«Detektivgenrens absolutt betydeligste representant i dag» — Maigret på norsk

Av Helle Waahlberg

Mange leser krim, men det er bare noen få detektiver alle vet hvem er. Ved siden av Sherlock Holmes og Hercule Poirot er Maigret en av disse. Politimannen Maigret, ikledd filthatt og ullfrakk og dampende på en pipe, løser kriminalsaker ved å gjøre seg kjent i stadig nye miljøer. Da de første Maigret-romanene kom på 1930-tallet, ble de nesten umiddelbart oversatt til norsk, og fortellingene hadde i det minste frem til 1980-tallet stor suksess i Norge.

Georges Simenon i 1965
Foto Wikimedia Commons

Belgieren Georges Simenon (1903–1989) regnes som den mest leste franskspråklige forfatteren i det 20. århundre. Den sjeldent produktive Simenon står bak over 200 romaner og noveller utgitt under eget navn mellom 1931 og 1972. Selv om han skrev både andre kriminalromaner og «psykologiske» romaner, er Simenon først og fremst synonymt med Maigret. Her skal det derfor hverken handle om norgesvennen Simenon på reise til Nordkapp[1] eller om romanen om passasjeren på hurtigruteskipet Polarlys,[2] men om de norske oversettelsene av de 75 romanene om Maigret.

Denne historien begynner i 1931 med at C. J. Hambro oversetter kriminalromaner som en avveksling fra stortingsdebattene, og slutter foreløpig i 2004 med at juristen Marit Blom, som en del av sitt mellomfag i fransk, beslutter seg for å gi ut alle Maigret-romanene på nytt. Mellom disse ytterpunktene utgir Dreyer fra 1950-tallet til 1980-tallet en serie Maigret. Det er Johan Falkenberg og Birger Huse som oversetter langt de fleste romanene, mens også Axel Amlie, Vera Debes, Anne Falkenberg, Tryggve Norum og Ronald Archer Arentz  står bak én eller flere norske Maigret-oversettelser. Hvem er så denne Maigret? Er han den samme på norsk og fransk? Hvorfor går romanene fra å være «detektivgenrens absolutt betydeligste representant i dag» til å være nesten umulig å få tak i?[3]

Hvem er Maigret?
Verden over finnes det lesere som kjenner kriminalfullmektig Jules Maigret, som vet at han bor sammen med sine kone på Boulevard Richard Lenoir i Paris, at han har kontor på 36, quai des Orfèvres og at han ringer Brasserie Dauphine for å bestille øl og baguetter med skinke når avhørene varer lenge. At romanfiguren er blitt en større kjendis enn forfatteren, gjorde Simenon til utgangspunkt for den metafiksjonelle romanen Les Mémoires de Maigret fra 1951, på norsk utgitt under tittelen Maigret ser tilbake i 1977.[4] I romanen er rollene byttet om: Her er Maigret fortelleren, og Simenons romaner gjenstand for undersøkelse. Som lesere får vi dermed innblikk i hvordan karakteren Maigret oppstod, idet forfatteren som kaller seg Georges Sim blander seg med politifolkene på quai des Orfèvres:

En formiddag da vi gikk ut for å ta vår aperitiff på Brasserie Dauphine, Lucas, Janvier og jeg, noe vi ofte gjorde, fulgte han efter oss.
Og en morgen, ved rapporten, fant jeg ham sittende i en krok på sjefens kontor.
Slik gikk det noen måneder. Da jeg spurte om han skrev noe, svarte han:
– Ja, populære romaner, stadig vekk, for å tjene til livets opphold. Fra klokken fire til åtte om morgenen. Jeg skal gå i gang med de halvlitterære romanene når jeg føler at jeg er kommet så langt.
(s. 23)

Pietre le Letton, original

Beskrivelsen svarer til Simenons virkelige karriere. Etter å ha begynt som journalist i La Gazette de Liège bare 16 år gammel, undersøkte han hva han kunne få i honorar for å skrive kioskromaner. Simenon konkluderte med at hvis han greide å gjøre ferdig en roman på tre dager, ville det være god betaling.[5] Og det er nettopp i kioskromaner som Simenon utgir under pseudonym at en person ved navn Maigret opptrer for første gang; som lege i Une Ombre dans la nuit (1929), og endelig som politietterforsker, riktignok i en birolle, i Train de nuit  (1930).[6] Det er derfor Pietr-le-Letton regnes som den første Maigret-romanen. Pietr-le-Letton kom ut i bokform på Fayard i 1931, men var allerede året før publisert som føljetong i forlagets ukeblad Ric et Rac.

Disse «halvlitterære» romanene er kriminalromaner karakterisert av en dobbel fortelling; en fortelling om etterforskningen og en gradvis fortelling om forbrytelsen. I Maigret ser tilbake, sier forfatteren dette til politifullmektigen:

– De skjønner, herr fullmektig, at de profesjonelle forbryterne, de interesserer meg
ikke. Deres psykologi byr ikke på noe problem. De er folk som driver sitt yrke, hverken mer eller mindre.
– Og hvem er det som interesserer dem?
– De andre. De som er laget som De og jeg, men som en vakker dag ender med å begå
et mord uten å være forberedt på det.
(s. 16–17)

At forbryterne er vanlige mennesker «som De og jeg» representerte utvilsomt et brudd med tidligere franske kriminalromaner, slik de var kjent i Norge. Pierre Souvestre og Marcel Allains suksesserie om Fantômas (1911–1913)[7] ble også populær i Norge, både gjennom oversettelsene (ved «M. H.», 19XX)[8] og Gaumonts filmserie som gikk på norsk kino i 1913–14. Hovedpersonen er en maskert og dermed ugjenkjennelig mesterforbryter. Også Eugène Sues Les Mystères de Paris (1842), som gjerne regnes som den første franske kriminalromanen, ble oversatt først til dansk og så til norsk (av Lina Krogh-Tonning i 1898). Dessuten utløste føljetongromanen en bølge av lokale varianter, slik at man i Norge skrev Bergens Mysterier, Kristiania Mysterier og Lillehavns Mysterier.[9] I Paris’ Mysterier bor forbryterne riktignok nesten side om side med oss andre, men alt ved deres liv er «særegent»: «Disse Mennesker har sine særegne Sæder, sine særegne Kvinder, sitt særegne Sprog, et mystisk Sprog, fullt av sørgelige Billeder og af Metaforer, der ligesom drypper af Blod.»[10] Denne nye typen kriminelle fordrer også en ny form for etterforskning. Simenon legger seg selv følgende ord i munnen i Maigret ser tilbake:

– Det faller meg vanskelig å bygge opp en person hvis jeg ikke vet hvordan han oppfører seg hvert øyeblikk på dagen. Jeg kunne for eksempel ikke skildre en millionær før jeg hadde sett ham sitte i slåbrok og spise sitt bløtkokte egg til frokost.
(s. 21)

Det samme gjelder for Maigrets «metode» som etterforsker. Mens han gjennomgående insisterer på å ikke ha noen «metode», gjør ethvert menneskelig møte Maigret henfallen til undring over hva slags person han har foran seg. Etterforskeren blir tung, fraværende og ikke så sjelden utilpass mens han forestiller seg hvordan menneskene lever utenfor hans kontor. Derfor oppsøker han også leilighetene de bor i, kaféene de går på, og restaurantene hvor de spiser lunsj. I motsetning til Sherlock Holmes, som leser menneskene og tingene de omgir seg med ved hjelp av sin science of deduction, er de hos Maigret så vidt opphavet til en følelse eller en intuisjon.

I likhet med Sherlock Holmes før ham, ble Maigret raskt en populær figur, og tre av de første romanene ble filmatisert så å si umiddelbart i Frankrike (1932–33).[11] Maigret-bøkene ble i begynnelsen ansett som «halvlitterære», men i takt med at de har kommet ut i stadig nye utgivelser, oversettelser til 54 språk, tegneserier, filmer og TV-serier, har Maigret banet seg vei inn i den franske litterære kanon. I 2003 utga den franske Pléiade-serien to bind Simenon-romaner i en tekstkritisk utgave som rommet fem Maigret-fortellinger, og i 2019 ble alle fortellingene gjort tilgjengelige i ti bind hos forlaget Omnibus.

