Foto: Wikimedia commons

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store dikterhøvding: dramatiker, lyrisk dikter, nasjonalsang-dikter, romanforfatter og samfunnsengasjert intellektuell med verdensry. Han hadde en enorm variert litterær produksjon bak seg, men ingen andre litterære oversettelser, da han i en alder av godt over 50 år ga seg i kast med å gjendikte Victor Hugo. Da gjorde han franskmannens aleksandrinere og andre rimede vers om til prosafortellinger.

Frankrikes store (og noen vil si største) dikter i det 19. århundre, Victor Hugo (1802 – 1885), utga tredje og siste del av dikterverket La Légende des Siècles i 1883. Den første delen kom i 1859 og inneholdt bl.a. enkelte dikt som var skrevet allerede i 1840. Den stort anlagte diktsyklusen ble redigert sammen til ett bind som inneholder noe over 25 000 verselinjer fordelt på 133 episke dikt. Verkets idé går ut på å fremstille menneskehetens historie fra skapelsen til dommens dag gjennom eksemplariske episoder og hendelser, fiktive så vel som historiske, vinklet som det godes evige kamp mot mørkets krefter. Victor Hugo anså La Légende som sitt hovedverk.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde flere årelange opphold i Paris, men han var ingen utpreget frankofil type, og han var ikke kjent for å være særlig god i fransk. Han trivdes ikke i Paris den første gangen han oppholdt seg der, i 1863: Arkitekturen var ensformig, gatene milelange, de åpne plassene var banale, og pariserne var noen smålige og overflatiske moteslaver. Men det verste var språket, det er ikke annet enn «en uendelighet av smålig spissfindighet og effekt. Litteraturen deres er av den grunn nesten utilgjengelig for fremmede», skrev han i et brev.[1] Han leste likevel fransk fra morgen til kveld og fikk noen timer undervisning, opplyser han i det samme brevet. Etter hvert gikk det bedre med språkbeherskelsen: «Etter flere år kunne han forstå franske aviser, og de [dvs. Jonas Lie og Bjørnson] leste noen bøker på originalspråket. Men hvor mange nyanser gikk tapt for dem? De fikk ingen øvelse i å tale fremmede sprog», påstår en velinformert kilde.[2] Den eneste betydelige oversettelsen Bjørnson noensinne foretok, er likevel ikke på noen måte skjemmet av mangelfulle franskkunnskaper.

Bjørnson og fru Karoline oppholdt seg i Paris da den nevnte samleutgaven av La Légende des Siècles utkom sent på året 1883. De var fortsatt til stede i byen i begynnelsen av juni 1885 da Victor Hugo ble stedt til hvile i Panthéon, fulgt til æresgraven av et følge på anslagsvis to millioner mennesker. Trolig var det under dette langvarige Paris-oppholdet at Bjørnson begynte å sysle med å oversette utvalgte dikt av Hugo.

Bjørnsons biograf, Edvard Hoem, opplyser[3] at Bjørnson «framførte dikt av Victor Hugo» for første gang i november 1887, under et besøk på Askov folkehøjskole i Danmark. Disse «diktene» kan ikke ha vært annet enn hans egne gjenfortellinger av noen utvalgte stykker fra Århundrenes legende. At Victor Hugos episke dikt under bearbeidelsen var blitt til bjørnsonske prosastykker, fremgår ikke av biografien. Det kunne nok forsvares å kalle dem «prosadikt»; i alle fall egnet de seg for opplesning, og Bjørnson var, ifølge flere samtidige vitner, en ualminnelig dyktig oppleser. Han trollbandt publikum med sine «dikt av Victor Hugo» ved flere anledninger i løpet av de følgende årene, fremgår det av Hoems biografi.

