Foto: Wikimedia Commons

«Jeg går med poser, altså er jeg!», sa Martin Nag, en av de mest uforglemmelige originalene man kunne treffe på Blindern, der han trillet sin sykkel og bar sine poser i femti år uten å få fast stilling. Slik fortsatte han sine selvbiografiske opptegnelser fra 1994: «Alle sier at jeg går med poser, men ingen spør hvorfor jeg gjør det […] Er posene mitt bibliotek, min redaksjon, mitt universitetskontor? […] Over hodet på hyklere, fariseere, mobbere og annet godtfolk bærer jeg mine poser som jeg vil.»[1]

Som slavist (magistergrad i 1953), kommunist (NKP), journalist (Friheten), dikter (lyrikkdebut i 1972) og litteraturviter (formann i Norsk Litteraturkritikerlag) var han en markant, men tidvis også marginalisert stemme i den norske offentligheten. Han kunne skrive om sine «ti gode lesere» og nevnte dem gjerne ved navn. Bredest ut nådde han kanskje som formidler og gjendikter og oversetter av sentrale stemmer i det 20. århundrets slaviske litteratur.