Foto: Samlaget

Johannes Gjerdåker var en sentral formidler og gjendikter av klassisk poesi i nynorsk språkdrakt. Det er sagt at en god gjendikter helst bør være poet, og Gjerdåkers debutsamling Skot på gamal stuv (1978) inneholdt 27 av hans egne sonetter etter Petrarca-mønster. Som språkrøkter behersket han et vidt register av stilistiske virkemidler. Han oversatte fra latin, engelsk, skotsk, tysk, fransk, islandsk og persisk. Blant poeter han oversatte finner vi Horats, Robert Burns, Oscar Wilde, Goethe, Schiller, Omar Khayyam, Rumi og Hafiz.  Alt i alt gjendiktet han tusen dikt av over femti poeter.

Gjerdåkers oversatte prosa teller romanene Den blinde Ugla av iranske Sadeq Hedyat og Svar på brev frå Helga av islendingen og vennen Bergsveinn Birgisson. Han kombinerte sine litterære arbeider med virksomhet som lærer og lokalhistoriker.  Ikke minst var han var en ivrig talsmann for hjembygda Voss og sverddrager for den rike nynorske kulturarven.

Tidlige år
Johannes Gjerdåker ble født på den vesle gården Gjerdåker på Voss 15. februar 1936. Han dugde ikke til å bli bonde, men var opptatt av livet på en gård, noe han viste med Arbeidet i bygdene – Årsrytmen på Voss før landbruket ble mekanisert.[1] I 1940, da Johannes Gjerdåker var fire, ble Voss utsatt for angrep av tyske bombefly som la store deler av bygda i ruiner. Familien kom seg i sikkerhet, men en nabogård ble truffet og drepte to småjenter og faren deres. Hendelsen brukte Gjerdåker i antikrigsdiktet «Då bombeflya kom» som ble fremført av ham selv i 2011 i forbindelse med en demonstrasjon på Voss mot bombingen i Afghanistan.[2]

Gjerdåker gikk latinlinjen på Voss landsgymnas hvor han gjorde seg kjent med blant andre den romerske dikteren Horats, som skulle bli en følgesvenn gjennom livet.

Arbeidet med Horats
Da Samlagets redaktør Per Olav Kaldestad mange år senere fikk lese noen av de første av odene Gjerdåker fikk på trykk, oppfordret han ham til å gjendikte mer av Horats. Gjerdåker fulgte oppfordringen. Tre bind med gjendiktninger av Horats oder ble det. Den første forelå i 2001. For sin andre Horats-samling fra 2005 mottok Gjerdåker Kritikerlagets pris for beste oversettelse. Den tredje samlingen ble utgitt i 2010. I Johannes Gjerdåker var det så mye av den klassiske romeren at man godt kunne si om ham som Vinje sa om Henrik Wergeland: «Han har nok vadmelskufta på, men han bærer togaen under, og den er sidare.»[3]

Horats (Quintius Horatius Flaccus) som levde på keiser Augustus’ tid (65–8 f.Kr.) var i århundrer betraktet som selve modellen for dikterkunst. Hans oder var regnet som perfekte. Han brukte greske forbilder, men gjorde dem romerske. Han beholdt verseformen heksameter fra Homer, men byttet ut gresk med latin. Før Horats var gresk og romersk diktning blitt fremført som sang til akkompagnement av lyre, nå ble lyrikken resitert, den beveget seg i boklig retning; likevel bevarte den det sangbare. Grekerne og romerne brukte ikke rim, men diktene fulgte faste rytmiske skjemaer.

Horats oder var gjerne tilegnet bestemte personer, enten det var guder eller mennesker, for eksempel skrev han en ode til keiser Augustus som Gjerdåker gjenga slik (forkortet her):

Bok IV, 14d
Kva tiltak av senatet og borgarar
kan føra minner om dine dygder fram
til evig tid, Augustus, gjenom
innskrifter saman med minnedagar.

for deg som er den største av fyrstar i
alt land der sola skin så folk kan bu?
Heilt utan vit på romersk rett fekk
nyleg vindelikar sjå og kjenna

kva ditt sverd vinn, for med dine troppar har
den kvasse Drusus sturta genunars flokk,
eit umildt folk, som òg breunar;
borgene deira i nifse Alpar.[4]

Horats oder er kjent for å være opphøyde, men han kunne også være mild og nær; da er det ofte landskapet han skildrer, et motiv Gjerdåker var opptatt av. Som i oden til Torquatus (IV, 7)

Snøen har bråna bort, no spirer graset på bøen,
trea vert grøne av lauv;
jorda skifter sin ham, og minkande bekker og elvar
strøymer langs breidder forbi

Gratia torer naken med diser og systrene sine
syngja og dansa i ring.
Vent ikkje evig liv! manar året og minner kvar time,
dei som tek dagen frå oss.

