Forfatterarkiv: hilde

Helge Nordahl

Foto av Nordahl, privat

Foto: Privat

Helge Nordahl var professor i romansk filologi ved universitetet i Oslo fra 1972 til han gikk av med alderspensjon i 1996. Nordahl oversatte og gjendiktet et tyvetalls verk, hovedsakelig fra gammelfransk, blant annet Rolandsangen, Chrétien de Troyes’ ridderromaner, og versefortellinger (lais) av Marie de France. Han ble hedret med flere utmerkelser for sitt arbeid.

Oppvekst og utdannelse
Helge Nordahl ble født i Oslo 12. januar 1927. Opprinnelig ville han studere latin, men valgte likevel fransk som første bifag og historie som sitt andre. Det anså han som mer «matnyttig» for en kommende lektor, muligens etter råd fra faren. Han begynte på studiene høsten 1945 og tok sin cand.mag. til jul i 1951. To år senere var han ferdig cand.philol. med hovedfagsoppgaven «Adverbets plass i setningen i moderne fransk». Foreløpig var det lite som tydet på hans glødende interesse for gammelfransk litteratur, oversettelse og gjendiktning. Interessen for latin beholdt han hele livet.

Det var i årene som lektor ved Trondheim katedralskole at Nordahl begynte å samle materiale til en doktorgradsavhandling. Det tok ham ti år å fullføre arbeidet ved siden av full jobb. Fire hundre romaner og skuespill og et ukjent antall avisartikler lå til grunn for hans korpus på 24 000 eksempler på bruk av konjunktiv i at-setninger i moderne fransk. Materialet ble sortert, systematisert og bearbeidet med en arbeids- og forskningsmetode som i dag er kjent under navnet korpuslingvistikk. I september 1968 leverte han avhandlingen, og han disputerte i mai året etter.

Professor og samfunnsdeltager
Det var under tvil at Nordahl påtok seg undervisningen av gammelfransk på Blindern i 1972; hans faglige gebet var inntil da tross alt grammatikk. Men gammelfransk ble til stor glede for ham både personlig og profesjonelt, og førte ham videre til mange forskjellige litterære verk fra fransk middelalder. Nordahls innsats som formidler og oversetter av middelaldertekster for et norsk og nordisk publikum rager høyt. Hans arbeid viser en tett sammenheng mellom forståelsen av språklige strukturer og litterære kvaliteter. Til studenter som ba om råd i forbindelse med tema for en hovedoppgave, anbefalte han gjerne språklige emner. Han var strengt analytisk og rasjonell i sin tilnærming til det stoffet han studerte og oversatte.

Om å oversette fra gammelfransk
Gammelfransk var både et tale- og skriftspråk i området rundt Île-de-France i middelalderen (ca. 800–1300), og en viktig forløper – blant mange andre dialekter – til dagens fransk. Mens latin fortsatt var enerådende innenfor administrasjon, akademia og blant kirkens folk, rakk gammelfransk som talespråk utover de øverste sosiale sjikt, og det ble brukt av arbeidsfolk og bønder.

Det finnes flere leksikalske, syntaktiske, morfologiske og grammatiske forskjeller mellom gammelfransk og moderne fransk. Gammelfransk har blant annet en langt friere syntaks der setningsledd og grammatiske funksjoner kan stå på forskjellige steder i setningen. Moderne fransk har, som norsk, en fast setningsstruktur med subjekt + verbal + eventuelt andre ledd. Dagens franskmenn har problemer med å forstå gammelfransk, og gammelfranske tekster oversettes i all hovedsak til moderne fransk.

En annen utfordring for en oversetter, av stilistisk karakter, er at gammelfranske tekster og romaner typisk ble skrevet på oktosyllabiske parrim. Å finne gode løsninger på norsk som ivaretar originalens form og innhold krever tålmodighet og oppfinnsomhet. Nordahls oversettelser viser et kyndig spenn i valg av løsninger på de metriske utfordringene i de gammelfranske tekstene. Totalt sett oversatte han femten verk der han etterstrebet en metrisk ekvivalens med originalversjonen. Det gjelder for eksempel Roseromanen (1987), Nicodemusevangeliet (1992) og Tidløse tanker. To verk fra gammelfransk litteratur (2008). I sine etterord til oversettelsene forklarer han inngående om bakgrunnen for de valgene han har foretatt.

