Henrik Wergeland, 1808–1845  

Henrik Wergeland innså mot slutten av sitt korte liv at han aldri hadde vært annet enn dikter. Denne uttalelsen er i seg selv dikterisk og åpen for tolkninger. Det er ellers et faktum at Wergeland var mye annet enn «bare» dikter. Han var en aktiv skribent og publisist, en «samfunnsdebattant» (to hundre år før dette ordet ble en hederstittel) som engasjerte seg i tidens store spørsmål: politikk, religion, språkutvikling, kultur og folkeopplysning. Store deler av hans diktning kan leses som innlegg i gode sakers tjeneste. Hans gjendiktninger og oversettelser inngår i helheten av dikterverket. Henrik Wergeland oversatte ikke på oppdrag, men hentet inn dikt og tekster som passet inn i hans program. Om nødvendig tilpasset han teksten og gjorde den til sin egen ved det han kalte «fri oversettelse».

Henrik Wergeland kom til verden i Kristiansand 1808 som eldste sønn av Nicolai Wergeland, en ambisiøs og oppadstrebende prest og kulturpersonlighet, og Alethe Dorothea Thaulow, som var av solid embedsmannsfamilie. Da Nicolai ble prost og familien ble boende i prestegården på Eidsvoll fra 1817, vokste Henrik opp i datidens relativt velstående overklasse og kulturelite, med privatundervisning hjemme og liberal tilgang til farens boksamling, i tillegg til at han fritt fikk utfolde sin nysgjerrighet i møte med stedets natur og bygdas bondebefolkning.

Elleve år gammel begynte han på Katedralskolen i hovedstaden, og allerede året etter lærte han studentlivets gleder å kjenne som hybelboer blant eldre og mer erfarne gutter. Han fikk likevel beste karakter ved eksamen 1825. I tillegg til undervisning i morsmål, latin og gammelgresk ga skolen grunnleggende kunnskaper i moderne språk som fransk og tysk. Engelsk litteratur leste den unge Wergeland i dansk oversettelse, før han i voksen alder lærte seg å beherske originalspråket. Som teologistudent fikk han utdypet sine latin- og greskkunnskaper og utvidet repertoaret til å omfatte hebraisk, samtidig med at han etter all sannsynlighet forbedret tysken ved å lese mye tysk faglitteratur. Tross all hans begeistring for det franske – revolusjonen, republikken, Karl Johan, Napoleon – og et opplevelsesrikt opphold i Paris, var hans beherskelse av det franske språket mangelfull.

Henrik Wergeland begynte tidlig å skrive dikt og skuespill og utga allerede 22 år gammel det svært ambisiøse religiøst-metafysiske verket Skabelsen, Mennesket og Messias (1830). Fra da og til sin død i 1845 var han en sentral, omstridt skikkelse i det norske åndslivet med en overmåte stor produksjon av mange slags skrifter og dikterverk. Noe prestekall fikk han aldri, både på grunn av uryddig livsførsel og en personlig utformet teologi som på flere punkter var i strid med kirkens lære. Etter at han i 1838 omsider ble gift – med den mange år yngre Amalie Bekkevold – fikk han bygd huset Grotten i utkanten av Slottsparken, som mange år senere ble tatt i bruk som Statens æresbolig for kunstnere. Han døde av en lungesykdom i juli 1845, 37 år gammel, etter et langvarig sykeleie. Hans samlede skrifter utgjør 23 bind; en liten del av dette er oversettelser. De oversatte tekstene finnes spredt utover i hele verket, ofte uten angivelse av originalverk.

Henrik Wergeland oversatte hovedsakelig dikt, men også noen prosastykker, fra minst syv originalspråk: engelsk, skotsk-engelsk, fransk, tysk, svensk, polsk og gresk, samt antagelig hebraisk. En stor del av denne produksjonen var dikt henvendt til barn, utgitt blant annet i barneboken Vinterblommer i Barnekammeret («Original og fri oversatt Samling for Børn», Christiania 1840). Noen av diktene og tekstene i denne boken var så fritt oversatt at det opprinnelige forfatternavnet ikke ble oppgitt. Først hundre år etter utgivelsen ble det påvist av den danske litteraturhistorikeren Inger Simonsen at flere dikt man hadde tatt for å være Wergelands egne, faktisk var oversettelser. «Det er Wergelands egen røst vi hører, også når han oversetter», som Sonja Hagemann (1976) uttrykker det.

