Av Ivar Dillan

Marx og Engels. Foto: Wikimedia Commons

Karl Marx og Friedrich Engels’ politiske pamflett Manifest der kommunistischen Partei utkom på tysk i 1848. Det kommunistiske manifestet er et kampskrift, der forfatterne har konkretisert arbeiderklassens mest brennende krav i ti punkter. Allerede fra den slående åpningsformuleringen, om kommunismen som et spøkelse som hjemsøker Europa, ønsker Marx og Engels å fange lesernes interesse. I innledningen lover de at det skal komme utgaver på en rekke språk, blant annet dansk. Danske og svenske utgaver forelå også ganske raskt, men på norsk kom Det kommunistiske manifestet først i 1918. Til gjengjeld kom det da tre forskjellige oversettelser i løpet av fire år, alle utgitt på Det norske Arbeiderpartis Forlag. Hittil har Manifestet kommet i minst åtte norske oversettelser og til sammen mer enn tjue utgaver. Gjennomgående ser vi at det har kommet nye oversettelser av Manifestet i situasjoner der det har stått strid om kommunismebegrepet, eller der nye politiske grupperinger har søkt å etablere seg på den politiske venstresida i Norge.

Originalutgaven 1848

Utgangstekster og oversettelser
Før vi ser på de norske oversettelsene av Manifestet, er det hensiktsmessig å ha en oversikt over hvilke utgaver av den tyske teksten, altså hvilke utgangstekster, som finnes. På 1840-tallet møttes Karl Marx og Friedrich Engels i Paris der de opprettet en «kommunistisk korrespondansekomité». På dette tidspunktet kalte de seg kommunister, men betydningen av ordet ble først klarlagt i løpet av de nærmeste årene. Marx måtte flykte til London og kom der i kontakt med Bund der Gerechten, et forbund av landflyktige kommunister. Ut fra dette samarbeidet oppsto Bund der Kommunisten – Kommunistenes forbund. Det var Kommunistenes forbund som ga Marx og Engels i oppgave å utforme et kommunistisk program, en klargjøring av hva kommunisme var. Det kommunistiske manifest er resultatet av dette oppdraget. Manifestet ble til i løpet av et halvår fra sommeren 1847 til det ble publisert i februar 1848.

Karl Kautsky Foto: Wikimedia Commons

Den første tyske utgaven fra 1848 kom i tre tilnærmet identiske utgaver. Deretter gikk det en del år før en ny utgave kom i 1872. Den tredje utgaven fra 1883 var den siste Marx og Engels redigerte sammen. Samme år døde Marx, og Engels tok over ansvaret for utgivelsene alene. Det er den fjerde utgaven fra 1890 som har blitt stående som den tyske standardteksten. Etter dette ga Engels ut nye utgaver i 1891 og 1894, før han døde i 1895. Da var det hans medarbeider, den tsjekkisk-østerrikske filosofen og politikeren Karl Kautsky, som overtok utgivelsene. Den syvende utgaven kom i 1906 og den åttende i 1917. Det er denne siste som er utgangsteksten for de første norske oversettelsene.

Selv om det ikke er så store forskjeller mellom utgangstekstene, har hver av de tyske utgavene kommet i en gitt politisk og samfunnsmessig sammenheng. Dette kommer til uttrykk i de forskjellige forordene som Marx og Engels skrev til den enkelte utgaven. Etter hvert kommer det til nye forord som utgiveren selv står for, på tysk av Karl Kautsky og ellers på de respektive målspråkene. Hvilke utgangstekster som blir valgt, og hvordan forordene blir brukt, vil belyses ved omtale av hver oversettelse. Valget av utgangstekst kan også si noe om hva man ønsker å oppnå med den aktuelle oversettelsen.

Både Olav Kringens oversettelse fra 1918, Valborg Sønstevolds oversettelse fra 1919 og August Bosses landsmålsoversettelse fra 1921 er altså basert på Kautskys «ottende autoriserte utgave».[1] Den neste nyoversettelsen av Manifestet kommer i 1945. Tom Rønnow tar her utgangspunkt i «en tysk utgave [utgitt] i Moskva 1934».[2] Denne tyske utgaven er, med unntak av korrigering av noen mindre trykkfeil, identisk med Engels’ fjerde utgave fra 1890. Harald Holms oversettelse fra 1957 har ikke angitt noen utgangstekst, men i fotnotene kommer det fram at oversettelsen er basert på samme tyske utgave som Rønnows. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) sto for en oversettelse av Manifestet i 1970, som ble gjenutgitt av Forlaget Oktober i 1971 og i 1975. I disse siste tre utgivelsene er hverken oversetter eller utgangstekst angitt. I 1998 og 2008 kom to utgaver oversatt av Morten Falck. Disse er basert på den tyske 1890-utgaven med tilføyelse av Engels’ noter til den engelske utgaven fra 1888. I 1998 gav Internasjonale sosialister ut Manifestet med en norsk oversettelse av Leo Trotskijs forord fra 1934, uten at det er angitt hva som er utgangsteksten, eller hvem som har oversatt. Den foreløpig siste oversettelsen av Manifestet til norsk kom i 2016. Oversetter Leif Høghaug oppgir at han har basert seg på «førsteutgaven».[3]

Olav Kringen. Foto: Det Norske arbeiderpartis historie 1887–1937 (1937)

