Av Aina Nøding f. 1975, Ph.D. i allmenn litteraturvitenskap og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket. Hun forsker på norsk bok- og mediehistorie (1700-1950) i et internasjonalt perspektiv og har også bidratt til tekstkritiske utgaver av Ibsens og Holbergs skrifter. Hun har publisert en rekke artikler og bøker om dansk-norske 1700-tallsaviser og -tidsskrifter, der oversettelser og oversettere står sentralt, for eksempel en biografi om Claus Fasting (2018).

Artikkelen er fagfellevurdert.

1700-tallet er et fremmed og eksotisk sted for de fleste. Vi forbinder det med høye parykker og overdådige slott, eneveldige konger og voldsomme sykdomsepidemier, offentlige avstraffelser og tro på sjøormer. Denne fremmedheten møter oss også i oversettelsene som ble til da. Perioden kalles likevel opplysningens og revolusjonenes århundre, muliggjort av en stadig større, bredere og raskere sirkulasjon av tekster og ideer på tvers av landegrenser. Århundret preges av nyvinninger innen naturvitenskap og filosofi, av oppdagelsesreiser og nye trykte medier, av oppmykning av sensur og menneskerettighetenes fødsel. Oversatte tekster fungerte som nav for å spre og samle ny tro, kunnskap og tanker, i bøker og tidsskrifter, i trykte pamfletter og viser. Folkespråkene tok over for latin; raske, periodiske medier for mange lesere ble viktige konkurrenter for de tykke bøkene, ikke minst for nye lesergrupper. Men opplysning er ingen rettlinjet seiershistorie, ei heller en utvikling som er lik for alle, og de som levde da mente at opplysningens sol vel så ofte blafret som en svak tranlampe. Likevel ble oversettelse en viktig demokratiserende faktor, også i eneveldet Danmark–Norge.

Oversatt opplysning
Når man tenker på oversettelser i opplysningstiden er det kanskje først og fremst på tilgjengeliggjøringen av sentrale verker innen fag som filosofi, jus og økonomi. Det kan være Montesquieus tanker om maktfordelingsprinsippet (Om Lovenes Natur og Aarsag, L’Ésprit des lois, utgitt 1748, oversatt 1770), Jean-Jacques Rousseau om samfunnskontrakten (Om Selskabs-Foreningen, Le contrat social, utgitt 1762, oversatt 1795), eller Adam Smiths Undersøgelse om National-Velstands Natur og Aarsag (On the Wealth of Nations; utgitt 1776, oversatt 1779). Det er også perioden da den verdslige barnelitteraturen blir til og introdusert hos oss gjennom blant annet Marie le Prince Beaumonts Magazin for Børn (oversatt 1763). Men oversettelsene og det som ble oversatt var selvsagt ikke bare det banebrytende. Det var også alt fra dagsaktuelle småtrykk, billige historier om kometer og havfruer, andaktslitteratur og hele tidsskrifter. De ble oversatt av studenter som trengte penger eller å synliggjøre sin dugelighet i offentligheten, kvinner som ønsket et meningsfylt, litterært virke, eller prester med praktisk og religiøs opplysningsidealisme. Per i dag fins det ingen større studie av oversettelser og oversettere i dansk-norsk 1700-tall, og noen fyldig analyse av dette lar seg heller ikke gjøre her.[1] Målet er snarere å skissere bredden og kompleksiteten i hva som ble som ble oversatt, for hvem, i flere medier. Det inkluderer flere ulike aktørperspektiver rundt oversettelse, hvorfor man oversatte og hvilke rammevilkår man hadde for å produsere og lese oversettelser. Jeg vil også forsøke å løfte frem de punktene som kanskje er mest fremmedartet for oss, som kan fortelle noe om oversettelsenes betydning i et samfunn som både virker kjent og veldig fremmed på en gang. Eksemplene hentes fra tvillingrikets periodika- og bokmarked, som i praksis var ett marked med et felles skriftspråk, også lenge etter 1814.

«Andres Tanker […] for dem, som finde Behag i at læse Dansk»
Et interessant sted å starte er i tidsskriftet Bie-Kuben. Det utkom i København på 1750- og 1760-tallet, med undertittelen: «… eller Andres Tanker. Det er en samling af adskillige nyttige og forlystende Tanker, oversatte af andre Sprog, til Opbyggelse, Gavn og Tidsfordriv, for dem, som finde Behag i at læse Dansk». Metaforen med leseren som en bie som samler nektar vidt omkring og omskaper det til honning går tilbake til antikken.[2] Det er en gjenganger som tittel i tidsskrifter, som ofte besto av en samling mindre tekster. Vi kjenner også igjen Horats’ krav fra Ars poetica, om at litteraturen skal nytte og fornøye. Det pussige ligger i slutten: Hvorfor skulle man i Danmark ikke like å lese dansk?

