Johan og Annemarta Borgen, 1902–1979/1913–1988

Johan Collett Müller Borgen (1902–1979) er mest kjent som forfatter, journalist og kritiker. At han også er opphavsmann til en rekke oversettelser – et tredvetalls teaterstykker og et titalls romaner – er mindre kjent.

For detaljerte opplysninger om Johan Borgens liv og virke henvises først og fremst til Espen Haavardsholms fyldige biografi Øst for Eden. En biografi om Johan Borgen. I denne biografien hevder Haavardsholm at Borgen ikke var alene om sin oversettervirksomhet, og at Borgens hustru, Annemarta Borgen (1913­­–1988) var sterkt inne i bildet: «Sønner og elskere av D.H. Lawrence utkommer høsten 1935 på Aschehoug forlag, med forord av Nobelprisvinneren Sigrid Undset. Johan Borgen står som oversetter. Men i virkeligheten har Annemarta gjort jobben, med den mer stilistisk erfarne Johan som rådgiver – et inspirerende prosjekt for et ungt forelsket par, skulle en tro, og en type fellesprosjekt det skal komme til å bli flere av i årene framover.» (Haavardsholm 2000: 176)

Annemarta, født Evjenth og datter av en høyesterettsadvokat, kom nordfra til Dagbladets redaksjon i 1933. Der skulle hun ha praksis i ett år, før hun utdannet seg til journalist i USA. Men slik gikk det ikke. Hun innledet et forhold til en av sine nye kolleger, Johan Borgen, elleve år eldre enn henne og en erfaren journalist som hjalp Annemarta med å få skikk på de første tekstene hun publiserte. Borgen var allerede gift, og etter en dramatisk periode, med sterk motstand fra familie på begge sider, ble de endelig et par – som holdt sammen resten av livet.

Ekteparet måtte flykte til Sverige i 1943 og oppholdt seg i Stockholm på slutten av annen verdenskrig. Johan Borgen arbeidet i den norske legasjonens presseavdeling, og Annemarta samarbeidet med de svenske oversetterne av to tekster av Johan Borgen: Far, mor og oss, og en informasjonsbok om okkupasjon, hverdagsliv og motstandskamp i Norge, skrevet under psevdonymet Helge Lind. (Borgen, A. 1981: 146f). Johan Borgen (og kanskje Annemarta) oversatte Knut Hjalmar Hagbergs biografi Churchill, som ble trykt hos Albert Bonniers boktrykkeri.

Etter frigjøringen av Danmark våren 1945 bodde de en kort stund i København, der Johan var presseattasje ved den norske delegasjonen. Han hadde for øvrig alltid en spesiell forkjærlighet for det danske, etter å ha bodd i København i en formativ periode på 1920-tallet.

De språkene ekteparet oversatte fra, var engelsk, tysk, svensk og dansk, nokså jevnt fordelt. Finsk behersket de ikke, selv om de oversatte Aleksis Kivis De syv brødrene, som opprinnelig er skrevet på finsk, men Annemarta opplyser om at dette er en sekundæroversettelse, via svensk:

«Plutselig en morgen var det en svær artikkel i Aftenposten: ‘Kan Kivi oversettes til nordlandsk?’ Det var det vi hadde gjort! Eksperimentert med. Men heldigvis, den handlet ikke om oversettelsen i det hele tatt. En professor hadde stelt med Kivi i årevis og funnet ut at han bare kunne gjengis på nordlandsk. Johan Borgen sendte ham boken og fikk brev tilbake – på finsk! Han gikk selvsagt ut at den var fra finsk, men den var fra svensk.

En dag mot slutten ba Johan Borgen om boken. Han lå og kikket i den og lo og ‘husker du?’ Det var særlig setninger med nordlandsk formuleringsmåte han leste opp. ‘Vi tok aldri rede på hva som sto i det brevet’, sa han. (ibid.: 305f).

Ifølge Haavardsholm kan det virke som om oversettervirksomheten var et viktig bidrag til familiens økonomi: «Selv oversetter Annemarta enkelte romaner – gjerne i JBs navn, fordi det gir høyere arkhonorar» (Haavardsholm 2000: 250).

