Foto: Privat

Anders Hagerup var lektor, oversetter og barnebokforfatter, gift med forfatteren og oversetteren Inger Hagerup. Hans liv og virke lar seg vanskelig skildre uten å se det i sammenheng med hans mer berømte ektefelle, som han på samme tid både beundret og følte seg overskygget av – og som han ved enkelte anledninger samarbeidet med som oversetter.

Anders Hagerup er ikke nevnt verken i Norsk biografisk leksikon eller i Store norske leksikon, og Wikipedia-artikkelen om ham er kort og skjemmet av feil. Den eneste litt utførlige beretningen om ham finner vi i sønnen Klaus Hagerups bok om moren, Alt er så nær meg (1988), som derfor er den viktigste kilden for denne artikkelen. Der bekrefter Klaus at faren «trakk seg mer og mer inn i skyggen av mors suksess og følte at han ikke lenger var Anders Hagerup, han var Inger Hagerups mann».[1]

Samtidig karakteriserer han faren som «et sårbart menneske med store forventninger til et liv som skulle gi ham skuffelser han ikke var sterk nok til å tåle».[2] Årsaken til Anders Hagerups «skyggetilværelse» lå derfor kanskje like mye i en nervøs disposisjon som gjorde ham dårlig utrustet for livets prøvelser generelt. For helt entydig var livet i skyggen ikke – ifølge Klaus var han ikke misunnelig på Inger i vanlig forstand. «Han visste at hun hadde evner han manglet. Det gjorde ham sørgmodig, men det gjorde ham også stolt.»[3]

I 1932 hadde Hagerup «eit stemningsfullt prosadikt med fint utspunne tankeinnhald»[4] i Syn og Segn, med tittelen «Den unge mannen og døden». Hagerup var da tjueåtte år gammel, nyutdannet filolog, nygift og på terskelen til livet. Det har ikke vært mulig å finne noen opplysninger om dette skriftstykket, som må ha vært utypisk fra hans hånd både i språkform og tematikk. Det innledes slik:

Den unge mannen var vonbroten. Kvar helst han såg, fann han elegskap og urett. Og han sette upp ein rekneskap med Vårherre, og såg at Skaparen stod i stor skuld til menneskja. Heller ikkje framtida lova noko. I mannehjarta og mannevitet var forbanningi lagd, og der kunde ein ikkje rykkja ho ut. Det einaste som kunde berga, var ei full og hel tilinkjegjering. Men den kunde han heller ikkje sjå nokon stad.

Han lova seg sjølv at når han døydde og stod framfor Gud, vilde han vera hard og ikkje tilbeda. Heller ikkje vilde han tigga um hjelp for menneskja eller seg sjølv. So kunde Gud gjera med honom som han vilde.[5]

Den unge mannen dør i en pest og stilles foran Guds åsyn, men lukker øynene og nøyes med å lytte til Guds milde stemme. Han klager sin nød over menneskelivets prøvelser og meningsløshet, og Gud formaner ham til ikke å fortvile fordi om han «upplevde ein mørk time». Da han åpner øynene, synes han at han hører stemmer han hadde kjent og glemt, men ser ingen. Bare dypt nede under seg skimter han en lysende, blinkende stjerne. Kanskje la det sårbare mennesket Anders Hagerup noe av seg selv i dette diktet. Kanskje kan det for ettertiden ses som et ubevisst frampek mot angsten og depresjonen som etter hvert gjorde ham arbeidsufør bare noen og femti år gammel.

Liv og virke
Anders Askevold Hagerup ble født i Bergen 11. januar 1904 som det yngste av de syv barna til konditormester Konrad Ferdinand Gran Hagerup (1862–1939) og Jeanne Marie Hagerup, født Askevold (1863–1928). Anders Hagerups morfar var den kjente maleren Anders Monsen Askevold.