Tidsskriftmediet gjorde sitt inntog tidlig på 1700-tallet i København og fra 1760-årene i Norge. De første var litteraturkritikkblader og moralske ukeblader, det vil si tidsskrifter med essays og fortellinger i tradisjonen etter The Spectator (1711–12) av Addison og Steele. I Norge abonnerte man på danske tidsskrifter og noen norske fant også veien sørover. Loddes Bie-Kuben var et av dem som var relativt utbredt i Norge. Teologen Barthold Johan Lodde (1706–1788) var en av få som nærmest levde av å være skjønnlitterær oversetter, fordi han aldri fikk prestekall, men til slutt en liten statsstøtte som oversetter. Han oversatte fra engelsk, tysk og fransk: franske skuespill for teatret i København, og bestselgere som Richardsons roman Pamela og Gellerts fabler, blant annet. Skuespill var noe av det mest lukrative man kunne oversette hvis stykkene ble spilt. I Bie-Kuben oversetter Lodde stykker fra kjente moralske ukeblader på alle tre språk, fabler og fortellinger, essays, fiktive brev, dikt, med mer.

Fordelen med et tidsskrift, skriver Lodde i et tidlig nummer, er at man hele tiden kan tilpasse seg publikums endringer i smak og ønsker. Men å skrive selv vil han ikke. Som oversetter kan man hele tiden skjule seg bak ‘Andres tanker’, man risikerer ikke straff ved å avsløre sine egne. Bakgrunnen er selvsagt at man i Danmark–Norge hadde sensur av alle trykte tekster. Frem til kongens livlege, Struensee (1737–1772), sto bak verdens første absolutte trykkefrihetslov i 1770, gjaldt forhåndssensur for alle trykte tekster. Det innebar at de først skulle leses og godkjennes av enten Københavns Universitet eller den lokale biskopen i Norge. Etter livlegens henrettelse i 1772 ble det gradvis innført ettersensur, det vil si at politimesteren kunne ilegge bøter for og inndra trykk av uønskete tekster. Lodde beskriver i denne situasjonen sin egen rolle som bien, hvis eneste selvstendighet består i å velge mellom «adskillige Urter og Blomster». Han beklager det han ser som en «særdeles Drift hos Menneskene» til å meddele sine tanker, enten på trykk eller gjennom selskaper:

Ja denne Kløe efter at giøre sine egne Tanker bekiendte, har været saa hæftig hos nogle, at de have underkastet sig Vanære, Livs-Straf, Lands-Forviisning og andre Uleyligheder baade af Øvrigheden, og af andre, og forspildt en Lykke, som de sovende var komne til, og kunde sovende og roligen besiddet, dersom de ikke havde alt for dristigen aabenbaret deres egne Tanker.[3]

Loddes middel mot «skrivekløen» var å oversette andres tanker. Men ville publikum lese disse tekstene på dansk? For det første kunne oversettelsene fungere som øvelse for utlendinger som ville lære dansk, skriver Lodde overraskende nok. Videre mente han det var feilaktig å håpe at utlendinger ville finne «saa stor Smag i det danske Sprog som de hidtil have fundet i det danske Brød». Hva så med danskene?

Fra flerspråklighet til fordanskning
Danmark–Norge har blitt beskrevet som et fire-språks-samfunn på 1700-tallet. I et satirisk dikt fra tidlig 1800-tall heter det at en mann på Holbergs tid skrev på latin, snakket fransk med damene, dansk med tjeneren og tysk med hunden.[4] Militærspråket var tysk, i hoff og øvre borgerskap leste og konverserte man på fransk, mens latin dominerte i lærde sirkler. De færreste leste engelsk, så det er en av begrunnelsene til Lodde for oversettelser derfra. Denne flerspråkligheten ser man også i små lokalaviser. Der var det ikke uvanlig å finne dikt og andre tekster på fransk, latin eller tysk, kun en sjelden gang med oversettelser.[5]

Selv i dette flerspråklige samfunnet er det en bevegelse mot mer og mer dansk i alle kretser og en bevisst politikk på dette området blant fremstående professorer. Blant dem som aktivt tok i bruk dansk for å utvikle dansk som litterært og faglig språk, var dramatiker og historieprofessor Ludvig Holberg (1684–1754) – dansk-norsk 1700-tall i egen høye person, i alle fall om man skal tro ham selv. Men også professor i veltalenhet, Jens Schjelderup Sneedorff (1724–1764), skrev svært populære tidsskrifter og bøker på midten av 1700-tallet på dansk for å vise frem og utvikle gode danske tekster. Her finner man en rekke oversettelser. Å oversette til dansk hadde flere hensikter: Det var en måte å nå ut til en stadig voksende lesende befolkning, det var en måte å vise at dansk var et språk egnet for litteratur og vitenskap, det var en måte å øke egen litterær status på ved å ha kjente verk på eget språk og dermed også etablere et språk for selv å skrive gode tekster. Likevel skrev og leste mange på flere språk. (Norsk var i denne perioden ikke et eget skriftspråk.)

