Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet, frem til 1960-årene, var ungpikeboken en yndet sjanger i Norge. Det var en rekke forfattere som skrev disse tekstene, alle sammen kvinner. Ved nærmere undersøkelse av deres biografi, finner man ut at alle kom fra borgerskapet, de var døtre av embetsmenn, forretningsmenn og høyere militære. De var blant de første kvinnene i Norge som fikk høyere utdannelse, de hadde ofte egne yrker og spilte en rolle i sivilsamfunnet, i foreninger og organisasjoner. I tillegg til selv å skrive bøker, naturlig nok fra sin egen erfaringssfære, var det også en hel rekke av disse kvinnelige forfattere som oversatte bøker, stort sett innenfor samme sjanger. Den borgerlige dannelsen innebar å tilegne seg fremmede språk og kulturer, først og fremst fransk, tysk og engelsk, og de hadde ofte utenlandsopphold bak seg, som de omdannet til tekster. I tillegg til engelsk, fransk og tysk, som de unge forfatterne altså tilegnet seg gjennom skolegang og dannelsesreiser, var også det nordiske aspektet vel ivaretatt, og svenske og danske tekster ble hyppig oversatt. I begynnelsen av perioden var dessuten det danske og norske litterære kretsløpet innvevd i hverandre, så det var naturlig å formidle de danske ungpikebøkene. Med sine språk- og kulturkunnskaper hadde de unge forfatterne de nødvendige forutsetningene for å påta seg oversetterarbeid, som ofte var en måte å tjene en ekstraskilling på. Nedenfor skal de mest produktive av disse forfatter-oversetterne presenteres, i rekkefølge etter fødselsår.
En ungpikebokforfatter som for en stor del beveget seg i det kristne litterære kretsløpet var Clara Thue Ebbell (1880–1971). Hun var skipsrederdatter fra Grimstad, og giftet seg i 1906 med forfatteren Bendix Joachim Ebbell. Hun ble student i 1899, var formann i Kvindelige Studenters Klub og redaktør av Kvindelige Studenters Jubileumsskrift i 1906. Ebbell var interessert i sosialt arbeid, særlig i å heve kvinnenes sosiale status, og var med på å kjempe frem loven om stemmerett for kvinner, som kom i 1913. Hun deltok i sosialt-religiøst foreningsarbeid, og i 1923 ble hun valgt som suppleant til det kirkelige stiftsmøtet i Kristiania. Hun skrev artikler i aviser og blader og holdt foredrag i Folkeakademiet, både sammen med sin mann og etter hans død i 1937. Hun arbeidet ved Universitetsbiblioteket og som lærerinne med privatundervisning i norsk og matematikk, og også i Kringkastingen. Clara Thue Ebbell var en uhyre produktiv oversetter, og har nærmere 100 titler på sin produksjonsliste. Hun hadde en grandtante, Kaja Ebbell, som også var oversetter, og ble kanskje inspirert av henne. Hun bearbeidet for øvrig en av tantens oversettelser, Margaret Isabella Ardens Sir Evelyns myndling (Sir Evelyn’s Charge) (Cammermeyer 1899), som ble gitt ut i ny utgave i 1933. Clara Thue Ebbell står for en av de tidligste oversettelsene av Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte, hennes versjon kom ut på Lutherstiftelsens boghandel i 1916. Typiske oversettelser fra Ebbells hånd er serien om ungpiken Peg, skrevet av den engelske prestefruen A.C. Osborn Hann: Pegs patrulje (1926), Peg rykker opp (1927), Peg på landet (1928) og Peg som troppsfører (1930), alle på Lutherstiftelsens forlag. Hun oversatte også et trettitalls titler av den utrolig produktive Amy Le Feuvre, en type bøker som kan kategoriseres som oppbyggelig populærlitteratur. Også disse bøkene ble gitt ut av Lutherstiftelsen. I tillegg til mer typiske «kvinnebøker» oversatte hun også bøker med et mer maskulint innhold, som Ivanhoe av Walter Scott (Aschehoug 1909) og Frederic W. Farrars Skolegutter på St. Winifred (Aschehoug 1918) og To aar efter paa St. Winifred (Aschehoug 1919).
