[15] Hvis en slik klargjøring er mangelfull eller mangler helt, kan det føre til uklare premisser for hvordan den oversatte teksten kan leses. Et eksempel er Kader Abdolahs utgivelse fra 2009: En vandring gjennom Koranen.[16] Boken ble presentert som en skjønnlitterær samtale med Koranen, og Kader Abdolah er en skjønnlitterær forfatter. Men den ble også presentert og oppfattet som en oversettelse av Koranen i en konvensjonell betydning.[17] Dette blir problematisk hvis leserne ikke har den bakgrunnskunnskapen som er nødvendig for å oppfatte at Abdolahs tekst har et heller løselig forhold til grunnteksten.[18]

Koranteksten hører historisk sett hjemme i et kildespråk og en kildekultur som er fjern i tid og rom for de fleste norske lesere. Imidlertid er det også mange norske lesere som har kunnskap om og et nært forhold til teksten og muligens også et forpliktende forhold til den, samtidig som de kan ha mer kjennskap til tradisjonene omkring teksten enn til den arabiske grunnteksten selv. Koranoversettelser illustrerer på en slående måte hvordan oversettelse handler om intertekstualitet.[19] Kildeteksten inngår i ulike tekstlige og historiske sammenhenger, og den oversatte teksten trer likeledes inn i og virker i ulike historiske situasjoner og ulike tekstuelle, sosiokulturelle og politiske sammenhenger. Det finnes ingen formelle instanser som kan autorisere en koranoversettelse, men ulike oversettelser tilskrives gjerne autoritet innenfor ulike brukergrupper og hvilken oversettelse som skal benyttes kan også være et stridstema.[20]

Alle de norske oversettelsene plasserer Koranen historisk og/eller teologisk; hva enten det er gjennom en kort notis eller gjennom en fyldig innledning og noteapparat. Oversettelsene blir ofte presentert som gjengivelser av kildeteksten. Det vil si at de informerer leseren om den opprinnelige teksten og den kommunikasjonsmessige situasjonen teksten oppsto eller har virket i, og de får dermed det man kan kalle en dokumentarisk funksjon.[21] På den andre siden kan oversettelsene ha ulike former for intenderte eller faktisk instrumentelle funksjoner, hvor målteksten foregir å kommunisere mening til leseren. Ikke minst kan kanskje særlig en tekst som en koranoversettelse ha flere funksjoner parallelt og samtidig. Utdrag fra Koranen i oversettelse inngår også ofte i andre verk, som for eksempel skolebøker, hvor de tekstuelle sammenhengene og oversettelsesspørsmål sjelden problematiseres.[22]

Mens den øvrige korankommenterende litteraturen vokste frem innenfor rammene av islamske kunnskapstradisjoner, ble de tidligste oversettelsene av Koranen til europeiske språk foretatt utenfor disse tradisjonene, og det var ikke de troende selv som sto for eller forvaltet dem.[23] Utover 1900-tallet skulle dette endres. For analytiske formål er det likevel ikke det konfesjonelle aspektet som er mest avgjørende, men snarere oversettelsenes ulike siktemål og metodologiske innfallsvinkel.[24] Typologien anvendt i denne oversikten: filologer, aktivister, entusiaster og kunstnere, speiler forsøksvis disse siktemålene og metodologiske innfallsvinklene.

Filologer
I 1952 ble den første koranoversettelsen publisert i Norge, en forkortet utgave av et arbeid av Wilhelm Schencke (1869–1946).[25] Schencke var arabist og Norges første professor i religionshistorie, og han underviste både om islam og om arabisk-islamske skrifter, deriblant Koranen.[26] Koranlesing inngikk som en viktig del av det filologiske arabiskstudiet ved Universitetet i Oslo, og studentøvelser vitner også om oversettelsesvirksomhet i den forbindelse.[27] Schencke etterlot seg et håndskrevet manuskript med en fullstendig koranoversettelse. Manuskriptet er forsvunnet, men enkelte deler ble utgitt på Aschehoug forlag under professor i semittisk Harris Birkelands (1904–1961) redaksjon noen år etter Schenckes død.[28] Birkeland hadde vært Schenckes elev, og var selv en av få nordiske koranforskere med internasjonal anerkjennelse, særlig for sitt arbeid Old Muslim Opposition Against Interpretation of the Koran.[29] Birkeland beklaget i forordet til koranoversettelsen at det bare hadde vært mulig å utgi en sterkt forkortet utgave, men han trodde heller ikke en slik utgivelse skulle ha noen særlig allmenn interesse. Den avstedkom da også bare en liten notis i Aftenposten.[30] Denne første utgivelsen fikk muligens begrenset utbredelse, men den ble nyutgitt i 1989, og den ser ut til å ligge til grunn for utdragene i en tekstsamling utgitt i 1972.[31]

I forordet skrev Birkeland at han var «dessverre bare alt for klar over hvilke uoverstigelige vanskeligheter det møter en som tar på seg å oversette Koranen». Birkeland peker på to ting: det finnes mange detaljer i teksten som ikke er entydig avklart, og norsk og arabisk språk står særdeles fjernt fra hverandre. Han peker altså på at det finnes utfordringer relatert både til kildeteksten og målteksten. Både Birkeland og Schencke sto i en filologisk forskningstradisjon, og dette kan sees som en dokumentarisk oversettelse som på den ene siden søker å gjengi selve det språklige uttrykket, og på den andre siden inneholder fyldige noter med filologiske kommentarer og henvisninger til tolkningstradisjonene i klassiske arabiske kommentarverk. Dessuten la Birkeland vekt på å anskueliggjøre en historisk utvikling i teksten gjennom at tekstutdragene er ordnet kronologisk etter en antatt åpenbaringskronologi. De fleste oversettere følger derimot tekstens konvensjonelle ordning, som starter med åpningssuren al-Fātiḥa, fortsetter med en gruppe lange surer i hovedsak åpenbart i den senere perioden (Medina-surer), deretter en gruppe mellomlange surer og til slutt en gruppe korte surer hvorav mange er åpenbart tidlig (Mekka-surer).[32]

Den mest kjente og utbredte fullstendige norske koranoversettelsen er Einar Bergs oversettelse, først utgitt på Universitetsforlaget.[33] Allerede i 1966 ble de første utkastene publisert,[34] men den fullstendige utgaven kom i 1980. Den er senere utgitt i to nye utgaver, som lydbok og den er tilgjengelig som en søkbar database. Denne oversettelsen siteres flittig i det offentlige ordskiftet så vel som i skolebøker og faglitteratur. Den er også brukt i ulike samlinger og andre sammenhenger,[35] og den lå i en lettere bearbeidet form og oversatt til nynorsk til grunn for deler av Svein Tindbergs populære teaterforestilling Abrahams barn.[36] Selv ikke etter mer enn 35 år har Bergs oversettelse blitt alvorlig utfordret.

