Peter Østbye, 1855–1943

Østbye, Peter Foto ukjent. Hentet fra Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, S. Blom (red.), A. M. Hanches Forlag, 1934. Wikimedia Commons

Foto ukjent. Hentet fra Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, S. Blom (red.), A. M. Hanches Forlag, 1934. Wikimedia Commons

Greskfilologen og skolemannen Peter Østbye viet seg i godt moden alder til oversettergjerningen. Fra 1920 og utover utkom i rask rekkefølge det som er blitt de «klassiske» norske riksmålsoversettelsene av Homer og gresk tragedie. I 1927 ble Østbye utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «fortjenstfull embedsførsel» og for «litterær virksomhet», det vil si: for oversettelsene sine.

Liv og virke
Peter Nilsen Østbye ble født i Nittedal 20. februar 1855 og døde i Oslo 2. februar 1943.[1] Han gikk på latinskolen i Skien, tok examen artium i 1873 med karakteren laudabilis prae ceteris og anneneksamen året etter med samme glimrende karakter. Han kunne ikke ha hatt et mer solid faglig grunnlag for oversettervirksomheten sin.

Etter et par år som huslærer og et mellomspill ved den tekniske høyskolen i Dresden, begynte Østbye å studere filologi i Kristiania. Han tok latin og gresk i 1880 og historie og geografi året etter, med beste karakter. I 1883 fikk han stipend for å være et år ved et tysk universitet. Han valgte Berlin, høyborgen for moderne antikkforskning. Alt pekte mot en forskerkarriere etter at Østbye i 1887 hadde fått Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om den greske historikeren Thukydid (ca. 460–395 f.Kr.) og samme år ble universitetsstipendiat i klassisk filologi. I 1888 ble prisavhandlingen utgitt av Videnskabsselskabet (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), der Østbye ble innvalgt i 1892. Han publiserte ytterligere to forskningsarbeider i stipendiattiden fram til 1894. Men da forlot han universitetet til fordel for skolen.

Som stipendiat måtte Østbye også undervise studenter. Hans stort sett fullt utarbeidede forelesningsmanuskripter foreligger på Nasjonalbiblioteket, deriblant om verk av de greske dikterne Euripides og Sofokles, henholdsvis tragedien Bakkantinnene (1888) og Oidipus i Kolonos (1890/91), samt om de hellenistiske dikterne Theokrit og Herondas (1893).[2] Et interessant trekk i vår sammenheng er at Østbye i forelesningene veksler mellom å gi bakgrunnsstoff, forklaringer og fortolkninger og å gjengi til dels lange tekststykker i oversettelse. Han er allerede på vei til å bli oversetter.

I denne perioden debuterte Østbye også som oversetter for et større publikum: Oidipus i Kolonos, «metrisk oversat af P. Østbye», gikk i trykken i 1891 – nokså stiv i forhold til den nyoversettelsen han skulle utgi nesten tretti år senere. Det ser ut til å ha vært en bevegelse for å få ut en norsk Sofokles på denne tiden: Alf Torp, den senere sanskritprofessoren, hadde oversatt Antigone på vers i 1886, og skolemannen Fredrik Gjertsen oversatte i årene 1893–1897 de fem bevarte dramaene som gjenstod.

Både som student og stipendiat hadde Østbye undervist på forskjellige latinskoler. Han tok spranget fullt ut da han i 1894 ble bestyrer ved Fredrikstad kommunale høiere almenskole. Fra 1910 til han gikk av for aldersgrensen i 1926 var han så rektor ved Drammen latinskole. Østbye underviste mest i norsk, historie og tysk. Det siste var i stedet for gresk, som var falt vekk som skolefag. Latinen bestod, men Østbye betakket seg «efterat faget var redusert til det rent kursmessige».[3] Det fins mange vakre vitnesbyrd om Østbye som lærer.[4]

I Fredrikstad var Østbye formann i skolestyret i ti år og medlem av kommunestyret (for Konservativ gruppe) fra 1908. Han var også formann i Fredrikstad og Omegns Arbeiderakademi og satt i styret for byens bibliotek. I Drammen var han formann i skolestyret i 12 år. Han var medlem av det statlige Undervisningsrådet i 15 år og ble gjentatte ganger brukt i offentlige kommisjoner. Østbye skrev i tyske tidsskrifter og oppslagsverk om skoleforhold i Norge.

Utgivelsene
Østbyes klassiske oversettelser utkom da han var mellom 65 og 73 år gammel. Han tok fatt på Homer i 1915 og var ferdig med både Iliaden og Odysseen etter en tre års tid.[5] Iliaden utkom på Aschehoug i 1920, mens Odysseen måtte vente til 1922.[6] Den ble utgitt av Gyldendal, som deretter også stod for Østbyes tragedieoversettelser. De to episke diktene er på til sammen bortimot 28 000 heksametervers (linjer) og fyller nærmere 800 sider.

