– noen komparative dykk i seks oversettelser fra Sverige, Danmark og Norge 1946–2018

Av Einar Blomgren

«What did you do in the Great War, Mr. Joyce?»
«I wrote Ulysses. What did you do?»

Replikkvekslingen over, der en hoven funksjonær ved det britiske konsulatet i Zürich spør og James Joyce (1882–1941) svarer, er morsom, og svaret kunne ha vært typisk for Joyces kjappe, irske replikkunst. Men den er oppdiktet. Den er fra Tom Stoppards skuespill Travesties (1974). Ikke desto mindre er det riktig at Joyce skrev Ulysses under verdenskrigen og i tiden etter, i Trieste, Zürich og Paris. Det var i Paris den kom ut første gang, takket være Sylvia Beach, som drev bokhandelen Shakespeare and Company – et sentralt sosialt, litterært og økonomisk forfattersentrum i 1920-årene. Boken kom på Joyces førtiårsdag, 2. februar 1922, etter at en del av den først hadde gått som føljetong i det amerikanske tidsskriftet The Little Review, til den ble forbudt av amerikanske sensurmyndigheter, som også beslagla det som var trykket. Ankepunktene var angivelige slibrigheter og blasfemi. Tidsskriftredaktørene ble anmeldt for å ha publisert det påstått obskøne «Nausicaa»-kapittelet, og dermed svant håpet om å få publisert romanen i bokform i det hele tatt, helt til Sylvia Beach altså realiserte den aller første utgivelsen.

I Storbritannia kom sporadiske utdrag i tidsskriftet The Egoist fra 1919, men både trykkeriet og abonnentene protesterte, og mer ble ikke publisert i bladet. Etter at Sylvia Beachs førsteutgave var utsolgt sommeren 1922, kjøpte Egoist Press trykkplatene og utga romanen i bokform i Storbritannia i oktober 1922, men den ble offisielt forbudt der i 1929. I «hjemlandet» Irland ble den ikke formelt forbudt, fordi den ikke ble importert og solgt. Som følge av all støyen rundt utgivelsene hadde Ulysses allerede oppnådd status som succès de scandale. Sammen med D.H. Lawrences Lady Chatterley’s Lover (først trykket privat i Firenze, 1928) skulle Ulysses bli en av de mest beryktede av alle forbudte romaner. Førsteopplaget på tusen eksemplarer inneholdt hundrevis av feil. Det var boktrykkeren Maurice Darantière og hans stab i Dijon som gjorde jobben, men det var ingen enkel oppgave for 26 ikke-engelskkyndige franske typografer å tyde Joyces håndskrevne margnotater, og Joyce på sin side fortvilte over hva som til slutt kom på trykk. Slike komplikasjoner har også hatt konsekvenser for oversettelsene, som har måttet forholde seg til diverse reviderte utgaver opp gjennom årene. Bokens utgivelseshistorie er i det hele tatt meget kompleks.

Med Ulysses kastet Joyce en litterær håndgranat inn i litteraturens establishment og utfordret lesere, kritikere og sensurmyndigheter. (I USA ble boken i 1933 erklært ikke-obskøn og dermed tillatt.) Den er et overflødighetshorn, et kaleidoskop, av referanser, allusjoner, stilarter, sjangere, parodier, språk og hentydninger i det uendelige. I kapittel 14, for eksempel, skal det være ikke færre enn 29 pastisjer over det engelske språket fra middelalderen og oppover. Og boken er selve Dublin-romanen. Joyce var født i Dublin i 1882 og befant seg alltid mentalt i byen, som han besøkte for siste gang i 1912 for aldri mer å vende tilbake. Han valgte eksilet. «James Joyce skal ha sagt at det er mindre usselt å leve som et rotløst menneske i eksil enn å finne seg i middelmådighetens tyranni hjemme.»[1] Joyce var altså en urban forfatter; det er ikke mye landsbygd i hans verker. Det skal visstnok finnes bare ett sted hos Joyce hvor et jorde beskrives. Han brevvekslet med kjente i Dublin for å stille spørsmål om alskens detaljer, alt for å oppnå størst mulig autentisitet: Hvor mange lønnetrær står det der og der? Ligger den og den puben på venstre eller høyre side av veien? Hva var minimumshøyden for å bli ansatt som politimann i Dublin i 1904?

