Bokomslag fra "Kunsten å være meg"

Pio Larsen var en flittig oversetter, forfatter og kåsør som gjennom tiårene 1950–1980 satte sitt preg på norsk offentlighet med krimromaner og humoristiske innslag på TV og radio. For dagens lesere er Pio Larsen kanskje et ukjent navn, men i sin egen samtid var han en fremtredende skikkelse.

Pio Larsen, døpt Oddvar Johan Larsen, ble født 11. januar 1928 i Ålesund og døde 9. september 1983 på Lillehammer. Han var sønn av Elise Leonharda Lausund (1890–ca. 1955) og Lothar Marius Larsen (1890–dødsår ukjent). Larsen var gift to ganger, først med Erna Jørgensen (gift i 1953, skilt på midten av 1970-tallet) og deretter med Ada-Brit Lange (gift ca. 1981). Han fikk tre barn, to døtre og en sønn. Larsen var programleder i TV og radio,[1] redaktør for ukebladet Illustrert Familieblad (avviklet i 1971),[2] forlagsredaktør i Gyldendal, forfatter og oversetter. Han skrev kriminal- og detektivromaner, flere av dem under pseudonymene John Pio[3] og Pierre Pio,[4] og mottok i 1976 Rivertonprisen for boken Den hvite kineser, utgitt under navnet Pio Larsen. I tillegg til krimforfatterskapet var Larsen særlig kjent for sitt virke som kåsør og humorist. Eksempelvis ble boken Kunsten å ligge på sykehus (1979) en bestselger, en lettbent – men samtidig maktkritisk – bok om eget sykehusopphold, i grunnen en harselas over byråkratiet i helsevesenet, med underfundige kapitteltitler som eksempelvis «Fordeler ved å ha f.eks. astma», «Ofte interessant å få vite: HVA FEILER MEG?» og «Om ufarlig dobbeltsyn – og en livsfarlig kløe». Denne kombinasjonen av jovialitet og underliggende alvor kan sies å kjennetegne Larsens stil, og er vel så tydelig i oppfølgeren Kunsten å være meg. Av en linedansers erindringer (1982), i hans egne ord «en slags selvbiografi» og en «tøysebok»,[5] som ble hans siste bok.

Larsen behersket flere språk, og oversatte fra så vel svensk og dansk som engelsk og tysk. Av den tematisk mangslungne forfatter- og oversetterbibliografien fremkommer det at han må ha hatt et vell av ulike interesser. Han skrev hørespill for barn, satire, lokalhistorie, kriminalromaner og hagebøker, og han oversatte bøker innen flere sjangre, deriblant innen krim, satire og filosofi. Særlig til Gyldendals krimserie «Den svarte serie» var Larsen en produktiv bidragsyter: Han oversatte i alt syv bøker til serien i løpet av et drøyt tiår, samtidig som han også oversatte andre verker og publiserte sine egne bøker.

Biografi
Det foreligger ikke nevneverdig mye informasjon om Larsens tidlige liv, og det er vanskelig å oppdrive stort om hans gjøren og laden før han entret journalistikkens verden mot slutten av 1940-tallet.[6] I selvbiografien Kunsten å være meg (1982) kan man imidlertid uthente visse opplysninger om ham. Her fremkommer det at Larsen vokste opp med sin mor, bestemor, broren Edmund Louis («Edda», 1910–1979), søsteren Lillian Augusta (1914–1983)[7] og «en uhorvelig mengde tanter og kusiner» i en leiegård i Røysegata i Ålesund, «i kjeller og på loft og ellers likelig fordelt på de fire etasjene».[8] Hans foreldre var skilt, da faren skal ha forlatt familien like etter Larsens fødsel, og moren drev i det daglige Søstrene Lausund Systue med sin søster, som han omtaler som «Fina» (sannsynligvis Olefine Johanna Lausund, 1887–1939).[9] Familien leide rom av en husvert Larsen refererer til som «Kina». Larsen vokste opp under mellomkrigstiden, men skriver ikke utførlig om hverken denne perioden eller den annen verdenskrig, med unntak av at bygget deres, ifølge Larsen, på et tidspunkt ble truffet av antiluftskytsbatteri.[10]

