Forfatterarkiv: hilde

Gerd Høst, 1915–2007

Gerd Høst var skuespiller, germanist og runeforsker, dosent ved høyskole, universitetslærer, programleder for NRKs «tysktime», kulturformidler, foredragsholder, forfatter og oversetter. Oversettergjerningen kom til som en naturlig forlengelse av hennes kulturengasjement. Høsts mest kjente oversettelser er Thomas Manns Storsvindleren Krull (1955) og Elie Wiesels forfatterskap, men hun oversatte langt mer enn disse.

Til tysk teaterscene
Høst ble født 28. mars 1915 som datter av legen Herman Fleischer Høst fra Halden og Gudrun Rasmussen fra Stavanger. Hun bodde først i Christiania, senere i Bærum. På Bjørnsonforbundets festmøte for Bjørnstjerne Bjørnsons 100-årsdag i 1932 leste den 17-årige Høst diktet «Bergliot» og fikk meget positiv omtale for opptredenen. Hun debuterte på Det Norske Teatret i 1934 til gode kritikker. Fra 1934 var hun ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen og gjorde der suksess i en rekke roller. I 1936 kom hun til Nationaltheatret i Oslo.

I 1937 fikk Høst i oppdrag å legge norsk tale til en tysk film basert på Knut Hamsuns Pan. Under oppholdet i Berlin tilbød Tobis Film henne to års kontrakt og i tillegg til lønn gratis undervisning i tysk, skuespill, sang, selskapsdans, ballett og akrobatikk. I august flyttet hun til den tyske hovedstaden og fant husvære hos tysk-jødiske Henriette Rothenstein, i en bygård der alle naboene var jøder. Det var også flere av hennes kollegaer ved Deutsches Theater und Kammerspiele, der hun ble ansatt i 1938. Dette nære møtet med det jødiske miljøet i det på den tiden voldsomt antisemittiske Tyskland, kom til å sette dype spor hos Høst.

Tiden i Berlin har Høst fortalt om i sin erindringsbok Cupido og det gamle apotek (1994). I Den norske klubb møtte hun den tysk-jødiske litterat og norgesvenn Max Tau. Han skulle bli en døråpner og en venn for livet. På «ukentlige litterære ettermiddagskaffestunder» på hans hybel traff hun fremtredende personligheter fra tysk, jødisk og norsk kulturliv, blant andre jødiske Felix Guggenheim, sjef for Berlin-avdelingen av den tyske bokklubben Deutsche Buchgemeinschaft, og advokat Eilif Moe som arbeidet for opphavsrett for forfattere.[1] Guggenheim flyktet senere til USA der han beskjeftiget seg med utveksling av bokrettigheter mellom Amerika og Europa. Tau bygde sammen med Eilif Moe etter krigen opp et litterært byrå for formidling av norsk litteratur til Tyskland og tysk litteratur til Norge.

Krystallnatten 9. november 1938 var Høst med kollegaer på vei hjem fra øving på teatret da de nedover Kurfürstendamm ble vitne til nazistenes vandalisering av alle jødiske forretninger. Jødiske og opposisjonelle bekjente syntes stadig mer fortapt, og deres lidelser kom Høst nær inn på livet. Etter Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 søkte hun hjemreisevisum.

Forskning og forsoning
Tilbake i Oslo var jødiske venner forsvunnet og Max Tau, som først hadde kommet seg til Norge, var flyktet videre til Sverige. Livet på scenen forekom henne etter hvert meningsløst. I 1943 giftet hun seg med den 34 år eldre direktøren Thorvald Heyerdahl (1881–1957), og fikk senere to sønner – Ketil i 1950 og Halvor i 1955. Hun sa opp sin kontrakt med Centraltheatret og begynte i stedet å studere germansk språkvitenskap. «Logikken i det grammatiske er fascinerende. Jeg elsker sterke verb og gamle dativformer», uttalte hun i et intervju med Aftenposten mange år senere.[2] I 1949 avla Høst magistereksamen med avhandlingen «Untersuchungen über die gotisch-ostgermanische Sprachfamilie». Hun gikk inn i forskning av språkenes eldre faser og runetydning, og var meget produktiv på sitt felt. Forskningsarbeidet hennes er i dag faghistorie.

