Henning Mørland, 1903–1989

Malt av Karl Erik Harr 1973.

Henning Mørland malt av Karl Erik Harr (1973).
Foto: UiO, Arthur Sand

Henning Mørland var i en årrekke en driftig oversetter av litteratur fra antikken, og det er takket være ham at flere sentrale tekster fra denne epoken i dag finnes på norsk. Av greske forfattere gjelder dette, blant andre, historieskriverne Herodot og Thukydid, av romerske historieskriverne Sveton og Tacitus, og taleren, filosofen, essayisten og brevskriveren Cicero. Med 18 bind og omkring 4500 sider er Mørland Norges så langt mest produktive oversetter av antikke tekster, og flere av utgivelsene er kommet i nye opplag.

Mørland ble født i Kristiania som sønn av overlærer og riksmålsmann Jens Jørgen Mørland, og Betzy Sophie Marie Nilsen. Etter folkeskole og treårig realskole tok han latinlinjen ved Vestheim skole på Frogner. Etter studier ved universitetet ble han, i 1927, filologisk kandidat, med hovedfag latin og bifag gammelgresk og historie. I årene 1928–1933 var han universitetsstipendiat. Doktorgraden, som ble fullført i 1932, omhandlet latinske oversettelser av den greske legen Oribasius.

Som forsker var Mørland opptatt av latinsk syntaks og av den romerske dikteren Vergil (70–19 f.Kr). Han skrev også pedagogiske tekster, blant annet Latinsk leseverk for gymnaset (første utgave 1934). I 1965 reviderte han Jan Johanssen, Marius Nygaard og Emil Schreiners Latinsk ordbok.

Antakelig fra Mørlands doktorgradsdisputas i 1932, Didrik Arup Seip sitter. Foto: Ukjent, Oslo Museum

Antakelig fra Mørlands doktorgradsdisputas i 1932, Didrik Arup Seip sitter. Foto: Ukjent, Oslo Museum

Mørland arbeidet fra 1933 som lektor ved Vestre Aker (senere Berg) skole i Oslo, samtidig som han var universitetslærer og forsker. Fra mai til september 1942 var han, som konsekvens av NS-myndighetenes aksjon mot norske lærere, internert. I 1949 tiltrådte han som professor i klassisk filologi ved Universitetet i Oslo, en stilling han beholdt til 1973 da han gikk av med pensjon. Han var fra 1931 gift med Margarete Wallwitz (1905–1981), og de to fikk barn.

Studentene kjente Mørland som en vennlig og uhøytidelig lærer som inviterte hjem til festlig lag. Han var også en mann av sin tid. Han forsto ikke umiddelbart en student, en gift kvinne, som ønsket å gå videre med hovedfag: «Men De er jo forsørget.»[1]

Oversettelse fra latin og gresk
Mørlands to første oversettelser kom ut på forlaget Dreyer. Platons dialog Staten, om det ideelle samfunn, kom i 1946, på norsk i to bind. Det gyldne esel, Apuleius’ romerske roman om den unge Lucius’ forvandling til og fra esel, der fortellingen om Amor og Psyche er med, kom i 1958. I 1951 kom også utdrag fra Platon-dialoger, i Gyldendals serie De store filosofer. Utgivelsene viser Mørlands bredde som oversetter: både gresk og latin, og tekster av forskjellige slag. De gjenspeiler også innarbeidede vurderinger om antikkens litteratur: Mens grekerne, særlig i det athenske demokratiet, ble sett på som originale tenkere som utviklet nye former, ble romere sett på som etterliknere som var på et dekadent stadium. I tråd med dette er Platons Stat, i Mørlands forord, «en av hovedpilarene i den politisk-filosofiske verdenslitteratur» (xii), mens det om hans forfatterskap som helhet heter at det «står ikke bare i tankedybde, men også i språklig skjønnhet høyest i den greske prosalitteratur». Om romeren Apuleius heter det derimot: «Folk finner nå engang sin glede i det poetisk-eventyrlige og i det grusomt-fantastiske, men også i det obscønt-humoristiske» (8).  Dette er vurderinger som går tilbake til den tyske romantikken på 17- og 1800-tallet, men som på 1900-tallet fortsatt preget norsk mottakelse av antikk litteratur.

Foto: Peloponneserkrigen, bokomslag.