Olav Kringens oversettelse fra 1918
I 1918 kom den første norske oversettelsen av Manifestet ut på Det norske Arbeiderpartis Forlag. Oversetteren var Arbeiderparti-veteranen Olav Kringen (1867–1951). Kringen var født i Sel i Gudbrandsdalen og utvandret tidlig til Amerika. Sine tyskkunnskaper fikk han gjennom studiene ved det norsk-etablerte Augsburg College i Minneapolis, som han fullførte med avhandlingen Die Kirche und der Sozialismus. Tilbake i Norge arbeidet han i flere av Arbeiderpartiets publikasjoner, blant annet var han i to perioder redaktør av partiavisa Social-Demokraten. Kringen var en moderat sosialdemokrat og tilhørte i 1918 høyrefløyen i Arbeiderpartiet. Han var blant de norske sosialdemokratene som var mest kritisk til bolsjevikrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetunionen. Etter revolusjonen ble det opprettet en internasjonal kommunistisk organisasjon, Komintern. Det norske Arbeiderparti sluttet seg til, noe som førte til at de mest moderate medlemmene forlot partiet i 1921. Olav Kringen var blant dem som gikk ut av Arbeiderpartiet og stiftet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, som i 1927 ble slått sammen med Arbeiderpartiet igjen.[4]

Kringen 1918

Kringen tok utgangspunkt i Kautskys åttende utgave av Manifestet. Dette forteller han i en innledende oversetterkommentar der han også hevder at oversettelsen er «nøiaktig».[5] Han skrev ikke noe eget forord, men oversatte Kautskys lange forord sammen med fortalene til Marx og Engels. At han velger å oversette Kautskys forord, skyldes nok at Kringen sto svært nær ham ideologisk. Kringens språk er et konservativt riksmål, med danskpregede former som fremlægger og europæiske og der å-lyden er representert med aa. Dersom vi sammenlikner med oversettelser han gjorde av deler av Manifestet i den norske utgaven av Kautskys Marx-biografi fra 1908, ser vi at rettskrivingen til Kringen har beveget seg mot et mer tidsriktig riksmål i 1918. Blant annet har af og thi blitt til av og ti. Setningsbygningen har derimot fått et mer fremmedartet preg idet Kringen i 1918 nærmer seg en ord-for-ord-oversettelse. I 1904 hadde Kringen oversatt Eugene Pottiers kjente arbeidersang «Internasjonalen» (1871) fra fransk til norsk, en oversettelse som viser hans gode formuleringsevner, og som er enerådende versjon på norsk den dag i dag. Kringens valg om å beholde den tyske syntaksen i oversettelsen av Manifestet var nok også bevisst, og det kan skyldes at han mente at den norske teksten skulle ligge så nært opp til utgangsteksten som mulig.

Kringens oversettelse er likevel ikke alltid så nøyaktig som han selv hevder. I gjengivelsen av den velkjente innledningssetningen Ein Gespenst geht um in Europa velger han «Et spøkelse gaar omkring i Europa». Det tyske uttrykket umgehen betyr «å gå igjen» når det er tale om spøkelser, og Marx og Engels sikter nok til gjenferdet av tidligere kommunistiske bevegelser. Oversettelsen blir litt mer upresis, også i formidlingen av marxistisk terminologi, når han oversetter die Pfahlbürger med «smaaborgerne», mens meningsinnholdet er nærmere «byborger med handelsrett». Marx og Engels har et klart skille mellom Pfahlbürgerschaft und kleine Bauernstand, som forløpere for det moderne borgerskapet, og eine neue Kleinbürgerschaft, som oppstår mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Kringens valg blir dermed i beste fall upresist fordi småborgerskapet hos han både er opphavet til borgerskapet og oppstår i en mellomposisjon mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Dette er også lite i samsvar med marxismens klassekategorier.

I oversettelsen av første kapitteloverskrift, «Bourgeois und Proletarier», holder Kringen seg tettere opp mot utgangsteksten. Til tross for at «borger» er i bruk på norsk, velger han å beholde Bourgeois: «Bourgeois og proletar». Da Marx og Engels i 1848 valgte å ty til det franske lånordet som betegnelse på «kapitalist», skyldtes dette at de tyske Bürger og Bürgerschaft fortsatt hadde de betydningene ordene fikk på begynnelsen av 1800-tallet, nemlig «statsborger» og «statsborgerskap». Først rundt 1900 ble Bürger ensbetydende med kapitalist. Slike valg, den nevnte alderdommelige rettskrivingen og en syntaks som ligger opp mot den tyske, fikk nok Kringens tekst til å virke fremmedartet også da den ble utgitt. Ord-for-ord-gjengivelsen resulterer i en slags høystil som bryter med Manifestets opprinnelige funksjon som politisk kampskrift. Forklaringen på en slik tilnærming til oversettelsen kan være at Kringen var bevisst den endringen som hadde skjedd i Manifestets posisjon i de 70 årene som var gått siden førsteutgaven kom. Mot slutten av 1800-tallet ble Manifestet mer og mer oppfattet som en del av marxismens teoretiske grunnlag og den såkalte vitenskapelige sosialismen. Til slutt kunne det til og med bli betraktet som et bekjennelsesskrift: Man leste Manifestet som et uttrykk for sin tilslutning til den marxistiske teorien. Dersom Manifestet defineres som et bekjennelsesskrift, er det selvfølgelig viktig at det ikke oppstår «feil» som følge av en friere oversettelse, og det gir kanskje et skinn av vitenskapelighet å gjøre språket oppstyltet.