Det at ekteparet oppfattet oversettelser som et fellesprosjekt i økonomisk hensikt er noe Annemarta selv bekrefter i sin bok om Johan Borgen, Deg. Hun beskriver deres tilværelse som nygifte: «Vi syklet, gikk, padlet i nykjøpte kajakker, leste, oversatte bøker ...» (Borgen, A. 1981: 103). At det å oversette var et økonomisk spørsmål, bestyrkes ytterligere av at Johan Borgen spurte Annemarta om de skulle gi hverandre «1951 i julegave, slik at vi … ikke skulle la tilfeldigheter styre oss, kutte ut alt uvedkommende, ikke la digre oversettelser, ikke fristende iscenesettelser,» være noe de var «nødt til å gjøre» (ibid.: 178). Da de reiser til Paris i mars 1951, skriver Annemarta at de har fått «penger fra Kringkastingen for hjemsendt oversettelse av hørespillet «Det skumrer» av Hebert Grevenius … Bonjour rikdom» (ibid.: 181). At oversettelsene sper på økonomien, er tydelig i flere uttalelser, som når Johan Borgen får tilbud om å sette opp et stykke, og blir nødt til å si ja av økonomiske grunner, «… nå da den oversettelsen gikk oss av hende …» (ibid.: 211, brev i 1958). Det virker som om de hele tiden har en oversettelse på beddingen, som en bigeskjeft, og i motsetning til Borgens kritikervirksomhet, der han stort sett bare skrev om bøker han fant det bryet verdt å omtale, var han nok ikke like kresen når det gjaldt oversetteroppdragene. Ikke alle tekstene blir omfattet med den samme ærbødighet, som når Annemarta snakker om en oversettelse de skulle ha med på en Frankrike-tur: «Vi hadde oversatt et svensk hørespill til, om sommeren: ‘Sølvpilen’, av psevdonymet ‘Mumlare’. I bagasjen skulle vi ha med et av Pär Lagerkvist: ‘La mennesket leve’. Passe pusleri.» (ibid.: 185). I det hele tatt kan man tydelig se at i hvert fall Annemarta ikke hadde overdreven respekt for yrket: «Dessuten tjente vi godt på ymse oversettelser, fordi jeg gjorde alt forarbeidet så fort og grundig og ofte hadde moro av det og» (ibid.: 305).

Selv om oversettervirksomheten tydelig var en viktig post på husholdningsbudsjettet, betydde dette slett ikke at ekteparet stilte seg likegyldig til litteratur utenfra. De var internasjonalt orientert og foretok mange og lange utenlandsreiser, der de ble kjent med de ulike landenes kultur. Johan Borgen var også styreformann i Falken Forlag, som ble stiftet like etter krigen «med formål å utgi bøker som skulle gi leserne ‘sanne bilder av det kjempende demokrati, dets konflikter, forutsetninger og mål’» (Formo 1998: 130). Forlaget ville gi ut oversettelser fra hele verden, med særlig vekt på litteratur fra våre allierte under krigen samt litteratur fra Sovjetsamveldet og USA. I sin kritikervirksomhet skrev Johan Borgen tallrike artikler om norsk, nordisk og annen utenlandsk litteratur, og i sin forfattervirksomhet hentet han impulser utenfra.

Johan Borgen debuterte som dramatiker i 1936 med stykket Kontorchef Lie, og han fikk oppført flere stykker på Nationaltheatret. Oversettelse av teatermanuskriptene gikk hånd i hånd med Johan Borgens arbeid som teatermann. Han regisserte flere stykker på Studioteatret – en forsøksscene i Oslo i årene 1945 til -51 – og var sceneinstruktør på det nystartede Riksteatret. Oversettelsene hans ble også oppført på de andre teatrene, og i Radioteatret. I 1946 hadde han oversatt Skumringsbaren av Arthur Koestler for Studioteatret, en oversettelse Dagblad-kollegaen Gunnar Larsen bedømte som «spontan og selvstendig». I det hele tatt var det ikke vanntette skott mellom de ulike aktivitetene, og når det gjaldt Studioteatret, fungerte Borgen som både oversetter, regissør og anmelder. Våren 1950 satt han dessuten en kort periode i ledelsen der. Av teatertitler han oversatte for ulike teatre kan nevnes Røtter (Roots), 1962, av Arnold Wesker, Den blå pekingeser, 1956, av Kjell Abell, Tehuset augustmånen (The Teahouse of the August Moon), 1954, av John Patrick og Skandale (Mr. Kettle and Mrs. Moon), 1956, av J.B. Priestley.

