Stikkordarkiv: Harbitz Alf

Alf Harbitz, 1880–1964

Alf Harbitz var forfatter, oversetter, journalist og litteraturkritiker. Han virket også som konsulent i Gyldendal mange år, redigerte tidsskriftet Kringsjaa (1909–1910) og skrev artikler om kunst og samfunn i Samtiden, Kunst og Kultur og andre tidsskrifter. Han var en høyt respektert skribent og aktør i kulturlivet gjennom mange tiår. Som oversetter var han etterspurt og betrodd, og han ga norsk språkdrakt til en rekke av sin tids mest kjente bøker.

Oppvekst og utdannelse
Alf Harbitz ble født 1. januar 1880 i Flekkefjord. Faren var presten Georg Prahl Harbitz (1837–1911), og moren Nikoline Dahl (1841–1898) var forfatter. Hun fødte elleve barn hvorav ni vokste opp, debuterte i voksen alder med Brydninger i 1894 og skrev i alt fire bøker. Alf Harbitz var sønnesønn av den kjente sognepresten og stortingspresidenten Georg Harbitz og dattersønn av Henrik Wergelands gode venn, presten og stortingsmannen Nils Dahl. Han vokste opp i et solid borgerskap omgitt av prester, embedsmenn og forfattere. Han giftet seg i 1918 med forfatteren Rakel Hall og fikk sønnen Georg Prahl året etter. Rakel døde i 1944, og Alf Harbitz giftet seg for annen gang i 1945 med Else Dahm. Harbitz døde 23. desember 1964 i Oslo.

Som prestesønn hadde Alf en omflakkende barndom. Da han var ti år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Mandal, og ungdomstiden tilbrakte Alf derfor i denne byen, som han var sterkt knyttet til gjennom hele livet. To av hans romaner, Bundet (1930) og Mannen fra den annen verden (1941), er lagt til Mandal, uten at han etter sigende brukte levende modeller. Han er også godt kjent i byen for å ha skrevet teksten til «Mandalssangen».

Det er på ingen måte overraskende at Alf Harbitz viet sitt liv til litteraturen, journalistikken og samfunnsdebatten. Mer bemerkelsesverdig er det at han tok sin utdannelse ved Kristiania tekniske skole, mer kjent som «Oslo-teknikeren». Også en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, begynte på Kristiania tekniske skole, men både han og Harbitz ga seg før det ble noen eksamen på dem. Gabriel Scott ble en folkekjær forfatter, og Alf Harbitz startet yrkeskarrieren som journalist, først i Verden Gang i 1914 og siden i Aftenposten, før han ble fast litteraturkritiker i Morgenbladet fra 1920 til 1931, og så igjen fra 1945. Han skrev også humoristiske artikler og kåserier under psevdonymet «Jørgen». Fra 1916 til 1918 utga han tre bøker under dette psevdonymet. Han benyttet for øvrig «Hz» som signatur for de seriøse artiklene sine i Morgenbladet.

Alf Harbitz var aktiv innen organisasjonslivet og nestformann i Riksmålsforbundet i en årrekke, samt formann fra 1936 til 1937. Han ble medlem av Den norske Forfatterforening i 1912, men meldte seg ut i 1951 i protest mot foreningens deltagelse i Norsk språknemnd. Utbryterne den gangen, som var motstandere av statens samnorskpolitikk, dannet Forfatterforeningen av 1952, hvor Harbitz var medlem fram til sin død i 1964.

Oversetteren
Det som nok var Alf Harbitz sitt gjennombrudd som oversetter, kom så seint som i 1930, da han oversatte en roman av Jane Austen (1775–1815) fra 1813 under tittelen Elizabeth og hennes søstre på Aschehoug forlag. Tittelen var ukjent, men man skal ikke ha lest mange avsnitt om Elizabeth Bennett før man forstår at dette er kjent stoff. Boka ble anmeldt av Kristian Elster i Aftenposten,  og han skriver blant annet:

Foretagendet er så godt, oversettelsen av Alf Harbitz så smukk og forstående at man godt kan begynne med de par innvendinger man har. Hvorfor kalles den Elizabeth og hennes søstre? Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er den tittel denne bok er kjent som over hele verden. Og hvorfor skal den klassifiseres som ungpikebok, […] den er ganske enkelt en roman som med glede kan leses av alle.[1]

Elster skriver videre at Harbitz har funnet og bevart den friske, muntre stemningen i romanen, samtidig som han har gjennomført «den fornødne forenkling» av stilen. En meget god oversettelse, er anmelderens konklusjon. Elster hadde helt rett i sin kritikk av tittelen og sjangerbestemmelsen, og romanen har siden kommet i flere nye oversettelser (av Lalli Knutsen, Eivind og Elisabeth Hauge, og Merete Alfsen) under sitt rette navn, Stolthet og fordom.

