Lotte Holmboe var en pasjonert og produktiv oversetter av sakprosa og skjønnlitteratur; av store historiske, filosofiske og biografiske verker, britiske bestselgerthrillere og tyske klassikere fra eldre og nyere tid. I 1970 ble hun tildelt Bastianprisen for oversettelsen av Siegfried Lenz’ Tysktime, og i 1976 mottok hun Norsk kulturråds oversetterpris. Den sentrale kilden til hennes liv og virke er datteren Mari Holmboe Ruges skrift Fra Bispehaugen til Hønskollen. Lotte og Haakon Holmboe: Liv og arbeid (2001). Utdrag fra brev og dagboknotater gir verdifull innsikt i hvordan Lotte Holmboe kombinerte rollene som trebarnsmor, motstandshustru og profesjonell oversetter.

En liberal oppvekst
Lotte Holmboe – døpt Charlotte Birgitte Stuevold-Hansen[1] – ble født i Bolsøy utenfor Molde 16. mai 1910. Hun var den yngste i en søskenflokk på fem, alle jenter. Lotte Holmboes foreldre var Marie «Maja» Aamodt og Birger Stuevold-Hansen. Moren kom opprinnelig fra Fredrikshald (Halden) og ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo i 1894, tolv år etter Norges første kvinnelige student. Studiene og stillingen som lærervikar ble imidlertid lagt til side da hun giftet seg med Birger Stuevold-Hansen. Han var advokat og profilert Venstre-politiker i Molde før han ble innvalgt på Stortinget i 1912. I den anledning flyttet familien på syv til Kristiania. Stuevold-Hansen var både forsynings- og handelsminister i Gunnar Knudsens andre regjering (1917–1920). Farens karriere gjorde Lotte til et barn av det øvre sosiale sjiktet i hovedstaden. Skolegangen startet hun på Halling privatskole. Da hun var åtte år gammel, flyttet familien til en nyoppført villa på Vinderen, snart kjent som «Stuevolden». Det var på Vinderen Lotte ble kjent med Ellisiv Steen (1908–2001), senere anerkjent litteraturforsker, som ble en nær venninne av Lotte for resten av livet. Videre gikk Lotte latinlinjen på Ris skole og var utvekslingselev ved et college i Oxford vinteren 1927–1928. To av søstrene tok også artium, men Lotte var den eneste som ønsket å studere, og fulgte dermed i morens fotspor.

Tyskland i 1932
På Universitetet i Oslo vanket Lotte i samme kretser som mannen hun forlovet seg med i 1931, prestesønnen Haakon Holmboe (1905–1980) fra Værøy i Lofoten. Det unge paret delte en felles interesse for historie, språk og litteratur. Haakon hadde størst kjennskap til det franske kulturområdet, mens Lotte var særlig opptatt av det tyskspråklige og ble cand.mag. med fagene engelsk, tysk og historie. I 1932, året de fullførte sine studier – og året før Hitler kom til makten – oppholdt begge seg i Tyskland, i hver sin by: Haakon gikk på tyskkurs i Würzburg, mens Lotte var i Berlin. I mai 1933 var hun igjen ute i Europa, denne gangen på en rundreise i Italia, en påskjønnelse fra faren i anledning den oppnådde universitetsgraden. Hun skal ha sendt et postkort til Haakon fra Firenze, skrevet på tysk: «Zum Lohn für Examen hat uns mein Vater diese Reise spandiert ...»[2] Hun undertegnet kortet med «Deine Lotte», noe som uvilkårlig bringer tankene til Lotte fra Unge Werthers lidelser. Førti år senere utkom Goethes berømte brevroman i Lotte Holmboes oversettelse.

