Foto: Wikimedia Commons, Oslo Museum

Gunnar Larsen var journalist og forfatter, men også en meget dyktig oversetter. Som oversetter debuterte han i 1929, tre år før han utga sin første roman. Mellom 1929 og 1956 oversatte han et førtitalls romaner, skuespill og andre typer tekster. Han var Norsk Oversetterforenings første formann.

Den første oversettelsen var av amerikanske Ernest Hemingways roman The sun also rises. Den utkom i 1929 og fikk på norsk tittelen Og solen går sin gang. Denne boka og resten av forfatterskapet til Hemingway skulle få en stor, livslang innvirkning på Gunnar Larsen, på jobb og privatliv, men også på hans eget, skjønnlitterære forfatterskap.

Livet
Gunnar Larsen vokste opp i borgerlige omgivelser på Oslos vestkant, og ble boende der resten av livet. Han var eldst av fire søsken og gikk på Aars & Voss skole, en betalingsskole for bedremannsbarn. Der var han formann for Oslo-russen og tok latin-artium i 1918. Gunnar Larsen var født på vestkanten, men opptatt av østkanten, et bymenneske som elsket naturen rundt hovedstaden og skrev mye om den, en språkmektig, reiseglad og skriveglad kulturradikaler, alltid på jobb i dress og slips. I 1926 giftet han seg med Minda Juell L’Orange. Sammen fikk de to barn. De ble skilt i 1934. Året etter giftet han seg med Bergljot Marie Langaard f. Røwde. Begge ektefellene kom fra velhavende familier. Å dømme etter de biografiske kildene var begge ekteskapene relativt stormfulle.

Slutten av 1920-årene, da han fullførte sin første oversettelse, ble opptakten til flere tiår med et enormt, selvpålagt arbeidspress: journalistikk, eget forfatterskap og stadig nye oversettelser. I årevis drev han seg selv hardt, for hardt, mente mange. Gunnar Larsen døde bare 58 år gammel, syk og nedbrutt i 1958.[1]

Journalisten
Gunnar Larsen var utdannet jurist, men praktiserte aldri jussen. Han begynte i Dagbladet i 1923, samme år som han tok sin embetseksamen, og ble i avisa livet ut. Som avismenneske skrev han i alle sjangre: dikt, artikler, reisebrev, sportskommentarer og – reportasjer. Han anmeldte teater, malerkunst og litteratur, og ble kalt en fødselshjelper for ny, norsk lyrikk, fordi en rekke lyrikere fikk diktene sine på trykk i avisa.

I Dagbladet avanserte han først fra journalist til redaktør, og i sine tre siste år til sjefredaktør. I løpet av hans år i avisa økte opplaget sterkt, og Gunnar Larsen fikk mye av æren for å ha løftet ikke bare det språklige nivået, men også layout og billedbruk. Han signerte rundt 1700 avisartikler, enten med eget navn eller under pseudonymene Kollskegg, K-gg, K-g, Erik og -by.

Som journalist framsnakket Gunnar Larsen gjerne den oversatte litteraturen. På sin elegante og spissfindige måte kunne han derimot kritisere både norske lesere, forfattere og forlag. Alle hadde de et lunkent forhold til utenlandsk litteratur i norsk oversettelse, mente han.

Vi omtaler oss selv med forkjærlighet som et av verdens mest opplyste folk. Vi kjøper bøker i en uke før jul og hygger oss med dem til skinken er spist opp. Og vi nærer en tilfreds og verdig beundring for en rekke autoriserte herrer og damer som koselig og med mange ord skildrer jevne ekteskapelige viderverdigheter i det samme naturalistiske luntetrav til pryd for julebordet.[2]

Som et eksempel på en type bok Norge kunne trenge flere av, trakk han fram litteraturviter Lorentz Eckhoffs bok om fransk kultur, Førere i vår tids franske litteratur.[3] Han sa at utenlandsk litteratur ville gjøre norske lesere godt, men også styrke den nasjonale litteraturen, fordi den beste nasjonale kunsten «… alltid har vært den som har lært å finne fram til sin egen styrke gjennom kjennskapet til den beste utenlandske.» Gunnar Larsen mente de norske forlagene holdt igjen, og bare nødig innlot seg på å lansere den gode utenlandske litteraturen i oversettelse.[4]