Larsens mediekarriere begynte tidlig. Etter endt utdannelse (artium) begynte han i 1947 å arbeide i Sunnmørsposten. Han tiltrådte først som korrekturleser, men ble forfremmet til journalist av redaktør Magne Flem (1908–1995) etter seks måneder i redaksjonen.[11] I 1948–1949 oppholdt Larsen seg i New York, muliggjort av et Fullbright-stipend.[12] Under USA-oppholdet arbeidet han i den norskspråklige avisen Nordisk Tidende under redaktør Carl Søylands (1894–1978) ledelse og studerte journalistikk ved Columbia University.[13] Om denne perioden skriver Larsen at han stiftet bekjentskap med blant annet lyrikeren, maleren og scenografen Gunnar Alme (1924–2000),[14] i tillegg til at han skal ha truffet Trygve Lie (1896–1968), daværende generalsekretær i FN (1946–1952), på hjemreisen.[15] Larsen hevder at Almes diktsamling One of a Million Midnights delvis ble forfattet i Larsens bopel under USA-oppholdet.[16] Etter hjemkomsten fortsatte han å skrive for Sunnmørsposten, og arbeidet der frem til 1952.

I perioden 1953–1955 arbeidet Larsen som redaksjonssekretær for den nå avviklede avisen Helgeland i Mo i Rana.[17] Her ble han kjent med Anton Lifjell (1915–1971), en norsk reindriftssame og forkjemper for den samiske urbefolkningens rettigheter. Larsen var under denne tiden også korrespondent for både NTB og Dagbladet,[18] og han skrev seks historier til detektivserien om Knut Gribb.[19]

I 1955–1958 arbeidet han som redaksjonssekretær i Vestlandske Tidende i Arendal.[20] Denne delen av sitt yrkesaktive liv beskriver Larsen som mindre vellykket. Eksempelvis skriver han at da han og familien skulle flytte fra sørlandsbyen, møtte ingen opp for å ta farvel og ønske dem lykke til på ferden videre. Snarere tvert imot ble begivenheten feiret: «[D]et fortelles at man merket seg datoen og siden årlig har heist flagget», kommenterer Larsen en smule hyperbolsk.[21]

Årene 1959–1962 på Lillehammer blir derimot skildret som den skjønneste idyll. Med en nyervervet rundtømmerhytte ved bredden av Mesnaelven, svartbeiset og utstyrt med torvtak og røde vindussprosser, var Larsens livskvalitet etter eget sigende blitt vesentlig forbedret. Han la de tilsynelatende begredelige årene i Arendal bak seg og tok fatt på nye skriveoppgaver. Her arbeidet han i Gudbrandsdølen[22] og som nattevaktsjef for Lillehammer Tilskuer.[23] Mot slutten av 1950-tallet utga han boken Amandus og de tre døde (1959), da med forfatternavnet John Pio. Det vites ikke sikkert om denne utgivelsen for alvor ga ham et større navn i offentligheten, men etter årene på Lillehammer ble nå engang Larsen rekruttert til en stilling som redaksjonssjef for Alle Kvinner (før 1963: Alle Kvinners Blad), et ukeblad underlagt hovedstadsforlaget Gyldendal. Larsen og familien flyttet fra Lillehammer i 1962 til Brattlikollen, et boligstrøk i bydel Nordstrand i Oslo.

Relokaliseringen gikk imidlertid ikke knirkefritt for seg, derfor flyttet de sommeren 1963 til Hellvik på Nesodden. Overtakelsen av godseiendommen på Nesodden, som bestod av «et tilårskomment våningshus, en garasje, en tjenerbolig omdannet til gjestebolig, og en rød løe med salrygget tak»,[24] ble ifølge Larsen muliggjort av et sjenerøst lån på 40 000 kroner som familien fikk av Gyldendals daværende direktør Harald Grieg (1894–1972).[25] På nevnte eiendom var det nok å henge fingrene i for Larsen. Det harde, fysiske arbeidet på eiendommen bar samtidig litterære frukter: I 1968 utga han Hjemme hos oss på nettopp Gyldendal, en bok om de mange strabasiøse oppgaver «en prøvet godseier» måtte ta fatt på.