Einar Berg (1921–1995) var utdannet jurist, men han vendte seg så mot et arabiskstudium som skulle føre til en tyve år lang karriere som arabist på Universitetet i Oslo. Han drev formidling av arabisk og islamsk kultur, og var både opptatt av litteratur, teologi og samtidige muslimske tenkere.[37] Om han enn etter eget utsagn sto solid plantet i en kristen tradisjon, ønsket han fremfor alt at hans oversettelse skulle fungere formidlende og fremme dialog.[38] Oversettelsen kan betegnes som en litterær oversettelse som søker å gjengi kildetekstens ord i henhold til målspråkets språklige og litterære normer, eller som det heter i forordet i et «innholdsdekkende gangbart norsk språk».[39]

Vi finner flere eksempler på de ulike innfallsvinklene hos Schencke/Birkeland og Berg i oversettelsene av Koranens første sure, al-Fātiḥa:

Schencke/Birkeland 1952
Sure 1Innledning til Skriften Fra Mekka 7 vers
Berg 1980
Kapittel 1 Åpningsbønnen
I Allahs, den barmhjertige Forbarmerens navn!
1 Lovprisningen tilhører Allah, verdenenes Herre,
2 den barmhjertige Forbarmeren,
3 herskeren over dommedagen!
4 Deg dyrker vi, og til deg ber vi om hjelp.
5 Før oss på den rette vei,
6 veien til dem som du har vist hullskap,
7 dem som ikke er slått av vreden, og som ikke farer vill!
I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn
1 Lovet være Gud, all verdens Herre,
2 Ham, den Barmhjertige, den Nåderike,
3 Ham, Herren over Dommens dag.
4 Deg tilber vi, vi søker hjelp hos Deg
5 Led oss på den rette vei!
6 Deres vei, som Du har beredt glede,
7 ikke deres, som har vakt Din vrede,eller deres, som har valgt den falske lei

Schencke/Birkeland redegjør i en tre siders forklaring for tekstuelle, språklige og historiske forhold med henvisning til islamske tolkningstradisjoner så vel som til egne analyser. De legger vekt på å holde seg tett til det arabiske forelegget og mindre vekt på et idiomatisk språk («verdenenes»). Det går frem av oversettelsen at de arabiske ordene al-raḥmān og al-raḥīm er både morfologisk og semantisk beslektede («den barmhjertige Forbarmeren»), og det legges også frem i kommentarene at ulike tekstuelle varianter kan resultere i enten oversettelsen «hersker» (mālik) eller «konge» (malik). Berg legger på sin side vekt på et idiomatisk språk («all verdens») og har en tilnærming som fremmer nærhet og dialog («Gud» fremfor «Allah»).[40] I siste vers får Schencke/Birkeland frem at den arabiske teksten har en passiv form («er slått av vreden»), mens dette uttrykket er gjengitt i aktiv form hos Berg («har vakt Din vrede»).

Aktivistiske oversettere
I 1989 ble nok en oversettelse av utvalgte tekster lansert: Allahs lille brune: Koranen i utvalg, først utgitt anonymt på Religionskritisk forlag.[41] Den ble presentert som en samling sitater, og forega å dokumentere tekstgrunnlaget for regimet i Iran og landets daværende åndelige leder Ruhollah Khomeini (1902–1989). Samtidig fikk boken både gjennom en karikerende tegning av Khomeini, i forordet, og gjennom sitt tekstutvalg og sine oversettelsesvalg en mer instrumentell funksjon som debattinnlegg eller «polemisk pamflett».[42] Tekstutdragene ble senere trykket opp igjen i boken Allahs lille brune: Koranen og profetens ord i utvalg (2004), redigert av Walid al-Kubaisi (f. 1958) og Ronnie Johanson (f. 1940). Det går heller ikke her frem hvilken tekst som utgjør kildeteksten eller hvem som har oversatt koransitatene,[43] men teksten posisjoneres nå eksplisitt i forhold til Einar Bergs oversettelse som i forordet beskrives som «forskjønnende på en rekke punkter». Selv velger de ofte en annen strategi. Et eksempel er den verbløse setningen al-rijālu qawwāmūna ʿalā l-nisāʾ (Koranen 4:43), hvor man i oversettelse må tolke inn et verb. Einar Berg føyer her inn det rent deskriptive kopulaverbet: «Menn er kvinners formyndere», mens al-Kubaisi og Johanson tolker setningen preskriptivt, og kanskje også mindre «forskjønnende», ved hjelp av et modalt hjelpeverb: «Menn skal styre over kvinner.»[44]

En annen utfordrer til Bergs oversettelse kom i 1996 da Trond Ali Linstad (f. 1942) utga boken Koranen på norsk.[45] I forordet fastslår Linstad at Koranen ikke kan oversettes, men at den må gjøres tilgjengelig. Det er slik tilgjengeliggjøring han setter seg fore i det han kaller en «gjengivelse», i første omgang av første og andre kapittel. I en revidert utgave fra 2010 presiserer Linstad at kildeteksten består av oversettelser til norsk, svensk og engelsk. Den til dels omfattende redigeringen mellom de to utgavene illustrerer hvordan koranoversettelse er en løpende og uavsluttet prosess, og hvordan koranoversettelser inngår i en omfattende fortolkende tradisjon med lag på lag av tekst og tolkning i en reflekterende og selvreflekterende samtale.[46] Det typografiske oppsettet er endret fra 1996 til 2010, fra oppdelt til løpende tekst. Dessuten finner vi flere endringer i ordlyden, for eksempel fra «Vi tilber Deg», til en struktur med fremskutt objekt, slik vi finner det i den arabiske kildeteksten: «Deg alene tilber vi».

