Johannes Skancke Martens var kulturjournalist, forfatter og franskoversetter. I perioder skal han også ha arbeidet skiftevis i bokhandel og innen forsikring og i filmbransjen (som oversetter for filmselskapet Warner Brothers Co.) samt som sekretær i et trelastfirma. Etter to års studier i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Kristiania foretok han en omfattende dannelsesreise, bl.a. med et mangeårig opphold i USA, før han slo seg ned i Paris, der han stort sett ble boende hele sitt voksne liv. Som oversetter hadde han æren av å være tidlig ute med å introdusere Albert Camus for norske lesere med romanen Den fremmede.

Johannes Skancke Martens ble født i Tromsø og vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på fem. Han var sønn av kontorsjef Christofer Broch Martens og Johanne Skancke. Atten år gammel tok han eksamen artium på engelsklinjen i hjembyen, før han dro til hovedstaden for å studere statsøkonomi (samfunnsøkonomi). Etter to år ved universitetet, i 1920, etter alt å dømme uten å ta eksamen,[1] reiste han utenlands og havnet i første omgang i USA, der han i flere år tjente til livets opphold i forsikringsbransjen. Deretter skal han ha jobbet noen år i bokhandel, uvisst hvor. Fra og med 1932 slo han seg til ro i Paris, Frankrike, der han drev med «noe journalistikk» i tillegg til arbeid med oversettelse for et amerikansk filmselskap. Før dette, men uten nærmere tidsangivelse, skal han ha reist og oppholdt seg i en rekke land i verden – han ramser opp England, Canada, Tyskland, Italia, Spania (Mallorca), Sverige og Danmark, foruten USA og Frankrike. Under annen verdenskrig oppholdt han seg i Norge, trolig Oslo, der han ble ansatt ved kontoret for Krigsskadetrygden.[2]

I jubileumsboken til femtiårsjubileet for studentene fra 1918 erklærer han (med en selvironisk snert i parentes): «Jeg arbeider fortsatt i Paris som free lance journalist, oversetter og forfatter (én bok siden 1948).»[3] Forfatterskapet er med andre ord ikke omfattende. Han debuterte som sakprosaforfatter i 1944 med Nordmenn i romantikkens Paris og avsluttet med Jonas Lie i Paris i 1967. I 1945 utga han også Chopin. En biografi på det lille forlaget Høvik bokhandel (A.J. Vig).

Albert Camus på norsk
Det var enmannsforlaget Høvik bokhandel som også utga Skancke Martens’ første oversettelse, Albert Camus’ romandebut Den fremmede allerede i 1946 (L’étranger, Paris 1942). Mange år senere kunne han med en viss rett påberope seg å ha «introdusert den franske forfatter Albert Camus for norsk publikum».[4] Ikke bare oversatte han den første romanen, han presenterte også forfatteren i en kronikk i Morgenbladet.[5] Kronikken inneholder et portrettintervju (forfatteren er «mørk og solbrent, ser yngre ut enn sine 32 år, vennlig og sjarmerende») der Camus presiserer at han slett ikke er eksistensialist, og at han avskyr den moderne amerikanske roman – selv om han nok langt på vei benyttet «den moderne amerikanske stil» i romanen Den fremmede.

Albert Camus (1913-1960) ble tidlig etablert som en sentral forfatter i etterkrigstiden i Frankrike og er blitt stående etter sin død som en moderne klassiker. Han mottok Nobelprisen i 1957. Det var kanskje ikke så mange i Norge som fikk med seg den første lille romanen av en da ganske ukjent fransk forfatter i 1946, men Skancke Martens fulgte opp med oversettelsen av Camus’ Pesten i 1949. Boken kom på Aschehoug forlag, da August Johan (A.J.) Vig i Høvik bokhandel i mellomtiden var gått konkurs. (Bokhandelen ble drevet videre, men uten forlagsvirksomhet.) Skancke Martens oversatte etter hvert også det filosofiske essayet Myten om Sisyfos (1953) og kortromanen Fallet (1957) av samme opphavsmann.

