Foto: Aasentunet

Det finnes oversettere som verken har en omfattende produksjon eller oversettelse som levebrød, men som likevel har maktet å sette spor etter seg i oversetterhistorien. En slik oversetter og gjendikter var Edvard Germanus Johannessen, som tok kunsternavnet Edvard Alme og ga norsk språkdrakt til verk av blant andre William Shakespeare og Lord Byron.

Utdannelse og yrkesliv
Edvard Johannessen var født i Bergen 28. mai 1848, det store revolusjonsåret i Europa, da nasjonal identitet og kampen mot føydale strukturer og symboler sto sterkt. Det passer for en mann som slo ring om det norske og nordmenns rett til å velge et språk som sprang ut fra nasjonens egenart. Til sitt borgerlige navn føyde Edvard Johannessen det fargerike mellomnavnet Germanus, sikkert på grunn av interessen for germanske språk og germansk litteratur.

Johannessen fikk sin utdannelse ved Borgerskolen i Bergen, en handelsskole drevet av pedagogen og teatermannen Herman Laading, som underviste i blant annet engelsk og tysk. Laading ble instruktør ved Det Norske Theatret samtidig med Henrik Ibsen, og det var sannsynligvis Laading som ga Johannessen hans livslange interesse for engelsk og tysk åndsliv. Edvard Johannesen giftet seg med Hanne Martine Batz i 1872, og i 1893 fikk de datteren Eidis, som skulle bli mor til litteraturforskeren Edvard Beyer.

Johannessen fikk ansettelse i Sunds manufakturforretning i Bergen. Der ble han kontorsjef, en stilling han beholdt i hele sitt femti år lange yrkesliv. Hans mange interesser spente vidt. Han var redaktør for siste årgang av tidsskriftet Fraa By og Bygd i 1879, og bidro til å opparbeide Nordnesparken i Bergen mellom 1888 og 1898. Han grunnla også Bergens Myrdyrkingsforening i 1896.[1] På sin 70-årsdag i 1918 ble han hedret med en bronsebyste i Nordnesparken, utført av Ambrosia Tønnesen. For sin kulturelle og allmennyttige innsats fikk han i 1916 ridderkorset i St. Olavs Orden. Johannessen døde 17. juni 1922.

Eksponent for målsaken
Edvard Johannessen var et litterært menneske og et språkmenneske. Oversettelsene hans utgjør en del av den kulturen han ble en viktig eksponent for. Han var en spydspiss for landsmålsbevegelsen, eller målrørsla som det het den gangen. Akkurat slik han selv valgte sitt kunstnernavn, valgte han også sitt litterære språk, og det var landsmålet som ble hans uttrykksmiddel. Han tilhørte den grenen av målrørsla som gikk inn for å ta vare på Ivar Aasens rettskrivning uten å ivre for modernisering. Da han var 19 år gammel, meldte han seg inn i Vestmannalaget, som var en fanebærer for disse ideene.

Vestmannalaget var blitt grunnlagt av målmannen Henrik Krohn. Johannessen ble med tiden en av dets førende skikkelser og var også formann for laget i perioden 1879–1908. Om bakgrunnen for at Alme ble målmann, skriver avisredaktør Johannes Lavik i et minneord om ham:

Det gjekk so til at han var paa ei liti sumarferd – det var visst med fader sin – daa han endaa var umage. Dei var på ein gard i Hardanger. Mannen på garden hadde vore i lag einkvarstaden, der hadde det vore frikostigt gjestabod og mannen var ikkje ædrug. Guten kom til aa høyr paa daa kona tok inom honom – det var ute, sumardagen og det leid langt paa fyremiddagen daa han kom. Ho fekk no vita da kor det hedde gjenge til, og dei gjorde saki av seg imillom. Um eg ikkje misminnast slutta det med at ho talde honom til aa ganga og legja seg. Men ho ordlagde seg paa ein maate som guten aldri hadde høyrt maken til. Det var so viseligt og einfeldt so djulagt og trygt at han tok til aa undrast paa kor det kunne hava seg. No hev ho vel og attat halvtei ven røyst. Ho var o vyrk fyr mannen sin at dei framanda ikkje skulde tru dette var noko vanlegt hende. Men denne samrøda hadde fanga hugen hans, og han tok til aa lyda og sidan til aa læra seg maalet. Den gongen visste han ikkje um maalrørsla. Han var vorten maalmann fyrr han visste det. Det er hjaa slike maalhugen kan vara. Det er kjensla.[2]

