Forfatterarkiv: hilde

Olav Rytter, 1903–1992

 

Foto: Ekrheim, Helga og Olav (red.), «Norges filologer og realister» (1933)

Olav Rytter var en mann med mange og forskjellige jern i ilden, men grunnlaget for alt hans virke var en solid filologisk utdannelse. Han oversatte verk fra sanskrit, gammelgresk og særlig slaviske språk. Et høydepunkt er hans arbeid med den russiske nasjonaldikteren Aleksandr Pusjkin.

Oppvekst og utdannelse
Olav Rytter ble født i Kristiansund 29. januar 1903 som sønn av forfatter og oversetter Henrik Rytter og hustru Maren Ovidia, f. Olsen. Han vokste opp i Oslo, tok examen artium på latinlinjen ved Kristiansand katedralskole i 1921 og studerte deretter klassisk, indisk og slavisk filologi med sikte på magistergraden, som han fikk i 1931 på en avhandling om den tsjekkiske forfatter Alois Jiráček. I 1934 kom så Slavisk målreising, som behandlet fremveksten av de forskjellige slaviske folks skriftspråk. I mellomkrigstiden hadde Rytter lengre opphold i Warszawa og Praha og kom i 1938 til NRK. Han søkte professoratet i slaviske språk ved Universitetet i Oslo etter Olaf Broch, men det gikk til doktorene Christian Stang (for språk-delen) og Erik Krag (for litteratur-delen), og Rytter ble værende i radioen, som bød ham en fremtid han neppe hadde forestilt seg. Fra 9. april 1940 var han midt oppe i krigsbegivenhetene, kom seg til Sverige og endte i London, hvor han ble en sentral mann i sendingene derfra til han vendte tilbake til Norge som informasjonsoffiser i Nord-Norge til frigjøringen. Hans krigserfaringer er skildret i boken Fra Nybergsund til Honnørbrygga fra 1946.

Samme år ble Rytter ansatt som lektor i vestslaviske språk (polsk og tsjekkisk) ved Universitetet i Oslo, en stiling som passet som hånd i hanske til hans utdannelse. Dermed var de tre unge menn som hadde tatt magistergraden i slavisk filologi omkring 1930, blitt kolleger ved samme universitetsinstitutt. Men det gikk ikke lenge før Rytter ble hentet til oppgaver med større virkefelt, og mange år fremover hadde han viktige stillinger i FN-systemet: som direktør for FNs informasjonskontor i Praha 1948–53, så lengre øst – i Indonesia, Iran, Afghanistan og Egypt. I 1963 ble han pensjonert, men ikke arbeidsledig. Alt i mellomkrigstiden (1935–1936) hadde han være redaktør av Norsk Tidend, og nå ble han ble redaktør og senere utenriksmedarbeider i Dag og Tid, skrev bøker om politikk (i Vietnam og Tsjekkoslovakia)[1] – og tok sin oversettervirksomhet opp igjen. I ungdommen var det først indisk og gresk oldtidsdiktning (Kalidasa, Xenophon) som opptok Rytter, senere ble det moderne vestslavisk (Alois Jiráček, Karel Čapek, Václav Havel) og russisk (Leonid Leonov, Lev Tolstoj, Aleksandr Solzjenitsyn). Men innenfor russisk var det fremfor alt én mann han ofret sin arbeidskraft på: nasjonaldikteren Aleksandr Pusjkin (1799–1837).

Det største løftet
Det første – og største – resultat av arbeidet ble versromanen Jevgenij Onegin, som kom i nynorsk oversettelse i 1966. Om prinsippene for arbeidet sier Rytter selv:

Etter mi meining bør ein omsetjar av lyrikk først og fremst prøve å gje att tanken, innhaldet og stemninga, dernest kjem rim og rytme, til slutt ordvalet. I dei fem åra eg har halde på med denne omsetjinga, har eg steg for steg freista koma originalen nærare på alle desse punkt. I vers og rim svarar no omkrifta heilt til originalen, og i innhaldet er avvika små, endå ein russisk-kunnig lesar vil finne mange avvik i sjølve ordvalet, av grunnar som er nemnde ovanfor. Kor vidt eg har greidd å skapa att den poetiske stemninga, får lesarane dømme om.[2]