Bokanmelder i Hamar Arbeiderblad og oversetteravslag
Lotte og Haakon giftet seg i juni 1933. Ekteparet bosatte seg på Hamar fordi Haakon fikk lektorstilling ved Hamar katedralskole. I 1934 flyttet de inn i «Fagerheim» på Bispehaugen. Samme sommer fødte Lotte datteren Marie Louise, kalt Mari,[3] og to år senere sønnen Jon. På denne tiden var både Lotte og Haakon litteraturanmeldere i Hamar Arbeiderblad. Lotte skrev til barndomsvenninnen Ellisiv: «De betaler riktignok ikke, men man får jo boken.»[4] Etter at de sa opp hushjelpen, ble det rom for mer enn det mest nødvendige. Regnskapet for 1936 viser innkjøp av vin, bøker og aviser, inkludert et abonnement på Dagbladet, og kringkastingslisens. De fikk også egen telefon. Lotte kjøpte en brukt Singer tråmaskin samme år, og i en årrekke sydde hun klær til seg selv og datteren. I april 1936 beklaget Lotte seg over dårlig økonomi, og hun skrev til samme Ellisiv om sin første oversettelse, som ble til mens hun gikk gravid med sønnen:

[...] penger og økonomi og deslige er noe skitt: fra høsten om ikke før må jeg se å tjene noe, det tar livet av meg ikke å kunne hjelpe til med noe ... Å, hvor jeg hater smågjeld! Om der skrives aldri så mye om hustruens og husmorens fortjenester (i moralsk forstand), så kan jeg ikke fri meg fra dårlig samvittighet når jeg må kjøpe noe til meg selv. [...] Herregud Ellisiv, jeg må da duge til noe annet enn å føde barn! Jeg har oversatt en idiotisk tysk ungpikebok nu ivår, har foreløbig bare forespurt hos Windju Simonsen, men det er jo tidsnok å innhente avslagene når jeg er blitt bare én igjen.[5]

Det har ikke lykkes å finne ut hvilken tysk ungpikebok det dreide seg om, eller hvorvidt den noen gang ble utgitt. Mens Lotte ventet på sin oversetterdebut, tjente hun penger ved å gi privatundervisning i tysk. Dessuten prøvde venninnene Ellisiv og Lotte å oversette sammen, men ifølge Ellisiv ville Lotte helst gjøre det alene. I 1937 utkom endelig Lotte Holmboes første registrerte oversatte tittel, Fra urtid til nutid, på Cappelen forlag. Det er en illustrert verdenshistorie for ungdom, i tysk original ved Ernst Gombrich. Side tre i oversettelsen er over to linjer viet «Norsk utgave ved cand. mag. Lotte Holmboe».

Krigen og NS’ hevn over Holmboe
I årene 1938–1945 var Lotte vikar ved Hamar katedralskole, samme skole som Haakon. Hun skal aldri ha funnet seg helt til rette som lærer, men satte pris på kontakten med elevene. Haakon spilte en viktig rolle som historielærer i tid da NS fikk skremmende høy oppslutning, og han brukte særlig erfaringene fra Tyskland-oppholdet i 1932 til å advare mot nazismen. I krigsårene var Haakon Holmboe svært sentral i motstandsbevegelsen på Hamar, noe som hadde stor innvirkning på Lottes liv. I tillegg til å stå bak illegale trykksaker og være i besittelse av en kortbølgemottaker, frontet han Læreraksjonen i 1942. Tilbake fra sitt første fangeleiropphold dannet han et Milorg-lag for gymnasiaster ved Hamar katedralskole, og han ble to ganger angitt av egne elever. 13. mars 1945, mens Haakon satt på Grini, ble Lotte forvist fra Hamar og Hedmark, og en NS-familie flyttet inn i Holmboes beslaglagte hjem. Ifølge Lotte skal årsaken ha vært et «hevnbehov» fra NS fordi Haakon hadde skapt så mange vanskeligheter.[6] Hun og de tre barna – ja, krigens eneste lyspunkt var Jens (født 1943) – fikk likevel lov til å oppholde seg innenfor Hedmark fylke, hos en kusine ved svenskegrensen.

