Oversettelse av norrøn litteratur

Av Jon Gunnar Jørgensen

Den norrøne sagalitteraturen ble i hovedsak til på Island på 12- og 1300-tallet. På grunn av det nære historiske språk- og kulturfellesskapet mellom Island og Norge har denne litteraturen også hatt stor betydning i Norge. Til sagalitteraturen regner vi også den romantiske littera­turen som ble skrevet i Norge på grunnlag av europeiske forelegg, særlig på Håkon Håkons­sons tid, for eksempel Soga om Tristram og Isond, Ivens saga og Flores saga.[1] I tillegg til sagaene har vi to poetiske sjangrer: skaldedikt og Edda-dikt. Skaldediktene er diktet av navngitte skalder, og de er nesten utelukkende overlevert som innskudd i sagaer, særlig kongesagaer og islendingesagaer, og vil derfor ikke få noen egen behandling her. Edda-diktene finnes samlet i et par håndskrifter og har sin selvstendige resepsjon. Det er et lite materiale, men uhyre interessant og viktig, og Edda-dikt har derfor en vesentlig og egen plass i oversettelseshistorien.

Sagalitteraturen er mangslungen og kan deles inn i en rekke forskjellige sjangrer, fortrinns­vis etter tema. Men det kan i tillegg være praktisk å dele materialet etter handlingens tid: Vi kan snakke om førhistoriske (eller ahistoriske) sagaer, historiske sagaer og samtidssa­gaer. Til den første gruppa hører de såkalte fornaldersagaene, eventyrlige historier om helter som levde før Norges samling og det islandske landnåmet (ca. 870). De historiske sagaene er lagt til tida fra Harald Hårfagre og det islandske landnåmet og framover et par hundre år. Her finner vi flere viktige kongesagaer, ikke minst Heimskringla (Snorres kongesagaer). Men også den store og kjente sjangeren islendingesagaer (tidligere gjerne kalt ættesagaer) hører hjemme her. Handlingstida i samtidssagaene ligger nær opptil forfatterens samtid, det vil si 11–1200-tallet. Her finner vi noen kongesagaer, som Sverres saga og Håkon Håkonssons saga, men også det store verket om Islands historie i høymiddelalderen, Sturlunga saga. Noen sagasjangrer har særlig tydelig tilknytning til kirke og kristenliv. Det er bispesagaene og helgensagaene. Bispesagaene handler om biskoper på Island, mens helgensagaene for det meste er overset­telser av kjente europeiske helgenlegender.

I et historisk overblikk over norsk sagaoversettelse vil det i alle fall fram til ca. 1900 være problematisk å avgrense norske oversettelser fra danske. Hovedkriterier for «norske oversettelser» er at de er gjort av nordmenn, helst i Norge og for et norsk bokmarked.

Interessen for sagaer i Norge
Selv om det meste av den norrøne sagalitteraturen er islandsk, har den til alle tider hatt nær tilknytning til Norge. I flere av de store sjangrene er handlingen helt eller delvis lagt til Norge, og dessuten har sagaene en sterk resepsjonshistorie i Norge. Vi kan dele denne resepsjonshis­to­rien i tre epoker: først renessansehumanismen på 15–1600-tallet, da sagalitteraturen ble (gjen-)oppdaget av de lærde i Skandinavia, så nasjonsbyggingen på 1800-tallet og så den litterære sagainteressen i nyere tid (1900–2000-tallet).

Tre sjangre berører Norge tematisk i særlig grad. Det er først og fremst kongesagaene, som med ett unntak handler om Norges historie knyttet til kongenes liv og politiske virke. Unntaket er Knýtlinga saga, som handler om danske konger. Så er det Islendingesagaene, som handler om personer og slekter som har bosatt seg på Island, og der hovedhandlingen stort sett er lagt til tiden mellom landnåmet (870) og kristningen (1000), og da særlig den såkalte fristatstiden fra opprettelsen av Alltinget (930). I flere av disse sagaene følger vi en familie som bryter opp fra sin tilværelse i Norge og tar land og bosetter seg på Island. Men det er også vanlig at heltene reiser til Norge og oppsøker kongen eller besøker slekt og venner, og i flere av de større islendingesagaene foregår betydelige deler av handlingen i Norge. Dette gjelder blant annet Egil Skallagrimssons saga, Grettes saga og Sagaen om Laksdølene. Den tredje sjangeren som i særlig grad er tematisk knyttet til Norge, er fornaldersagaene. Siden handlingen er lagt til førhistorisk tid, før det islandske landnåmet, hører heltene til andre steder enn Island, og mange av dem er norske.

Det er sjangrene med tematisk tilknytning til Norge som særlig har blitt oversatt til norsk. Denne artikkelen vil derfor være konsentrert om disse. I tillegg til sagaene skal jeg se på oversettelsen av Edda-dikt.

15-1600-tallet: Sagaoversettelse under renessansehumanismen
Kongesagaer var kjent og ble lest ved det norske hoffet og innenfor aristokratiet i sein­mid­del­alderen. Det har vi sagaens eget ord for i tillegg til andre vitnemål. Da det norske hoffet gikk i oppløsning etter Håkon Magnussons død i 1319, ser det ut til at også interessen for sagalitte­ra­tur døde hen. Men 200 år senere, da renessansen med sin fornyede interesse for historie nådde Skandinavia og Norge, ble sagalitteraturen gjenoppvekket. En viktig utløsende årsak til dette var at den danske humanisten Christiern Pedersen i 1514 utgav Gesta danorum, den danske middelalderhistorikeren Saxo Grammaticus’ danske historie på latin fra ca. 1200. I årene før reformasjonen i 1537 vokste det fram et sterkt humanistisk lærdomsmiljø i Bergen. Trolig inspirert av Gesta danorum, trakk bergenshumanistene de glemte kongesagaene fram i lyset. Bergen hadde vært kongesete fram til 1299, og det er ikke usannsynlig at det fremdeles fantes kongesaga-håndskrifter i boksamlinger eller arkiv i byen. Vi kjenner en rekke oversettelsesarbeider gjort av personer med tilknytning til dette miljøet. Tre av disse var virksomme i Bergen rundt midten av 1500-tallet: Jon Simonssøn (1512–1575), Mattis Størssøn (ca. 1500–1569) og Laurents Hanssøn (ca. 1500–etter 1551). Dessuten kan oversetterarbeidene til presten Peder Claussøn Friis (1545–1614), som var en generasjon yngre enn disse tre og hadde sitt virke på Sørlandet, indirekte knyttes til miljøet i Bergen. Det finnes også noen arbeider som ikke har kjent opphavsmann, blant annet Bergens Fundas, et utdrag fra Bergsbok, og et kongesagautdrag i et manuskript som finnes i Kungliga biblioteket i Stockholm (Sth. Papp. Fol. 84).

Christiern Pedersens ekserpter – Jon Simonssøn
Det første tegnet til oversettelse av norrøne sagaer i Norge er «Christiern Pedersens ekserpter», en samling utdrag (ekserpter) fra kongesagaene. Dis­se ble trolig bestilt av Saxo-utgiveren fordi han ønsket å supplere Danmarkshistorien med opplysninger fra sagaene. Teksten er ikke egentlig oversatt, men parafrasert, det er en kortfattet gjengivelse av kildeteksten med skriverens egne ord – det var opplysningene som var vesentlige, ikke formen. Historikeren Gustav Storm har iden­tifisert hvilke manuskripter ekserptene var basert på,[2] og det gir grunnlag for å identifisere opphavsmannen. På to av de tre manuskriptene som ble brukt, fins notater i margen, skrevet med en 1500-talls hånd (det tredje er tapt på ett blad nær). Denne hånden er identifisert som Jon Simonssøns, og det er sannsynligvis han som er mannen bak. Jon Simonssøn var inntil reformasjonen erkebiskopens ombudsmann i Bergen. Etter reformasjonen fikk han et rådmannsembete og ble værende i byen inntil han i 1546 ble lagmann i Agder. Dersom det er riktig at Jon Simonssøn er opphavsmann til ekserptene, er de sannsynligvis skrevet på 1530-tallet, like før reformasjonen.[3] Ekserptene er ikke bevart, men delvis overlevert gjennom avskrifter og bruk i andre arbeid.[4]

Den norske krønike – Mattis Størssøn
Mattis Størssøn (d. 1569) kom til Bergen som lagmann i 1540 etter å ha vært lagmann i Agder, et embete Jon Simonssøn altså overtok seks år senere. De to delte utvilsomt en sterk interesse for historie, og det ligger nær å tenke seg at Jon har vist den nyankomne Mattis vei til de gamle sagahåndskriftene i Bergen. Mattis Størssøn oversatte utdrag av kongesagaene etter ulike forelegg helt fra den førhistoriske Ynglinga saga (Heimskringlas innledende del) og fram til Håkon Håkonssons saga. Arbeidet er sannsynligvis utført på 1540-tallet.[5] Fremstillingen er for det meste kortfattet og parafraserende,[6] men Ynglinga saga er mer fullstendig oversatt.