Valborg Sønstevolds oversettelse fra 1919
Det var nok ikke det fremmedartede språket som gjorde at Kringens oversettelse allerede året etter ble erstattet med en ny. Årsaken til at Det norske Arbeiderpartis Forlag i 1919 kom med en ny oversettelse, var politisk. På dette tidspunktet var Arbeiderpartiet delt i fraksjoner som sto steilt mot hverandre, ikke minst i synet på bolsjevikrevolusjonen i Russland. Karl Kautsky, som hadde skrevet forordet som var gjengitt i Kringens utgave, var blant de vestlige sosialdemokratene som var tidlig ute med kritikk av bolsjevikrevolusjonen og den nye sovjetstaten. I 1918 tok venstrefløyen i Arbeiderpartiet kontroll over partiet og partiforlaget. Den nye forlagssjefen, Reinert Torgeirson, kom fra partiets radikale ungdomsorganisasjon, som allerede under første verdenskrig hadde forbindelser med de russiske bolsjevikene. Særlig Kautskys forord falt nok forlagssjefen tungt for brystet. Det var derfor ikke rart at en ny manifestutgave var på trappene.

1919-oversettelsen, omslag fra 1938-utgaven

Den som fikk oppdraget med å lage en ny oversettelse av Manifestet, var den nylig uteksaminerte historikeren Valborg Sønstevold (1889–1941). Hennes avhandling til embetseksamen handlet om Marx og Engels før 1848, og derved også om Manifestet. I tillegg til historie hadde Sønstevold tysk bifag i fagkretsen og burde være godt kvalifisert til oppgaven. Sønstevold var tilknyttet Mot Dag, som etter hvert ble Arbeiderpartiets studentorganisasjon. Hun samarbeidet senere med historieprofessoren Edvard Bull om Kristianias historie (1922–36). Det var da også Bull som kom til å skrive det forordet som skulle erstatte Karl Kautskys i denne nye utgaven av Manifestet.

For Bull og de unge akademiske marxistene var det Lenins kommunismebegrep som gjaldt. Kommunisme ble betegnelsen på ideologien i den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen, i motsetning til sosialdemokrati, som tidligere hadde favnet både reformister og revolusjonære. Edvard Bulls forord gir en kort introduksjon til Manifestet som et av mesterverkene i verdenslitteraturen, før han går over til å argumentere for hvorfor det er viktig å lese: «[D]et lærer menneskene en ny måte å tenke på». Bull knytter kommunismebegrepet til den marxistiske determinismen ved å hevde at «utviklingen nødvendigvis må føre frem til kommunismen». Han avviser også at Manifestets innhold skulle være utdatert, og fremholder at «katastrofeteorien» (at kommunismen skulle komme som et sammenbrudd i kapitalismen), ikke er utdatert, men tvert imot gjennom den russiske revolusjonen har vist seg å være riktig. På denne måten setter Bull Manifestet inn i den politiske striden som foregår i Arbeiderpartiet.

I likhet med Kringen refererer Sønstevold i sin oversetterkommentar til den åttende tyske utgaven. Kanskje som et forsvar for å bruke en utgave redigert av en sosialdemokrat som var falt i unåde hos de revolusjonære marxistene, hevder hun at denne åttende utgaven er en nøyaktig gjengivelse av Engels’ utgave fra 1890. Dette er ikke helt korrekt, for Kautsky gjorde noen mindre språklige endringer da han overtok utgiveransvaret i 1906.

Valborg Sønstevold har oversatt store deler av Manifestet til bruk i avhandlingen sin. Mye tyder på at dette ble gjort før hun begynte på selve manifestoversettelsen. Vi ser blant annet at rettskrivingen i avhandling er mer konservativ enn i hennes utgitte oversettelse av Manifestet. Hun bruker for eksempel hinanden i avhandlingen mot hinannen i manifestoversettelsen, og tilsvarende er aa byttet ut med å. I 1917 ble det gjennomført en rettskrivingsreform i Norge som omfattet riksmålet, og det er tydelig at Sønstevold eller forlagets korrekturleser har lagt seg opp mot denne.

Et annet interessant trekk er at de delene av Manifestet som Sønstevold oversatte i avhandlingen, ofte har en friere utforming enn det de tilsvarende passasjene fikk i manifestoversettelsen. Det kan virke som om Sønstevold, på samme måte som Kringen, har forsøkt å gjøre setning for setning så lik den tyske utgangsteksten som mulig i den utgitte oversettelsen. Derved har også hun etablert en stil med en fremmedartet syntaks, en stil som kunne passe til forestillingen om Manifestet som bekjennelsesskrift og vitenskapelig tekst. Sønstevold velger å oversette tittelen på første kapittel med «Bourgeoisi og proletariat», altså betegnelser på klasser i stedet for utgangstekstens betegnelser på individer. Dette kan henge sammen med at klassene er langt tydeligere organisert i Norge i 1919 enn i Tyskland i 1848. Sønstevold gjør for øvrig et annet valg enn Kringen i åpningssetningen, som har blitt «Et spøkelse viser sig stadig i Europa», noe et spøkelse jo godt kan gjøre. Marx og Engels’ term Pfahlbürger oversetter hun direkte med «peleborger» i stedet for Kringens historisk upresise «smaaborger», og Sønstevold føyer til en forklarende fotnote: «Borgere som bor utenfor bymurene, men innenfor byens område.»[6] Strengt tatt henviser ikke Pfahl til mur, men til en ytre palisade (trepåler som var slått ned i bakken). Men heller ikke Sønstevold får med poenget om at disse var handelsborgere. I Sønstevolds utgave er en del navn og fremmedord samlet i et forklarende tillegg bakerst i heftet. Slike forklarende tillegg dukker opp i flere av partiforlagets oversatte verk.