Den 30. juni 1945 klokken 21.05 er et punkt i tiden som for de fleste av oss ikke betyr noe som helst. Men det var nøyaktig da, i Enskede utenfor Stockholm, at den første svenske – og dermed skandinaviske – oversettelsen av Ulysses ble ferdig. Odysseus ble tittelen. Oversetteren var den finlandssvenske Thomas Warburton (1918–2016), som da var 27 år gammel. Han hadde av eget tiltak oversatt rundt 50 sider og sendt dem inn til Bonnier for vurdering. Etter lang tid kom svaret: positivt. Og Warburton gikk i gang. Boken kom ut på svensk i 1946 og var eneste svenske oversettelse helt til 2012, da Erik Anderssons nye versjon kom. Få år etter Warburtons store bragd fikk også Danmark, i 1949, sin første oversettelse, ved Mogens Boisen (1910–1987). Både Warburton og Boisen reviderte sine oversettelser flere ganger i årenes løp. (For å illustrere: Boisens siste versjon rommet 10 000 endringer fra hans første. Han snakket om «redslene og gledene» ved oversettelsen og sa at etter å ha vært igjennom denne prøvelsen, er man ikke den samme; man er blitt «ulyssifisert». Han spøkte også med at han syntes boken skulle vært oversatt til engelsk først.) Danmarks nyoversettelse var det Karsten Sand Iversen som sto for, i 2014. Og så, i 2018, fikk Danmark sin tredje oversettelse, ved Bent Wiberg og Jens Feilberg, en «folkeutgave» med den store fordelen at den har et svært omfattende og opplysende noteapparat. Fra Skandinavias første oversettelse forelå, skulle det gå hele 47 år før boken kom i norsk språkdrakt, i 1993, ved Olav Angell (1932–2018). Vi i Norge har bare vår ene, men Skandinavia har altså til sammen hele seks oversettelser av Ulysses.

«Det är naturligtvis omöjligt att säga något nytt om den här romanen», skriver den svenske forlagsmannen Stephen Farran-Lee i etterordet til den nyeste svenske versjonen. Og det har han rett i. Poenget er her ikke å si noe nytt, men å vise en ørliten, mikroskopisk flik av hva oversetterne har å bale med. Boken er kalt «uoversettelig», men det har jo oversetterne ettertrykkelig bevist at den ikke er (skjønt Angell er inne på uoversettelighet i etterordet sitt, og Warburton medgir at de mange stilartene er fulle av feller og uoversetteligheter). Den er altså særdeles vanskelig og innfløkt, med så mange innlagte gåter at akademikere kunne være sysselsatt i et par hundre år med å løse dem, ifølge Joyce selv. Å skulle illustrere oversetternes utfordringer er både lett og vanskelig: Man kan bla til nær sagt en hvilken som helst side og finne noe komplisert, men med en bok på mer enn 700 sider er tilfanget så stort at det også blir vrient å finne et eksempel som egner seg mer enn et annet.

Som kjent er fortellingen løselig kalkert over Odysseen (ca. 720 fvt.), Homers epos om Odyssevs’ hjemreise etter seieren i krigen mot Troja, men parallellen til Homers epos gjelder først og fremst oppbygningen, som ga Joyce en passende ramme, og den gir kritikerne og leserne en hensiktsmessig nomenklatur, ifølge Harry Blamires i veiledningsboken The New Bloomsday Book.[2] Joyce baserer hovedpersonen Leopold Blooms vandringer gjennom Dublin på Odyssevs’ ti år lange reise fra Troja og hjem til Ithaka. De 18 kapitlene i Ulysses «følger» altså Odyssevs’ vandringer. Fra Joyces side er kapitlene unummerert og uten titler; praksisen med å nummerere og gi homeriske titler til kapitlene har etablert seg i ettertid. Men en leser som ikke kjenner Homer, bør ikke la seg avskrekke fra å lese Ulysses. Romanens handling foregår i løpet av ett døgn, 16. juni 1904, eller strengt tatt noen timer inn i neste døgn også. Hvert av de 18 kapitlene skal være forbundet med en farge, et kroppsorgan, en vitenskapelig eller kunstnerisk disiplin, og så videre. I programmet som NRK lagde med Olav Angell om oversettelsen (sendt 6. februar 1993), sier Angell at kapitlene er så forskjellige at de kunne ha vært skrevet av 18 forfattere.[3]