Forfatteren
Det skjønnlitterære forfatterskapet hans er ikke stort i omfang: I sommer (1932), To mistenkelige personer, (1933), Week-end i evigheten, (1934), Bull, (1938) og Sneen som falt i fjor (1948). Likevel blir han regnet som en av samtidens banebrytende norske romanforfattere, en begavet stilist og en original prosaist. Han skrev også en biografi om journalist og oppdager Henry Morton Stanley (1942). Som Kollskegg utga han og Gösta Hammarlund (illustrasjoner) boka Berømte elskovspar (1951). I 1949 fikk han «Gyldendals legat», som gikk til «et særlig betydelig forfatterskap».

Gjennom hele livet skrev Gunnar Larsen dikt. Før artium i 1918, og som student, skrev han både egne dikt og oversatte andres. Bortsett fra noen ungdomsdikt og drikkeviser i skole-jubileumsboka, kom ingenting i bokform mens han levde.[5] Som 18–19-åring prøvde han seg, relativt talentfullt, på Rudyard Kiplings berømte dikt «If»:

Hvis du kan løfte hodet høit naar andre
lar dig få svi fordi de mistet sit,
hvis du kan taale det og la dem klandre,
men ogsaa prøve at forstaa dem litt;
hvis du kan le paa trods av resultatet
og snakke sandt, trods al den løgn som sis,
og ikke hate selv om du blir hatet,
og endnu ikke synes altfor vis;

           […]

hvis du kan være slik som folk vil ha dig
og vise dig blant konger som du er;
hvis du kan holde «ven» og fiende fra dig
men trænges lite grann av enhver;
hvis du kan gjøre dit og nytter tiden,
og fylder hvert sekund med det du kan,
- er verden din og alt hvad der er i den,
og, hvad er mer min søn, du er en mand.[6]

I 1959, kort tid etter Gunnar Larsens død, redigerte Nils Lie et lite diktutvalg i bokform,[7] og Jan Erik Vold utga i 2001 et større til hundreårsdagen for hans fødsel.[8] Vold framhevet Larsens raffinerte sans for rim, for eksempel ved å gjøre bruk av en genitivsform – som i «Norske helters/bruk av selters …».

Rim-teften og -kreativiteten fikk oversetteren Gunnar Larsen god bruk for, ikke minst i de mange vers-dramaene han oversatte til norsk. Han fikk ofte ros nettopp for sitt ledige språk, og for å gjøre bruk av rytme, rim – og «nesten»-rim.

Kulturpersonligheten
Gunnar Larsen skrev selv aldri noe rent selvbiografisk. Men i flere av sine fantasieggende og dybdesøkende romaner trakk han veksler på egne erfaringer, ikke minst med ekteskap og parforhold. Mens han ennå var gift med sin første kone, skrev han i Dagbladet under signaturen Erik avisføljetongen To i Oslo.[9] I en ukentlig, illustrert kjærlighetshistorie kamuflerte han seg selv og kvinnen han giftet seg med året etter, som Erik og Berit – en slags virkelighetslitteratur før begrepet var oppfunnet. Høsten 1941 ble Gunnar Larsen internert på Grini i flere måneder, og i likhet med flere andre fikk han offentlig skriveforbud etter at han kom ut. Først i 2001 kom Randi Bård Størmers innholdsrike og detaljert dokumenterte biografi, Gunnar Larsen.[10]

Fordi Gunnar Larsen i så mange år «fløt rundt» i Oslos åndsliv – det den jevnaldrende Nordahl Grieg betegnet som «det store akvarium»[11] – forekommer det glimt av mennesket, forfatteren og oversetteren Gunnar Larsen i mange andres beretninger: Fra avismiljøet i Johan Borgen og Arne Skouens minnebøker, i Gyldendals minne- og jubileumsskrifter, men også hos flere andre.[12]