Andre verk har Nordahl oversatt til prosa på norsk. Det medfører at stoffet ordnes forskjellig. Hos Chrétien de Troyes (ca. 1130–1185) for eksempel, er det ofte ingen sammenheng mellom syntaktisk inndeling og versepar i romanene. Det vil si at et setningsledd kan strekke seg over mer enn ett vers. Overgangene i handlingen glir lett og ubemerket, og teksten holdes på plass og utvikles av versene. Nordahl løste dette ved å dele opp stoffet uavhengig av Chrétiens komposisjoner, og har i sine prosaoversettelser valgt å ordne teksten i kapitler og avdelinger, som for eksempel i Erec og Enide (1983).

Nordahl oversatte forskjellige typer verk fra gammelfransk, både heltedikt, hagiografiske skrifter og skjønnlitterære verk. For gjendiktningen av heltekvadet Rolandsangen (1985) fra 1100-tallet ble han rost av et lærd, nordisk publikum, og han høstet også lovord for sine oversettelser av religiøse skrifter. Han er likevel best kjent for sine gjengivelser av middelalderens store litterære sjanger, den høviske litteratur.

Høvisk litteratur
Den høviske litteraturen handler om høvisk kjærlighet. Denne kjærligheten utspilte seg i overklassen og var et utenomekteskapelig forhold: Man kunne ikke elske den man var gift med. En årsak til det er at ekteskapsinngåelser var politisk og økonomisk begrunnet. Det er blitt hevdet at kvinnene innehadde en friere stilling innenfor den høviske kjærlighet. Dette kjærlighetsidealet skal ha blitt regulert gjennom en egen kjærlighetslov forfattet av Andreas Capellanus, De Arte honeste amandi («Kunsten å elske på høvisk vis») fra ca. 1185, skrevet på oppdrag for grevinnen Marie de Champagne. Loven beskriver paragraf for paragraf hvordan kjærligheten oppstår (via synet; blinde er derfor avskåret fra å elske), mellom hvem, hvordan det arter seg når man elsker (man blekner ved synet av den elskede, blir søvnløs, mister appetitten). Det skal også ha eksistert egne domstoler der en (gift) kvinne som ikke godtok en beilende (ugift) ridder kunne stevnes og dømmes. Hvorvidt slike rettssaker faktisk har funnet sted er omdiskutert, og de eneste kildene er Capellanus og andre gammelfranske originalmanuskripter.

Blant Nordahls oversettelser av høviske verk er flere av Chrétiens romaner om kong Arthur og ridderne av det runde bord, samt Marie de Frances (ca. 1160–1215) episke dikt, kalt lais. Det var korte historier som ble akkompagnert av musikk. På nynorsk fikk de derfor navnet Strengleikar (historiene ble oversatt til norrøne prosafortellinger allerede i 1250, på bestilling av Håkon Håkonsson). I det følgende skal vi se på et par eksempler hentet fra Nordahls oversettelser av Erec og Enide og Marie de Frances Fortellinger (1982), der kildetekst sammenlignes med en moderne fransk oversettelse og Nordahls norske.

I Chrétiens romaner befinner vi oss i en magisk verden med tapre riddere som beiler til underskjønne og stort sett gifte kvinner, og trollmenn, uhyrer, eventyrlige kilder, jomfruer i den ytterste nød, og ikke minst adelige menn hvis kall er å dra på eventyr – for å bevare sin mandighet. Forskere mener at Chrétien ikke var tilhenger av det høviske kjærlighetsidealet, og tre av hans romaner fra kong Arthurs hoff skildrer ekteskapelige kjærlighetsdramaer: Yvain, Erec og Enide og Cligès.

I Eric og Enide møtes de to tittelfigurene, de elsker hverandre, de gifter seg, de drar ut på eventyr til de sammen finner en forløsning og forsvinner fra scenen i ekteskapelig lykke. Ekteskapsnatten er skildret med stor omhu av Chrétien. Det er en direkte, sanselig og rik fremstilling av Erec og Enides første natt sammen etter at de er blitt alene i rommet (biskopen, hoffolkene, kongen og dronningen var alle til stede i begynnelsen, slik skikken var – bryllupsnatten var ikke en privatsak blant de høyere klasser). Her følger et utdrag, først i Nordahls oversettelse, så Chrétiens originalversjon, og til sist René Louis’ oversettelse til moderne fransk. Louis har i likhet med Nordahl overført verseromanen til prosatekst.

Nordahls oversettelse (1983, s. 55):

Men efter øynenes bud kom kyssets sødme – og den er enda herligere og vekker kjærlighets lyst. Denne sødme følte de nu begge og lesket hjertenes tørst i den, og knapt maktet de å slippe hverandre. Men den kjærlighets lek som nu ble lekt av ham og henne, der var hun den dristigste: intet var hun redd for, fant seg villig i alt – om det enn smertet – og før hun igjen stod opp hadde hun mistet jomfru-navnet og var en ny kvinne da morgenen kom.