I 1922 utkom det også et 60 siders hefte med Utvalgte idyller av Theokrit på Helge Erichsens forlag, som det første av «Klassisk forenings småskrifter».[7] Elleve av Theokrits rundt tretti bevarte «idyller» – hyrdescener og andre situasjonsbilder – er med.[8] Dette er også heksameterdiktning.

To år senere fulgte Sofokles’ Tragedier (1924) med alle de syv bevarte tragediene: Kong Oidipus, Oidipus i Kolonos, Antigone, Elektra, Kvinderne i Trakis, Aias og Filoktetes.

Etter ytterligere to år kom Aiskhylos’ hovedverk, trilogien Orestien (1926) med de tre dramaene Agamemnon, Sonofferet og Evmenidene. De resterende fire bevarte tragediene av Aiskhylos, tok Østbye aldri for seg.

Det gikk så igjen to år før Euripides’ Tragedier forelå (1928). Et utvalg på fem av 17 bevarte stykker var med: Medea, Ifigeneia i Avlis, Ifigeneia i tavrernes land, Hippolytos og Bakkantinderne.

Gamle Østbye holdt seg i hovedsak til 1907-rettskrivningen og førsteutgavene gir derfor et gammelmodig inntrykk i dag. Med unntak for Theokrit, som aldri er blitt gjenutgitt, er imidlertid alle oversettelsene etter hvert blitt ortografisk modernisert.[9]

Mottakelsen
Østbyes oversettelser fikk mange positive, til dels panegyriske anmeldelser. Leiv Amundsen lister opp 27 pluss noen omtaler fra Danmark og Sverige, og framhever selv at til tross for at Østbye utførte sin «imponerende bedrift» som oversetter «da han nærmet sig støvets år og i sitt otium», så er det «ikke fnugg av gammelmannspreg over hans stil og sprog, ja, han vokser i sproglig og kunstnerisk evne fra det ene verk til det neste». Han peker særlig på «veksten i norskhet».[10] Østbyes oversettelse «ligger alltid nær opp til den greske grunntekst og bevarer noe av det greske uttrykks farve og klangpreg, og samtidig faller den stilrene norske sprogdrakt, uten arkaisering, naturlig og musikalsk inn i versenes rytme».[11]

Nils Kjærs karakteristikk av Østbyes Homer i Tidens Tegn i januar 1923 er ofte blitt sitert og også brukt i forlagets markedsføring: «Hans herlige oversættelser av Odysseen og Iliaden vil gjøre godt igjen de mange synder andre filologer har paa samvittigheten. Oversættelser som disse er bedrifter som faar os til at glemme, at vort sprog av saamange ukyndige og smagløse behandlere frækt mishandles og ringeagtes. Iliaden og Odysseen visner aldrig på verdenspoesiens evigunge træ, og i Østbyes tolkning er vort sprog beriget med evige kraftkilder. Helt ut norsk i sin karakter og i et og alt rettende sig efter vor naturlige uttale er Homeros endelig blit ogsaa vor egen dyrebare og uforgjængelige eiendom.»[12]

Anmeldere fremhever Østbyes «medfødte kunstneriske sans». Han er «den utvalgte, benaadede oversætter», som gir verkene en «moderne» og «smuk» norsk språkdrakt på «et mønstergyldig norsk riksmål». Hans «naturlige poetiske gjengivelse» er preget av «rytme og harmoni». Ingen kan måle seg med Østbye «korkje i klassisk einfelde eller i poetisk skildreevne».[13]

Tekstgrunnlag
Homers episke dikt ble til rundt 700–650 f.Kr., tragediene på 400-tallet f.Kr. Tekstene har vært gjennom en lang og komplisert overleveringshistorie. De eldste bevarte avskriftene er fra 1200-tallet og framover. Antikk litteratur utkommer derfor i såkalt kritiske utgaver, der utgiveren presenterer teksten i den formen han eller hun anser for å ligge så nær utgangspunktet for overleveringen som mulig. I teksten markeres det om noe ser ut til å ha falt ut eller sneket seg inn, kanskje er et sted likefram desperatus – håpløst. Nederst på boksiden plasseres et mer eller mindre fyldig «kritisk apparat» der detaljer diskuteres på latin i stikkords form, og varianter og endringsforslag presenteres.

De to illustrasjonene gir et inntrykk av hvordan en side kan ta seg ut når det er lite som er problematisk (Odysseen) og når overleveringen byr på store utfordringer (Aiskhylos):

Bilde:Odysseen 24. sang, vers 289–317, i den mye brukte Oxford-utgaven ved Th. W. Allen, først utgitt i 1908.

Odysseen 24. sang, vers 289–317, i den mye brukte Oxford-utgaven ved Th. W. Allen, først utgitt i 1908.

Bilde: Aiskhylos’ Sonofferet, vers 398–416 i D. Pages utgave, Oxford 1972.