For de lærde fungerte latin fortsatt som et lingua franca, selv om folkespråkene også der gjorde innpass i økende grad. Utgivelser på latin nådde potensielt et større internasjonalt publikum, samt gjorde det lettere å få dem oversatt til de store folkespråkene. Holbergs roman Niels Klim utkom først på latin i 1741, trykt i Leipzig. Den ble populær i Europa, hvor den ble lest på latin, men utkom også på mange andre folkespråk de neste tiårene, deriblant engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, russisk og ungarsk. Året etter førsteutgaven ble romanen oversatt til dansk i en forenklet versjon av en ung nordmann, Hans Hagerup (f. ca. 1712), og trykt i København.[6] Slik kunne  den nå et større hjemmepublikum i både Danmark og Norge, i en befolkning hvor stadig flere kunne lese og tilgangen på trykte tekster ble bedre og rimeligere. Samtidig gjennomgikk romanen en overgang fra latinske bokstaver/antikva til gotisk/fraktur, en form for visuell oversettelse som var nødvendig for mange lesere i de brede lag av befolkningen.

Holberg var svært opptatt av kontroll over sin egen bokproduksjon og salg av bøkene, noe som ikke er så rart på et marked som ikke var innrettet mot forfattere eller oversetteres rettigheter. I den grad noen var beskyttet mot at andre lagde nye utgaver og opptrykk eller oversettelser, så var det boktrykkeren, ikke forfatteren eller eventuelt forleggeren/den som hadde betalt utgivelsen. Idet man passerte en landegrense fantes ingen opphavsrett før det på 1800-tallet begynte å komme bilaterale avtaler. Opphavsrett for åndsverk knyttet til forfatteren dukker først opp mot slutten av 1700-tallet, sammen med tanker om forfatteren som geni, som skaper tekstene ut fra sitt individuelle talent og tilegnede kunnskaper.[7]

Moralske eksempler
De som led mest økonomisk under slike vilkår var selvsagt forfattere fra land som eksporterte sin litteratur i stor stil. Hvis de, som i Frankrike, også hadde internasjonalt populære forfattere, som dessuten var forbudte i hjemlandet, lå det an til en storstilt piratindustri i landene rundt. Encyklopedisten, dramatikeren og novellisten Jean-Francois Marmontel (1723–1799) var en slik forfatter, og han klaget over den storstilte piratindustrien rundt hans bøker i Nederland, Sveits, Belgia og Tyskland. I Danmark–Norge fikk han sitt gjennombrudd med en roman om religiøs toleranse, Bélisaire (1767), som umiddelbart vakte stor debatt her som ellers i Europa. I kjølvannet av denne begynte man også å oversette hans såkalte ‘moralske fortellinger’, Contes moraux, som regnes som et slags startpunkt for utviklingen av moderne novellekunst.[8] De hadde utkommet enkeltvis i tidsskriftet Mercure de France, hvor Marmontel var redaktør en periode, og ble deretter samlet i stadig voksende bind fra 1761.

Den aller første oversettelsen til dansk av Contes moraux sto i en norsk avis så tidlig som 1767, i en forkortet versjon: «Fortællelse om en sig selv kaldende Philosophus», i Bergens adresseavis.[9] Teksten har typisk nok ingen angivelse av forfatter og står uten forklaring mellom annonser og kunngjøringer til underholdning, sannsynligvis oversatt av avisens utgiver og redaktør, politimester Ole Brose. Han var eier av et stort privat bibliotek, som også inkluderte Contes moraux på fransk.[10]

I Danmark kom først en piratutgave på fransk i 1768, laget av den sveitsiske boktrykkeren Claude Philibert i København, basert på de to siste utgavene i Paris og Amsterdam. Den var beregnet på danske lesere, men også egnet for eksport ellers i Norden og som byttemiddel på det europeiske bokmarkedet. Der betalte man helst bøker med andre bøker, heller enn kontanter. For importland som Danmark var det derfor viktig å lage utgaver og oversettelser på europeiske språk som kunne brukes som byttemiddel. Disse hadde typisk trykkested Leipzig (eventuelt København og Leipzig), hvor det var billig å trykke og hvor den viktigste internasjonale bokmessen foregikk.