Hagemann har gjennomgått den klassiske barneboken og sammenholdt den med senere utgaver. Hun slår fast at bare tre av bokens 24 stykker er originale Wergeland-dikt; de øvrige er hentet fra den tyske samlingen Des Knaben Wunderhorn fra 1806 og fra Heinrich Heine, i tillegg til en av La Fontaines fabler. Oversettelsene er nesten alltid bearbeidet i henhold til Wergelands program eller gemytt, og ofte også hjemliggjort, altså tilpasset lesergruppen. En annen interessant oppdagelse Hagemann har gjort, er at tilpasningen til de unge leserne fortsetter i senere utgaver, og da ut fra de nye utgivernes skjønn. Disse tilpasningene går som hovedregel ut på å dempe eller fjerne Wergelands radikale samfunnskritiske tendens.

Wergelands dikteriske gjengivelse eller parafrase av den gammeltestamentlige profeten Habakkuk stammer sannsynligvis fra hans tid som teologistudent og må antas å være basert på den hebraiske originalteksten. Wergeland gjør den profetiske teksten om til rimede, sangbare vers, dels kalkert på den protestantiske salmen «Vår Gud han er så fast en borg», dels i versemål som minner sterkt om Petter Dass. Man kan kalle det en gjendiktning, eller en adaptasjon. Det er liten tvil om at oversetteren gjør profetens tusenårige tidskritikk til sin egen. Denne versjonen er ellers lite påaktet i bibeloversettelsenes historie.

På samme måte forholdt han seg til en rekke tidstypiske kampsanger og hymner til frihetens pris i 1830-årene, i julirevolusjonens ånd. Han hentet tekster fra mange hold: Lord Byron, Victor Hugo, Robert Burns, Johan Ludvig Runeberg og Esaias Tegnér for bare å nevne de mest kjente. Hans versjon av den revolusjonære grekeren Rigas Feraios’ kampsang, «Rhigas nygræske krigssang» – også kalt den greske Marseillaise – kan være mer eller mindre basert på Lord Byrons engelske oversettelse av den samme sangen: Sons of the Greeks arise!/ … Reiser Jer, Sønner af Hellas, til Kamp! – I alle fall oppgir Wergeland at sangen er «fritt oversatt», og hans kjennskap til folkelig nygresk kan ikke ha vært inngående (i 1827, da han var 19 år gammel).

Casimir Delavignes «Parisienne» (julirevolusjonens motstykke til den store revolusjonens «Marseillaise») blir til Wergelands «Pariserhymne» (trolig hjulpet av Gustaf Hiertas[1] svenske versjon, «Pariser Hymnen»):

Op Frankerfolk! op Heltestammen!
Sin Arm gjenaabnet Frihed har.
Man bød: «vord Trælle Allesammen!»
«Nei; Krigere!» lød Alles Svar.

Fremad! fremad
mod Kanoners Rad!
Bataillonernes Ild og Staal split ad!

Originalen begynner slik:

Peuple Français, peuple de braves,
La Liberté rouvre ses bras ;

On nous disait : soyez esclaves !
Nous avons dit : soyons soldats !

En avant, marchons contre leurs canons,
À travers le fer, le feu des bataillons
!

Her ser man at oversetteren har fått med seg både det semantiske meningsinnholdet og stort sett originalens rimmønster, mens marsjtakten er blitt borte og sangbarheten generelt er nedsatt. Wergelands dikt er, som ofte ellers, best egnet for innenatlesning. – Av den samme Casimir Delavigne har den unge Wergeland også hentet kampsangen La Varsovienne («Bajonetter på, polakker! Det er vårt løsenskrik.») og samtidig har han oversatt den polske nasjonalsangen, som i Wergelands versjon begynner slik: «End er Pohlen ei i Graven./ Vi jo Aande drage.»

Skillings-magazin. Illustrasjon.

