Åke Fen, 1917–1956

Foto: Arbeiderbladet 17.7.1956

Åke Fen var journalist, kringkastingsmann og oversetter. Han ble født i Oslo 4. september 1917 og døde i 1956, bare 38 år gammel. Mest kjent er han for oversettelsen av J. D. Salingers klassiker The Catcher in the Rye, oversatt som Hver tar sin – så får vi andre ingen i 1952 og belønnet med Bastianprisen året etter.

Fen oversatte en rekke amerikanske og britiske samtidsromaner, deriblant 79 Park Avenue av Harold Robbins og Den nakne sannhet av Roy Chanslor (begge i 1955), så vel som hørespill og dramatikk for Nationaltheatrets oppsetninger. Han bidro også til flere av bindene i tibindsverket Mitt skattkammer, en antologi for barn med tekster av forfattere fra hele verden.

Andre verdenskrig
Etter fullført artium begynte Fen som korrekturleser i avisen Tidens Tegn, men da redaktør Rolf Thommesen fikk se et dikt han hadde skrevet under en nattevakt, tok det ikke lang tid før han fikk begynne som journalist.[1]

I 1941 skrev Fen en revy for Søilen Teater i Oslo, Med megen aktelse, som så vidt slapp gjennom nazistenes teaterkontroll, men etter premieren var det tydelig hvem vitsene var ment å ramme, og Fen ble sendt til Grini.[2]

Da han ble løslatt i november 1941, rømte han til Sverige. Her arbeidet han noen måneder ved Den norske legasjons informasjonskontor i Stockholm, før han forflyttet seg til en tilsvarende jobb i London og så i New York 1942–44. «De kaller mig alle for O.K. Fen, jeg har litt bry med fornavnet», som han selv fortalte en journalist i Nordisk Tidende.[3]

 Under tiden i London utga han boka Nazis in Norway, som han selv beskriver som en «stemningspreget beretning» om da krigen kom til Norge.[4] Boka kom ut i 70 000 eksemplarer. I New York begynte Fen å oversette amerikanske filmtekster til norsk, og forfattet også en rekke actionfylte engelske hørespill basert på historier fra motstandskampen i Norge, under navnet «Spirit of the Vikings».[5]

Etter krigen reiste han hjem til Norge og jobbet som journalist i VG i 1944–45, før han ble redaktør for nyhetsbyrået Associated Press i Oslo.[6] Deretter jobbet han en kort tid som pressesjef for NATO, før han vendte tilbake til VG, hvor han arbeidet fram til sin død i 1956.[7]

Som oversetter
Det er først og fremst i etterkrigstiden, da Fen var tilbake i Norge, at han gir seg i kast med å oversette. Bibliografien viser mer enn 20 titler – hovedsakelig romaner, men også teaterstykker for scenen og enkelte bøker om krigen – oversatt mellom 1948 og 1956, året han døde. Mesteparten av denne tiden jobbet han også som journalist og redaktør, så mye tyder på en mann med stor arbeidskapasitet.

Han utmerket seg tidlig med sin evne til gode idiomatiske oversettelser av amerikansk og britisk litteratur, og samtidige aviser trakk gjerne fram Fens evne til å oversette sjargong og slang. I anmeldelsen av Nationaltheatrets oppsetning av Eugene O’Neills Ismannen i 1948, påpeker Nationens anmelder N. Chr. B. At «oversettelsen av O’Neills vanskelige slangspråk er stort sett utmerket utført av Åke Fen».[8] Da den amerikanske humoristen Damon Runyon fikk norsk språkdrakt av Åke Fen i 1949, skrev Dagbladets anmelder J. J.:

Manhattans sprog i Runyons penn er så spesielt at det må tape noe av sin saft under en oversettelse, og bare navnene på personene er halve karakteristikken. En norsk leser, som vil bli kjent med Damon Runyon får likevel den beste veileder i Åke Fen, som har greidd oppgaven bedre enn noen annen ville makte det her i landet. Det er åpenbart at Fen alt under sitt opphold i New York under krigen bestemte seg for å oversette disse historiene og derfor foretok studier i marken.[9]