Marmontels fortellinger ble også oversatt flittig til dansk, men aldri i bokform. Kanskje handlet det om at ikke alle fortellingene var like moralske som man kunne tro av tittelen. Flerspråkligheten i Danmark–Norge fungerte nemlig også som en form for akseptert sensurmekanisme langs sosiale skillelinjer: De som kunne lese andre språk (underforstått bedrestilte eller høyt utdannede) var ikke like utsatt for negativ påvirkning av farlig innhold, mente man. Det var derfor lov å kjøpe og lese for eksempel Goethes Werther på tysk, men ikke lov å utgi romanen på dansk. Da kunne den ha nådd den lettere påvirkelige allmuen.[11] Ved å oversette utvalgte fortellinger i periodika, kunne man velge de tekstene som egnet seg på trykk på dansk. Et annet aspekt var nettopp språkferdighetene til kjernepublikummet. Hvorfor bruke ressurser på å oversette tekster som kundene allerede hadde slukt på originalspråket? Et tidsskriftnummer var også mindre økonomisk risikabelt enn en hel bok.

De beste oversettelsene av Contes moraux utkom i kvalitetstidsskrifter, gjerne sammen med andre smakebiter av tidens store og mindre store utenlandske litteratur. Sentralt i formidlingen sto Det nye Magazin, indeholdende Fortællinger af adskillige berømte Forfattere, utgitt i København i 1770-årene. Redaktøren Hans Jørgen Birch (1750–1795) fikk gjennomgående ros av kritikerne for sine oversettelser, som i tillegg til Marmontel blant annet formidlet sentrale fortellinger og romanutdrag av Denis Diderot og F.-T.-M. d’Arnaud, Henry Fielding, Salomon Gessner og Christoph Martin Wieland. Birch markerte seg også som oversetter av tidens litteratur, inkludert Laurence Sternes A Sentimental Journey (Yoriks følsomme Reise, 1775) og flere bøker og tidsskrifter for ungdom. Blant andre blader som rettet seg inn mot spesielle lesergrupper var Bibliothek for det smukke Kiøn, som utkom samme sted fra 1784. Her står Marmontel-oversettelser sammen med følsomme og moralske historier skrevet av kjente danske damer, deriblant

(1731–1788). (Hvem som har oversatt dem vet vi ikke, og fortellingene er også trykt uten forfatterangivelse.)

Wikimedia Commons

Biehl var en av Danmarks mest markante oversetter og forfatter både av moralske fortellinger og skuespill. Som en av få dansker var hun også medlem av dikterklubben Norske Selskab i København. Hun oversatte først og fremst fra fransk, men også italiensk og spansk. En av hennes store oversetterbedrifter var den første danske oversettelsen av Don Quixote, ifølge tittelbladet oversatt etter spanske utgaver. Den utkom i to bind i København i  1776–1777, og høstet mange lovord blant litteraturkritikerne. Boken var trykt med latinske bokstaver (antikva), noe som signaliserte et høyborgerlig og lærd publikum med god smak. En av anmelderne, Claus F. Fasting, påpeker det paradoksale ved å trykke en oversettelse med slike typer: De som trenger oversettelse er de som ikke kan det latinske språket og dermed heller ikke har lyst til å lese latinske bokstaver. Det blir dermed bare en halvveis oversettelse, noe som særlig går utover kvinnelige lesere.[12] Biehls egne skuespill ble oversatt til tysk av tidligere kapellmester i København, Johann Adolph Scheibe (1708–1776), i en utgave av en dansk bokhandler, trykt i Leipzig – altså en utgave man håpet ville egne seg som varebytte på bokmessen.

Oversettelser fra dansk og norrønt
Oversettelser fra dansk kunne altså være vel så mye myntet på et hjemlig behov. Det gjaldt ikke bare økonomiske interesser, men også ideologiske eller personlige. Den dansk-norske bestselgeren og skoleboken om historiske helter, Store og gode Handlinger af danske, norske og holstenere (1777) av Ove Malling, ble oversatt til både tysk og fransk, men utfra primært danske behov. Oversettelsene skulle vise frem den stolte historien for utenlandske lesere, og dels bevise fedrelandskjærligheten til de utenlandske undersåttene i Danmark som sto for oversettelsene.[13] Verk om dansk-norsk naturhistorie og geografi hadde derimot i utgangspunktet et interessert publikum i utlandet. Et eksempel er biskop Erik Pontoppidans Norges naturlige Historie (1752–1753). Den utkom i engelske og tyske oversettelser, og nådde endog over Atlanteren til Benjamin Franklins bibliotek.[14] Det som gjorde verket berømt og mye diskutert var fremstillingen av sjømonsteret Kraken. Den engelske oversettelsen ble foretatt av en norsk prest i London, Andreas Berthelson (f. c. 1716), men på hvem sitt initiativ eller bekostning, engelsk eller norsk, er i skrivende stund noe det forskes på.