Denne oversettelsen fikk med tiden stor virkning, ikke bare fordi den ble spredt i mange avskrifter, der et titall ennå er bevart,[7] men enda mer fordi den ble trykt og utgitt som Den norske krønike i København i 1594.[8] Dette var den første trykte utgave av sagatekst overhodet, og med denne utgivelsen ble sagalitteraturen kjent utover de engere kretser. Det står ingenting i utgaven om hvor teksten er hentet fra eller hvem som har oversatt den, og den gikk lenge under betegnelsen «Jens Mortensens utgave» etter utgiveren. Det var først sent på 1800-tallet at Gustav Storm identifiserte teksten som Mattis Størssøns oversettelse.[9]

Laurents Hanssøns sagaoversettelse
Laurents Hanssøn oversatte første del av Heimskringla i 1548–51. Dateringen fremgår av innledningen til håndskriftet, som er bevart. Laurents hadde tidligere vært i kong Frederik 1.s tjeneste i Danmark og var trolig av den grunn forlenet kongsjorden Skoge på Sotra. Laurents Hanssøns sagaoversettelse er litt mer utfyllende enn Mattis Størssøns, men den når ikke lenger enn til Olav Tryggvasons saga – den dekker altså ca. en tredjedel av Heimskringla.

Laurents Hanssøns arbeid var en bestilling fra to danske lærde, Christiern Morsing og Hans Svaning. Svaning var kronprinsens (den senere kong Frederik 2.) lærer, og han ville trolig bruke oversettelsen i undervisningen. Manuskriptet fins fremdeles i København (AM 93 fol.), men noen avskrifter eller virkningshistorie av betydning i eldre tid er ikke kjent. I 1899 ble manuskriptet utgitt av Gustav Storm.[10]

Andre sagaoversettere i den tidligste perioden
I kjølvannet av de første sagautdragene fulgte flere historiske arbeider som direkte eller indirekte bygde på de norrøne kongesagahåndskriftene. De fleste er direkte tilknyttet Bergen, også tematisk. Produksjonen av slike Bergens-relaterte skrifter synes å ha vært særlig intens på 1560-tallet. Kjente verk som Bergens Fundas, Bergens rimkrønike og Absalon Pedersøn Beyers Om Norgis Rige er alle fra omtrent samme tid og inneholder alle stoff fra kongesagaene. Vi kjenner også en samling ekserpter i et håndskrift fra ca. 1560 (Sth. papp. fol 84)[11] som blant annet inneholder et utdrag fra Heimskringla på dansk.

I tillegg til disse bergensrelaterte skriftene fins et manuskript med utdrag fra det islandske kongesagahåndskriftet Bergsbok (ca. 1400) i Niedersächsische Landsbibliothek i Hannover. Utdraget er utgitt av historikeren Asgaut Steinnes i 1965.[12] Det har usikkert opphav, men Steinnes sannsynliggjør en tilknytning til Akershus på 1580-tallet.[13] Etter en kort innledning om de eldste kongene fra Harald Hårfagre kan vi lese om de to store Olav-ene, Olav Tryggvason og Olav den hellige. Bergsbok var blant de håndskriftene som ble brukt av bergenshumanistene, men det var en tid på Østlandet før det kom til Danmark og videre til Sverige.

Peder Claussøns sagaoversettelser
Den mest omfattende sagaoversettelsen fra eldre tid var det Peder Claussøn Friis som sto bak. Første del av oversettelsen, som omfatter tida fram til 1177 (dvs. Heimskringla), var ferdig i 1599, og annen del, til og med Håkon Håkonssons saga, få år seinere. Oversettelsen ble utgitt av professor Ole Worm i København i 1633 under tittelen Norske Kongers Chronika.[14]

Peder Claussøn vokste opp i Audnedal nær Mandal og overtok allerede som 20-åring prestekallet der etter sin far. Peder viser flere steder i sitt forfatterskap til sin mentor, Jon Simonssøn. Jons kone, Karine, var sannsynligvis Peders fars kusine,[15] og siden Jon og Karine var innflyttere til Sørlandet, har de trolig knyttet nær kontakt med Peders familie. Peder Claussøns oversettelser og andre historiske arbeider bygger på en rekke kjente og ukjente middelalderhåndskrifter, men det er tvilsomt om han har hatt så mange av disse tilgjengelig i Audnedal. Peders forfatterskap foregår i siste del av livet, fra ca. 1580 til hans død. Det er sannsynlig at han har hatt tilgang til notater og ekserpter fra Jon Simonssøn, og kanskje har Jons papirer funnet veien til Peder etter at Jon døde i 1575. Jon Simonssøn er utvilsomt bindeledd mellom Peders sagaoversettelser og Bergens-humanistene. Trolig har også Jon Simonssøn større del i dette verket enn den han er tilkjent.

Også Peder Claussøns verk er mer parafrase enn egentlig oversettelse, men fremstillingen er fyldig og langt mer omfattende enn de foregående. Peder fyller også ut teksten der han har tilgang til supplerende opplysninger. Utgaven fra 1633 fikk enorm betydning. Den var lenge selve fundamentet for Norges historie, som Saxo var det for Danmarks. Verket fikk svært høy prestisje, og i 1757 ble det revidert og gjenutgitt.

I 1777 utkom første bind av den såkalte Københavnerutgaven,[16] en meget påkostet og imponerende kongesagautgave med parallelltekst på norrønt, dansk og latin. Den norske historikeren Gerhard Schøning var redaktør for verket, men det var islendingen Jón Ólafsson som sto for oversettelsen til dansk. Utgaven var finansiert av staten, og i innledningen refereres et pålegg «etter høi ordre», trolig fra Kronprinsen, om at Peder Claussøns oversettelse skulle legges til grunn som stilideal:

til Grund for hvilken sidstnævnte Oversættelse er, efter høi Ordre, lagt Peder Claussøns gamle Danske Oversættelse, som vist har sine Fortienester, da den efter de Tiiders Maade, er let, naturlig og flydende.[17]

1800-tallet: Sagaoversettelse i nasjonsbyggingens århundre
I 1814 fødtes den norske staten. Nå gjaldt det å forme en norsk nasjon. Etableringen av den nye, demokratiske staten kom brått som et uventet resultat av fredsavtalen etter Napoleons­krigene. Verken det norske folket eller det internasjonale samfunnet var forberedt på denne situasjonen.