Illustrasjon i utgave 1952

The Catcher in the Rye
I 1952 utkom Fens oversettelse av J. D. Salingers moderne klassiker The Catcher in the Rye, som på norsk fikk tittelen Hver tar sin – så får vi andre ingen. Romanen, som først ble publisert som kortere historier i The New Yorker og Collier’s i 1945–46, før utgivelsen i samlet bokform i 1951, vakte raskt stor oppmerksomhet. Det skyldtes særlig tematikken – en for sin tid direkte utforskning av temaer som seksualitet, identitet og depresjon – og stilen; romanen er fortalt i jeg-form av en tenåring, med utstrakt bruk av slang og banning. Romanen har da også klart det kunststykket å på samme tid være den boka som er mest sensurert og mest brukt i undervisning i USA.[10]

Også i Norge var boka omdiskutert. I Bok og bibliotek så anmelderen seg nødt til å skrive at «De som vil komme til å karakterisere boka som pornografi, tar etter min oppfatning aldeles feil».[11] Men i all hovedsak fikk både boka og oversettelsen en overstrømmende mottakelse i Norge. «At det går an!», skrev for eksempel Arne Skouen i sin anmeldelse i VG:

Bak denne amerikanske romanens snurrige titel finner leseren – om han ikke er snerpet, åreforkalket, lettskremt, stokk døv eller lider av fullstendig hukommelsestap om seg selv som seksten-åring – ja om han ikke lider av noen av disse skavankene, finner han den rareste, den morsomste, den sørgeligste, den mest fjollete og den mest følsomme boka om ungdom som kommer ut her til lands denne høsten.[12]

Han kaller Fens oversettelse «en bedrift»: «Denne gangen har han gitt J. D. Salingers amerikanske tenåring-språk en helt kongenial norsk tolkning. Sterk kandidat til årets Bastian-pris!»[13]

Bastianpris ble det også. Fen ble tredje vinner av oversetterprisen som var opprettet i 1951, og den første prisvinneren til å også tildeles en pengesum, gitt av bokas forlegger J. W. Cappelen.[14]

Med Salingers debut fikk Fen for alvor vist hva han var god for. Det kommer tydelig fram i de norske anmeldelsene, som alle trekker fram oversetterens bragd. Anmelder og forfatter Johan Borgen tillot seg en lengre utlegning i Dagbladet:

[...] det er Åke Fens bedrift at han har oversatt denne sjargongspekkede romanen med en sånn oppfinnsomhet og konsekvens, at guttens tanker om seg selv og omverdenen trer fram for oss plastisk levende. Det kan være dødstrettende å lese oversatt sjargong; det er nesten alltid pinlig å lese sjargong i det hele tatt, når det dreier seg om noe mer enn noen ganske få sider. Men Åke Fen har fått det til så det blir alt annet enn trettende. Det er aldeles ubegripelig godt gjort. Ingen som ikke selv er av faget kan ane hvilke farer som lurer på en slik oversetter.[15]

Fens oversettelse har også holdt seg godt. Først i 2005 kom en ny oversettelse av boka, Redderen i rugen, utført av Torleif Sjøgren-Erichsen. En journalist som Fredrik Wandrup framhever likevel Fens versjon, som bobler over av oppfinnsomhet og kreativitet.[16] Her har «this madman stuff» blitt til «dette skrullepetteriet», «sitting down» er blitt «kveile rompa», og «handsomest» har blitt «geileste». Sjøgren-Erichsen ligger nok tettere på originalteksten, men Fens løsninger evner ofte å løfte fram nyansene og komikken. Ta for eksempel denne dialogen mellom Holden og den prostituerte Sunny, som han avviser med begrunnelsen at han nylig har hatt en operasjon:

«Yeah? Where?
«On my wuddayacallit – my clavichord.»[17]

I Sjøgren-Erichsens oversettelse har dette blitt til:

«Åja? Hvor da?
«På... hva er det det heter igjen – på klavikorden min.»[18]

Fens oversettelse lyder slik:

«Å? Henne da?
«I hvaskalvikalledet – klaviaturet.»[19]

Den lille justeringen fra «klavikord» til «klaviatur» bidrar til å understreke hele komikken i scenen. Ikke minst er boka blitt et leksikon over 1950-tallets ungdomsspråk.