I april 1897 trakk Bjørnson fulle hus i Losjens store sal i Kristiania to kvelder på rad, og kritikken var overstrømmende. På det helaftens programmet sto også Bjørnsons datter, sangerinnen Bergliot Ibsen, med sin tolkning av franske og norske romanser, men det var Bjørnsons opplesning av Victor Hugos dikt på norsk som var hovedattraksjonen. Avisen Norske Intelligenssedler registrerte «en altbetagende storhet og skjønhet i Bjørnsons tolkning av Victor Hugo». Dagbladet mente at «Bjørnsons fantasi er like mægtig som Victor Hugos. Men det er særlig hjertelaget som er av samme natur.»[4] Henrik Ibsen, som fra gammelt av hadde et problematisk vennskap med sin dikterkollega Bjørnson, satt i salen og ble oppsøkt av oppleseren i en pause og uttalte da med beveget røst, ifølge Christen Collin, som også var til stede: «Jeg hadde ikke trodd at Victor Hugo var så stor!»[5] Med litt velvilje kunne nok den hyllesten også oppfattes som en avmålt ros av gjendikteren.

Bjørnson utga aldri disse oversatte prosastykkene i bokform. Det var det hans venn og beundrer Christen Collin som besørget ett år etter gjendikterens død, i 1911. Collin samlet 12 tekster av varierende lengde; bare 10 av dem var hentet fra La Légende des Siècles (de to resterende fra Hugos diktsamling Les Contemplations fra 1856). Det dreide seg med andre ord om et svært beskjedent utvalg av Hugos monumentale dikterverk; den lille boken fikk likevel beholde originalens tittel på norsk: Århundredernes legende. Datidens rettskrivning, med Bjørnsons særegenheter, er beholdt også i senere utgaver (1927, 1956, 1977). En «modernisert» utgave ved Helge Hagerup ble utgitt av forlaget Altera i 1987, senere gjenutgitt av Verbum forlag og Den norske bokklubben i 2003.

Særlig én av fortellingene i samlingen har vært en gjenganger i antologier og leseverk på norsk; det er den oppbyggelige historien om padden og eselet, der et forpint og utslitt esel setter inn sine siste krefter for å redde en såret paddes liv. Hos Hugo fremstår fortellingen som forfatterens barndomsminne; han selv var en av fire gutter som frydet seg over å plage den stakkars padden. «Jeg var et barn, jeg var liten, jeg var grusom», står det hos Hugo, som legger til at alle mann på denne jord kan si det samme om sin barndom:

- J'étais enfant, j'étais petit, j'étais cruel; -
Tout homme sur la terre, où l'âme erre asservie,
Peut commencer ainsi le récit de sa vie.

 Bjørnson neddemper det selvbiografiske momentet og formulerer en generell sannhet: «Grusomme var de. Således begynner vi; sjælen går den vej som hele menneskeheden har gåt, fra grusomhed op mot barmhjertighed.» Her får man et glimt av dikterverkets bærende idé: at menneskehetens historie kan beskrives som en oppstigning fra mørket til lyset, en kamp der de gode kreftene vinner frem til tross for sterk motstand. Bjørnson er nok grunnleggende enig i dette verdensbildet, men velger å utelate de partiene av diktet der Hugo blir unødvendig demonstrativ. Bjørnson lar handlingen tale for seg og kutter ut Hugos omstendelige didaktiske konklusjon.

Et annet enkeltdikt som ofte gjengis i antologier for sine poetiske kvaliteters skyld, bygger på den bibelhistoriske fortellingen om Rut og Boas, «Booz endormi» – den sovende Boas – et stykke som hos Bjørnson ganske enkelt heter «Ruth». Historien handler om den fattige enken Rut som får lov til å sanke de hveteaksene høstefolkene har etterlatt på åkeren, og storbonden, den gamle Boas, har bedt folkene sine være rause med etterlatenskapene for at den fattige ikke skulle gå tomhendt hjem. Hugo går inn i handlingen der Boas legger seg til hvile etter en lang dags skurd og tresking, han sovner tett inntil skjepper fulle av korn: Booz dormait auprès des boisseaux pleins de blé. «Nu hvilte han ved sit korn», forenkler Bjørnson det til.