Linstad 1996
Fra 1. Åpningsbønnen
Linstad 2010
Fra KAPITTEL 1 Åpningen
1 I Guds – Den barmhjertige, Den nådiges – navn:
2 All ære er for Gud,Hersker over alle verdener!
3 Han er Barmhjertig, Nådig.
4 Herre på Dommens dag!
5 Vi tilber DegOg søker hjelp hos Deg.
6 Vis oss den rette vei!
7 Veien til dem Du velsigner,Og ikke får nok av Din vrede Eller går galt av sted.
1) I Guds, Den barmhjertige og nådiges navn.
2) All ære er for Gud, skapelsens Herre,
3) Den barmhjertige og nådige,
4) som allmektig styrer over Dommens dag.
5) Deg alene tilber vi, og Deg alene ber vi om hjelp.
6) Led oss til Den rette vei!
7) Veien til dem Du gleder, og som ikke får av Din vrede eller går galt av sted.

1996 var for øvrig et produktivt år på feltet. Da ga også Ahmadiyya-bevegelsen i Norge ut Den Hellige Qur’ānen: Arabisk tekst med norsk oversettelse på bevegelsens eget internasjonale forlag: Islam International Publications.[47] Denne oversettelsen har vært relativt tilgjengelig, og den har hatt en viss utbredelse. I ett tilfelle er Ahmadiyya-bevegelsens oversettelse brukt i et verk for videregående skole, bearbeidet til nynorsk.[48] Utgivelsen er på tittelbladet forankret i organisasjonen, med bevegelsens daværende internasjonale leder Mirza Tahir Ahmad (1928–2003) som overordnet ansvarlig for utgivelsen, og den inngikk i henhold til forordet i et storslagent prosjekt initiert av bevegelsens grunnlegger Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908) om å oversette Koranen til alle verdens store språk for å sikre rett forståelse og rett praksis. Denne oversettelsen kan dermed sies å ha den intenderte instrumentelle funksjonen å la teksten kommunisere direkte til leseren i målspråket. Det vektlegges like fullt at den er en oversettelse og den arabiske koranteksten er ført opp som paralleltekst.

Både oversettelsen og ikke minst det fyldige noteapparatet er sterkt inspirert og tidvis ren oversettelse av Abdul Salaam Madsens danske oversettelse fra 1967, som også hadde teologisk og institusjonell forankring i Ahmadiyya-bevegelsen.[49] I noteapparatet beskrives bevegelsens teologiske posisjon, for eksempel i verset 33:40 hvor uttrykket khatam al-anbiyāʾ forekommer. Dette er konvensjonelt oversatt til «profetenes segl», men i en fotnote blir det forklart at Muḥammad var «den åndelige far til kommende sendebud». Noten knytter altså an til Ahmadiyya-bevegelsens lære om at det finnes sendebud og profeter etter Muḥammad, i motsetning til sunnī- og shīʿa-teologiene hvor begrepet «profetenes segl» utlegges som at Muḥammad var den siste profeten. Teologisk har denne distinksjonen konsekvenser for hva slags type autoritet og innsikt åndelige lederfigurer etter profeten Muḥammad kan ha, og det er blant annet dette som har ført til bevegelsens kontroversielle stilling. 

I nyere tid er det flere ulike aktører som ønsker å fremme sin islamforståelse gjennom en koranoversettelse. En av de eldste og mest tallrike muslimske organisasjonene i Norge, Islamic Cultural Centre Norway, ga i 2009 ut det første bindet i en planlagt fullstendig utgivelse på syv bind av en norsk oversettelse og tilretteleggelse av Abū ʿAlā al-Mawdūdī’s (1903–1979) kommenterte koranoversettelse til urdu Tafhīm-ul-Qurʾān (utgitt mellom 1942 og 1972), publisert med den arabiske Koranen som paralleltekst. Første bind ble utgitt av organisasjonen Islamic Cultural Centre Norway, mens bind to samt andre reviderte utgave av bind en ble utgitt på Kolofon forlag, hvor også resterende bind er planlagt utgitt. Arbeidet utføres av en gruppe under ledelse av Arshad Jamil, som er sentral i organisasjonen. Oversettelsen presenteres som Koranen: Oversettelse med kommentarer, og både den oversatte teksten, og kommentarene i notene bærer preg av den koranforståelsen og ideologien al-Mawdūdī utformet som skolert teolog og politisk figur i det unge Pakistan, etablert i 1947.[51]  

al-Mawdūdīs ståsted preger imidlertid ikke bare utgivelsen, men også den forståelsesrammen utgivelsen settes inn i. For eksempel ble det i forbindelse med lanseringen av bind to i 2012 hevdet at det er problematisk at en politisert forståelse av et begrep som umma («de troendes fellesskap») blir toneangivende i Norge.[52] Utsagnet hviler på en forståelse av al-Mawdūdī’s ideologi, og det er liten tvil om at denne koranoversettelsen med sine mange forklarende parenteser og noter forfekter en forståelse av Koranens budskap som legger vekt på islam både som tro og samfunnsordning. Imidlertid viser en nærlesning at det i denne bearbeidelsen av al-Mawdūdīs korantolkning ikke finnes noen slik entydig politisert forståelse av det spesifikke umma-begrepet, i hvert fall ikke så langt. Dette eksempelet illustrerer at den oversatte teksten også leses og fungerer i sosio-politiske sammenhenger preget av visse forutsetninger og forutforståelser.

Høsten 2012 fant også en annen lansering sted. Foreningen Norsk-muslimsk kunst- og kulturforening presenterte en fullstendig oversettelse av Muhammad Tahir-ul-Qadris koranoversettelse og kommentar på urdu.[53] Tahir-ul-Qadri (f. 1951) er leder av Minhāj al-Qurʾān, en annet internasjonal organisasjon med forbindelseslinjer til Pakistan, også den en organisasjon med politiske ambisjoner.[54] Denne oversettelsen er på samme måte en oversettelse av en forklarende oversettelse, men den presenteres like fullt med tittelen Den Hellige Koranen på norsk og arabisk, og med den arabiske Koranen som paralleltekst. I likhet med Ahmadiyya-bevegelsens og Islamic Cultural Centers utgaver er også denne oversettelsen forankret i en organisasjon og i denne bevegelsens tolkningstradisjon, og det er ikke lagt vekt på et personlig ansvar for den norskspråklige oversettelsen. Bortsett fra at oversettelsen er preget av et lite idiomatisk norsk, er særlig det man kan kalle et identitetspolitisk aspekt påtagelig. Dels gjennom oversettervalg og dels gjennom et rikelig omfang av forklarende parenteser blir ordene «islam», «islamsk», «muslim», og «muslimsk» mye mer fremtredende enn de er i den arabiske koranteksten. For eksempel blir et begrep som al-maʿrūf (det kjente, gode) oversatt med «den islamske loven».[55]