Alme som oversetter
Almes litterære arbeider besto for det meste av oversettelser eller gjendiktninger av krevende klassiske og romantiske verker, som han utførte i sine fristunder. I sin turnering av virkemidler og stilmessige former viste han hva språket kunne brukes til. Han oversatte Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, William Shakespeare, Robert Burns og Lord Byron. Mange av Almes oversettelser står seg godt i dag. Det gjelder hans oversettelse av Goethes Hermann og Dorothea (1903) og Ein flokk Shakespeare-sonettor (1918). I forordet til den første, skriver Alme:

Og so rikt og ledugt og fagert som det er vaart norske Maal, skulde eg aldri havt Bo beda um Orsaking fyre Vaagnaden min med aa umsetja Goethes klassiske Dikt, so sant Dugen min hadde voret lika stor som Hugen. Men so veit et og, at den som hev Skyn paa eit Arbeid som dette, vil vera helder mild i sin Dom.[3]

Ein flokk Shakespeare-sonettor (1918) er fremdeles så levende og friske at de kunne gis ut på nytt så sent som i 2018, med etterord av Jan Askeland, som da var Vestmannalagets formann. Da professor i engelsk litteratur Kristian Smidt redigerte et utvalg av Shakespeares sonetter for Den norske Bokklubben i 1964, et utvalg med «de beste og mest interessante» sonettene «i de beste oversettelsene», plukket han ut tre av Almes.[4]

 Shakespeare-sonetter
Almes «flokk» med Shakespeare-sonetter i 1918 fikk da også svært god mottagelse. Historiker og politiker Halvdan Koht mente at Almes gjendiktninger var «minst likso elegante og malmfaste» som diktene i original, og anmelderen i Haugesunds Avis syntes at «det litt arkaistiske landsmaal oversætteren bruker passer glimrende til at gjengi Shakespeares stil».[5] Shakespeares sonetter har opptatt mange norske lyrikere og gjendiktere. Det finnes ingen formel for hvordan en gjendikter skal gripe an oppgaven, annet enn å være så tro mot sin oppfatning av originalen som mulig og tilstrebe å ta vare på så vel innhold som selve den metriske formen. Men sonettens toneleie og stilnivå er avhengig av oversetteren; de kan variere fra det flyktig elegante og urbane til det mer naturlige, og det er i siste kategori vi finner Almes.

Edvard Alme valgte med omhu noen få av de 154 sonettene han var mest fortrolig med. Det er de mørke, senere sonettene som Alme tok til seg og hamret ut på sitt malmfaste mål. Kanskje var stemningen egnet til det, ettersom Alme oversatte dem under første verdenskrig, som sikkert kastet lange skygger også over norsk hverdagsliv. Noen av hans formuleringer og ordvalg er nok litt arkaiske, men tonen og fylden slår igjennom og virker frisk og ekte. Et berømt Shakespeare-skuespill tok Alme også fatt på, The Merchant of Venice fra rundt 1596, som fikk tittelen Kaupmannen i Venezia (1905), men av de fem aktene oversatte han kun den første.

Som eksempel på Almes Shakespeare-gjendiktninger følger den mye gjendiktede sonette nr. 18, «Shall I Compare Thee to a Summer’s Day», i original og Almes versjon:

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date:
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade
Nor lose possession of that fair thou owest;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou growest:
So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

Skal med ein Sumardag eg likna deg?
Nei, mildare er du og meire trygg;
paa vænast Mai-brum kjem ei Brosa stygg,
og fagre Sumarn fer for braadt sin Veg.
Igaar skein Himmelsoli altfor heitt,
idag ligg hennar Gull i Skodda graa;
alt fagert kverv, det skifter eitt fyr eitt,
Naturi byd, og alt seg bøygja maa.
Men Fagerleiken din skal evig vara,
din sæle Sumardag vert aldri all,
paa deg kann Dauden sine Skuggar spara,
naar i min Song du alltid liva skal.
So lenge der paa Jordi Mannsborn bu
min Song skal liva, og min Song er du.[6]

Burns og Byron
Alme ga også et dikt av Robert Burns norsk språkdrakt, «Helsing til ein diktar-bror» (1921). Her turnerer han lekende Burns’ spesielle rimstruktur, som kalles «the Habbie stanza» (etter mønsteret AAABAB), eller kort og godt Burns-rimet, og veksler mellom korte og lange linjer. At Almes språk var godt egnet til å ta vare på Burns, var ingen tilfeldighet, for med få unntak har alle de store Burns-gjendikterne, fra Olav Nygard via Asbjørn Dørumsgard og Hartvig Kiran til Johannes Gjerdåker, tatt i bruk enten nynorsk eller dialekt for å yte hans skotske folkemål rettferdighet.