Etter førsteutgaven i 1919 kom Sønstevolds tekst uforandret i to nye utgaver i 1928 og 1932, fortsatt med Edvard Bulls forord. I 1938 kom den første revisjonen i en ny utgave i serien Marxismens klassikere, antakelig uten at Sønstevold var involvert. I hovedsak dreier det seg om å erstatte «proletariat» og «bourgeoisi» med «arbeiderklasse» og «borgerskap». Innledningssetningen har også blitt endret til «Et spøkelse har vist sig for Europa».[7] Politiker og pressemann Trond Hegna, som var redaktør for denne utgaven, har flyttet spøkeriet til fortid. Arbeiderpartiet oppfattet seg som et marxistisk parti, og umiddelbart etter bruddet med sovjetkommunismen i 1923 mente for eksempel partiets studentorganisasjon Mot Dag at man fortsatt skulle betrakte seg som kommunister. Etter hvert ble det klart at «kommunisme» var blitt et begrep definert av kommunistpartiet i Sovjetunionen. Et begrep som omfattet væpnet revolusjon og proletariatets diktatur var uforenelig med den politikken som var blitt rådende i Det norske Arbeiderparti. I 1938 var tiden kommet for å distansere seg fra «kommunisme» som aktuell politikk.

Det ble også foretatt noen litt mer omfattende endringer i teksten. Der Sønstevold først hadde oversatt Pfahlbürger med «peleborger», blir dette ordet utelatt, og forklaringen som Sønstevold hadde lagt i en fotnote, blir ført inn i teksten til erstatning for det opprinnelige ordet. Slike endringer var nok mer betinget av et ønske om å gjøre Manifestet tilgjengelig for så mange som mulig, heller enn en politisk revisjon. 1938-utgaven var nemlig ment som et studiedokument i marxismens historie. Dette fremgår av forordet til Hegna, som også skulle fungere som en studieveiledning. Her gjennomgår han Manifestets oppbygging og vurderer hvilke deler som fortsatt har politisk aktualitet.

Den siste utgaven av Sønstevolds tekst kom i 1964, uten andre endringer fra 1938-versjonen enn oppdatert rettskriving. Hegna reviderte imidlertid forordet sitt, og det fikk nå en helt annen karakter. Det var lengre, delvis som en følge av omfattende sitater fra tidligere forord og fra studier av Manifestet. Dermed fikk det et preg av en idéhistorisk fremstilling mer enn en praktisk anvisning til studier i marxisme. Det passet seg kanskje bedre for et sosialdemokratisk parti som på det tidspunktet hadde ført en vellykket reformpolitikk i nesten 20 år.

August Bosse

August Bosses oversettelse fra 1921
Dersom det var utviklingen i den internasjonale arbeiderbevegelsen som gjorde det nødvendig å utgi en ny oversettelse allerede året etter at den første var kommet, så var det utviklingen av det norske sosialdemokratiet som aktualiserte den tredje utgivelsen.

Arbeiderpartiet hadde fra starten vedtatt å være nøytral i den norske målstriden. Da Alfred Eriksen, partiets tidligere gruppeleder på Stortinget, ble valgt til leder av Riksmaalsforbundet i 1911 og oppfordret til ikke å stemme på kandidater som ikke støttet riksmålssaken, var det ingen bønn. Han ble ekskludert fra partiet. Etter hvert ble den språklige nøytraliteten definert litt lempeligere, og i 1921 kunne Halvdan Koht velges til formann i Norigs Maallag. Koht var historieprofessor og medlem av Arbeiderpartiet og hadde engasjert seg sterkt i arbeidet for samnorsk, en sammensmelting av riksmål og landsmål. Rettskrivingsreformen i 1917 var et steg i denne retningen. Koht ville at Arbeiderpartiet skulle nå bedre ut på bygdene ved å ta i bruk landsmålet i skriftene sine. Han argumenterte også for at landsmålet lå nærmere byarbeidernes dagligtale. Et konkret utslag av Kohts målpolitikk var oversettelsen av Manifestet til landsmål i 1921.

Oppdraget med landsmålsoversettelsen var det typografen og oversetteren August Bosse som fikk. Han var utdannet maskinsetter og hadde arbeidet i Dagbladet og landsmålsavisen Den 17de Mai før han i noen år var engasjert som selger og montør av grafiske maskiner i Tyskland. Da han kom tilbake til Norge, jobbet han som oversetter, i hovedsak fra tysk og svensk, i Norsk Barneblad og Den 17de Mai. Bosse var sosialdemokrat, fagforeningsmann og i flere år formann i Kristiania maskinsetteres forening. Han var også en engasjert landsmålstilhenger.[8]

Det meste av det Bosse oversatte for Norsk Barneblad og Den 17de Mai, var skjønnlitteratur, og hva vi vel vil kalle underholdningslitteratur. Det er også et jordnært og konkret landsmål Bosse oversetter til, både i underholdningslitteraturen og i Manifestet. Ordtilfanget kan virke noe fremmedartet for en leser i dag, men det er godt innenfor landsmålets 1917-rettskriving, med ett unntak: Bosse foretrekker aa framfor å. I en artikkel fra maskinsetternes fagblad gjengitt i Den 17de Mai argumenterer han sterkt for dette, ikke minst av grafisk-tekniske årsaker: Hvor skulle man få plass til ringen over en stor A?

