Conrad Nicolai Schwach, 1793–1860

Foto: Konrad Gunnerus, ill ukjent. Illustrasjon.

Foto: Konrad Gunnerus, ill ukjent.

Conrad Nicolai Schwach ble født 28. mars 1793 i Ringsaker og vokste opp i Hurum og Solum ved Skien, der faren Immanuel i tur og orden var residerende kapellan og sogneprest. Hans bestefar Samuel Conrad kom som boktrykker fra Stettin i Tyskland og grunnla Norges første avis, Norske Intelligenz-Sedler i Christiania i 1763. Conrad Nicolais mor Elisabeth Dorothea Nielsen var søster til Jacob Nielsen, som forvaltet Bernt Ankers testamente og var en av stormennene som prins Christian Frederik samlet på Eidsvoll i februar 1814. Schwach var i sin samtid en anerkjent dikter, men han oversatte også en rekke tekster av blant andre Ovid, Horats, Walter Scott, Lord Byron og Friedrich Schiller.[1]

Helt fra barnsben av ble Conrad Nicolai sett på som noe utenom det vanlige, først på grunn av sitt vakre hår, siden på grunn av sin livlighet, lærevillighet og veslevoksne holdning. Allerede før han var fire år gammel kunne han lese, i seksårsalderen kunne han skrive og regne og spille fiolin; tolv år gammel oversatte han angivelig sitt første dikt fra latin, en ode av Horats. To år senere, i 1807, oversatte han Horats ode til hærføreren Dellius.[2]

«Opmuntring til Livsnydelse»

Lad Modet i din barm ei vige Sæde,
Naar Modgangs Storm oprører Livets Søe:
Stig ei ved Held til overmodig Glæde,
O Dellius! Thi Du skal engang døe.

Hvad enten Du med Sorg Dig alltid plager,
Hvad heller Du paa Festens Hviledag
I en afsides Eng en Taar Dig tager,
Falernerviin af indre Kjelderlag;

Hvor høie Grans og hvide Poppels Grene
Sig sammenslynge til et gjæstfrit Lye,
Og Bækkens Vover, kjølige og rene,
I Bugter med en sagte Rislen flye.
[…]

Om Du er rig, med fornem Herkomst brammer,
Fra gamle Inachus den regne kan;
Om Du er arm, fra ringe Slægt nedstammer,
Du kommer ligefuldt til Plutos Land.

Did maae vi alle. Urnen rystes; falde
Maa tidlig eller seent den visse Lod,
Der skal os bort fra Jorderige kalde,
Og sætte os paa Charons Skyggebaad

Denne oden er også senere oversatt til norsk. I Johannes Gjerdåkers oversettelse fra 2001 lyder det slik:

Til Dellius (bok II, ode 3)

Hugs, ro i sinnet jamvel i motgangs tid,
slik som du òg når vinden blæs, skal stå
på vakt mot altfor mykje glede.
Dellius, menneske, fødd til dauden

om enn du lever sorgfull i all di tid,
og om du sit kvar festdag og nyt fredag
falernarvin av beste årgang,
der du kan trivast i grøne graset.

Sei, kvifor trur du, sylvpoppel, grein i grein
med veldig pinje skaper eit skuggetak?
Kvi rislar bekken millom steinar,
sildrar og skundar seg fram i smålyng?

[…] Om du er rik og ættar frå Inachus,
om du er fattig, fødd i lægste stand
og utan ly, det er det same
framføre Orcus som sparer ingen.

Dit må me fara, seinare eller før,
for lagnads-urna rister ut kvar manns lott,
når timen er der, og til evig
bortferd kjem ferja som tek oss alle.

Utdannelse og yrkeskarriere
Ved Christiania katedralskole begynte vennskapet med Maurits Hansen og Henrik Anker Bjerregaard; de to som sammen med Schwach ble landets dominerende forfattere i 1820-årene.

Schwach tilhørte det siste kullet (1812) av norske elever som måtte til Kongens by København for å ta studenteksamen. I København levde han datidens muntre studenterliv og begynte å studere medisin. Men høsten 1813 fikk han beskjed hjemmefra om at hans bror hadde druknet på en sjøreise og at moren hadde tatt seg så nær av dette at hun i sorg hadde kastet seg i sjøen for å møte igjen sin tapte sønn. Det Conrad Nicolai trodde skulle bli et kort besøk i hjemlandet for blant annet å få sin arv før faren giftet seg på nytt, skulle vise seg å bli permanent. Samtidens storpolitiske hendelser og Norges løsrivelse fra Danmark gjorde at han i stedet for å dra tilbake til København, begynte å lese juss ved det nyopprettede universitetet i Christiania, mest for raskt å komme i stand og stilling.