Hagerup tok examen artium på latinlinjen ved Bergen katedralskole i 1923[6] og avla filologisk embetseksamen med laud ved Universitetet i Oslo i 1929, med tysk og historie som bifag og «morsmaal med gammelnorsk», dvs. norsk, som hovedfag.[7] Tema for hovedfagsoppgaven var dikteren Andreas Munch.[8]

På en fest året etter traff han den jevnaldrende Inger Johanne Halsør, også hun opprinnelig bergenser, men med deler av barndommen i Nordfjord og på Sunnmøre. Hun hadde kommet til Oslo for å lese Freud og Marx og få seg en elsker,[9] men især for å forfølge drømmen om å skrive. De giftet seg i 1931. Hagerup hadde da et vikariat ved Stabekk høyere skole. I 1932 flyttet de til Trondheim, der Hagerup fikk en lektorstilling ved Katedralskolen. Begge var politisk radikale og tilhørte Mot Dag-kretsen ved studentersamfunnet i Trondheim. Her fikk de også sønnen Helge i 1933. I 1936 etablerte de seg på Haugerud i Oslo, og Hagerup fikk fast lektorstilling på Teisen høyere skole. Ifølge Klaus var årene på Haugerud før krigen kanskje de beste i farens liv. «Både Anders og Inger var fulle av planer og forhåpninger. Anders malte,[10] underviste og skrev, Inger leste korrektur og skrev. De var likeverdige.»[11]

I 1939 utga  Hagerup en lærebok i tysk, Wir lernen Deutsch. Begynnerbok for realskolen, sammen med W. Behrens.

Krig og etterkrigstid
Under lærerstriden i 1942 var Hagerup en av de rundt 650 lærerne som ble sendt til Finnmark på tvangsarbeid for å ha motsatt seg nazifiseringen av skolen. Underveis havnet han imidlertid på sykehus i Tromsø med lungebetennelse og ble deretter sendt hjem, noe som ga ham store samvittighetskvaler fordi han følte at han dermed sviktet de andre.

Siden ble både han og Inger involvert i motstandsarbeid og måtte flykte til Sverige i 1943. Inger ble populær og omsvermet blant forfattere og kunstnere i Stockholm, ikke minst på grunn av motstandsdiktet Aust-Vågøy. Anders, med sin sivile bakgrunn og ikke-militære legning, ble løytnant i en forlegning for trening av norske polititropper. På permisjon hos Inger og Helge i Stockholm fant han seg dårlig til rette med den slagferdige og røffe omgangsformen blant forfatterne.[12] Han var et uskyldig menneske som lett ble såret, men uten evne til å såre andre.[13]  Et overraskende og nært vennskap oppsto imidlertid mellom «den voldsomme og buldrende Aksel Sandemose og den stillferdige og engstelige Anders Hagerup».[14] Det skulle vare livet ut.

Om årene før krigen hadde vært produktive for dem begge, var det tydeligvis heller ingen mangel på energi i årene etter krigen. Høsten 1945 kom Anders’ første oversettelse, og ifølge avisenes programoversikt for radioen holdt lektor Anders Hagerup flere barnetimer.[15] De holdt også barnetime sammen.[16] I 1948 oppførte Radioteatret hørebildene Februarrevolusjonen i Paris 1848 av Inger og Anders Hagerup.[17] Etter krigen utkom også Anders Hagerups tre barnebøker: Sissel og Klaus og Jamsis (1950), illustrert av Omar Andréen, Tuska Puska (1951), illustrert av Gerd Boesen, og Katten som kunne telle til seksti (1965), illustrert av Tonje Strøm Aas. Alle ble godt mottatt, men overskygget av Ingers suksess med Så rart (1950) og Lille Persille (1961).

Lektoren
Sammen med kollega Olav Storstein prøvde Anders Hagerup å skape en ny form for undervisning i den høyere skolen, den såkalte Arbeidsskolen, der lærerens autoritet skulle avløses av et levende demokrati, inspirert blant annet av boka Summerhill av den skotske pedagogen A.S. Neill. Ifølge Klaus «et idealistisk, storslagent og umulig prosjekt: En riktig skole, til feil tid og på feil sted». Ånden fra Arbeidsskolen kom likevel til å prege Hagerups undervisning, for eksempel arrangerte han gjettekonkurranser i stedet for leksehøring. For Hagerup var det å undervise ikke en plikt, men en form for liv som i hans beste stunder fylte ham med stor glede og elevene med kunnskap. «Han leste aldri fra noen bok, men holdt inspirerte foredrag om historie og litteratur», ifølge Klaus. En tidligere elev som selv ble lektor, omtaler Hagerup som en av flere geniale lærere fra sin egen skoletid.[18]

Men lektorgjerningen endte med skuffelse. Kravet om leksehøring, karakterer, effektivitet og gammeldags lærerautoritet vokste, også blant elevene. Dessuten krevde Anders’ form for undervisning et overskudd hos ham selv som han mistet etter hvert som helsen sviktet.