Men også den poetiske høy-engelske stilen som vi finner hos Lord Byron, appellerte til Alme; han kunne smi vers etter klassiske mål, og i det «fritt umskrivne» Byron kvæde (1920) viste han det til fulle. Å oversette Byron hadde vært forbeholdt de aller største. Først ute var Henrik Wergeland med sin utgave av «Ode til Napoleon Buonaparte» i 1835. Men det var Aasmund Olavsson Vinjes gjengivelse av den greske skald fra Byrons satiriske mesterverk «Don Juan» (1819) som for alvor gjorde dikteren kjent her til lands, selv om også Ivar Aasen hadde gjendiktet noen dikt av Byron (blant annet «Ein saknads-daude», etter «On the Death of Sheridan»). At Almes sans for Byron våknet gjennom Vinjes gjendiktning i Ferdaminne frå sumaren 1860, kan vi gjette oss til ved at det er Vinjes eget vers om Byron som innleder Byron kvæde.

Salmedikteren J.A. Halmrast hadde i 1889 utgitt sin gjendiktning av Byrons Hebrew Melodies (1815), Jødiske sange, men det var først med Almes Byron kvæde at disse diktene trådte frem i sitt fulle potensial. Edvard Alme støpte sine Byron-vers med en dristig bruk av landsmålet. Her er en smakebit av «Aa, den som var ein sutlaus gut», en gjendiktning av «I would I were a careless child» fra Byrons ungdomsverk Hours of Idleness (1807).[7]

I would I were a careless child,
Still dwelling in my Highland cave,
Or roaming through the dusky wild,
Or bounding o’er the dark blue wave;
The cumbrous pomp of Saxon pride
Accords not with the freeborn soul,
Which loves the mountain’s craggy side,
And seeks the rocks where billows roll.

Fortune! take back these cultured lands,
Take back this name of splendid sound!
I hate the touch of servile hands,
I hate the slaves that cringe around.
Place me among the rocks I love,
Which sound to Ocean’s wildest roar;
I ask but this – again to rove
Through scenes my youth hath known before.

Aa, den som var ein sutlaus Gut
og upp i Highlands Steinbud laag!
Og atter tok paa Heidi ut,
og bykste yver Fjellbekk fjaag!
Den laage Flata, feit og glup,
ei høver aat den frie Saal
som elskar Berg og bratte Stup
og Fossen med sitt friske Maal.

Tak, Rikdom, burt ditt brikne Land!
Tak, Ovnøgd, burt di mette Jord!
Eg hatar Trykk av Trælehand
og bøygde Rygg og Smeikjarord.
Den frie Fjellvidd er meg kjær,
der Vinden stryk som Havstorm vill;
eg ynskjer berre koma der
og sjaa dei Vidsyn ein Gong til.[8]

Diktet er ikke bare oversatt, det er i høy grad assimilert og ikke lenger «fremmed». Byrons litt forsiktige ungdomsarbeid i Hours of Idleness er blitt lutret i barsk norsk naturlyrikk. Ingen vil vel påstå annet enn at den fjellheimen som dukker opp i Almes dikt, er gamle Norges og ikke det skotske høyland. Men diktet har vunnet på det og blitt klangfullt. I enda større grad gjelder det Almes gjendiktning av «Roll on, thou deep and dark blue Ocean», fra siste del av fjerde canto i Childe Harold’s Pilgrimage (1812–18):

Roll on, thou deep and dark blue Ocean – roll!
Ten thousand fleets sweep over thee in vain;
Man marks the earth with ruin – his control
Stops with the shore; – upon the watery plain
The wrecks are all thy deed, not does remain
A shadow of man’s ravage, save his own,
When for a moment, like a drop of rain,
He sinks into thy depths with bubbling groan,
Without a grave, unknell’d, uncoffin’d, and unknown.

Velt fram, du djupe døkkblaa Hav, velt fram!
Ti tusund Flotar du som inkje ber.
Jord Mannen skipla kann til ytste Tram,
men ved di Strand han stadna lyt. Du slær
ditt vaate Golv i sund. Vrak søkk i Kav,
av Mannens Uferd vert ‘kje Skuggen att,
anna han sjølv som Drope der paa Hav;
med sidste Sukk han kverv i djupe Natt,
lyt sakna Klokkor, sakna Kista, Namn og Grav.[9]

Geir Uthaug