Han fullførte studiene, men noen interessert jurist ble han aldri, ei heller noen ivrig sakfører. Han leste mest skjønnlitteratur og begynte å skrive og oversette dikt med et uttalt formål å skape en litterær standard i den nye nasjonen Norge. Schwach tok sin juridiske embetseksamen og arbeidet som kopist i Justisdepartementet, ble fullmektig hos høyesterettsadvokater og arbeidet som sakfører, først i Christiania, og fra 1821 til 1830 i Arendal. Fra 1830 var han assessor (dommer) i Trondhjems Stiftsoverret; han var sekretær i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og en av initiativtakerne til stiftelsen av Kunstforeningen i Trondheim i 1845.

Nasjonens fremste poet
Sitt store ry som forfatter fikk Schwach ved publisering av dikt, egne og oversatte, i de aviser og publikasjoner som så dagens lys i årene etter 1814. Han redigerte dikt-samlinger og antologier, og oversatte fra latin, fransk, tysk, engelsk og svensk; også for å vise hva en ny nasjons litteratur burde bygges på. Derfor valgte han oftest dikt av kjente utenlandske forfattere, for eksempel Byron og Schiller, og lot disse oversettelsene stå side om side med sine egne dikt. Et særpreg ved Schwachs dikt er en variert og streng klassisk verseform; også i oversettelsene blir som oftest originalens verseform fulgt. I standardverket Norsk Verslære (Lie 1967) er det 93 henvisninger til Schwach; Ibsen står med 90 henvisninger og Bjørnson med 115.

1820-årene var Schwachs glanstid, og han ble da regnet som den nye nasjonens største poet. Fra hans penn fløt vers til diverse offentlige og private hendelser, fødselsdager, brylluper og begravelser; overalt synes hans veldreide strofer å ha intensivert feststemningen, og hans kommentarer bidro til at leserne fikk et nærere forhold til dagens og stundens begivenheter.[3]

Men da 1830-årene kom med nasjonal blomstring, bondeflertall på Stortinget, kommunalt selvstyre og Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven som dominerende aktører på den kulturelle scenen, ble Schwach og hans generasjons diktere håpløst akterutseilt. Schwachs mange oversettelser ble ikke lenger nevnt, de druknet i en generell forakt for den leilighetsdiktning han ble stående som den fremste eksponenten for.

Og da Schwach samlet og utga egne og oversatte dikt i tre bind (Schwach 1837 og 1846) ble hele hans forfatterskap slaktet og latterliggjort på grunn av den nye tids krav om originalitet og om litteraturens autonomi. Et minstekrav til et godt dikt måtte være at det kunne leses like godt uten musikk, og like godt dagen etter fødselsdagen, bryllupet eller begravelsen.

Etter dette ble Schwach mer og mer taus og glemt som dikter og oversetter. Han skrev noen historiske og mer vitenskapelige avhandlinger og artikler, og i 1848 nedskrev han sine erindringer om tiden da han hadde vært høyt på strå, beundret og et ess i alle sammenhenger. Det han i sine dikt hadde satt i et mest mulig flatterende lys, beskrev han nå nærgående og nådeløst. (Schwach 1992; 2008).[4]

Høsten 1848 ble han utnevnt til sorenskriver i Nedre Telemark, og han vendte tilbake til Skien og til det han kalte sine barndoms trakter. Som tilbaketrukken sorenskriver i Telemark fylte han sine siste tolv år med blant annet å oversette Ovids erotiske dikt Ars amatoria og Remedia amoris; oversettelser som aldri kom på trykk.