Chrétien de Troyes (ca. 1170):

Li huil d’esgarder se refont,
Cil qui d’amors la voie font
Et lor message au cuer envoient,
2090
Car mout lor plait quanque il voient.
Aprés le message des iauz
Vint la douceurs, qui mout vaut miauz,
Des baisiers qui amors atraient.
Andui cele douceur essaient
2095
Et lor cuers dedanz en aboivrent.
De baisier fu li premiers jeus;
Et l’amors qui iert etr’aux deus,
Fist la pucele plus hardie:
2100
De rien ne s’est acohardie,
Tot soffri, que que li grevast.
Ainçois que ele se levast,
Ot perdu le non de pucele;
Au matin fu dame novele.

Moderne fransk ved René Louis (1984, s. 53–54):

Les yeux se récréent à regarder, eux qui font naître la joie d’amour, et ils en envoient le message au cœur, tant leur plaît fort tout ce qu’ils voient. Après le message des yeux vient la douceur, qui vaut mieux encore, des baisers qui aspirent amour. Tous deux font l’épreuve de cette douceur et en rafraîchissent leurs cœurs dedans, si bien qu’ils ont grand peine à séparer leurs lèvres. Le baiser fut le premier jeu. L’amour qui régnait entre eux rendit la pucelle plus hardie: elle ne s’effaroucha de rien, supporta tout, quoi qu’il lui en coutât. Avant de sortir du lit, elle avait perdu son nom de pucelle: au matin, il y avait une dame de plus.

Helge Nordahls oversettelse er friere enn den moderne franske oversettelsen, som innholdsmessig ligger nærmere Chrétiens tekst. Chrétien oppgir at Enide er den dristigste av de to elskende:

Chrétien:

Et l’amors qui iert etr’aux deus,
Fist la pucele plus hardie:

René Louis:

L’amour qui régnait entre eux rendit la pucelle plus hardie:

Helge Nordahl:

Men den kjærlighets lek som nu ble lekt av ham og henne, der var hun den dristigste:

Den franske oversetteren har beholdt begrunnelsen som anføres av Chrétien for at Enide er den dristigste: nemlig kjærligheten mellom dem. Nordahl på sin side har utelatt begrunnelsen og er deskriptiv i sin oversettelse; det er en kjærlighetslek og hun er dristigst. At kjærligheten, tilliten og tryggheten gjør henne modig er gått tapt hos Nordahl.

Nordahls valg av dristig er i tillegg dristig fordi ordet har vulgære konnotasjoner, for eksempel å kle se dristig, det vil si vulgært eller smakløst. Men i erotisk kjærlighet mellom mennesker som er glad i hverandre er tilliten grunnleggende for det mot og den fantasi som utvises for å glede den andre.

Det neste eksemplet er hentet fra Marie de Frances versefortelling Milun. Marie beskriver en sønns møte med sin far etter at de har kjempet mot hverandre i tvekamp og han har slått faren av hesten – ingen av dem vet i utgangspunktet at de er far og sønn.

Nordahls oversettelse (1982, s. 96):

[Hastig vil jeg seile over havet og hjem,] få rede på hvordan min far har det og hvordan hans forhold til min mor er. Så vil jeg vise ham en ring og fortelle ham hans egne hemmeligheter, slik at han aldri vil kunne vise meg bort, men alltid må elske meg og ha meg kjær.

Originalversjonen:

Saveir vueil l’estre de mun pere
cum il se cuntient vers ma mer.
Tel anel d’or li musterrai
e tels enseignes li dirai,
461
ja ne me voldra reneier,
ainz m’amera e tendra chier.

Laurence Harf-Lancners oversettelse (1990):

Je veux tout savoir sur mon père,
et comment il se conduit envers ma mère.
Je lui montrerai un anneau d’or
et lui donnera des preuves telles
465
qu’il ne pourra pas me renier :
Il aura pour moi tendresse et amour !

Her har den franske oversetteren altså valgt å beholde verset, og Helge Nordahl «dikter» mer enn sin franske kollega. I motsetning til originalen og den moderne franske gjengivelsen bygger Nordahl teksten ut og legger mer til, det vil si forklarer hva slags bevis sønnen vil gi faren («hans egne hemmeligheter»). Det kan skyldes at prosaversjonen trenger «mer» for å henge sammen. Nordahl har gjort sønnens utsagn til en del av en lengre setning: Hastig vil jeg seile over havet og hjem, få rede på osv. Hos Marie de France bæres versets innhold oppe av rim og rytme, innholdet kan holdes i tømme, antyde mer enn å utsi. Å gjengi det som prosatekst lar seg vanskelig gjøre uten å bygge ut.