[…]

Måne på måne vil snøgt føra tapte tider attende,
mer derimot, kjem me dit,
der dei er, gode Æneas, mektige Tullus og Ancus,
då er me skuggar og støv.[5]

«Gjerdåker har lykkes å kombinere trofasthet mot originalen med en fri og naturlig norsk diksjon, samtidig som han konsekvent har bevart originalens versemål. Det var et lykkelig valg,» skrev Gjert Vestrheim, senere professor i klassiske fag ved universitetet i Bergen, i sin anmeldelse av Odene i Bergens Tidende. [6]Han mente Gjerdåker hadde skapt et eget rom til Horats i norsk poesi. Før Gjerdåker var det ikke så mye som fantes av Horats på norsk. Bortsett fra oversettelsen av to dikt på 1700-tallet, hvorav «Astri, mi Astri» er den mest kjente, skrevet av telemarkingen Hans Hanson (1777–1837), og enkelte oder utført av Paul Christian Eugen Holmsen (1887 og 1891), Erik Eggen (1916) og Sigmund Skard (1962), er det først med Gjerdåker at et representativt utvalg av odene kan sies å foreligge på norsk.

Islandske dikt
Gjerdåker ble tidlig tiltrukket av det norrøne. For virkelig å sette seg inn i gammelnorsk bestemte han seg for å lære islandsk. Etter gymnaset i 1956 reiste han til sagaøya hvor han ved siden av forskjellige jobber også fikk høre islandske sanger – ferskylur – som symbolsk nok ble hans siste hele diktutgivelse i 2017 – under tittelen Glimesteinar – frå islandsk visetradisjon.

Her med noen få eksempler fra samlingen:

Som ein flyktning fer eg
og flyr frå sjølve meg,
og utlending, det er eg
allstad, utan hjå deg.
(Páll Ólafsson)

Auga mitt og auga ditt,
å, dei fagre steinar!
Mitt er ditt, og ditt er mitt,
du veit kva eg meinar! [7]

Alt som folket åtte og vann,
alt som det djupast drøymer,
alt som det trådde og aldri fann,
den islandske visa gøymer.[8]

Studier og Vestanbok
På slutten av femtitallet kom Gjerdåker til Oslo for å studere på Blindern. Hans fag var ikke latin, men tysk og det nye faget idéhistorie. I studietiden, mens han flyttet mellom forskjellige husvære, fra Frogner til Ekeberg og St. Hanshaugen, tok han alle slags jobber som vekter, korrekturleser og trikkekonduktør. Han foretrakk å betjene bakerste vogn, har hans nevø Svein Gjerdåker fortalt, for da kunne han benytte de ledige stundene til å lese klassikerne. Alf Prøysen ble i tidlige år en døråpner for Gjerdåker. Svensk lyrikk og visesang opptok ham, han hadde sans for Dan Andersson, Nils Ferlin og Gustaf Fröding. Av prosaverk leste han blant annet Kafkas romaner og Robert Musils Mannen uten egenskaper, som han fulgte opp med en spontantur til Wien for å studere forholdene i Østerrike-Ungarn slik de hadde vært før første verdenskrig. Gjerdåker kunne blitt akademiker på heltid, men han nøyde seg med cand.mag-graden, og så fikk han jobb i skoleverket. På seksti- og sytti-tallet hadde han sin virksomhet som lærer, først i tre år på Voss Landsgymnas og siden i Oslo på Ullern gymnas og Forsøksgymnaset. I 1977 flyttet Gjerdåker hjem til Voss, hvor han først installerte seg på et lite kammers hos foreldrene, før han fant egen bolig. På Voss grunnla han Vestanbok forlag som han vesentlig brukte til å utgi bøker om lokalhistorie. I over tretti år satt han i styret for årboken Gamalt frå Voss, men han ønsket å bruke Vestanbok også til litterære utgivelser.