På 1700-tallet vokser også interessen for norrøne tekster nasjonalt og internasjonalt, takket være oversettelser. Viktige oversettelser fra norrønt ble gjort til fransk av sveitseren Paul Henri Mallet (1730–1807) mens han var litteraturprofessor i København, noe som igjen førte til interesse for og utbredelse av norrøne tekster blant annet på engelsk. Mallets oversettelser foregrep også oversettelser til dansk. Et eksempel er skaldekvadet Håkonarmål av Øyvind Finnsson Skaldespiller (900-tallet), som først ble oversatt til dansk i 1765 i Norges første avis, Norske Intelligenz-Sedler i Christiania. Oversetteren, redaktøren som gikk under pseudonymet «Opsynsmanden», oppgir Mallets franske tekst fra 1756 som forelegg og benytter kvadet i et innlegg i en lokal debatt om prosadikt.[15] I bokform utkom en dansk oversettelse først tiåret etter.[16]

Folkelesning på dansk
Gjennom avismediet nådde oversatt litteratur lesere fra høyt til lavt i samfunnet, på lettlest fraktur. Mye av folk flest sin lesning var da også oversatte tekster, i form av bøker og småtrykk. Jostein Fet, som har studert allmuens litterære kultur på Sunnmøre før 1840, dokumenterer ikke overraskende at norske bønder først og fremst leste på dansk, og gjerne religiøs litteratur. Det hadde de til gjengjeld et rikt tilfang av, også i oversettelse. Blant de aller mest populære bøkene (bedømt etter utbredelse og antall) var Heinrich Müllers (1631–1675) huspostiller, inkludert Evangeliske Hierte-Speyl. Den utkom posthumt i Tyskland i 1679, kom raskt i en dansk oversettelse, og ble gjenopptrykt gjennom hele 1700-tallet i København. Derfra nådde den trolig tusenvis av norske lesere og tilhørere av høytlesning fra husandakter.[17] Andre populære folkelige trykksaker var himmelbrevene – formanende brev sendt fra Jesus eller en engel, som nærmest fungerte som internasjonale kjedebrev i flere århundrer, oversatt, gjenopptrykt og skrevet av for hånd.[18] Men også sekulære tekster, som de folkelige romanene om Griselda eller Uglespeil, nådde norske lesere i stort monn som oversettelser og bearbeidelser. Den eldste folkeboken som vi vet er trykt i Norge var En Tragoedisk Historie om den ædle og tappre Tistrand, Hertugens Søn af Burgundien, og den skiønne Indiana, den store Mogul Keiserens Daatter af Indien. Nu nyligen af Tydsk paa Dansk oversat (Christiania, 1775). Den var en typisk representant for en kategori bøker som gjerne inneholdt historier om kjærlighet, legender og eventyr, med en mangslungen tilblivelses- og omskrivningshistorie på sin ferd fra land til land i Europa.[19] For slike tekster er oversetteren ofte anonym og kvaliteten på oversettelsen ikke nødvendigvis et hovedpoeng for vedkommende. Dette var tekster produsert for å tjene raske penger. Det samme gjelder mange religiøse tekster for allmennheten, men her kunne også oversetteren tre helt eller halvveis frem og på den måten gjøre oversettelsesarbeidet til en fromhetshandling i og for offentligheten.

Wikimedia Commons

Salmer var en sjanger som ble flittig oversatt og som solgte i store opplag. Etter reformasjonen var det først og fremst fra tysk oversettelsene ble gjort. Birgitte Christine Kaas, gift Huitfeldt (1682–1761), som bodde på herregården Elingård utenfor Fredrikstad, var en av dem som oversatte salmer. De ble utgitt samlet i København i 1734, med tittelen Nogle Aandelige Psalmer, Oversatte udaf det Tydske Sprog paa Dansk af den, Som inderlig begiærer at have udi sit Hierte Bestandig Christi Kierlighed. Hennes navn står ikke på tittelbladet, men hennes initialer inngår som første bokstav i de siste tre ordene (som er uthevet med stor skrift), en typisk måte å sette sin signatur på en utgivelse.

Disse tekstene for brede lesergrupper viser også til en lesepraksis som inkluderte mange nivåer av leseferdigheter i befolkningen: Å lese og lære tekst gjennom sang og høytlesning som ble gjentatt regelmessig, i fellesskap; ved å lese selv, lære utenat eller skrive av. Man regner ellers med at skriveferdigheten var betydelig lavere enn den svært utbredte leseferdigheten, og at kvinner sjeldnere enn menn fikk mulighet til å lære seg å skrive.[20]

Oversettelser av og for kvinner
Å nå de leserne som ikke kunne eller ville lese noe annet enn dansk med ny kunnskap var en viktig grunn for oversettelse, slik det også er i dag. Birgitte Lange var advokatdatter fra Christiania og selvlært i tysk, fransk, engelsk, spansk og italiensk. Hun forsøkte seg på eget initiativ som oversetter og utga i 1747 et spansk historieverk i to bind om Conqvêten af Mexico, for egen regning. Hun argumenterer i sitt forord (signert med fullt navn) for at man skulle oversette utenlandske historieverker, ikke minst av hensyn til lesere som ikke kan fremmede språk, men som har «ligesaa stor Lyst og Curiosité til at læse, som Fornuft og Skiønsomhed til at profitere deraf», som hun skriver.[21] Her sikter hun åpenbart til kvinnelige lesere. Eller: Her sikter hun først og fremst til kvinnelige lesere. Høytlesning som lesepraksis ligger også i bakgrunnen når Lange nevner setningens «lyd» som avgjørende for valget av ord, og at ordene klinger godt sammen kan være viktigere enn å ivareta det nøyaktige betydningsinnholdet.[22] Hun nevner for øvrig også at hun eksperimenterer med nye ord, der hvor hun synes dansk språk kommer til kort.