Høst merket seg at norske studenter, også de som hadde sittet i tysk fangenskap under krigen, protesterte mot at språket til forfattere som Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og Heinrich Heine skulle boikottes. Hun fryktet også selv at krigserfaringen skulle svekke tyskens posisjon i Norge. Max Tau var pådriver for kulturforeningen Norsk-Tysk Selskap som ble stiftet i 1960, og Høst var en aktiv støttespiller. Forsoning med Tyskland ble en hjertesak for henne. Mellom 1959 og 1969 holdt hun et kvarter tyskundervisning i NRK Radio hver søndag morgen.

I 1959 ble Høst bedt om å bygge opp et tysk institutt ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim. Grunnstenen ble lagt høsten 1960 da hun startet der som dosent. For å styrke det tyske miljøet utenfor klasserommet arrangerte hun månedlige kveldsmøter for studentene i skolens kantine, viet tysk lyrikk, noveller og drama. Høst gjorde også Norges Lærerhøgskoles kulturkvelder til et fast innslag og ledet disse i åtte år. Arrangementene kom for det meste til å dreie seg om norske forfattere og komponister, men hun sørget også for at Bremen Zimmertheater, Deutsche Gastspieloper og Wiens sagnomsuste Burgtheater kom til Trondheim. Kulturkveldene fortsatte i Oslo da Høst fra 1969 ble professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo. I 1971–1973 var hun bestyrer ved Institutt for teatervitenskap samme sted.

Inn i oversetteryrket
Den første oversettelsen fra Høsts hånd er svenske Edith Unnerstads Barndomshjemmet (1950) på Ernst G. Mortensen Forlag. «Gerd Høst har gjort et godt arbeid som oversetter», skriver Ellen Marie Høye i Aftenposten, men kritiserer at originaltittelen Snäckhuset ikke er bevart på norsk, da sneglehuset som metafor har en viktig gjennomgangsrolle.[3] Det er uvisst om dette er Høsts eller forlagets endring. «Oversettelsen er frisk, språket er rikt nyansert, og så vidt jeg kan dømme om det, er de vanskelige sjargongpartiene vellykket», skriver R.S. i Verdens gang.[4]

Bilde av bokomslagAt Høst få år etter begynte å oversette fra tysk ble en naturlig konsekvens av oppholdet i Berlin, de nære forbindelser hun knyttet der og kjærligheten til den tyske kulturen. Max Tau var konsulent hos Johan Grundt Tanum Forlag som hadde rettighetene til Thomas Manns bøker og spurte om Høst ville oversette hans to siste verk: Die Betrogene fra 1954, en lang novelle om en aldrende kvinnes siste oppblussing av erotisk begjær, og Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull fra 1955. De kom ut på norsk som Den sorte svanen (1954) og Storsvindleren Krull (1955). Den personlige kontakten med forlegger Grundt Tanum ble en rik opplevelse for Høst og avgjørende for at hun takket ja. I sine memoarer forteller hun at oppgaven var utfordrende: «Enkelte perioder var så vanskelige at jeg kunne drives til fortvilelse og bruke døgn på å finne et norsk tilsvar.»[5]

Til Thomas Manns 80-årsdag i juni 1955 ga Det Norske Studentersamfunds Kulturutvalg ut Nordiske Akademikeres Festskrift til forfatteren: Åndsmenneskets ansvar, med bidragsytere fra hele Norden, inkludert Høst. I «Hilsen fra en oversetter» reflekterer hun over de spesifikke utfordringene ved å overføre Mann til norsk. «Det er selvsagt umulig i en oversettelse å bevare Thomas Manns innviklede, sirlige grammatiske byggverk. Vårt grammatiske system egner seg ikke som det tyske for slike overlessede og i sine enkelte ledd sammenbundne komposisjoner.» De lange periodene i originalen må dermed deles opp, ifølge Høst. Et annet kjennetegn ved Mann er hans konservative stil:

Følgelig må en norsk oversettelse også i sin stil være konservativ, den må unngå alt som trekker oppmerksomheten bort fra innholdet, unngå vulgarismer, utfordrende fornorskninger og stavemåter, så stemningen – den forunderlig betagende stemningen som en Thomas Mannsk periode gir – ikke blir brutt.