Balladen om Reading fengsel
Én slik utgivelse ble det. Det var Balladen om Reading fengsel av Oscar Wilde (1854–1900), som satt som fange i Reading etter å ha tapt rettsaken mot staten der han sto anklaget for «sodomi», og opplevde den dystre tiden før, under og etter en medfanges henrettelse. Det var en kaptein i dronningens livgarde som hadde drept kvinnen han var glad i. Wilde avsto fra å felle moralsk dom over en forbryter, i stedet skildret han samfunnets harde og kompromissløse behandling av et fornedret medmenneske som ikke engang fikk noen egen grav, men skulle oppløses i etsende kalk. Wilde lar ikke bare gudslyset skimtes svakt også i det svarte og trøstesløse fengslet, han ser forbryterens samhørighet med Kristus, som selv ble dømt som forbryter. Det episke diktet på 109 vers på seks linjer inneholder sterke strofer som disse, slik Gjerdåker gjengir dem: 

Gjerdåkers gjendiktning er like naken og malmtung som originalen, krass til tider, uten pynt eller staffasje. Dermed oppnår han noe av den virkningen som Wilde vil ha frem.

Engelskspråklig lyrikk ble viktig for Gjerdåker. Han gjendiktet et annet epos, «The Rime of the Ancient Mariner» av den romantiske dikteren Samuel Taylor Coleridge, (1772–1834) som handler om en forbrytelse mot skaperordenen og er et stort soningsverk i en magisk-romantisk ramme. «Soga om den gamle sjømannen» var den første gjendiktningen av diktet til nynorsk.[10] Den forelå sammen med andre dikt, blant annet av lyrikerne Alfred Edward Housman og John Clare i samlingen Mjølk frå Paradis (2000).

Arbeidet med Robert Burns
Det var fremfor alt én dikter som kom til å få en spesiell betydning for Gjerdåker. Det var Robert Burns (1759–1796). I den skotske poetens sanger og dikt som priser livet, grøden og kjærligheten, fant han gjenklang for egne følelser. Burns var bondegutt, han diktet om kornbånd og sauer og røsslyngkledde heier, som Gjerdåker kjente fra hjemtraktene. Man skulle tro at når han fant frem til Burns ville han fremheve dette slektskapet og kanskje prøve å «fornorske» skotten, som Hartvig Kiran (1911–1978) hadde gjort, men det ville Gjerdåker ikke. Det var selve skotskheten ved Burns som appellerte så sterkt til ham. Gjerdåker var svært opptatt av sangbarheten i diktene, som han kjente de gamle melodiene til og gjorde sangbare også på norsk. Han forsynte til og med begge sine Burns-gjendiktninger med noter til de gamle melodiene. Gjerdåker reiste flere ganger til Burns eget distrikt, Ayrshire i Skottland. Han fikk venner i det skotske Burnsmiljøet og inviterte skottene til Voss for å deklamere Burns. To bind Burns-gjendiktninger ga han ut, for det første bindet av Robert Burns dikt og songar mottok han Bastianprisen i 1996. Det var andre gang en gjendikter av Burns var blitt hedret på denne måten av Norsk Oversetterforening, den første var i 1960 da Hartvig Kiran mottok prisen. Mens Kiran hadde konsentrert seg om den folkelige Burns, ville Gjerdåker også ha med naturpoeten Burns og ikke minst kvadene hans om Skottlands historie. Dikt og songar andre samling (1998) ga ham Melsomprisen, opprettet for spesielt å hedre diktning på nynorsk. I tillegg til kjærlighetsdiktet «Ei raud raud rose» (A Red, Red Rose) og «Kornband» (Barney Riggs) som var gjendiktet før, føyde han til «Scots Wa Hae», Robert Bruces patriotiske tale til troppene foran slaget ved Bannockburn i 1314 og «Is there for Honest Poverty» – oden til den ærerike fattigdommen. Den er Burns’ «demokratiske erklæring», hyllesten til det enkle og ekte livet i motsetning til jåleriet, uansett i hvilken form det måtte opptre. Det var et tema som appellerte sterkt til Johannes Gjerdåker. Den første som hadde prøvd seg på dette diktet, var Henrik Wergeland som gjenskapte det helt etter sin egen mal.

