Axel S. Seeberg, 1914–1994

Foto: Privat

Foto: Privat

Fra Axel S. Seebergs første oversettelse kom ut i 1949 og til han døde i 1994, oversatte han over 400 titler som spenner fra prisvinnende forfattere til tegneserier, krim, faktabøker og barne- og ungdomslitteratur. Størrelsen på produksjonen, oversatt fra skandinaviske språk, tysk, engelsk og fire romanske språk, var et produkt av talent og glødende interesse, men også av økonomisk nødvendighet. Mange av Seebergs oversettelser er omdiskuterte på grunn av idiosynkratiske valg av oversettelsesstrategier.

Oppvekst og utdanning
Eilert Axel Segelcke Seeberg[1] ble født 2. juli 1914 og tilbrakte sine første ni år på Hvalø utenfor Nøtterøy. Navnet Eilert kom egentlig aldri i bruk, og han ble kalt «Lille A» av familien. På Hvalø var familien værfast hvert vinterhalvår, og da fikk Axel hjemmeundervisning av sin mor. Axel var den yngste av fem søsken og tilbrakte mye tid for seg selv. Han lærte tidlig å lese og utviklet gode forestillingsevner og en lidenskapelig interesse for bøker og språk.

Foto: Privat

Da Axel var ni år, dro faren utenlands etter mislykket sildefiske. På oppdrag fra et nystiftet selskap i Sandefjord dro han sammen med flere andre i et forsøk på å kolonisere øya Floreana på Galápagos for blant annet å drive hvalfangst.[2] Hjemme i Norge flyttet moren, Axel og de yngste søsknene til Tjøme. Moren, som var utdannet konsertpianist, tok seg arbeid som organist i Tjøme kirke og akkompagnatør til stumfilmer på Tjøme kino for å forsørge familien. Presten i kirken stilte senere et ultimatum som tvang henne til å si opp den verdslige jobben på kinoen, men hun tjente likevel nok til det mest nødvendige for familien. Axel begynte på middelskolen i Tønsberg som den yngste i kullet, og det var sannsynligvis der han fikk undervisning i engelsk for første gang. Han var en begavet elev og fikk stipend fra skolen da han var ferdig, som kunne finansiere Oslo Handelsgymnasium. Her viste Axel talent for å skrive og var blant annet redaktør for russeavisa Aftenpotten. Han fikk undervisning i engelsk og spansk og ble uteksaminert ett år før normert tid, slik at han måtte vente til han ble gammel nok til å avtjene verneplikten på Oscarsborg festning. I mellomtiden ble faren funnet død under mystiske omstendigheter i Quito i Ecuador, noe som gjorde de økonomiske vanskelighetene for familien varige. Som den yngste var Axel den eneste av søsknene som ikke ble påkostet høyere utdanning.

Tidlig yrkesliv og forfatterambisjoner
I stedet kom Seeberg i arbeid som sekretær for den norske konsulen i Bilbao i Spania. Her var det god anledning til å finpusse språkferdighetene i spansk. I Bilbao traff han også Aase Næs fra Stavanger, som var ansatt i et veveri drevet av konsulens kone. Virksomheten til både veveriet og konsulatet tok en brå pause da borgerkrigen brøt ut i 1936, og Axel og Aase måtte vende hjemover. Axels bror, Hans Christoffer, hadde tatt over som direktør i Thau reklamebyrå i Tønsberg. Siden Hans Christoffer visste at Axel var kvikk i replikken og likte å skrive, tilbød han broren stilling som tekstforfatter. Axel var ansatt i firmaet i over ti år. I denne tiden flyttet Axel og Aase så mye rundt i hytter og leide hus, spesielt mellom Tønsberg, Hvasser og Haslum, at de pleide å omtale seg selv som nomader. De giftet seg i 1937 og fikk sitt første av i alt fem barn året etter. Da krigen kom, ble Axel aktiv i Sivilorg.