Høst viser seg her svært ydmyk overfor sitt ansvar som oversetter. Kritikkene ble imidlertid gode, og Storsvindleren Krull må sies å være en av Høsts større oversetterbragder. «Det er en roman full av vidd og eleganse, satirisk og drastisk fabulering, av raffinement, lek med skjebnen (…) skiftende i prakt og nød, med et mylder av skarpt tegnede bipersoner fra de fineste til de usleste miljøer. Oversettelsen av Gerd Høst virker ypperlig», skrev Ragnar Solberg i Hamar arbeiderblad.[6] Mens Per Bang i Handels- og Sjøfartstidende kaller oversettelsen et «mesterverk»: «Oversettersken har truffet tonen helt nøyaktig, og gjort det mulig for oss å leve helt inn i Krulls verden. Han sitter nesten ved siden av oss».[7] I 1975 ble Høsts oversettelse av Storsvindleren Krull utgitt på ny i Aschehougs Fonteneserie. Boken begynner slik:

Indem ich die Feder ergreife, um in völliger Musse und Zurückgezogenheit – gesund übrigens, wenn auch müde, sehr müde (so dass ich wohl nur in kleinen etappen und unter häufigem Ausruhen werde vorwärtsschreiten können), indem ich mich also anschicke, meine Geständnisse in der sauberen und gefälligen Handschrift, die mir eigen ist, dem geduldigen Papier anzuvertrauen, beschleicht mich das flüchtige Bedenken, ob ich diesem geistigen Unternehmen nach Vorbildung und Schule denn auch gewachsen bin. (Mann 2009, s. 7)

Jeg griper pennen her jeg sitter i dyp fred og ensom tilbaketrukkenhet for å betro mine tilståelser til det tålmodige papiret i den tydelige og sympatiske håndskrift jeg er kjent for. Jeg er ved god helbred, trett kanskje, ja meget trett, så jeg bare kan håpe å komme frem i små dagsmarsjer og med mange hvilepauser. Men tvilen rører seg i mitt sinn: er jeg egentlig av utdannelse og skole voksen for en slik oppgave? (Mann/Høst 1955, s. 7)

Manns lange setning, som på tysk fungerer utmerket, har Høst delt inn i tre perioder. Hun har også byttet litt om på rekkefølgen av setningene, fjernet parentestegnene og kuttet ut «indem ich mich also anschicke» («idet jeg gjør meg klar til»). Men oversettelsen synes å fungere godt, og «små dagsmarsjer» for «kleinen Etappen» er en elegant løsning. Enkelte steder i Storsvindleren Krull kan litt for direkte oversettelse fra Høst gjøre den norske språkdrakten litt vel gåtefull og kryptisk. Et eksempel er ordvalg og setningsbygning fra og med «dine yndlingers» her:

Möglicherweise wird es Dir, Liebe Mama, etwas empfindlich sein, dass ich die Zarte Anfälligkeit Deines Lieblings so der Belustigung preisgab (…) (Mann 2009, s. 378)

Du vil kanskje, kjære mamma, ta deg nær av at jeg på denne måten prisga dine yndlingers små svakheter til latteren (…) (Mann/Høst 1955, s. 356)

Et alternativ kunne vært: «… at den sarte følsomheten til din yndling på denne måten ble stilt til latter.» Høst kan i sin oversettelse ha ment å snakke om begge yndlingene i en sveip, nemlig om hundene Minime og Fripon, og med litt dristig oversettelse fungerer det fint i konteksten. Men egentlig står det bare en hund, en yndling, idet «Deines Lieblings» er genitiv entall og genitiv-s i Lieblings uttrykker tilhørighet, nemlig til Mama; det er Mamas hund eller yndling.

Høst bevarer imidlertid den typiske ironisk-affekterte tonen hos Thomas Mann, og alt i alt synes hun å ha overført Manns «ånd» og hans måte å skrive ironisk og lett om det dypereliggende. Og som hun selv skriver i festskriftet:

Den ’uoversettelige’ Thomas Mann blir altså tross alt oversatt, og selv i våre ufullkomne oversettelser vil han gripe og fascinere hele den litterære verden. Det bor en veldig, en magisk kraft i hans visjonære stil. Han er en lyskilde, som selv en dårlig oversetter ikke kan fordunkle helt.[8]

Max Tau hadde fortalt Mann om Høsts oversettelser av hans to siste verk og mente at hun burde avlegge forfatteren en visitt. På togtur til Sør-Frankrike i august 1955 med sin femårige sønn Ketil legger hun veien om Zürich, Manns hjemby. I Freiburg, siste stopp før Zürich, ble det kvelden 12. august meldt på radio at Thomas Mann var død. Hun fortalte senere sin voksne sønn Ketil at hun reagerte med å bli rasende på dikteren. Høst og hennes sønn fulgte ham til graven.