Slik lyder de første linjene i Wergelands morsomme, men temmelig fritt omskrevne versjon:

Lud ei med Hov’det, Fattigdom med Ære!
Men Skam og alt det Trællen har fortjent.
For alt det Vi nok fattige tør være.
Vor Slid og alt det bliver ubekjendt.
Men Rang og alt det Pral og hele Pynten

Paa Verdens Jammer er, endskjøndt for alt
det gaaer, for alt det, Præget kun på Mynten.
En Mand for alt det er dens Guldgehalt. [11]

Troskap mot teksten
Det heter seg at for en oversetter skal troskap til teksten være et ideal. Mens Wergeland avviker fra diktets struktur for å lage seg sin egen, har Gjerdåker funnet rytmen og ikke endret formen. Burns bruker «a that» nærmest som et mantra, som også endrer karakter og kan skifte mening fra «allikevel», «til tross for», «på grunn av», eller «uansett». Det er dyktig gjort av Burns, noe Wergeland gir avkall på og Gjerdåker har tatt vare på. 

Tysk litteratur
I samlingen Tranene til Ibykus var det tysk litteratur Gjerdåker tok for seg. Goethe og Schiller, Heine, Bretano og til og med Nietzsche var blant poetene han gjendiktet. Dette stilte krav til stilistiske virkemidler og metriske former som spente fra det enkle til det mangslungne. Mange har prøvd seg på Goethes berømte «Über allen Gipfeln», på mange språk, og ikke alltid like vellykket, det skal sies. Det er enkle, men krevende linjer. For at en gjendiktning kan kalles vellykket skal den ikke bare kopiere originalen, men omskape den så den blir et dikt som kan stå på egne ben.

Her er det kjente diktet i original:

Über allen Gipfeln ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

Som Gjerdåker gjendiktet slik:

Over alle tindar
er ro
I alle rindar
legg seg no
kvar vindsus mildt,
småfuglane tagnar i lundar,
vent, om litt blundar
du òg så stilt. [14]

Omar Khayyam og Rumi
Gjerdåker lærte seg persisk for å kunne gjendikte den legendariske matematikeren, astronomen og filosofen Omar Khayyams Ruba’yiat (en betegnelse på en fire-linjet strofe). Diktet ble først kjent i Europa i engelsk oversettelse av Edward Fitzgerald i 1859 og fra da av nøt det stor popularitet. Franske og tyske oversettelser fulgte like etter. Khayyam (1048–1131) har vært betraktet som en sufi-mystiker, men var også influert av den mer rasjonelle arabiske filosofen Ibn Sina (Avicenna). Følgende eksempler er hentet fra denne samlingen:

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!» [15]

Vinen som går igjen i flere av Khayyams dikt er et symbolsk uttrykk for bønnen, eller for tanken, men det kan også være simpelthen vin, som står for nytelse og beruselse. Khayyam ble da også anklaget for hedonisme og sterkt kritisert av religiøse ledere.

Kvar minste stund dei kaller ‘no’ og ‘her’
er god så sant du nyt ho før ho fer!
Hugs, alt du kallar ditt i denne verd
er borte, straks du ikkje lenger er.[16]

Da Gjerdåker ble spurt om ikke persisk var vanskelig å lære, svarte han: «Det meste går om ein har hug til å læra.» Hans interesse for det flerkulturelle går frem også i dette at han underviste iranske flyktninger i norsk. Det var sikkert en fordel at han hadde interessert seg så sterkt for deres egne diktere. Mens filosofien kjennetegner oldtidens grekere, kjennetegnes middelalderens Persia av poesien som henger så intimt sammen med islamsk sufi-mystikk at det er vanskelig å skille dem. De største persiske poeter tilhører denne tradisjonen. I debutsamlingen Skot på gammal stuv var det sufipoeten Hafez (eller Hafiz) Gjerdåker konsentrerte seg om. Den siste samlingen Gjerdåker var bidragsyter til var i sin helhet viet Rumi.

Rumi – eller Moulana Jalalod-din Mohammad Balkhi (1207-1273) ble født i Balkh i nåværende Afghanistan. Hans far var en skriftlærd muslimsk prest. I unge år brøt familien opp og reiste til dagens Tyrkia, dels for å unnslippe mongolene som ødela alt i sin vei. Etter mange år som prest selv traff Rumi den legendariske omvandrende sufien Shams Tabrizi, som reformerte Rumis forhold til islam og ifølge tradisjonen gjorde ham til poet. Rumi forlater sharia – loven – for å omfavne kjærligheten. Shams befridde sin elev fra de mange tabuer som var knyttet til sunniislam. Rumis religiøse liv utfolder seg imellom ytterpunktene askese og ekstase som reflekteres i Rumis diktning, som er meget omfattende. Det står likevel strid om hvor meget av Rumis tekster som er skrevet av ham, og hvor meget som er senere frembringelser og tilføyelser.