Aiskhylos’ Sonofferet, vers 398–416 i D. Pages utgave, Oxford 1972.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og når en filolog prøver å få med all informasjon (Iliaden):

Bilde: Slutten av 7. og begynnelsen av 8. bok i M. L. Wests utgave av Iliaden, Berlin 1998. Det kritiske apparatet nederst er svært omfattende.

Slutten av 7. og begynnelsen av 8. bok i M. L. Wests utgave av Iliaden, Berlin 1998. Det kritiske apparatet nederst er svært omfattende.

Det er i dag vanlig at en oversetter angir hvilken tekstutgave som benyttes, og sier ifra hvis det er steder der han eller hun velger å avvike fra den. Østbye sier ingenting om hvilke utgaver han følger, og synliggjør sjelden vanskeligheter og valg. Av og til kommer det likevel et vink om at oversettelsen befinner seg på gyngende grunn. Østbye forklarer for eksempel at åpningsreplikken i Sonofferet opprinnelig har vært adskillig lengre, men at første blad i det eldste manuskriptet som alle de andre stammer fra, har falt ut. Som utgivere og oversettere flest, snekrer Østbye derfor sammen de ti første verslinjene på grunnlag av antikke sitater. Det hender også at Østbye henviser til hvilken autoritet han følger: «Korsangens tekst er mot slutten forvansket og på et par steder meget dunkel. Oversettelsen slutter seg til Wilamowitz’ tvilsomme tolkning.» [14] I Bakkantinnene avslutter Østbye oversettelsen etter vers 1329, der det hersker alminnelig enighet blant forskere om at noe har falt bort. Deretter sammenfatter han med egne ord hva vi ut fra sitater hos senere forfattere kan anta har stått i sluttpartiet.

Vers-teknikk
Østbye oversatte bare versdiktning, som han stort sett gjengav i samme versemål som den greske originalen. Mens Østbye ikler verket en ny språkdrakt, lar han det altså beholde et vesentlig aspekt av formen. Det byr på flere utfordringer.

Homer og Theokrit diktet i heksameter: Hver verslinje består, grovt sagt, av seks «føtter» eller takter i form av enten en daktyl (en lang stavelse fulgt av to korte: – --) eller en spondé (to lange: – –). Innenfor dette mønsteret flyter Østbyes norske heksametervers lett og tilsynelatende fritt. Men Østbye tar hensyn til hvordan det greske verset faller i avdelinger på tvers av de regelmessige taktene ved hjelp av tydelige ordskiller – såkalte cesurer – på bestemte steder i verset. Særlig vanlig var det på gresk med cesur etter den lange eller den første korte stavelsen i tredje fot, og dette gjenspeiles et godt stykke på vei i Østbyes norske vers. Noen typiske vers er (med hovedcesuren markert):

Syng, gudinne, om vreden / som tok Peleïden Akillevs (Il. 1.1)
Zevs har lenket meg fast / til en tung og knugende skjebne (Il. 9.18)
mangen en by fikk han se / og merket seg folkenes lynne (Od. 1.3)

Da Iliaden utkom første gang i 1920, hadde den et kort forord om oversettelsen (forordet er aldri blitt trykket opp igjen i senere utgaver). Østbye behandlet der ikke spørsmålet om cesurer.[15] Men han var opptatt av et annet problematisk aspekt ved verset. Mens det greske verset består av stavelser av vekslende lengde, er det norske verset basert på vekslingen i trykk mellom tunge (betonte) og lette (ubetonte) stavelser. Mange norske tostavelsesord er «trokeiske», det vil si at de består av en trykksterk førstestavelse og en trykklett annenstavelse: huset, mannen, tillit, nøkkel, søster osv. Østbye argumenterer mot den utbredte bruken av slike trokeiske ord som (falske) spondeer – det virker «støtende» på ham, verset taper «i rytmisk velklang». Han foretrekker tostavelsesord med jevnt trykk eller trykk på siste stavelse, det vil i praksis mest si sammensatte ord. Dessuten gir sammenstillingen av to enstavelsesord solide spondeer (som i sitatene nedenfor: dag da, to som, liv og osv.). Østbye kan på norsk ikke unngå trokeiske ord, men bruker dem som et element i versefoten daktyl (som i sitatene nedenfor: striden brøt, segnet i døden til, sønner de osv.). Som følge av Østbyes strenge prinsipper, har heksameterversene hans et uvanlig sterkt daktylisk preg: Det galopperer lett, men ­­– takket være cesurene – det klaprer ikke.[16]

Det ligger altså mye omtanke bak for eksempel følgende linjer fra første sang av Iliaden:

straks fra den dag da striden brøt ut og tvedrakten skilte (6)
segnet i døden til straff, ti Atrevs’ sønn hadde hånet (10)
bar han på gullsmykket stav og han bønnfalt alle akaier,
mest dog Atrevs’ sønner, de to som rådet for hæren (15f)