Entusiastene
Den aller første fullstendige koranoversettelsen vi kjenner til i Norge ble, som nevnt innledningsvis, fullført allerede ved århundreskiftet. Den var riktignok basert på en annen oversettelse og ble aldri publisert.[56] I tre ulinjerte skrivebøker, den siste datert 1900, finner vi en norsk gjengivelse av Ludwig Ullmanns tyske oversettelse fra 1840. To navn forekommer på skrivebøkene: Halfdan Lund er oppgitt som oversetter og Karl Pedersen som eier. Vi vet ikke hvem Halfdan Lund var, men Karl Pedersen er identisk med Karl Johan Toftner ( 1881–1964) fra Christiania, en pølsemaker og engasjert fagforeningsmann som også var svært boklig interessert og uttalt ateist.[57] Dette er et eksempel på en virksomhet som springer ut fra andre forutsetninger enn de filologiske og de aktivistiske, hvor aktørene har hatt en annen motivasjon og oversettelsen fikk andre funksjoner.

En annen slik engasjert og selvlært oversetter var Einar Seim (1885–1978) fra Kinn,[58] bonde og språkentusiast. I en artikkel i Firda går det frem at Seim gjorde det klart at koranoversetting var noe han hadde holdt på med for sin egen intellektuelle fornøyelses skyld og fordi han fant inspirasjon i koranteksten.[59] Han viste imidlertid ingen interesse for å prøve å få utgitt sin oversettelse. Seim var språkkyndig,[60] men han behersket sannsynligvis ikke arabisk. Han oversatte fra Karl Vilhelm Zetterstéens svenske (1917) og J.M. Rodwells engelske (1861) utgivelser, og som den eneste av våre koranoversettere oversatte han til et klingende, noe gammelmodig nynorsk, som her i sure 1:[61]

Seim 1965
1. Sura. Opninga
I namnet åt Allah, den vårkunnsame, den nådige. Lova vere Gud, Herren yver alt det skapte! Den vårkunnsame, den nådige! Domedags-kongjen! Einast deg tilbed me, og til deg ropar me um hjelp. Leid du oss på den strake vegen,vegen åt dei som Du hev vore nådig i mot, som du ikkje harmast på, og som ikkje fer vilt.

Kunstnerisk bearbeidelse av Koranen
En siste type oversettelse er kunstneriske fortolkninger som overskrider Koranen både som teologisk og historisk tekst. Vi har allerede sett et eksempel i Kader Abdolahs litterære bearbeidelse av koranteksten. Verkene i multikunstneren Kjersti G. Andvigs pågående kunstprosjekt I swear on the Stone presenteres også som oversettelse, om enn både kildeteksten og det oversettelsesbegrepet som ligger til grunn skiller seg radikalt fra en konvensjonell forståelse av koranoversettelse.[62] Andvig gjengir ikke et kognitivt tilgjengelig budskap eller mening i en annen språkdrakt, men hun lar det emotive stå i fokus når hun gjennom koranresitasjon nærmer seg Koranen som lyd og gjengir denne lyden i en annen lydlig drakt.[63] Tradisjonell koranresitasjon følger fonetiske regler, men lokale tradisjoner og individuelle valg farger også den enkelte koranleserens stil. Noen koranlesere blir viden kjent og lett gjenkjennelige, slik som Aḥmad al-ʿAjmī (f. 1968) som er en leser Andvig benytter.[64] Verket 23. De troende (The Believers) består av en varde bygget opp på en øy i Lofoten, med en lydinstallasjon med en cello-tolkning av sure 23 al-Muʾminūn (De troende) i al-ʿAjmī’s resitasjon.[65]

Vi har sett at koranoversettelse har en over hundre år mangfoldig og mangetydig historie i Norge. Den spenner fra private notater til fulle utgivelser, basert på personlig engasjerte eller faglige interesser, med fokus på budskap eller form. Oversettelsesstrategiske valg får konsekvenser for tekstens funksjon og leserens forståelse, men disse valgene er ikke avgjørende isolert. Hvilken ramme oversettelsen settes inn i gir føringer for hvordan de ulike valgene skal oppfattes. Et eksempel er egennavnet Allah, som av Schencke/Birkeland gjengis med «Allah» med en filologisk begrunnelse, og av Berg og Linstad med «Gud» ut fra et dialogfremmende siktemål. al-Kubaisi/Johansen gjengir det med «Allah» med et polemisk siktemål spesifikt tettet mot nettopp Bergs oversettelse, mens av Ahmad og NMKK gjengis det med «Allah», med den begrunnelse at det er et egennavn som gis i Koranen. ICC på sin side, gjenga i første utgave av første bind egennavnet Allah, men dette er i senere utgaver er dette revidert til «Gud». Begrunnelsen er at det allmenne publikumet har større kjennskap til arabiske navn og begreper, men også at unge muslimer i Norge i større grad utgjør målgruppen for utgivelsen.[66] På denne måten er koranoversettelse dynamisk, ikke bare fordi enhver oversetter forholder seg litt forskjellig til teksten enn sine forgjengere, men også fordi den historiske sammenhengen den oversatte teksten fungerer i stadig er i endring.

Oversettelser av Koranen til norsk
Ahmad, Mirza Tahir, red. Den Hellige Qurʾânen. Arabisk tekst med norsk oversettelse publisert under ledelse av Hadhrat Mirza Tahir Ahmad, [oversatt av Masqood Ahmad Bajwa m.fl.]. Islamabad; Tilford: Islam International Publications, 1996. Tilgjengelig på http://www.koranen.org/

Berg, Einar, overs. Koranen. Tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Oslo: Universitetsforlaget, 1980. Ny uendret utgave med arabisk parallelltekst 1989, ny utgave Bokklubben 2000 lettere revidert av Anne Aabakken og med et innledende essay av Kari Vogt. Utgitt som lydbok: Koranen (utdrag). Innleser Jan Grønli. Oslo: Lydbokforlaget, 2001. Tilgjengelig og søkbar (2000-utgaven) på http://www.islam.no/page171610.aspx

Islamic Cultural Centre Norway, overs. Tarjamat qurʾān majīd: Koranen: Oversettelse med kommentarer basert på den forkortede utgaven av Tafhim-ul-Quran av Sayyid Abul Ala Maududi. Oversatt og tilrettelagt av Islamic Cultural Centre Norway. Oslo: Islamic Cultural Center; Kolofon forlag, 2012–. Bind 1 først utgitt på eget forlag 2009, deretter i revidert utgave i 2015, mens bind 2 ble utgitt 2012. (Bibliografisk innførsel er basert på bind 2.)