I 1956 var Thorleif Dahls kulturbibliotek blitt stiftet. Målet var å presentere viktige tekster fra eldre europeisk litteratur på norsk, og den valgte språkformen var riksmål. Innenfor antikkens litteratur var satsningsområdene historieskriving og biografi. Denne innretningen gjenspeiles i utvalget til Mørland, som ble seriens hovedoversetter av antikke verker. Hans første oversettelse, og høvelig nok også først ut i serien, var Herodots Historie, som kom i 1960 i to bind. Herodot, død ca. 425 f.Kr., er europeisk litteraturs eldste bevarte prosaist, beskrevet som «historiens far» av romeren Cicero. Senere fulgte, i tur og orden, alle de bevarte greske historieskriverne fra klassisk tid. Først Thukydids (d. ca. 400 f.Kr.) verk Peloponneserkrigen, som kom i 1962 i to bind. Så flere verker av den allsidige Xenofon, filosof, historieskriver og leiesoldat (d. ca. 355 f.Kr.): Hellensk historie (1966), Anabasis (Hjemkomsten) – en beretning om leiesoldaters opplevelser i Persia som er kjent for mange greskstudenter – og Erindringer om Sokrates (de siste to 1967). Mørland oversatte også Plutarks (d. 120 e.Kr.) Livsskildringer (tre bind, 1967–1968), som gjennom sin parvise sammenlikning av berømte grekere og romere er en viktig kilde til både gresk og romersk historie.

Foto. Cicero, bokomslag

Fra 1970-tallet oversatte Mørland også fra latin, og først ut var Cicero. I Om pliktene (1971) videreutviklet Cicero gresk filosofi, og verket var fram til 1800-tallet i bruk som lærebok i etikk. Om alderdommen (1971) er en tilbakevisning av påstanden om at alderdom er et onde, utformet som en samtale mellom eldre menn. I 1971 kom dessuten et utvalg av Ciceros taler, og i 1973 et utvalg av Ciceros brev. Mørlands to siste oversettelser var biografi og historie fra romersk keisertid: Svetons Romerske keisere (1974), og Tacitus’ Årbøker om tiden fra keiser Tiberius til keiser Nero (1988). Mørland hadde dermed overført, i kronologisk rekkefølge, alle de bevarte greske og romerske historieskriverne fra klassisk tid (Hellas i 5. og 4. årh. f.Kr., Roma 1. årh. f. og e.Kr.) – med unntak av romeren Sallust, som ble oversatt for serien av Trygve Width i 1963.

Mottakelse
Mørlands oversettelser er blitt feiret, men også diskutert. Flere av utgivelsene ble omtalt i aviser da de kom, men vanligvis bare med kort honnør til oversetteren. Sveton fra 1974 fikk imidlertid grundigere behandling. Morgenbladet var overstrømmende:

«Mørland har oversatt boka til mønstergyldig, levende og muntlig norsk, ja så levende og muntlig at man overhodet ikke opplever verket som noen oversettelse. Et overmåte intimt kjennskap både til latinen og til det norske språks rike og nyanserte uttrykksmåter må ligge bak» (Gottschalk 1974).

Men Dagbladet var uenig:

«Professor Mørland har, fra én side sett, nedlagt et beundringsverdig arbeid (…) Men sett fra den side som tross alt er den viktigste for norske lesere, det norske språks side? (…) Dette er dårlig norsk, og det er blodig synd at det er så dårlig. Synd på leseren, synd på forlaget, synd på oversetteren. Og synd på gamle Sveton, naturligvis. Henning Mørland har øyensynlig vært så korrekt opptatt av å overføre ord at han ikke har rukket eller maktet å ta hensyn til den norske språkdrakten» (Houm 1974).

Som eksempler siterer anmelderen blant andre disse setningene, fra biografien om keiser Augustus:

«Han dømte ikke bare med stor samvittighetsfullhet men også med mildhet, idet han f.eks. for å slippe å dømme en som var anklaget for opplagt fadermord, til å bli sydd inn i en sekk, en straff som bare de som tilstod sin brøde ble rammet av, skal ha spurt ham slik: ‘Du kan da aldri ha drept din egen far?’ (s. 97)»

«Man sørget også for at hver gang han holdt sitt inntog i Roma, ble aldri en forbryter henrettet den dagen. (s. 114)»

To senere perspektiver på Mørlands stil kan trekkes fram. I et intervju med Amund Børdahl gjort i 1988 forklarte Mørland selv sine stilvalg. Han så som sin viktigste oppgave som oversetter å gjøre tekstene leselige. Derfor så han bort fra den enkelte teksts eller forfatters stilistiske egenart, og brukte i stedet en norsk stil som han kaller «en viss almenakademisk høyprosa» (Børdahl 1996: 189). Børdahl, som understreker dyktigheten hans i gresk og latin, ser Mørland som lite ambisiøs på dette punktet. En grunn til dette er at Mørland ikke forholder seg til en tradisjonelt viktig funksjon ved oversettelser av viktige antikke tekster: å bidra til å utvikle målspråket ved å overføre forfatterens stilistiske egenart (Børdahl 1996: 200).