Oversetteren
Gunnar Larsens aller første oppdrag, å oversette Ernest Hemingways Og solen går sin gang (1929) plasserte ham sentralt i ferske Gyldendal forlags offensiv for utenlandsk litteratur.[13] Harald Grieg, forlagssjefen, og konsulenten Sigurd Hoel planla en oversatt bokserie. Først kalte de den «Gyldendals moderne romanserie». Så ble den til «Den gule serie», etter fargen på omslagene.[14]

Og solen går sin gang var en av de to første bøkene i serien som det – i enkelte kretser – går gjetord om ennå.[15] Gunnar Larsens navn ble knyttet til den suksess-omtalen serien fikk. Det startet med at Sigurd Hoel, på et rom han hadde lånt av en bekjent i Paris, kom over Ernest Hemingways roman And the sun also rises. Han ble umiddelbart fenget. Dette var noe nytt! Begeistringen hans overbeviste Grieg, som sørget for at Gyldendal ble verdens første forlag som kjøpte oversetter-rettighetene til den senere Nobel-prisvinneren.

Da boka kom på norsk i 1929, fenget Hemingways skildring av etterkrigsgenerasjonen som hadde fått framtidstroen knust og fordrev tid med å surre rundt, i Paris og Pamplona. Skrivestilen, etter hvert døpt «Hemingway-stilen», var ny. Og Gunnar Larsen lyktes i å overføre denne stramme, kontante stilen som bare indirekte ga uttrykk for sinnstilstander og emosjoner.

På den ene siden fanget han det macho-maskuline, i de rå boksescenene:

«En storartet nigger. Han lignet Tiger Flowers, men var fire ganger så stor. Rett som det var så begynte de alle sammen å kaste med forskjellige gjenstander. Ikke jeg. Nigger’n hadde nettopp beseiret byens håp ved knock out. Nigger’n løftet hansken. Han ville holde tale. Det var en jævla flott nigger. Han forsøkte å holde tale. Da slo byens håp til ham. Så slo han ham ned til gjengjeld ...»[16]

Og i de prustende tyrefektingsscenene:

Tyren kjørte hornet inn i treverket til høyre og venstre, og holdt et forferdelig leven. Deretter så jeg en mørk mule og skyggen av et par horn, og så lød en klapring mot tregulvet i buret, tyren kom stormende ut i corral’en, den sklidde med forbeina i halmen og bråstanset med hodet løftet, og med svulmende nakkemuskler og dirrende lemmer så den opp på menneskemassen på muren.[17]

Disse actionfylte scenene står i stor kontrast til det forgjeves-vemodige tonefallet mellom Jake og Brett i bokas to sluttreplikker:

«Oh, Jake,» Brett said, «we could have had such a damned good time together. […] «Yes,» I said. «Isn’t it pretty to think so?»[18]

«Å Jake,» sa Brett, «hvor hyggelig vi to i grunnen kunde hatt det.» […] «Ja,» sa jeg. «Er ikke det deilig å tenke på?»

Så sent som i 1970 mintes Harald Grieg sin første Hemingway-opplevelse og valget av Gunnar Larsen som oversetter: «… her hadde vi startbindet for den serie av moderne romaner som vi hadde drømt om, den som ble den berømmelige ’gule serie’ som Hoel redigerte helt til vi nådde bind nr. 100[19] […] Men hvem skulle oversette Hemingway? Det var ikke hver manns sak. Vi ble stående ved Gunnar Larsen. Og det viste seg å være et lykkelig valg […] Gunnar Larsens oversettelse var aldeles mesterlig … han hadde helt og holdent klart å gjengi Hemingways meget spesielle stil, som for øvrig hans egne senere bøker skulle vise at han også selv hadde lært meget av.»[20]

Jobbing hele døgnet
Oversetterlivet begynte hektisk, for i 1928, samme år som Larsen påtok seg Hemingway-oversettelsen, sa han også ja til å oversette en svært tykk og helt forskjellig bok for Aschehoug forlag. Boka het Oljen og var skrevet av amerikanske Upton Sinclair. Det var en saksbasert roman på mer enn sjuhundre sider, om oljeleting. I en korrespondanse mellom Gunnar Larsen og Aschehougs forlegger Mads Nygaard skriver han om dette trippelkjøret mellom avis, forfatterskap og oversetteri som han selv skulle befinne seg i for svært mange år framover:

Jeg er meget bedrøvet for den upålitelige måte jeg har opptrådt over for Aschehoug på. Min eneste unnskyldning er at jeg har hatt så uforutsett meget å stå i med de siste månedene, at det har kullkastet mine beregninger med hensyn til å få arbeidet unna. Jeg er blitt nokså nervøs av å holde på for lenge ut over natten, derav følgende forsinkelse. – Jeg kan også fortelle at jeg har narret Grieg ennu verre … Jeg sitter nu til 4–5 om morgenen med Oljen hver dag. […] Du nevner at du går ut fra at det ikke vil interessere meg å fortsette å oversette Sinclair. Det er ikke riktig for så vidt som det i høyeste grad interesserer meg, og fordi jeg synes ærlig talt at det er en ganske betydningsfull oppgave å bidra til at vi får noenlunde habile oversettere av ordentlige bøker. [Oljen var Larsens aller første oversettelse!][21]

Brevet sier mye, både om intensiteten i Gunnar Larsens engasjement for oversettelse, fra aller første stund, og om hans egne høye ambisjoner. I Dagbladet fikk oversettelsen hans av Oljen godord, ikke minst for å gjengi amerikansk sjargong i hypermoderne norsk.[22] Og på sett og vis rakk han det store oppdraget. Sinclairs bok ble delt i to. Første bind av Oljen kom i 1928, det andre året etter, samtidig med Hemingway-boka.[23]

Et variert oversetterskap
I de neste tretti årene tok Gunnar Larsen på seg et stort antall, og svært forskjellige oversetteroppdrag: Et tjuetalls romaner, et tjuetalls skuespill og teatertekster, og noen hørespill. De fleste oversettelsene gjorde han i 1930- og 1940-årene, parallelt med sitt eget forfatterskap. Oversettelsene var oftest fra det angloamerikanske språkområdet. En del nyere titler var fra nordiske språk: Fem fra svensk og tolv fra dansk. Reisevant, og ofte utenlands-arbeidende som han var, behersket han også disse språkene godt.

De fleste oversettelsene gjorde han på oppdrag fra Gyldendal og Aschehoug, i tillegg til enkelte for mindre forlag, som Steenske og Steensballe. På Cappelen var han i en periode litterær konsulent. Der oversatte han to titler av H.C. Branner.[24] I prestisjeserien «Cappelens upopulære skrifter» oversatte han første del av Laurens van der Posts Skyggen av et gitter. Disse var noe av det siste han oversatte.[25]

Kunnskapen om originaltekstene kom via enten London, New York eller fra bokmesser, etter 1949 særlig fra bokmessen i Frankfurt og via det internasjonale forlags- og agent-nettverket som bygget seg opp utover 1900-tallet. En i dag ukjent bok som kom svært langt borte fra, er engelsk-newzealandske Margaret Escotts Show down (1936), i dag en klassiker i hjemlandet. Allerede året etter originalutgivelsen forelå den ferdig oversatt i Den gule serie. Gunnar Larsens tittel var Anna het hun. Boka er en moderne, sår ekteskapsroman der hun og han første gang møtes på havna i Auckland, New Zealand. I åpningsscenen har Gunnar Larsen gitt havnearbeiderne et troverdig, røft, bryggearbeiderspråk – en sosiolekt den slipskledde oversetteren synes å beherske: «Se som’n kjekker sig. Det er nok kvinnfolk i farvannet […] Jøssenam. Det var den fineste da’en i mitt liv, get. […] hun ser antakelig godt ut i fjeset.»[26] En anmelder blir i 1937 provosert av emnets banalitet, men legger til «… Gunnar Larsen har i sin oversettelse funnet en frisk sprogform, som gjør det til en fornøyelse å lese boken.»[27]

Originaltekstene som dannet grunnlaget for Gunnar Larsens oversettelser, spenner fra det lett underholdende til det seriøse, fra klassiske tekster til gatesmarte samtidstekster. I tillegg til prosatekster oversatte og bearbeidet han en lang rekke klassiske tekster for teater og radio. Av Holberg oversatte, eller snarere omarbeidet han ni teaterstykker. Av Shakespeare to, Troll kan temmes og Othello.