Og fra første sang av Odysseen:

mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynne (3)
selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap,
således ektet Aigistos fornyss mot skjebnen Atreidens
vidde hustru og drepte ham selv (35f)

Heksameteret gjorde sitt inntog på germansk område på 1700-tallet, Men på norsk grunn fikk vi aldri noen stor heksameterdiktning. Hos oss er heksameteret i all hovedsak brukt i oversettelser – fremfor alt nettopp av Homer. Om Østbyes heksametriske Homer er det sagt at «ingen tekster kan måle seg med hans hverken i omfang eller alminnelig utbredelse».[17]

Tragediene består av talevers og sangvers. Hvis en ser bort fra den nevnte forskjellen mellom grekernes kvantiterende vers og vårt dynamiske, som Østbye kommer tilbake til i en «Fortale» til Sofokles-bindet, er det uproblematisk å gjengi tragediens talevers. Med unntak av enkelte mer bevegede partier, er talepartiene (dialogen) i greske tragedier skrevet i jambisk trimeter, som grovt sagt består av en serie på 3 x 2 enheter: på gresk kort+lang kort+lang, på norsk lett+tung lett+tung. Skjemaet er: - –   - – |  - –  - – |  - –   -  –. I diktningen hadde dette versemålet, som Østbye påpeker, fått hjemstavnsrett på norsk særlig gjennom Johann Hermann Wessels Kiærlighed uden Strømper (1772). Verset er talenært både på gresk og norsk, det vi sier faller ofte inn i et jambisk mønster. Også anapester (-- –) og andre versemål blir godt ivaretatt av Østbye.

Vanskeligere er det med de lyriske versemålene i korsangene. Østbye mener at «ethvert forsøk på å gjengi de lyriske sanger i originalens versemål på forhånd er dømt til å mislykkes. Det er ingen annen utvei enn å overføre dem til rytmer som faller naturlige for vårt øre». Han har vurdert å bruke rim, «men bortsett fra at dette kunstmiddel var ukjent for de gamle, og at tidspreget altså blir fordunklet, blir man ved dette så lenkebundet at man må fjerne seg altfor meget fra teksten». Østbye vil forsøke «å gjennomføre den rytme som i originalen gjør seg mest gjeldende og virker som et slags musikalsk ledemotiv».

Gjengivelsen av korsangenes strofer byr på den ekstra utfordringen at de oftest er parvis identiske hva metrikken angår. For oversetteren er det derfor ikke nok å legge én strofe bak seg på brukbart vis: Neste strofe skal følge nøyaktig samme mønster. Østbye mestrer denne utfordringen.

Oversettelse
Oversetteroppgaven Østbye påtok seg var formidabel: Han måtte yte rettferdighet til et merkelig arkaisk språklig univers i eposet, og til et ytterst stilisert språk i tragediene.

Homers språk er et kunstig konglomerat med innslag fra flere dialekter og språklige utviklingstrinn, og hadde utkrystallisert seg gjennom en langvarig muntlig tradisjon. Det fins ord og ordsammensetninger i den episke språkskatten som ikke engang dikterne selv visste helt hva betydde, og mye lød kunstig og fremmedartet allerede for Homers opprinnelige publikum. I Østbyes tekst er det mange ord og uttrykk som ikke tilhører dagligtalen (viv, mø, fjed, visselig, forvisst, tykkes), han bruker foranstilt predikat: «Talte han da …», «Ynket da straks …» og partisipper: «Sukkende talte han så …» osv. Slike trekk bidrar til å gi teksten episk dåm.

I det nevnte forordet til Iliaden fra 1920 sier Østbye noe om hvilke aspirasjoner han har som oversetter. Målet er ikke å gi en oversettelse som i ordvalg og uttrykksmåte slutter seg nærmest mulig til originalen. «I mangfoldige tilfeller lar dette seg overhodet ikke gjøre i en metrisk oversettelse. I andre tilfeller, hvor det formelt sett kunne være mulig, ville en slavisk oversettelse ikke kunne gjengi det som ved et dikterverk er det vesentlige. Den poetiske duft ville gå tapt.» Mye som er virkningsfullt på gresk, ville, dersom det ble ordrett oversatt, bare virke platt. Østbye mener også at han må bannlyse en mengde tyske låneord med ubetont forstavelse. De ville riktignok «i høy grad kunne lette den metriske utforming av stoffet, men ville i gjengivelsen av et dikt som rekker tre årtusener opp i fortiden, umiddelbart røpe seg som uekte og bringe inn de falske toner». Østbyes mål er å skape en oversettelse som kan «treffe den poetiske tone og på samme tid være lettlest». Det siste prøver han å oppnå ved «i størst mulig utstrekning å unngå å endre den naturlige ordstilling».[18]

To trekk er verdt å merke seg ved Østbyes Homer-oversettelser. Det første er den kreativiteten han oppviser når han skal finne fraser som gjengir såkalte «formler» og ornamentale adjektiv i den episke teksten. «Skysamleren Zevs», «den hjelmbuskvaiende Hektor», «den fotrappe Akhillevs», «det muromkranste Troja», «den kløktige Penelopeia» kan tjene som eksempler.[19] Det andre er det ganske store innslag av fyllord Østbye trenger for å få heksameterversene til å gå opp. «Straks tok Helena ordet …» (Iliaden 3.171) – men det står ikke noe «straks» hos Homer. Uansett hva en måtte ønske å innvende: Det skal godt gjøres å oversette Homer til et så både stilisert og lettflytende norsk som Østbye gjorde.