Gunvor Debes (1893–1961) ble født i Tromsø, som datter av en konservator, og ble i 1915 gift med byrettsdommer Inge Thomas Dahl Debes. Hun tok artium i 1913 og lærerskole i 1914–15. Hun tok sproglig-historisk adjunkteksamen i 1941 og ble cand. mag. Debes ble enke i 1945, noe som medførte at hun måtte forsørge seg selv. Hun var folkeskolelærerinne, lærer i engelsk ved Nordisk Språkforlag og litteraturanmelder i Nationen. Aschehoug hadde en serie med ungpikebøker, lett gjenkjennelige på den typografiske utformingen, som besto av både originalskrevne norske tekster og oversettelser, og Debes oversatte for denne serien, blant annet Elizabeth Jordans May Iversons skoledage (May Iverson – her book) (1922) og May Iverson som journalist (May Iverson’s career) (1923), og den populære svenske forfatteren Lisa Eurén-Berners Syv år med Artur (1936).
Gunvor Astrid Fossum (1893–1958) var født i Kristiania, som datter av en stasjonsmester. Hun ble gift i 1922 med Andreas Fossum, men ble tidlig enke og selvforsørgende. Hun hadde middelskoleeksamen, telegrafistutdanning og lærerskole, og arbeidet ved Kjelsås skole fra 1917 til 1951. Fossum var med på å stifte Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF), som fra 1993 heter Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), og var foreningens første formann, 1947–1956. I tillegg til å skrive egne bøker oversatte hun barne- og ungdomsbøker fra svensk og dansk, blant annet den populære Bimbi-serien av den danske forfatteren Estrid Ott: Bimbi på bondegården (Aschehoug 1943), Bimbi hos lappene (Aschehoug 1944) og Bimbi reiser jorden rundt (Aschehoug 1945).
Ruth Nissen-Drejer (1896–1977) var født i Trondheim som datter av en oberstløytnant, og tok eksamen artium på den «sproglig-historiske linje» i 1915. Hun drev språk- og litteraturstudier ved Oxford og Sorbonne 1920–21, og tok translatøreksamen i fransk i 1921. Senere dro hun til Paris og Nice (Nizza). Hun ble ansatt som assistent ved NTH-biblioteket i 1916, og arbeidet der en kort stund. Nissen-Drejer reiste en del, og skrev reisebeskrivelser fra Sveits og Italia i 1924. Hun underviste i fransk, var med på å stifte Trondhjems private sproglæreres forening i 1927, og var også formann i foreningen. Fra 1955 var hun leder for Maria-ordenen. Hun ble tidlig medlem av Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF). På slutten av livet bodde hun i Oslo. I tillegg til sitt eget forfatterskap oversatte hun mange bøker, blant annet en av de ytterst få franske ungpikebøker som ble utgitt i Norge, Renée Macquets Frøken Bitten: fortalt av henne selv (Moune – racontée par elle-même) (Aschehoug 1924). Hun oversatte også fra engelsk, tysk og dansk, og sto blant annet både for en av de mange norske utgavene av Louisa May Alcotts Småfrøkner (Little Women) (1961) og for en utgave av Johanna Spyris Heidi (1964). Ruth Nissen-Drejer hadde en kristen livsholdning, og mange av hennes oversettelser ble publisert i det kristne kretsløpet, på forlag som Ansgar, Kristen ungdom og De unge. Hun oversatte også for andre forlag, som Gyldendal og Aschehoug, blant annet flere bøker i Aschehougs serie med ungpikebøker. Stort sett oversatte hun bøker med en uangripelig moral, men i 1939 oversatte hun to krimromaner fra fransk for Bladkompaniet, Max-André Dazergues’ Nålen med dødningehodet og Det mystiske øie.
Karin Holst (1899–1996) ble født i Kristiania, som professordatter. I 1929 ble hun gift med aksjemegler Johan Konrad Hemsen. Hun ble student i 1906, reiste til Paris og lærte flytende fransk, og var en av de få oversetterne av franske bøker på denne tiden. I hennes egen ungpikebok, Oslo–Paris fra 1928 var da også handlingen lagt til Frankrike. Hun holdt foredrag og kåserier, skrev kronikker og deltok i humanitært hjelpearbeid under andre verdenskrig, da hun også ga ut den illegale osloavisen Innspurten. Hun satt i styret for Leseforening for kvinner og var redaktør i Husstell-lauget. Karin Holst har ikke oversatt typiske ungpikebøker, snarere populære romaner for unge kvinner. De forfatterne Karin Holst oversatte hadde svært ulikt rykte. Hun oversatte blant annet tre bøker av Paul Morand, en forfatter som gjorde stor lykke på 1930-tallet: Lewis og Irène (Aschehoug 1929), New York (Aschehoug 1930) og Verdensmestrene (Aschehoug 1931). Under andre verdenskrig støttet han imidlertid Vichy-regimet, og hadde problemer med å bli tatt inn igjen i varmen – før han ble medlem av L’Académie française i 1968, mot president Charles de Gaulles ønske. Clément Vautels Borgeren fra Paris (Aschehoug 1928) er en populær roman som beskriver en konservativ, eller snarere reaksjonær forretningsmanns møte med fremveksten av den moderne tid. Derimot tilhører Loys Massons Vaniljeblomstens bryllup (Aschehoug 1964), og Inge Scholls Den hvite rose (Riksmålsforlaget 1966, fra tysk) motstandsbevegelsens forfattere. Karin Holst oversatte også fra engelsk, blant annet Consuelo Vanderbilt Balsans selvbiografi Gull og glitter (The glitter and the gold) (Aschehoug 1964).