[Johanson, Ronnie, red.] Allahs lille brune: Koranen i utvalg. Oslo: Religionskritisk forlag, 1989. Ny utgave Allahs lille brune. Koranens og profetens ord i utvalg. Oversatt og redigert av Walid al-Kubaisi og Ronnie Johanson 2004.

Linstad, Trond Ali, overs. Koranen på norsk. [Uten sted]: Urtehagen, 1996. Revidert utgave 2010 Koranen på arabisk og norsk: Kapittel 1–2.

Lund, Halfdan, overs. Koranen: Ny oversat fra den arabiske tro og efterseet og forsynt med manglende anmerkninger af Dr. L. Ulmann. 3 bind. 1900. Manuskript, privat eie.

Schencke, Wilhelm, overs. Koranen i utvalg. Oversatt til norsk med innledning og tolkning av Wilhelm Schencke. Fortolket og bearbeidet av Harris Birkeland. Oslo: Aschehoug, 1952. Ny, uendret utgave med innledning av Kari Vogt 1989.

Seim, Einar, overs. Koranen. 2 bind. 1965. Manuskript, privat eie.

Tahir-ul-Qadri, Muhammad, overs. Den Hellige Koranen på norsk og arabisk: norsk oversettelse av ʿIrfān-ul-Qurʾān. [Uten sted]: Norsk Muslimsk Kunst og Kultur Forening NMKKF, 2013. Først publisert i 2009 på nettstedet drammenmoske.no. Tilgjengelig på http://minhaj.no/koranen-paa-norsk/

Referanser
Abdolah, Kader
. En vandring gjennom Koranen. Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen. Oslo: Gyldendal, 2009.

Andvig, Kjersti G. 23. De Troende (The Believers) (2012). Lest 28. januar 2016.            http://kjersti.andvig.free.fr/spip.php?article29

Berg, Einar. «En skisse av Muhammads liv: Psykologi og fakta i hans utvikling.» Magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1965.

Berg, Einar. Islam: Fra konflikt til dialog. Oslo: Universitetsforlaget, 1982.

Berg, Einar: «The formal standing of man in front of his lord: Based on the Creation story and formal criteria in the Judgment Day rules of procedure in the Koran.» Doktorgradsavhandling (ikke forsvart), Universitetet i Oslo, 1976.

Birkeland, Harris. Nordens historie i middelalderen etter arabiske kilder (Avhandlinger II 1954 nr. 2). Oslo: Det Norske Vitenskaps-Akademi, 1955.

Birkeland, Harris. Old Muslim Opposition Against Interpretation of the Koran. Oslo: Det Norske Vitenskaps-Akademi, 1955.

Bjørnersen, Martin. «Poetens Ummah.» Morgenbladet, 23. november, 2012

Breilid, Halldis og Tove Nicolaisen. Den narrative dimensjon i KRL-fagets lærebøker: En analyse av fortellingsgrepet og utvalgte temaer i læreverkene (Rapport 10/2003). Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2003.

Bringsværd, Tor Åge, red. Det står skrevet: Tekster fra de store religioner. Oslo: Pax, 1966. Ny utgave 1997.

Bringsværd, Tor Åge og Jens Braarvig, red. I begynnelsen: Skapelsesmyter fra hele verden (Verdens hellige skrifter). Oslo: De norske bokklubbene, 2000.

Brynildsen, Harald. «Gjennom århundrer til Kirken på Kinn med 83-årig bonde.» Aftenposten, 9. august, 1968.

Dale, Tove Elise Thue. «Han omsette Koranen til nynorsk.» Firda, 13. juni, 2015.

Eggen, Nora S. Koranen: Innføring i en tekst- og tolkningstradisjon. Oslo, Solum forlag, 2007.

Eggen, Nora S. «[Anmeldelse av] En vandring gjennom Koranen og Sendebudet Muhammad, av Kader Abdolah.» Kirke og kultur 114:3 (2009): 286–291.

Eggen, Nora S. «Koranoversetting in Skandinavia.» Babylon [ingen vol.]:2 (2012): 68–77.

Eggen, Nora S. «Universalised versus Particularised Conceptualisations of Islam in Translations of the Qur’an.» Journal of Qur’anic Studies 18:1 (2016): 1–43.

Eriksen, Per. «Brune fordommer i fri flyt.» Vårt Land, 12. februar, 2005.

Faldbakken, Knut. «Ned med Gud.» Verdens Gang, 26. desember, 2004.

Farstad, Mona Helen. «Lyden av Guds ord: Koranresitasjon som estetisk virksomhet og erfaring.» I Religion i skrift mellom mystikk og materialitet, red. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson, 110–132. Oslo: Universitetsforlaget, 2013.

Fossum, Jarl E., red. Fra de store religioner. Bergen: Universitetsforlaget, 1972.

Halden, Sissel. «Wilhelm Schencke – en omstridt pioner: Etableringen av religionshistorie som et akademisk fag i Norge.» PhD-avhandling, Universitetet i Oslo 2007.

Hosayn, Taha. Dagene som var: En egyptisk barndom. Oversatt fra arabisk av Einar Berg. Oslo: Aschehoug, 1973. Ny utgave 2010.

Hussain, Tanveer. «Ny, ’vitenskapelig’ Koran-oversettelse.» Utrop, 5. januar, 2013.

Kermani, Navid. God is Beautiful: The Aestetic Experience of the Quran. Translated by Tony Crawford. Cambridge: Polity, 2015.

«Koranen for første gang på norsk.» Stavanger Aftenblad, 18. november, 1980.

al-Kubaisi, Walid. «Muslimvennlig sensur.» Dagbladet, 18. mars, 2005.

Langvad, Solveig Nygaard. «Politikken er i fotnotene.» Morgenbladet, 12. oktober, 2012.