Oversetteren
Mellom 1945 og 1973 oversatte Anders Hagerup 43 bøker fra engelsk og tysk og én fra svensk. Fem ble oversatt sammen med Inger, og én sammen med Fridtjof Dahl. Det dreide seg stort sett om skjønnlitteratur av kjente navn i tiden, som Hans Fallada, Agatha Christie, Eric Linklater, Ira Levin, Nevil Shute og andre. Han oversatte også en del barnebøker, bl.a. flere i Carolyn Haywoods Betsy-serie.

Hvorfor Anders begynte å oversette vites ikke. Det er nærliggende å tenke seg inspirasjon fra Inger, som hadde gjort sine første oversettelser allerede som nygift tidlig i trettiårene, og fra det litterære miljøet de begge ble en del av etter krigen.

Klaus omtaler faren som «en glimrende oversetter», men også her følte han at han ikke strakk til. For Inger var det nære bånd mellom hennes eget forfatterskap og oversettelsene, og gjendiktningen av store navn som Shakespeare, Brecht og Dylan Thomas, ting som krevde hennes poetiske evne. For Anders var oversettelsene en bigeskjeft. Som han ikke desto mindre utførte med stor dyktighet, noe datidens anmeldere lot til å være skjønt enige om.

«Anders Hagerup har som ellers gitt boka en ypperlig oversettelse», heter det i Bergens Arbeiderblad om Malcom Savilles Varselfuglen.[19] Og om George Hopleys Natten har tusen øyne sier Akers-Posten at «den er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, utmerket oversatt av Anders Hagerup».[20] Oversettelsen av Hans Falladas Marerittet får attesten «meget god» i Vort Vel,[21] og oversettelsen av Frederick Marryats Jacob Ærlig er intet mindre enn «prikkfri» ifølge Bergens Arbeiderblad.[22] «En prikkfri oversettelse» er også Nidaros’ karakteristikk av Stewart Hall Holbrooks Gullets fyrster.[23]

Hagerup behersket tydeligvis også teknisk terminologi. Morgenbladet sier om Nevil Shutes Fordi du sviktet: «I denne romanen har Nevil Shute fått inn meget teknisk stoff, oljeboring, kunstig vanning, sauestell, veier med mer. […] La det være sagt med det samme at Anders Hagerup har oversatt alt dette meget fint, og sikkert riktig. Anders Hagerup har overhodet et klart øre for karakteren i Nevil Shutes stil, vi kan i all korthet si det saklige i den.»[24]

Høyest satte Hagerup visstnok sine to Agatha Christie-oversettelser, Solen var vitne i 1952 og Kortene på bordet i 1957. Oversettelsen av Solen var vitne var «ualminnelig god», ifølge Ringsaker Blad.[25] Kortene på bordet kunne bare oversettes av en erfaren bridgespiller, og her var Anders Hagerup den rette. Klaus forteller i sin bok at familien var lidenskapelig opptatt av leker og spill, ikke minst bridge. Ifølge Klaus røpte også spillestilen i bridge forskjellen i temperament mellom Anders og Inger – Anders spilte fornuftig, Inger gjorde det ikke. Foruten bridge-terminologien legger man merke til hvor elegant det engelske forelegget overføres til et ledig og naturlig norsk. VG mente at «Anders Hagerup har oversatt boken perfekt».[26]

«Do you know Mrs. Lorrimer, she has the most amazing card memory! She could tell me the bidding and play of nearly every hand. It was astonishing. » Despard shrugged his shoulders. «Some women are like that. Because they play pretty well all day long, I suppose.»
«You could not do it, eh?»

The other shook his head.
«I just remember a couple of hands. One where I could have got game in diamonds – and Roberts bluffed me out of it. Went down himself, but we didn’t double him, worse luck. I remember a no trumper, too. Tricky business every card wrong. We went down a couple – lucky not to have gone down more.»
«Do you play much bridge, Major Despard?»
«No, I’m not a regular player. It’s a good game, though.»[27]

«Fru Lorrimer har en fantastisk bridge-hukommelse. Hun kunne gjengi nesten hver eneste melding og hvert eneste spill. Det var forbløffende.» Despard trakk på skuldrene. «Enkelte kvinner har det sånn. De spiller vel bridge dagen lang, antar jeg.»
«De kan ikke huske noe – hva?»
Despard ristet på hodet.
«Jeg husker bare et par spill. Den ene gangen skulle jeg fått utgang i ruter – men dr. Roberts bløffet oss fra det. Han gikk bet selv, men vi doblet ikke, dessverre. Jeg husker et grandspill også. Alt gikk galt, kortene satt umulig, vi gikk to bet, og var glad til det ikke ble verre.»
«Spiller De ofte bridge, major Despard?»
«Nei, bare av og til. Men det er et artig spill, forresten.»[28]