I 1933 kommer første bind i John Galsworthys berømte romanserie Forsyte-sagaen, The Man of Property (1906), på norsk. Den rike mann heter romanen i Alf Harbitz' oversettelse. Kristian Elster skriver i Aftenposten at den er «en god og kultivert gjengivelse».[2] Harbitz høstet stadig lovord for sine oversettelser, og han var meget produktiv. I tillegg til Den rike mann oversatte han også følgende titler i Forsyte-sagaen: Til leie (1933), På Forsyte-børsen (1936) og Svanesang (1954). Da en populært TV-versjon av serien ble sendt på NRK i 1967–68, ble bøkene utgitt på nytt, med de nevnte titler fremdeles i Harbitz' oversettelse.

En annen klassiker som Alf Harbitz var den første til å oversette, er Den afrikanske farm (1937) av Karen Blixen. Første utgave kom i 1948 og ble stående alene til Harald Sverdrups nyoversettelse i 1970. Den siste oversettelsen i 2011 står Trude Marstein for.

Harbitz oversatte også store navn som Erich Maria Remarque, Mark Twain, Robert Louis Stevenson og Heinrich Böll, og han fikk overveiende god kritikk for sine oversettelser. Han var allsidig og oversatte blant annet en selvbiografisk røverroman av René Belbenoît (1889–1959). Belbenoît var en fransk forfatter som klarte å rømme fra det beryktede fengslet på Djevleøya i Fransk Guyana og over til USA mange år før Henri Charrière, bedre kjent som Papillon, gjorde det samme. Hans bok om fengselsoppholdet og flukten ble utgitt i to bind av Gyldendal i 1940 og fikk tittelen Landet som dreper, med undertittelen «15 år blant de levende døde» i Harbitz' oversettelse fra engelsk.

Mange av bøkene som fikk norsk språkdrakt av Harbitz, er fremdeles kjent blant norske lesere, som Axel Munthes Boken om San Michele (1929). Men han oversatte også verk av forfattere som er mer eller mindre glemt i dag. En av dem er Aage Krarup Nielsen (1891–1972), en dansk lege som flyttet til Norge som ung, uten at han slo seg til ro her. Han var lege på en hvalfangerekspedisjon i 1921, og etter det livnærte han seg som oppdagelsesreisende og reiseskribent. Han skrev flere bøker om sine opplevelser. Den mest kjente i Norge er Helvetet hinsides havet, som utkom første gang i 1939. Den henter handlingen fra Guyana, akkurat som den nevnte boka til René Belbenoît. Krarup Nielsens bok har undertittelen «En straffanges opptegnelser fra Guyana». Siste utgave utkom i 1962 på Gyldendal Norsk Forlag.

Alf Harbitz oversatte flere romaner av Sinclair Lewis (1885–1951), en annen forfatter som er mindre kjent i dag. Lewis ble i 1930 den første amerikanske forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur. Hans mest kjente roman, Babbitt (1922), ble oversatt av Harbitz i 1931, og i 1948 kom Av kongelig blod (begge på Gyldendal). Den siste kom i nytt opplag i 1958. Det er en fornøyelig skildring av familien Blingham fra New York på reise i Minnesota, hvor deres fordommer mot skandinaver og andre europeiske folk, for ikke å snakke om fargede, får blomstre fritt. Forfatterens satiriske blikk avslører personene fra første stund.

Romanene til den svenske forfatteren Alice Lyttkens (1897–1991) handler ofte om erotiske forviklinger og om den moderne yrkeskvinnes problemer. Harbitz oversatte Lykkens tempel (1947), som innleder en slektskrønike om familien Tollmann, og fulgte opp med andre bind, Lykkens blå blomst (1949). Dette var populære bøker, og så sent som i 1998 ble det laget en svensk TV-serie som bygde på Tollmann-krøniken, Längtans blåe blomma regissert av Lárus Oskarsson.

En viktig forfatter på 1930-tallet i Europa var Lion Feuchtwanger (1884–1958), som tidlig advarte mot antisemittismen i Tyskland. Jøden Süss fra 1925 utkom på norsk i 1937 i Alf Harbitz' oversettelse. En annen samfunnskritisk forfatter Harbitz oversatte, var engelske Hugh Walpole (1884–1941). Han var prestesønn, som Alf Harbitz, og han fikk sitt gjennombrudd med romanen Mr. Perrin and Mr. Traill (1911), hvor han kritiserer engelske kostskoler. Hans hovedverk er slektsromanen The Herries Chronicle i fire bind (1930–1933). Harbitz har oversatt to av disse, Den ville Herries (1936) og Davids saga (1937). Disse bøkene var bestselgere i etterkrigsårene, men er mer eller mindre glemt i dag.