Det er prisverdig at Rytter så tydelig redegjør for sine prioriteringer. Men leseren vil straks se at denne korte orienteringen skjuler et problem, som Vladimir Nabokov i sin oversettelse av samme verk formulerer slik: «Å gjenskape rimene og allikevel oversette hele diktet bokstavelig, er matematisk umulig», og ytterligere et vanskelig punkt er «tanke, innhold og stemning». Er det her tale om ett sammenhengende kompleks eller tre adskilte fenomener – og hvordan henger denne treenigheten sammen med rim og rytme på den ene side og den bokstavelige mening på den andre? Spørsmålet får vi i første omgang la ligge og isteden se hvordan Rytter løser knuten. Som eksempel følger strofe 30 av 2. bok.

Tilstrebet bokstavelig gjengivelse ser slik ut:

Hun elsket Richardson
Ikke fordi hun hadde lest ham.
Ikke fordi hun foretrakk Grandison
For Lovelace;
Men i sin tid hadde fyrstinne Alina,
Hennes Moskva-kusine,
Ofte terpet på dem for henne.
Den gang var hennes ektemann
Ennå bare en frier, men det av tvang.
Hun sukket etter en annen
Som med hjerte og forstand
Behaget henne langt mer:
Denne Grandison var en ordentlig dandy,
Spiller og gardesersjant.

Hos Olav Rytter lyder strofen slik:

Men Richardson stod høgt hos kona,
ikkje av di ho las han trutt
og meir av Grandison seg vona
enn denne Lovelace, kei og mutt,
men fyrstelege bykusina,
den høgvelborne skjønn´ Alina,
fortalde ofte om dei to.
Det sette hennar draum i glo:
ho var alt fest, men mot sin vilje.
Ho sukka for ein annan mann
som hennar hug og hjarte vann
og kunne henne betre gilje.
Men hennar Grandison, for sant,
var spelar, ranglar og sersjant.

Rytters versjon kan sammenlignes med to gjengivelser på våre nabospråk svensk og dansk.

Alfred Jensens svenske fra 1899:

Ej tror jag, gumman orkat knoga
igenom hela Richardson,
och knappast visste hon så noga
hvem Lovelace var och Grandison.
Men saken var, att hennes fränka,
En gammal, vitter fursteenka,
jämt pratade om dessa män.
Den tiden var hon ogift än,
fast halvt förlovad; men hon tänkte
i smyg uppå en annan,
som hon tyckte mycket mera om
och hemligt sin beundran skänkte –
en militär och grand seigneur,
stor spelare och kurtisör.

Valdemar Rørdams danske fra 1937:

Hun havde aldrig læst en Strimmel
fra den «guddommelige»s Haand,
men fra sin Ungdom blev hun svimmel
ved selve Navnet Richardson;
hun havde hørt ham, af Pauline,
sin højst mondæne By-Kusine
i Moskva, nævnt som en Skribent,
der virkelig var verdenskendt,
just som hun, kort før Ægteskabet,
fik Hjertet stukket vildt i Brand
af en aldeles fremmed Mand.
Spiller, det var han, og lidt flabet,
Men skabt til sejrrig Hjertestorm;
En Mars i Gardens Uniform.

De tre oversettere har tolket Pusjkin temmelig forskjellig, og Rytter er kanskje den som er kommet originalteksten nærmest. En inngående analyse av de tre versjonene vil avdekke ulike løsningsstrategier. Her skal bare påpekes en farlig fristelse som kan lokke Rytter: å fylle verslinjen ut med tillegg som ikke bringer noe nytt. Et eksempel er i vers 4 – «kei og mutt», videre i vers 13 – «for sant». I strofeslutt er det spesielt viktig å bevare snerten og unngå fyllstoff.

Denne strofeslutten har de tre gjengitt hver på sin måte. Tilsynelatende nærmest originalen kommer Rytter, som lik Pusjkin presenterer fru Larinas Grandison som sersjant. Men han mister allikevel hovedpoenget, nemlig at mannen var gardist. For en gardesersjant var gjerne en aristokrat. En sersjant i hæren, derimot, var neppe mer enn en vanlig underoffiser.