Bosse bygde sin oversettelse på Kautskys tyske utgave og Sønstevolds riksmålsoversettelse. Hos Bosse blir første setning i Manifestet til «Ei skrymt syner seg jamt i Europa», altså en direkte overføring av Sønstevolds riksmålsløsning. Likevel klarte han å unngå det sporet som både Kringen og Sønstevold gikk i, nemlig å legge seg for tett opp til den tyske ordrekkefølgen. Vi kan se på et eksempel fra innledningen. Sønstevold skriver: «Hvor er det opposisjonsparti, som ikke av sine regjerende motstandere er blitt skjelt ut for å være kommunistiske […]»[9] Hos Bosse har dette blitt til: «Kvarhelst er det opposisjonspartiet som ikkje er vorte skamkalla for kommunistisk av dei styrande motmennene sine […]»[10] Dette hang nok sammen med at nettopp en norsk syntaks, i motsetning til dansk, var noe landsmålsforkjemperne arbeidet aktivt for. Legg også merke til at Bosse, i tråd med landsmålets grammatikk, bruker dobbel bestemmelse i «det opposisjonspartiet». At språket i Bosses oversettelse er mer direkte, kan ha blitt forsterket av at han har tilegnet seg sine tyskkunnskaper i det praktiske arbeidslivet, og at han livnærte seg som oversetter av populærlitteratur. Bosse følger for øvrig Sønstevold i oversettelsen av Pfahlbürger, på landsmål «paaleborgarane», men er tilbake på individnivå i kapitteloverskriften «Bourgeoisi og proletar».

I Bosses utgave er Edvard Bulls forord til riksmålsutgaven oversatt til landsmål. Oversetterkommentaren er i hovedsak en oversettelse av Sønstevolds, men gjør det i tillegg klart at landsmålsoversettelsen er bygd på Sønstevolds oversettelse. Bosse utelater henvisningen til ord- og navneforklaringene bakerst i heftet, men de er der like fullt. Det ser ikke ut til at landsmålsoversettelsen kom i nye opplag på Det norske Arbeiderpartis Forlag. Forlagets katalog fra 1923 forteller at landsmålsutgaven fås til halv pris av riksmålsutgaven, så noen salgssuksess har den ikke vært. I 2014 ga Marxistisk Forlag ut Bosses oversettelse på nytt med enkelte korrekturendringer og med å i stedet for aa.

Tom Rønnow. Foto: Norsk Oversetterforening

Tom Rønnows oversettelse fra 1945
I 1923 gikk Arbeiderpartiet nok en gang gjennom en splittelse. Som i 1921 var den viktigste årsaken til splittelsen partiets forhold til Den tredje internasjonale, Komintern. Denne gangen var det flertallet som ville ut av den Moskva-styrte internasjonalen. Mindretallet brøt da ut av partiet og dannet Norges kommunistiske parti, NKP. Det nye kommunistpartiet fikk fram mot andre verdenskrig stadig mindre oppslutning, men gjennom motstandsarbeidet under krigen vant partiet ny innflytelse. I 1945 ble partiforlaget Ny Dag stiftet, og en av forlagets første utgivelser var det kommunistiske manifestet.

Utgaven ble oversatt fra Engels’ 1890-versjon slik den var publisert i Moskva i 1934. Oversetteren var Tom Rønnow (1914–2000). Rønnow var født i Norge, men fulgte sin tyske mor og bestefar til Tyskland i 1922 og tilbrakte ungdomstiden der. I 1934 kom han tilbake til Norge, og under andre verdenskrig ble han knyttet til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Etter krigen gikk han inn i NKP og arbeidet i det nye partiforlaget, i en periode også som forlagssjef. Etter hvert kom han til å arbeide som oversetter og oversatte foruten skjønnlitteratur og biografier også Marx’ Verker i utvalg, som ble utgitt på Pax forlag fra 1970 og fremover. Rønnow oversatte også deler av Kapitalen til Oktober Forlags utgivelse i 1983.[11]

I en artikkel i Røde Fanes partitidsskrift Gnist kommer det fram at Rønnows oversettelse av Kapitalen i Pax-utgaven har blitt kritisert for å være for preget av den tyske utgangsteksten, men i manifestoversettelsen finner vi få spor av tysk innflytelse. Innledningssetningen «Et spøkelse går over Europa» virker kanskje «unorsk», men er langt fra en ord-for-ord-oversettelse. Rønnow oversatte den første kapitteloverskriften med «Borger og proletar», men brukte for øvrig ofte «bursjoasi», nå altså i fornorsket form. Pfahlbürger ble som hos Sønstevold oversatt med «peleborgerne», og Rønnow har plassert forklaringen i en parentes i teksten. En språklig konstruksjon som i dag virker litt gammelmodig, er enkel bestemmelse i uttrykk som «Det moderne borgerlige samfunn». Dette er imidlertid et stilpreg som blir hengende igjen til og med i Oktober-utgavene på 1970-tallet. Rønnow var heller ikke konsekvent, og brukte også dobbel bestemmelse i «det moderne bursjoasiet». En annen slik gammelmodig konstruksjon er formuleringer som «til lov opphøyede».[12]

For øvrig forholder Rønnow seg fritt til den tyske syntaksen og er ikke redd for å gjenta og tilføye ord for å gjøre meningen klarere.[13] Han har også tilføyd noen forklarende parenteser basert på den engelske 1888-utgaven, for å gjøre teksten forståelig for en leser som ikke har historiekunnskapene inne. Vi kan si at Rønnow med sin stil la seg nær Manifestets opprinnelige funksjon som opplysningsskrift om kommunismen. Dette kan ha sammenheng med kommunismens mer offensive posisjon etter andre verdenskrig.