Bedømmelsen av disse to oversettelsene kommer ganske forskjellig ut i Edvard Beyers akademiske vurdering: «Gunnar Larsen har modernisert forsiktig og med hell i Troll kan temmes. Farsen har fått en rappmunnet ledighet som kler den utmerket og kommer originalen nær i helhetsvirkning. […] men når oversetteren prøver det samme i Othello faller det ille ut.» Beyer mener at sammenligningen mellom Gunnar Larsens beskrivelse av Iago som «… en helt igjennom real kar» og nynorskoversetter Olav Rytters «Den karen er ein gjennom ærleg mann», faller ut til Rytters fordel. Oppsummert får Larsens «Othello»-tekst sitt pass påskrevet: «Hele oversettelsen har kort sagt fått en moderne, nesten sjargongfarget Oslo-tone som står dårlig til de patetiske utbruddene og til hele den enkle, sterke, blodige tragedien.»[28]

Blant teater-klassikere var også Aristofanes Lysistrata. Så tidlig som i 1933 oversatte Gunnar Larsen denne greske teksten for Nationaltheatret. I et forord forklarer han at han har tatt seg store friheter. Vi vet ikke om han behersket noe gresk, men selvsagt fantes det flere oversettelser til andre språk han behersket. Og han gikk forholdsvis freidig til verks. Han strammet den gamle opprørske teksten skikkelig inn, omgjorde tablåer til sammenhengende scener og skapte et forløp. Og han hadde stor nytte av en fersk, svensk bearbeidelse. Fra den benyttet han adskillige «innfall».[29]

Kvikt og rytmisk, elegant og modernisert løser han en av de første replikkvekslingene mellom Lysistrata og Kleonike

KLEONIKE
Du, for en god ide! Men si mig hvordan?
Vi er jo bare vergeløse kvinner.
som aldri optrer uten foran speilet.
Hvad kan vi annet enn å sminkes, pyntes
og farve håret rødt og prøve sko
og ønske oss de siste skrik fra Østen?

LYSISTRATA
Det er med disse våben vi skal seire!
en velskapt munn og kostelige salver
og lette linnet av safran som røper
at freden bærer seier i sit skjød?[30

I en omtale av Lysistrata skriver Inger Hagerup: «Om Gunnar Larsen har holdt seg nær opp til originalteksten skal jeg av gode grunner ikke kunne si, mens hans friske og frekke gjendiktning kledde i hvertfall stykket utmerket og gjorde det aktuelt på en pussig måte. Nei – vi har ikke forandret oss så meget på 2000 år at det gjør noe.»[31]

Helt andre krav ble stilt til den som skulle oversette amerikanske Michael Fessiers: Fully dressed and in his right mind (1935), en sjangeroverskridende blanding av en krim- og fantasy-roman med et kraftfullt språk. I 1940 flyttet Gunnar Larsen suverent både tittel og dialog over til et eksotisk og sprettent norsk. Tidlig i boka fører jeg-personen en pussig samtale med en ukjent, merkverdig mann han møter på gata:

Hvis det overhodet er noe felles trekk ved oversettelsene av «Lysistrata» og «Våken og ved mine fulle fem», måtte det være Gunnar Larsens åpenbare talent for å få fram et underliggende anstrøk av det galgenhumoristiske.