Etterkrigsår i Mandal: Bertrand Russell og Karl Jaspers
Lotte og Haakon fant seg dårlig til rette i den gamle hverdagen da krigen var over og de kunne flytte hjem. Haakon fikk en rektorstilling ved Mandal høgre almenskole, og fra årsskiftet 1946–1947 ble Mandal familien Holmboes nye hjemby. I Mandal-tiden var Lotte bokanmelder for lokalavisen Sørlandet, og hun oversatte to sakprosatitler om psykologi og filosofi: Bertrand Russells Menneskelykke (Johan Grundt Tanum, 1948), to år før Russell ble tildelt Nobelprisen i litteratur, og Karl Jaspers’ Fornuft og antifornuft i vår tid (Cappelen, 1952). Om sistnevnte, bestående av tre filosofiske foredrag, skrev Arbeiderbladet at Lotte Holmboe har hatt en vanskelig oppgave, men at hun har overført Jaspers’ «filosofiprofessorale og gammeldagse tysk til et meget klart og forståelig norsk.»[7] Selve innholdet i de psykologiske og filosofiske tekstene var nokså fjernt for Lotte Holmboe, som først og fremst var interessert i de språklige utfordringene.[8]

Grimbergs verdenshistorie og studie om kvinnens seksuelle adferd
Da Haakon i 1952 ble rektor ved Asker gymnas, ble det enda en flytting for Lotte og barna. I en periode var Haakon også universitetslektor i historie på Blindern, og deretter konsulent og bidragsyter til lærebøker i samfunnskunnskap, historie og fransk. Av avgjørende betydning også for Lotte var at han ble hovedredaktør for den norske utgaven av Carl Grimbergs verdenshistorie: Hun oversatte tre bind i sin helhet og ti bind i samarbeid med andre. Grimberg-serien ble en enestående suksess for Cappelen forlag og utkom i mange opplag og reviderte versjoner, stadig med nyskrevne suppleringsbind. I februar 1957 skrev Lotte i dagboken: «Ferdig med Grimberg.»[9]

Det skulle imidlertid veldig snart komme flere oppdrag fra Cappelen, deriblant Kinsey-rapporten. Kvinnens seksuelle vaner og adferd (Cappelen, 1954) av «ukjent forfatter». Den oppsiktsvekkende amerikanske studien, der 8000 kvinner deltok, oversatte Lotte Holmboe sammen med Johan Fredrik Thaulow, Odd Feydt og Leiv Frodesen.

En allsidig oversetter med kjøkkenkontor
I 1958 flyttet ekteparet Holmboe til Hønskollen 7 i Asker hvor de ble boende resten av livet. Haakon hadde eget arbeidsrom, mens Lotte foretrakk å sitte i den ene delen av det utvidede kjøkkenet. Derfra hadde hun utsikt både mot hagen og komfyren. Et kontor utenfor hjemmet ønsket hun seg ikke, selv om det kunne være vanskelig å kombinere vertinneoppgaver og innleveringsfrister. Nesten daglig hadde de kaffe- eller middagsgjester fra sin store omgangskrets. Da satt Lotte heller og oversatte utover natten, bøyd over sin Olivetti reiseskrivemaskin.[10] I årene 1962–1978, hennes mest produktive periode, oversatte hun rundt 60 titler alene ved siden av prosjekter med andre. I 1963 ble hun medlem av Norsk Oversetterforening, og hun ble valgt inn i Bastiankomiteen i 1967 og stipendkomiteen i 1970. Da foreningen på 70-tallet krevde bedre honorarsatser, var hun aktivt med i boikotten av enkelte forlag, noe som var et uttrykk for Lotte Holmboes yrkesstolthet på oversetterstandens vegne.