Fen døde 38 år gammel, i 1956. Han sovnet stille inn på Menighetssøsterhjemmet i Oslo, og etterlot seg sine foreldre og en bror. Uten å nevne noen dødsårsak, skriver kolleger i VGs nekrolog at «den siste periode av hans liv ble nok alt annet enn lykkelig».[20] Arbeiderbladets nekrolog omtalte Fen som «en av landets mest kjente og dyktigste oversettere».[21]

Åshild Lappegård Lahn

Referanser

Andrychuk, Sylvia (2004). «A History of J.D. Salinger’s The Catcher in the Rye» (PDF). Vancouver: The University of British Columbia.

Arbeiderbladet (14. juli 1956). «En god kollega tapt».

B., N. Chr. (9. april 1948). «Eugene O’Neill: Ismannen kommer». I Nationen.

Borgen, Johan (13. desember 1952). «Det motsatte». I Dagbladet.

Juve, Jørgen (7. oktober 1943). «O. K. Fen». I Nordisk Tidende.

J., J. (13. april 1949). «Endelig – Damon Runyon på norsk». I Dagbladet.

Kildal, Arne (red.) (1953). Bok og bibliotek. Tidsskrift for bokvenner, biblioteker og folkeakademier (tidligere «for folkeopplysning»). Bind XX. Oslo: Fredr. Arnesen bok- og akcidenstrykkeri.

Nordisk Tidende (9. august 1956). «Åke Fen er død». USA.

Salinger, J. D. (1994 [1951]). The Catcher in the Rye. Storbritannia: Penguin Books.

Salinger, J. D. / Åke Fen (overs.) (1952). Hver tar sin – så får vi andre ingen. Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Salinger, J. D. / Torleif Sjøgren-Erichsen (overs.) (2005). Redderen i rugen. Oslo: Cappelen Damm.

Skouen, Arne (30. oktober 1952). «En seksten-åring i New York». I VG.

 Solheim, John (red.) (1950). Pressefolk. Biografiske opplysninger om Norsk Presseforbunds medlemmer. 3. utgave. Oslo: Norsk Presseforbund.

Stavanger Aftenblad (13. juni 1953). «Bastian-prisen til Åke Fen».

Wandrup, Fredrik (1. februar 2010). «Tilbake til 50-tallet». I Dagbladet.

Aasarød, Askild Matre (programskaper) (26. mars 2020).«Hørespillkrigen 1:4». Gamle greier (podkast). Oslo: Nasjonalbiblioteket.


Noter
[1]      Ifølge journalist-kollega Jørgen Juve i Nordisk Tidende (7. oktober 1943).

[2]      Arbeiderbladet (14. juli 1956).

[3]      Juve (1943).

[4]      Ibid.

[5]      Jf. Nasjonalbibliotekets podkast-episode «Hørespillkrigen 1:4» (26. mars 2020).

[6]      Solheim (red.) (1950), s. 30.

[7] Nordisk Tidende (9. august 1956).

[8]      N. Chr. B. i Nationen (9. april 1948).

[9]      J. J. i Dagbladet (13. april 1949).

[10]   Andrychuk (2004), s. 6.

[11]   Kildal (red.) (1953), s. 132.

[12]   Skouen i VG (30. oktober 1952).

[13]   Ibid.

[14]   Stavanger Aftenblad (13. juni 1953).

[15]   Borgen i Dagbladet (13. desember 1952).

[16]   Wandrup i Dagbladet (1. februar 2010).

[17] Salinger (1994), s. 28.

[18] Salinger / Sjøgren-Erichsen (overs.) (2005), s. 112.

[19] Salinger / Fen (overs.) (1952), s. 105.

[20]   VG (16. juli 1956).

[21]   Arbeiderbladet (14. juli 1956).

Bibliografi