Leif Toklum var forlagsmann, pressemann, forfatter og oversetter. I en periode var han også involvert i flere teaterproduksjoner for en friteatergruppe foruten at han satte opp hørespill i norsk, dansk og svensk radio. Som oversetter var han en særdeles produktiv leverandør av underholdningslitteratur for massemarkedet, særlig såkalte «mannfolkbøker», men han bidro også med romaner fra engelsk og dansk samt flere betydelige sakprosabøker om henholdsvis billedkunst, samfunnsspørsmål og seksualliv.

Leif Reidar Thokle Madssen var født og oppvokst i Drammen, der han tok artium på latinlinjen i 1937. Faren var kontorsjef, moren hjemmeværende husmor. Leif Reidar forenklet navnet sitt til Toklum i 1940 og giftet seg samme år med en Inger Johannessen. Paret fikk to barn før ekteskapet ble oppløst 1949. Tokle giftet seg igjen samme år med den danskfødte Inger Margrethe Bahnson, som var skuespiller av yrke. Også dette paret fikk to barn. De var lenge bosatt i hennes hjemland, Danmark.

Bivirkninger
I februar 1974 fikk den da 55 år gamle Bahnson et voldsomt hjerneslag og måtte gjennom langvarig opptrening av taleevne og motorikk. Mannen hennes skrev en bok om sykdomsforløpet og rekonvalesensen, langt på vei basert på opptak av pasientens egen fremstilling.[1] Boken er velskrevet og gripende og vakte en god del oppmerksomhet, ikke minst fordi sykdomstilfellet kunne tilskrives langvarig bruk av p-piller med store doser østrogen, noe svært mange kvinner utsatte seg for. Lange utdrag av boken gikk som føljetong i lørdagsutgaven av Dagbladet høsten 1975. Boken ble også oversatt til dansk og svensk, og den må sies å være Toklums største prestasjon som forfatter. Som fri skribent bidro han ellers med noveller, dikt og artikler i diverse blader og tidsskrifter.

Leif Toklum studerte filologiske fag og ble cand.mag. i 1942, sannsynligvis med engelsk og nordistikk i fagkretsen. Samme år ble han ansatt i Aschehoug forlag som konsulent og oversetter, senere også som billedredaktør frem til 1948.[2] Fra 1953 til 1957 var han ansatt i Cappelens forlag med tilsvarende arbeidsoppgaver. Innimellom hadde han langvarige opphold i Danmark, der han opererte som frilanser. Et opphold i Frankrike 1949, og en studiereise i England 1952, hører også med til hans dannelse.

En mangfoldig karriere
Leif Toklums mangfoldige oversetterkarriere strekker seg over 45 år og omfatter et høyt antall titler i mange sjangre, oversatt fra engelsk, tysk, svensk og dansk. En arabisk klassiker står også på merittlisten – Den duftende have (1968) – men det dreier seg nokså sikkert om en sekundæroversettelse.

Karrieren innledes med en fortelling fra virkeligheten: Tredve sekunder over Tokio (Aschehoug 1945) – om et dramatisk bombetokt over Japan i 1942, fortalt som en jeg-roman av mannen som ledet toktet, Ted W. Lawson. Boken ble filmatisert i USA med en stjernespekket rolleliste i 1944 og kom ut på norsk allerede høsten 1945. Året etter kom Toklums neste oversettelse, også den om et bombefly og dets mannskap i vanskeligheter under den nylig avsluttede verdenskrigen: Vinden står mot Frankrike av H.E. Bates (Fair Stood the Wind for France, 1944). Samme år kom Neville Shutes roman Pastoral fra 1944, en «feelgood-roman» med romantisk handling fra en flystasjon i krigstid, norsk tittel Livet og leken (Aschehoug 1946). «Leif Toklum har all ære av sin ledige og stilsikre oversettelse», mener en kritiker i Aftenposten.[3] «Ikke minst naturskildringene [i Vinden står mot Frankrike] kommer helt til sin rett i Leif Toklums nesten alltid sikre og lydhøre oversettelse», konstaterer Philip Houm i Dagbladet.[4] Det er en god start på en lang karriere.

Agatha Christies historiske krimroman, Death Comes As the End (1944) – Det ender med døden (Aschehoug 1947), der handlingen er lagt til Theben i år 2000 fvt. – er Toklums eneste Christie-oversettelse. Hans versjon av denne boken er til gjengjeld utgitt mangfoldige ganger, senest i 1999. Og for denne oversetterens del er det en relativt vektig forsmak på en lang rekke oversettelser av lettere kommersielle underholdningsromaner som han leverte fortløpende i 1960-årene.