Det er vanskelig å komme forbi det underliggende irske hos en forfatter som Joyce. Han må ha hatt et svært splittet forhold til Irland. Han var britisk statsborger hele livet. Da andre verdenskrig brøt ut, ble han tilbudt irsk pass, men han svarte at han ikke ville ha i krigstid det han heller ikke ville ha i fredstid. Siden 1802 hadde Irland vært i union med Storbritannia (og kolonisert i flere århundrer før det) og sendt representanter til Parlamentet i Westminster. Dette førte til økende irsk nasjonalisme, men Joyce hadde ingen sans for slikt. Han gikk faktisk på irsk språkkurs hos læreren og nasjonalisten Patrick Pearse, men sluttet på grunn av nasjonalistenes sneversyn. I Ulysses finnes den sterkeste fordømmelsen av slik nasjonalisme i den svært kritiske skildringen av personen som bare kalles «The Citizen», i kapittelet «The Cyclops». Det irske språket var i flere århundrer blitt fortrengt stadig lenger mot vest, det ble færre og færre enspråklig irsktalende igjen i landet, særlig etter den store hungersnøden i 1840-årene, og i skolene var irsk omtrent fraværende (skolegang ble obligatorisk først i 1892). Irsk var ikke et skolefag eller et tema i skolen i Joyces barndom. Først rundt 1900 ble det et eget fag, i irsktalende områder lengst vest. Ikke desto mindre har irsk beriket engelsken i Irland. Og i 1890-årene ble det «in» i visse kretser i byene å lære irsk. Med organisasjoner som The Gaelic League (stiftet i 1893) fikk man en mer samlet opptatthet av irsk språk, kultur, dans, musikk og muntlig tradisjon, men dette var ledet av intellektuelle lag i Dublin, det kom ikke nedenfra, fra den irskspråklige del av befolkningen.

Irsk ligger iallfall og lurer under engelsken flere steder i Ulysses. Da Joyce skrev, på begynnelsen av 1900-tallet, var det for de fleste engelsktalende i Irland bare et par generasjoner siden de hadde mistet irsken sin. I sin lille bok Dag ut och dag in med en dag i Dublin, skriver oversetter Erik Andersson: «En hel del av iriskan dröjde sig kvar, förklädd.»[4] Joyces livsledsager og kone, Nora, kom fra Galway i vest. Han var ute med henne i Dublin for første gang nettopp 16. juni 1904. Vestpå levde irsken fortsatt, og den munnrappe Nora har nok med sitt fargerike idiom og sin kanskje svake respekt for det språklig korrekte påvirket Joyce. Var det noe Joyce kunne, var det å lytte til folkemålet.

Det irskbaserte skaper en dobbelt utfordring for oversetteren, som for det første må være klar over hva dette språklig «rare» er, og for det andre overføre det til sitt eget språk, om mulig. Et eksempel finnes i bokens åpningsscene, der en gammel kone selger melk til Buck Mulligan og vennene hans i Sandycove litt utenfor byen. Episoden sier en god del om Irland kontra England, om britenes utarming av landet, men det språklige poenget er følgende: Buck Mulligan spør den gamle kona: Is there Gaelic on you? Dette er irsk syntaks, ordrett slik det sies: An bhfuil Gaeilge agat? Her har nesten alle de skandinaviske oversetterne valgt den enkle løsningen, kanskje fordi de ikke har vært klar over underlaget (og det kan ingen fortenke dem i), eller fordi de har vært usikre på hvordan det bør formidles, om det da i det hele tatt er mulig. Warburton sier rett og slett Kan ni gaeliska? og Andersson Kan ni någon gaeliska? Hos både Mogens Boisen og Wiberg & Feilberg heter det Taler De gælisk?, men Sand Iversen har faktisk beholdt Er der gælisk på Dem? slik det altså sies på irsk. Og Angell: Snakker De gælisk? Bare Sand Iversen viser problemet med det irskspråklige kontra det engelskspråklige og konflikten disse imellom. For øvrig har Joyce benyttet seg av en mengde språk i Ulysses, også norsk. Han var en meget stor beundrer av Ibsen og skal ha lært seg tilstrekkelig norsk (eller dansk-norsk, som det jo var) til å lese Ibsen i original. Edna O’Brien sier i sin Joyce-biografi at det å oppdage Ibsen var for Joyce en like skjellsettende opplevelse som Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus.[5]