*

Tragedieoversettelsene med sine knappere talevers leser seg også lett, og det noe stive arkaiske språket kler stykkene. Men Østbyes presisjonsnivå er ikke alltid like høyt. Det kan være problematisk særlig hvis en vil bruke tekstene til å belyse institusjonelle og idé- og religionshistoriske forhold.

Aiskhylos byr på spesielle utfordringer, som Østbye sier i innledningen til Orestien:

«Selv hvor hans tanker synes å være gjengitt i den opprinnelige form, må man ofte gjette seg til, fortolke og utfylle dem. Og over det hele hviler en mystisk glans som det er umulig å gjengi. Når dertil kommer at håndskriftenes tekst på mange steder, især i korsangene, er håpløst forvansket, vil det forståes at Aiskhylos stiller en oversetter overfor vanskeligheter som strengt tatt er uløselige.»

Det er lett å peke på gode løsninger og lykkelige valg hos Østbye, både hos Aiskhylos og de andre tragikerne. Men det fins også eksempler på det motsatte. Kraggerud konkluderer en drøfting av vers 1019–1033 i Agamemnon slik: «Selv ikke på Østbyes kompetente nivå kan vi føle oss trygge på hans fortolkning; de poetiske og idémessige tilvekstene til det som ofte er en renhugget enkelhet hos en Homer eller en Aischylos, er en svakhet hos Østbye».[20] Spesielt er Østbyes terminologi på det religiøse, psykologiske og etiske området tidvis lite treffende. Den som går Østbye etter i sømmene, vil se at han omgås noe uforsiktig for eksempel med ord som «skjebne» og «sjel» – det greske verdens- og menneskebilde var konstruert på en annen måte enn vårt. Også bruken av «synd» og «synder» med deres kristne konnotasjoner trekker oversettelsen bort fra den originale konteksten.

Støtteapparat
Gjennom innledninger og anmerkninger tilrettelegger Østbye for tilegnelsen av de verkene han oversetter. Det vil si, Iliaden har kun et kort forord om oversettelsen og Odysseen har ingenting: Østbye mente kanskje at leserne kjente sin Homer og kunne nyte ham uformidlet.[21] Theokrit-utvalget derimot innledes med tolv innholdsrike sider om «hellenismen og dens litteratur» (dette skal studenter og andre lære noe av!) og avsluttes med syv tett-trykte sider med opplysende anmerkninger.

Bindet med Sofokles’ syv tragedier åpner med Østbyes nevnte fortale og en tolv siders innledning om gresk drama og Sofokles’ liv og verk. Leseren blir rustet til å møte en form for dramatikk som er mer fremmedartet enn teksten på de norske boksidene i første omgang kunne tyde på. Bindene med Aiskhylos og Euripides har liknende innledninger.

Det er karakteristisk for Østby at han ikke gir nøyaktige henvisninger til de verkene han omtaler eller siterer fra, ofte ikke engang navnet på verket. Formuleringer av typen «Euripides sier i en tragedie ...» kan være frustrerende for lesere som ønsker presis informasjon. Østbye ville ikke gi innledningene et for «filologisk» preg. For øvrig er de naturligvis preget av sin tid. I nyutgaver (unntatt Sofokles 1959) har en ikke tatt med noe fra Østbyes egne innledninger.[22]

I tragedieoversettelsene kommer Østbye iblant leseren til unnsetning med en forklarende fotnote. Mange av dem gir geografiske og mytologiske opplysninger. En sjelden gang forklares en poetisk metafor eller blomstrende omskrivning, som når koret synger at Aulis er «skjermet av Euboias vinge» (Ifigeneia i Aulis 120): «Med dikterisk fantasi kan den langstrakte øy Euboia sammenlignes med en fugl med utspente vinger.» Noen få steder gir fotnoten et vink om hvorfor en bestemt oversettelse er valgt (Antigone 1037f). Østbye gir også rene saksopplysninger (Hippolytos 865 og Ifigeneia i Aulis 35–39 om bruk av vokstavler; Agamemnon 312f om antikke fakkelløp). Noen av Østbyes fotnoter forklarer hvordan en bemerkning bør forstås, for eksempel ironisk (Agamemnon 347f; 548; Oidipus i Kolonos 508f).