Lien, Marius. «Tittel: ’Koranen.’ Status: Utlånt (28.11.1946). Lånet har forfalt.» Morgenbladet, 13. juli, 2012.

Linstad, Trond Ali. «Veien til Gud.» Dagbladet, 9. mars. 1996.

Maudoodi, Syed Abul 'Ala. Islams fundamenter: En opprusting av den religiøse arv. Oversatt fra arabisk av Einar Berg. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.

Mejdell, Gunvor. «Harris Birkeland.» I Norsk biografisk leksikon. Lest 19. januar 2016. https://nbl.snl.no/Harris_Birkeland

Midttun, Ann. «Biter og deler av islam.» Norsk Pedagogisk Tidsskrift 98:5 (2014), 329–340.

Nord, Christiane. «A Functional Typology of Translations.» I Text Typology and Translations, edited by Anna Trosborg, 43–66 (Benjamins Translation Library, 26). Amsterdam, Philadelphia: J. Benjamins, 1997.

Nymoen, Anne-Lene Lerdal. «Koranen i Skandinavia: En deskriptiv-komparativ analyse av utvalgte ʾāya i oversettelse.» MA-oppgave, Universitetet i Oslo, 2015. https://www.duo.uio.no/handle/10852/45775

Rasmussen, Tarald og Einar Thomassen, red. Kildesamling til kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering: B. 1 Kristendommen; Islam. Oslo: Nasjonalt læremiddelsenter, 1999.

Røed, Kjetil. «Et annet sted.» Kunstkritikk, 26. oktober, 2012. Lest 28. januar 2016. http://www.kunstkritikk.no/kritikk/et-annet-sted/?d=no

Straume, Anne Cathrine. «Ambisiøst og prisverdig.» Bok i P2, 27. april, 2009. Lest 14. februar 2016. http://www.nrk.no/kultur/bok/_koranen_-og-_sendebudet_-1.6582755

Strøm, Håkon. Jødedommen, kristendommen, islam: Religion for vidaregåande skolar. Oslo: Aschehoug, 1977.

Taha, M.M. Islams annet budskap: En religiøs nyorientering. Oversatt frå arabisk av Einar Berg. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.

Taha, Mahmud Muhammad. Calls for reform and development of the Islamic Personal Law: Sharia = Maḥmūd Muḥammad Ṭāhā yadʿū ilá taṭwīr Sharīʿat al-Aḥwāl al-Shakhṣīyah. Oversatt av Einar Berg. Oslo: Arabic/Islamic Section, University of Oslo, 1985.

Theisen, Finn. «En villedende oversettelse.» Dagbladet, 3. november, 1996.

Tindberg, Svein. Abrahams barn: Ei forteljing om tre religionar og ein skodespelar. Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2011.

«Uoversettelige Koranen til norsk, i utvalg og med fyldige kommentarer.» Verdens Gang, 7. mars, 1951.

Venuti, Lawrence. «Translation, Intertextuality, Interpretation.» Romance Studies 27:3 (2009), 157–73.

Willis, Herman. «Engler og demoner.» Morgenbladet, 12. juni, 2009.

Øverland, Janneken. «... som fanden leser Bibelen?» Morgenbladet, 10. juli, 2009.

 