Først i kapittel 4 opptrer Leopold Bloom, hovedpersonen, annonseakkvisitøren i Freeman’s Journal, som skal bruke dagen på en egentlig ganske banal spaserrunde og diverse gjøremål i byen. Om morgenen går han til slakteren for å kjøpe nyrer til frokost, og i butikkvinduet studerer han de utstilte varene: He halted before Dlugacz’s window, staring at the hanks of sausages, polonies, black and white. (Dlugacz var ikke en virkelig slakter i Dublin, men en bekjent av Joyce i Trieste.) Så hva er det Bloom ser på? Alle oversetterne, unntatt én, har tolket black and white som fargen på de hengende fleskepølsene (kan pølser være svarte og hvite?). Bare Erik Andersson har kommet med det som sannsynligvis er riktig her: black and white er underforstått pudding, altså blod- og talgpudding: Han stannade framför Dlugaczs fönster och tittade på korvknippen, fläskkorvar, blod- och talgpudding.

Flere eksempler fra oversettelsene
Bjørn Tysdahl i sin bok James Joyce – liv og diktning (2003) skriver at Ulysses er en uhøytidelig roman som søker uhøytidelige lesere. Uhøytidelig eller ikke, boken er i hvert fall full av humor og tull; Joyce var en ordspilloppmaker, han vrir og vrenger på ord, er opptatt av språkets lyder. Allitterasjon, rytme og dialog var noe han eksellerte i. Et eksempel fra tidlig i «Aiolos»-kapittelet (del II, kapittel 7) kan illustrere dette, for her speilvender han like godt utsagnet, ord og setningselementer bytter plass, aktiv blir passiv. Klarer oversetterne å gjengi lydene og bokstavrimene, der ølfatene rulles ut på bryggerikjerra?

Grossbooted draymen rolled barrels dullthudding out of Prince’s stores and bumped them on the brewery float. On the brewery float bumped dullthudding barrels rolled by grossbooted draymen out of Prince’s stores.

Alle oversetterne kommer hederlig fra det. Man kan eventuelt stusse over at hos alle dumper ølfatene opp på kjerra – kan slike dumpe opp? Joyce sier ingenting om «opp». Er det mer trolig at de rulles ut på en rampe og dumper ned? Litt senere i samme kapittel får vi en limerick, og her må vel språkversjonene sprike en del?

There’s a ponderous pundit MacHugh
Who wears goggles of ebony hue.
As he mostly sees double
To wear them why trouble?
I can’t see the Joe Miller. Can you?

(«The Joe Miller» er en referanse til en bok med nummererte vitser og vittigheter, med navn etter en engelsk skuespiller (1684–1738).) Warburton og de tre danskene har bevart spørsmålsformuleringen; Andersson får MacHugh til å rime på glo og introduserer et maritimt element. Alle unntatt den norske versjonen bevarer presensformen, og alle lykkes i varierende grad med å ivareta rytme, rim og logikk.

Bloom vandrer i Dublin, det nærmer seg lunsjtid, og han vil spise. Han åpner døren til restaurant Burton i Duke Street, og det marerittaktige synet som der åpenbarer seg, viser Joyces billedmalende evne til å skildre sanseinntrykk – tablået er så ekkelt og motbydelig at Bloom rygger, snur og går ut:

Stink gripped his trembling breath: pungent meatjuice, slop of greens. See the animals feed. […] Perched high on stools by the bar, hats shoved back, at the tables calling for more bread no charge, swilling, wolfing gobfuls of sloppy food, their eyes bulging, wiping wetted moustaches. A pallied suetfaced young man polished his tumbler knife fork and spoon with his napkin. New set of microbes. A man with an infant’s saucestained napkin tucked round him shovelled gurgling soup down his gullet. A man spitting back on this plate: halfmasticated gristle; no teeth to chewchewchew it. […]

Enda verre skal det bli, og Bloom finner ut at han ikke vil få ned en bit her. Igjen ser vi Joyces rytme og sans for det maleriske i sving. Han eksellerer i dette motbydelighetens tablå, og oversetterne skaper de rette bilder i leserens hode. Verbtidene varierer litt mellom presens og preteritum, rytmen veksler en del. Joyces stakkato «chewchewchew» er i fem av versjonene beholdt, men Angell sier bare «tygge». Angells trestavelses «grønnsakslafs» for «slop of greens» er imidlertid det saftigste valget, de andre er tammere. Anderssons fint allittererte «glupska gap med daskig mat» er vellykket.