C. J. Hambro og hans «hemmelige last»
Simenon og hans helts inntog i Norge foregår også i spennet mellom det populære og det litterære. Mannen som både sikret seg rettighetene til Simenons første romaner og selv oversatte dem, er ingen ringere enn daværende stortingspresident C. J. Hambro, han som senere ble hjernen bak Elverumsfullmakten som gjorde eksilregjeringen i London mulig. I et intervju med VG fra 1964 beskriver Simenon Hambro på denne måten:

A propos, er det sant at min gamle venn Monsieur Hambro er blitt noe i retning av en folkehelt i Norge etter krigen? (...) Og Simenon ler hjertelig i erindringen om den mangfoldige C. J. Hambro som før noen annen oppdaget de aller første Maigret-romanene og ble en av hans første oversettere, i begynnelsen av 1930-årene.[12]

I biografien forfattet av hans sønn, avsløres det at «(g)jennom en årrekke led CJH av noe han selv nærmest betraktet som en hemmelig last, og han hadde den sorteste samvittighet når han hengav seg til den. Denne lasten var kriminalbøker som han leste med gutteaktig begeistring».[13] Hambro kom i Paris over Pietr-le-Letton og likte den så godt at han skrev til Simenon og sikret seg retten til de åtte første romanene under utgivelse hos Fayard. Til historien hører det også at Harald Grieg i Gyldendal gjennom Simenons agent forsøkte å skaffe seg rettighetene til Maigret, men at Hambro hadde vært tre uker tidligere ute .[14] Det var derfor Some & Cos forlag som utgav ni Maigret-romaner mellom 1931 og 1933. Dermed ble Avdøde Herr Gallet og Den Gule hund i 1931 de aller første oversettelsene av Maigret. Raskt kom det så oversettelser til italiensk, nederlandsk, engelsk, spansk, portugisisk, dansk (1932), tsjekkisk (1933), tysk, svensk (1934) og japansk (1935).[15] Etter å ha kjøpt opp Some, utgav Aschehoug én roman i 1934, før Gyldendal gav ut ni andre romaner i 1935 og 1936.

Fayard-romanene ble alle oversatt av C. J. Hambro. På kolofonsiden står det «Autorisert oversættelse ved», en formulering som signaliserer etterrettelighet, men står i kontrast til anonymiseringen av oversetteren selv, som først signerer med initialene J. I., og siden med det mer gjennomskuelige C. J. H. Det ser ut til at disse signaturene er forbeholdt Hambros «hemmelige last» i og med at oversettelsene av kanoniske verker som Victor Hugos Syttenhundreogtreognitti (1930) og Charles Dickens’ Pickwick-klubbens efterlatte papirer (1937) er signert «C. J. Hambro», da uten at oversettelsene er «autorisert». Flere av romanene oversatt av høyremannen Hambro ble utover 1930-tallet også distribuert som føljetonger i arbeiderpressen og i Morgenbladet uten at oversetteren nevnes.[16] Hverken da eller nå var det likevel noen tvil om hvem som stod bak de norske Maigret-romanene.[17] Om Hambro skriver Per Egil Hegge at «(h)an var notorisk pengelens, og det regnes som et historisk faktum at han oversatte Georges Simenon på Stortingets presidentplass».[18]

Distribusjonen av Maigret i Norge speiler den franske distribusjonen både kronologisk – romanene foreligger i norsk oversettelse kort tid etter at de har kommet ut i Frankrike – og ved at de gjøres tilgjengelige både som bøker og som føljetonger i avisene. Some & Co bruker også de samme illustrasjonene på omslaget som de franske utgavene. Er fortellingene om Maigret også de samme på norsk og fransk? Av kriminalromaner kunne en forvente at utfordringene for oversetteren ville være å finne norske uttrykk for ulike våpen eller teknisk politiarbeid. Hos en politimann som for det meste etterforsker inne i sitt eget hode, er det imidlertid lite av dette. Det er tre helt andre områder som peker seg ut som utfordrende i oversettelsen, nemlig mat og drikke, stilnivået i fortellingen og gjengivelsen av Simenons spesielle bruk av verbformen imparfait.

Café crème på La Coupole
Fortellingene om Maigret har et tidløst preg. Det er så å si ingen referanser til nyhetssaker eller til politikk. Romanene er likevel tydelig forankret i Paris og dagliglivet i Frankrike, hvor særlig matkulturen kan være en utfordring for oversetteren, ikke minst i en tid før «alle» har vært på ferie i Frankrike, og franske bakervarer blir solgt på annethvert gatehjørne i Oslo. La oss derfor bli med Maigret på kaféen La Coupole på Montparnasse i Paris:

Une drôle de figure lasse et nerveuse. A côté d’elle, elle avait posé un carnet de croquis. Et, au milieu des gens prenant des apéritifs à dix francs pièce, elle buvait un verre de lait et mangeait un croissant.
A une heure! C’était évidemment son déjeuner. Elle en profitait pour lire un journal russe que l’établissement mettait à la disposition de ses clients.
(...)
– Un café crème ...
La voix partait du coin où était installé l’homme au yogourt. Le garçon haussa les épaules en regardant Maigret, cria vers le guichet du fond:
– Un crème! ... Un ...
Et tout bas à l’adresse du commissaire:
– Le voilà servi jusqu’à sept heures du soir... C’est comme l’autre là-bas...
Son menton désignait la Russe.
(...)
– Un yogourt et un café crème ... Trois et un cinquante, cela fait quatre cinquante ...
– Pardon... Donnez-moi des sandwiches de caviar ...
(La Tête d’un Homme, 1931, s. 65–78)

Hambro:

Et underlig træt og nervøst ansikt. Ved siden av seg hadde hun lagt en skissebok. Og midt iblandt mennesker som drak apéritifer til 10 francs stykke, sat hun med et glas melk og spiste et horn.
Klokken 1! Det var åbenbart hennes lunch. Hun benyttet anledningen til å læse en russisk avis som etablissementet holdt for sine gjester.
(...)
«En café-crème ...»
Stemmen kom fra kroken hvor mannen med yoghurten satt. Opvarteren trak på skuldrene, så på Maigret og ropte gjennom luken:
«En crème!... En...!»
Og ganske lavt, henvendt til Maigret:
«Nå sitter han med den til klokken syv iaften .... Det er akkurat som med hun derhenne ...» Han pekte på russerinnen.
(...)
«En yoghurt og en kaffe med fløte ... Tre og enfemti, det blir fireogenhalv ..»
«Unskyld ..., gi mig smørbrød med kaviar ...»
(Det gjelder et liv, 1934, avisføljetong)[19]

For 1930-tallets norske lesere må franske uttrykk som apéritif, croissant, café crème, yogourt og sandwich ha fremstått som eksotiske. I oversettelsen er noen beholdt, andre fornorsket. Dermed er det vanlige blitt uvanlig og det uvanlige vanlig. Et horn og et glass melk til lunsj høres akseptabelt ut i norske ører, i Oslo-frokostens storhetstid var det kanskje til og med ekstravagant, mens for Maigret og hans landsmenn representerer croissant og melk klokken ett den ytterste fattigdom. De hjemlige «smørbrød» i stedet for de fremmede sandwiches blir likevel luksuriøst siden det er med kaviar. Ved å beholde «aperitif», «yoghurt» og «café-crème» gir Hambro leserne, om ikke et virkelig besøk på La Coupole, så i det minste et pust fra Paris. Når leserne så undrer seg over og gjetter betydningen av de fremmedklingende ordene, går de inn i samme rolle som Maigret, som undrer seg over melk til lunsj og kaféens kosmopolitiske publikum. Til slutt får de også en slags forklaring på hva café crème er i Hambros «kaffe med fløte». Det er lett for en moderne leser å innvende at café crème nå lages med melkeskum. Navnet «café crème» kommer imidlertid av at kaféene, og dermed kanskje også La Coupole i 30-årene, opprinnelig serverte kaffen med pisket crème fraîche, nettopp en slags «kaffe med fløte» på fransk maner.

Maigret som melodrama
Romanen scenen over er hentet fra, har på fransk tittelen La tête d’un homme, som viser til at en forbryter risikerte å miste hodet i giljotinen hvis han ble idømt lovens strengeste straff. Hambros norske tittel er den mer melodramatiske og eksplisitte formuleringen Det gjelder et liv. Den franske tittelen er karakteristisk for Simenons språklige stil. Beskrivelsene av menneskene og miljøene som omgir dem leveres i korte avsnitt uten utfyllende beskrivelser Når det gjelder stilnivået er det tett opptil det som gjerne omtales som «standard» fransk; det er ikke preget av lange perioder eller utstuderte «litterære» vendinger og heller ikke av slang eller vulgære uttrykk. Som nevnt er forbryterne i Maigret-fortellingene som «De og jeg», og de snakker derfor ikke noe særegent språk med «Metaforer, der ligesom drypper af Blod». Det er det heller ikke i Hambros versjon, men flere nøytrale og dagligdagse franske uttrykk er blitt mer markerte på norsk. Eksemplene nedenfor er hentet fra L’Affaire Saint-Fiacre (1932) som på norsk har blitt til Døden i kirken (1933):

Remarquez que cela ne m’empêchait pas d’être copain avec l’ancien curé ... Mais celui-ci ...
(s. 20)

De skjønner at det hindret ikke at jeg var gode busser med den forrige sognepræsten ... Men denne her ...!
(s. 18)

*

Mon amie! Je l’ai laissée dans son lit, à Moulins ... Elle est capable, tout à l’heure, de louer une voiture et d’accourir... C’est complet, quoi!
(s. 35)

«Min veninde! Jeg lot hende bli i sin seng i Moulins ... Hun er i stand til nårsomhelst å leie en bil og fare efter meg. Det er topmålt er det!»
(s. 34)

*

Et le gamin qu’était Maigret en ce temps-là regardait de loin, avec respect, la voiture d’enfant poussée par une nurse, dans le parc.
(s. 32)

Og Maigret som dengang var en liten skøiergut, stod på avstand og så på en barnevogn som blev skjøvet frem av en pleierske i parken.
(s. 31)

I alle eksemplene over har sjargong erstattet upåfallende uttrykk fra dagligtalen. Denne forskyvningen av stilnivået gir fortellingen et mer folkelig preg og plasserer den, for 1930-tallets leser, tydeligere i samtiden. Sammen med flere mindre justeringer i teksten bidrar sjargongen også til at utsagnene fremstår mindre subtile. Med utropstegn etter «Men denne her ...!» fremstår den nye presten som mindre sympatisk. At tout à l’heure («om litt») er blitt til «nårsomhelst», gjør at «veninden» virker enda mer hysterisk. I det siste eksempelet er forskyvningen enda større. Mens en gamin de Paris gjerne assosieres med en som gjør rampestreker, fremstår den unge Maigret i den franske teksten som en landsens sjenert gamin som holder seg i bakgrunnen på slottet hvor faren arbeider. I den norske teksten er han blitt en «skøiergut», en betydning som forsterkes ved at syntagmet avec respect er utelatt.