«Dette var under sydens himmel og længe siden», forklarer Bjørnson, der Hugo tidfester handlingen til kort etter Noas ark: La terre … était encor mouillée et molle du déluge: Jorden var ennå våt og bløt etter syndfloden.

Og Boas ser i en drøm at det vokser et stort eiketre ut av hans lender helt opp i himmelen:

Une race y montait comme une longue chaîne;
Un roi chantait en bas, en haut mourait un Dieu.

Her har dikteren med få linjer beskrevet slektslinjen fra Boas og Rut til David (kongen som sang ved roten) og fra David til Jesus, guden som døde i tretoppen. Bjørnson gjendikter det slik: «Her nede ved roten slog en konge sin harpe, der øverst oppe gik en gud i døden.»

Boas forstår drømmen, at han skal bli stamfar til en betydelig slekt, men skjønner ikke hvordan det skal gå til. Han er over åtti år (en opplysning Bjørnson utelater), er enkemann og barnløs, og han har ikke sett at det ligger en sovende kvinne ved hans føtter: «Men likeså litt som en ceder føler at der vokser en rose ved dens føtter, likeså litt følte Boas at der lå en kvinne ved hans.»

Pendant qu’il sommeillait, Ruth, une Moabite,
S’était couchée aux pieds de Booz, le sein nu

… enda en detalj som Bjørnson velger bort, at Rut legger seg ved mannens føtter med utildekket bryst. (Om dette er et sjekketriks fra Ruts side, noe en moderne leser kanskje umiddelbart vil anta, eller om det er dikterens billedspråk for å fremheve den fremtidige stammorens moderlighet, og hvorfor Bjørnson valgte å utelate denne detaljen, er ubesvarte spørsmål.) «Ikke visste Boas at der lå nogen, ikke visste Ruth hvad Herren vilde med henne.»

Historien fortelles videre i Ruts bok i Det gamle testamente, men hos Hugo (og Bjørnson) slutter det i den rolige, harmoniske natten:

«Ruth tænkte, og Boas sov … Det var i den rolige time løverne går for at drikke … nymånen rant op i øst … og Ruth tænkte, mens hun løftet en smule på øjenlåkene: Hvad mon for en høstmann deroppe i det evige har glæmt igjen denne sin gull-sigd på stjernemarken?» Her ligger Bjørnsons prosa tett opptil Hugos stemningsfulle poesi; i ett tilfelle har han til og med innført et versemål: «Det var i den rolige time/ løverne går for at drikke» direkte etter: C’était l’heure tranquille où les lions vont boire.

Bjørnsons gjendikting, noen ganger kalt gjenfortelling, av Hugos dikt er ifølge Christen Collin preget av «hans dristige forkortning og forenkling, gjennem suveræn bortskjæren av alle utflugter og vidløftigheter». «Gjennom denne frie og nye oversættelseskunst […] forekom det mig, at Victor Hugo blev større, fordi han blev enklere», skriver Collin i etterordet, idet han legger vekt på at oversettelsen skal brukes til formidling «for alt folket» av «nytidens største kunstdikter», og at den skal fremføres muntlig. Da må det forenkles.

«Som vi nu har den lille digtsamling paa vort eget sprog, rummer den to av alle tiders største digter-personligheter, uløselig forbundne. To store hjerter slaar for alle tider sammen i denne bog», hevder Christen Collin til slutt. Han vet selvsagt godt at La Légende des Siècles ikke er noen «liten» diktsamling, og at den lille tekstsamlingen vi har fått på vårt eget språk, bare inneholder noen tilpassede smakebiter av Victor Hugos verk. Men om de to dikterhjertene banker aldri så mye i takt, er det sjelden man ser så tydelig som her at en oversettelse er en egen versjon.[6]

Tom Lotherington