Foto: Wikimedia Commons.

Martin Gran var pedagog, litteraturhistoriker og oversetter. Han arbeidet som lektor ved Oslo Katedralskole og senere Norsk Korrespondanseskole, hvor han hadde det faglige hovedansvar. I 1922 tok han Norges første doktorgrad innen slavisk filologi. Gran oversatte flere verker fra russisk, blant annet den store 1800-tallsforfatteren Lev Tolstoj, samt to kjente engelske romaner. Men arbeidet med brevskolen krevde sitt av tid og krefter, og oversettervirksomheten ble en kort, hektisk periode i årene omkring 1930.

Utdannelse og arbeidsliv
Gran ble født den 13. april 1867 på gården Steg i Sandsvær som sønn av gårdbrukerekteparet Ole Torsteinsson og Johanne Marie Hansdatter Gran. Han tok examen artium ved Drammens skole i 1897 og ville bli offiser, men ble kassert på grunn av dårlig hjerte. Isteden ble det etter tre års jusstudier filologi med språklig-historisk lærereksamen i 1905, med fransk, engelsk, geografi og historie som fag. Dette studiet gjorde han unna på et par år, og så bar det ut i skolen – som lærer, adjunkt og overlærer på forskjellige undervisningssteder, inntil han i 1916 ble lektor ved Oslo Katedralskole. De fleste som etter et omflakkende skoleliv i provinsen fikk stilling der, ble gjerne værende til aldersgrensen avsluttet karrieren. Så ikke Martin Gran. Etter en konflikt om tildeling av leilighet i statens nye boligkompleks på Gimle, tok han sin avskjed fra Katedralskolen i 1920.

Hans nye arbeidsplass ble Norsk Korrespondanseskole (NKS), hvor han hadde hatt en bistilling som inspektør siden 1917. Denne brevskolen, Norges første og største, var i 1914 blitt grunnlagt av Ernst G. Mortensen, som var kommet hjem fra USA med nye ideer om kunnskap ut til folket. Mortensen var imidlertid en mann med mange jern i ilden, og den faglige ledelsen av skolen overlot han til sin nærmeste medarbeider, lektor Gran – en kraft «med overlegen bredde i sin filologiske teori og praktisk språklig erfaring og en nær sagt ubegrenset arbeidsevne», som Einar Boyesen skriver ved korrespondanseskolens 50-årsjubileum.[1] Gran ble dermed en særdeles viktig (om enn ikke alltid like påaktet) skikkelse i norsk skolehistorie: Neppe noen annen norsk pedagog har hatt så mange elever under sitt «kateter».

Stillingen som undervisningsleder fordret ikke bare oppsyn med virksomheten, men aktiv deltagelse. Hvert nye undervisningstilbud, ja, hvert nye brev i et kursopplegg måtte over Martin Grans skrivebord. NKS’ spesielle elevmasse – for en stor del voksne elever med arbeid ved siden av undervisningen – gjorde behovet for yrkesveiledning påtrengende, og Gran ble en foregangsmann også på dette feltet.

Oversetterkarrieren
Ernst G. Mortensen var en mann med mange ideer, og i 1928 grunnla han Nasjonalforlaget, en bedrift som i mellomkrigstiden – mindre senere, da nye eiere var kommet inn – inntok en fremtredende plass i norsk forlagsverden. Mortensens forretningsidé var ny: Han ville selge store bokserier i enhetlig innbinding og få dem inn i de tusen hjem. To betingelser måtte oppfylles: Bøkene måtte være billige, noe som kunne oppnås ved å omgå bokhandlerleddet. Videre måtte det skaffes folk som kunne oversette verdenslitteraturens mesterverker til norsk. Og hvilken mester pekte seg ut nettopp i 1928? Lev Tolstoj, født hundre år tidligere. Mortensen hadde dessuten oversetteren klar: skolens egen undervisningsleder, som attpå til hadde lært seg russisk per korrespondanse. Enden ble at av Tolstoj-seriens tolv bind oversatte Gran åtte – Krig og fred i fem bind, Oppstandelse i to og endelig Kreutzersonaten i ett – som alle kom ut i 1928–29. Noen få år senere oversatte Gran også siste del av Maksim Gorkijs selvbiografiske trilogi, Ut i verden (1932), for Nasjonalforlaget.