Både Inger og Anders ble medlem av Norsk Oversetterforening da foreningen ble stiftet i 1948. Anders fikk Statens stipend for oversettere på kr 4000 for 1957/58. Han meldte seg ut igjen i 1969, etter å ha gjort sin siste selvstendige oversettelse samme år. Tre påfølgende oversettelser tidlig i syttiårene ble gjort i samarbeid med Inger.

Ingen kilder forteller noe om hvordan de to samarbeidet som oversettere. I Aldous Huxleys Apen og sjelen virker arbeidsfordelingen klar, siden det fremgår av tittelsiden at boka er oversatt av Anders Hagerup, og at Shelley-diktene som er gjengitt i den er oversatt av Inger Hagerup. I de andre fellesoversettelsene kan man bare formode at arbeidet var likelig fordelt. Det gjelder Chaim Potoks Mitt navn er Asher Lev, oversatt fra engelsk, og tre oversettelser fra tysk, Freuds Brev 1873–1939, Stefan Zweigs Verden av i går, Hans Hellmut Kirsts Offisersfabrikken og Kurban Saids Ali og Nino.

Også sammen leverte de to fremragende oversettelser. For eksempel mente Agderposten og Lofotposten at Offisersfabrikken var ypperlig oversatt.[29] Ser man nærmere på Kurban Saids roman Ali og Nino stusser man over at innledningen er kraftig omarbeidet, og at det er både lagt til og trukket fra en smule i teksten. Man kan bare spekulere på hvem av de to som hadde kommet på den ideen, og om det var noe de var enige om. Forhåpentligvis var det avklart med redaktøren.

«Im Norden, Süden und Westen ist Europa von Meeren umgeben. Das Nördliche Polarmeer, das Mittelmeer und der Atlantische Ozean bilden die natürlichen Grenzen dieses Kontinents. Als die Nordspitze Europas betrachtet die Wissenschaft die Insel Wagera, die Südspitze bildet die Insel Kreta und die Westspitze die Inselgruppe Dunmore Head. Die Ostgrenze Europas zieht sich durch das Russische Kaiserreich den Ural entlang, durchschneidet das Kaspische Meer und läuft dann durch Transkaukasien. Hier hat die Wissenschaft ihr letztes Wort noch nicht gesprochen. Während manche Gelehrte das Gebiet südlich des kaukasischen Bergmassivs als zu Asien gehörig betrachtet, glauben andere, insbesondere im Hinblick auf die kulturelle Entwicklung Transkaukasiens, auch dieses Land als Teil von Europa ansehen zu müssen. Es hängt also gewissermaßen von Ihrem Verhalten ab, meine Kinder, ob unsere Stadt zum fortschrittlichen Europa oder zum rückständigen Asien gehören soll.»

Der Professor lächelte selbstgefällig. Den vierzig Kindern der dritten Klassen des kaiserlich russischen humanistischen Gymnasiums zu Baku, Transkaukasien, stockte der Atem vor den Abgründen des Wissens und der Last der Verantwortung.

Eine Weile schwiegen wir alle, wir dreissig Mohammedaner, vier Armenier, zwei Polen, drei Sektierer und ein Russe. Dann hob Mehmed Haidar auf der letzten Bank die Hand und sagte:

«Herr Professor, bitte, wir wollen lieber in Asien bleiben.» [30]

«Vi var en meget blandet forsamling, vi førti skoleguttene som hadde geografi en varm formiddag i Det keiserlige russiske humanistiske gymnasium i Baku, Transkaukasia: tretti muhammedanere, fire armeniere, to polakker, tre sekterister og en russer.

Til nå hadde vi ikke tenkt særlig over vår bys særegne geografiske beliggenhet, men nå fortalte lektor Sanin oss på sin tørre og uinspirerte måte: «Europas naturlige grenser er Nordishavet i nord, Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Europas østgrense går gjennom det russiske tsardømme, langs Uralfjellene, gjennom Det kaspiske hav og gjennom Transkaukasia. Noen lærde hevder at området sør for Kaukasusfjellene hører til Asia, mens andre – med tanke på den kulturelle utviklingen i Transkaukasia – mener at dette landet bør regnes som en del av Europa. Derfor, barn, kan en si at det til en viss grad er dere selv som har ansvaret for om vår by skal høre til det progressive Europa eller til det reaksjonære Asia.»