Det hender Østbye setter forklarende avsnitt i petit inn i teksten, særlig for å forklare gangen i korsanger (Sonofferet 585–651, Antigone 944–987). Også drøfting av særlig problematiske steder kan løftes opp i teksten, som før vers 1283 i Hippolytos, der Artemis gjør sin entré: Østbye gir nyttig informasjon og henviser implisitt til uenighet blant fortolkerne. Noen steder skisserer Østbye scenografien (for eksempel ved begynnelsen av Kong Oidipus), geleider leseren gjennom replikkvekslinger («til Kreon», «innenfra») og anskueliggjør handlingen («kommer ut», «inn fra venstre med væpnet følge»). Tidvis blir det nærmest ibsensk: «Menelaos og Agamemnons gamle tjener kommer inn. Menelaos har tatt og lest brevet. Tjeneren søker å få det tilbake» (Ifigeneia i Aulis, etter korsangen 164–302).

Dagens oversettelser av antikke verk har ofte både grundigere innledninger og gjør mer bruk av fotnoter, forklaringer og kommentarer. Østbye kunne regne med lesere som satt inne med mer relevant kunnskap enn potensielle lesere i dag. Innforståtte henvisninger til «professor Torp» (i forordet til Iliaden) og «Wilamowitz» (i fortalen til Sofokles) gir et vink om hvilket publikum Østbye henvendte seg til. Dessuten var det først og fremst poesien i tekstene som skulle formidles, ikke problemene. Nå har Homer og greske tragedier rykket på større avstand fra oss. I 1926 skrev Kristian Elster d.y. i sin Aiskhylos-anmeldelse i Nationen at «en hvilkensomhelst nogenlunde literært interessert læser, som aldrig i sit liv har anet en græsk bokstav, og som ikke vet mer om Aiskylos end det staar i et konversationsleksikon» likevel vil ha glede av Østbyes oversettelse. De med bare leksikonkunnskap var altså det laveste lesernivået han kunne tenke seg. I dag er det ikke mange som har slik leksikonkunnskap en gang. Og enda færre har mer.

En ofte påpekt ulempe ved Østbyes tragedieoversettelser er at de ikke noterer verstall i margen. Det er jo verstallene en henviser til når tekstene omtales og diskuteres (slik jeg har gjort det i avsnittene ovenfor). Når verstallene mangler, er det ikke fordi oversettelsen er så fri at de greske verstallene ikke passer. For med et visst unntak for korsangene, er det et bemerkelsesverdig godt samsvar mellom versene i original og oversettelse – ikke bare stemmer antallet overens, men langt på vei også innholdet. Grunnen er igjen at Østbyes oversettelser vil være poesi og skjønnlitteratur – dannelsesstoff – med minst mulig teknisk apparat.

Etterliv i Danmark og Norge
«Danskene spådde at [Østbyes] Homer til tross for sin norskhet vilde komme til å avløse Wilsters, som Gertz hadde ødelagt ved sine forbedringer», skriver Amundsen.[23] Oversettelsene fikk iallfall på sikt et visst etterliv i Danmark. Odysseen utkom i 1962 i «fordanskning ved Mogens Boisen», året etter fulgte Iliaden. Dette var upretensiøse utgivelser med en mer lettvint fordanskning. Noe annet var det med Aiskhylos’ Orestien – i «P. Østbye’s oversættelse ved Per Krarup og Karl Nielsen» – som utkom første gang i 1951 og ble trykt i til sammen fire opplag. Mens den norske utgaven bærer preg av å være et tilskudd til fornorskning av verdenslitteraturen, har den danske, som er utgitt av Klassikerforeningen, et tydelig pedagogisk formål. Den er «tænkt som hjælpemiddel for oldtidskundskabsundervisningen i gymnasiet», samtidig som den er «særdeles anvendelig som almindelig indførelse i hvad en græsk tragedie har været».[24]

Som det fremgår av bibliografien, er Østbyes oversettelser kommet i stadig nye utgaver i Norge. På riksmåls/bokmålssiden har han vært den toneangivende formidleren av klassisk gresk litteratur i snart hundre år. To av de fire Aiskhylos-tragediene Østbye ikke oversatte er utkommet – Perserne ved Egil Kraggerud (1975) og Promethevs i lenker ved Øivind Andersen (1985) – og en av Euripides-tragediene, Alkestis ved Kraggerud (1987).[25] Kjell Arild Pollestad har stått for prosaoversettelser av Sangen om Odyssevs (Odysseen) (2013) og Iliaden (2018). Det er få språkområder som er blitt så dominert av én manns oversettelser som Norge er blitt av Østbyes. Klassiske tekster bør stadig oversettes på nytt. Også Østbye trenger om ikke avløsning, så konkurranse.

Øivind Andersen

Referanser

Amundsen, Leiv (1944). «Minnetale over rektor Petter Nilsen Østbye». Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 1943. Oslo: I kommisjon hos Jacob Dybwad, s. 49–58.