De tre sentrale Camus-romanene ble år om annet gjenutgitt en rekke ganger i Skancke Martens’ versjon – Pesten kom i pocket på Aschehoug så sent som år 2000, 51 år etter førsteutgaven – så Johannes Skancke Martens har sine ord i behold: Det var han som introduserte Albert Camus i den norske bokheimen, og han var tidlig ute.[6] Alle bøkene kom etter hvert i ny oversettelse, Den fremmede til og med to ganger[7] – eller tre, hvis man regner med en versjon av verket som grafisk roman med komprimert tekst, utgitt på Solum Bokvennen 2020.[8] Myten om Sisyfos ble også nyoversatt, av den filosofisk skolerte Bernt Vestre i 1994.

Behovet for å nyoversette eldre tekster skyldes ikke nødvendigvis at den gamle oversettelsen er mangelfull; det er snarere en bekreftelse av teorien om at oversatt tekst eldes dårligere enn litteratur på originalspråket. Dette gjelder i særdeleshet for det norske språket, som har vært i kontinuerlig utvikling i hele det 20. århundre. En tekst av Skancke Martens fra 1957 bærer preg av sin tid, som i innledningen til Camus’ Fallet:

Jeg risikerer vel ikke å virke påtrengende om jeg tilbyr Dem min hjelp? Jeg er redd De ikke vet hvordan De skal gjøre Dem forståelig for den fortreffelige gorilla som hersker i dette etablissementet. Han snakker virkelig bare hollandsk. Hvis De ikke gir meg lov til å tale Deres sak, vil han neppe gjette at De ønsker et glass genever. (Skancke Martens 1957)

Seksti år senere er særlig de høflige tiltaleformene modernisert:

Kan jeg få tilby meg å være til hjelp, uten å virke altfor påtrengende? Jeg er redd du ikke har skjønt hvordan man gjør seg forstått av den ærverdige gorillaen som råder over alt og alle på dette stedet. Han snakker faktisk bare nederlandsk. Han kommer aldri til å gjette at du vil ha en genever, hvis ikke du lar meg føre saken for deg. (Lotherington 2017)

Metaspråk – når teksten kommenterer språket i teksten – byr alltid på hodebry for oversetteren. I romanen Fallet, som består av en eneste lang monolog, forekommer det at hovedpersonen bruker en sjelden verbform (imparfait du subjonctif; konjuktiv preteritum) og straks forklarer hvorfor:

Quand je vivais en France, je ne pouvais rencontrer un homme d’esprit sans qu’aussitôt j’en fisse ma société. Ah! je vois que vous bronchez sur cet imparfait du subjonctif, j’avoue ma faiblesse pour ce mode, et pour le beau langage, en général. Faiblesse que je me reproche, croyez-le. Je sais bien que le goût du linge fin ne suppose forcément qu’on ait les pieds sales. N’empêche. Le style, comme la popeline, dissimule trop souvent de l’eczéma.

Som kjent har ikke norsk noen tilsvarende verbform. Oversetteren må likevel forsøke å få frem et poeng. Han er henvist til å skrive om, trekke fra og legge til:

Da jeg bodde i Frankrike, kunne jeg ikke treffe et åndsmenneske uten at jeg straks sluttet meg til ham. Jeg har en svakhet for slike typer og for dannet tale. Dette bebreider jeg meg. Jeg vet godt at smak for fint undertøy ikke nødvendigvis tyder på at man er skitten. Men det forhindrer ikke at måten å snakke på, likesom fine skjorter, ofte kan skjule noe man ikke vil røpe. (Skancke Martens 1957)

Problemet er like uløselig seksti år senere:

Da jeg bodde i Frankrike, kunne jeg ikke treffe et vettugt menneske uten straks å ville innlemme vedkommende i min omgangskrets. Ja, jeg ser du rynker på nesen av måten jeg ordlegger meg på. Jeg innrømmer at jeg har en svakhet for finere talemåter og godt språk i alminnelighet. Det er en svakhet jeg bebreider meg selv, tro du meg.  Jeg vet godt at smaken for finere tekstiler ikke nødvendigvis forutsetter at man er skitten på føttene. Men likevel. Det er med stil som med poplin, den kan ofte skjule stygge utslett. (Lotherington 2017).