Rønnows manifestoversettelse ble trykt i nytt opplag året etter, i 1946. Men så kom splittelsen i NKP, og Rønnow mistet jobben i partiforlaget. Rønnows oversettelse ble trykt på nytt i Marx-samlingene Verker i utvalg og Marx i ett bind på Pax Forlag. Her var det bare gjort mindre språklige endringer i 1945-teksten, og noen forklarende parenteser var blitt erstattet med noter. Senere endret man også en del gammelmodige formuleringer før den reviderte teksten ble tatt inn i Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter, som kom ut på Bokklubben i 2000, 2005 og 2008. Tom Rønnows oversettelse blir dermed den norske manifestoversettelsen som har hatt lengst levetid.

Harald Holms oversettelse fra 1957
NKP og forlaget Ny Dag trykte ikke flere opplag av Rønnows oversettelse, men i 1957 ønsket partiet å gi ut Manifestet igjen. Denne gangen var det Harald Holm (1917–1982) som sto for oversettelsen. Holm var cand.philol. og arbeidet i mange år som gymnaslærer i Oslo. NKP la til tross for sin beskjedne størrelse ned et stort arbeid på opplysningsområdet. Partiavisen Friheten var dagsavis til 1967 og fortsatte deretter som ukeavis. Partiet drev to forlag, Ny Dag og Falken. Harald Holm var aktiv i Ny Dag, hvor han redigerte utgivelser av marxistisk litteratur, skrev mange forord og oversatte flere bøker. Han hadde også en omfattende forfattervirksomhet og utga blant annet Arbeidslønn, levestandard og klasseforskjell i Norge (1958) og Innføring i politisk økonomi (1973).[14]

Holm 1957

Da Holm satte i gang arbeidet med Manifestet, fantes det altså allerede fire oversettelser til norsk. Man kunne kanskje forvente at han ville nøye seg med å bearbeide en av de tekstene som forelå, men Holms tekst skiller seg fra de tidligere på flere måter. Holm var den første av oversetterne som hadde formelle norskkunnskaper på universitetsnivå, noe oversettelsen bærer preg av. Selv om han i likhet med Rønnow har beholdt den enkle bestemmelsen i uttrykk som «Det moderne borgerlige samfunn», omskriver han andre gammelmodige fraser. Rønnows «til lov opphøyede» blir hos Holm til «opphøyd til lov». Faktisk kan vi si at Holms oversettelse er den første til et moderne bokmål. Problemet med Pfahlbürger løser han imidlertid ikke mye bedre enn Kringen: Hos Holm står det «by-småborgere».[15]

Et interessant trekk ved utgivelsen er at Ny Dag har lagt til to vedlegg som forklarer hvilken organisatorisk sammenheng Manifest der kommunistischen Partei utkom i. Første vedlegg er en artikkel om historien til Kommunistenes Forbund, det andre er forbundets statutt. Holms tekst kom ut i en ny utgave i 1969. Her var de historiske forordene flyttet bak i boken, og vedleggene om Kommunistenes Forbund var fortsatt med. Utgaven ble etter mønster fra samtidens tyske utgivelser illustrert med tresnitt av Frans Masereel. Denne utgaven kom i nye opplag i 1975 og i 1984, den siste på Falken forlag.

SUF/Oktober-utgavene fra 1970–75
Utover på 1950-tallet hadde det utviklet seg en konflikt mellom Sovjetunionen og den nye sosialiststaten, Folkerepublikken Kina. Denne konflikten fikk etter hvert innflytelse også på norsk politikk. Da Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) på slutten av 60-tallet orienterte seg i kommunistisk retning, var det Kina og Mao Zedongs kommunisme som ble forbildet. Framveksten av ml-bevegelsen, som etter hvert skulle kulminere i AKP(m-l), førte til en økt interesse for de marxistiske klassikerne, og i 1970 ga Sosialistisk Opplysningsråd ut en ny oversettelse av Manifestet. Som sine kinesiske forbilder hadde de norske marxist-leninistene en klar front mot sovjetkommunismen, som ble karakterisert som «revisjonisme». Betegnelsen ble også brukt på NKP, som fortsatt forsvarte sovjetsystemet. Denne kampen mot revisjonismen førte til at man ønsket å eie de kommunistiske begrepene. Et middel til å oppnå et slikt eierskap var at man selv ga ut de marxistiske (og leninistiske) klassikerne.

