Foto: Wikimedia Commons

Anne Holtsmark var professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo. Hun var først og fremst en fremstående forsker, men hennes innsats som oversetter av en rekke norrøne verk, særlig Heimskringla og Snorres Edda, har hatt stor betydning.

Familie
Anne Holtsmark var nest eldst i en søskenflokk på fem. Hun var født i Kristiania i 1896, men fra 1902 bodde familien noen år i Ås, der faren underviste ved landbrukshøyskolen. Faren, Gabriel Holtsmark, var gårdbrukersønn og hadde en doktorgrad innen realfag fra Würzburg, Tyskland. Moren, Margrete Weisse kom fra en akademisk familie som datter av Johan Peter Weisse, professor i klassisk filologi. Anne selv giftet seg aldri.

Utdanning og yrkeskarriere
En akademisk karriere lå ikke umiddelbart åpen for kvinner i mellomkrigstiden. Først i 1912 fikk kvinner adgang til embeter i Norge, og Anne Holtsmark var den første av tre kvinner ansatt i vitenskapelig stilling ved Historisk-filosofisk fakultet (i dag Humanistisk fakultet) ved Universitetet i Oslo før 1940.[1] Etter middelskolen begynte Holtsmark på Den kvindelige Industriskole i Kristiania (seinere Statens lærerskole i forming), og deretter tok hun en ettårig handelsutdanning. Men etter et par år som bankfunksjonær ville hun lære mer og tok artium ved Oslo Katedralskole i 1917, Så fulgte filologistudier ved universitetet som hun finansierte med arbeid som timelærer og kontordame. Hun ble Cand. philol. i 1924 med norsk hovedfag. I 1936 forsvarte hun sin doktorgrad om «Den første grammatiske avhandling», et verk fra 1100-tallet som beskriver lydverket i det islandske språket.

Etter embetseksamen fram til utgangen av 1930 arbeidet Holtsmark ved Universitetsbiblioteket, men fikk i 1931 stilling som dosent i norrøn filologi. I 1949 overtok hun så professoratet i samme fag. Hun slet med MS og var fra 50-tallet bundet til rullestolen. Dette var grunnen til at hun søkte avskjed fra sin stilling ved årsskiftet 1960/61.

Forskning og oversettelse
Anne Holtsmark var først og fremst en betydelig forsker på sitt felt. Hun hadde stor bredde og arbeidet bl.a. med skaldedikt, mytologi og leksikografi. Hun la vekt på å formidle sin dype fagkunnskap til det rede publikum gjennom populærvitenskapelige utgivelser, og ikke minst oversettelser. Hennes kommenterte utgave fra 1966 av P.A. Munchs Norrøne gude- og heltesagn er en gullgruve for alle som er interessert i norrøn mytologi, både lek og lærd. Hun skrev også en populær oversikt over den norrøne mytologien, Norrøn mytologi: Tru og mytar i vikingtida (1970).

Å oversette norrøn litteratur krever filologisk og kulturhistorisk innsikt i tillegg til språkkompetanse. Det er grunnen til at så mange oversettere av norrøn litteratur også er forskere i faget, som tilfellet er med Anne Holtsmark.

Den første oversettelsen hun fikk publisert, var Sagaen om fosterbrødrene (1927). Den kom i en serie av islendingesagaer utgitt på Aschehoug av ‘Riksmaalsvernet’. Hun viser seg allerede her som en moden og stilsikker oversetter. Senere skulle hun oversette flere islendingesagaer, men først vendte hun seg mot Snorre Sturlasson.