En grundig undersøkelse av Rytters verk ville kreve et helt annet omfang. Denne ene strofen illustrerer allikevel gjennomgående trekk ved Rytters praksis: relativ nærhet til meningsinnholdet i originalen, ikke alltid så vellykkede løsninger for å få linjen i riktig lengde og rimet til å gå opp – og endelig et stundom vel arkaisk språk. Verbet «gilje» vil nok for mang en nordmann være et ukjent ord, men en oversetter har full rett til å benytte seg av hele ordforrådet ved så vanskelige oppgaver som å få Jevgenij Onegin over til norsk uten å fjerne seg altfor langt fra «ordlyden».

Lyrikk
Genremessig nærmest den episk-lyriske versroman ligger Pusjkins lyrikk, som Rytter begynte å sysle med alt før krigen. I 1973 kunne han så utgi en samling på hele 41 dikt med tittelen Min bauta og andre dikt. Dette er den mest omfangsrike samling av Pusjkin-dikt som er utgitt på norsk, men Rytter var ikke den første i Norge til å oversette Pusjkin. Den æren tilkommer rektor Hans Blom i Tromsø, som i Ludvig Kr. Daas Tids-Tavler i 1873 lot trykke sine gjengivelser av tre sentrale Pusjkin-dikt: «Til Ruslands Bagvaskere», «Indvielsen til Profet» og «Napoleon paa Elba». I de 100 år mellom Blom og Rytter er det viktigste å finne i antologien med den beskjedne tittel Fra russisk lyrikk (1968), redigert av Boris Kleiber.

Men først med Olav Rytters samling forelå et representativt utvalg av Pusjkins lyrikk på norsk.[3] Det åpner med det diktet den 15 år gamle eleven fremførte på Alexander-lyceets årsfest i januar 1815 og ender med titteldiktet «Min bauta» fra 1836, ikke lenge før dikterens død. Mellom disse to ytterpunktene har utgivelsen med to bekjente fra Bloms utvalg, «Profeten» og «Til Russlands baktalarar», dessuten de fleste dikt man kjenner igjen fra russiske samlinger. Som i forbindelse med Jevgenij Onegin redegjør Rytter også her for sine prinsipper:

Der ein russisk lyrikar i stor mon kan rime på dei grammatiske endingane, særleg fortidsformene av verba og dei bundne formene [?] av adjektiv og partisipp, må ein norsk omsetjar leite seg fram til rim på endingslause ord eller ordrøter [?]. Det snevrar sjølvsagt inn ordtilfanget i kvart einskilt tilfelle. Det skapar i alle fall ofte «rimnaud», der ein russisk lyrikar kan velja og vraka mellom ei mengd med synonym. – Difor har eg prøvd å gå ein mellomveg. Eg har sett om alle dikta med same versemål, rytme og stavingstal som originalen, men berre om lag to tredjepartar av omsetjingane er rima. Valet mellom det eine eller det andre har helst vore ei kjenslesak. Somme av dikta, særleg dei med emne eller biletbruk frå naturen, har beint fram kravt rim, til stønad for stemninga i diktet.[4]

De premisser Rytter anfører, godtgjør at det er et sprang i vanskelighet mellom de to valgene: med eller uten rim. Altså bør begge alternativer undersøkes. Et par–tre dikt kan illustrere særtrekkene ved Rytters praksis. For å begynne med det første: «Minne om Tsarskoje Selo», som Rytter oversetter uten rim, men med bibeholdelse av metrum og stavelsestall; rytme er en vanskeligere størrelse å vurdere. I det store og hele gjør han som han lover; når første vers av tredje strofe åpner med en «ureglementert» troké istedenfor en jambe, skyldes det antagelig en banal trykkfeil – en «i» er blitt borte («Vi er i Nordens Elyséum»). Men ellers skulle betingelsene ikke være striktere enn at en noenlunde ordrett gjengivelse skulle være mulig. Så meget mer overraskende derfor at Rytter alt i overskriften gjør et avvik som ikke bare er uforståelig, men bent frem villedende. En direkte oversettelse av diktets tittel er nemlig «Minner i Tsarskoje Selo», og det er der diktet ble skrevet, der det første gang ble fremført og der minnene – som dreier seg om langt mer enn stedet Tsarskoje Selo – ble til. Preposisjonen «om» skaper en urettmessig stor avstand mellom dikt og begivenheter.