I de neste to tiårenes vekselbruk mellom eget forfatterskap, avisjobbing og oversettelse, ble det også plass til to nye Hemingway-titler, på hver sin side av krigen. Romanen Den ene mot de mange, kreativt tittelvalg – endret fra originalens To have and have not, utkom i 1938.[33] Den norske tittelens «ene» peker mot spritsmugleren Harry Morgan og hans kamp for tilværelsen. Han som «… står alene mot de mange, og til slutt […] mot det overmektige, døve og blinde som kalles samfundet.»[34]

Samlede noveller kom ut etter krigen, i mars 1948. Dette oppdraget strevde han med. Boka ble på mer enn 400 sider og inneholdt eldre og nyere originaltekster, samlet av Hemingway selv. Ifølge biografen ringer han rundt i Oslo «… til innfødte amerikanere for å løse en rekke språklige gåter, det er et filigransarbeid». Han bruker lang tid: «En er jo hele tiden i skuddlinjen med Hemingway fordi det finnes temmelig mange skarpe kjennere som vil knipe en i den minste feil.»[35]

Utradisjonelt nok, og kanskje som en gest fra forlaget, fikk han, oversetteren, selv skrive et forord i den norske boka. I en offensiv tone bruker han forordet til å framsnakke novellesjangeren: Novellene, skriver han, «… er langt mer spennende lesning enn disse tyggegummi-romanene som hales ut i det uendelige med overflødige forklaringer […]» Etter forordet føyer han til et lavmælt, svært personlig og svært opplysende avsnitt; en slags oversettelsespoetikk i kortform, om avveiningene og valgene han har tatt i denne boka:

I all beskjedenhet vil oversetteren ha nevnt at det ikke må tas for ille opp at det vrimler nokså meget med språklige inkonsekvenser og «elva» ikke «elven», snart «gaten» snart «gata», at det ofte er halve sider uten komma, at fremmedord snart står i anførselstegn, snart i kursiv, snart ganske alminnelig, at tonen snart er folkelig og snart fin, og at hele setninger undertiden er annerledes enn vi lærte. Det er et forsøk på å gjengi noe av originalens omhyggelig tilsiktede slendrian.[36]

Larsen får mye ros for dette omfangsrike oversettelsesarbeidet, og boka blir en suksess til en pris av kr. 14.50. Allerede tidlig på høsten trykkes et 2. opplag.

Denne gangen hadde han klagd til forlagssjef Grieg over høy arbeidsbyrde og lavt honorar for en så tjukk bok. Gunnar Larsen er en av nokså få oversettere som turte å diskutere pengespørsmål.[37] Honorardiskusjonen mellom Grieg og Larsen foregår per brev og i en høflig tone. Den avsluttes i løpet av sju desemberdager i 1947.[38] Grieg, ofte beskrevet som en vrang forhandlingspart, gir seg for jurist Gunnar Larsens krav. Honoraret ble løftet fra 3300 til 4500 kroner.[39]

Organisering og faglig innsats
I disse første etterkrigsårene startet en kamp for å bedre forholdene til flere kunstnergrupper, blant dem oversetterne. Flere oversettere hadde enkeltvis, som Gunnar Larsen, forsøkt å forhandle om heving av honorarene. Det nyttet bare sjelden. I de store forlagene holdt Harald Grieg og Mads Nygaard fast på vederlagene.

Da ble det satt ned en komité med representanter fra flere grupper. Et av de tidlige målene var en anerkjennelse av at en oversatt tekst er oversetterens eiendom. Initiativet ble støttet av Forfatterforeningen, der flere, blant dem Gunnar Larsen, både var forfatter og oversetter. Behovet for en organisasjon som kunne samordne honorarpraksisen og regulere forholdet mellom oversetter og forlag sto på dagsorden. Den juss-kyndige Gunnar Larsen var ikke særlig glad i tillitsverv, men på denne tiden formann i Forfatterforeningens litterære råd, medlem av styret i Oslo journalistlag og Norsk Redaktørforening.

Komiteens arbeid ble intensivert utover i 1948, etter at han var ferdig med å oversette Hemingways noveller, og han var sentral i denne siste fasen, og da Norsk Oversetterforening ble stiftet 1. november 1948. Stiftelsesmøtet fant sted på Hotel Continentals Annen etasje, og formålet var å ivareta interessene til norske oversettere, og å få hevet honorarene. Ved stiftelsen meldte 31 oversettere seg inn, og året etter var medlemstallet økt til 97.