Siden Maigrets «metode» baserer seg på observasjon av egne og andres følelser, er det interessant at følelsene i den norske teksten fremstår som mer intense. Forskyvningene er sjelden så store som i eksempelet under, hvor munkenes tro fra «utilnærmelig» blir til «blodtørstig». Det franske ordet farouche betyr i dagligtalen «folkesky» eller «utilnærmelig», mens det i litterær stil er synonymt med féroce, som kan oversettes med «blodtørstig».[20]

Il regarda le curé en face. C’était un homme de trente-cinq ans aux traits réguliers mais si graves qu’ils évoquaient la foi farouche des moines d’autrefois.
(s. 18)

Han så presten ret ind i ansigtet. Det var en mand på en femogtredive år, med regelmæssige træk, men så alvorlig at han mindet om fordums munkers blodtørstige tro.
(s. 15)

I enkelte scener fremstår likevel den norske teksten som en melodramatisk versjon av den franske.

Une fois de plus, Maigret sentit la fatigue de Saint-Fiacre. Quant au prêtre, il était atterré et ses doigts s’agitaient sur son bréviaire.
Excusez-moi de vous déranger ...
Cela fit l’effet d’une ironie et pourtant ce n’était pas voulu. Mais dérange-t-on des gens aussi inertes que des objets?
(s. 95)

Endda en gang følte Maigret hvor træt Saint-Fiacre var. Hvad præsten angår stod han som naglet til jorden, og hans fingre, som holdt breviaret, skalv.
«Undskyld, hvis jeg forstyrrer ...»
Det virket som ironi hvilket slet ikke var tilsigtet. Kan man idethele forstyrre mennesker som er like ubevægelige som liggendefæ?
(s. 96)

I Simenons tekst er ordforrådet hentet fra et lite ladet hverdagsspråk. Presten er atterré (slagen) og fingrene s’agitaient (trommet) på breviaret. I Hambros versjon fremstår scenen langt mer dramatisk, idet presten er «naglet til jorden», som Jesus er naglet til korset, med fingre som «skalv», slik menneskene i Bibelen skjelver når Gud viser sitt nærvær. Det høyst nøytrale objets (gjenstander eller ting) blir på norsk beriket med den bibelske referansen i uttrykket «liggendefæ».[21]

Til sammen gjør disse forskyvningene at personene i den norske teksten fremstår tydeligere, med grovere karaktertrekk og, ikke sjelden, som mer lidenskapelige enn i den franske originalen. Teksten nærmer seg derfor kodene for populærlitteratur. Beskrivelsene er mer spektakulære uten nødvendigvis å være konsistente fra scene til scene. Vi ser aldri noe mer til det «blodtørstige» hos presten, han er hverken skyldig eller blir uskyldig dømt, slik scenen over kunne få oss til å tro, og Maigret gjør ingen skøyerstreker. Som i føljetongromanen er det den umiddelbare effekten av en scene som trumfer fortellingen som helhet.

Etterforskning med pauser
Et særtrekk ved Simenons stil er hans spesielle bruk av verbformen imparfait.[22] Vekslingen mellom fortidsformene imparfait og passé simple i fortellinger på fransk uttrykker ikke først og fremst en forskjell i tid, men to ulike måter å betrakte handlingen på (det lingvistene kaller aspekt). I og med at passé simple uttrykker avgrensede og avsluttede handlinger, har fortellinger – og særlig kriminalfortellinger – en overvekt av passé simple i forhold til imparfait. En handling i imparfait strekker seg over et lengre, ofte ubestemt, tidsrom. Dette kommer tydelig frem i eksempelet fra Det gjelder et liv over. De to imparfait-formene i «elle buvait un verre de lait et mangeait un croissant», er på norsk gjengitt med «sat hun med et glas melk og spiste et horn». For å gjengi den iboende betydningen av imparfait på norsk, tyr man til omskrivninger slik som «sat og spiste». Mer utfordrende er det å skulle oversette de tilfellene der Simenons bruk av imparfait bryter med vanlige grammatiske regler.

Il est vrai que quelques secondes plus tard il retrouvait l’avocat assis à sa propre place, à côté du comte de Saint-Fiacre.
(L’Affaire Saint-Fiacre, s. 133)

Men et par sekunder senere opdaget han advokaten på sin egen plads, ved siden av greven av Saint-Fiacre.
(Døden i kirken, s. 137)

I den franske setningen ville den kanoniske verbformen vært passé simple (retrouva) i stedet for imparfait (retrouvait), og det er nettopp en betydning tilsvarende retrouva som ligger i det norske «opdaget». Simenons valg av imparfait gjør både at fortellingen settes på pause, og at leseren ser handlingen «innenfra», altså gjennom Maigrets øyne. Sammensmeltningen Maigret, leseren og personene som observeres er enda tydeligere i følgende eksempel:

Maigret grommela
Parbleu!
Et il pensait très exactement
Toi, mon bonhomme, tu as de la chance si avant cinq minutes tu ne reçois pas sur la figure la main du monsieur avec qui tu parles d’une voix si suave.
Les joueurs de billard continuaient à tourner autour du tapis vert. Quant à la femme, elle se levait, laissait son sac à main sur la table et s’en allait vers le fond de la salle.
Encore une qui se met le doigt dans l’oeil. Une idée lumineuse vient de la frapper. Est-ce que Métayer n’est pas sorti pour lui parler dehors sans témoin? Alors elle part à sa recherche.
Et Maigret ne se trompait pas. La main sur la hanche, la femme allait et venait, en quête du jeune homme.
(s. 134)

Maigret brummet:
«Det var som pokker!»
Og han tenkte nøiagtig:
«Du er svineheldig, du, min gode mand, hvis du ikke inden fem minuter får en over snuten av den herre du snakker til med så glat stemme ...»
Billiardspillerne vedblev å vandre rundt det grønne klæde. Hvad kvinden angår, så reiste hun seg, lot vesken ligge og gik bort mot bakgrunden av lokalet.
«Endda en som er på helt galt spor. Hun er blit slåt av en lysende tanke. Er ikke Métayer gåt ut for at jeg skal kunne snakke til ham uten vidner? ... Så drar hun efter ham!»
Og Maigret tok ikke feil. Med hånden i siden gik donnaen frem og tilbake og så efter den unge mand.
(s. 138–139)

Dette avsnittet er et godt eksempel på Maigrets «metode», nemlig erkjennelser som sakte trer frem i bevisstheten når etterforskeren forstår personene rundt seg. Imparfait-formen «il pensait» stopper selve handlingene for å ta leseren med inn i Maigrets tanker. Det som skjer i kaféen foregår også som i en slags sakte kino som vi kan skimte fra øyekroken til Maigret: «Quant à la femme, elle se levait, laissait son sac à main sur la table et s’en allait vers le fond de la salle.» Denne effekten er vanskelig å gjengi bare med de norske uttrykkene «tenkte», «reiste seg», «lot ligge» og «gik bort». Hambro har her valgt å markere Maigrets tanker – eller tankelesning – med anførselstegn og å legge inn pausetegn. Dermed får også den norske leseren del i effekten av Simenons imparfait, selv om den litterære signaleffekten blir borte.