1970-årene var et produktivt tiår for Larsen. Til Gyldendals «Den svarte serie» oversatte han fire bøker av den amerikanske krimforfatteren Ed McBain (1926–2005) og to bøker av den amerikansk-kanadiske krimforfatteren Ross Macdonald (1915–1983). Han oversatte også bøker fra dansk, svensk og tysk til norsk i denne perioden, eksempelvis Poul Erik Branders hagebok, Klaus Rifbjergs satiriske ekteskapshistorie, Rickard Fuchs håndbok for hypokondere og to av Irmela Brenders barnebøker. I tillegg utga han syv egne bøker, deriblant den prisbelønte Den hvite kineser (1976). I 1974 ble han innvilget et halvt års permisjon fra gjerningen som forlagsredaktør i Gyldendal for å lage et fjernsynsprogram på seks episoder med Wenche Foss i hovedrollen.[26] Programmet Mamma, basert på den engelske dramatikeren John Van Drutens skuespill I Remember Mama (1944), ble til slutt kringkastet over fire episoder på NRK mellom 30. november og 21. desember 1975. Etter alt å dømme ble Larsens permisjon forlenget, for i et intervju trykket over halvannet år senere blir det fremdeles opplyst om at han er i permisjon for å arbeide frilans, både som selvstendig forfatter og som konsulent for andre utgivelser.[27]

I 1975 utkom den første oversettelsen av den indiske filosofen og spirituelle lederen Jiddu Krishnamurtis verker til norsk, oversatt av ingen ringere enn Larsen.[28] Boken Frihet fra det kjente (originaltittel: Freedom from the Known), utgitt i Pax forlags Fakkel-serie, er et vitneprov på den allsidighet som karakteriserte Larsens litterære karriere. Boken har et klart og liketilt språk, samtidig som dens tema er unektelig intrikat, all den tid den primært omhandler metafysikk, det vil si den filosofiske læren om virkelighetens grunnleggende beskaffenhet.

I februar 1977 ble Larsen påkjørt av en bil i Rådhusgata i Oslo og fikk omfattende skader.[29] I Kunsten å ligge på sykehus beskriver han utfallet av hendelsen slik: «Høyre legg var pulverisert og minnet på røntgenbilder om et halvt kilo risengryn, min fordums stolte brystkasse var slått inn og en lunge perforert, og hodet ble inntil videre forbigått i dyster taushet.»[30] Grunnet skadeomfanget måtte Larsen tilbringe flere måneder i rekonvalesens på sykehus, etterfulgt av en lengre periode med fysioterapi og opptrening på Sunnaas sykehus på Nesodden.[31]

Pio Larsen døde fredag 9. september 1983 på Lillehammer, 55 år gammel. I en nekrolog trykket i Dagbladet 13. september 1983 heter det at «et hektisk liv hadde krevet sitt», og at hans hjerte «plutselig ikke ville mer».[32]

Oversettelsesgjerning
Larsen var en flittig, men noe ujevn, oversetter. Især krimoversettelsene utgitt på Gyldendal viser dette tydelig. Det flyter i det store og hele godt, og Larsen unngår å komplisere språket unødvendig. Han synes å ha en bevisst strategi om å hjemliggjøre teksten, ved blant annet å velge et mer utbredt og folkelig uttrykk enn det som finnes i originalen. La følgende sammenligning fra McBains Døden narrer april (Like Love) stå som illustrasjon: I originalen svarer karakteren Mrs. Tomlinson «That’s the understatement of the year» på spørsmålet om hvorvidt hun og svigersønnen hennes kom overens. Larsen har imidlertid oversatt denne syrlige responsen til «Overens? Kyss meg på manda’n».[33] Et oppgitt «[oh] brother!» oversettes til «dra til sjøs!»,[34] mens det på engelsk mer subtile «unlaid» rett og slett blir det eksplisitte «uknullet».[35] Larsen evnet godt å ivareta originaltekstenes muntlighet samtidig som han ga dialogene et mer «norsk» preg.