Wergeland behersket ikke polsk. Likevel når han «toppen i oversettelseskunst», ifølge skribenten Idar Handagard (1943), i et dikt av den polske nasjonalskalden Adam Mickiewicz: «Araberen», et orientalistisk, episk dikt om en heltmodig rytters halsløse ferd gjennom ørkenen. Dette har Wergeland oversatt fra tysk, med en polsktalende konsulent. Den lærde slavisten Erik Krag har gjennomgått Wergelands oversettelse[2] og konkludert med at den er av høy kvalitet, «men en helt kongenial oversetter fant Mickiewicz ikke i Wergeland». Blant annet peker Krag på et par misforståelser som bare kan forklares med at Wergeland ikke har vært særlig sterk i tysk, og at han dessuten – som vanlig – hadde hastverk.

Henrik Wergeland skrev også en norsk marseillaise – en «Syttende mai-sang 1834» – der han bruker originalens strofemønster til en sang på samme melodi, men med en mer ublodig tendens enn den franske revolusjonssangen.[3] Skjønt de første linjene er ganske nær en gjengivelse av det velkjente Allons, enfants de la patrie: Op I brave Sønner af Norge! Le jour de gloire est arrivé: Det er Frihedens hellige Dag! – kan dette arbeidet ikke kalles en oversettelse, men derimot stå som et kroneksempel på en gjendiktning, velvillig definert. Man kunne også kalle det en pastisj.

Av Victor Hugos store produksjon har Wergeland valgt å gjengi en «Hymne til frihetens blodvitner»,[4] som føyer seg fint inn i hans program for kampsanger og frihetshymner, og den mer overraskende skjemtefulle, for ikke å si frivole «Sjørøversang» (Chanson de Pirates). Sangen handler om arabiske piraters bortførelse av en kristen nonne, og mer enn antyder at en kvinne får et bedre liv i harem enn i kloster, og at hun til og med kan ha hatt glede av overfarten med galeien som har «hundre raske menn ved årene».

Wergeland gjendiktet flere sanger av Robert Burns, blant annet den velkjente Auld lang Syne: Skal gammelt Kjendskab glemmes hen …, og andre som han benyttet fritt i sitt «syngespill» Campbellerne (1838). Ellers lånte han noen av La Fontaines mest kjente fabler og bearbeidet dem på sitt eget vis, uten å etterstrebe en trofast gjengivelse av franskmannens elegante klassisisme. Wergeland planter fablene om i norsk jord og tydeliggjør moralen for norske lesere, som Helle Waalberg har påvist i tidsskriftet Agora (2010).

Den svenske forskeren Örjan Lindberger (1947) har påpekt at Wergeland forsynte seg ganske fritt av svenske skribenters verker, både dikt og prosa, til sitt folkeopplysningsarbeid med bladene For Almuen og For Arbeidsklassen,[5] ofte bare med den navnløse påtegnelsen «fra det svenske».

I ett tilfelle, også sitert av Lindberger, oppgir han dikterens navn (Wallin), men unnser seg ikke for å endre teksten slik at den passer bedre som uttrykk for gjendikteren. Wallins fromme avslutning på diktet Tidens Værd: «När din väg du brutet/ Trofast inntill slutet/ Öppnas himlens port» gjør Wergeland om til det mer selvhevdende: «Maalet for din Bane/ er en Seierfane/ over Dødens Port.»

En kuriositet er diktet «Brændevinet (efter det svenske)», som er en ganske ordrett oversettelse av Wilhelm von Brauns humoristiske parodi, omgjort til norsk læredikt i fullt alvor og brukt i avholdssakens tjeneste (i For Arbeidsklassen). Oversetteren har i dette tilfellet valgt å se bort fra komikken og det parodiske ved originalen, og lagt inn et forslag om brennevinsforbud som ikke kan ha vært i den svenske dikterens tanker.

For teater oversatte Wergeland i 1839 et drama av den nå helt glemte franske forfatteren Charles Lafont: Det ubekjendte Mesterværk,[6] som hadde en viss suksess på Christiania Theater. Stykket inneholder en kunstnerproblematikk som Wergeland kan ha identifisert seg med; det er ellers ikke utenkelig at han oversatte dette skuespillet først og fremst for honorarets skyld.