Den norske nasjonsbyggingen hentet sitt idégrunnlag dels fra rasjonalismen, dels fra den spirende romantikken. Fra den franske rasjonalismen kom ideene om folkesuverenitet og statsforvalt­ning, men også vektleggingen av systematisk vitenskapelig tilnærming og rasjonell argumentasjon. Fra romantikken kom forestillingen om folkesjelen – at det norske folket hadde en særegen karakter som ble uttrykt gjennom språket, folkediktningen og bondekulturen – og ikke minst den norrøne littera­turen. I pakt med rasjonalismen ble norgeshistorien dokumentert gjennom kildeutgaver og avhandlinger for å vise at Norge hadde en fortid som selvstendig stat. Dermed kunne unionen med Danmark nærmest settes i en historisk parentes. Den gamle litteraturen ble i romantik­kens ånd ansett som frukter av folkets skaperkraft. Til og med de islandske sagaene ble norske i dette perspektivet, for i den norske modellen var islendingene å regne som utflyttede nordmenn.

Arbeidet med å gjøre sagaene og de historiske kildeskriftene tilgjengelige var rettet mot ulike målgrupper. På den ene side var det et vitenskapelig arbeid, på den annen side folke­opplysning. Bærebjelken i den norske konstitusjonen var demokratiet, og for at den demokra­tiske ideen skulle realiseres, måtte folket opplyses. Folk måtte skjønne at Norge var en nasjon, og de måtte oppdras til å nære stolthet til landet sitt og til å ta del i de demokratiske proses­sene. Sagaene, og særlig kongesagaene, ble derfor viktige redskaper i folkeopplys­nin­gen.

Kongesagaer var viktigst også på 1800-tallet, og Heimskringla kom til å beholde sin særstilling og dominans når det gjaldt oversettelse. Også andre kongesagaer ble oversatt, men de havnet i skyggen av Heimskringla. Verket fantes i oversettelse til dansk, og i 1818–22 kom det ut en ny dansk folkeutgave oversatt av Nikolai F.S. Grundtvig. Den ble imidlertid ikke tatt godt imot i Norge, selv om dansk skriftspråk var enerådende også her. Mens renessansehumanistene gjengav innholdet i grunntekstene mer eller mindre fritt, er gjengivelsene fra 1800-tallet langt mer kildetro. Nå kan vi snakke om egentlige oversettelser. Heller ikke Peder Claussøns tekst kan kalles oversettelse i moderne forstand, selv om den har med det meste av innholdet. Denne utgaven beholdt likevel sin høye anseelse til langt inn på 1800-tallet.

I kjølvannet av statsdannelsen i 1814 vokste snart fram en bevissthet om at norsk hadde en annen karakter enn dansk, også i skrift, og 1800-tallets sagaoversettelser ble brukt til å dyrke fram en tydeligere norskhet i skriftspråket. Blant annet ble dette eksplisitt uttalt som motiv for tidsskriftet Saga, som ble utgitt i Kristiania i perioden 1816–20 av Johan Storm Munch, Jacob Aall og Jens Christian Berg. På tross av de gode intensjonene møtte dette tidsskriftprosjektet sterk kritikk, og redaktørene ble beskyldt for å være unasjonale og svenskvennlige og for å ville forsvenske språket. Dette var en av grunnene til at tidsskriftet gikk inn allerede i 1820.[18]

De fleste av sagaoversettelsene som kom ut i Norge på 1800-tallet, fantes allerede på dansk, utgitt i Danmark. Særlig omfattende og viktig var Niels M. Petersens firebindsverk Historiske fortællinger om islændernes færd hjemme og ude (1839–44), som inneholdt de best kjente islendingesagaene. Siden dansk skriftspråk fremdeles var i bruk i Norge, er det ikke lett på formelt grunnlag å avgjøre hva som er norske og hva som er danske oversettelser. Når litteraturen i så sterk grad var knyttet til nasjonsbyggingen, var det likevel viktig å la teksten fremstå som norsk – som noe annet enn dansk. I forordet til sin oversettelse av Njåls saga (1871) begrunner Karl L. Sommerfeldt[19] behovet for en norsk oversettelse slik:

Professor Petersens Oversættelse vil, hvilke Fortjenester den end uimodsigelig besidder, neppe ret kunne tilfredstille en norsk Læser. Dette er ikke Oversætterens Feil, men det danske Sprogs. Dansk og Norsk vise sig, hvor nær de end staa hinanden, dog i visse Henseender at være to forskjellige Sprog, ligesom de repreæsentere to forskjellige Nationaliteter.[20]

En liknende holdning hadde vist seg allerede på 1820-tallet i forbindelse med den norske mottakelsen av Grundtvigs Heimskringla-oversettelse.

Kongesagaer
Det tok et par tiår fra 1814 før det norske nasjonsbyggerprosjektet for alvor tok av, men på 1830-tallet skjedde det svært mye. I løpet av kort tid ble hele tre initiativ til nye utgaver/oversettelser av Heimskringla for det norske folket lansert. En av de fremste norske nasjonsbyggerne var den velstående jernverkseieren Jacob Aall (1773–1844).[21] Han var tidlig på 1830-tallet i gang med å oversette kongesagaene for publisering i et tidsskrift,[22] men det ble til en stor, fin bokutgivelse. I tillegg til Heimskringla skulle oversettelsen romme Sverres saga, Baglersagaen og Håkon Håkonssons saga. Aall trengte ikke bekymre seg for finansieringen, for han bekostet utgivelsen med egne midler. Verket kom ut i 1838–39,[23] vakkert utstyrt med kopperstikk av Johannes Flintoe og topografiske kommentarer av Gerhard Munthe.

Også den unge Peter A. Munch satte i gang med en oversettelse av Heimskringla. Det ble utstedt subskripsjonsskriv (en omtale med bestillingsliste) i 1832, og et fyldig hefte som inneholdt de første sagaene kom ut i 1833.[24] Men dette verket ble så lagt på is – det var ikke marked for to Heimskringla-utgaver samtidig. 20 år seinere tok Munch arbeidet fram igjen, og oversettelsen ble utgitt i 1859. Munchs utgave var mer sparsommelig utstyrt og derfor billigere enn Aalls. Den må ha solgt bra, for i 1871 kom den ut på nytt, nå komplettert med bind 2, som inneholdt oversettelse av sagaene fra Kong Sverre til Håkon Håkonsson, utgitt og fullført av Oluf Rygh.

Et tredje prosjekt ble også lansert i 1830-årene, da bokhandler Thorkild Borg i Trondheim lanserte en plan om å gjenutgi Peder Claussøns oversettelse.[25] Han argumenterte med at en nyoversettelse var helt unødvendig når det alt fantes en så glimrende tekst. Dette sier mye om prestisjen Peder Claussøns oversettelse fremdeles hadde, men også at bokhandleren neppe kan ha hatt særlig kjennskap til den. Peder Claussøns tekst forholder seg friere til grunntekstene enn det vi forventer av en oversettelse fra nyere tid og var dessuten på 1800-tallet for lengst utdatert når det gjelder språk og stil. Prosjektet hadde neppe nok ikke livets rett, og det ble heller aldri realisert.

Selv om Heimskringla ble løftet fram som folkelesning, ble også andre kongesagaer oversatt. P.A. Munch oversatte det vesle verket Ágrip af Noregs konunga sögum til riksmål, det kom ut i 1834 med tittelen Brudstykke af en gammel norsk kongesaga. Også Sverres saga kom som egen utgivelse på landsmål (nynorsk) i 1864, oversatt av Eirik M. Torvaldsson Sommer.

En utgivelse fortjener særlig oppmerksomhet. Det er Gustav Storms oversettelse av Heimskringla som kom ut på J.M. Stenersens forlag i århundrets siste år.[26] Storm var professor i historie i Kristiania og sin tids fremste kjenner av kongesagaene. For den unge utgiveren Johan Martin Stenersen var bare det beste godt nok, han sparte ikke på noe for å skape et praktverk både når det gjaldt tekst og utstyr. Erik Werenskiold fikk ansvar for illustrasjonene, og han fikk med seg en gruppe av landets mest lovende kunstnere. En av dem, Gerhard Munthe, tok ansvar for hele det grafiske utstyret med tittelfriser og vignetter, tegnet bindet og valgte papir og typer. Resultatet ble skjellsettende – utgaven står som et monument i norsk bokhistorie. Storm leverte en språklig sikker oversettelse med kyndige kommentarer.[27] Som tekstgrunnlag brukte han den islandske filologen Finnur Jónssons vitenskapelige utgave (1893–1900), som var under utgivelse. Kunstnerne leste seg opp på de siste resultatene fra arkeologiske utgravinger, ikke minst Gokstadhaugen, så rekvisitter som klær, våpen og skip skulle bli så historisk korrekt som mulig. De reiste også rundt i landet og tegnet landskapsbildene in situ. Utgaven ble så dyr for forlaget at det endte med konkurs på tross av godt salg.[28] Stenersen greide likevel å refinansiere, noe jeg skal komme tilbake til i delen om 1900-tallet.