Amundsen, Leiv (1983). «Østbye, Peter Nilsen». Norsk biografisk leksikon, 1. utgave, bd. 19. Oslo: Aschehoug, s. 432–435.

Garborg, Arne (overs.) (1918). Odyssevskvædet. Kristiania: Aschehoug. 2. reviderte opplag 1919. Ny utgave på Vidarforlaget, Oslo 2017.

Kraggerud, Egil (1991). «Antikke heksametre i moderne drakt». I Per Qvale mfl. (red.) Det umuliges kunst. Oslo: Aschehoug.

Kraggerud, Egil (1997). Euripides: Seks tragedier. Ny utgave, kommentarer og etterord ved Egil Kraggerud. Oslo: Gyldendal.

Kraggerud, Egil (2012). «Å ‘oversette’ Orestien i dag». Klassisk Forum 2012 (1), s. 21–26.

Langeland, A. St. (1952). «Peter Østbye». Skolen og vi. Festskrift for Norsk Lektorlag ved 60-årsjubileet 1952. Oslo: Norsk Lektorlag, s. 19–22.

Noreng, Harald (1949). Nils Kjær: fra radikal til reaksjonær. Oslo: Gyldendal.

Roti, Kjetil (2005). «Peter Østbye». Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, bd. 9. Oslo: Kunnskapsforlaget, s. 113f.

Studenterne fra 1873. I (1898) Kristiania: S. & Jul Sørensens Bogtrykkeri s. 284f, med to ungdomsbilder av Østbye; II (1913) Kristiania: Morten Johansens Boktrykkeri, s. 88; III (1923) Kristiania: Fabritius & Sønners Bogtrykkeri, s. 85f.

Vandvik, Eirik (overs.) (1951). Homer: Iliaden. Oslo: Samlaget. Utgitt på nytt i 1965 og 2009.

Vestrheim, Gjert (2010). «Skandinavisk heksameterdiktning». Klassisk Forum 2010 (1), s. 61–84.

Vestrheim, Gjert (2011). «Skandinaviske Homer-gjendiktninger». Klassisk Forum 2011 (1), s. 41–85.

Wilster, Christian (overs.) (1836). Homers Iliade. Gjenopptrykt i flere reviderte utgaver, originalen utgitt på nytt på Museum Tusculanums forlag, København 1979.

Wilster, Christian (overs.) (1837). Homers Odyssee. Gjenopptrykt i flere reviderte utgaver, originalen utgitt på nytt på Museum Tusculanums forlag, København 1979.

Østbye, Peter (1935). «Det går tilbake med antikkens sprog.» Fødselsdagsintervju med grekeren rektor P. Østbye. Aftenposten 20.02.1935 (morgen) (med portrettegning av Øyvind Sørensen).