NOTER

[1] Se Kari Vogts innføringstekst om Koranen i Store Norske Leksikon, eller en mer omfattende introduksjon i Nora S. Eggen, Koranen: Innføring i en tekst- og tolkningstradisjon (Oslo: Solum forlag, 2007). 
[2] Halfdan Lund, overs. Koranen. Ny oversat fra den arabiske tro og efterseet og forsynt med manglende anmerkninger af Dr. L. Ulmann. 3 bind. (Upublisert, 1900). [3] Wilhelm Schencke, overs. Koranen i utvalg. Oversatt til norsk med innledning og tolkning av Wilhelm Schencke. Fortolket og bearbeidet av Harris Birkeland (Oslo: Aschehoug, 1952).
[4] Einar Seim, overs. Koranen. 2 bind. (Upublisert, 1965).
[5] Einar Berg, overs. Koranen. Tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg (Oslo: Universitetsforlaget 1980).
[6] [Johanson, Ronnie, red.] Allahs lille brune: Koranen i utvalg (Oslo: Religionskritisk forlag 1989).
[7] Ahmad, Mirza Tahir, overs. Den Hellige Qurʾânen. Arabisk tekst med norsk oversettelse publisert under ledelse av Hadhrat Mirza Tahir Ahmad, [oversatt av Masqood Ahmad Bajwa m.fl.] (Islamabad; Tilford: Islam International Publications, 1996). 
[8] Linstad, Trond Ali, overs. Koranen på norsk ([Uten sted]: Urtehagen, 1996).
[9] Islamic Cultural Centre Norway, overs. Tarjamat qurʾān majīd = Koranen: Oversettelse, med kommentarer basert på den forkortede utgaven av Tafhim-ul-Quran av Sayyid Abul Ala Maududi. Oversatt og tilrettelagt av Islamic Cultural Centre Norway (Oslo: Islamic Cultural Center; Kolofon forlag, 2012–).
[10]Muhammad Tahir-ul-Qadri, overs. Den Hellige Koranen på norsk og arabisk: norsk oversettelse av ʿIrfān-ul-Qurʾān ([Uten sted]: Norsk Muslimsk Kunst og Kultur Forening, 2013).
[11] I Skandinavia var Sverige tidligst ute med en oversettelse utgitt i 1843, mens en fullstendig dansk oversettelse først kom i 1967. Se oversikter og analyser i Nora S. Eggen, «Koranoversetting in Skandinavia», Babylon [ingen vol.]:2 (2012); Nora S. Eggen, «Universalised versus Particularised Conceptualisations of Islam in Translations of the Qur’an», Journal of Qur’anic Studies 18:1 (2016). Se også en analytisk studie i Anne-Lene Lerdal Nymoen, «Koranen i Skandinavia: En deskriptiv-komparativ analyse av utvalgte ʾāya i oversettelse», (MA-oppgave, Universitetet i Oslo, 2015).
[12] I aktuell koranforskning finnes det to distinkte om enn ikke gjensidig utelukkende trender. En trend fokuserer mest på koranteksten i dens historiske kontekst i senantikken, og en annen trend fokuserer mest på resepsjonen i eller utenfor islamske tradisjoner. Begge trendene er representert i de ledende fagtidsskriftene Journal of Qurʾanic Studies (SOAS/Edinburgh University Press), al-Bayan: Journal of Qur'an and Hadith Studies (Brill) og det ferske Journal of the International Qur’anic Studies Association (IQSA/Lockwood Press).
[13] Eggen, Koranen, 69–70.
[14] Sure 26: 92–95, her i Einar Bergs oversettelse.
[15] Synet på oversettelse i islamsk tradisjon diskuteres i Eggen, Koranen, 254–256.[16] Abdolah, Kader, En vandring gjennom Koranen, overs. Guro Dimmen (Oslo: Gyldendal 2009). Utgitt sammen med boken Sendebudet Muhammad.
[17] Se for eksempel en promosjonsvideo  publisert 2. juni 2009.
[18] Se intervju med Kader Abdolah i Dagbladet 23. april 2009, Se også anmeldelser: Herman Willis, «Engler og demoner,» (Morgenbladet, 12. juni, 2009); Janneken Øverland, «... som fanden leser Bibelen?» Morgenbladet, 10. juli, 2009; Nora S. Eggen, «[Anmeldelse av] En vandring gjennom Koranen og Sendebudet Muhammad av Kader Abdolah,» Kirke og kultur 114:3 (2009): 286–291.
[19] Se en diskusjon om intertekstualitet og oversettelse i Lawrence Venuti, «Translation, Intertextuality, Interpretation», Romance Studies 27:3 (2009).
[20] I den offentlige debatten har Einar Bergs oversettelse hatt en dominerende posisjon, men ofte består de påståtte sitatene i frie parafraser over denne eller andre, ikke navngitte oversettelser.
[21] Se en diskusjon om oversettelsers ulike funksjoner i Christiane Nord, «A Functional Typology of Translations,» i Text Typology and Translations, ed. Anna Trosborg (Benjamins Translation Library, 26), (Amsterdam, Philadelphia: J. Benjamins, 1997).
[22] Midttun etterlyser nettopp tekstforståelseshjelp i lærebøker (Ann Midttun, «Biter og deler av islam,» Norsk Pedagogisk Tidsskrift 98:5 (2014), 5). Heller ikke i Breilid og Nicolaisens ellers solide rapport om fortellinger i KRL-lærebøker tematiseres oversettelse, og fortellingenes plass i deres respektive tekstuelle sammenhenger berøres bare i generelle vendinger (Halldis Breilid og Tove Nicolaisen, Den narrative dimensjon i KRL-fagets lærebøker: En analyse av fortellingsgrepet og utvalgte temaer i læreverkene, Rapport 10/2003, (Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2003)).
[23] Gresk (ukjent oversetter, før 870, fragmenter bevart i skriftene til Niketas fra Bysants); latin (Robert fra Ketton, 1143; Ludovico Marracci 1698); fransk (André du Ryer, 1647); engelsk (Alexander Ross fra du Ryers versjon, 1649; Georg Sale, 1734).
[24] Se Eggen, Conceptualisations for en casestudie som underbygger dette argumentet.
[25] Schencke, Koranen.
[26] Om Schenckes forskning og rolle i utviklingen av religionsfaget i Norge, se Sissel Halden, «Wilhelm Schencke – en omstridt pioner: Etableringen av religionshistorie som et akademisk fag i Norge», (PhD avhandling, Universitetet i Oslo, 2007).
[27] For eksempel arbeidet studentene Gudrun Natrud og Liv Vold i 1937 med koranoversettelse hos professor Wilhelm Schencke (Halden, Wilhelm Schencke, 182).
[28] Se intervju med Harris Birkeland i «Uoversettelige Koranen til norsk, i utvalg og med fyldige kommentarer», Verdens Gang, 7. mars, 1951. Om det forsvunne manuskriptet, se Eggen, Koranen, 69–70; Marius Lien, «Tittel: ’Koranen.’ Status: Utlånt (28.11.1946). Lånet har forfalt», Morgenbladet, 13. juli, 2012.
[29] Harris Birkeland, Old Muslim Opposition Against Interpretation of the Koran (Oslo: Det Norske Vitenskaps-Akademi, 1955).  Om Birkeland og hans vitenskapelige arbeid, se Gunvor Mejdell, «Harris Birkeland», Norsk biografisk leksikon, lest 19. januar 2016, https://nbl.snl.no/Harris_Birkeland
[30] Aftenposten 23. september 1952.
[31] Jarl E. Fossum, red. Fra de store religioner (Bergen: Universitetsforlaget, 1972), 187–234.
[32] Schenckes opprinnelige manuskript fulgte tekstens orden slik den står i henhold til tradisjonens omforente redaksjon (al-muṣḥaf al-ʿuthmānī, om denne, se Eggen, Koranen, 78–84).
[33] Berg, Koranen.