Boken solgte dessverre dårlig, så selv om Lange ønsket å utgi flere oversettelser, ble hun trolig avskrekket etter dette forsøket. Oversettelser var typisk noe som var oversetterens initiativ og egenbekostet utgivelse. Med mindre det var snakk om bestselgere, enten det var skillingsviser, skuespill satt opp på teateret eller religiøse bøker, var det sjeldent boktrykkere og etter hvert forlagene tok initiativ til oversettelser eller betalte oversetteren. Til gjengjeld vant Lange stort ry både som oversetter og lærd kvinne.

Vi kjenner flere kvinnelige oversettere på 1700-tallet, i tillegg til Birgitte-ne Kaas og Lange, samt Biehl. Trolig var det enda flere kvinner enn vi vet om, da det å stille seg åpent med navn på utgivelsene hørte til sjeldenhetene. Litterær oversetter var heller ikke et etablert yrke man kunne leve av, selv om enkelte, som Lodde og Biehl, i perioder hadde det som sin hovedgeskjeft.[23] Vanligere var det trolig at bedrestilte kvinner hadde det som en ekstrasyssel, slik som Ditlevine Feddersen (1727–1803; f. Collett) hadde. Hun var gift med magistratspresidenten i Christiania og aktiv i det private teatermiljøet blant byens førende familier. Hun oversatte italiensk og fransk dramatikk, av Goldoni og Voltaire, sannsynligvis for bruk i private oppføringer i 1760-årene.[24] Selv skrev hun lyrikk, først utgitt posthumt.

I Bergen satt Mette Magdalena Kyhnel (1728–1789), opprinnelig fra Senja, og underviste i harpespill og sang, samt oversatte teosofen Jacob Böhme og oppbyggelig litteratur. I hennes lange forord til sin oversettelse av en engelsk bok (via tysk), Hr. Rigsdyrkers og Mester Armods Levnet og Død (Bergen, 1780), fremstilles oversettelsen som et middel til «Guds Riges Udbredelse» og leserens vel. Som tekst ble likevel oversettelsen (og originalboken) slaktet av landets fremste litteraturkritiker. Etter en lang tirade er hans siste ankepunkt hennes bruk av dialektord, eksemplifisert med uttrykket ‘å stylte av sted’. «[S]kal den barbariske bergenske Dialekt aldrig uddøe, i det ringeste blant folk av Opdragelse?», spør kritikeren.[25] Selv var kritikeren, den ovenfor nevnte bergenseren Claus F. Fasting (1746–1791), en sentral oversetter av samtidens belles lettres. Han antyder avslutningsvis at Kyhnel var en lederskikkelse i et mystikermiljø i Bergen, hvor blant annet Böhmes tekster sto sentralt. Kyhnels oversettelser inngår i et religiøst legmannsprosjekt, hvor hun som omvandrende kvinne, musiker og tekstkyndig inntar en lederposisjon. Det er en veldig spesiell historie, ikke minst på 1700-tallet.

Verden bringes til ‘provinsen’ Bergen
Blant folk av oppdragelse i Bergen finner vi også en annen foregangskvinne og oversetter.

Wikimedia Commons

Birgitha Kühle (f. Solberg, 1762–1832) var oppvokst på det som senere ble Karen Blixens Rungstedlund og kom som voksen til Bergen med sin militær-ektemann Kühle. Sammen skal de ha hatt 23 barn, og de var medstiftere av det dramatiske selskapet i Bergen, men det hindret henne ikke i også å bli Norges første kvinnelige tidsskriftredaktør. I 1794 utga hun Provincial-Lecture, et blad etter engelsk mønster med oversettelser som skulle være til nytte og underholdning for medborgere av begge kjønn. Innholdet er lett blanding, på typisk maner, fra barneoppdragelse til naturvitenskap. Sannsynligvis har hun oversatt tekstene selv. Et Voltaire-sitat på fransk på forsiden foregriper eventuelle kritikere: Estetene får krangle, vi andre får gjøre vårt beste og blåse i resten.