Johan Falkenberg: Maigret kommer tilbake
Da forlaget Fayard i 1934 ga ut romanen med den enkle tittelen Maigret, var den tenkt som den siste i serien, og politifullmektigen opptrer her som pensjonist. Flere aviser bønnfalt imidlertid Simenon om å skrive mer om den populære etterforskeren, og i 1939 gjenoppstod han i en serie noveller publisert i Paris-Soir og Police Roman. Novellene ble så utgitt i bokform av forlaget Gallimard mellom 1942 og 1944. I 1944 henvendte den dansk-franske forleggeren Sven Nielsen seg til Simenon for å be ham skrive forordet til den første romanen i en serie kriminalfortellinger han ville utgi på sitt eget nystiftede forlag Presses de la Cité, en oversettelse av norske Arthur Omres Flukten (1936).[23] Simenon skrev innledningen, og Nielsen og han ble venner. Nielsen kjøpte rettighetene til alle Simenons romaner og overtalte forfatteren til å skrive mer om Maigret. Det er også Nielsen som foreslo å markere at det dreier seg om en serie, ved at alle titlene på romanene inneholder «Maigret». Serien ble raskt en gullgruve for forlaget.[24]

Det er umiddelbart noen paralleller mellom denne historien og historien om hvordan Maigret gjenoppstod i Norge. Dreyers forlag overtok rettighetene til Maigret og gav ut den nye serien, hvor redaktør Johan Falkenberg fra 1970 integrerte de første romanene i ny oversettelse. Serien ble presentert med forsideillustrasjoner av Harald Damsleth og navnet Maigret i store fargesprakende bokstaver som overskygger forfatternavnet, som i den franske utgaven. Også i Norge ble Maigret en så stor suksess at VG i 1964 kunne skrive om «menigheten Maigret»[25], og serien ble en viktig inntektskilde for forlaget.[26] Falkenberg var også oversetter fra fransk og spansk og skrev egne reiseskildringer. Han tiltrodde hverken seg selv eller andre å gjøre Hambros bragd etter og alene oversette i takt med den produktive Simenon. Derfor er det hele syv oversettere som hos Dreyer gjør Maigret tilgjengelig for norske lesere, selv om Falkenberg selv og Birger Huse dominerer bildet. Blant oversetterne finner vi filologer som Axel Amlie og Tryggve Norum, kjent for å ha oversatt samtidsforfattere som henholdsvis Louis-Ferdinand Céline og Eugène Ionesco og klassikere av Gustav Flaubert og Honoré de Balzac i tillegg til kriminalromaner. Samtidig ser oversetterne Vera Debes og Ronald Archer Arentz ut til å ha spesialisert seg på kriminal- og populærlitteratur. I en artikkel fra 1964, skriver Falkenberg følgende om å oversette Simenon:

Simenon anbefales som lesestoff for utlendinger som ikke har nådd altfor langt i studiene. Hans språk er klassisk rent og klart, og det er fremfor alt enkelt, frasefritt og ukunstlet. Tilsynelatende lett å oversette fordi det så å si aldri byr på de innfløkte periodene med vidløftige konstruksjoner som er alle oversettere fortvilelse. Men et ord for meget, eller et litt for sterkt uttrykk og virkningen er ødelagt. Her gjelder det i høyeste grad at den gode oversettelse er den hvor man overhodet ikke merker noe til oversetteren. Og det er ikke alltid så lett som det låter.[27]

I innledningen til nyoversettelsen av Pietr-le-Letton, skriver Falkenberg: «De førti år som er gått siden dengang, har gjort det nødvendig å oversette boken på ny, men det minsker ikke Hambros fortjeneste av å ha introdusert Simenons forfatterskap i Norge.»[28]

Hvis vi sammenlikner Falkenbergs nyoversettelser av de første Maigret-romanene med Hambros oversettelser, ser vi tydelig at Falkenberg har lagt vekt på å gjøre språket «rent og klart». Den melodramatiske tittelen Det gjelder et liv er blitt til den saklige Maigret og den dødsdømte.[29] La oss besøke La Coupole igjen:

 Et underlig trett og nervøst ansikt. Ved siden av seg hadde hun lagt en skissebok. Og midt blant mennesker som tok aperitiffer til ti francs stykke satt hun og drakk et glass melk og spiste et horn til.
Klokken ett! Det var sikkert hennes lunsj. Hun benyttet anledningen til å lese en russisk avis som kaféen holdt for sine gjester.
(...)
En café-crème ...
Stemmen kom fra kroken hvor mannen med yogurten satt. Oppvarteren trakk på skuldrene, så på Maigret og ropte mot luken i bakveggen:
En crème! En!
Og ganske lavt, henvendt til Maigret:
Nå blir han sittende med den til klokken syv i kveld. Akkurat som hun der borte ...
Han nikket mot russerinnen.
(...)
En yogurt og en kaffe med fløte ... tre og en femti, det blir fire og en halv.
Å unnskyld, la meg få noen smørbrød med kaviar ...
(s. 57–70)

Mens Falkenberg har beholdt Hambros oversettelser av mat og drikke, trer stedet hvor handlingen foregår tydeligere frem i den nye oversettelsen. Hambros «etablissementet» er blitt til det mer entydige «kaféen» og om «luken» kelneren roper bestillinger til kjøkkenet gjennom, presiseres det at den er «i bakveggen». Falkenberg velger også det mer direkte og franskklingende «som tok aperitiffer» som oversettelse av «prenant des apéritifs» i stedet for Hambros norskere «som drakk aperitiffer». I den nye oversettelsen kommer leseren enda nærmere omgivelsene på La Coupole i Paris, samtidig som følelsen av fremmedhet forsterkes. Selv om forskjellene er subtile, kommer leserne på denne måten også enda nærmere Maigret.

Språket i Falkenbergs oversettelser er også gjort mer «klassisk rent», idet sjargongen er erstattet med mer dagligdagse uttrykk. «Gode busser» er blitt til «kamerat» (s. 16), «Det er topmålt, er det!» til «Det er bare det som mangler!» (s. 28) og «en liten skøiergut» til «den vesle gutten» (s. 26). Tittelen på romanen Maigret og mordet i kirken gir også leseren mer entydig informasjon enn Hambros Døden i kirken eller Simenons L’Affaire Saint-Fiacre.

Når det gjelder beskrivelsene av følelser ligger Falkenbergs tekst lenger fra den franske originalen. La foi farouche des moines (munkenes utilnærmelige trosutøvelse) er om ikke så dramatisk «blodtørstig» som hos Hambro, så i det minste en karakteristikk ved «fanatiske munker» (s. 13).

Hambros bibelske register blir hos Falkenberg erstattet av en insistering på død og ødeleggelse.

Igjen følte Maigret hvor dødstrett Saint-Fiacre var. Hva presten angikk, så virket han sønderknust, der han stod og famlet med fingrene på bønneboken.
– Unnskyld at jeg forstyrrer Dem ...
Ordene virket som ironi men det var ikke tilsiktet. Kan man forstyrre mennesker som er så ubevegelige som døde gjenstander?
(s. 78)

Hambros oversettelse og det mer ladede ordvalget kunne leses som en måte å skrive Maigret-romanene inn i populærlitteraturen på. I en roman hvor det eneste dødsfallet – som Falkenberg allerede i tittelen erklærer for mord – finner sted helt i begynnelsen av fortellingen, legger oversettelsen i et kort avsnitt to ganger til ordet «død» i tillegg til det pleonastiske «sønderknust». Denne gjentatte påminnelsen om hva som er kriminalromanenes kjerne, nemlig mordet, kan derfor leses som en måte å skrive Maigret enda tydeligere inn i kriminalgenren.

Selv om han kvalifiserer Simenons språk som «ukunstlet», er Falkenberg tydelig bevisst på forfatterens spesielle bruk av imparfait:

Men i neste øyeblikk fant han advokaten sittende på sin egen stol ved siden av Saint-Fiacre.
(s. 110)

Til det perfektive «fant», som er en mer direkte oversettelse av retrouvait enn Hambros «opdaget», har oversetteren her lagt til presens partisippet «sittende». Partisippformen, i likhet med imparfait, gjør handlingens varighet lengre. Dermed oppstår det en pause i handlingen, men til forskjell fra den franske teksten, hvor det er Maigrets observasjon som stopper opp og utvides, er det her advokaten som har blitt «sittende» over et lengre tidsrom.

Falkenberg beholder Hambros pausetegn og markerer typografisk at det er snakk om to forskjellige personers tanker Maigret får tilgang til. Samtidig legger han inn enda en pause, også her ved å bruke presens partisipp.

– Javisst! brummet Maigret.
Og han tenkte akkurat følgende: «Du er heldig, min gode mann, hvis du ikke innen fem minutter får neven til den mannen du snakker så søtt til, rett i fleisen ...»
Biljardspillerne drev på med å kretse rundt den grønne duken. Og damen som hadde vist slik interesse for dem, reiste seg, lot vesken bli stående på bordet og gikk inn i bunnen av lokalet.
– Også en som er fullstendig på villspor. Nå har det vel slått henne at Métayer sikkert gikk ut for å treffe henne utenfor, uten vidner? Derfor går hun nå ut for å lete efter ham ...
Og Maigret tok ikke feil. Med hånden på hoften gikk damen omkring og så efter den unge mannen!
(s. 111)

Mens Hambro har fått æren for å ha bragt Maigret til Norge, er det utvilsomt takket være Falkenberg at fullmektigen kommer tilbake og blir mer populær enn noensinne.