[34] Tor Åge Bringsværd, red. Det står skrevet: Tekster fra de store religioner (Oslo: Pax, 1966), 166–177. Det er mange forskjeller mellom disse oversettelsene og den fullstendige publiserte oversettelsen fra 1980, men også 1997-utgaven av Bringsværds bok inneholder 1966-versjonene (s. 141–148).
[35] Se for eksempel Tarald Rasmussen og Einar Thomassen, red. Kildesamling til kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering: B. 1 Kristendommen; Islam, (Oslo: Nasjonalt læremiddelsenter, 1999); Tor Åge Bringsværd og Jens Braarvig, red. I begynnelsen: Skapelsesmyter fra hele verden, Verdens hellige skrifter (Oslo: De norske bokklubbene, 2000).
[36]Svein Tindberg, Abrahams barn: Ei forteljing om tre religionar og ein skodespelar, (Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2011). Teaterforestillingen Abrahams barn, skrevet av Svein Tindberg og regissert av Kjetil Bang-Hansen, har spilt i flere perioder på Det norske teater i årene mellom 2011 og 2016.
[37] Hans akademiske arbeider inkluderer en psykologisk studie av Muḥammad (Einar Berg, «En skisse av Muhammads liv: Psykologi og fakta i hans utvikling», (magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1965) og en teologisk studie av synd og ansvar (Einar Berg, «The formal standing of man in front of his lord: Based on the Creation story and formal criteria in the Judgment Day rules of procedure in the Koran», (ikke forsvart doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1976), og han oversatte verk av så forskjellige tenkere som Taha Ḥusayn (d. 1973),  (Taha Hosayn, Dagene som var: En egyptisk barndom, overs. Einar Berg (Oslo: Aschehoug, 1973)), Abū’l-ʿAlā al-Mawdūdī (d. 1979), (Syed Abul 'Ala Maudoodi, Islams fundamenter: En opprusting av den religiøse arv, overs. Einar Berg (Oslo: Universitetsforlaget, 1983)), og Maḥmūd Muḥammad Taha (d. 1985), (M.M. Taha, Islams annet budskap: En religiøs nyorientering, overs. Einar Berg (Oslo: Universitetsforlaget, 1983); Mahmud Muhammad Taha, Calls for reform and development of the Islamic Personal Law: Sharia = Maḥmūd Muḥammad Ṭāhā yadʿū ilá taṭwīr Sharīʿat al-Aḥwāl al-Shakhṣīyah, overs. Einar Berg (Oslo: Arabic/Islamic Section, University of Oslo, 1985)), og altså Koranen.
[38] Berg, Koranen, Forord; «Koranen for første gang på norsk», Stavanger Aftenblad, 18. november, 1980; Einar Berg, Islam: Fra konflikt til dialog (Oslo: Universitetsforlaget, 1982).
[39] Berg, Koranen, Forord. Berg ser også ut til å trekke på tolkningstradisjonen og tidligere oversettelser (som A.J. Arberrys oversettelse fra 1955).
[40] Berg har ingen kommentarer til suren, og plasserer ikke teksten verken historisk eller i en islamsk praksis og tradisjon. I 2000-utgaven er det gjort noen mindre endringer, bl.a. er versetellingen endret fra Flügels nummerering (1834) til moderne standard (den såkalte Kairo-utgaven, 1924).
[41] [Johansen], Allahs lille brune.
[42] Knut Faldbakken, «Ned med Gud», Verdens Gang, 26. desember, 2004. Se også Per Eriksen, «Brune fordommer i fri flyt», Vårt Land, 12. februar, 2005.
[43] Walid al-Kubaisi har oversatt ḥadīthene (Walid al-Kubaisi, «Muslimvennlig sensur», Dagbladet, 18. mars, 2005).
[44] Se en analyse av eksempelet 4:34 i Eggen, Koranen, 273–275.
[45] Linstad, Koranen.
[46] Se kritikk i Finn Theisen, «En villedende oversettelse», Dagbladet, 3. november, 1996. Påfølgende svar i Trond Ali Linstad, «Veien til Gud», Dagbladet, 9. mars, 1996.  Trond Ali Linstad har senere initiert et videre arbeid med koranoversettelse, i samarbeid med blant andre Håvard Rem, men det er uvisst hvor langt dette prosjektet har kommet (Martin Bjørnersen, «Poetens Ummah», Morgenbladet, 23. november, 2012).
[47] Ahmad, Den Hellige Qur’ānen.
[48] Håkon Strøm, Jødedommen, kristendommen, islam: Religion for vidaregåande skolar (Oslo: Aschehoug, 1977).
[49] Madsen ser på sin side ut til å ha hentet inspirasjon fra Mauli Muhammad Alis oversettelse fra 1917.
[50] I sunnī-teologi anses lærde å ha en epistemisk autoritet som forvaltere av Muḥammads lære, i shīʿa-teologi har en rekke ufeilbarlige imamer (antallet varierer mellom 5, 7 og 12 i ulike retninger) en åndelig-epistemisk autoritet i kraft av å ha innsikt i Muḥammads lære utover det som fremkommer i tilgjengelige historiske kilder, mens Ahmadiyya-bevegelsens lære innebærer at personer etter Muḥammad kan ha en form for selvstendig epistemisk autoritet og innsikt.
[51] Se også Maudoodi, Islams fundamenter.
[52] Solveig Nygaard Langvad, «Politikken er i fotnotene», Morgenbladet, 12. oktober, 2012.
[53] Tahir-ul-Qadri, Den Hellige Koranen, se også Tanveer Hussain, «Ny, ’vitenskapelig’ Koran-oversettelse», Utrop, 5. januar, 2013.
[54] Tahir-ul-Qadri leder det politiske partiet Pakistan Awari Tehreek.
[55] Se en analyse av oversettelsene av ordene islām, aslama og muslim i skandinaviske koranoversettelser i Eggen, Conceptualisations.
[56] Lund, Koranen.
[57] Takk til Kristin Havgar, Karl Johan Toftners barnebarn, for tilgang til disse manuskriptene 27. november 2015.
[58] Seim, Koranen.
[59] Tove Elise Thue Dale, «Han omsette Koranen til nynorsk», Firda, 13. juni, 2015. Se også Harald Brynildsen, «Gjennom århundrer til Kirken på Kinn med 83-årig bonde», Aftenposten, 9. august, 1968; Magnus Helge Torvanger, Einar Seim: I norske fotefar på Shetland (Førde: Selja forlag, 2016), 49.
[60] Einar Seim samlet språkmateriale og kulturminnemateriale både i Norge og på Shetland og Orknøyene, og ga ut bøker med norske ordtak.
[61] Sitert etter Dale, «Han omsette».
[62] Se nettstedet https://underskog.no/kalender/90340_noplace-presents-kjersti-g-andvig-enhanced-sky-machine/forestilling/141137
[63] Kjetil Røed, «Et annet sted Kunstkritikk, 26. oktober, 2012, lest 28. januar 2016, http://www.kunstkritikk.no/kritikk/et-annet-sted/?d=no
[64] Om koranresitasjon som estetisk erfaring, se Navid Kermani, God is Beautiful: The Aestetic Experience of the Quran, transl. Tony Crawford (Cambridge: Polity, 2015). Se også om koranresitasjon i Eggen, Koranen, 299–304 og Mona Helen Farstad, «Lyden av Guds ord: Koranresitasjon som estetisk virksomhet og erfaring», i Religion i skrift mellom mystikk og materialitet, red. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson (Oslo: Universitetsforlaget, 2013).
[65] Kjersti G. Andvig. 23. De Troende (The Believers) (2012), lest 28. januar 2016, http://kjersti.andvig.free.fr/spip.php?article29.
[66] Islamic Cultural Centre Norway, Tarjamat, Forord til revidert utgave av bind 1.