Mørlands oversettelse av Thukydids Peloponneserkrigen var et av flaggskipene i Thorleif Dahls kulturbibliotek, og ble ved bibliotekets 50-årsjubileum i 2007 utgitt på nytt, nå i heftet utgave. I Morgenbladet framhevet Espen Grønlie oversetteren:

«Vel er Mørlands norsk rett fra kanselliets museale avdeling, men man tror på hans oversettelse. Den er konsekvent og den gir oss mulighet til å møte et verk som er relevant på de fleste måter. Derfor er det et poeng å bevare omstendelige hypotakser og andre arkaismer, det dreier seg tross alt om historieskrivingens stilistikk (…)» (Grønlie 2007).

Ifølge Grønlie bruker altså Mørland gammeldags norsk, men han gjør det konsekvent, og slik mener han Mørland lykkes med å gjengi den greske historieskriverens stilistiske egenart.

Mørland som oversetter
Under skal jeg gå nærmere inn i Mørlands oversettelser, gjennom å gi ett eksempel fra hans oversettelse av den greske historieskriveren Herodot, og ett fra Ciceros taler. Eksemplene er valgt for å vise hvordan Mørland oversatte fra forskjellige språk og sjangre og jeg gir først en kort presentasjon av den oversatte teksten.

Herodots Historie
Herodots Historie, som på gresk forefinnes i ni antikke bøker (en antikk bok tilsvarer 30–50 boksider i dag), omhandler grekernes krig med perserne, en krig som endte i slagene ved Marathon og Salamis (490 og 480 f.Kr.). I sitt korte forord sammenlikner Mørland Herodot med moderne forfattere av historietekster. Konklusjonen er negativ: Herodot er lite kildekritisk anlagt, og dertil elsker han digresjoner om geografi, naturhistorie og etnografi. Imidlertid er han også morsom og underholdende. Mørland ser slik Herodot som en slags amatørhistoriker, og mens dette kan ha vært en allmenn oppfatning på Mørlands tid, har forskere senere pekt også på en annen hensikt hos den greske forfatteren: å skape moralsk refleksjon.  

I Herodots første bok finner man fortellingen om kong Kroisos (Krøsus), konge i Lydia, som ber den greske vismannen Solon om å bekrefte at han er et lykkelig menneske. Men Solon avslår, med den begrunnelse at et menneske først kan beskrives som lykkelig eller ikke etter døden.

Snart etter har kongen et drømmesyn, der han ser sin sønn bli drept av et spyd. I Mørlands oversettelse:

«[D]a Kroisos våknet og tenkte over drømmen, så skaffet han i sin bekymring for sin sønn denne en hustru, og dernest lot han ham aldri mer føre lydernes hær i krig slik som han før hadde gjort. Spyd, lanser og alt slikt som folk bruker i krig, lot han bringe ut av de saler hvor mennene oppholdt seg, og oppbevare i siderom forat ikke noe våpen skulle kunne falle ned på hans sønn fra veggen. Men mens sønnen traff forberedelser til bryllupet, så kom det til Sardes en mann som var rammet av ulykke og hadde flekket sine hender med blod» (s. 28–29).

I denne teksten, slik den foreligger på gammelgresk, er det klart på flere måter at det ikke er sønnen, men Kroisos selv, som er hovedperson. I siste setning er det han som sørger for å gjøre sønnen opptatt med bryllupsforberedelser. Også når en ukjent kommer til hoffet, vises det til ham: På gresk er mannen «ikke ren» på hendene, noe som viser til kongens ansvar med å gjøre ham rituelt ren. Slik formidles, i den greske teksten, Kroisos som tema. Hadde han vært mindre opptatt av seg selv, kunne han kanskje ha avverget den fare som truet sønnen. I en oversettelse er ikke slike nyanser lette å få med. Mørlands oversettelse legger vekt på spenning, ikke minst i beskrivelsen av flyktningens hender. Dermed kommer den moralske refleksjonen i bakgrunnen, men til gjengjeld vises fortellergleden som Mørland i sitt forord framhever som typisk for den greske historieskriveren.

Ciceros taler
Omkring seksti av den romerske statslederen, embedsmannen og forfatteren Ciceros (106–43 f.Kr.) taler er bevart. Av disse tar Mørlands utvalg fra 1971 med seks av de mest kjente. I sitt forord gir Mørland en grundig innføring i romersk politisk historie på Ciceros tid, etterfulgt av en mye kortere omtale av Cicero som taler. På den måten presenterer Mørland den romerske taleren mer som tilskuer til sin tids politiske historie enn som aktør. Han er også kritisk til Ciceros omgang med fakta, og ser hans bruk av retorisk utsmykning som uinteressant for norske lesere. Mørland kan dermed, litt paradoksalt, sies å advare mot teksten han selv har oversatt. En årsak til dette kan være at man på denne tiden manglet interesse for retoriske tekster av denne typen. I de senere år har interessen for Ciceros retoriske strategier blitt større, også i forskningen.