I Ovids andre bok i Kunsten å elske får unge menn råd og vink. I Schwachs oversettelse lød opptakten slik:

Troe mig, Kjærligheds Vellyst bør ikke behandles med Hastværk;
Dvelen skal lidt efter lidt lokke dens Sødheder frem.
Naar Du har fundet de Steder, hvor Kvinden berøres saa gjerne,
Hindre blufærdighed Dig ei fra at røre dem da!
Med en skjælvende Glands vil Du da see Øinene funkle,
Ret som fra flydende Vand Solen gjenskinner tidt.
Dertil vil komme lidt Klynken, vil komme en elskelig Mumlen.
Søde Sukke, derhos Kjærligheds spøgende Ord.
Gaae ei for svulmende Seil og lad dermed den Elskede slippe,
Heller ei hende dog lad gaae Dig i Farten forbi.
Haster til Maalet paa eengang! da blier en fuldkommen Vellyst
Naar i ligelig Grad Kvinde og Mand ligger mat. […]

Språk- og litteraturkyndige ved universitetet, professorene C.A. Holmboe, Georg Sverdrup og M.A. Monrad, hadde ingenting å utsette på formen, men mente innholdet var for grovt og frarådet utgivelse. Den første norske oversettelsen av Ovids verk er gjort av Thea Selliaas Thorsen og utgitt i 2006. Hennes versjon av passasjen over (vers 716–28) lyder slik:

Tro du meg, Venus' forlystelser er ikke egnet for hastverk,
gledene lokker du fram litt etter litt, over tid.
Når du har funnet de stedene kvinnen har lyst til å tas på,
bli ikke flau slik at du rører dem mindre bestemt.
Snart vil du se hvordan øynene glitrer i skjelvende lynglimt,
så kommer klagende klynking, og så kommer smektende mumling,
samtlige stønn og hvert ord passer til lekende sex.
Men at du raser forbi herskerinnen med seil som er større
må ikke skje, og hun må ikke nå målet før deg;
skynd dere sammen til klimaks; den største tilfredsheten oppstår
nemlig når kvinne og mann ligger beseiret på likt! […]

Arild Stubhaug

  Noter

[1] Oversettelsene ble først trykt i aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner, og så senere gjenopptrykt i Schwachs Samlede Digte I, II og III (1837, 1846).

[2] Denne oden synes imidlertid å ha blitt trykt først i Samlede Digte I.

[3] Det ble også satt musikk til flere av hans dikt; det mest kjente er «Mens Nordhavet bruser», som en tid fungerte som en uoffisiell nasjonalsang; Schwach tonesatte også selv noen av diktene sine.

[4] Schwachs manus, 548 håndskrevne sider oppbevares i Kuben i Arendal; der det også er blitt digitalisert. Manuset ble i 2016 del av Norges dokumentarv, den norske delen av Unescos Memory of the World register.

Referanser:

Beyer, Edvard og Morten Moi (red.) (1990). Norsk litteraturkritikks historie Bd. I: 1770–1848. Oslo: Universitetsforlaget.

Bliksrud, Liv (1999). Den smilende makten. Oslo: Aschehoug.

Bull, Francis (1908). Conrad Nicolai Schwach. Kristiania: Det Mallingske Bogtrykkeri.

Christophersen, Tom (red.) (1974). Norsk litteraturkritikk 1770–1890. Oslo: Gyldendal.

Gjerdåker, Johannes (red.) (2001). Odar av Horats. Overs. Av J. Gjerdåker. Oslo: Samlaget.

Karlsen, Marianne Berg (2001). «I Venskabs Paradiis», en studie i maskulinitet og vennskap mellom menn. Oslo: Den norske historiske forening.

Lie, Hallvard (1967). Norsk Verslære. Oslo: Universitetsforlaget.

Moi, Morten (1985). «Romerrikets fall» eller embetsmannspoesien og litteraturkritikken. Hovedoppgave i nordisk. Oslo: Universitetet i Oslo.

Moi, Morten (1990): «Romantikkens uekte tippoldebarn». Edda 77 (2), s. 219–228.

Schwach, Conrad Nicolai (1837 og 1846): Samlede Digte. Bind I-III. Christiania.

Schwach, Conrad Nicolai (1992). Erindringer af mit Liv. Arild Stubhaug (red.). Arendal: Kilden forlag.

Schwach, Conrad Nicolai (2008). Erindringer af mit Liv indtil ankomsten til Trondhjem nedskrevne i Aaret 1848. Arild Stubhaug og Kamilla Aslaksen (red.). Oslo: KA Forlag.

Thorsen, Thea Selliaas (red.) (2006). Ovid: Ars amandi - kunsten å elske. Oversatt av T.S. Thorsen. Oslo: Gyldendal.

Stubhaug, Arild (2002). Helt skal jeg ikke dø. Conrad Nicolai Schwach, hans liv og erindringer. Oslo: Aschehoug.

Svendsen, Paulus (1954): C.N. Schwach. DKNVS forhandlinger, bind 26, 1953. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Bibliografi

Kommer