Nordahl skrev innledningene til sine oversettelser av gammelfranske tekster, og altså både til Marie de Frances Fortellinger og Chrétiens Erec og Enide, som var det andre og tredje verket han overførte fra dette språket. I innledningen til sin første gammelfranske oversettelse, Sankt Brendans havseilas av Broder Benedeit fra ca. 900 (1980), redegjør han for sitt valg om å gjøre verseromanen til prosa på norsk: «Den oversettelse av ’Sankt Brendans havseilas’ som her fremlegges er en prosaoversettelse av et dikt på metrisk bunden form. En formell dimensjon ved det originale diktverk er altså gått tapt». Det samme gjør han i Fortellinger, og forklarer sine språklige valg: «Både i ordvalg, morfologi og syntaks har jeg tilstrebet en noe – om ikke arkaisk – så i alle fall arkaiserende stiltone, i et velment forsøk på å gjenskape noe av den særegne atmosfære i en middelaldertekst.»

Nordahls syn er generelt at de opprinnelige verkene er av en så stor litterær verdi at en tillempet norsk gjengivelse, enten i bunden form eller som prosaversjon, ikke vil ødelegge opplevelsen for leseren. Dette standpunktet kan leses som uttrykk for hans holdning til alle sine oversettelser av gammelfranske tekster, som gjennomgående er holdt i et arkaiserende riksmål.

En innvending mot Nordahls synspunkt og valg av språkregister er at historiene som fortelles lå langt tilbake i tid, også for middelalderens lesere, lyttere og forfattere, og at både Marie de France og Chrétien brukte et etter datidens syn moderne språk, og endelig at oversettelsene til moderne fransk ikke er arkaiserende, men moderne fransk rett og slett.

Anmeldelser og omtaler
Gjennom 28 år og i forskjellige aviser, også nordiske, ble Nordahls gjendiktninger og oversettelser gjenstand for kritiske vurderinger. Det er interessant at flere anmeldere påpeker at oversettelsene har betydning for et nordisk publikum. Årsakene til det var flere. Det var første gang et betydelig verk forelå i fullstendig versjon på et nordisk språk, slik tilfellet var med Rolandsangen, og språket Nordahl oversatte fra, gammelfransk, var ukjent for de fleste. Mange av Nordahls oversettelser var nybrottsarbeid.

Nordahls oversettelser fikk god til fremragende mottakelse i pressen. Hans rolle som formidler, pedagog, ekspert og endelig oversetter fremheves sterkt og entydig. Og det er liten tvil om at få kunne mer enn ham om gammelfransk litteratur og litteraturhistorie i nordisk sammenheng. Morgenbladets anmeldelse av Rolandsangen fra 1985 er i så måte illustrerende: «Rolandsangen er et storværk i europeisk litteratur. Med Helge Nordahls oversættelse har det fundet sin kongeniale nordiske formidler. Jeg tror, denne udgivelse vil blive læst av mange – og elsket av mange.» Anmelderen var Morten Nøjgaard, dansk professor i romanske språk ved universitetet i Odense. Det måtte kanskje til for å sette Nordahls oversetterbragd inn i en adekvat europeisk og lærd kontekst.

De fleste av Helge Nordahls oversettelser og gjendiktninger er utgitt på Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Selve kjerneområdet for stiftelsen har vært å oversette gammelnorsk litteratur og klassiske verker fra oldtiden, middelalderen og den nyere tid. Thorleif Dahls Kulturbibliotek har også et språkpolitisk mål: å verne om riksmålet.

Flere av anmelderne av Nordahls oversettelser understreker hans arkaiske språkstil og at denne passer fint til den høviske litteraturen. Likevel, det kan være gammelnorsk litteratur, klassiske verker fra oldtiden, middelalderen og den nyere tid ville tjene på et mer moderne norsk. Med årene er avstanden mellom Thorleif Dahls Kulturbiblioteks riksmål og moderne riksmål/bokmål blitt stor.