I 1948 kom den en gang så sentrale og produktive forfatteren Richart Aldingtons roman All Men are Enemies i to bind (Vi er alle fiender 1-2, Aschehoug). Anmelderen i Aftenposten var ikke helt fornøyd: «Romanen er utmerket oversatt av Leif Toklum, men jeg tror han har litt av skylden for at Aldington virker litt jålet som kjærlighetsromantiker i slutten av romanen, som for øvrig er nokså uttværet fra forfatterens side.» [5]

Toklum publiserte et essay om Richard Aldington i oktobernummeret av tidsskriftet Vinduet samme år. I det følgende tiåret var han mindre aktiv som oversetter med én eller null utgivelser i året. Skjønt i 1957 kommer det unntaksvis to bøker fra Toklums hånd: Johannes Allens «vovede» roman om unge danske pikers kjærlighetsliv, Ung lek (Ernst G. Mortensen 1957), senere filmatisert med Ghita Nørby i hovedrollen, og Alan Burgess’ virkelighetsnære roman om misjonæren Gladys Aylward, The Small Woman (En liten kvinne, Cappelen 1957). Også denne ble filmatisert, da med Ingrid Bergman i rollen som misjonær.

Pocketbøker for massemarkedet
Fra og med 1960 ble det fart på oversettingen fra Leif Toklums side, takket være kontakten med Ingar Weyer Tveitans helkommersielle seriebok-forlag. Toklum oversatte minst sju titler for Tveitan i 1960, og det var bare en sped begynnelse. Ingar Weyer Tveitans forretningsidé gikk ut på å importere seriebøker og generiske bokomslag fra utenlandske byråer, og så utgi dem på løpende bånd som billige pocketbøker med kiosker og bensinstasjoner som utsalgssteder. Bøkene var skrevet av masseproduserende forfattere under psevdonym, som Carter Brown og Hank Janson, eller av anonyme byråskribenter i fabrikklignende arbeidsforhold. Originalteksten ble gjerne redigert ned til passende format, ofte akkurat 128 sider, da antagelig med denne forkortingen som en del av oversetterjobben. Oversetteren fikk sitt navn nevnt på tittelsiden eller kolofonsiden, men ble ellers ikke viet mye oppmerksomhet. Bøker i denne klassen – pulp fiction eller «pocketbøker», som det het på norsk, ble sjelden eller aldri omtalt på kultursidene.[6]

Kvalitetssikring av språket var neppe en prioritert oppgave hos Tveitan. Allerede på første side i Toklums første Shell Scott-bok av Richard S. Prather finner man både skrivefeil og klisjéfylt språk: «Divanen var dekket med vellystig bløte og fargeriske [sic] puter [...] Praktfulle polynesiske Loana … Med vulkanske øyne og bryster. Med lepper så varme og røde som djevelens bak. Med kurver som måtte være dannet av en blåselampe.»[7] Her har antagelig oversetteren gjengitt forfatterens stil på en adekvat måte. Men Toklum bidrar også med språklig oppfinnsomhet og et ibsensk nesten-sitat: «Loana, min sydende sydhavsfrukt, sa jeg …»[8]

Erotikk og seksuell opplysning
I løpet av året 1961 utga Tveitans forlag 18 detektivromaner oversatt av Toklum, som var skrevet av ti forskjellige – eller egentlig ganske like – forfattere, fra Carter Brown og Peter Cheney til Larry Kent og Richard Scott Prather. For 1962 er antallet 17. Samme år ble flere av Tveitans billigbokserier overdratt til forlaget Magasinet for Alle, uten at det endret noe på bøkenes innhold eller utseende. Leif Toklum fortsatte å oversette flere titalls pocketbøker i året for dette forlaget. I 1965 oversatte han også den mykpornografiske klassikeren Fanny Hill for Albert Cammermeyers forlag. Boken med undertittelen «en gledespikes erindringer» (Memoirs of a Woman of Pleasure) er i virkeligheten en roman skrevet i jeg-form av en ellers ukjent mannlig forfatter, John Cleland, utgitt første gang i London i 1749.