Elie Wiesel og franske oversettelser
Møtet med den jødiske forfatteren og Holocaust-overlevende Elie Wiesel via Max Tau i 1969 ble begynnelsen på et langt og nært vennskap. Wiesel hadde «øyne som så tusen år fremover i tiden og tusen år tilbake», skriver Høst.[9] Rumensk-fødte Wiesel endte i Paris etter krigen og skrev derfor etter hvert på fransk. Hans mest kjente bok, Un di velt hot geshvign («Og verden tiet») om hans opplevelser i konsentrasjonsleir, kom opprinnelig på jiddisch i 1956 før den ble revidert og oversatt til fransk med tittelen La Nuit («Natten»). Wiesel ville gjerne prøve å få oversatt denne boken også i Norge, og i 1971 kom Natten i Høsts oversettelse. Da var tre av bøkene hans allerede utkommet på norske forlag – Lykkens by (1964) oversatt av Lise Houm for Bokklubben (med etterord av Høst) og to verk oversatt av Axel Amlie for Aschehoug. De hadde imidlertid solgt lite, til noe annet var Wiesel på det tidspunktet for ukjent. Tau sørget for enerett til resten av Wiesels forfatterskap, og Høst ble Wiesels faste oversetter i Norge. Mellom 1971 og 1990 oversatte hun hele ti av hans romaner fra fransk. For Testamentet (1981) fikk hun i 1982 Riksmålsforbundets oversetterpris.

Omslag til boka Natten, Daggry, DagenSammen med Max Tau arbeidet Høst intenst i flere år for at Wiesel skulle få Nobels fredspris, både gjennom å få bøkene hans utgitt og å invitere ham til foredrag og forelesninger. Det var et langsiktig kulturarbeid. Høst ble primus motor bak Wiesels første offentlige opptreden i Norge, på en av hennes kulturkvelder i Trondheim. I 1978 ble Wiesel utnevnt til formann for den nyopprettede Holocaustkommisjonen med hovedsete i Washington D.C. En gruppe på femti amerikanere – hvite, svarte, jøder, katolikker og protestanter fra alle samfunnslag – dro i 1979 til Warszawa, Auschwitz, Treblinka, Babij Jar og Moskva for å besøke minnesmerkene der. Høst ble med, som korrespondent for Dagbladet og eneste ikke-amerikaner. I 1986 mottok Elie Wiesel endelig Nobels fredspris. Året etter utga Høst en bok om vennskapet med Wiesel: Kampen mot glemselen. I 1988 var hun initiativtaker og drivkraft bak en 50-års minnehøytidelighet om Krystallnatten i Aulaen i Oslo.

Omslag til bok UlvetidHvor Høst har lært fransk er usikkert, men hun skal ha fulgt forelesninger i fransk ved Universitetet i Oslo og i 1955 bodde hun ett år i Sør-Frankrike. Der hun kan ha støtt på vanskeligheter i oversetterarbeidet, har dette høyst sannsynlig blitt løst ved samtale med Wiesel, ifølge Marit Notaker, tidligere redaksjonssjef i Aschehoug. Særlig hadde de mye kontakt ved den siste oversettelsen hennes, av Glemselens veier (1990).