Etter 30 år var tiden moden for å erstatte Gustav Storms banebrytende Heimskringla-oversettelse fra 1899. Alexander Bugge var i gang med en nyoversettelse av Heimskringla for J.M. Stenersens forlag da han døde i 1929. Didrik Arup Seip fullførte dette prosjektet med assistanse av Anne Holtsmark, og boka kom ut i 1930.[2] I 1934 hadde Gyldendal kjøpt rettighetene og utga verket på nytt i to bind med en helt ny oversettelse, og nå hadde Seip fått med seg Anne Holtsmark som medoversetter. Nyoversettelsen kom ut på Gyldendal i 1934, men arbeidet var gjort tidligere, da Holtsmark i forlagets forord fremdeles tituleres ‘bibliotekar’. Oversetterne har ifølge dette forordet «lagt sprogtonen op mot moderne tale slik at den almindelige leser av i dag straks vil føle sig helt hjemme. – Enhver gammeldags, snirklet skrift er bannlyst; i stedet blir anvendt klare, åpne, lettleste typer, slik moderne mennesker liker det.»[3] Det gis ingen opplysninger om hvordan Seip og Holtsmark delte arbeidet med oversettelsen, men en liten tekstprøve viser realitetene i forlagets beskrivelse om vi sammenlikner med Bugge/Seips oversettelse som utkom bare fire år tidligere, og det er ikke urimelig å tenke seg at Holtsmark har bidratt til den betydelige stilistiske moderniseringen: 

Holtsmark og Seips Snorre-oversettelse har utkommet i en lang rekke utgaver med oppdatert ortografi. I 1979 fikk den en større ansiktsløftning i Finn Hødnebøs redaksjon, men i det store og hele står den seg faktisk ennå i dag.

Et annet viktig oversettelsesarbeid var prosastykkene i Snorres Edda (1950). Dette arbeidet har sammenheng med hennes interesse for mytologi. Snorres Edda (eller Den yngre Edda) er trolig skrevet av Snorre Sturlasson rundt 1220 og var egentlig en lærebok i skaldskap. Men skaldene måtte kjenne den gamle mytologien, og derfor har forfatteren samlet og gjengitt disse gudefortellingene. I sin oversettelse har Holtsmark begrenset seg til de mytiske fortellingene og utelatt det mer tekniske stoffet om metrikk og skaldespråk.

I 1941 fikk Holtsmark utgitt gjendiktninger av et stort utvalg edda- og skaldedikt (Eddadikt, skaldekvad og folkeviser, Oslo 1941). Dette er et lite påaktet arbeid som hadde fortjent større oppmerksomhet. Både i gjendiktningene og kommentarene fikk Holtsmark god bruk for sin filologiske kompetanse.

Tidlig på 1950-tallet oversatte Holtsmark islendingesagaene Sagaen om Eirik Raude (1951), Sagaen om grønlendingene (1953) og Grønlendingetåtten (1953).  Disse ble publisert i Aschehougs samleutgave Islandske ættesagaer (1-4, 1951–54), redigert av Holtsmarks kollega, Hallvard Lie. Til første bind (1951) bidro hun dessuten med en modernisert versjon av Sagaen om fosterbrødrene, som hun hadde oversatt tidligere.

Selv om Holtsmark fratrådte sitt professorat i 1960, fortsatte hun sitt gode arbeid livet ut. I sine siste år tok hun igjen for seg kongesagaer og relaterte tekster. I 1961 utkom hennes oversettelse av Sverres saga og i tilknytning til den, En tale mot biskopene. Så kom Håkon Håkonssons saga i 1964. Disse danner en naturlig fortsettelse av Heimskringla, og dermed hadde hun praktisk talt dekket hele norgeshistorien fram til Magnus lagabøte. Til slutt kom Orknøyingenes saga i 1970, et verk som står i nært slektskap med kongesagaene.

Anne Holtsmark leverte en betydelig produksjon som oversetter, og det skal sies at mange av tekstene er svært krevende, særlig skaldekvadene. Hun var en sikker stilist, og selv hennes første oversettelse av Sagaen om fosterbrødrene (1927) er godt leselig i dag. De senere arbeidene har likevel en langt mer moderne språkform, og vi kan se at hun her frigjør seg mer fra den norrøne originalen når det gjelder syntaks og ordvalg, uten at det går på bekostning av presisjon. I sin forskning samarbeidet Holtsmark med en rekke forlag og tidsskrifter. Hennes oversettelser utkom på Aschehoug, Gyldendal og Cammermeyer.

Jon Gunnar Jørgensen