Et annet eksempel er hentet fra nest siste kapittel, «Ithaka»-kapittelet, som er skrevet i katekismestil med spørsmål og svar. Stephen Dedalus og Bloom er på vei hjem til sistnevnte etter en lang kveld og natt. Kapittelet er langt, med utallige ulike semantiske områder, noen skikkelige munnfuller:

[…] The preordained frangibility of the hymen, the presupposed intangibility of the thing in itself: the incongruity and disproportion between the selfprolonging tension of the thing proposed to be done and the self-abbreviating relaxation of the thing done: the fallaciously inferred debility of the female, the muscularity of the male: the variations of the ethical codes: the natural grammatical transition by inversion involving no alteration of sense of an aorist preterite proposition (parsed as masculine subject, monosyllabic onomatopoeic transitive verb with direct feminine object […]

Her er det tydelig at oversetterne har gjort temmelig forskjellige valg. De to eldste (Warburton og Boisen) er kanskje preget av et for oss litt alderdommelig språk. Oversettelsene varierer svært i dette substantivrike utdraget. Joyces monosyllabic verb må nok her tolkes som det kjente engelske firebokstavers f-ordet. I den aktuelle fotnoten sier oversetterne Wiberg og Feilberg i den nyeste danske versjonen: «Der sigtes fmtl. til verbet ‘to fuck’ (at kneppe) som imidlertid næppe er et onomatopoetikon (et lydord). Sætningen kunde lyde ‘Han kneppede hende’, og den passive form kunde være ‘Hun blev kneppet af ham’.»  Oversetterne har vært klar over hvilket verb som menes, men skal det overføres til det tilsvarende verbet i svensk, dansk og norsk eller beholdes som monosyllabic, som det jo ikke er i Skandinavia? Angell, Boisen og Wiberg & Feilberg velger enstavelsesløsningen, som på engelsk, Warburton og Sand Iversen har gjort det til tostavelses, mens Andersson gir det hele tre stavelser. Hvem av oversetterne som best bringer teksten til leseren, skal være usagt. Imidlertid illustreres oversetternes dilemmaer her ganske godt. «Ithaka»-kapittelet er i det hele tatt fullt av slike problemer. Under følger et annet eksempel, fra samme katekismekapittel, som anmelderne har holdt fram som en god illustrasjon på joyceiansk lekenhet. Akkurat her er det svært tydelig at Joyce var opptatt av lyder, vokaler, musikk, rytme, allitterasjon og sanseligheten, og disse er poenget. Hvordan takler oversetterne det?

Then?
He kissed the plump mellow yellow smellow melons of her rump, on each plump melonous hemisphere, in their mellow yellow furrow, with obscure prolonged provocative melonsmellonous osculation.

Som det fremgår, har oversetterne lykkes i varierende grad med å ivareta Joyces rytme og bokstavrim. Anmelderne har latt seg imponere av Sand Iversens versjon, med rette, må man kunne si: «Det ultimative eksempel på forskellen mellom Sand Iversens oversættelse og den spritnye, skal vi op i Mollys og Leopolds dyner for at finde. […] Sand Iversens oversættelse, bemærk bogstavrimene, fastholder ånden i ‘Ulysses’, vildskaben, sanseligheden, humoren, det groteske. Wiberg og Feilberg gør det godt, men pædagogiserer.»[6] «Så bliver det ikke bedre! Sådan – sikke en fryd over sådan en rumpe! […] En oversætterbedrift!»[7] Også Andersson lykkes svært godt, de øvrige er kanskje mindre påpasselige med vokalene og rytmen.