Fra fransk oversatte Høst også Bernhard Clavels historiske roman Ulvetid i 1978 for Aschehoug forlag. Boken er del av en romansyklus og berører alvorlige spørsmål som ansvar og medmenneskelighet. Clavel la vekt på et enkelt språk for å unngå det nedlatende «finlitterære». Anmelder Petter Larsen i Arbeiderbladet nevner ikke oversetter direkte, men skriver at boken «får norske lesere til å tenke på en mester som Olav Duun (…) Med slike oversettelser utvides vår kulturelle horisont, vi blir medmennesker over landegrensene».[10]

Andre oversettelser fra tysk
I 1958 kom C.W. Cerams Mennesker og guder i 5000 år ut på Aschehoug i Høsts oversettelse. Det er et stort illustrert praktverk om arkeologiens historie. I sin anmeldelse i Arbeiderbladet, skriver Harald Sverdrup: «Gerd Høst må ha hatt et vanskelig arbeid. Stort sett er den norske teksten meget god, selv om den blir skjemmet av enkelte tunge, halvt uforståelige setninger og et og annet uheldig valgt norsk ord. Men de små lytene betyr lite i forhold til verkets mange herlige dyder.»[11] Mens professor Carl Marstrander i Morgenbladet kaller oversettelsen «førsteklasses»: «(…) stilen er lett og lekende, båret frem av suveren, sikker språkfølelse. På enkelte steder beriktiger hun eller forbedrer hun sogar stilltiende originalen, som der hvor forfatteren i en trett time har blandet Theseus og Perseus».[12] Det sist nevnte må jo sies å være våkent gjort av Høst.

Den neste oversettelsen Høst ga seg i kast med var Der Fall Gouffé av Joachim Maas, en kriminalhistorie med psykologisk dybde og forfatterens største suksess. Saken Gouffé kom ut på Gyldendal i 1959. Thomas Mann var et stort forbilde for Maas, noe som merkes i enkelte av verkene hans. Maas selv ble skattet av forfatterne Herman Hesse og Stefan Zweig.

Over tjue år senere sto en av 1900-tallets betydelige lyrikk- og prosaforfattere, østerrikske Ingeborg Bachmann, for tur. Høst oversatte i 1980 novellesamlingen Tredve for Gyldendal sammen med sin nære venninne og kollega på Universitetet i Oslo, lyrikeren Åse Marie Nesse. De delte fortellingene mellom seg, og Høst sto bak «Alt», «Blant røvere og gale» og «En Wildermuth». I den siste novellen viser Høst igjen sin ydmyke innstilling som oversetter; det at hun ikke vil løse opp det språket hun oversetter fra, men beholde forfatterens stemme så langt som overhodet mulig. Novellen handler om en dommers voksende mistro til sannhet. Høst legger seg svært nær originalteksten og Bachmanns språklige energi:

Du wohlerzogenes Wort, das angehalten wird, sich dieser stummen Welt der Knöpfe und der Herzen barmherzig anzunehmen! Behäbiges, stumpfes Wort zum Übereinstimmen für jeden Gebrauch. (Bachmann 2008, s. 251–252)

Du veloppdragne ord som blir stanset for barmhjertig å ta deg av knappenes og hjertenes stumme verden! Veltilfredse, sløve ord til samklang for ethvert behov. (Bachmann/Høst 1980, s. 143).

Høst bevarer det dype dirrende alvor i denne scenen, hvor dommeren angriper ordene som meningsløse. Samtidig har han et minne om et flyktig møte med en kvinne, der han opplevde den erotiske dragningen som noe essensielt og dermed sant:

Wie an das Starren eines düsteren, ernsten Raubvogels erinnere ich mich an ihr Starren und wie an etwas fürchterlich Feierliches, als unsere Augen nicht mehr weiter konnten und wir miteinander weggingen, ohne ein Wort, ohne uns zu berühren. (Bachmann 2008, s. 244)

Som et mørkt, alvorlig rovdyrblikk husker jeg hennes stirring, og som noe fryktelig, høytidelig, da våre øyne ikke kunne komme lenger og vi gikk bort med hverandre, uten et ord, uten å berøre hverandre. (Bachmann/Høst 1980, s. 137)

Her synes det å ha vært maktpåliggende for Høst å videreformidle så nøyaktig som mulig de opprinnelige ord og uttrykksmåter. Hun har riktignok skiftet ut rovfugl med rovdyr. Muligens syntes Høst at ordet dyr i norsk språkdrakt bedre fikk frem erotikken i situasjonen.