Lektoren hadde et selvtilfreds smil om munnen.

Vi satt tause en liten stund, overveldet av denne enorme visdom og av den ansvarsbyrde som plutselig ble lagt på våre skuldre.

Så rakte Mehmed Haidar, som satt på bakerste pult, hånden opp og sa: «Unnskyld, herr lærer, vi vil heller bli i Asia.»[31]

Også utover i boka merker man seg en viss mangel på presisjon i forhold til den tyske originalen, her sammenlignet med Sverre Dahls nyoversettelse i 2005. Et lite eksempel:

In diesen fünf Jahren war allerlei geschehen. Wir bekamen einen neuen Direktor, der uns mit Vorliebe am Kragen packte und rüttelte, denn das Ohrfeigen von Gymnasiasten var streng verboten. Der Religionslehrer erklärte uns sehr genau, wie gnädig Allah uns sei, dass er uns als Mohammedaner zur Welt kommen liess. Zwei Armenier und ein Russe traten ein, und zwei Mohammedaner schieden aus; der eine, weil er mit seinen sechzehn Jahren geheiratet hatte, der andere, weil er in den Ferien von Bluträchern umgebracht wurde.

Oversettelsen av Stefan Zweigs Die Welt von Gestern ble gjenstand for to høyst ulike former for kritikk. Aftenpostens anmelder karakteriserer den som «fremragende oversatt av Inger og Anders Hagerup», men påpeker samtidig små glipp som kaffehus i stedet for kafé, sesjon for Sezession og kjeruben for pasjen Cherubim i Figaro.[34]

Ifølge Alf Larsen derimot, var oversettelsen «simpelthen uleselig for et menneske med sprogsans […] Det er til liten nytte å beklage Stefan Zweigs selvforvoldte død. Hadde han fått se denne oversettelse vilde han allikevel ha skutt sig».[35] Larsen raser over radikalt bokmål i formuleringer som «bent over gata», «nytter høvet» og «ta boka ut av hylla», og at pronomenet «man» er erstattet av «en». Han hevder å ha hentet eksemplene «tilfeldig fra noen få sider midt i boken» og insinuerer dermed at oversettelsen er gjennomsyret av radikalt bokmål. En førstegangsleser som slår like tilfeldig opp i boka og leser store partier, forbauses over Larsens kritikk. Eksemplene hans er korrekt gjengitt, men han må ha lett grundig for å finne dem, for de er enslige fugler i en oversettelse som jevnt over er preget av stilrent moderat bokmål. De radikale «sidesprangene» er altså ikke typiske for språket i oversettelsen, og man kan undre seg over hvorfor de overhodet er der.

Larsens rabiate utspill må ses i lys av språkdebatten som oppsto etter samnorskreformen i 1938, en debatt som for alvor tok fart etter krigen og utover i femtiårene. Som oversetterkritikk må den betraktes som et kuriosum. Til Anders og Ingers forsvar kan man dessuten påpeke at hvis språket den gang hadde tilfredsstilt Alf Larsens ultrakonservative språksyn, ville oversettelsen i dag ha vært språklig utdatert, mens faktum er at den fortsatt virker språklig frisk og fungerer utmerket.

Exit
Lørdag 13. mai 1978 sto følgende annonse å lese i Aftenposten:

Ung venstreorientert mann
som spiller bridge og sjakk, får som-
merjobb v/Risør 4 eller 6 uker fra 1.
juni for å hjelpe eldre, ufør mann.
Alt fritt + kr. 2000 pr. mnd. 1 min.
fra sjøen. Henv. fra kl. 9-10 til Inger
Hagerup, tlf. 10 68 97.

Den eldre, uføre mannen som trengte hjelp var Anders Hagerup, som på dette tidspunktet var sliten og lite bevegelig. Den unge mannen som fikk jobben, var Anders Heger.[36] Stedet var sommerhuset Kiljordet på Sørlandet, som ifølge Klaus forlenget farens liv. «Når vi kom til Kiljordet, ble Anders alltid litt friskere enn han hadde vært før vi reiste.»[37] Anders Hagerup døde 27. mai 1979.

Jørn Roeim