Når det gjelder de prosatekstene Borgen-paret oversatte, dreier det seg ofte om det vi kan kalle engasjert litteratur, tekster som tar for seg politiske, religiøse og etiske dilemmaer. Richard Wrights roman Nigger (Native Son), 1947, er et typisk eksempel på dette. Som Johan Borgen selv skriver i en omtale av boka i Friheten i 1947: «… den er et eneste skrik etter rettferdighet – et dyreskrik i den svarte natt.» (Borgen, J. 1977: 48). Andre engasjerte forfattere er John Fante, John Steinbeck, Erich Kästner og Sven Stolpe. Flere av disse tekstene er kommet ut i Gyldendals moderne romanserie, eller «Den gule serie», som er en mer velkjent betegnelse. Det var Sigurd Hoel som var redaktør for denne serien, og han skrev forord i bøkene. Å få et oversetteroppdrag her måtte regnes som en tillitserklæring, med mindre det dreide seg om det Johan Borgen kalte «litterær landhandel». Det betydde at de norske forlagene ofte brukte sine egne forfattere som oversettere, for å holde dem i live og for å få igjen noe for eventuelle utbetalte forskudd. (Formo 1998:133). «Den gule serie» var et forsøk på å tilby norske lesere samtidslitteratur fra hele verden, slik at man ikke trengte å vente til bøkene var blitt klassikere før de ble tilgjengelige på norsk. Johan Borgen støttet dette initiativet. «I gamle dager skulle en roman være autorisert til evig liv før den kom ut på norsk,» skrev han i forbindelse med 10-årsjubileet for den gule serie («Flammen i bokhylla», Dagbladet 31. aug. 1939, sitert i Formo 1998: 244).

Når man ser på Borgen-ekteparets oversettelser i dag, bærer de naturligvis preg av sin tid. Forlagsredaktørene ville at teksten skulle flyte godt på norsk og være leservennlig, noe som ofte har gått igjen som et krav til oversatte tekster, i mye større grad enn til originalskrevne norske. Vi vet for øvrig at Johan Borgen gikk over teksten med sine stilgrep etter Annemartas grovoversettelse, og vi kan finne den samme lettflytende skrivemåten i oversettelsene som i hans eget forfatterskap. John Fantes roman Vent til våren, Bandini! kan trekkes frem som et typisk eksempel på en oversettelse fra ekteparets hender, både når det gjelder beskrivende partier og dialoger. Den handler om en italiensk immigrantfamilie i USA:

A hundred and fifty pounds was the weight of Svevo Bandini, and he had a son named Arturo who loved to touch his round shoulders and feel for the snakes inside. He was a fine man, Svevo Bandini, all muscles, and he had a wife named Maria who had only to think of the muscle in his loins and her body and her mind melted like the spring snows. She was so white, that Maria, and looking at her was seeing her through a film of olive oil. (Fante 1984:10)

Hundre og femti pund veide Svevo Bandini, og han hadde en sønn ved navn Arturo som var glad i å ta på de runde skuldrene og kjenne taubuntene på innsiden. Han var en flott kar, Svevo Bandini, bare muskler, og hans hustru het Maria, og hun trengte bare tenke på musklene i hans lender så smeltet både legeme og sjel i henne som snø om våren. Hun var så hvit, Maria, og når en så henne var det som å se gjennom en hinne av olivenolje. (Fante 1940: 10)

Som vanlig er i mange oversettelser, spesielt på denne tiden, foregår det en viss normalisering av teksten, som for eksempel det å lage en sammenlikning i stedet for en fullmetafor i den siste setningen, ved innføringen av et «som». Men ellers kan en si at det er en fullt ut adekvat gjengivelse av teksten, noe som er gjennomgående i de oversettelsene paret laget.

Med hensyn til dialogene, kan man merke Johan Borgens erfaring med teaterreplikker, men her er det et gjennomgående trekk at talen lett blir mer dannet i den norske versjonen. Arturo har knust en vindusrute ved å kjøre sin brors hode gjennom den, og får naturligvis skjenn

‘Arturo broke the kitchen window,’ she said. ‘Broke it? How?’ ‘He pushed Federico’s head through it.’ ‘The son of a bitch.’ ‘He didn’t mean it. He was only playing.’ ‘And what did you do? Nothing, I suppose.’ ‘I put iodine on Federico’s head. A little cut. Nothing serious.’ ‘Nothing serious! Whaddya mean, nothing serious! What’d you do to Arturo?’ ‘He was mad. He wanted to go to the show.’ ‘And he went.’ ‘Kids like shows.’ ‘The dirty little son of a bitch.’ ‘Svevo, why do you talk like that? Your own son.’ ‘You’ve spoiled him. You’ve spoiled them all.’ ‘He’s like you Svevo. You were a bad boy too.’ ‘I was – like hell! You didn’t catch me pushing my brothers head through a window.’ ‘You didn’t have any brothers, Svevo. But you pushed your father down the steps and broke his arm.’ ‘Could I help if my father … Oh, forget it.’ (Fante 1984: 15)