Islendingesagaer
Selv om Heimskringla dominerte sagaoversettelsen i Norge på 1800-tallet, var det også økende interesse for islendingesagaer og andre sjangrer. Interessen for islendingesagaer må også ses i sammenheng med nasjonsbyggingen – også de kunne kaste lys over Norges historie. Mange islendingesagaer knyttet an til Norge gjennom sitt innhold, men i tillegg ble de islandske heltene, i tråd med det rådende historiesynet i Norge på 1800-tallet, regnet som norske. I 1828 begynte Rudolf Keyser (1803–64) sin karriere som historielærer ved Universitetet i Oslo. Han prioriterte undervisning i «det gamle norske sprog», det vil si islandsk, og utgivelse av norrøne kildetekster. Keyser og hans student og senere medarbeider P.A. Munch var de viktigste eksponentene for den såkalte norske historiske skolen. De betraktet islendinger som emigrerte nordmenn og derfor kulturelt sett norske, og de mente at den islandske sagalitteraturen var utformet i den muntlige tradisjonen og dermed også i høy grad var norsk.

Jacob Aall hadde fått øynene opp for den norrøne litteraturen allerede før unionsoppløsningen, og under et opphold i København i 1811 tilbød han seg å finansiere en sagautgave. Resultatet var en oversettelse av to islendingesagaer: Sagaen om Finnboge den sterke og Sagaen om vatnsdølene (1812), oversatt og utgitt av den norskættede Erich Christian Werlauff, sekretær ved Det Kongelige Bibliotek i København. Dette var en vitenskapelig utgave av den norrøne teksten med kritisk apparat og dansk parallelltekst med kommentarer. Senere oversatte Aall selv to islendingesagaer før han gav seg i kast med Heimskringla. Først publiserte han deler av Sagaen om laksdølene i tidsskriftet Saga. Så, i 1835, publiserte han sin oversettelse av Sagaen om Bjørn Hitdalskjempe i tidsskriftet Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Bak dette initiativet sto Jens Chr. Berg, Gregers Fougner Lundh og Rudolf Keyser, alle profilerte nasjonsbyggere. Dette tidsskriftet hadde, som tidsskriftet Saga, dyrking av det norske språket som del av idégrunnlaget:

Folk maa agte det for Pligt som for Ære, at see sit Lands og sit Sprogs Historie fremstillet i dens Reenhed, saaledes som den – ledet ved Kritiken og bygget paa Dokumenter – giver et tro og af politiske Hensyns Taage-Billeder uformørket Gjenskue af den hensvundne Tid.[29]

P.A. Munch er mest kjent for sitt arbeid med kongesagaer, historie og de gamle lovene, men han hadde også øye for andre genrer. Ved siden av å være en av våre mest respekterte vitenskapsmenn, drev han utstrakt folkeopplysning ved å utgi en rekke skrifter med historisk eller kulturhistorisk innhold på norsk. Alt i 1833 fikk han publisert en liten tått (kortfortelling) i tidsskriftet Vidar. Den kalles Tåtten om Gull-Åse-Tord og er hentet fra kongesagamanuskriptet Morkinskinna. Siden oversatte han to islendingesagaer utgitt i 1845: Gisle Surssons saga og Hønse-Tores saga.[30] Valget av sistnevnte er interessant og overraskende, for denne sagaen foregår fullt og helt på Island, og verken handling eller personer knytter an til Norge. Men Munch omtaler sagaen som en av de eldste og beste, og trekker fram at den gir innblikk i rettsforhold og at den utvilsomt er historisk pålitelig.[31]

Hörd Grimkjeldsöns saga (isl: Harðar saga), som handler om den fredløse Hǫrðr Grímkelsson, er en av forholdsvis få sagaer som kom ut i sin helhet som egne bøker på 1800-tallet. Sagaen ble oversatt og kommentert av rettshistorikeren Frederik Brandt, som var P.A. Munchs student og nære venn,[32] og utgitt av Cappelens forlag i 1849.

Det er vanskelig å få full oversikt over hvilke sagaer som ble oversatt og utgitt på 1800-tallet, for mange sagautdrag og hele sagaer ble utgitt i lesebøker og tidsskrifter eller som tilleggshefter til abonnenter. For eksempel kom tre islendingesagaer eller utdrag som tilleggshefter til tidsskriftet Folkevennen, organet til «Selskabet for folkeoplysningens fremme». Det var Oluf Ryghs oversettelser av Gunnlaug Ormstunges saga (1859) og Færøyinge-saga (1861) og Karl L. Sommerfelts tidligere nevnte oversettelse av Njåls saga (1871).

Før Nordahl Rolfsen utgav sitt berømte leseverk for skolen, utgav han en stor samling historiske tekster i et bind som han kalte Vore Fædres Liv. Karakterer og Skildringer fra Sagatiden.[33] Det inneholdt utdrag og smakebiter fra et titalls sagaer oversatt av senere litteraturprofessor Gerhard Gran. Rolfsen tar et lite forbehold om tittelen Vore Fædres Liv. I forordet skriver han at noe slikt som «Den norrøne Stamme» ville være mer korrekt, men han forsvarer valget med at «i dybere forstand var dog hine mænd, som her skildres, vore fædre».[34]

Noe slikt forbehold tok ikke Cammermeyers forlag da de i årene 1895–97 utgav en rekke sagaer oversatt av historikeren Ole Andreas Øverland i serien «Norske historiske fortællinger». Det var Færøyingenes saga, Ravnkjell Frøysgodes saga, Torstein den hvites saga, Sagaen om Vopnfjordingene samt tættene om Torstein Stangarhogg og Brandkrosse. Serien fridde til et bredt publikum med sine dramatiske illustrasjoner.

Samme år som Gustav Storm sendte fra seg sin store Heimskringla-oversettelse, utgav han en liten, illustrert islendingesaga, Eirik Raudes saga, også på J.M. Stenersen forlag. Her får vi høre om den norrøne oppdagelsen av Amerika, en historie som sikkert var godt salgbar i Norge etter at en replika av Gokstad-skipet hadde gjort en vellykket seilas over Atlanteren til verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Språket i 1800-tallets sagaoversettelser
Fra midten av 1800-tallet vokste landsmålet[35] fram, og riksmålet var ikke lenger enerådende. I siste halvdel av århundret skulle landsmålet ta et fast grep om sagalitteraturen. Først ut var landsmålets far, Ivar Aasen med en oversettelse av fornaldersagaen om Fridtjov den frøkne (1858).[36] Den svenske dikteren Esaias Tegnér hadde gjort historien godt kjent gjennom sin diktsyklus Frithiofs saga (1825), men nå, skriver Aasen i fortalen, skulle nordmennene få lese «den rette gamle Fridtjofs Saga». I 1872 kom Matias Skards oversettelse av Gunnlaug Ormstunges saga. Oversettelsen er utstyrt med en fyldig innledning om frihetselskende nordmenn som bosatte seg på Island i stedet for å innordne seg under Harald Hårfagre som «tok Odelen fraa bøndom».[37] «Og so er det ein Ting til», skriver Skard, «Islendingarne bruka enno det gamle norske maalet sitt, som dei havde med seg fraa Noreg. Det likjest soleis det Maal, som talast paa Landsbygdom hjaa oss.»[38]

Helt på slutten av århundret kom to store islendingesagaer på landsmål, begge på Det norske samlaget. Dette var Njåls saga oversatt av Olav Aasmundstad (1896) og Sagaen om Laksdølene oversatt av Stefan Frich (1899). Disse oversettelsene innvarslet en ny æra for islendingesagaene i Norge, spesielt i nynorsk språkdrakt. Dette skal jeg komme tilbake til i kapittelet om oversettelser fra nyere tid.