«Godt oversatt av Birger Huse»
Ved siden av, og parallelt med, Johan Falkenberg, er det en annen oversetter som utmerker seg med et høyt antall Maigret-oversettelser, nemlig Birger Huse. «Godt oversatt av Birger Huse, en av vårt lands mest trofaste Simenon-dyrkere», skriver Philip Houm i sin anmeldelse av Maigret i New York. «Godt oversatt av Birger Huse» er en formulering som konkluderer flere av anmeldelsene av Maigret-romanene. I slutten av franskstudiene oversatte Huse noen bøker i Ponson de Terrails Rocambole-serie, men det var hans første Maigret-bok, Maigret går på bar, som ble hans første «ordentlige oversettelse».[30] Senere skulle Huse komme til å oversette kanoniske verker som Honoré de Balzacs Illusions perdues (1837) og Gustave Flauberts Madame Bovary (1857).

Huses formulering av hva som utgjør en god oversettelse sammenfaller i stor grad med Falkenbergs: «Kravene til god oversettelse er vel tilnærmet konstante. Det dreier seg om å gjengi forfatterens mening og intensjoner og i størst mulig grad å gjenspeile stil og uttrykksmåte, med færrest mulig feil og omtrentligheter.»[31] Når det gjelder hans egne Maigret-oversettelser, trekker Huse frem to områder som han i ettertid anser som mindre heldige, nemlig politititlene og miljøskildringene.[32]

Oversettelsene av politititlene sammenfaller for det meste med valgene foretatt av hans forgjengere og etterfølgere. «Commissaire Maigret» heter på norsk «Fullmektig Maigret», uten at de fleste leserne har noe begrep om hva en commissaire eller en «fullmektig» egentlig er. Leserkontrakten i Maigret-romanene er ikke basert på innsikt i «ekte» politiarbeid. Realismen i fortellingene bygger heller på karakterene og miljøets troverdighet. At Maigret er i starten av 40-årene i de første romanene og i midten av 50-årene i de siste, utgitt nesten førti år senere, ser derfor ikke ut til å være til hinder for karakterens realisme. Tatt i betraktning det store antallet romaner er det nettopp en fordel at de kan leses uavhengig av hverandre og i tilfeldig rekkefølge.

Likevel er det nettopp en av forskjellene mellom 1930-tallets og 1950-tallets Maigret-romaner som kan forklare Huses oversettelser av miljøskildringene. Romanene utgitt av Fayard er bygd opp etter samme mønster. Maigret blir bedt om å løse en kriminalsak i et lite bemerkelsesverdig miljø, og ved å observere miljøet og menneskene som befolker det, tviler han seg frem til hvem som er den skyldige. I Maigret-serien utgitt av Presses de la Cité, gjør forfatteren ofte et poeng av å avvike fra denne formelen. Maigret tilbringer ferien i Paris og etterforsker en sak ved å lese avisene (Maigret morer seg), fru Maigret besøker sin søster i Alsace og har dermed ikke velsmakende måltider klare hver gang Maigret kommer hjem til leiligheten på Boulevard Richard Lenoir (Maigret har skrupler), og den pensjonerte Maigret blir bedt om å løse en sak på den andre siden av Atlanteren (Maigret i New York). Den første romanen Huse skulle komme til å oversette, Maigret au Picratt’s (1951), foregår i et miljø som er alt annet enn upåfallende, nemlig på Pigalle i Paris, som verden over var eller er kjent for sine strippebarer. Huse bemerker selv at «(h)vis forlagsredaksjonen i Dreyer hadde vridd sine hjerner for å finne ut hvem som best kunne oversette slik uhumskhet, så hadde de ikke funnet noen god løsning. De valgte en pyntelig og sjenert ung mann som knapt hadde sett en bar fra fortauet!».[33] Fra romanens første side er det klart hva slags miljø vi har å gjøre med:

L’enseigne rouge du Picratt’s était une des rares du quartier à être encore allumée et mettait comme des flaques de sang sur le pavé mouillé.
(s. 7)

Det røde neonskiltet utenfor «Picratt’s bar» var et av de få som ennå lyste, og gjenskinnet på de våte brosteinene virket som blodflekker.
(1980 [1953], s. 7)

Det er natt, og klubben som står i sentrum av fortellingen blir umiddelbart assosiert med blod. Navnet på baren uttales på samme måte som picrate, på fransk slang for billig og dårlig rødvin, og gir dermed en indikasjon på at handlingen foregår i et miljø hvor man drikker først og fremst for å bli beruset. Kanskje gav den mer nøkterne tittelen Maigret går på bar i 1953 norske lesere liknende assosiasjoner.

Oversetterens bluferdighet slår heldig ut i en scene hvor Maigret fremstår som alt annet enn sympatisk for moderne lesere. En av de to dødes venner er kalt inn til avhør.

– La comtesse était ta maîtresse?
– Elle était ma protectrice.

Il prononçait ces mots avec la voix, l’accent d’un pédéraste.

– Cela veut dire que tu ne couchais pas avec elle?
(s. 116)

– Var grevinnen din elskerinne?
– Hun var min beskytterinne.
– Vil det si at du ikke lå med henne?
(s. 112)

Den nedsettende kommentaren om karakterens homoseksualitet («Han uttalte ordene med en pederasts stemme og aksent»), er rett og slett utelatt i den norske versjonen. Også i det videre forhøret fremstår Maigret som noe høfligere på norsk enn på fransk.

– Tu es pour hommes?

Au fond, comme toutes les tapettes, il en était fier, et un sourire involontaire se dessina sur ses lèvres trop rouges. Qui sait si cela ne l’émoustillait pas de se faire houspiller par de vrais hommes?
(s. 116)

­              – Er du homoseksuell?

Det var tydelig at han var stolt av det. De altfor røde leppene krummet seg svakt i et ufrivillig smil. Det var uten tvil en nytelse for ham å bli herset med av virkelige mannfolk.
(s. 113)

Selv om homofobien er tydelig på begge språk, fremstår den som hakket verre på fransk. Den norske teksten foretrekker det mer nøytrale «Er du homoseksuell?» fremfor det frekkere spørsmålet «Tu es pour hommes?», («Har du deg med menn?»). Mens Simenon lar Maigret betrakte den mistenkte som en foraktelig representant for alle homofile («comme toutes les tapettes, il en était fier»; «som alle sopere, var han stolt av det»), fremstår han hos Huse som ynkelig først og fremst i kraft av seg selv («han var stolt av det»). Det samme kan vi observere når fullmektigen som vi har lært å kjenne som sympatisk, kommer med knapt tilslørte trusler om politivold.

– (...) Et ce ne sera pas avant d’avoir laissé mes inspecteurs s’expliquer avec toi.
– Vous voulez dire qu’ils me frapperont?
– Ils feront ce qu’ils auront envie de faire.
– Ils n’en ont pas le droit.
– Et toi, tu n’as pas le droit de salir le paysage.
(s. 117)

– (...) Men først kommer folkene mine til å ta en prat med deg. Forstått?
– Mener De at de vil slå meg?
– De gjør det de har lyst til.
– De har ikke lov til å slå!
– Og du har ikke lov til å skjemme ut landskapet.
(s. 114)

I det uformelle registeret Maigret har anlagt under avhøret, betyr «s’expliquer avec toi» eksplisitt å banke opp noen (jf. Larousse Familier: «Se battre : Ils sont allés s'expliquer dehors»). I den norske teksten fremstår Maigret som mildere, mens den mistenkte fremstår som mer skrullete når han spør «Mener De at de vil slå meg?» og gjentar «De har ikke lov til å slå!» med et utropstegn som ikke er der i originalen. Om disse justeringene var et utslag av den unge oversetterens bluferdighet, er resultatet antakelig en medvirkende årsak til Maigrets vedvarende popularitet. Mens romanen fortsatt er trygt plassert i kriminalgenren, blir det vulgære ved miljøet og det usympatiske ved Maigret tonet ned.

Huse selv skiller mellom Maigret og de senere, mer litterære oversettelsene han gjorde. «Simenon, det gikk jo mere på farta, det var greit», bemerker han mens han snakker om vanskelighetene ved å oversette Madame Bovary.[34] Siden Flaubert og Simenon begge er kjent for å en spesiell bruk av imparfait, er det bemerkelsesverdig at denne effekten ikke er forsøkt gjengitt i Maigret-oversettelsene.