Mens barna var små, var det barnelitteraturen som opptok Seeberg mest. Barna forteller at faren stadig improviserte fortellinger og hele eventyr for dem hjemme. I årene etter krigen fikk Seeberg sanger på trykk i flere utgaver av Allsangboka Petra, og i 1947 kom Tuppe Kakle og Tippe Klokk med hans egne originale eventyr og fabler ut på forlaget Mittet & Co. De 22 fortellingene setter antropomorfe dyr eller insekter i hovedrollen og beskriver norsk natur, livet på gården eller vill flora og fauna. Tematisk er de fleste moralfortellinger om vennskap, hjelpsomhet og respekt for natur og mangfold, fortalt med humor og varme og et lekent språk. Fortellingen «Kamelon» viser den personlige, direkte stilen og det lekne forholdet til sjangeren som preger boka:

Forresten heter det ikke kamelon, men kameleon – bæ. Og norsklæreren vil gi dere rett. [...] Men jeg går ikke på skolen lenger, det er bare livets skole jeg strever i, men der henger de seg ikke så meget i bagateller, heldigvis. Så jeg staver som jeg vil. Har jeg lyst til å skrive kamelon, så skriver jeg kamelon. Kamelon, Kamelon. Bæ![3]

De første oversettelsene (1950-tallet)

Foto: Privat

Foto: Privat

Da Axel og Aase i 1949 fikk sitt femte og siste barn, kjøpte de hus i et nytt boligfelt på Haslum i Bærum. På Haslum ble familien boende i nærmere 20 år. Det var her Seeberg ble oversetter på heltid, etter å ha blitt mer og mer desillusjonert i en reklamebransje som han mente hadde blitt overtatt av «amerikansk vrøvl og masseproduksjon», ifølge barna. Han ble en lett gjenkjennelig karakter i nabolaget, som, med mindre sosiale koder krevde noe annet, alltid gikk i det han kalte sin spanske arbeideruniform, en blå kjeledress i grovt stoff. Et annet av hans kjennemerker var den svarte baskerlua.

Seebergs første oppdrag som oversetter var for forlaget Mittet & Co. og utkom i 1949: Walt Disneys Trampe, en dansk billedbok av Torben Gregersen, lagd etter animasjonsfilmen med samme navn. Seeberg arbeidet for Mittet & Co. under hele 50-tallet, i tillegg til P.F. Steenballes Boghandels Eftg. og Essforlagene. De første oversettelsene hadde skandinaviske kildetekster, men etter hvert oversatte Seeberg også engelske og franske titler, og mot midten og slutten av tiåret ble han stadig mer produktiv og opparbeidet seg erfaring med språket i underholdnings- og særlig spenningslitteraturen.

Typiske eksempler er en serie ungdomsbøker oversatt fra svensk, om Bill Brandon i Ville Vesten-omgivelser, bøkene om Bob Morane av Henri Vernes og nærmere 30 titler i spenningsserien om Sexton Blake, for forlaget Bok og Blad A/S i Stavanger. For forlaget Stabenfeldt AS oversatte Seeberg Alexandre Dumas’ De tre musketerer, som kom ut i 1959. Seeberg fikk også ansvar for å tilpasse Dumas’ tekst til unge lesere og til tegneserieformatet, som var formen på halvparten av den norske oversettelsen. Til tross for at produksjonen hans mot slutten av tiåret var så stor at barna ofte våknet om natten hvis lyden fra skrivemaskinen stanset, ble han kjent i nabolaget som en aktiv, utadvendt og humørfylt mann som organiserte idrett og lek for barna, arrangerte 17. mai og sankthansfest, og alltid stilte opp på dugnad. Han skrev i tillegg skuespill for barn som ble oppført på Folkets hus på Haslum.