Edda-dikt
Den litterære kategorien som kalles Edda-dikt har svært begrenset omfang. Kjernematerialet fins i ett eneste middelalder-håndskrift, det såkalte Codex regius av Den eldre Edda. Det inneholder 10–11 såkalte gudedikt (mytologiske dikt) og 19–20 heltedikt. I tillegg kjenner vi noen få liknende dikt fra andre kilder. Gudediktene er våre viktigste kilder til den norrøne mytologien. Edda-diktene har en sterk resepsjonshistorie helt tilbake til 1600-tallet og ble oversatt til dansk alt på 1700-tallet. Diktene ble dyrket både i Norden og Tyskland under romantikken, og utover på 1800-tallet kom det en rekke nye oversettelser til dansk. Den første norske oversettelsen ble gjort av Jacob Aars (1837–1908) og kom ut i 1864. Den var til riksmål og inneholdt bare seks av diktene. Allerede i 1866 kom en mer omfattende utgave, oversatt av Gustav A. Gjessing (1835–1921). Denne inneholdt alle gudediktene, men ikke heltediktene og var ikke myntet på et stort nasjonalt marked. Gjessing var, som Aars, skolemann, og oversettelsen ble trykt i Kristiansand katedralskoles «innbydelsesskrift til den offentlige eksamen» for 1866. En norsk oversettelse av hele samlingen Edda-dikt kom ikke ut før i 1899. Denne utgaven, som også var oversatt av Gjessing, kom i to bind som foruten alle diktene i Codex regius inneholdt flere dikt fra andre kilder.[39]

Sagainteressen i nyere tid – Sagaer som litteratur
Da det nittende århundret ebbet ut, var også tiden ute for den norske historiske skolen. Historikerne hadde dessuten mistet sin kullsviertro på sagaenes historisitet, og på begynnelsen av 1900-tallet vokste det fram en radikal sagakritikk som også rammet kongesagaene, særlig anført av de svenske historikerbrødrene Curt og Lauritz Weibull. Snorres autoritet sto seg likevel ganske godt i Norge, i alle fall blant folk flest, og selv om sagaene mistet noe av sin betydning som historiske kildeskrifter, falt ikke interessen for dem, snarere tvert imot. Til nå hadde sagaene først og fremst tilhørt historikerne. Nå ble de oppdaget som litteratur. I motsetning til den norske historiske skolen, som hadde betraktet sagalitteraturen som frukter av en århundrelang muntlig tradisjon, hevdet toneangivende islandske forskere at sagaene var kunstprodukter, skrevet på Island av kreative forfattere. Fremstående representanter for dette synet, som seinere ble omtalt som den islandske skolen, var Björn Magnússon Ólsen og Sigurður Nordal.

Dette nye synet på sagalitteraturen åpnet for lesning av sagaene som noe annet enn historieskriving. De fikk nå interesse som skjønnlitteratur, selv om kongesagaene, og fremdeles spesielt Heimskringla, beholdt sin posisjon som nasjonalt historieverk. I tillegg inntok islendingesagaene norske bokhyller.

Det nye århundret ble innledet med en folkeutgave av Heimskringla. Etter at Stenersens storsatsing på 1890-tallet hadde endt med konkurs, lyktes det forleggeren å kjøpe tilbake utgaven fra konkursboet. Han søkte så Stortinget om støtte til en folkeutgave som skulle være så rimelig at alle ville ha råd til et eksemplar. Han ville bruke samme tekst og de samme illustrasjonene som i 1899-utgaven, men det skulle nedskaleres fra kvart til oktav-format. Den nye utgaven ble også satt i antikva, og ikke fraktur som den gamle.[40] I tillegg til riksmålsutgaven med Storms tekst, skulle det samme konseptet også utgis på landsmål, med Steinar Schjøtts oversettelse i tilpasset versjon. Med Stortingets støtte ble «Nationaludgaven» produsert i et opplag på 70 000 eksemplarer på riksmål og 30 000 på landsmål.[41] Dette er store tall i en befolkning på rundt to millioner. Bøkene solgte godt, og allerede i 1914 ble konseptet gjenbrukt og utvidet i forbindelse med grunnlovsjubileet – i tillegg til Heimskringla inneholdt denne utgaven sagaene om baglerne, kong Sverre, Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte, oversatt av Alexander Bugge.[42]

Utover på 1900-tallet kom det flere nyutgaver av Snorre-konseptet, men med revidert tekst. Bokmålsteksten ble delvis revidert og delvis nyoversatt i 1934 av professorene Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. I 1979 ble denne revidert på ny av professor Finn Hødnebø, mens professor Hallvard Magerøy tok seg av nynorskteksten. De to redigerte sammen en firebinds utgave av kongesagaene, som også inneholdt sagaene fram til Magnus Lagabøte.[43]

Serier på nynorsk og bokmål
1900-tallet var århundret for stadig omforming og utvikling av begge de norske målformene, og også for målstrid. Sagalitteraturen ble viktig i kulturpolitikken, på linje med den klassiske litteraturen, og sagaene hadde også nasjonsbærende betydning. Derfor ble det viktig både for målfolket og riksmålsbevegelsen å kunne tilby sagaene på sin målform.

Med Stortingets jamstillingsvedtak i 1885 ble landsmål (nynorsk) etablert som offisielt skriftspråk i Norge, sidestilt med riksmål (bokmål). Et viktig virkemiddel for å gi nynorsken rotfeste og utbredelse var å utgi litteratur på målformen, og her ble Det norske Samlaget en drivende kraft. Samlaget hadde allerede før århundreskiftet utgitt et par islendingesagaer, men med serien «Gamalnorsk bokverk», som ble etablert i 1907, ble utgivelsen av norrøn litteratur på nynorsk satt i system. Siden serien inneholdt mer islandsk litteratur enn norsk, ble navnet i 1928 endret til «Norrøne bokverk». Serien inneholder verk innen ulike sjangre, blant annet Edda-dikt, islendingesagaer, fornaldersagaer og til og med lover. Alt første året kom fire utgivelser, først fornaldersagaen Soga om Volsungane, så tre islendingesagaer. I 1929 rundet serien 25 bind. Det hittil siste tilskuddet er riddersagaen om Tristram og Isond, oversatt av Magnus Rindal (2003), og med den inneholder serien 52 bind. Denne serien danner ryggraden i norrøn litteratur på nynorsk, og mange av verkene har utkommet flere ganger og i mange opplag. Samlaget har altså vært en trofast leverandør av norrøn litteratur på nynorsk. I 1961–63 utgav de verket Den norrøne litteraturen i seks bind, redigert av Hallvard Magerøy mfl. Det inneholdt et bredt utvalg norrøne tekster, både dikt og prosa, sagaer, lærdomstekster og lover. En liknende utgivelse kom i 1984 med fembindsverket Sagalitteraturen: Eit utval, redigert av Bjarne Fidjestøl. Det inneholdt ti verk som tidligere var utgitt i Norrøne bokverk, og i tillegg tre riddersagaer som ikke tidligere var utgitt på nynorsk.