En av Ciceros mest berømte taler åpner Mørlands utvalg: forsvaret for Sextus Roscius, som Cicero holdt som 26-åring i 80 f.Kr. Den kan leses som en uredd avsløring av maktmisbruk, men også som posisjonering fra en ung og ærgjerrig Cicero. Tiltalen var uhyrlig: Roscius skulle ha drept sin egen far. Ble han dømt, var straffen å bli kastet levende i Tiberen, innsydd i en sekk. Gjennom å vise ham som offer for en intrige med forbindelser til den romerske diktatoren Sulla, lyktes det Cicero å få ham frikjent.

Cicero begynner sin tale med å forklare hvorfor det er han, som er ung og uerfaren, som står fram som Roscius’ forsvarer, mens mange framstående og erfarne romere holder seg blant publikum. I Mørlands oversettelse:

«En uttalelse av de andre kan ikke gå upåaktet hen – dertil er de for fornemme og ansette menn, og man vil ikke tilgi dem et uoverlagt ord – dertil er de for modne og innsiktsfulle. Men om jeg uttaler meg vel frimodig, så vil mine ord enten bli mindre kjent fordi jeg ennå ikke har blandet meg i politikken, eller man vil være overbærende med meg fordi jeg er så ung» (s. 28).

Ciceros latinske tekst inneholder flere retoriske virkemiddel. Ett er bruk av ord av samme type på samme sted i setninger som følger etter hverandre. Teknisk term for dette virkemidlet er parallellisme, og ordene er to pronomen, på latin ceterorum og ego, på norsk ‘andre’ og ‘jeg’, som i den latinske teksten står tidlig i hver sin setning. Et annet virkemiddel som er brukt er asyndeton, som går ut på å sløyfe et forbindende ord der meningen forutsetter det. I den latinske teksten er et ‘men’ sløyfet. Disse virkemidlene er vanlige hos Cicero og i teksten over er virkningen å framheve kontrast: ‘Det andre uttaler …’; ‘det jeg uttaler …’.

I Mørlands oversettelse gjengis ikke disse virkemidlene: Pronomenene kommer ikke begge ganger i begynnelsen av setningen, og et ‘men’ legges også til. Dermed formidles heller ikke talens bruk av kunstferdig oppbygning, samtidig som inntrykket av at taleren er engasjert, svekkes. Kanskje var Mørland, i tråd med sin interesse for politisk historie, mer opptatt av hvordan Cicero analyserer sin situasjon, enn hvordan han angriper den retorisk? Han formidler likevel andre retoriske trekk ved teksten, som dens ironi og vidd. Cicero-oversettelsen er dermed et godt eksempel på hvordan Mørland som oversetter er preget av sin tid, men likevel evner å gjøre teksten levende og anvendelig selv for senere lesere.

Tor Ivar Østmoe

Referanser

Amundsen, Leiv (1963, 26. mars). «Professor dr.philos. Henning Mørland 60 år». Aftenposten.

Børdahl, Amund (1996). «Å oversette klassisk kunstprosa til norsk». I Sissel Høisæter mfl. (red.), Retorikkens veikryss: retorisk årbok 1996. Senter for europeiske kulturstudier, s. 182–201.  

Gottschalk, Per (1974, 19. november). «Caesarene». Morgenbladet.

Grønlie, Espen (2007, 20. april). «Det er krig!». Morgenbladet.

Houm, Philip (1974, 15. november). «Særdeles i latin, måtelig i norsk». Dagbladet.

Kraggerud, Egil (1989). «Oversetteren Mørland in memoriam». Klassisk forum 1989 (2), s. 8–10.

Kraggerud, Egil (2004). «Vår klassiske oversettelsestradisjon: 150 års frigjørelse fra Danmark». Klassisk forum 2004 (1), s. 87–92.

Skrede, Ragnvald (1951, 28. september). «Platon i utvalg». VG.

Skrede, Ragnvald (1960, 4. juli). «Historiens far til Norge». Dagbladet.

VG (1969, 13. januar). «Klassisk portrettgalleri». Usignert.

Vandvik, Eirik (1947, 8. januar). «Politisk-pedagogisk teori». VG.

Samtaler og korrespondanse med Bente Lassen, Bjørg Tosterud og Egil Kraggerud.

Noter

[1] Anekdoten har jeg fått fortalt av Bente Lassen, som var Mørlands student.

Bibliografi