Åndsverk var ikke beskyttet av lover og konvensjoner på Wergelands tid; han kunne forsyne seg fritt og bearbeide andres verker etter forgodtbefinnende, som en annen pirat. Han hadde likevel sine ideale forestillinger om oversetterens virke: «Ved Oversættelse deelagtiggjøres den ene Literatur i den andens Frembringelser, og naar de ere vellykkede, indtage de en særdeles nyttig og hæderlig Plads i Literaturen», slår han fast.[7] Men arbeidet kan ikke utføres av hvem som helst: «Dertil fordres […] foruden Smagfuldhed, Kjendskab til det fremmede Sprog, og Herredømme over sit eget, især den Digterne egne Evne, at kunde fatte og ramme den Idee i sin intuitive Nøgenhed, som den fremmede Digter har forsøgt at udtrykke gjennem sit Sprog. Tanken, ikke saa meget Udtrykket, er det som skal gjengives. Derfor ere virkelige Digtere de bedste Oversættere af fremmede Digtere, og Andre burde ikke befatte sig dermed.»

Han mente også at det norske språket var «ret bekvemt endog for den poetiske Oversetter». Det måtte være en vanskelig original om han ikke skulle kunne gjengi den så nøye som for eksempel avspeilingen i vannet av et tre som pranger på kysten: «Mere kan man ikke forlange, og almindeligviis er Oversættelsen i samme Forhold, som med Træet, en mattere Afspeiling af Originalen, uagtet der kan være enkelte Tanker, som ere skjønnere og klarere gjengivne i hiin.» Innimellom kan altså gjendikteren glimre med sitt eget vidd. «Men med den Tanke, at levere heelt igjennem noget bedre end Originalen, […] gaaer ingen skjønsom Oversætter til sit Arbeide», sier han til slutt.

På ett punkt i det lange diktet om profeten Habakkuk setter Wergeland inn en fotnote som mang en oversetter kunne være fristet til å låne av ham hver gang kildeteksten tviholder på sin uforståelighet: «Forfatteren indestaar ikke for, her at have fattet sin Original.»

Tom Lotherington

Noter [1] Gustaf Hierta var en radikal svensk bladmann som Wergeland hadde kontakt med, utgiver av blant annet avisen Medborgaren. Wergeland gjenga artikler fra Medborgaren i sitt eget blad For Arbeidsklassen, uten kreditering av opphavsmann. [2] I Edda, 1948. Diktet «Araberen» sto første gang på trykk i Skilling-Magazin, 14. oktober 1843; en av dette bladets redaktører (Alexander Dzwonkowski) var polsk. Krag mener Wergeland har oversatt diktet «con amore», på oppfordring, ikke på bestilling av Dzwonkowski. [3] «Aux armes, citoyens!» – som er en oppfordring til folket om å gripe til våpen – blir til det fredeligere: «Hurra, for Norges Flag!» [4] «Hymne til de for Friheden i Juli 1830 falne Blodvidner»; originalens tittel er «Hymne». [5] Publikasjoner som Wergeland redigerte, skrev og utga for egen regning, finansiert av et eget stipend fra Karl Johans private kasse. [6] Ikke å forveksle med Balzacs novelle av samme navn: «Le chef d’oeuvre inconnu». Charles Lafont er ikke oppført i fransk Wikipedia og gir ingen treff på Google. Han var bibliotekar ved Sainte-Geneviève og påbegynte en dramatisk løpebane på Théatre Français, opplyser Aage Kabell (Kabell II, 1957). [7] Sitert og parafrasert etter Læsebog for den norske Ungdom, Christiania 1844

Referanser:
Hagemann, Sonja (1976). Vinterblommer i Barnekammeret. Oslo: Aschehoug.

Handagard, Idar (1943). Hvad Henrik Wergeland har oversatt. Oslo: Damm.

Kabell, Aage (1957): Wergeland II. Manddommen. Oslo: Det norske Videnskaps-Akademi.

Krag, Erik (1948). «Adam Mickiewicz og Henrik Wergeland. Et dikt og en oversettelse». Edda 1948.  

Lindberger, Örjan (1947): Wergeland och Sverige. Stockholm: Kooperativa Förbundets Bokförlag.

Wergeland, Henrik (1844). Læsebog for den norske Ungdom. Christiania: Hviids enke.

Waalberg, Helle (2010): «Wergelands fabler ‘efter La Fontaine’». Agora nr 1-2, 2010.