Følgende eksempel på en simenonsk imparfait finner vi i en av Huses senere oversettelser, Maigret i New York (1964:

Les deux hommes échangeaient un regard que Maigret notait à tout hasard, incapable qu’il était de l’analyser sur-le-champ, mais en se promettant bien de le comprendre plus tard.
(Maigret à New York, 1947, s. 58)

De to mennene vekslet et blikk som Maigret merket seg. Han var ikke i stand til å tolke det på stedet, men lovet seg selv å gjøre det senere.
(s. 51)

Her understrekes de to overraskende imparfaitene av en, til Simenon å være, uvanlig lang periode som setter handlingen, å veksle blikk, som vanligvis bare varer nettopp et øyeblikk, på pause. Denne pausen gir Maigret rom for å registrere hele den da uforståelige scenen for å undersøke den senere. Handlingen fremstår i den norske teksten som mer oppstykket. Maigrets tanker er delt mellom to uavhengige perioder, mens de i den franske teksten flyter sammen. Ved å viske ut effekten av den typiske simenonske imparfait-bruken forenkler dette grepet de mest litterære trekkene ved fortellingene. De kortere setningene sammenfaller med normene for norsk populærlitteratur og gjør at «man overhodet ikke merker noe til oversetteren», slik redaktør Falkenberg definerte den gode oversettelse.

Vi har sett hvordan Hambros og Falkenbergs oversettelser på hver sin måte gjorde Maigret-romanene til mer typiske kriminalromaner. Det samme kan sies for Huse, som gjør den mest vulgære Maigret-fortellingen mer lik de andre og antakelig mer akseptabel for det lesende publikum i Norge.

Maigret kommer og går igjen
Historien om Maigret i Norge kunne på mange måter ha sluttet med Dreyers serie. Historien om store opplag og mye oppmerksomhet slutter i hvert fall en gang på 1980-tallet. Men i 2004 ble det utgitt to bind med til sammen seks Maigret-romaner utenfor den litterære offentligheten. Oversetteren, Marit Blom, valgte å ta et mellomfag i fransk ved siden av jobben som jurist, og oversettelsen av Maigret var i første omgang en del av dette studiet. Rotunden er ektefellens forlag, som hovedsakelig utgir reklame.[35] I begge utgivelsene står det at det dreier seg om «en ny norsk serie som tar sikte på å utgi samtlige Maigret-romaner i kronologisk rekkefølge. Flere av romanene har tidligere vært utgitt i Norge, men de årene som er gått siden de sist ble utgitt i Norge, har gjort det nødvendig å oversette dem på nytt».[36] Imidlertid stoppet serien etter to bind, som hver kom ut i et opplag på tusen eksemplarer.[37] Forsidenes design likner den samtidige franske serien, men med oversetterens egne fotografier. Alle romanene er tidligere oversatt til norsk, men flere av dem har fått nye titler. La tête d’un homme er, etter Hambros melodramatiske Det gjelder et liv og Falkenbergs saklige Maigret og den dødsdømte, blitt til det svært direkte Hodet til en mann (2004).[38] Scenen fra La Coupole ligger imidlertid nært opp til Falkenbergs versjon:

Et underlig trett og nervøst ansikt. Ved siden av seg hadde hun lagt en skissebok. Og midt blant mennesker som tok aperitiffer til ti franc stykket, satt hun og drakk et glass melk og spiste en croissant til.

Klokken ett! Det var sikkert lunsjen hennes. Hun benyttet anledningen til å lese en russisk avis som stedet holdt for gjestene sine. (...)

– En café-crème!

Stemmen kom fra hjørnet hvor mannen med yoghurten satt. Kelneren trakk på skuldrene, så på Maigret og ropte mot luken i bakveggen:

– En crème! En!

Og ganske lavt, henvendt til Maigret:

– Nå blir han sittende med den til klokken sju i kveld ... Akkurat som hun der borte ... Han nikket mot den russiske kvinnen (...)

– En yoghurt og en café-crème! Tre og en femti, det blir fire femti!

– Å unnskyld. La meg få noen rundstykker med kaviar!
(s. 43–50)

Forskjellen mellom Blom og Falkenbergs oversettelser er for det første at Blom har latt «croissant» være «croissant» og «café-crème» være «café-crème» (riktignok stadig med bindestreken Hambro la til). Franske kaféer fremstår ikke lenger som noe fremmed og eksotisk for norske lesere, og Blom regner La Coupole for å være så vidt kjent at hun erstatter «kaféen» med «stedet». Det er derimot mer overraskende at det svært så norske «rundstykker» dukker opp i teksten. Videre er språket lettere modernisert for lesere på 2000-tallet. Som det er vanlig i moderne norsk, står bestemmeren hos Blom etter substantivet, slik at «hennes lunsj» er blitt til «lunsjen hennes». Det nå gammelmodige «russerinnen» er erstattet med den «russiske kvinnen», «syv» er blitt til «sju». I tråd med den direkte oversettelsen av tittelen, har Blom beholdt Falkenbergs «ta aperitiffer».

En forklaring på hvorfor Rotundens serie stoppet etter to utgivelser, er at både forlaget og oversetteren befant seg utenfor det ordinære markedet for litteratur i Norge. Hvis fortellingen om Maigret i Norge var en føljetongroman, kunne første del berette om hvordan  C. J. Hambro egenhendig «kupper» romanene, oversetter dem selv og får tre ulike forlag til å utgi dem. Andre del kunne fortelle om hvordan Maigret og hans syv nye oversettere innbrakte store penger til Dreyers forlag. Tredje del er i denne sammenhengen ennå ikke mer enn et løfte om at «fortsettelse følger».

Tittelsitatet «detektivgenrens absolut betydeligste representant i dag» er hentet fra en magasinartikkel fra 1934. Samme sted bemerker skribenten, dosent Ludvig Aas, følgende:

Det er blitt gjentatt atter og atter at detektivromanen, som ennu ikke har feiret sit hundreårsjubileum, idag har løpet linen ut – at alle muligheter er forsøkt og alle kombinasjoner prøvd. Slike uttalelser kom man frem med allerede i Conan Doyles tid, og alle illevarslende spådommer er gjort til skamme av den senere utvikling. Neppe noensinne har genren vært i så frodig blomstring som nu, og aldri har den vært så almindelig populær.[40]

Når det gjelder krimgenrens popularitet, står dagens situasjon neppe tilbake for 1934. Nettopp derfor er det rart å konstatere at på 1930-tallet sloss stortingspresidenten og Norges mest kjente forlegger om rettighetene til Maigret, mens utgivelsen av de samme romanene etter år 2000 ble et privat tapsprosjekt. Samtidig har Maigret-romanene siden 1930-tallet i Frankrike gått fra å være knapt halvlitterære til å bli en del av den litterære kanon. Og i en tid da hele Europa leser nordisk krim som konsentrerer all verdens ondskap og politiske konflikter til skandinaviske småbyer, burde nettopp romaner om det hverdagslige og upåfallende, skrevet av «miljøets og atmosfærens mester»,[41] igjen fremstå som originale.

Referanser

Alain, Jean-Robert, «Le commissaire Maigret reprend du service», Le Soleil, 22. april 2019 [oppsøkt 24. februar 2020). Tilgjengelig HER

Bon voyage, Paris Inter (7. juni 1961). «Georges Simeneon: Je venais de lire Rouletabille, l’idée m’est venue: pourquoi ne pas devenir reporter?». Radiointervju med Georges Simenon av Max Favalelli [konsultert 24. februar 2020]. Tilgjengelig HER

Chaudier, Stéphane  «Simenon: poétique de l’imparfait», Travaux du Centre d’études Georges Simenon, 2004, Liège, nr. 15, s. 53–62.

Enquêtes de Maigret, «La bibliographie du commisaire Maigret» (bibliografisk nettsted) [oppsøkt 28. mars 2020]. Tilgjengelig HER

Falkenberg, Johan (22 februar 1964). «Fabeldyret Georges Simenon». Oslo: VG.

Falkenberg, Johan (1970). «Hvordan Maigret ble til». I: Georges Simenon, Maigret og Peter fra Lettland, overs. Johan Falkenberg. Oslo: Dreyers forlag.

Hambro, Johan (1984). C. J. Hambro: liv og drøm. Oslo: Aschehoug.

Hegge, Per Egil. (1. november 1998). «Språknyansenes mestere feirer 50-års jubileum». Oslo: Aftenposten.

Huse, Birger (2011). «Foredrag på oversetterforeningens høstseminar», upublisert manus.

Larousse Familier. «Se battre : Ils sont allés s’expliquer dehors» [oppsøkt 28. mars 2020]. Tilgjengelig HER

Raabe, Gustav E.  (1940). Anonymer og pseudonymer i årskatalog over norsk litteratur 1931–1935. Oslo: Cammermeyer.

Simenon, Georges (mai 1931). «Escales nordiques». Paris: Le Petit Journal.

Simenon, Georges / I. J. [Carl J. Hambro] (overs.) (30. og 31. januar og 1. februar 1934). Det gjelder et liv. Oslo: Tidens krav.

Simenon, Georges / Johan Falkenberg (overs.) (1977). Maigret ser tilbake. Oslo: Dreyers forlag.

Simenon, Georges / Johan Falkenberg (overs.) (1977). Maigret og den dødsdømte. Oslo: Dreyers forlag.

Simenon, Georges (2019 [1931]). La tête d’un homme. Maigret à Paris. Paris: Le Livre de poche.

Simenon, Georges (2019 [1950]). Maigret au Picratt’s. Paris: Le livre de Poche.