Et ledende prinsipp for Alf Harbitz som oversetter var «fri i bokstaven, men trofast mot ånden», som han selv formulerte det i sitt forord til Elizabeth og hennes søstre. På hans 70-årsdag skrev Niels Christian Brøgger i Nationen: «Alf Harbitz skriver et ualminnelig klart, rent og dekkende norsk, ukunstlet og kultivert – noe som har gjort ham til en ypperlig og solid oversetter.»[3] Forfatteren Egil Rasmussen ga ham følgende skussmål i en nekrolog i Aftenposten etter Harbitz’ død i 1964:

Gjenskapningens kunst […] forutsetter en alltid aktpågivende lydhørhet ovenfor en forfatter som skal formidles til et fremmed sprog med sikker sans for de sproglige valører. Denne lydhørhet for stil og atmosfære hadde Alf Harbitz i fremtredende grad. Hans lange arbeidsinnsats i litteraturens tjeneste var tvers igjennom preget av en nobel, rettskaffen og fintmerkende kunstnerisk personlighet.[4]

Eget forfatterskap
Alf Harbitz utga også en rekke bøker innen de fleste sjangre: dikt, romaner og fortellinger, skuespill, reiseskildringer og artikler. Han debuterte i 1902 med Den skjønne ungdom: en dagbok, og i 1905 kom en diktsamling fra hans hånd. Han skrev også skuespill, blant annet Rakels hjem, som ble oppført i Bergen i 1908. En fruktbar inngang til hans eget forfatterskap kan være novellene. I Gjengjældelse (1906) og Novelletter (1909) møter vi en lavmælt forfatter som behandler store og kompliserte spørsmål på en stillfarende måte. I Ordenes pris (1993), Nils Johan Ringdals beretning om Den norske Forfatterforening 1893–1993, står Alf Harbitz oppført med to psevdonymer: det nevnte Jørgen, men også Sissi Vern. Dette navnet finner vi også i Nasjonalbibliotekets bokhylle med én tittel: Min mann (1931) – en ungpikebok hvor hovedpersonen er en oppvakt og freidig jente med friske meninger og lopper i blodet.

Harbitz' rolle som skjønnlitterær forfatter ligger noe tilbake i forhold til hans rolle som oversetter. Han regnes ikke blant sin tids betydelige forfattere, og forfatterskapet er i ettertid lite påaktet. Han er ikke oppført i Harald og Edvard Beyers standardverk Norsk litteraturhistorie (1970). I Philip Houms Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene er han nevnt tre ganger, men det er som kritiker.

Alf Harbitz var en formidler av god litteratur. Selv om han som forfatter ikke nådde opp mot de store verdensnavn, ga han verdenslitteraturen en norsk språkdrakt som veldig mange har hatt glede av å lese.

Thor Sørheim

Referanser

Beyer, Harald og Edvard (1970). Norsk litteraturhistorie. 3. utgave. Oslo: Aschehoug.

Evensmo, Sigurd (1974). Gyldendal og gyldendøler. Oslo: Gyldendal.

Kristiania tekniske skole (1930). Festskrift ved 25 års-jubileet. Oslo: K.T.S.

Houm, Philip (1976). Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene. Oslo: Aschehoug.

Ringdal, Nils Johan (1993). Ordenes pris: Den norske forfatterforening 1893–1993. Oslo: Aschehoug.

Hoven, E. Holmer (1946). Slik var vår barndoms hvite by: Mandal i gamle dager. Oslo: Cappelen.

Terland, Ingrid (2002). Sørlandsforfattere gjennom tidene: skjønnlitterære forfatterskap 800–1999. Oslo: Vigmostad & Bjørke.

Aviser
Aftenposten 1. november 1930, 30. desember 1959 og 24. desember 1964; Arbeiderbladet 31. desember 1959; Fædrelandsvennen 29. desember 1939; Lindesnes 30. desember 1959; Morgenbladet 30. desember 1939, 31. desember 1949 og 3. januar 1955; Morgenposten 31. desember 1959; Nationen 31. desember 1949.

Noter

[1] Aftenposten 1. november 1930.

[2] Aftenposten 1. mai 1933.

[3] Nationen 31. desember 1949.

[4] Aftenposten 30. desember 1959.

 

 

Bibliografi