Oversettelser fra engelsk
For Aschehoug oversatte Høst i 1957 fra engelsk Konge av Paris av Guy Endore (født Samuel Goldstein, også kjent som Harry Relis), en omfangsrik og bestselgende romanbiografi om Alexandre Dumas. Charlie Janson i Rogaland avis nevner ikke oversetteren direkte, men sier i alle fall at «det skal bli vanskelig å finne mer stimulerende lesning i høstflommen».[13] Man finner her igjen Høsts presise oversettelse, men med nærmest umerkelig justering til norsk språkdrakt slik at oversettelsen fortsatt er meget nær forfatterens egne ord og egen stil.

Dumas started that rivalry in obscenity which in the end caused the sewer gates to be lifted bodily and a deluge of impurity to ‘wash’ away the last vestiges of decency from the stage (…) (Endore 1956, s. 140)

Det var Dumas som startet dette obskøne kappløp som til slutt sprengte selve kloakklukene, så en flom av urenhet feide vekk de siste spor av anstendighet fra scenen (…) (Endore/Høst 1957, s. 96)

Hos Høst står «sprengte» som en frisk tolkning av «lifted bodily». Uttrykket «flom av urenhet» erstatter «deluge of impurity» som mer direkte oversatt ville bli «oversvømmelse/syndflod av urenhet/umoral», men Høst synes ikke å være for tiltrukket av det svulstige og velger ofte ord som er svært nærliggende synonymer, men som har en letthet over seg. Valget av «de siste spor av anstendighet» fremstår mer spenstig enn den mer direkte oversettelsen «rester av anstendighet» for «the last vestiges of decency».

Bak Egeerhavet av den greske forfatteren og kritikeren Elias Venezis kom ut på Gyldendal i 1959 og var sekundæroversatt av Høst fra engelsk. Originalen kom ut i 1943 og omhandler den greske minoritetens liv i Lille-Asia (nåværende Tyrkia) før første verdenskrig. «La det være sagt med det samme at oversetteren, Gerd Høst, har en meget vakker og naturlig tone i fortellingen», skriver anmelder Alf Harbitz i Morgenbladet.[14]

Skuespill
En som venter, et psykologisk kriminaldrama i tre akter av Emlyn Williams, ble oversatt fra engelsk av Høst for Centralteatret i 1955. I brev fra teatret til Teaterförlag i Stockholm i 1954 står det: «Når Someone waiting skal opp, kan vi vanskelig si ennu. Først og fremst må vi finne en god oversetter.» Avisanmeldelsene 30. november 1955 spriker fra «Gerd Høst har besørget oversettelsen. Morsomme glimt av humør veksler med enkelte litt stive vendinger i replikkene» (Aud Thagaard i Morgenposten) og «I Gerd Høsts oversettelse er det nokså mange skriftligheter» (Paul Gjesdahl i Arbeiderbladet) til «Den gode muntlige oversettelsen var av Gerd Høst» (H.L. i Sjøfarten) og «Gerd Høsts oversettelse merker en best i nokså saftige replikker, så den er det heller ikke noe å si på» (Alf Biem i Friheten).

Det siste teaterstykket Høst hadde spilt på scenen i Berlin var et lystspill av den ungarske forfatteren Johann von Vaszary: Jeg har giftet meg med en engel. Stykket skulle settes opp ved Centralteatret i 1961 og Høst oversatte det til norsk. Det må hun ha gjort fra den tyske eller engelske versjonen, da originalen var skrevet på ungarsk: Angyalt Vettem Felesegul. Høst selv spilte engelen på Centralteatret.

Samme år ble også det visjonær-kosmiske skuespillet Spansk trekant, skrevet av østerrikeren Kurt Becsi, oppført ved Nationaltheatret. Stykket var oversatt fra tysk av Høst, og de siste årene hadde Das Spanische Dreieck (1952) blitt satt opp på scener over hele Europa.

Stor betydning
Høst kom også selv til å skrive både dikt, romaner, erindringsbøker og biografier. Diktsamlingen Skyggen av en fugl i flukt (1981) ble oversatt til tysk av Klaus Düwel, med forord av Wiesel. En annen diktsamling, Syng rune, syng (2001), skrev Høst på nynorsk. Hennes egne litterære verk er preget av et språk som unngår det svulstige og høyttravende, med få fremmedord og en enkel stil, men med en nerve som griper. Denne stilen synes også å vise seg i oversettelsene, selv om enkelte forfattere hun oversatte krever mer komplisert ordbruk, som Mann. Men Høst syntes å evne å beholde «understatements» og drivet hos den hun oversatte.