Noter [1] Amundsen (1944, med utførlig bibliografi), og Amundsen (1983) er gode presentasjoner. Leiv Amundsen (1898–1987) gikk på Drammen latinskole i Østbyes rektortid og ble selv klassisk filolog. Noen knappe opplysninger om seg selv gir Østbye i Studenterne fra 1873. [2] Mss. in quarto 1587–94. [3] Amundsen 1944, s. 53. [4] Se særlig Langeland (1952). [5] Se Østbye (1935). I 1919 utkom 20. sang av Iliaden og 6. sang av Odysseen som smakebiter i to hefter av tidsskriftet Atlantis (hefte 6, s. 298­–309 og hefte 8, s. 375–8).  Atlantis ble grunnlagt av litteraturhistorikeren, litteraten og samfunnsdebattanten professor Christen Collin (1857–1926) i 1918 (og gikk inn i 1925). Det var et hjertelig forhold mellom Østbye og Collin, som skrev begeistrede omtaler av Østbyes Homer i Tidens tegn 31.12.1920 og 20.12.1922, og av Sofokles i Drammens blad 29.12.1924. [6] Ifølge Amundsen (1944, s. 54) var grunnen «vanskeligheter med å finne forlegger». Jeg har ikke undersøkt Aschehougs arkiv. [7] Også av idyllene var det utsendt en prøve på forhånd: «Teokrits femtende idyl. Fruerne paa Adonisfesten. Oversat av P. Østbye», Samtiden 31 (1920), s. 285–93. Oversettelsen har en kort innledning og ni forklarende fotnoter. [8] De idyllene som er med er, med tradisjonell nummerering og Østbyes norske titler: 1 Dafnissangen, 2 Elskovsdrikken, 3 Gjetehyrden og Amaryllis, 4 Gjæterne, 5 Stevkamp mellem Komatas og Lakon, 6 Dafnis og Damoitas, 7 Høstfesten, 10 Høstkarlene, 11 Kyklopen, 14 Kyniskas forelskelse, 15 Fruerne paa Adonisfesten. Dessuten tok Østbye med et den gang nyfunnet dikt av Herondas på «haltejamber»: Hos skolemesteren. [9] Først kom Odysseen. Annenutgaven fra 1945 fulgte stort sett 1917-rettskrivningen, i tredje utgave fra 1958, som er den som siden er blitt trykket opp, fikk 1938-rettskrivningen i hovedsak gjennomslag. Iliaden ble språklig modernisert ved nyutgivelsen i 1984.  Sofokles-tragediene ble oppdatert i 1959; i nyutgaven av Kong Oidipus i Verdensbiblioteket (2012) ble det gjort noen ytterligere ortografiske endringer. Aiskhylos og Euripides ble oppdatert etter hvert som de kom i nyutgaver. Bakkantinnene og Ifigeneia i Avlis ble modernisert først da de ble tatt opp i Euripides: Seks tragedier (Kraggerud 1997). Bare Kraggerud har bearbeidet Østbyes tekst noe ut over det rent ortografiske, og redegjør for endringene sine i forordet. [10] Amundsen 1944, s. 57f. [11] Amundsen 1983, s. 435. [12] Tidens Tegn 13.01.1923. Nils Kjær (1870–1924) hadde vært Østbyes elev på latinskolen på Hauges Minde på Grünerløkka og portretterer Østbye positivt i skolefortellingen Smittekilden (1900). I artikkelen i Tidens Tegn var Østbyes Homer nærmest et påskudd for grov polemikk mot stortingsmenn som hadde avskaffet de døde språkene – gresk og latin – i skolen. [13] Se Fremtiden 17.02.1925, Tidens Tegn 11.11.1924, Aftenposten 06.11.1926, Den høiere skole, Nr. 19, 1926, s. 562–64, Nationen 17.12.1926, Den 17de mai 24.12.1928. [14] Til Sonofferet, vers 152ff. Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (1848–1931), professor i Berlin fra 1897, var sin epokes dominerende greskfilolog og største autoritet på de gamle grekere. Han utgav, oversatte og kommenterte også greske tragedier. [15] Derimot er Vandvik opptatt av cesuren i sitt forord til den nynorske Iliaden (Vandvik 1951, s. xii). [16] Også hos Østbye fins det en del trokeiske ord på spondeens plass, men langt færre enn hos de fleste andre heksameteroversettere. I siste linje i det siste eksemplet er «vidde» en troké. Den kunne forsvares både med henvisning til plasseringen først i verset og med at ordets meningsinnhold i seg selv gir ekstra trykk. Men faktum er at det i førsteutgaven fra 1922 står «viede»; «vidde» kom inn i 1946. Den språklige moderniseringen har her gått på bekostning av den poetiske kvaliteten. Det fins likevel noen lette trokeer hos Østbye, for eksempel fjerde fot i Odysseen 5. 241: «Men da hun her hadde vist ham hvor trærne vokste så ranke». [17] Vestrheim (2010, s. 69). På nynorsk har Garborgs Odyssevskvædet (1918) og særlig Eirik Vandviks Iliaden (1951) inntatt en liknende posisjon som Østbye på riksmål/bokmål. Vestrheim (2010) og (2011) gir grundig oversikt over skandinavisk heksameterdiktning og skandinaviske Homer-oversettelser, med full inndragning av den teoretiske diskusjonen om cesurer og trokeer. Se også Kraggerud (1991) og (1994, s. 6f). [18] Østbye legger seg nært opp til danske Wilster både i teori og praksis. Wilster skriver i sitt forord til Iliaden (1836): «Formaalet for min Stræben har været, at gjengive Digtet poetisk, i en naturlig og folkelig Tone, paa reent og ugræsk Dansk, og i lette, velklingende Hexametre, som er bygget efter dansk og ikke efter græsk Prosodie.» [19] Til en viss grad har Østbye også her kunnet lene seg på de danske oversettelsene til Christian Wilster fra 1836 og 1840. [20] Kraggerud 2012, s. 24f. [21] Nyere utgaver av Homer – Odysseen fra 1975 av og Iliaden fra 1984 og fremover –  har fått innledninger av forskjellig lengde og karakter. [22] Kong Oidipus i Verdensbiblioteket (2012) har et lengre innledende essay. [23] Amundsen 1944, s. 54. At Østbye blir viet en omtale i det danske Salmonsens Konversationsleksikon (2. utgave, 1928, bind 25, s. 866) vitner om hans posisjon i Norden ved slutningen av oversetterkarrieren. [24] Klassikerforeningen stod i 1951 også for en utgave av Euripides’ Hippolytos. I Tre græske tragedier (København 1963) utkom Sofokles’ Oidipus i Kolonos sammen med et par danske tragedieoversettelser i Thaning og Appels Klassikerbibliotek. [25] Kraggerud har også oversatt en tragedie som allerede forelå oversatt av Østbye, Medeia (1979). Kraggeruds to oversettelser pluss hans lett bearbeidede versjoner av Østbyes Hippolytos, Ifigeneia i taurernes land, Ifigeneia i Aulis og Bakkantinnene ble utgitt i Euripides: Seks tragedier (1997).

Bibliografi