Da Tolstoj-serien skulle lanseres, hadde Gran allerede arbeidet inngående med en annen stor russisk forfatter – Fjodor Dostojevskij, men ikke som oversetter. Også her er det tale om et jubileum, for avhandlingen Dostojevskis ungdomsverker kom på Gyldendal i 1922 – bare litt forsinket til dikterens hundreårsdag. Samme år disputerte Gran for den filosofiske doktorgrad, Norges første disputas på feltet slavisk filologi. Boken om den unge Dostojevskij er, også sett i et internasjonalt perspektiv, et tidlig arbeid om dette emnet.

På skolen var særlig språkfagene engelsk og norsk Grans ansvarsfelt, og fra engelsk, et språk han alt i 1907 hadde skrevet lærebok for, oversatte han også to klassikere: den satiriske Forfengelighetens marked (1929) av William Makepeace Thackeray og Oscar Wildes eneste roman, Portrettet av Dorian Gray (1932).

Grans Krig og fred
Som oversetter følger Gran originalen trofast, men ikke slavisk. Om vi tar hans tyngste løft, kjemperomanen Krig og fred, kan vi se hvordan han håndterer Tolstojs lange perioder. Begynnelsen av fjerde bind lyder i hans oversettelse slik:

«I Petersburgs fornemme kretser eksisterte de samme partier som før. Rumjantsef, keiserinnen, franskmennene, tronfølgeren og de andre hadde hver sitt, og den innviklede kamp mellem dem foregikk hissigere enn nogensinne. Det var hoffets droner som forsøkte å overdøve hverandre. Deres rolige, luksuriøse liv som bare befattet sig med kimærer, gikk sin vante gang, og det skulde store anstrengelser til for at disse kretser skulde se den fare og den vanskelige stilling det russiske folk befant sig i. Her var de samme mottagelser, baller og franske teaterforestilinger, de samme hoffinteresser, embedsinteresser og intriger. Bare på de aller høieste steder blev det gjort noget for å minne om at stillingen var farlig.»

I den nyeste oversettelsen av verket ved Geir Kjetsaa fra 2004, lyder samme avsnitt som følger:

«Med enda større kraft raste nå kampen mellom de forskjellige partier i Petersburgs fornemme verden, – mellom representantene for Rumjantsev, de fransksinnede, Maria Fjodorovna, tronfølgeren og andre. Høyest lød som vanlig hoffdronenes trompeter. Men ellers gikk livet i Petersburg sin makelige og nytelsessyke gang som bare ble forstyrret av virkelighetens svake skimt og gjenklanger. Følgelig var det meget vanskelig å forstå det russiske folks problematiske situasjon. Det var de samme visitter og baller, det samme franske teater, den samme klatring på rangstigen og de samme intriger. Bare på aller høyeste hold ble det gjort noe for å minne om hvor dårlig det sto til.»

Begge oversettere har delt opp avsnittet i flere perioder enn Tolstoj, uten å avvike for mye fra forelegget. Mest påfallende er det at Gran innleder avsnittet med en kort, resymerende setning; effekten er at overgangen til nytt bind markeres tydeligere enn i originalen. Ellers er tydeligvis hoffdronenes aktivitet blitt oppfattet noe forskjellig av de to oversettere; hos Tolstoj truer deres tuting med å overdøve kampen mellom partiene.

Allsidig innsats
Martin Gran var ellers en mann med mange interesser og stor energi: en av Kringskastingsselskapets grunnleggere og medlem av selskapets programråd, avisskribent og kommunepolitiker for Arbeiderpartiet i Oppegård. Han døde den 15. september 1938. I sin nekrolog beskriver kollegaen E. A. Hanssen ham som en «betydelig personlighet, en pioner» med «evner og arbeidskraft utenfor det almindelige».

Erik H. Egeberg

Note

[1] Boyesen 1964, s. 22.