En annen svært produktiv forfatter/oversetter var Eugenie Benedicte Geelmuyden Winther (1901–1975), datter av kommandørkaptein Victor Alfred Geelmuyden, gift med reklamekonsulent Peter Fredrik Puntervold Winther. Eugenie Winther tok middelskoleeksamen i 1918 ved Nissens pikeskole, hadde et opphold på pensjonatskole i London i 1919–20, var lærerinne ved flere private forskoler i Oslo og omegn og fra 1928 translatør og anmelder av bøker og film i avisen Nationen. Hun var også konsulent for flere forlag. Hennes søster, Wenche Norberg Schulz, var også forfatter og oversetter. Flere av Eugenie Winthers bøker er oversatt til svensk og dansk, og noen til nederlandsk. Hun var medstifter og æresmedlem av Ungdomslitteraturens forfatterlag, og medlem av Norsk Oversetterforening. Det er vanskelig å få full oversikt over alle bøkene hun har oversatt, men hun skal ha oversatt over 200 bøker fra engelsk, svensk og tysk. Hovedgrunnen til at volumet er så stort, er oversettelsene av Carolyn Keenes Frøken Detektiv-serie, som Damm begynte å gi ut i 1941 med Frøken Detektiv betaler gjelden sin (The bungalow mystery) og Enid Blytons Fem-serie, som Damm startet i 1958 med Fem på skattejakt (Five on a treasure island). Eugenie Winthers oversettelse av Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte kom ut på Damm i 1938, altså etter Clara Thue Ebbells, og hun laget en nyoversettelse av Hector Malots Frendeløs (Sans famille) som kom ut på Damm i 1939. Denne var kommet på Cammermeyer i 1879–80 under tittelen Uden slægt, og siden det ikke er godtgjort at Eugenie Winther behersket fransk, må vi gå ut fra at hun baserte seg på den allerede foreliggende utgaven. Hun har også laget en nyutgave av Louisa May Alcotts Småfrøkner (Damm 1951), en ny, omarbeidet utgave av Jonathan Swifts Gullivers reiser til Lilleputt og Brobdingnag (Damm 1951) og en bearbeidelse av Adelaide Stangs norske utgave av Jacob Grimms Brødrene Grimms eventyr. Det var Eugenie Winther som på 1930-tallet oversatte den populære Lisa Eurén-Berners bøker om fröken Sprakfåle, som på norsk er blitt til Frøken Vims: Lille backfish Vims (1937), Frøken Vims bak disken (1938) og Frøken Vims forlover seg (1939), utgitt på Windju Simonsen. I likhet med Ruth Nissen-Drejer har Eugenie Winther begått en «ungdomssynd» ved å oversette en krimroman, Ansiktet i natten (The face in the night) av Edgar Wallace på Gyldendal i 1929.
Wenche Norberg-Schulz (1902–2000) var født Geelmuyden, og var Eugenie Winthers yngre søster, riktignok ikke mye yngre. Som henne skrev hun ungpikebøker, flere sammen med søsteren. Hovedtyngden av hennes forfatterskap er etter andre verdenskrig. Hun giftet seg i New York i 1922 med ingeniør Thomas Norberg-Schulz og bodde sammen med ham i California, men beholdt sitt norske statsborgerskap. Hun oversatte den samme typen seriebøker som sin søster, blant annet mange Fem-bøker og Frøken Detektiv-bøker. I tillegg var hun den norske oversetteren av Margaret Suttons Judy Bolton-mysterier, en serie på til sammen 38 bøker, som hadde en kvinnelig heltinne. Wenche Norberg-Schulz var en av flere oversettere av klassikere som Frances Hodgson Burnetts En liten prinsesse (Damm 1952) og Johanna Spyris Heidi (Damm 1953).