Ingen formell kompetanse
Johannes Skancke Martens hadde ingen formell kompetanse ut over franskpensum på engelsklinjen i Tromsø. Som mangeårig innbygger av den intellektuelle bydelen Saint-Germain-des-Prés i Paris lærte han sannsynligvis ved naturmetoden å beherske både fransk dagligtale og parisiske omgangsformer. Utover dette må han ha drevet mer eller mindre systematiske selvstudier, om ikke annet så ved å dyrke sine interesser for litteratur og andre kulturuttrykk. Ikke bare var han i stand til å oversette kvalitetslitteratur fra fransk til norsk, men også i noen tilfeller kortere tekster fra norsk, f.eks. en sakprosabok om Norge og nordmenn.[9]

Om man ser nærmere på et tilfeldig valgt avsnitt i Pesten fra 1949, sammenholdt med kildeteksten, vil man lete forgjeves etter feil og misforståelser.

On dira sans doute que cela n’est pas particulier à notre ville et qu’en somme tous nos contemporains sont ainsi. Sans doute, rien n’est plus naturel, aujourd’hui, que de voir des gens travailler du matin au soir et choisir ensuite de perdre aux cartes, au café, et en bavardages, le temps qui leur reste pour vivre. Mais il est des villes et des pays où les gens ont, de temps en temps, le soupçon d’autre chose. En général, cela ne change pas leur vie. Seulement, ily a eu le soupçon et c’est toujours ça de gagné. (Camus 1947)

Det kan uten tvil innvendes at dette ikke er eiendommelig for vår by og at alle våre samtidige egentlig er slik. I dag er selvfølgelig intet naturligere enn at folk arbeider fra morgen til kveld for senere å kaste bort tiden da de skulle leve, med kortspill, kaféliv og snakk. Men det finnes byer og land hvor menneskene nå og da får en anelse om andre ting. Det forandrer i alminnelighet ikke noe i deres liv, men anelsen er der, og det er alltid noe. (Skancke Martens 1949)

Den over 70 år gamle oversettelsen er tilsynelatende feilfri, men virker datert, ikke på grunn av språkformen, snarere på grunn av ordvalget og setningsrytmen. Språket er merkbart «stivere» enn i Christine Amadous versjon fra 2020:

Nå vil sikkert noen si at dette ikke er særlig spesielt for vår by og at i bunn og grunn er alle dagens mennesker slik. Antakelig er ingenting mer naturlig i dag enn å se folk jobbe fra morgen til kveld for deretter velge å kaste bort tiden de har igjen til å leve, på kortspill, kafébesøk og småprat. Men det fins byer og land der menneskene fra tid til annen har en anelse om noe annet. Som regel forandrer det ikke livet deres. Men anelsen har vært der, og det er alltids noe. (Amadou 2020)

Den kjære Caroline og den vidunderlige Fannie
Frilansjournalisten Skancke Martens var i mange år en flittig bidragsyter til Aftenposten og Dagbladet med små og store kulturnyheter fra Paris. På nyåret 1952[10] hadde han intervjuet den mangfoldige forfatteren Cecil Saint-Laurent, mannen bak bestselgerne om Den kjære Caroline – en serie underholdningsromaner om en ung, vakker og lettsindig kvinne i revolusjonens og napoleontidens Frankrike. Bøkene har vært en eventyrlig suksess og skal nå også bli en kassasuksess som film – Frankrikes første fargefilm, som kommer på kino i Oslo halvannet år senere med norsk tittel Hele verdens Caroline med den frapperende skjønnheten Martine Carol i hovedrollen. Forfatteren Cecil Saint-Laurent, psevdonym for Jacques Laurent (1919–2000), som ellers under eget navn var en seriøs og uhyre produktiv skribent med et betydelig forfatterskap foran seg (i 1952) og et fremtidig sete i Académie Française, omtales som «vår tids Alexandre Dumas». Journalisten unnlater, kanskje av beskjedenhet, å nevne at bøkene om «den yndefulle og syndefulle Caroline»[11] skal komme på norsk i kyndig oversettelse ved ham selv senere samme år. Det blir etter hvert fire titler i serien, utgitt av Nasjonalforlaget i årene 1952–1958 (og gjenutgitt av Ernst G. Mortensen i 1982). Bøkene har trolig solgt godt, men ser ut til å ha fått svært lite oppmerksomhet i pressen, til forskjell fra filmen som vakte hovedstadens filmanmelderes hemningsløse begeistring, mye takket være Martine Carol i fulle farger, «barbent ofte helt opp til halsen», som en kjent anmelder bemerket.[12]