Slik lyder en full strofe (nr. 8) i diktet:

Tak var, de utanlandske hærmenn!
No Russlands søner går til strid!
No reiser dei seg, ung og gammal, alle ventar
At hemnartimen snart skal slå.
No skjelve du, tyrann, ditt fall kjem stendig nærre!
I kvar ein krigar vil du kjenne att ein helt.
Dei veit sitt høge mål: å sigre eller falle
For altaret, for tsar og fedreland.

En tilnærmet ordrett oversettelse av samme strofe (nr. 11 hos Pusjkin) til bokmål lyder slik:
Frykt, o hær av fremmede stammer!
Russlands sønner har satt seg i bevegelse;
Reist seg har ung og gammel; de farer mot de dumdristige.
Deres hjerter er opptent av hevn.
Skjelv, tyrann! fallets time er alt nær!
I hver krigsmann vil du få se en veldig helt,
Deres mål er enten å seire, eller å falle i kampens hete
For Russland, for alterets hellighet.

Om vi lar de syv første linjene ligge, finner vi et «fremmedelement» i siste vers: «tsar». Har Rytter falt for fristelsen til å overføre klisjeen «for konge og fedreland» til russisk? Det er uvisst, men det ville neppe være uoverkommelig å bringe den norske teksten nærmere den russiske uten å krenke formen.

La oss så se på et av diktene med rim, «Profeten». Diktet er kanskje det mest berømte i hele den russiske litteratur, og foreligger i minst tre norske oversettelser. Hos Rytter lyder det slik:

På aude mo, i sjelespreng
eg flakka vegvill, redsleslegen.
Då slo ein engel ut sin veng
og stogga meg ved skiljevegen.
Han røyvde mine augo várt
med fingeren, så draumesart.
Då fall det skjel frå sinn og sansar,
lik bråvekt ørn eg allting sansa.
Han røyvde mine øyro várt.
Eg høyrde brus og klang – og snart
eg gådde brest i himmelsalar
og engleflog på blåe kvelv
og fiskens ferd i hav og elv
og lauvsprett i dei djupe dalar.

Så bøygde han seg mot min munn
og reiv så ut i same stund
mi ordglade og falske tunge.
Så lyfte han ei blodig hand
og meg i munnen lagde han
ei visdomsmetta ormetunge.

Med sverdhogg kløyvde han min barm
og tok så ut mitt redde hjarte
og la i brystet mitt ein svarm
av glør som brann lik elden bjarte.
Eg låg som død på solsvidd sand.
Då ljoma Herrens røyst om land:
«Stå opp, profet: Du aldri vike!
Ber du min bodskap over jord.
Gå ut og heimsøk land og rike.
Svi hjarto med ditt diktarord!»

«Når enden er god, er allting godt», heter det. Og her er ikke enden helt god, for det effektfulle mål hele diktet er bygget opp mot, spoleres av ett (kanskje to) ord. I originalen ender nemlig diktet slik: «Svi menneskenes hjerter med ordet.» Sant nok, Pusjkin ser dikteren som profet, men det er noe ganske annet enn uttrykkelig å utgi profeten for dikter og attpå til si dét med rene ord som leseren skal slutte i stillhet i sitt eget hode. Her kan oversetteren i hvert fall ikke unnskylde seg med rimnød, for diktet kunne like gjerne fått slutte slik: «mitt guddomsord» eller med en annen variant som ikke punkterer ballongen.