SUFs anonyme oversettelse i 1975-utgaven på Oktober

Det finnes tegn på at denne oversettelsen er basert på en annen utgangstekst enn Ny Dag-utgavene, blant annet at et nytt historisk forord har kommet til, hentet fra den italienske utgaven fra 1893. Det kan peke mot den tyske utgaven som kom på Dietz Verlag i 1970. Den norske oversetteren er anonym. Generelt ser det ut til at ml-bevegelsen i starten la lite vekt på å oppgi opphavsmenn ved oversettelser. Noen av tekstene er kanskje ikke selvstendige oversettelser, noen er oversatt av institusjoner i Sovjet eller Kina, og i noen tilfeller har nok oversetteren ønsket å være anonym. Språket er på mange områder et svært radikalt bokmål. Blant annet med ei som bestemt artikkel og a-endinger på hunkjønnsord og verb i fortidsform, bruk av diftongen ei i ord som reint og innføring av nynorskinspirerte ord som tilhøve og såleis. Likevel er mange konservative formelementer beholdt, som bruk av enkel bestemmelse og genitivskonstruksjoner. Kort sagt, et språklig sammensurium og et forsøk på et slags samnorsk som ikke har lyktes.

Selv om Marx og Engels var godt skolerte i Hegels dialektikk, brukte de i Manifestet ikke Hegels term Widerspruch («motsigelse»), men skrev i stedet Gegensatz («motsetning») når de for eksempel beskrev forholdet mellom borgerskap og proletariat. I SUF-utgaven har man enkelte steder, altså ikke konsekvent, oversatt Gegensatz med «motsigelse»: «[…] å utvikle en så klar bevissthet som mulig blant arbeiderne om den fiendtlige motsigelsen mellom borgerskap og proletariat.»[16] Dette kan nok skyldes at Maos skrift om dialektikk, Om motsigelsen fra 1937, var mye lest i ml-bevegelsen på denne tiden. I Oktober-utgaven fra året etter er dette endret til: «[…] å utvikle en klarest mulig bevissthet hos arbeiderne om den fiendtlige motsetning mellom borgerskap og proletariat.»[17] I det hele tatt er det foretatt en del omskrivninger fra 1970- til 1971-utgaven, uten at det er noe åpenbart mønster i dem. «Et spøkelse går rundt» er endret til «Et spøkelse er på ferde», mens kapitteloverskriften «Borger og proletar» er blitt til «Borgere og proletarer». Begge utgavene oversetter Pfahlbürger med «by-småborger», som tyder på at man har skjelt til Holms oversettelse.

Omtrent samtidig med SUF-utgivelsen ble Forlaget Oktober etablert, og det var Oktober som fortsatte å gi ut Manifestet i to utgaver i 1971 og 1975. Litt forvirrende opererer man i disse utgavene med et dobbelt sett noter. I de historiske forordene og selve manifestteksten er det fotnoter som tilsvarer notene i mange av de tidligere norske utgavene. I tillegg er det et sett med fortløpende nummererte sluttnoter som antakelig stammer fra den udefinerte utgangsteksten.

Morten Falcks oversettelse fra 1998
Utgivelsene av Manifestet på Oktober handlet for marxist-leninistene om å markere sin posisjon på norsk venstreside. Forordet som lederen av Arbeidernes kommunistparti i Norge, Jorun Gulbrandsen, skrev til den oversettelsen som tidsskriftet Røde Fane ga ut i 1998, viser at en slik posisjonering fortsatt var viktig for Gulbrandsen og «førstegenerasjonen» av norske ml-ere. Men selve oversettelsen, som ble utgitt ved Manifestets 150-årsjubileum, bærer mer preg av at det nå har blitt et historisk dokument. Etter Gulbrandsens forord finner vi oversetterens kommentar, som også inneholder en slags bruksanvisning for leseren. Deretter følger en redaksjonell kommentar til den engelske utgaven fra 1976 og forfatternes historiske forord, før leseren kan gå løs på selve manifestteksten.

Falck 1998

Oversetteren av denne utgaven er Morten Falck, som er utdannet typograf og har arbeidet som journalist og forfatter. Ved siden av Manifestet har han blant annet oversatt den svenske journalisten Jan Myrdals Rød stjerne over India (2011). Språket i Falcks oversettelse er i utgangspunktet et velformulert, radikalt bokmål med diftonger og a-endinger, men vi ser også det tyske utgangsspråket skinne gjennom. Som sine forgjengere velger Falck å ikke bruke dobbelt bestemmelse i tittelen, mens vi i teksten finner begge deler. Falck lar, som Kringen, kommunismens spøkelse «gå omkring». Pfahlbürger er som hos de fleste andre oversatt med «småborger», men i en fotnote gjør han oppmerksom på at dette er upresist. Utgangsteksten er den tyske 1890-utgaven, men Falck opplyser om at mange av notene er hentet fra den engelske utgaven som ble godkjent av Engels i 1888. Nettopp det grundige noteapparatet er med på å plassere teksten i en historisk sammenheng, samtidig som den nåtidige, om ikke helt konsekvente, norske språkføringen gjør Manifestets innhold lett tilgjengelig.