Simenon, Georges / Marit Blom (overs.) (2004). Maigret: Peter fra Latvia ; Avdøde herr Gallet ; Kjørekaren på Providence. Kriminalromaner 1. Oslo: Rotunden forlag.

Simenon, Georges / Marit Blom (overs.) (2004). Hodet til en mann. I Maigret: Hodet til en mann ; Forbrytelsen i Nederland ; Den hengte i Saint-Pholien, Oslo: Rotunden forlag.

Souvestre, Pierre og Marcel Allain (19XX). Fantômas, overs. M. H. Kristiania: Det forrige Lehmannske boktrykkeri.

Sue, Eugène (1898). Paris’ Mysterier, overs. Lina Krogh-Tonning. Kristiania: Cammermeyers forlag.

Waahlberg, Helle (17. november 2013). «Ridicules imitations d’Eugène Sue ou de Paul Féval»: les mystères urbains scandinaves». Médias 19 (nettleksikon). Tilgjengelig HER

Winger, Cecilie (15. mai 2019). «Oversettere er ålreite folk. Episode 8: Eldøen & Huse» (podkast). Tilgjengelig HER

Øksnevad, Reidar (1939). Frankrike i norsk litteratur. En bibliografi. Oslo: Gyldendal.

Aas, Ludvig (1. september 1934). «Detektivromanens stilling i dag. Van Dine, Georges Simenon og Ludwig van Wohl». Oslo: Arbeiderbladet. Lørdagskvelden.

 Andre kilder
Marit Blom (oversetter), telefonsamtale 28. februar 2020.

 Noter

[1] Georges Simenon, «Escales nordiques», Le Petit Journal, mars 1931.

[2] Georges Simenon, Passasjeren på «Polarlys», overs. J. I. (C. J. Hambro), Oslo, Aschehoug, 1934.

[3] L. Aas, «Detektivromanens stilling i dag. Van Dine, Georges Simenon og Ludwig van Wohl», Arbeiderbladet. Lørdagskvelden, 1. september 1934.

[4] Georges Simenon, Maigret ser tilbake, overs. Johan Falkenberg, Oslo, Dreyers forlag, 1977.

[5] Radiointervju med Georges Simenon i programmet Bon voyage, Paris Inter, 7. juni 1961 [konsultert 24. februar 2020]. Tilgjengelig HER

[6] Jean-Robert Alain, «Le commissaire Maigret reprend du service», Le Soleil, 22. april 2019 [oppsøkt 24. februar 2020). Tilgjengelig HER

[7] Allain tok serien opp igjen alene i 1926 og fortsatte å skrive Fantômas-fortellinger frem til 1963.

[8] Pierre Souvestre og Marcel Allain, Fantômas, overs. M. H., Kristiania, Det forrige Lehmannske boktrykkeri, 19XX.

[9] For en oversikt over bymysterie-genrens nedslag og utbredelse i Skandinavia, se Helle Waahlberg, «Ridicules imitations d’Eugène Sue ou de Paul Féval»: les mystères urbains scandinaves» i nettleksikonet Médias 19, publisert 17. november 2013. Tilgjengelig HER

[10] Eugène Sue, Paris’ Mysterier, overs. Lina Krogh-Tonning, Kristiania, Cammermeyers forlag, 1898, s. 4.

[11] La nuit du carrefour regissert av Jean Renoir og Le chien jaune av Jean Tarride hadde premiere i henholdsvis april og juni 1932 og La tête d’un homme av Julien Duvivier kom på franske kinoer i februar 1933.

[12] Johan Falkenberg, «Fabeldyret Georges Simenon», VG, 22. februar 1964.

[13] Johan Hambro, C. J. Hambro: liv og drøm, Oslo, Aschehoug, 1984, s. 116.

[14] Ibid.

[15] «De Monsieur Gallet à Liberty bar: roman-photo en noir et blanc» på nettsiden La bibliographie du commisaire Maigret [oppsøkt 28. mars 2020]. Tilgjengelig HER

[16] For eksempel Det gjelder et liv i Tidens Krav, 1934; Den gule hund i Bergens Arbeiderblad, 1933; Mordet på kanalen i Morgenbladet, 1932.

[17] Gustav E. Raabe, Anonymer og pseudonymer i årskatalog over norsk litteratur 1931–1935, Oslo, Cammermeyer, 1940, s. 14–15; Reidar Øksnevad, Frankrike i norsk litteratur. En bibliografi, Oslo, Gyldendal, 1939, s. 73–74.

[18] Per Egil Hegge, «Språknyansenes mestere feirer 50-års jubileum», Aftenposten, 1. november 1998.

[19] Georges Simenon, Det gjelder et liv, Tidens krav, 30. og 31. januar og 1. februar 1934.

[20] Det er denne siste betydningen som forklarer at man fra tid til annen hører «farouche» erstatte «féroce» i Marseillaisens «Mugir ces féroces soldats».

[21] NAOB definerer «liggendefe» som «eiendom, formue i løsøre eller (særlig) i penger eller edle metaller; skatter».

[22] Mange Simenon-forskere har behandlet dette spørsmålet. Se for eksempel Stéphane Chaudier, «Simenon: poétique de l’imparfait», Travaux du Centre d’études Georges Simenon, 2004, Liège, nr. 15, s. 53–62.

[23] Arthur Omre, Traqué, overs. Madame Chevalley, forord av Georges Simenon, Paris, Cosmopolis, 1945.

[24] «Editions originales. Presses de la Cité» på nettsiden La bibliographie du commisaire Maigret [oppsøkt 17. mars 2020]. Tilgjengelig HER

[25] Johan Falkenberg, «Fabeldyret Georges Simenon», VG, 22. februar 1964.

[26] «Dreyers forlag», Wikipedia [oppsøkt 17. februar 2020]. Tilgjengelig HER

[27] Johan Falkenberg, «Fabeldyret Georges Simenon», VG, 22. februar 1964.

[28] Johan Falkenberg, «Hvordan Maigret ble til», i Georges Simenon, Maigret og Peter fra Lettland, overs. Johan Falkenberg, Oslo, Dreyers forlag, 1970, s. 9.

[29] Georges Simenon, Maigret og den dødsdømte, overs. Johan Falkenberg, Oslo, Dreyers forlag, 1977.

[30] Birger Huse, «Foredrag på oversetterforeningens høstseminar», upublisert manus, 2011.

[31] Ibid.

[32] Ibid.

[33] Ibid.

[34] «Oversettere er ålreite folk. Episode 8: Eldøen & Huse». Podkast publisert 15. mai 2019. Prod. Cecilie Winger. Tilgjengelig HER

[35] Telefonsamtale med Marit Blom, 28. februar 2020.

[36] Georges Simenon, Maigret: Peter fra Latvia ; Avdøde herr Gallet ; Kjørekaren på Providence. Kriminalromaner 1, overs. Marit Blom, Oslo, Rotunden forlag, 2004.

[37] Telefonsamtale med Marit Blom, 28. februar 2020.

[38] Georges Simenon, Hodet til en mann, i Maigret: Maigret : Hodet til en mann ; Forbrytelsen i Nederland ; Den hengte i Saint-Pholien, (2004)
overs. Marit Blom, Oslo, Rotunden forlag, 2004.

[40] L. Aas, «Detektivromanens stilling i dag. Van Dine, Georges Simenon og Ludwig van Wohl», Arbeiderbladet. Lørdagskvelden, 1. september 1934.

[41] Ibid.

Bibliografi

CARL JOACHIM HAMBRO / I. J. / C. J. H. (19)
Den gule hund (1931)
Le Chien jaune
Autoriseret oversættelse ved J. I.
Oslo: Some & Co

*

Avdøde Hr. Gallet (1931)
M. Gallet, décédé
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Den hængte i Liège (1932)
Le pendu de Saint-Pholien
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Mordet på kanalen (1932)
Le charretier de la Providence
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Natten på veikrydset (1932)
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Pietr fra Letland (1932)
Pietr-le-Letton
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Døden i kirken (1933)
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Et drama i Holland (1932)
Un crime en Hollande
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Det gjælder et liv (1933)
La tête d’un homme
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Some & Co

*

Den tredje nat (1934)
Au Rendez-vous des Terres-Neuvas
«Autoriseret oversættelse ved J. I.»
Oslo: Aschehoug

*

Skyggen på vinduet (1935)
L’Ombre chinoise
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Mord i Morsang (1935)
La Guinguette à deux sous
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Et skudd i natten / Et skudd i skodden (1935)
Le Port des brumes
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

To ganger død (1935)
Le Fou de Bergerac
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Liberty bar (1936)
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Mordet ved grensen (1936)
Chez les Flamands
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Damen fra Røde mølle (1936)
La Danseuse du Gai-Moulin
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Sluse nr. 1 (1937)
L’Écluse No. 1
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal

*

Maigret (1937)
«Autoriseret oversættelse ved C. J. H.»
Oslo: Gyldendal


JOHAN FALKENBERG (47)
Maigret stiller en felle (1957)
Maigret tend un piège
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1981