Oversettelser av poesi med bibeholdelse av rim og metrum («gjendiktninger») er lette å kritisere, prinsipielt umulig som oppgaven egentlig er. Blant de mange positive vurderinger av Rytters gjendiktninger finnes det derfor ikke uventet også negativ kritikk, blant annet av Knut Ødegård (senere etablert lyriker) i en Aftenposten-kronikk, hvor også Pusjkin får gjennomgå. Erik Krag tar den unge mann i skole og gir oversetteren denne attest: «Olav Rytter har gitt en mesterlig, så langt som overhodet mulig, adekvat gjendiktning av et utvalg av hans store lyriske dikt.»[5]

Skuespill
De siste av Pusjkins verker i vers som Olav Rytter har oversatt, kom i 1974 med skuespillene Boris Godunov, Den gjerrige riddaren og Mozart og Salieri. For sine oversetterprinsipper gjør han også denne gang rede, riktignok i all korthet: «Eg har prøvd å fylgje Pusjkins ‘arkaiserande’ målføring, særleg der dei geistlege, Godunov sjølv og høgre embetsmenn fører ordet. Omsetjinga av alle tre diktverka fylgjer versemålet i originalane: urima fem-føtte blankvers etter mønster av Shakespeare.»[6]

Olga Komarova (1999) har alt gitt en nokså detaljert analyse av Rytters oversetterpraksis i Boris Godunov, sammenholdt med Erik Bystad bokmålsversjon av samme drama. Hun viser med eksempler at begge oversettere på sine steder kommer til kort i forhold til originalen, særlig hvor det er tale om russiske realia omkring år 1600 og den tids omgangsformer, noe som ikke bør overraske. En generell karakteristikk er at Rytter har sitt fortrinn i arkaisk språk, Bystad i nærhet til originalen. Og begge oversettelsene verdsettes som svært gode prestasjoner.

Oversettelsen av de to «små tragedier» viser at Rytter leverer det han lover. Det samme kan sies om oversettelsene av Pusjkins prosa. Det skal til slutt nevnes at det arkaiserende draget i Rytters språk i dag trer særlig sterkt frem fordi både bokmål og nynorsk i stadig større utstrekning henter sine gloser fra et fellesnorsk ordforråd hvor de gamle forbud i «anbehetelse»-listen langt på vei er falt.

Ruvende skikkelse
Olav Rytter oversatte stort sett til nynorsk, og her brøt han nytt land ved å bevege seg inn på områder hvor lite eller intet var utrettet før ham. Hans solide kunnskaper i mange ulike språk og enda mer hans kjærlighet til litteratur – ikke minst poesi – gjorde ham til en ruvende skikkelse i norsk oversetterhistorie. Og hånd i hånd med oversetterarbeidet gikk hele tiden en levende trang til å formidle kunnskap om de kulturer han hentet sitt stoff fra.

Erik Egeberg

Referanser

Hvem er hvem (1948 og senere utgaver). Oslo: Kunnskapsforlaget.

Kjetsaa, Geir (1988). «Minnetale over professor dr. philos. Erik Krag.» I: Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 1987. Oslo: Det Norske Videnskaps-Akademi.

Komarova, Olga (1999). «Nekotorye razmyšlenija o perevodach ‘Borisa Godunova’ na norvežskij jazyk» («Noen tanker om oversettelse av ‘Boris Godunov’ til norsk»). I: Poljarnyj Vestnik (Tromsø), nr. 2.

Pusjkin, Aleksandr / Olav Rytter (overs.) (1966). Jevgenij Onegin. Oslo: Samlaget.

Pusjkin, Aleksandr / Olav Rytter (overs.) (1973). Min bauta og andre dikt. Oslo: Samlaget.

Pusjkin, Aleksandr / Olav Rytter (overs.) (1974). Boris Godunov. Tillegg: Den gjerrige riddaren og Mozart og Salieri. Oslo: Samlaget.

Noter

[1] Vietnam i går, i dag – og i morgon? (1965) og Det tsjekkoslovakiske drama (1968).

[2] Pusjkin / overs. Rytter (1966), s. 63.

[3] Seks dikt, som senere med små endringer kom med i den endelige samling, ble trykt i Bokklubbens antologi Russisk poesi fra Igor-kvadet til Jevtusjenko (1966) i gjendiktning ved Olav Rytter. Her finnes forøvrig også dikt av andre russere i Rytters oversettelse.

[4] Pusjkin / overs. Rytter (1973), s. 11.

[5] Aftenposten 2. januar 1974.

[6] Pusjkin / overs. Rytter (1974), s. 12.

Bibliografi