I 2008 ga tidsskriftet Rødt (tidligere Røde Fane) ut Falcks oversettelse i en ny utgave. De historiske forordene, Jorun Gulbrandsens forord, oversetterens kommentar og så videre er nå plassert etter manifestteksten. Redaksjonen oppgir at hensikten er å gjøre selve Manifestet lettere tilgjengelig for leseren.[18]

Internasjonale sosialisters utgave fra 1998
I 1998 ga organisasjonen Internasjonale Sosialister ut en oversettelse av Manifestet, uten å oppgi oversetter eller utgangstekst. Utgaven har ingen av forordene til Marx og Engels, men til gjengjeld et lengre forord av Leo Trotskij. Trotskij var en av Lenins nære medarbeidere under bolsjevikrevolusjonen i 1917. Etter Lenins død ble Trotskij presset ut av kommunistpartiets nye leder, Josef Stalin, og måtte til slutt forlate Sovjetunionen. Da Manifestet i 1938 ble oversatt til afrikaans, den nederlandske dialekten boerne i Sør-Afrika snakket, brukte utgiveren Trotskijs artikkel «Ninety Years of the Communist Manifesto» fra tidsskriftet New International som forord, og det er dette vi finner i denne norske utgivelsen. Forordet er et kraftig angrep både på sovjetkommunismen og på sosialdemokratene i Vest-Europa. For Internasjonale Sosialister var nok hensikten med utgivelsen å vise at de var de virkelige marxistene, de virkelige kommunistene. Selve teksten i denne utgaven har lite preg av det tyske opphavet og unngår de fleste gammelmodige språklige konstruksjonene. Troskijs artikkel kombinert med den engelske oversettelsen av Manifestet fra 1888 finnes i flere utgaver i engelskspråklige land, og det er sannsynlig at en slik utgave er utgangstekst for denne norske oversettelsen. Teksten kom i ny utgave i 1999, og da ble notene fra den engelske 1888-utgaven tilføyd.

Åpningssetningen er likelydende med Kringens fra 80 år tidligere: «Et spøkelse går omkring i Europa.» I overskriften i første kapittel har man som Sønstevold valgt flertallsformer, her «Borgere og proletarer», og utfordringen med Pfahlbürger er også her løst med å bruke «småborgere» uten videre forklaring. Teksten kom i ny utgave i 1999, og da ble notene fra den engelske 1888-utgaven tilføyd.

Leif Høghaugs oversettelse fra 2016
Leif Høghaug er forfatter, litteraturviter og oversetter. Hans oversettelse av Manifestet har ikke tilknytning til noe parti eller etablert forlag, men er ifølge kolofonen utgitt av «Sentralkomitéen». I motsetning til de fleste nyere oversettelsene av Manifestet, som tar utgangspunkt i Engels’ fjerde utgave fra 1890, baserer Høghaug seg på «førsteutgaven», som ble utgitt av German Workers’ Educational Society i London i februar 1848. Dermed har han også valgt tittelen Det kommunistiske partis manifest, som samsvarer med den tittelen Marx og Engels brukte før de i 1872-utgaven endrer til Das kommunistische Manifest. Marx og Engels hevder i forordet til 1872-utgaven at Manifestet er en historisk tekst de ikke har rett til å forandre, så for å følge opp den aktuelle politiske utviklingen blir forordene til de enkelte utgavene og oversettelsene etter hvert føyd til den egentlige teksten. I Høghaugs utgave er det ingen historiske forord med. Dermed tas teksten ut av sin historisk-politiske kontekst. Høghaug ga i forbindelse med utgivelsen uttrykk for at han betraktet Manifestet som en del av verdenslitteraturen.[19] Her møter vi Manifestet i enda en ny drakt: den litterære klassikeren.

Høghaug 2016

Innledningsvis oversetter Høghaug Gespenst med «gjenferd» som nok er mer presist enn «spøkelse» i formidlingen av at det faktisk fantes kommunistiske strømninger før Manifestet ble skrevet. Å oversette umgehen med «å gå omkring» er, som omtalt under Kringens oversettelse, upresist, men språklig er det et lett forståelig valg – å la et gjenferd gå igjen ville bli en meningsløs gjentakelse. Høghaugs språk er et konkret og konservativt moderne norsk. Som de fleste andre oversetterne velger Høghaug å oversette Pfalbürger med «småborgere», og heller ikke han er konsekvent i bruken av dobbel bestemmelse. Vi finner både «Det moderne borgerlige samfunn» og «det moderne bourgeoisiet» med bare et par siders mellomrom. Høghaug bruker et oversettelseslån, en kalkering, når han ikke oversetter det tyske Bourgeois. Dette gjorde også de første oversetterne, men for hundre år siden lå både skrivemåten og termen tettere opp til den vanlige bruken av begrepet. Høghaugs valg kan skyldes at han mener «bourgeois» bedre ivaretar tekstens 1800-tallsidentitet. Nesten hundre år etter den første norske oversettelsen av Manifestet kan dette tjene til å understreke den historiske siden av teksten. Omslaget i rød sjirting med gullglitter kan imidlertid bidra til en viss usikkerhet rundt en slik intensjon om historisering.

På norsk i hundre år
Det er vanskelig å anslå et samlet opplagstall for de norske oversettelsene av Det kommunistiske manifestet. Håkon Meyer skriver i sin «Innledning til Det kommunistiske manifest» fra 1930 at det til da skal være trykt over 30 000 eksemplarer. Etter dette kommer det ytterligere tre utgaver fra Det norske Arbeiderpartis Forlag / Tiden, som forsiktig anslått kan dreie seg om 10 000 eksemplarer. Oktober forlag oppgir et samlet opplag på 11 000 fra 1970 til 1975. Hvis vi antar at Ny Dags to oversettelser samlet kommer opp i det samme, og at nyere utgaver til sammen utgjør 3000, kan vi anslå et samlet opplagstall i de godt og vel hundre årene som er gått siden den første norske oversettelsen på om lag 65 000 eksemplarer, uten å regne med de utgavene der Manifestet er inkorporert i tekstsamlinger.