*

Maigret på reise (1958)
Maigret voyage
Oslo: Dreyers forlag

*

Min venn Maigret (1960)
Mon ami Maigret
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1973
Min venn Maigret ; Maigret forsvarer seg (overs. Axel Amlie)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og den dovne tyven (1961)
Maigret et le voleur paresseux
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret morer seg (overs. Birger Huse); Maigret og den dovne tyven
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og avdøde Herr Gallet (1961)
Gallet, décédé
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og de motvillige vidnene (overs. Birger Huse); Maigret og avdøde Herr Gallet
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og den gamle damen (1962)
Maigret et la vieille dame
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1968
Maigret og den gamle damen ; Maigret letter sitt hjerte (overs. Birger Huse)
«De beste Maigret-romaner : 3»
Oslo: Dreyer

1973
Maigret og den gamle damen ; Maigret blir rasende (overs. Birger Huse)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret i Holland (1963)
Un crime en Hollande
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret ved veiskillet (overs. Birger Huse); Maigret i Holland
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret i skuddlinjen (1963)
Le fou de Bergerac
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den gule jaguar (1964)
Maigret et le fantôme
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1973
Maigret og den gule jaguar ; Maigret og den hengte i Liège
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og uteliggeren (1964)
Maigret et le clochard
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1973
Maigret og uteliggeren ; Maigret og mannen med hareskåret
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og mannen med hareskåret (1965)
Maigret et le client du samedi
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1973
Maigret og uteliggeren ; Maigret og mannen med hareskåret (1973)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

1991
Maigret i tåkehavnen (overs. Ronald Archer Arentz) ; Maigret og mannen med hareskåret ; Maigret blir rasende (overs. Birger Huse)
«Kjempebok fra Dreyer»
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den prektige familien (1966)
Maigret et les braves gens
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret blir redd (1966)
Maigret a peur
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret er tålmodig (1966)
La patience de Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og dr. Pardons pasient (1967)
Maigret et l’affaire Nahour
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og hans lommebok (1968)
Le voleur de Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den synske damen (1968)
Signé Picpus
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret betenker seg (1969)
Maigret hésite
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og hans skolekamerat (1969)
Maigret et son ami d’enfance
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og damen i lilla (1969)
Maigret à Vichy
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og Peter fra Lettland
Pietr-le-Letton
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og den gule hunden (overs. Birger Huse); Maigret og Peter fra Lettland
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret i privat oppdrag (1970)
L’inspecteur Cadavre
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og vinhandleren (1970)
Maigret et le marchand de vin
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret blir overrumplet (1971)
Maigret se fâche
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den maskuline massøsen (1971)
La folle de Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den hengte i Liège (1971)
Le pendu de Saint-Pholien
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og kanalmordet (1972)
Le Charretier de la «Providence»
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1994
«Storskriftserien»
Oslo: Storskriftforlaget

*

Maigret og «Aristokraten» (1972)
Maigret et l’homme tout seul
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den dødsdømte (1972)
La tête d’un homme
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret på egen hånd (1973)
Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og drapsmannen (1973)
Maigret et le tueur
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og angiveren (1973)
Maigret et l’indicateur
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret hos ministeren (1974)
Maigret chez le ministre
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og herr Charles (1974)
Maigret et monsieur Charles
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret går i fengsel (1974)
La danseuse du Gai-Moulin
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret hos flamlenderne (1975)
Chez les Flamands
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og mordet i Morsang (1975)
La guinguette a deux sous
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret i Liberty bar (1976)
Liberty-Bar
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og skyggen på ruten (1976)
L’ombre chinoise
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret ser tilbake (1977)
Les mémoires de Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret: sluse nr. 1 (1977)
L’écluse no. 1
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og mordet i kirken (1977)
L’affaire Saint-Fiacre
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret og den tause tannlegen (1953)
Maigret et la grande perche
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1978

*

Maigret i hotell Majestic (1954)
Les caves du Majestic
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1981

*

Maigret i periferien (1958)
Félicie est là
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1986

*

Maigret og mannen på benken (1955)
Maigret et l’homme du banc
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og mannen på benken ; Maigret og mannen uten hode (overs. Birger Huse)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

1992
«Storskriftserien»
Oslo: Hilt & Hansteen

2008
«Aschehoug krim»
Oslo: Aschehoug


BIRGER HUSE (15)
Maigret går på bar (1953)
Maigret au Picratt’s
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1980

*

Maigret og hans døde mann (1954)
Maigret et son mort
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1980

*

Maigret og mannen uten hode (1957)
Maigret et le corps sans tete
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1985

*

Maigret og den gule hunden (1968)
Le Chien jaune
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og den gule hunden ; Maigret og Peter fra Lettland (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret på villspor (1960)
Maigret se trompe
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret i dommerens hus ; Maigret på villspor
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

1989
«Klassisk krim fra Dreyer»
Oslo: Dreyers forlag

1995
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret hos ambassadøren (1961)
Maigret et les Vielliards
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1989

1970
Maigret hos ambassadøren ; Maigret og den prektige familien (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret i New York (1964)
Maigret à New York
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret i New York ; Maigret i Arizona (overs. Anne Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og de motvillige vidnende (1959)
Maigret et les témoins récalcitrants
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og de motvillige vidnende ; Maigret og avdøde herr Gallet (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

1988
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret i dommerens hus (1959)
La Maison du Juge
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret i dommerens hus ; Maigret på villspor
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret blir rasende (1964)
La colère de Maigret
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1973
Maigret og den gamle damen (overs. Johan Falkenberg); Maigret blir rasende
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

1991
Maigret i tåkehavnen (overs. Ronald Archer Arentz); Maigret og mannen med hareskåret (overs. Johan Falkenberg); Maigret blir rasende
«Kjempebok fra Dreyer»
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret gjør en tabbe (1957)
Un echec de Maigret
Oslo: Dreyers forlag

*

Maigret ved veiskillet (1967)
La nuit du carrefour
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret ved veiskillet ; Maigret i Holland (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret letter sitt hjerte (1961)
Une confidence de Maigret
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:

1968
De beste Maigret-romaner : 3 : Maigret og den gamle damen (overs. Johan Falkenberg); Maigret letter sitt hjerte
I utvalg ved Philip Houm
Oslo: Dreyer

1970
Maigret letter sitt hjerte ; Maigret har skrupler (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret i retten (1963)
Maigret aux assises
Stavanger: Dreyers forlag

*

Maigret morer seg (1959)
Maigret s’amuse
Oslo: Dreyers forlag

1970
Maigret morer seg ; Maigret og den dovne tyven (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb


VERA DEBES (4)
Maigret og gangsterne (1955)
Maigret, Lognon et les gangsters
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1980

*

Maigret og hans revolver (1955)
Le revolver de Maigret
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1980

*

Maigret på skolen (1956)
Maigret à l’école
Stavanger Dreyers forlag

Også utgitt:
1980

*

Maigret og det mystiske hus (1956)
Maigret en meublé
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:

1970
Maigret og det mystiske hus ; Maigret og den døde piken (overs. Anne Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens bokklubb

1980
Oslo: Dreyers forlag

ANNE FALKENBERG (2)
Maigret og den døde piken (1956)
Maigret et la jeune morte
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret og det mystiske hus piken (overs. Vera Debes) ; Maigret og den døde
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens bokklubb

*

 Maigret i Arizona (1960)
Maigret chez le coroner
Stavanger: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret i New York (overs. Birger Huse); Maigret i Arizona
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb


AXEL AMLIE (2)
Maigret forsvarer seg (1956)
Maigret se défend
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1970
Maigret forsvarer seg ; Min venn Maigret (overs. Johan Falkenberg)
«De beste Maigret-romaner»
Oslo: Samlerens Bokklubb

*

Maigret og blindpassasjeren (1966)
Au rendez-vous des Terre-Neuvas
Oslo: Dreyers forlag


RONALD ARCHER ARENTZ (1)
Maigret i tåkehavnen (1962)
Le port des brumes
Oslo: Dreyers forlag

Også utgitt:
1991
Maigret i tåkehavnen ; Maigret og mannen med hareskåret (overs. Johan Falkenberg); Maigret blir rasende (overs. Birger Huse)
«Kjempebok fra Dreyer»
Oslo: Dreyers forlag


MARIT BLOM (6)
Maigret: Peter fra Latvia ; Avdøde herr Gallet ; Kjørekaren på Providence (2004)
Pietr-le-Letton ; M. Gallet, décédé ; Le charretier de la Providence
«Kriminalromaner 1»
Oslo: Rotunden forlag

*

Maigret : Hodet til en mann ; Forbrytelsen i Nederland ; Den hengte i Saint-Pholien (2004)
La tête d’un homme ; Un crime en Hollande ; Le pendu de Saint-Pholien
«Kriminalromaner 2»
Oslo: Rotunden forlag