I store deler av Asia har Rumis poesi vært en av de viktigste kulturelle bærebjelkene og gitt åndelig næring i århundrer, men den store interesse som vies Rumi i Vesten er et relativt nytt fenomen. Hans poesi fikk utbredelse via sekundæroversettelser, først og fremst til engelsk.  Lite av Rumi fantes på norsk, men i 2020 publiserte Dreyer RUMIfesten, et utvalg av Rumis oversatte tekster. Redaktøren, Erling Kittelsen, hadde i samarbeid med Syamek Oweisi tolket noen av Rumis gazahler, kjærlighetskupletter og rubbai’er – epigrammer. Disse ble utgitt sammen med Gjerdåkers oversettelse fra persisk av utdrag av det som regnes som Rumis hovedverk – Masnava, som for enkelte muslimer sidestilles med Koranen i livsvisdom og mystisk innsikt.  Gjerdåker innleder sin oversettelse med en påkallelse av inspirasjonen, i form av rørfløyten som for Rumi er det mest åndelige musikkinstrument som finnes:

Høyr på fløyta, gjord av røyr, kva ho fortel,
ut av skiljings kvide klagar hennar spel:
Frå den stund du skar meg ut av siv ved elv
saknads-låten min i menn og kvinner skjelv.
Alt eg ynskjer er eit bryst av saknad sprengt,
eitt eg kan få tala til av kjærleiks lengt. [17]

Her har Gjerdåker bestrebet seg på å ta vare på originalens lyriske struktur. I resten av samlingen av moralske fabler og visdomsfortellinger der dyr spiller en stor rolle, holder han seg til en lyrisk prosa, hvilket er i tråd med den vanligste måten å oversette tekstene på.

Gjerdåkers omdømme
«Ein fri fugl på dei litterære præriane». Slik ble Johannes Gjerdåker karakterisert av Karsten Alnæs, som traff ham da de begge var studenter. Alnæs føyde til at han ikke bare hadde «eit godt språkøre, men også eit godt språkhjerte.»[18] For Herbjørg Kråkevik, som sang Edith Piaf til tekster oversatt av Gjerdåker, var han «ein språkunstnar som leitte etter det rette ordet slik målaren leiter etter den rette fargen.» Olav H. Hauge skriver i dagboken etter et av sine mange møter med ham: «Johannes Gjerdåker var her i dag … Me fekk dryfta våre kjære klassikarar, som me alltid gjer når me er i lag.»[19] Gjerdåker er beskrevet som en stillfaren og beskjeden mann. I selskapslivet trivdes han best med noen få gode venner. Professor Asbjørn Årnes kalte ham den lærdeste mannen han hadde truffet. At han hadde sterke meninger, la han heller ikke skjul på. Enten det gjaldt krig eller engasjementet mot EU, for ikke å snakke om kampen for nynorsken, hans hjertesak. Han var ikke utagerende, men innadvendt, sier nevøen Svein Gjerdåker, og Aasmund Kaldestad forteller at når han gjendiktet var det som han ble satt i en annen modus. De fleste av hans gjendiktninger ble først publisert fra og med siste del av nittitallet og frem til 2017. I tillegg til klassiske tekster oversatte han også tekster til poplåter og jazzsanger av blant andre Joni Mitchell, The Beatles, og Edith Piaf. Musikken var noe Gjerdåker hadde med seg fra foreldrehjemmet, der det ble spilt piano og sunget.

De siste årene var Johannes Gjerdåker syk og levde tilbaketrukket. Han døde på Vetleflaten omsorgssenter på Voss 27. april 2020, 84 år gammel bare noen måneder før hans Rumi-oversettelser ble publisert.

Av minneordene i Norsk Årbok 2021 ble det ikke bare lagt vekt på hans gjendiktninger, men også hans egne dikt, særlig de 27 sonettene i Petrarca-mønster fra Skot på gamal stuv som dels var lovprisninger av naturen, dels handlet om norrøne skikkelser og dels var skrevet til og om hans store forbilder, som poetene Khayyam og Hafiz. I 2023 hedret Samlaget Johannes Gjerdåker ved å utgi en samling gjendiktninger som han hadde utført. De 461 sidene er hentet fra hans mange samlinger, supplert med tekster fra aviser, tidsskrifter og antologier.

Betegnende nok fikk samlingen tittelen Gjendiktingar.

Geir Uthaug