Anna Constance (Annik) Saxegaard (1905–1990) er en av de mest produktive norske ungpikebokforfatterne. Hun ble født i Stavanger, som datter av en jurist som var stadsingeniør i byen, og flyttet til Oslo som barn. Hun tok artium i 1925. Samme år begynte hun i Kringkastingen i Oslo. Foreldrene ble skilt, og hun flyttet sammen med moren til Bergen i 1926 der hun fortsatte i Kringkastingen. Hun var en av radioens pionerer: kåsør og landets første radiotante i Piketimen fra Bergen kringkaster. Hun giftet seg i 1928, ekteskapet ble oppløst i 1931 og hun giftet seg på nytt i 1937. På nytt ble ekteskapet oppløst – i 1946. I 1958 flyttet hun til Kiel, og ble i Tyskland resten av livet. Saxegaard var en hyppig benyttet kåsør og foredragsholder, og drev tekstbyrå for taler og sanger. Hun var med på å starte et dameblad, Vi kvinner, som kom ut i årene 1933–34, og debuterte med barneboken Katten Busters opplevelser i 1934 og med voksenboken To værelser og kjøkken i 1935. Denne boken ble omstridt på grunn av det liberale synet på seksualitet og kjærlighet. Saxegaard utga 79 norske bøker frem til 1979. Fra 1966 skrev hun på tysk, og utga minst 15 titler, men ingen av dem er oversatt til norsk. Mange av hennes bøker er oversatt, blant annet til spansk, italiensk, japansk, engelsk og fransk. Hun har selv oversatt en rekke bøker, blant annet serien om Puk av Lisbeth Werner (psevdonym for Knud Meister og Carlo Andersen) fra dansk, der første bind, Puk på pensjonatskole, kom ut på Stabenfeldt forlag i Stavanger i 1955. Siden fulgte et tyvetalls bøker om den unge heltinnen, av de 46 som ble publisert på dansk. Hun oversatte også de rundt 20 Susy-bøkene av Greta Stevns (psevdonym for Daniel Jacob Eilif Mortensen) fra dansk, der første bind, Susy rødtopp, kom ut på Griegs forlag i Bergen i 1953. Også denne serien hadde et tjuetalls bind, som Saxegaard oversatte. Hun oversatte dessuten bøkene om Far til fire, ført i pennen av Gitte Palsby, basert på de populære filmene fra 1950-tallet. Disse bøkene ble også publisert på Griegs forlag i Bergen, fra 1960 og utover. Felles for alle disse oversettelsene var at det var lettbent litteratur som det ikke kan ha kostet særlig mye arbeid å oversette, så man kan tenke seg at det først og fremst var av økonomiske grunner at Saxegaard påtok seg dette arbeidet.
Når man unntar enkelte av barne- og ungdomsklassikerne, ser vi at disse forfatternes oversettervirksomhet stort sett holder seg innenfor det vi kan kalle populær- eller triviallitteratur. Tekstene byr ikke på de store litterære utfordringene, men det betyr ikke at de er dårlig skrevet eller dårlig oversatt. De er stort sett velformulerte og med et variert ordforråd. Det er tydelig at det er velutdannede kvinner som skriver. Det er lagt vekt på at skrivemåten skal være i pakt med innholdet, som stort sett dreier seg om en ung pikes utvikling, hennes møte med voksenlivet, med samfunnet og kjærligheten. Hvis vi sammenlikner de originalskrevne norske ungpikebøkene med de oversatte, ser vi at de som regel er holdt i samme tone, humoristisk, med mye bruk av moderne slang, for å vise at de unge pikene ikke er noen hengehoder, men følger med i tiden. Den norskskrevne og den oversatte litteraturen sto i dialog med hverandre, og hadde sikkert en gjensidig innflytelse. Både handlingsgang og skrivemåte virket velkjent for de unge leserne, og de tenkte høyst sannsynlig ikke over om forfatteren var norsk eller utenlandsk. Hvis man aksepterer at ungpikelitteraturen var en oppfordring til de unge leserne om å finne ut hvilke verdier de syntes var viktige i livet, kan vi si at disse forfatter-oversetterne var med på å skape en sjanger som hadde sin misjon i en viss periode på 1900-tallet, og som fremdeles kan fortelle oss noe viktig og interessant om den perioden.