Etter alle solemerker hadde han en affinitet for å variere språket i sine oversettelser, slik at han ikke benyttet samme innarbeidede uttrykk eller forslitte frase til det repetitive og potensielt kjedsommelige. I ovennevnte verk oversetter Larsen nokså nøkterne ord som «leaving» til «dra sin kos»[36] der hvor det kanskje er mer nærliggende å benytte seg av «dra sin vei» og «stukket av», mens hans tyr til mer aldersstegne formuleringer som «deres ansikts sved» når en av karakterene snakker om «hard work».[37]

Ortografisk varierer også Larsens oversettelser. Han kan rett som det er finne på å stave samme ord og uttrykk på forskjellige måter avhengig av utgivelsen. I noen bøker unngår han dobbeltkonsonant i ord som «tittel», «trussel» og «plassert», og foretrekker å skrive henholdsvis «titel», «trusel» og «plasert». Et annet moment er oppdelingen av ord og fraser. I enkelte bøker slår Larsen uttrykk som «nær sagt», «så vel» og «for øvrig» sammen til «nærsagt», «såvel» og «forøvrig», mens han i andre verker inkluderer mellomrom. Hvorvidt dette er et tegn på inkonsekvens fra Larsens side, eller om det er intendert, det vil si at han tilpasser stilen/ortografien til det spesifikke verkets sjanger, er ikke lett å si. Man må ta høyde for at denne tidvise diskrepansen også kan være et produkt av en korrekturlesers eller redaktørs inngripen.

Noen setninger oversetter Larsen litt for bokstavtro. Man forestiller seg ved gjennomlesning at han har ivret etter å legge seg tett opp mot originalen i spesielt de amerikanske krimbøkene, muligens for å bevare og kunne formidle en konkret stemning eller sågar grunntone i teksten, noe som kan være mer eller mindre vellykket. Å ty til vendinger som eksempelvis «det som møter øyet» (engelsk: «what meets the eye») medfører at Larsens krimoversettelser stedvis kan få et noenlunde anglofont preg, selv om han i det store og hele bestreber seg på å bruke norske ekvivalenter.

Et annet interessant element er oversettelsen av fremmedord. Grovt sagt synes ikke Larsen alltid å ha noen mal på – eller fastlagte regler for – når han skal benytte seg av de mer utbredte og «ordinære» benevnelsene på for eksempel spesifikke blomster, kjemiske stoffer og våpen, og når han skal operere med de vitenskapelige klassifikasjonene eller merkevarenavnene. I følgende utdrag fra Døden narrer april har han beholdt de latinske blomsternavnene og enkelte av de engelske kjemibetegnelsene, noe som gjør at setningen fremstår tungrodd og havner i klinsj med den generelle «lave» stilen som føres ellers i oversettelsen.

Larsen holder på «scilla» og «digitalis» selv om han enkelt kunne ha oversatt det til henholdsvis «russeblåstjerne» og «legemiddel fremstilt av bladene på revebjeller». Kan hende det skyldes ønsket om å fastholde rytmen fra originalen. Kan hende han har valgt å inkludere fremmedordene for å kommunisere at her, på dette stedet i historien, her har vi med en obdusent å gjøre, en fagperson som kan sin latin og gjerne vil at omverdenen skal vite det.

Jevnt over later det til at Larsen ikke har hatt et ønske om å kultivere én gjenkjennelig oversetterstil, selv om noen av de ovenbeskrevne aspektene kan sies å kjennetegne hans oversettergjerning. Skulle man likevel forsøkt å identifisere typiske trekk ved en Larsen-oversettelse, må det være at han på noen steder har lagt ned et stort arbeid for å oppspore et uttrykk på norsk med tilsvarende meningsinnhold, mens han andre steder har latt seg friste av å oversette det litt for bokstavelig, slik at flertydighetene og/eller konnotasjonene som fantes i den engelske originalen, ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det er nærliggende å se det i sammenheng med knappe tidsfrister; Larsen oversatte som nevnt flere bøker innen et kort tidsrom.

Som i sine egne verker blander Larsen engelsk- og norskspråklig slang fra sin egen samtid med mer gammelmodige vendinger og et tidvis oppstyltet riksmål. Leser man Larsens nå nærmere 50 år gamle oversettelser, blir man av og til slått av hvor «moderne» (les: samtidsnære) enkelte av hans valgte uttrykksformer er, før dette inntrykket undermineres allerede i påfølgende setning. Det skriftlige har et islett av det muntlige språkets hakkete og nokså upolerte vesen. Her står «yo» og «mor’n» side om side med høflighetsformene «De» og «Dem» (med majuskel). Det er et språklig overskudd og en kreativitet i Larsens oversettelser som vitner om at han tok sin oppgave på alvor.

Sindre Brennhagen