På 1920-tallet tok Riksmålsvernet, en forløper for Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, initiativ til en serie «Islandske ættesagaer» på riksmål. Først ut var Frederik Paasches oversettelse av den store Njåls saga (1922), i 1923 fulgte tre sagaer i ett bind oversatt av Sigrid Undset (Viga-Glums saga, Kormaks saga og Sagaen om sambandsmennene). I 1924 kom Laksdøla saga oversatt av Frederik Bie og Færøyingenes saga oversatt av Rolf Grieg, og i 1928 en samling sagaer om skalder oversatt av Charles Kent. Bøkene var stilfullt utsmykket av kunstneren Enevold Thømt. Riksmålsvernets serie utkom på Aschehougs forlag, som senere har utgitt flere samleutgaver delvis med grunnlag i denne serien. På 1950-tallet redigerte Hallvard Lie serien Islandske ættesagaer,[44] som besto av fire kommenterte bind og inneholdt 18 islendingesagaer og noen tætter. I 1989 kom samleutgaven Norrøn saga i fem bind. Utvalget i denne utgaven er omtrent det samme som i Lies Islandske ættesagaer, og oversettelsene er heller ikke revidert i særlig grad. Det eneste tillegget er Undsets oversettelse av Sagaen om sambandsmennene fra 1923 med modernisert ortografi. Lie hadde valgt å bruke sin egen oversettelse av Njåls saga i fjerde bind av samleutgaven (1954), men til utgaven «Norrøn saga» valgte forlaget å sette inn en modernisert versjon av Paasches oversettelse som i 1986 var utgitt i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, en stiftelse som ble opprettet i 1956 med det formål å utgi klassisk litteratur i oversettelse. Med «klassisk» menes her eldre litteratur, ikke bare på latin, men også på folkespråk, ikke minst norrønt. Siden starten har det utkommet tolv bind med norrøn litteratur innenfor ulike sjangre: lærdomslitteratur, riddersagaer, fornaldersagaer, en bispesaga og to islendingesagaer. Utgivelsene styres av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og knytter dermed an til Riksmålsvernets program. Norrøn Saga kom i flere opplag etter utgivelsen i 1989 og utkom på nytt i 1996. Det tyder på at interessen for sagaene fremdeles var sterk. I tillegg til samleverkene har flere av sagene utkommet enkeltvis eller i mindre utvalg.

Edda-dikt
Selv om Edda-diktene var sentrale innenfor romantikken i Skandinavia utenom Norge og i det tyskspråklige området, fikk de relativt liten oppmerksomhet i Norge på 1800-tallet. Dette endret seg med Ivar Mortensson-Egnunds gjendiktning til landsmål i to bind, først gudediktene i 1905 (Gudekvæde) og heltediktene i 1908 (Kjempekvæde). Presten Egnund var en betydelig språkbegavelse og en nær venn og medarbeider av Arne Garborg. Det var av stor kulturpolitisk betydning å få den «klassiske» norrøne diktningen på landsmål og samtidig gi landsmålet tyngde som litteraturspråk. Egnund viser dyp innsikt, språkkunnskap og poetisk skjønn i sin tolkning av diktene, men stilen er likevel utfordrende for leseren, for Egnund valgte ofte ord og uttrykksmåter som lå nærmere gammelnorsken enn dagligtalen. Gjendiktningen er senere revidert og gjenutgitt en rekke ganger, men da Mortensson-Egnunds gjendiktning godt og vel hadde passert hundre år, var tiden moden for en ny gjendiktning til nynorsk. En av våre mest anerkjente lyrikere, Knut Ødegård, påtok seg oppgaven, og hans gjendiktninger kom ut i fire bind i årene 2013–2016.

I 1975 kom den første bokmålsversjonen av Edda siden Gustav Gjessings oversettelse fra 1866/1899, oversatt av filolog og professor Ludvig Holm-Olsen. Holm-Olsens Edda-dikt har siden utgivelsen vært den viktigste inngangsporten til Edda for norske lesere. Holm-Olsen gjennomgikk selv diktene og gjorde noen rettelser og forbedringer før de ble gjenutgitt i 1985.

Større satsinger på 2000-tallet
I 2014 utkom den hittil største samlingen islandske sagaer på norsk: Islendingesagaene (1–5), redigert av Jan Ragnar Hagland og Jon Gunnar Jørgensen og utgitt av det islandske Saga Forlag. Verket inneholder 40 sagaer, som ifølge forlaget er samtlige islendingesagaer (her er det flere måter å telle på), og flere av disse var ikke oversatt tidligere. I tillegg inneholder verket 49 tætter, det vil si novelleliknende kortfortellinger. Noen få av sagaene er bearbeidelser av tidligere oversettelser, men de fleste er nyoversatte. Hele 19 oversettere bidro til verket, og de fikk selv velge om de ville oversette til nynorsk eller bokmål. Samlingen bygger dermed på de sterke tradisjonene i norsk sagaoversette fra begge språkleirene.

For norske lesere har kongesagaer nærmest vært synonymt med «Snorre», dvs. Heimskringla. Riktig nok har flere utgaver inneholdt sagaer om kongene etter Heimskringlas periode, som ender med slaget på Re i 1177. Kongesagaer som dekker samme periode som Heimskringla, men i andre versjoner, har fått svært liten oppmerksomhet. Dette har Saga Bok forlag gjort mye for å bøte på. Blant deres større utgivelser er Morkinskinna (2002, Erling Skjalgssonselskapet) oversatt av Kåre Flokenes, Fagerskinna (2007) oversatt av Edvard Eikill og Flatøybok, en omfattende islandsk kongesagaredaksjon fra slutten av 1300-tallet, også oversatt av Edvard Eikill, og illustrert av Anders Kvåle Rue. Det er planlagt sju bind, det tredje kom ut i 2016.

2000-tallet har til nå brakt flere betydelige nyoversettelser av norrøn litteratur i tillegg til den store utgaven av islendingesagaene. I tillegg til allerede nevnte Flatøybok og Ødegårds gjendiktning av Edda-diktene gav Gyldendal i 2012 ut Heimskringla i ny språkdrakt, oversatt av Kjell Arild Pollestad. At fire store satsinger utkommer i løpet av kort tid uavhengig av hverandre fra fire ulike forlag, viser at den norrøne litteraturen ikke har utspilt sin rolle i Norge.

Ser vi tilbake på den lange historien til norrøn litteratur i norsk oversettelse, blir en slått av dens rikdom og høye kvalitet. Blant oversetterne finner vi fremstående forskere som P.A. Munch, Gustav Storm og Anne Holtsmark, kunstnere som Sigrid Undset og Knut Ødegård, men også mer ukjente skolefolk, embetsmenn og andre. Kvaliteten på oversettelsene er for det meste høy, og for en stor del meget høy, tatt i betraktning at oversettelse av norrøn litteratur krever store, ikke bare språklige, men også kulturhistoriske kunnskaper.

Eksempler fra oversettelsene:

  1. Harald Hårfagres frieri til Gyda, fra Harald Hårfagres saga, kapittel 3.
    Mattis Størrsøns oversettelse av Heimskringla er den eldste trykte sagaoversettelsen vi har. Den tar bare med utvalgte avsnitt og er parafraserende. Gustav Storms oversettelse gjengir derimot grunnteksten temmelig nøyaktig.

Fra Mattis Størssøns oversettelse av Heimskringla (1540-tallet).
Fra Den Norske Krønicke, 1594, bl. 28r.
Fra Gustav Storms oversettelse av Heimskringla (1899), s. 48–49.