En av de kranglende estetene på parnasset hadde vært en av Kühles bekjente, nemlig Claus F. Fasting, forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør i København og Bergen. Hans tidsskrift Provinzialblade (1778–1781) ble det første virkelig estetisk gode i Norge, dels takket være hans egne tekster, dels hans kreative og velvalgte oversettelser. Her presenterte han tekster av opplysningsforfattere som Voltaire, Rousseau og Montesquieu, noe hans lesere fra Bergen til København var kritiske til. Kildetekstene kunne ha en mangslungen historie, hentet som de var fra andre europeiske tidsskrifter, bøker og aviser, kanskje oversatt via andre språk. Så var heller ikke Fastings oversetterfilosofi en mest mulig korrekt oversettelse, men å skape en stilistisk god tekst. Han beskriver sin tilnærming til oversettelse som å være en speider i en fremmed leir, som plukker tekster som allerede har vært gjennom oversettelser og endringer, og som igjen utsettes for hans egne forandringer – «altsaa fordervet det aldeles, vil man svare, fordi det er imod al menneskelig Formodning, at en Nordmand kan skrive som en Pariser».[26] Stilen er det viktigste. I så måte står han i den klassiske oversettertradisjonen som setter en fri over en bokstavtro oversettelse, fra 1600-tallet omtalt som ‘traductiones libres’ eller ‘belles infidèles’.

KF-arkiv Liaens fri

Fasting er også dyktig til å benytte oversettelsene til å formidle sine mer eller mindre skjulte politiske budskap, enten han oversetter fortellinger, anekdoter, kaster seg inn i vaksinedebatten, eller andre sentrale emner i sin tid. Tidsskriftet kom ut mens frigjøringskrigen pågikk i Amerika og publikum, inkludert Bergens borgerskap som drev med storstilt sjøfart og handel, ville ha informasjon om dette. Det fikk de også, men ikke alltid det de ville. Fasting er den første til å oversette utdrag av det radikale amerikanske skriftet til Thomas Paine, Common Sense.[27] Riktignok hopper han over der det står om Danmark, og unnskylder Paine med at amerikanere fekter bedre enn de skriver, men det kommer på trykk, på dansk. I de siste årgangene engasjerer han seg sterkt mot slaveri, en kritikk som rammer hans egne bekjente og familie i Bergen, som sto med begge bena i sukkerhandelen i Dansk Vestindia. Hans egen oldefar hadde vært medeier i det første danske slaveskipet som gikk fra det danske fortet i Ghana. Fasting argumenterer direkte og i form av oversettelser av fortellinger om slaveopprør, blant annet, som til sammen skal treffe leseren både i hodet og hjertet. Her er han veldig tidlig ute med sin kategoriske motstand, også i internasjonal målestokk.

Tidligere, som ung student som forsøkte å bli forfatter og oversetter på heltid, oversatte Fasting poesi og dramatikk fra fransk, tysk og italiensk, og forsøkte på den måten også å introdusere nye forfattere og verker på dansk, som folk ellers gjerne leste i original. Det omfattet verker av blant andre Wieland og Gessner, publisert som vakre bøker, i tillegg til at han oversatte fransk dramatikk. Det var ingen ubetinget suksess, selv om oversettelsene ble rost i litteraturkritikken og i alle fall ett fransk stykke ble spilt på scenen i København. Fasting var i så måte en typisk representant for tidens oversettere: unge og ubefestede studenter, med pennen som våpen i kampen om å skaffe seg offentlig anerkjennelse og dermed en stilling.

Bedre gikk det da han selv ble kritiker. Med sine skarpe, grundige og humoristiske anmeldelser, ble Fasting en skattet kritiker, men ikke alltid av forfatterne og oversetterne. Fasting var blant annet en ivrig tilhenger av Shakespeare, som da ennå ikke var blitt akseptert og spilt på en dansk scene. Den første danske oversettelsen av Hamlet er fra 1777. Anmeldelsen er et eksempel på hvor grundig kritikerne gikk til verks i sine anmeldelser av oversettelser. Her er det nærmest kommentarer ord for ord, avsnitt for avsnitt. Det var en bevisst fremgangsmåte fra og med 1760-tallet av. Hensikten var å benytte kritikken aktivt  for å lære opp forfatterspirer og oversettere til å nå et internasjonalt nivå.

Gjennom litteraturanmeldelser kan man avlese idealene for oversettelse, som også den gang avhang av type tekst, innhold og form, mottakere og publiseringsmedium. Grundig kjennskap til originalspråket, troskap mot originalteksten og et finslipt dansk, kan sies å være en hovedtendens i oversettelser av estetisk viktige tekster. Oversettelser via andre språk kan derfor gjerne bli lest opp mot både original og mellomspråket i anmeldelsene, og anmelderen foreslår gjerne egne løsninger på vanskelige tekststeder. I Hamlet-anmeldelsen diskuterer Fasting også valg av utgave og anbefaler Samuel Johnsons kommenterte utgave fra 1765. Målet til både kritiker og oversetter var i dette tilfellet å heie frem Shakespeare til en oppsetning på danske scener, noe de ikke lyktes med før 40 år senere.