Formidlingsglede
Helge Nordahl oversatte altså et tyvetalls verk til norsk over en periode på 28 år. Dette var arbeid han gjorde etter kontortid, og mange av dem etter at han gikk av med pensjon. Fra sitt nøkterne kontor på Blindern, hjemme eller på Nesodden, dro han langt av sted gjennom sine litterære studier. Nordahl hadde ikke sertifikat, eide aldri en datamaskin og satte aldri sine ben i et fly. Hver morgen startet han arbeidsdagen med å spisse en håndfull blyanter, sirlig lagt ved siden av hverandre på skrivebordet, og så startet det arbeidet som han selv har beskrevet som et kjærlighetsanliggende. Denne gløden går for øvrig frem av hans betydelige innsats som både oversetter, kåsør og foredragsholder etter at han gikk av for pensjonsalderen i 1996.

Sammen med sin gode venn og kollega Asbjørn Aarnes, Steinar Mathisen, Tore Stubberud og Paul Grøtvedt bidro Nordahl i en årrekke til Humanistisk Seminar på Granavolden. Han var en beskjeden mann som likte å holde foredrag, men ikke å debattere. Likevel, det var arbeidet i et mindre format han engasjerte seg mest i. Når man ser antall fremmøtte til de ulike kåserier og foredrag han ble invitert til å holde, tenker man uunngåelig at det var formidlingsgleden og ikke heder og ære, som først og fremst styrte Nordahls arbeid. Han kunne sitt stoff, og forelesningene ved universitetet ble gjennomført uten et blikk i manus. Kunnskap og kjærlighet er en god formidlingsstrategi, og den hadde Helge Nordahl innebygd.

Bredt interessefelt
Nordahl interesserte seg også for mer moderne litteratur, og særlig forfatterskapene til Ragnhild Jølsen, Johan Falkberget, Arnulf Øverland og Claes Gill, for å nevne noen. Han skrev om flere av dem, for eksempel om Jølsen i Tre kyss for den ensomme fugl (1991) og tre bøker om Falkberget, blant annet Han diktet om sjelene (2016), Nordahls siste utgivelse.

Temaene han tok opp som foredragsholder og kåsør er representative for hans brede interessefelt innen språk, retorikk og litteratur: fransk middelalder, Johan Falkberget, Den hellige Birgitta, Gunnar Reiss-Andersen, Anne-Lise Knoff, Ragnhild Jølsen, Olav H. Hauge, Welhaven, Claes Gill, pilegrimslitteratur, om sonettens mestere i Norge, om de sanne prinsipper og retorikk i fransk språk, om verbet comprendre og dets modalsyntaks, om fransk grammatikk, om moderne syntaks, om ordstillingsmønstre i gammelfransk, om kjærlighet i gammelfransk diktning – listen er lang og kunne vært gjort lengre.

Nordahl var også glad i poesi. Han leste gjerne dikt, som han husket og kunne sitere, og skrev selv dikt, vers og rim. Han var en ivrig innsender til NRKs «Søndagsposten» i 1960-årene, der Otto Nielsen var redaktør og Alf Prøysen og Erik Bye redaksjons-medarbeidere. Nordahls hyppige innsendelser førte til at de omtalte ham som «vår venn i Birkelundsbakken»; hans daværende adresse i Bergen. En av visene han sendte inn, «Kirsebærtreet til Inger Helene», fikk hederlig omtale. «Det er litt uklart om dikteren heter Helge eller Helga», sa Otto Nielsen. «Å, nei du, det er nok et mannfolk som har skrivi detta!», svarte Alf Prøysen.

Helge Nordahls arbeid som gjendikter og oversetter, kåsør, formidler og pedagog var drevet frem av kjærlighet til litteraturen han arbeidet med. I et intervju med Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av Kors, Sverd og Rose i 1997, sier Nordahl det slik: «Uten å være grepet er det ikke mulig å oversette for eksempel Rolandsangens 4002 verselinjer. Til alt jeg har gjendiktet, har jeg rett og slett et kjærlighetsforhold.»

Hanne Herrman

Artikkelen har mottatt støtte fra Programdirektør Andor Birkeland og hustru Halinas legat.

Kilder

Inger Nordahl

Referanser

Chrétien de Troyes / René Louis (overs.) (1984). Erec et Enide. Paris: Honoré Champions.

Marie de France / Laurence Harf-Lancner (overs.) (1990). Lais. Paris: Librairie Générale Française.

 

Bibliografi

Utmerkelser

  • Medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur 1984, og preses fra 1988 til 1995
  • Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1979
  • Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1998
  • Birgitta-medaljen fra Birgitta-stiftelsen i 2005
  • Statens stipend for eldre fortjente kunstnere i 2008
  • Utnevnt til Broder ab extra ved klosteret i Vadstena i 2008
  • Tildelt Falkberget-stipendet i 2009