Den mest berømte passasjen fra boken er nok Molly Blooms flere sider lange indre monolog på slutten, helt uten tegnsetting, en solid utfordring for oversettere. Molly har jo tilbrakt denne dagen i sengen, der hun venter på å ta imot elskeren sin mens mannen hennes er ute og vandrer i Dublin. Det er et svært kjent eksempel på bevissthetsstrøm i litteraturen. Her skal bare gis et eksempel fra slutten, som munner ut i det livsbejaende «Ja». Siden monologen altså er uten tegnsetting, er det bare å hoppe rett inn, her i bokens aller siste linjer:

when I put the rose in my hair like the Andalusian girls used or shall I wear a red yes and how he kissed me under the Moorish wall and I thought well as well him as another and then I asked him with my eyes to ask again yes and then he asked me would I yes to say yes my mountain flower and first I put my arms around him yes and drew him down to me so he could feel my breasts all perfume yes and his heart was going like mad and yes I said yes I will Yes.

Fordi dette er slutten på den rundt førti sider lange monologen, er oversetterne her godt i gang, de har fått opp dampen, funnet rytmen og er revet med. Det er stor enighet dem imellom om valg. Det eneste som skiller dem litt, er beskrivelsen av hvordan Mollys hjerte slo: vilt, besatt, rasende, vanvittig. Norsk er det eneste språket her med etterstilt eiendomspronomen, og kanskje det er det best egnede her i den frodige Mollys tanker: brystene mine, fremfor mina bröst og mine bryster, som for oss lyder stivere og mer ha-stemt.

Uendelig mye mer kunne gjengis, alt fra sosietetsreportasjer til skildring av Blooms avføring og uanstendigheter som altså gjorde at Ulysses fikk problemer med sensuren i første omgang. En engelsk kritiker fant opp et nytt ord da han skulle anmelde boken: Han snakket om Joyces «too-muchness». Det blir for mye, for ekspanderende, for ordgytende. Det sies at Joyces litterære ambisjon var å inkludere så mye som mulig, i motsetning til landsmannen Samuel Beckett, som ville utelate så mye som mulig.

Noen kritikermeninger om Ulysses i Skandinavia
Anmeldelsene av de skandinaviske oversettelsene har vært gjennomgående meget positive, til dels overstrømmende. Det å påta seg oppdraget med å oversette Ulysses er jo en bragd i seg selv. Olav Angell ble tildelt Norsk Kulturråds oversetterpris i 1993. I juryens begrunnelse het det:

Denne uregjerlige materien, dette mylderet av meninger, fortolkninger og utlegninger har Olav Angell trengt inn i. Og han har ikke bare tilegnet seg en gjennomreflektert og høyst personlig holdning til verket – alene det ville vært verd oppmerksomhet – men han har med sin dikteriske innlevelsesevne og sin språklige begavelse og musikalitet med myndighet maktet å gjenskape Ulysses på norsk.

Men allerede i 1973 hadde Gyldendal Norsk Forlag utgitt Mogens Boisens danske 1949-versjon. Selv om dette ikke var en oversettelse til norsk, ble det en stor mediebegivenhet, og boken ble anmeldt i de større avisene og i litterære tidsskrifter. Kritikerne hengte seg ikke opp i at dette var en dansk oversettelse og kanskje dermed det nest beste for norske lesere. En oversettelse til norsk ville jo bety en svært stor utgift for et norsk forlag. De fleste anmelderne skrøt av Boisens oversettelse og behandlet romanen med respekt, iblant ispedd litt forvirring og ærefrykt.[8] Da Cappelen så i 1993 utga Ulysses på norsk ved Olav Angell, ble denne møtt med bred og respektfull omtale, samt radio- og TV-dekning, men anmeldelsene var langt fra enstemmige. Enkelte konsentrerte seg om selve oversettelsen og var meget kritiske, som Espen Hammer i Kritikkjournalen og Harald Kolstad i Arbeiderbladet. Kolstad bedrev regelrett slakt. Andre, for eksempel forlagsmannen Brikt Jensen, roste Angells kreativitet. Tidsskriftet Vinduet ba forfatterne Arild Nyquist og Tormod Haugen om å reagere på boken. Begge innrømmet problemer med å lese den for første gang, Nyquist i et ganske kjapt og impresjonistisk essay («Ulysses er et sidespor – det største jeg har sett i litteraturen […] Ulysses er ingen roman, ingen leselig bok i vanlig forstand»), mens Haugen skrev en mer tradisjonell omtale og pekte på innholdsrikdommen og problemene leseren har («Det er ikke greit å være James Joyce i ettertid, særlig ikke etter at han skrev Ulysses, og særlig ikke i Norge, der romanen brukte over 70 år på å få norske ord»).[9] De fleste anmelderne nøyde seg med å skissere utgivelseshistorien. Uansett var utgivelsen en begivenhet man hadde ventet på og som døyvet litt det norske mindreverdighetskomplekset: Sverige og Danmark hadde jo fått sine oversettelser for lengst.