Leif Toklums oversettelse er siden gjenutgitt i sin helhet fire ganger mellom 1990 og 2012, av henholdsvis Cappelen og Kagge forlag, samt som et stort utdrag i erotika-antologien Du er deilig på Stenersens forlag 1999. Oversetteren behersker den gammelmodige og lett naive seksuelle realismen med de mer eller mindre poetiske evfemismene for unevnelige kroppsdeler:

Da han nå var for spent til å tåle videre utsettelse, knappet han opp, tok frem elskovens rambukk og drev den raskt inn som mot en allerede hogget bresje … Og da, da kjente jeg for første gang denne stive, hornaktige brusk hamre mot den ømtålige delen. Men forestill Dem hans overraskelse da han etter flere kraftige støt, som gjorde ytterst vondt for meg, fant at han overhodet ikke hadde trengt inn.[9]

Den norske teksten fremstår som en adekvat gjengivelse av den over 200 år eldre originalen:

Being now too high wound up to bear a delay, he unbutton'd, and drawing out the engine of love-assaults, drove it currently, as at a ready-made breach: then! then! for the first time did I feel that stiff horn-hard gristle, battering against the tender part; but imagine to yourself his surprize, when he found, after several vigorous pushes, which hurt me extremely, that he made not the least impression.

Leif Toklum fikk i løpet av sin karriere flere oppdrag innen samme sjanger, f.eks. Den duftende have (Alb. Cammermeyer, 1968) av Sheik Nefzaoui, en arabisk klassiker fra 1500-tallet som han trolig oversatte fra engelsk eller dansk,[11] som både inneholder belærende kapitler (om samleiestillinger o.a.) og novellistiske innslag fra den sensuelle Orienten.

Den svenske highbrow-forfatteren Henri Högberg (1932-2014), alias Jack Archer, begikk ett og annet erotisk sidesprang med sine romaner om den løsslupne Flossie, og Leif Toklum oversatte den første i rekken, Flossie i Orienten. På svensk kom boken i 1966, på norsk kanskje 1967,[12] med den ukjente utgiveren Aastad forlag.

Mangfoldig seksualliv
Seksuallivets mangfoldige fasetter er også tema for en rekke sakprosabøker Toklum oversatte i 1960- og 70-årene.

Albert Cammermeyers forlag utga en serie prosabøker («Sebra-bøkene») med seksuell opplysning som gjennomgangstema, med titler som Den moderne sex-verden (1967), 5000 års sex (1968), Sex og samliv (1968), Sex og perversitet (u.å.), Seksuelle avvikelser (1969), Sadisme (1969) – alle oversatt av Leif Toklum. Noen år senere kom Toklum som oversetter på Gyldendal med Gutter og sex: en opplysningsbok for gutter – og deres foreldre (Gyldendal Fakkel 1972).

En allround oversetter
Leif Toklum var en mangfoldig oversetter. Hvor mange fremmedspråk han behersket, er ikke etablert, men tysk må ha vært ett av dem. Blant annet oversatte han i 1965 den unge tyske forfatteren Peter Faeckes debutroman Brannstifterne for Aschehoug (Die Brandstifter, 1963). I september 1968, kort etter Warsawapaktens innmarsj i Praha, utga Aschehoug den slovakiske forfatteren Ladislav Mňačkos satiriske roman Maktens sødme, oversatt via tysk av Leif Toklum. Det var en høyaktuell bok om politiske forhold i det daværende Tsjekkoslovakia. I 1970 kom en annen tysk bok som Kjempefakkel på Gyldendal, Rapport fra en vest-tysk by, en slags sosiologisk reportasjebok av journalisten Jürgen Neven-du Mont. I 1967 oversatte Toklum dessuten en serie små kunstbøker skrevet av franske, nederlandske og tyskspråklige forfattere, men etter alt å dømme via engelsk. Kilden til serien Dreyers små kunstbøker var det amerikanske forlaget Barnes & Nobles tilsvarende Art Series. Kildespråket lar seg ikke lett spore i Toklums norske versjoner; det kan ellers være et kriterium på en vellykket oversettelse.

Med Sven Hazel på Østfronten
Den danske forfatteren Sven Hazel (psevdonym), en av Danmarks mestselgende forfattere gjennom tidene, var opphavsmann til en lang rekke spenningsromaner med handling fra annen verdenskrig. Fortellingene bygger ifølge den omstridte forfatteren på faktiske, selvopplevde hendelser og skildrer krigens gru sett i soldatperspektiv på tysk side. Den hurtigarbeidende Leif Toklum oversatte opptil åtte av bøkene på 1960- og 70-tallet, utgitt på Bellum forlag. Mange av titlene er gjenutgitt flere ganger i senere tid i samarbeid med Ernst G. Mortensens forlag.