Flere oppdrag for Cappelen: fra Franz Kafka til Dalai Lama
Lotte Holmboe oversatte forfattere fra øverste hylle, deriblant én tittel av Franz Kafka: Brevet til faren (Cappelens upopulære, 1957) og én tittel av Robert Musil: Unge Tørless (Cappelens klassikere, 1963). Da jugoslaven Ivo Andric ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1961, fikk hun oppgaven å oversette hans første roman til norsk, Konsulene (Cappelens klassikere, 1962). Det gjorde hun i samarbeid med Leiv Frodesen og med utgangspunkt i den autoriserte tyske utgaven. Tidlig på 60-tallet oversatte Lotte Holmboe en rekke biografier for Cappelen, deriblant Min vei til Berlin av Willy Brandt (1960), Krustsjov – hans vei til makten av George Paloczi-Horvath (1960) og Mitt liv og mitt folk av Dalai Lama (1962).

John Le Carré og Graham Greene
Lotte Holmboe arbeidet som konsulent for flere norske forlag, og John Le Carrés The Spy Who Came in from the Cold var en av bøkene Cappelen ga henne til vurdering, og som hun påtok seg å oversette. Om Spionen som kom inn fra kulden (1964) skrev Dagbladet følgende: «Lotte Holmboe har oversatt ’rett fra bladet’ og resultatet er bra. Anbefales på det varmeste.»[11] Le Carrés roman ble en bestselger også i Norge, og er utkommet i en rekke senere utgaver. Selv om Lotte ikke var videre begeistret for Le Carrés bøker, oversatte hun også debutromanen Call from the Dead. Om Telefon fra avdøde (1965) skrev VGs anmelder: «Sproget er belevent og presist. Oversettelsen er også denne gang av Lotte Holmboe. Hun har grepet forfatterens lette og elegante tone.»[12] Året etter var hun aktuell med en roman av enda en populær brite og Cappelen-forfatter, Graham Greene. Morgenposten meldte begeistret at hans nyeste bok, The Comedians, var kommet på norsk (Gjøglerne) «i Lotte Holmboes meget gode oversettelse.»[13] Samme oversetter fulgte senere opp med flere Greene-titler: romanene Konsulen (1973) og Det lille toget (1975). Da Lotte Holmboe ble tildelt Norsk kulturråds oversetterpris i 1976, ble Greenes Gjøglerne og Konsulen trukket frem – ved siden av Siegfried Lenz’ Tysktime (1969).

Lotte Holmboe og Siegfried Lenz
Er det en som virkelig kan kalles Lotte Holmboes forfatter, er det tyskeren Siegfried Lenz. Tyskfødte Max Tau, redaktør i Aschehoug og omgangsvenn av Lotte Holmboe, ønsket at hun skulle oversette Lenz’ Deutschstunde (1968), noe som må ha virket uoverkommelig på henne: «’Deutschstunde’ er fascinerende, men jeg tør ikke påta meg den.»[14] Hun lot seg til slutt overtale, og Tysktime (1969) – bestående av protagonisten Siggi Jeppsens 400 siders tyskstil skrevet fra en ungdomsanstalt i 1954 – skulle bli høydepunktet i Holmboes og Lenz’ karriere. Da den norske utgaven kom ut, ble Lenz blant annet omtalt som «en Hamsun på frisisk, ypperlig hjulpet av sin norske oversetter Lotte Holmboe».[15]

Tysktime utkom på nytt i Århundrets bibliotek i 1997, stadig i Lotte Holmboes versjon. Når man leser den i 2021, er det liten grunn til å rope på en nyoversettelse. Hun har riktignok ikke oversatt «rett fra bladet», men bruker ord og vendinger som er så urnorske at det er umulig å gjette seg til hva som står i originalen. I tillegg stryker eller føyer hun til noe her og der, som når det gjelder sukkerbiter til kaffen. Der originalen forteller om «die Näpfe voller Zuckerwürfel, den man in den Kaffee tunkt, bevor man ihn zerkaut»,[16] nøyer ikke oversetteren seg med at sukkerbiten bare dyppes og tygges i stykker, den – nei, de, i flertall – puttes også i munnen og suges på: «de store skålene med sukkerbiter som man dypper i kaffen før man putter dem i munnen og sur på dem eller knaser dem mellom tennene.»[17] Det er interessant å se presensformen «sur» av verbet «suge», noe som gir teksten et muntlig og folkelig preg. Få sider senere «begynte noen å bære ut border og stoler», en feilbøyning av «bord» i flertall man ennå hører i muntlig tale, og som kan ha blitt valgt bevisst i en roman der Lenz sjonglerer mellom lavere og høyere språk. Da Lotte Holmboe i 1970 ble tildelt Bastianprisen for oversettelsen av Lenz’ Tysktime, lød begrunnelsen slik:

«Deutschstunde» er en bok som stiller store krav. Jevnføring med originalen viser at oversetteren har mestret såvel den brede språkføringen som finessene på en suveren måte, og overført romanen til et smidig og levende norsk. Men hva mer er: Lotte Holmboe har greidd å overføre selve atmosfæren i «Deutschstunde». Fortellergledens flytende strøm, smilet, og den sitrende såre undertonen. Alt er der, og en leser «Tysktime» uten å tenke på at historien foregår innenfor et annet språkområde. Den unge Siggi Jepsens straffeoppgave, stilen om «Pliktens gleder» er helt omplantet til vårt eget språk.[18]

Lotte Holmboe ble Lenz’ faste norske oversetter, og i løpet av de neste årene oversatte hun fem av hans øvrige bøker, deriblant romanene Forbildet (1974) og Fyrskipet (1976). Hun møtte Lenz personlig ved flere anledninger, også sammen med andre av hans oversettere.

Ja til Goethes Werther, nei til Faust
Lotte Holmboes Unge Werther fra 1973 var en nyoversettelse av Goethes berømte debutroman fra 1774, som forelå i flere tidligere norske versjoner, deriblant Nils Lies fra 1956. I 1973-etterordet, som må antas å være skrevet av oversetter Holmboe, står det blant annet:

[...] en nåtidsleser vil vel neppe identifisere seg så hodestups med bokens helt. Men selv om enkelte uttrykk for Werthers svulmende livsfølelse nok kan kalle på smilet, virker denne to hundre år gamle kjærlighetshistorien ennå i dag forunderlig frisk og levende.[19]

Lotte Holmboe gir Unge Werther en lett og levende språkdrakt, men den virker mindre inderlig enn originalen. Mye tyder på at Goethes Sturm-und-Drang-språk ble for voldsomt eller for svulstig for henne å overføre direkte. Dermed unngikk hun for eksempel å oversette de mange superlativene, som i den dramatiske avslutningen:

Er küsste den Sterbenden unter den heißesten Tränen. Seine ältesten Söhne kamen bald nach ihm zu Fuße, sie fielen neben dem Bette nieder im Ausdrucke des unbändigsten Schmerzens.

Lotte Holmboe valgte å tone det hele noe ned:

Han kysset den døende og gråt varme tårer over ham. Hans to eldste sønner kom snart etter til fots; de sank ned ved sengen og ga sin sorg fritt løp.[20]

Hun må sies å være nokså på linje med Nils Lie (1956):

Han kysset den døende og gråt beveget. De to eldste sønnene kom etter til fots; de kastet seg ned ved sengen, sønderknust av sorg.[21]

Sverre Dahl, som oversatte samme verk i 2010, ligger langt tettere på originalen og overfører superlativene direkte:

Han kysset den døende under de heteste tårer. De eldste sønnene kom snart etter til fots; de kastet seg ned ved sengen og gav uttrykk for den heftigste smerte.[22]