I Danmark var Boisens oversettelse lenge et monument, og fikk, med noen unntak, uforbeholden ros, gjentatt hver gang en revidert utgave kom. Men så, i 2014, kom Sand Iversens «selvbevidste og fænomenale gendigtning».[10] Avisen Information sier om denne: «Nu er det blevet en fryd ikke at fatte en skid af ‘Ulysses’» og mener at Boisen normaliserer Joyce og ødelegger eller svekker originalens uttrykkskraft, mens Sand Iversen slipper seg løs og er kreativ og oppfinnsom (etter «kompensasjonsprinsippet», det vil si at hvis man må gi avkall på å overføre et betydningsfullt poeng, har man lov til å finne opp et selv). Anmelderen mener at man med Sand Iversens verk nå kan stole på den danske versjonen og more seg over viddet.[11] En annen anmelder sier at Sand Iversens nyoversettelse av boken er en bedrift i mesterklassen, en sprudlende Ulysses for vår tid.[12] Litteraturkritikknettstedet LitteraturNu kaller Wiberg og Feilbergs nye danske versjon fra 2018 en «imponerende nyoversættelse»[13], og samme anmelder mener at med de to nyeste danske versjoner er Boisens tidligere versjoner trolig overflødiggjort. Den nyeste oversettelsen sies å alminneliggjøre boken, og det svære noteapparatet fremheves, men noe går tapt, og man får et inntrykk av at anmelderen holder en knapp på Sand Iversens versjon. Dog understrekes det at den nyeste danske har sin berettigelse, med sitt overordnede fokus på forståelighet.

Warburton hadde tilgang til ganske få sekundærkilder, men gjorde hva han kunne. Han hadde nytte av Stockholms förbrytarspråk och lägre slang 1910–1920 til å gjenskape Joyces vokabular, og fordi han var finlandssvensk, hadde han et idiom som er noe annerledes enn rikssvensk, og sa at dette ga ham en god mulighet til å gjengi Dublin-engelsk. Det første halvåret etter at hans oversettelse kom, ble det publisert minst ti anmeldelser i Sverige, av ledende kritikere. De fleste var opptatt av Joyces stilistikk og eksperimentelle form, og den generelle holdningen til Joyces bok var «forsiktig entusiasme».[14] I Finland skrev akademikeren H.W. Donner om Warburtons oversettelse at den inneholder en del mindre feil og misforståelser, og Donner hadde en ambivalent holdning til oversettelsen. Han mente at Warburton var egnet til oppgaven, men hevder at han ikke responderer på kravene i Joyces tekst. Warburton, som var i tyveårene da han begynte, reviderte sin tekst i de neste 45 årene etter utgivelse. Erik Andersson høstet jubel og ros for sin nye oversettelse i 2012. Dagens Nyheter fremhever sanseligheten og fyndigheten som er ivaretatt, og i Aftonbladet understreker anmelderen nettopp det «[b]ultande, pulserande, sjungande, skrapande, tuggande, springande […] Orden har blivit kött, ett köttigare kött än förr». Andersson «är allt för den lustfyllde smutsige Joyce» og roses for «så många lysande lösninger och briljanta berikanden …».[15] Göteborgs-Posten kaller det en «bedrift» å gestalte de iboende raritetene i Joyces språk, også her fremheves sanseligheten, og Anderssons verk kalles kongenialt, med alle rim, allitterasjoner, neologismer, saftig bannskap og så videre.[16]

Joyce brukte 265 000 ord på Ulysses, men for denne artikkel settes nå strek før den renner ut i joyceiansk «too-muchness».