‘Arturo har knust kjøkkenvinduet,’ sa hun. ‘Knust? Hvordan da?’ ‘Han trykket hodet til Federico gjennom det.’ ‘Den drittgutten.’ ‘Han mente ikke å gjøre det. Han bare lekte.’ ‘Og hva gjorde du da? Ingenting vel.’ ‘Jeg tok jod på hodet til Federico. Et lite sår. Ikke noe alvorlig.’ ‘Ikke noe alvorlig! Hva mener du med det? Hva gjorde du med Arturo da?’ ‘Han var tullete. Han ville gå på kino.’ ‘Og gikk på kino.’ ‘Gutter er så glad i å gå på kino.’ ‘Den fordømte vesle drittgutten.’ ‘Svevo, hvorfor sier du sånt? Din egen sønn.’ ‘Du har ødelagt ham. Du har ødelagt alle sammen.’ ‘Han ligner deg, Svevo. Du var også så slem som gutt.’ ‘Jeg var faen var jeg! Jeg trøkka ikke hue til bror min gjennom vinduer.’ ‘Du hadde ikke noen bror så. Men du puffet far din ned over trappa så han brakk armen.’ ‘Kunne jeg for at far min … Ah, skit i det!’ (Fante 1940: 16)

 Vi ser at «Whaddya mean» er blitt til «Hva mener du med det?» og «What’d you do» til «Hva gjorde du», en normalisering som er forsøkt kompensert med «trøkka ikke hue til bror min», der hvor den amerikanske originalen har «pushing my brother’s head». Verbet «puffet» høres litt spinkelt ut i denne konteksten, men alt i alt har denne dialogen tydeligvis tålt tidens tann, for i en ny utgave av romanen som kom ut i Scorpius-serien på Tiden forlag i 1994, med etterord av Per Petterson, er den eneste forandringen at man har endret «drittgutten» til «drittungen», og satt inn et spørsmålstegn etter «Og gikk på kino», et spørsmålstegn som ikke står i originalen, og ikke skal være der, noe Borgens hadde fått med seg.

Annemarta var selv i utgangspunktet et skrivende menneske. Hun var talentfull og gjorde som godt voksen stor suksess med de to bøkene Urtehagen på Knatten (1974) og Rosehagen på Knatten (1982), samt den allerede siterte Deg (1981), der hun gir sin versjon av samlivet med Johan Borgen. Det var imidlertid Johan som skulle få lov til å utfolde seg som forfatter. I motsetning til det fellesskapet han hadde med Annemarta når det gjaldt oversettelsene, reiste han bort for å være helt alene når han skrev sine egne bøker. Annemarta holdt skansen og tok seg av alt det praktiske. Det var altså i forfatterskapet Johan Borgen hadde sin ambisjon, det var med de «rene» litterære tekstene han kjempet og slet. Kåseriene, essayene, foredragene og oversettelsene fløt lett fra hånden, og når Annemarta i tillegg gjorde grovarbeidet med oversettelsene, hadde han antakelig liten erfaring med hvor strevsomt dette kan være. Én ting er at Johan Borgens oversettervirksomhet sjelden eller aldri blir omtalt av de som skriver om ham, en annen ting er at han heller ikke selv synes å være særlig opptatt av den. Når han skriver om utenlandsk litteratur, også om tekster han (de) selv har oversatt, er det først og fremst det tematiske han er opptatt av, innholdet i teksten, og ikke hvordan det har vært å overføre teksten til norsk. At Johan Borgen satte sitt eget forfatterskap på første plass, forhindrer imidlertid ikke at han og Annemarta, gjennom sin språkmektighet og kulturelle kapital, gjorde en stor og imponerende innsats i oversetteriets tjeneste.

Bente Christensen

Referanser:

Borgen, Annemarta (1981). Deg. Oslo: Gyldendal.

Borgen, Johan (1977). «Richard Wright» I Lone Klem (red.), Borgen om bøker. Fremmed. Oslo: Gyldendal.

Fante, John (1984). Wait until Spring, Bandini! London: Panther Books. Første gang utgitt i 1938 av Stackpole Sons, New York.

Fante, John (1940). Vent til våren, Bandini! Oversatt av Johan Borgen. Oslo: Gyldendal.

Formo, Tone (1998): Oversettelse i Norge etter 1940. I Solveig Schult Ulriksen, Per Qvale, Mimi Omdahl og Herbert Svenkerud (red.), Brobyggere. Oversettelse til norsk fra middelalderen til i dag. Oslo: Aschehoug.

Haavardsholm, Espen (2000). Øst for Eden. En biografi om Johan Borgen. Oslo: Gyldendal.

Olsen, Arne Thomas og Else Martinsen (1995). Studioteatret. Frihet og fornyelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Wiik, Steinar (1990). I storm og stille: Riksteatret 1949­–1989. Oslo: Riksteatret.