Gunnar Larsen ble valgt til lagets første formann. I likhet med Claes Gill, som ble valgt til nestformann, var han ikke til stede på selve stiftelsesmøtet. Året etter trakk han seg som formann og Eli Krog overtok.[40]

Hemingway, i et nytt århundre
De fleste av Gunnar Larsens Hemingway-oversettelser ble på 1900-tallet trykt opp igjen svært mange ganger. Først i 2004, i det neste hundreåret, kom novellene i nye oversettelser.

Kort fortalt – Hemingways noveller i samling ble oversatt av Peter Magnus (1915–2001) og Dag Heyerdahl Larsen (1955–2012), med etterord av Per Petterson, Ari Behn og Jo Nesbø. Magnus hadde oversatt noen tekster tidligere, Heyerdahl Larsen ville åpne forfatterskapet for yngre lesere og slik begrunnet han det å nyoversette:

«Når det gjelder Hemingway er det Gunnar Larsens novelleoversettelser som gjelder ennå. De er fra 1948. Gunnar Larsen var en stor dikter og han gjenga nokså fritt. Han var ikke den eneste som gjorde det. I dag er vi mer teksttro, og jeg mener Hemingway er moden for gjenoversettelse.»[41]

Novellen «Nobody ever dies»,[42] som står i denne boka, har Larsen og Heyerdahl Larsen begge oversatt. Under siteres novellens første setning, først i original, så i Larsens og Heyerdahl Larsens oversettelse.

Hemingway: «The house was built of rose-colored plaster that had peeled and faded with the dampness and from its porch you could see the sea, very blue, at the end of the street.»

Kanskje er det den «nokså frie» oversettelsen som nedfeller seg i Larsens adjektiv «sterkblått› versus Heyerdahl Larsens «veldig blått»? Eller i utelatelsen hos Larsen av «from its porch» versus Heyerdahl Larsens «fra den overbygde verandaen»?

En dyster avslutning, en vakker nekrolog
Arbeidet med Hemingway-oversettelsene, romanene og novellene fulgte Gunnar Larsen gjennom tre tiår. Tidlig på 1950-tallet utkom den aller siste originale Hemingway-oversettelsen hans fra Across the river and into the trees (1950).[43]

De siste årene, særlig etter at han ble sjefredaktør i 1955, var han plaget av dårlig helse, et altfor høyt alkoholforbruk og gjentatte depresjoner. Ekteskapet hanglet, og de to barna hadde han et fjernt forhold til. Oversettelsen av H.C. Branners Ingen kjenner natten (1957) ble den siste oversettelsen, i avisen skrev han fortsatt noe, våren 1958.

Den 5. november i 1958, døde han. Mange aviser hadde nekrologene ferdige. Norske og utenlandske publikasjoner var fulle av lovord. H.C. Branner uttalte: «Ved Gunnar Larsens død har norsk nåtidslitteratur mistet en av sine største språkkunstnere […] og som oversetter savnes hans like i Skandinavia.» [44]

Johan Borgens Dagblad-nekrolog ble slått stort opp på første side i ettermiddagsutgaven, med bilde og overskriften: «Gunnar Larsen døde i formiddag». Borgen roste kollegaen, konkurrenten og vennen for hele hans store bidrag til norsk kultur. Dessuten satte han ord på noe mange hadde forstått: At Gunnar Larsen hele sitt yrkesliv hadde stått i en vanskelig konflikt mellom alle sine kryssende talenter, interesser og forpliktelser. Larsens møte med Hemingway beskrev Johan Borgen som en forløsning, men samtidig som enda en ny binding, fordi Larsen i Hemingways tekster hadde opplevd «… en ny prosa, som sa ham alt – simpelthen den prosa han selv ville skrevet.»

Via en dristig sammenlikning løftet Johan Borgen til slutt i omtalen Gunnar Larsens hele Hemingway-arbeid så høyt man på den tiden kunne, i norsk sammenheng: «Det var visst første gang siden Nils Kjær oversatte Cervantes, at selv oversetterarbeidet ble spesielt appresiert her hjemme.»[45] 

Janneken Øverland