Samtidig ser vi i Fastings tidsskrifter en langt mer pragmatisk holdning til oversettelse, der det er rom for oversetterens forbedringer og tilpasninger. Forskjellen kan sies å ligge både i medium, form og funksjon. Et tidsskrift, hvor litteraturen skal innpasses i både et gitt antall sider og et eget tekstunivers, er det større rom for endringer. Samtidig er en redaktørs største synd å kjede leseren, ifølge Fasting, og dermed miste subskribenter. I tilfellet Hamlet er oversetterens jobb derimot å løfte frem Shakespeares storverk, noe som stiller andre krav til teksttroskap og estetisk fintfølelse. Teksters funksjon og potensielle virkning i samfunn og miljøer  sto sentralt i 1700-tallet, enten det gjelder originale eller oversatte, frem til romantikkens forståelse av ‘geniet’ og ‘verket’ blir mer enerådende.

Oversettelser som pedagogisk verktøy
Den første romanen oversatt i Norge var den franske Télémaque av Fénélon, utgitt som et fyrstespeil i 1688, men lest som oppdragende og underholdende tekst over hele Europa de neste generasjonene. Den norske oversettelsen, av sognepresten i Vestre Moland utenfor Lillesand, Søren Olsen Dumetius (c. 1681–1741), er dedisert til den 4 år gamle arveprins Frederik, senere Frederik 5, nettopp som et fyrstespeil. Oversettelsen har et forord hvor hovedpersonen Telemach henvender seg til prinsen og hyller det danske språk, som han hevder han er blitt forelsket i. Frederik selv, med tyskspråklig mor og fransk som hoffspråk, skal visstnok ha blitt kalt av moren ‘den danske prins’, fordi han av og til snakket dansk. Vi kan jo håpe det var Telemachs fortjeneste.

For de øvre samfunnslag var det ellers vanlig å la barn og ungdom øve seg i fremmedspråk ved å lese romaner og fortellinger i original, og det er først i siste halvdel av 1700-tallet at man ser noe poeng i å oversette ikke-religiøs litteratur til denne målgruppen i større omfang. Fra omkring 1770 utkom det tidsskrifter, endog en avis, for barn med oversatte fortellinger og lignende. En av disse var Den danske oversættere. Dets valg av antikva som font viser at denne likevel var henvendt til de øvre lag i København i en dyr utgave. Likevel angis hensikten å gi ungdom – som er i sin mest kritiske fase av oppveksten, som oversetteren påpeker – viktige moralske fortellinger og essays, på dansk, inkludert Marmontel og engelske Spectator-numre. Bladet gikk dårlig og oversetter og utgiver Hellfriedt spør seg om hva som kan være grunnen. Vil ungdommen bare bruke tid på maskerader, heller enn et kvarter i uken på moral, eller er det det at de heller vil lese tekstene i original, for å lære fremmedspråk? Er det språket eller innholdet som er viktigst?

Lesefrukter og konfekter
Ser man på de neste tiårene av det dansk-norske bokmarkedet og tidsskriftutgivelser er svaret at oversettelsene er kommet for å bli. Det blir et stadig større og bredere tilbud av oversatt underholdning, læremateriell og religiøs litteratur, for stadig bredere og yngre lesergrupper. Skolemannen Lyder Sagen klaget i 1837 på at utgivelser som samlet oversatte tekster for en billig penge, såkalte ‘Læsefrukter’, hadde svulmet opp til uhyre vannmeloner, servert uten pepper og salt. Andre beklaget seg over at ungdommen bare leste oversatte romaner – konfekter for sjelen – snarere enn hjemlig, nyttig litteratur.[28] Oversettelse var blitt en industri og en levevei, for oversettere og utgivere. Med det kom også en profesjonalisering av oversetteryrket og en nasjonalisering i ‘danske’ og ‘norske’ oversettelser. Litteraturhistoriografisk ser man det i forfatterleksikonene, som frem til tidlig 1800-tall også inkluderte rene oversettere.[29] Da blir ‘opphavsgeniet’ noe som forbeholdes forfatteren. Bibliografisk etableres et skille mellom ‘norske’ og ‘danske’ tekster, inkludert oversettelser, etter 1814, selv om språket i flere tiår ennå var tilnærmet det samme og mange ‘norske’ utgivelser fortsatte å utkomme i København.[30] Disse grenseoppgangene understreker at kategorier vi i dag tar for gitt, har en mer mangslungen tilblivelseshistorie. Også på oversettelsesområdet bidro 1700-tallet dermed til å redefinere begreper. Perioden hadde dessuten åpnet dørene til verden for norske lesere gjennom oversatte tekster og en ny måte å sluke tekster på. Den arven, i form av opplysningstidens tanker, medier og lesepraksiser, preger oss fortsatt i dag.