Parallelt med bøkene om Caroline ga Skancke Martens seg i kast med en annen serie i samme sjanger, dvs. historisk underholdningsroman med kvinnelig (ung og vakker og litt frekk) hovedperson: Fannie. «Frankrike i 1820-årene med politiske sammensvergelser og livsfarlige intriger danner bakgrunnen for Raymond Dumays store, berømte kjærlighetsroman FANNIE», opplyser det norske forlaget i annonsene for boka. «Ung og foreldreløs, men så vidunderlig vakker at alle menn faller for henne, blir hun drevet inn i 1820-årenes politiske intrigespill i Frankrike. Men Fannie har bare ett mål, hun vil til Paris og skape seg en karriere, og hun vet å utnytte sine tilbedere.» Forfatteren Raymond Dumay (1916-1999), i ettertid mest kjent for sin store vinbok,[13] var enda en seriøs og mangfoldig forfatter som falt for fristelsen til å tjene gode penger på lettbent underholdning. Fannie-bøkene kom på rekke og rad med minst seks titler fra 1952 og utover. På norsk ble det med den ene tittelen på Ernst G. Mortensen forlag i 1955.

Blant kannibaler og russiske aristokrater
Den franske presteutdannede misjonæren André Dupeyret hadde tilbrakt over 20 år av sitt liv blant innfødte i Papua Ny Guinea før han utga sine memoarer (1952), formet som en eksotisk reiseskildring fra en annen verden: Vingt et un ans chez les Papous, eller: 21 år blant kannibaler (Stabenfeldt forlag 1958). «Johannes Skancke Martens har gitt den en god oversettelse», konkluderer signaturen E.C. i Dagbladet.[14] I følgende avsnitt beskrives den unge misjonærens førsteinntrykk av sognebarna, med den norske oversetterens ord:

Ansiktene var, på innfødtes vis, smurt inn med røde, hvite og gule farger. Mens øynene glimtet vilt og sangen lød fra store, åpne, skrekkinngytende kannibalmunner, fortrakk ansiktene seg i grimaser. Men over de fjærprydete hodene svingte febrilske hender fredelige blomster og blad istedenfor spyd og økser. (…) Blomster og løv, tenner fra hunder og svin, villsvinhaler som dinglet fra ørene, hvite bensplinter stukket gjennom neseborene – dannet en orgie av hvirvlende, sprakende farger, ledsaget av ville stemmer og rytmer.

Samme år (1958) utkom Skancke Martens’ oversettelse av memoarboken Jeg var russisk fyrste, skrevet på fransk av den berømte russiske aristokraten Feliks Jusupov (1887–1967).[15] Jusupov var født inn i en eventyrlig rik adelig familie, giftet seg med tsarens eneste niese og dro i eksil til Frankrike etter revolusjonen i 1917. Han er aller mest kjent for å ha organisert drapet på Rasputin (1916), en historie som også er utførlig beskrevet i memoarboken.

En mesterlig oversettelse til slutt
I 1959 kom den ikke ukjente belgisk-franske forfatteren Françoise Mallet-Joris for første gang på norsk med den prisbelønnede romanen Testamentet (Les Mensonges, Paris 1956), utgitt på Stabenfeldt forlag. Det ble den siste i rekken av oversettelser fra Johannes Skancke Martens’ hånd. «Oversettelsen virker mesterlig», konkluderte Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad (22.01.1960). Nynorskavisa Fjordingen (Stryn) mente at Testamentet «er ein roman som er verd ’norsk’ omsetjing [’norsk’ i anførselstegn siden oversettelsen er på bokmål]. Den unge belgiske diktarkvinna får me nok høyra meir om»,[16] trodde anmelderen i Fjordingen, men tok feil. Françoise Mallet-Joris (1930–2016) fikk et langt liv og utga en lang rekke romaner og andre bøker som ble oversatt til mange språk, men Testamentet er det eneste av hennes verker som foreligger i noen norsk målform.

Skribenten, journalisten og oversetteren Johannes Skancke Martens døde i Oslo 30. august 1968. Han etterlot seg flere søsken, nieser og nevøer; annen familie hadde han ikke. Men han ville bli savnet av nordmenn i Paris og av venner og naboer i Saint-Germain-des-Prés, fremgår det av vakre minneord i Aftenposten og Dagbladet.

Tom Lotherington