Fra dansk til norsk
Et inntrykk av Leif Toklums allsidighet og arbeidskapasitet kan man få ved å se nærmere på titlene han produserte i 1968: Seks forholdsvis høyverdige underholdningsromaner (bl.a. Quentin Patrick og James Hadley Chase), to «seksualopplysningsbøker», to populærvitenskapelige Fakkel-bøker (om biologi), én bok om seksdagerskrigen i Midtøsten; til sammen elleve titler fra henholdsvis engelsk og (én) dansk, for minst seks forskjellige forlag. Merittlisten for 1969 og 1970 er like rik og variert. I 1970 omfatter den også Klaus Rifbjergs Nordisk Råd-prisvinnende roman Anna (jeg) Anna. Året før hadde Toklum for øvrig oversatt en annen bok av den svært produktive Klaus Rifbjerg (romanen Lonni og Karl) samt to romaner av en annen danske, Anders Bodelsen.

Å oversette dansk litteratur til norsk bokmål er notorisk vanskelig, nettopp fordi det ser lett ut. Leif Toklum bodde og arbeidet i Danmark i lange perioder, og han var dansk gift; trolig behersket han språket bedre enn de fleste nordmenn. Desto større kunne risikoen være for å la utpregede danismer slippe gjennom. Her en prøve fra Rifbjergs prisbelønte roman på norsk:

Ved synet av de scooterkjørende, åpent ekshaustlidderlige italienske trafikanter i den romerske formiddag innfinner det seg en slags oppstemthet i Anna. Hun sitter ikke tilbakelenet i drosjen, men rett opp og ned, beveger hodet og øynene, når noe fanger hennes oppmerksomhet, snur seg når hun vil følge en bestemt risikabel, fantastisk forbikjøring, vrir seg etter lyden når et særlig utradisjonelt, farverikt tretone-horn setter i.[13]

I dette tilfeldig valgte avsnittet fra Rifbjergs roman er det tydelige reminisenser av originalspråket, særlig i bruken av enkeltbestemmelse («de italienske trafikanter i den romerske formiddag»), men også i en form som «tilbakelenet» og i det foranstilte eiendomspronomen («hennes oppmerksomhet»). Toklum har som bevisst strategi valgt å oversette Rifbjerg til konservativt riksmål, noe som bevarer litt av den danske språktonen uten at det dermed er unorsk. Et komma foran leddsetning (etter «øynene») følger danske kommaregler. Oversettelsen er ellers ikke preget av grovere danismer enn dette.

Ingen anerkjennelse
Oversetteren ble som regel kreditert ved navns nevnelse, men Leif Toklums ros- eller kritikkverdige innsats som oversetter ble svært sjelden trukket frem i kulturavisenes omtaler og anmeldelser i 60- og 70-årene. «… han skriver bedre enn John Updike har gjort på lenge. Setningene glitrer og ler, … i en serie sprakende, vittige, selvmotsigende og talende bilder», skriver f.eks. Tor Edvin Dahl om John Updikes roman Kuppet, uten å nevne den som har mye av æren for at setningene glitrer og ler på norsk. Oversetterens navn er ikke engang nevnt i ingressen.[14]

Et enslig unntak er Ebba Haslund, som velger å unnskylde oversetteren og heller gi forfatteren påpakning for tungt og dårlig språk i boken Leve alene av den tyske journalisten Herman Schreiber (Gyldendal Fakkel 1980): «Lettlest vil jeg ikke påstå at den er. Her skal ikke skytes på pianisten – den samvittighetsfulle oversetteren Leif Toklum. Uttrykk som ‘alenemennesket bidrar til en skjerpelse av parets problembevissthet’ får forfatteren ta ansvaret for.»[15]

Leif Toklums siste oversetteroppdrag var to rikt illustrerte historiebøker av den svenske forfatteren Alf Henrikson, utgitt av Den norske Bokklubben: Nordens historie – et illustrert overblikk (1987) og Verdens historie – et illustrert overblikk (1990). Begge bøkene sveiper over flere tusen års historie som resymeres i kortfattede notiser og billedtekster, en konsentrert form for sakprosa som kronen på Leif Toklums mangslungne oversetterverk.

Tom Lotherington