At Elie Wiesel fikk Nobels fredspris må i stor grad tilkjennes anstrengelsene Høst i samråd med Tau la i å gjøre forfatteren kjent, blant annet gjennom å oversette forfatterskapet hans. Høsts oversettelser har dermed hatt stor betydning både for norsk og internasjonal offentlighet, og Fredsprisen førte til at Wiesels verk ble oversatt til en rekke andre språk.

Årene i førkrigs-Berlin, de mennesker hun møtte og hennes rystende opplevelser der «risset seg inn i mitt sinn», skriver Høst i sine memoarer. De skapte nok også et behov for å bli en kulturbygger. Av titlene hun har oversatt ser det ut til at hun i stor utstrekning har lagt vekt på å oversette litteratur hun mente burde bli kjent: om jødenes lidelser, arkeologi, fjern og nær historie, og mennesket som i dets konkrete situasjon må stri med eksistensialistiske problemstillinger. Høst hadde definitivt en agenda bak sine valg.

For øvrig hadde Høst en usedvanlig evne til å knytte nære og langvarige vennskap samt å arbeide målrettet. Hun hadde en jernvilje, arbeidet lenge og hardt hver dag og kunne bli temmelig irritabel dersom hun ble avbrutt, slik at hennes barns lekekamerater som ringte på døren kunne få seg en overhaling, forteller hennes sønn Ketil. Hun kunne være veldig direkte, tildels uforskammet, men angret seg ofte etterpå. Hun var et overskuddsmenneske og en livsnyter, litt diva og elsket champagne, forteller både familie og forlagsfolk.

Høst døde 1. mars 2007

Aase Falck

Utmerkelser
Hans Majestet Kongens gullmedalje i 1954 for sitt vitenskapelige arbeid med det germanske språket krimgotisk

Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1976, og senere også av Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap

Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og mottaker av stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Riksmålsforbundets oversetterpris i 1982.

Referanser
Askedal, John Ole (18. oktober 2007). Minnetale over professor Gerd Høst Heyerdahl i Det Norske Videnskaps-Akademi. Tilgjengelig på: http://www.dnva.no/c41070/artikkel/vis.html?tid=41078

Bachmann, Ingeborg (2008). mtliche Erzählungen. München: Piper Verlag.

Endore, Guy (1956). King of Paris. London: Cresset Gollancz.

Høst, Gerd (1955). «Hilsen fra en oversetter» i Kaare Lervik (red.), Åndsmenneskets ansvar. Norske akademikeres festskrift til Thomas Mann på 80 årsdagen 6. juni 1955. Oslo: Det Norske studentersamfunds kulturutvalg.

Høst, Gerd (1987). Kampen mot glemselen. Oslo: Aschehoug.

Høst, Gerd (1994). Cupido og det gamle apotek. Oslo: Aschehoug.

Høst, Gerd (2004). Så mange slags kjærlighet. Oslo: Aschehoug.

Mann, Thomas (2009). Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull. Berlin: Welt-Edition.

Andre kilder
Ketil Høst (sønn), samtaler i 2018

Astrid Lunde (svigerdatter), samtaler i 2018

Marit Notaker, redaksjonssjef for oversatt litteratur i Aschehoug 1985–2006, samtale 5. april 2018

Korrespondanse, manuskripter og personlige notater på Spesiallesesalen, Nasjonalbiblioteket

Noter

[1] Høst (1994), s. 88.

[2] Intervju med Bjørg Jønsson i Aftenposten 1. mars 1998.

[3] Aftenposten 6. desember 1950.

[4] VG 31. januar 1951.

[5] Høst (1994), s. 222.

[6] Hamar arbeiderblad 1. november 1955.

[7] Handels- og Sjøfartstidende 2. november 1955.

[8] Det Norske studentersamfunds kulturutvalg (1955), s. 153.

[9] Høst (1987), s. 34.

[10] Arbeiderbladet 13. desember 1978.

[11] Arbeiderbladet 16. oktober 1958.

[12] Morgenbladet 25. oktober 1958.

[13] Rogaland avis 26. oktober 1957.

[14] Morgenbladet 11. februar 1959.

Bibliografi