Der Kong Harald kom nogit til Alders, Da sende hand Bud til Kongens Daatter aff Hordeland, ved Bergen, som hed Gøde, oc vilde haffe hinde til sit Boelskaff: Den tid hun spurde deris ærinde. Da suarede hun saa, Ingenlunde vil ieg saa spilde min Jomfru­dom, at tage den Konning til Mand, som icke haffuer mere Land eller Rige, end it Herrie eller tu, Oc sende hannom saadant bud igen, oc sagde: Jeg vil vel vere hans ecte Hustru, om hand vil giøre det for min skyld, oc tvinge vnder sig alt Norgis Rige, Raade og regere det lige som kong Gorme vdi Danmarck. Oc Kong Erick i Suerrig, saa bar hand icke forgæffuis Konge Naffn.
Kong Harald sendte sine Mænd efter en Mø, som hed Gyda, Datter af Kong Eirik af Horda­­land; hun var til Opfostring hos en rig Bonde i Valders; hende vilde han tage til Hus­tru, thi hun var en meget smuk og stor­sindet Mø. Da Sendemændene kom did, bar de frem sit Erende for Møen. Hun svarede, at hun ikke vilde spilde sin Mødom saaledes, at hun vilde tage til Mand den Konge, som ikke havde større Rige at styre end nogle Fylker; «men det tykkes mig underligt,» siger hun, «at der ikke findes den Konge, som vil til­egne sig Norge saa, at han har Enevælde derover, som kong Gorm har i Danmark eller Eirik i Upsaler.» Sendemændene synes, at hun svarer meget overmodigt, og spørger hende om Meningen med dette svar; de siger, at Harald er saa mægtig en Konge, at det maatte være hende et fuldgodt Giftermaal; men skjønt hun svarer anderledes paa deres Ærinde, end de vilde have, ser de dog ingen Leilighed for sig til at faa hende bort med sig, uden hun selv vil, og de gjør sig da istand til Reisen. Da de var færdige, følger man dem ud. Da talte Gyda til Sende­mænde­ne og bad dem at føre hendes ord til kong Harald, at hun da alene vil gaa ind paa at blive hans Hustru, naar han forud vil gjøre det for hendes skyld, at lægge under sig hele Norge og raade for det Rige ligesaa ubundet som kong Eirik over Sveavælde eller kong Gorm over Danmark, «thi da først,» siger hun, «tykkes han mig at kunne kaldes Tjod-konge.»

2.  Første strofe av Edda-diktet Voluspå. Til venstre i norrøn språkform, så i fire oversettelser til norsk, kronologisk ordnet. Jeg-personen, volven, ber om stillhet i første verselinje «Hljóðs biðk». Vi ser at Egnund har lagt seg nært opp til det norrøne ordvalget: «Um ljod bed eg». «Helgar» står ikke i hovedhåndskriftet (Codex Regius), men er hentet inn fra en annen versjon. Ødegård har valgt å holde seg strengere til hovedhåndskriftet.

Hljóðs biðk allar
[hęlgar] kindir,
męiri ok minni
mǫgu Hęimdallar;
vildu at, Valfǫðr,
vęl fyrir tęljak
forn spjǫll fira,
þaus fręmst of man.
Hør mig alle
helgede ætter;
høie og lave
Heimdals sønner!
Du, Valfader! vil,
vel jeg forteller
folke-frasagn,
første, jeg mindes.
Um ljod bed eg alle
helga lydar,
store og smaae
sønir aat Heimdall.
Det vil du, Valfader,
at vel eg fortel
fraa fyrndeheim
det som fyrst eg minnest.
Hør meg i taushet
hellige ætter,
høye og lave
Heimdalls sønner;
Valfar, du ønsket
jeg ville fortelle
det gamle budskap
som best jeg mins.
Høyr meg no,
høge, låge,
alle ætter,
Heimdalls søner.
Soger vil du,
Valfar, eg seier,
dei første eg minnest
frå fjerne tider.
(Finnur Jónsson 1932)
(Gjessing 1899)
(Mortensson-Egnund 1905)
(Holm-Olsen 1975)
(Ødegård 2013)
Referanser

Brandt, Carl Joakim (1882). Om Lunde-Kanniken Christiern Pedersen og hans Skrifter. København.

Brinchmann, Chr. (1910). P.A. Munch. Kristiania: Cappelens forlag.

Hyvik, Jens Johan (2002). «… en Forbrydelse mod Nationen. Et nasjonalt dannelsesprosjekt som mislyktes». Historisk tidsskrift 81, s. 55–81.

Hødnebø, Finn og Hallvard Magerøy (1979). Norges kongesagaer 1–4. Jubileumsutgaven 1979 og Noregs kongesager 1–4. Jubileumsutgåva 1979.

Jørgensen, Jon Gunnar (1994). «Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet». Collegium medievale 1993/2, s. 182–86.

Jørgensen, Jon Gunnar (1996). «Et kort utdrag av Heimskringla». Bibliotheca arnamagnæana XL. Opuscula X.

Jørgensen, Jon Gunnar (2000). «Reisningsmagten i vort folk». I Pernille Hermann mfl. (red.), Artikler udgivet i anledning Preben Meulengracht Sørensens 60 års fødselsdag. 1. Marts 2000. Aarhus: Aarhus Universitet.

Lie, Hallvard (1951–54). Islandske ættesagaer 1–4. Oslo: Aschehoug.

Mortensen, Jens og Arild Huidtfeld (utg.) (1594). Norske Kongers Krønicke oc bedrifft. København.

Munch, P.A. (1832, 5. september). «Brev til Gregers Fougner Lundh». I Gustav Indrebø og Oluf Kolsrud (red.), Lærde Brev fraa og til P.A. Munch. Oslo 1924.

Munch, Peter Andreas (utg.) (1845). Sagaer eller Fortællinger om Nordmænds og Islænderes Bedrifter i Oldtiden. I-II. Kristiania.

Rolfsen, Nordahl (utg.) (1888). Vore Fædres Liv. Karakterer og Skildringer fra Sagatiden. Bergen: Giertsens forlag.

Raabe, Gustav E. (1941). Det første Snorre-trykk. Oslo: Cammermeyers bogh.

Schøning, Gerhard (utg.) (1777). Heimskringla edr Noregs konunga sögur, af Snorra Sturlusyni. Bd. 1. København.

Skard, Matias (overs.) (1872). Soga um Gunnlaug Ormstunga.

Sommerfelt, Karl L. (overs.) (1871). Njaals Saga. Kristiania: Malling.

Steinnes, Asgaut (1964). «Eit eventyr om Friis-navnet i Audnedal». Årsskrift for Agder Historielag 42, s. 3–22.

Steinnes, Asgaut (utg.) (1965). Eit gamalt utdrag og Bergsbok. Oslo: Universitetsforlaget.

Storm, Gustav (1873). Snorre Sturlasöns historieskrivning. En kritisk Undersögelse. København.

Storm, Gustav (1885). «Biskop Isleivs Krønike». Arkiv for nordisk Filologi 2, s. 319–38.

Storm, Gustav (utg.) (1889). Laurents Hanssøns sagaoversættelse. Christiania.

Storm, Gustav (overs.) (1899). Snorre Sturlasøn. Kongesagaer. Kristiania.

Storm, Gustav og Alexander Bugge (overs.) (1914). Norges kongesagaer. Samlet utgave 1–4. Kristiania.

Sørlie, Mikjel (utg.) (1962). Mattis Størssøn: Den norske krønike. Oslo-Bergen.

Worm, Ole (utg.) (1633) [Peder Claussøn Friis]. Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica. København.

Aall, Jacob (overs.) (1838–39). Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer I–III. Kristiania.

Aasen, Ivar (overs.) (1858). Fridtjofs Saga i omskrift i det nyere Landsmaal. Kristiania.