Så sent som i 1999 utkom Lotte Holmboes Werther på nytt, da under tittelen Unge Werthers lidelser. Det var en praktutgave fra Den Norske Bokklubben, illustrert av Arne Nøst. Etterordet var ved Åse-Marie Nesse, som da nylig hadde fullført sin nynorske gjendiktning av Goethes Faust, et verk Lotte Holmboe også kunne hatt på samvittigheten: I 1976 fikk hun en forespørsel fra Nationaltheatret om å lage en nyoversettelse eller en bearbeidelse av Goethes Faust (sannsynligvis Faust I), og det kun ti år etter André Bjerkes versjon. Lotte takket nei og skrev i dagboken: «Smigrende, men jeg tør ikke. Det er ikke min genre.»[23]

Theodor Fontanes Effi Briest
En tysk klassiker som lever i beste velgående, er Theodor Fontanes Effi Briest (1896), et mesterverk innen tysk poetisk realisme. Romanen om den unge godseierdatteren Effis ulykkelige ekteskap med en dobbel så gammel baron og hennes skjebnesvangre affære med en ung sjarmør, har flere ganger opplevd en renessanse, ikke minst gjennom adapsjoner for film og teater. Rainer Werner Fassbinders filmatisering fra 1974, som også gikk på norske kinoer, kan ha vært en pådriver for en norsk oversettelse av romanen. Tidligere nevnte Max Tau tok i 1927 doktorgraden på Theodor Fontane. Noe av det siste Tau gjorde før han døde, var å skrive forordet til den første – og hittil eneste – norske oversettelsen av Effi Briest, utgitt i 1976. Lotte Holmboe ligger tett på Fontanes originaltekst, tettere enn på Goethe, og hun oversetter uanstrengt romanens informasjonsmettede åpningssetning:

In Front des schon seit Kurfürst Georg Wilhelm von der Familie von Briest bewohnten Herrenhauses zu Hohen-Cremmen fiel heller Sonnenschein auf die mittagsstille Dorfstraße, während nach der Park- und Gartenseite hin ein rechtwinklig angebauter Seitenflügel einen breiten Schatten erst auf den einen weiß und grün quadrierten Fliesengang und dann über diesen hinaus auf ein großes in seiner Mitte mit einer Sonnenuhr und an seinem Rande mit Canna indica und Rhabarberstauden besetztes Rondell warf.[24]

På forsiden av herregården i Hohen-Cremmen, hvor familien von Briest hadde bodd helt siden kurfyrst Georg Wilhelms tid, lå den middagsstille landsbygaten i klart solskinn; men på den siden som vendte mot parken og haven, kastet en sidefløy som var bygget i rett vinkel på hovedbygningen, en bred skygge over en grønn-og-hvitrutet hellelagt gang og et stort rundt blomsterbed med et solur på midten og Canna indica og rabarbraplanter langs kanten.[25]

Effi Briest fikk knapt en eneste anmeldelse, skal vi tro Nasjonalbibliotekets avisarkiv. Et unntak var Drammens Tidende og Buskeruds Blad som kunne melde at «den tyske forfatter Theodor Fontanes store roman ’Effi Briest’ nå foreligger på norsk i Lotte Holmboes ledige og gjennomarbeidede oversettelse.»[26]

Optimist til det siste
Lotte Holmboe gikk jevnlige turer med hund i nabolaget i Asker, og en av turstiene i området rundt Sem og Skaugum er oppkalt etter henne: Lotte-stien.[27] I 1979, da Lotte Holmboe var omtrent halvveis i oversettelsen av Siegfried Lenz’ Heimatmuseum,[28] ble hun rammet av en sjelden blodsykdom. Til tross for koldbrann i fingrene skrev hun fra sykesengen til Haakon, som ikke kunne besøke henne fordi han selv var på sykehus: «Jeg vil være optimist, jeg. Det nytter!» Få dager senere fikk hun hjerneblødning og døde, 68 år gammel. Siegfried Lenz sendte kondolanser, takksigelser og penger til en rosebusk på Lotte Holmboes grav. Året etter døde Haakon. De er gravlagt på Asker kirkegård, og gravsteinen er hentet fra deres egen hage. Rosebusken fra Siegfried Lenz overlevde imidlertid ikke.

Elisabeth Beanca Halvorsen