Noter: [1] Se egen temaartikkel i Norsk oversetterleksikon. Stefka G. Eriksen: Norrøne oversettelser i middelalderen. https://www.oversetterleksikon.no/ridderromaner-pa-norront/ [2] Storm, Gustav (1885). «Biskop Isleivs Krønike». Arkiv for nordisk Filologi 2, s. 319–38. [3] Jørgensen, Jon Gunnar (1994). «Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet». Collegium medievale 1993/2, s. 182–86. [4] Brandt, Carl Joakim (1882). Om Lunde-Kanniken Christiern Pedersen og hans Skrifter. København, s. 117–28. [5] Jørgensen, Jon Gunnar (1994). «Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet». Collegium medievale 1993/2, s. 186–87. [6] Se eksempel fra Mattis Størssøns tekst til slutt i artikkelen. [7] Sørlie, Mikjel (utg.) (1962). Mattis Størssøn: Den norske krønike. Oslo-Bergen, s. xiv–xxiii. [8] Mortensen, Jens og Arild Huidtfeld (utg.) (1594). Norske Kongers Krønicke oc bedrifft. København. [9] Storm, Gustav (1873). Snorre Sturlasöns Historieskrivning. København, s. 266–70. [10] Storm, Gustav (utg.) (1889). Laurents Hanssøns sagaoversættelse. Christiania. [11] Se Jørgensen, Jon Gunnar (1996). «Et kort utdrag av Heimskringla». Bibliotheca arnamagnæana XL. Opuscula X. [12] Steinnes, Asgaut (utg.) (1965). Eit gamalt utdrag or Bergsbok. Oslo. [13] Se ibid. s XI–XIII. [14] Worm, Ole (utg.) (1633). [Peder Claussøn Friis:] Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica. København. [15] Steinnes, Asgaut (1961). «Eit eventyr om Friis-navnet i Audnedal». Årsskrift for Agder Historielag 40, s. 3–22. [16] Schøning, Gerhard (utg.) (1777). Heimskringla edr Noregs konunga sögur, af Snorra Sturlusyni. Bd. 1. København. [17] Schøning, Gerhard (utg.) (1777). Heimskringla edr Noregs konunga sögur, af Snorra Sturlusyni. Bd. 1. København, s. XXIII. [18] Se Hyvik, Jens Johan (2002). «… en Forbrydelse mod Nationen. Et nasjonalt dannelsesprosjekt som mislyktes». Historisk tidsskrift 81, s. 55–81. [19] Om Sommerfeldt, se Norsk biografisk leksikon 1, bind 14 (1962), s. 192–93. Se også Hagland, Jan Ragnar (2009). «On translating Icelandic sagas into modern Norwegian – the case of Brennu Njáls Saga». I Erika Sausverde og Ieva Steponaviciute (red.), Approaching the Viking Age. Vilnius, s. 41f. [20] Sommerfelt, Karl L. (overs.) (1871). Njaals Saga. Kristiania. [21] Om Aall, se egen artikkel i Norsk Oversetterleksikon. https://www.oversetterleksikon.no/2017/11/01/jacob-aall-1773-1844/. [22] Munch, P.A. (1832, 5. September). «Brev til Gregers Fougner Lundh». I Gustav Indrebø og Oluf Kolsrud (red.), Lærde Brev fraa og til P.A. Munch. Oslo 1924, s. 3–4. [23] Aall, Jacob (overs.) (1838–39). Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer I–III. Kristiania. [24] Se Raabe, Gustav E. (1941). Det første Snorre-trykk, s. 8. [25] Raabe, Gustav E. (1941). Det første Snorre-trykk, s. 17–20. [26] Storm, Gustav (overs.) (1899). Snorre Sturlasøn. Kongesagaer. 1899. Kristiania. [27] Se eksempel fra Storms oversettelse til slutt i artikkelen. [28] Jørgensen, Jon Gunnar (2000). «Reisningsmagten i vort folk». I Artikler udgivet i anledning Preben Meulengracht Sørensens 60 års fødselsdag. 1. Marts 2000, s. 72. [29] Fra introduksjonen i første utgave av Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie (1833), s. 2. [30] Munch, Peter Andreas (utg.) (1845). Sagaer eller Fortællinger om Nordmænds og Islænderes Bedrifter i Oldtiden. I-II. Hønse-Thorers Saga; Saga eller Fortælling om Gisle Suursson og Syrdølene. Kristiania. [31] Munch, Peter Andreas (utg.) (1845). Hønse-Thorers Saga. Innledning, s. III. [32] Brinchmann, Chr. (1910). P.A. Munch. Kristiania, s. 34. [33] Rolfsen, Nordahl (utg.) (1888). Vore Fædres Liv. Karakterer og Skildringer fra Sagatiden. Bergen. [34] Rolfsen, Nordahl (utg.) (1888). Vore Fædres Liv. Karakterer og Skildringer fra Sagatiden. Bergen. Forord, upaginert. [35] Kalt nynorsk etter 1929. [36] Aasen, Ivar (overs.) (1858). Fridtjofs Saga i omskrift i det nyere Landsmmaal. Kristiania. [37] Skard, Matias (overs.) (1872). Soga om Gunnlaug Ormstunga. Innledning, s. 4. [38] Skard, Matias (overs.) (1872). Soga om Gunnlaug Ormstunga. Innledning, s. 8. [39] Se eksempel fra Gjessings og senere oversettelser av Edda til slutt i artikkelen. [40] Oktav-formatet er i dag vanlig format for en roman, mens kvart-formatet er dobbelt så stort. Antikva er vanlig, moderne trykkskrift, mens fraktur er det som ofte kalles «gotisk skrift». [41] Opplysninger om målformer, statsstøtte og opplag står i forsatsen til utgavene. Se Storm, Gustav (1900). Snorre Sturlason. Kongesagaer. Kristiania. [42] Storm, Gustav og Alexander Bugge (overs.) (1914). Norges kongesagaer. Samlet utgave 1–4. Kristiania. [43] Hødnebø, Finn og Hallvard Magerøy (1979). Norges kongesagaer 1–4. Jubileumsutgaven 1979 og Noregs kongesager 1–4. Jubileumsutgåva 1979. [44] Lie, Hallvard (1951–54). Islandske ættesagaer 1–4. Oslo.

Bilde av Omslaget til Christiern Pedersens utgave, Paris 1514, offentlig eiendom.

Omslaget til Christiern Pedersens utgave, Paris 1514, offentlig eiendom.

Bilde: Mattis Størssøns oversettelse av Heimskringla er den eldste trykte sagaoversettelsen. Fra Jens Mortensens utgave 1594

Mattis Størssøns oversettelse av Heimskringla er den eldste trykte sagaoversettelsen. Fra Jens Mortensens utgave 1594.

Bilde: Peder Claussøn Friis' sagaoversettelse er den mest omfattende fra eldre tid. Faksimile fra Worms utgave (1633)

Peder Claussøn Friis’ sagaoversettelse er den mest omfattende fra eldre tid. Faksimile fra Worms utgave (1633).

Foto: Side fra kongesagahåndskriftet Bergsbók, ca. 1400

Side fra kongesagahåndskriftet Bergsbók, ca. 1400.

Maleri: Peder Claussøn Friis (1545–1614). Malt av Peter Reimers ca 1608

Peder Claussøn Friis (1545–1614). Malt av Peter Reimers ca 1608.

Foto: Karl Linné Sommerfeldt

Karl Linné Sommerfeldt oversatte Njåls saga til norsk i 1871.

Tegning av Jacob Aall

Jacob Aall oversatte på 1830-tallet Heimskringla og andre sagaer for egen regning.

Foto: Peder Andreas Munch

Peder Andreas Munchs oversettelse av Heimskringla kom ut i 1859.

Foto: Tittelbladet til Gustav Storms Heimskringla (1899)

Tittelbladet til Gustav Storms Heimskringla (1899).

Foto: Gustav Storm

Gustav Storms oversettelse av Heimskringla (1899) står som et monument i norsk bokhistorie.

Foto: Jacob Aars

Jacob Aars var den første som oversatte Edda-diktene til norsk (1864).

Foto av Anne Holtsmark

Anne Holtsmark reviderte og nyoversatte Nationaludgaven av Heimskringla i 1934 sammen med Didrik Arup Seip. Foto: Ukjent, Oslo Museum.

Foto: Ivar Mortensson-Egnund

Ivar Mortensson-Egnund oversatte Edda-diktene til landsmålet på 1910-tallet Foto Anno Musea i Nord-Østerdalen.

Foto: Ludvig Holm-Olsen

Ludvig Holm-Olsen oversatte Edda til bokmål i 1975.

Bilde: Flatøybok er oversatt av Edvard Eikill og illustrert av Anders Kvåle Rue. Bind 3 kom i 2016

Flatøybok er oversatt av Edvard Eikill og illustrert av Anders Kvåle Rue. Bind 3 kom i 2016.