Fordypning og storproduksjon (1960- og 70-tallet)
Seeberg var i denne tiden veldig bevisst på å utvikle seg som oversetter, holde språk- og kulturbevissthet ved like, og ta på seg nye utfordringer. Et eksempel var da ekteparet Seeberg i 1963–64 tok med seg yngstebarnet Finn Axel til Italia for ett år. De hadde fått leie et stort hus for en billig penge i Anzio ved kysten sør for Roma. Et av de uttalte målene for turen var at Axel skulle lære seg bedre italiensk for å kunne oversette fra språket i framtiden. I bagasjen hadde han med italiensk litteratur på originalspråket og i oversettelse, i tillegg til flere lærebøker i italiensk. De kom til et sommerhus uten oppvarming i en folketom badeby, uten særlige utsikter til hverken å praktisere språk eller å tjene penger. Familien levde sosialt isolert på ensidig kost og frøs det året, men to år etter returen til Norge, ferdigstilte Seeberg to oversettelser fra italiensk. Den ene var Benedetto Croces moderne klassiker om estetisk filosofi, Estetisk breviarium (1966), opprinnelig utgitt i 1912. Av størst litterær verdi var nok likevel antologien Kort sentimental reise og andre noveller (1966) med korttekster av Italo Svevo, pseudonymet til den innflytelsesrike forfatteren Aron Ettore Schmidt. Begge bøkene er utgitt på Gyldendal, og Seeberg var særlig stolt av den sistnevnte utgivelsen.

I 1968 flyttet det siste barnet hjemmefra, og ekteparet Seeberg overlot huset til den eldste datteren og hennes familie, kjøpte seg hus i Nerja i Sør-Spania og flyttet dit. Da eldstedatteren brått døde i 1974, flyttet de tilbake til Norge for å hjelpe til med de fem barna hun hadde etterlatt seg. Utover 70-tallet fikk paret likevel reist og holdt kontakten med den spanskspråklige verden, blant annet på studiereise til Mexico med stipend fra Norsk Oversetterforening.

Seeberg hadde en relativt beskjeden produksjon på begynnelsen av 60-tallet. Titlene omfatter blant annet noen amerikanske bøker i selvhjelpssjangeren og krimromaner som Silke og fløyel (1964) av svenske Maria Lang. Av størst litterær verdi blant oversettelsene fra denne perioden regnes Gabriela: Nellik og kanel (1964) av brasilianske Jorge Amado og Eksplosjon i katedralen (1965) av kubaneren Alejo Carpentier, begge utgitt på Gyldendal forlag. Disse to titlene markerer en utvikling i Seebergs oversetterskap, både litterært sett og med tanke på det som skulle bli en av hans nisjer både innenfor fakta og fiksjon: spansk språk og den litterære blomstringen i Latin-Amerika på 1960-tallet. Det mest prestisjefylte oversettelsesprosjektet i så måte var på oppdrag fra Tiden norsk forlag. Året før den guatemalanske forfatteren ble tildelt Nobelprisen i litteratur, kom Miguel Ángel Asturias’ Herr Presidenten (1966) i Seebergs oversettelse. I løpet av de neste seks årene oversatte Seeberg også tre andre romaner og en novellesamling av Asturias: Syklonen (1968), novellesamlingen Weekend i Guatemala (1969), Den grønne paven (1970) samt Den hellige frihet (1971) og De begravdes øyne (1972) – de to siste utgjør til sammen den norske oversettelsen av romanen Los ojos de los enterrados fra 1960.

Foruten Asturias var dette perioden da Seeberg for alvor etablerte seg som oversetter av krim og spenning med mange titler for flere norske forlag. Kjente eksempler er Peter O’Donnels bøker om Modesty Blaise, Robert Markhams bøker om James Bond, og ikke minst flere av Agatha Christies romaner. Seebergs nevø, arkeologen Axel Seeberg, arbeidet også som oversetter, og de to delte noen prosjekter fra engelsk mellom seg. Navnelikheten og samarbeidet har ført til en viss forvirring i krediteringen av blant annet en del titler av Agatha Christie og humoristen P.G. Wodehouse.

På 60- og 70-tallet oversatte Seeberg også de fleste titlene i Gyldendals Den svarte serie, som hadde slagordet «kriminal for den kresne», og flere av forlagets populærvitenskapelige Fakkel-bøker, der temaene strakk seg fra biologi og sosiologi til eldre historie. Ett av få tilfeller hvor Seeberg kommenterte sin egen oversettelse på trykk, var en utgivelse i Fakkel-serien. I Boken om Che. Che Guevaras dagbok 7. november 1966−7. oktober 1967 (1968) innrømmer Seeberg i etterordet at han ikke er hundre prosent fornøyd med oversettelsen, men at arbeidet har båret preg av ønsket om å utgi den så raskt som mulig.[4] Etterordet inkluderer også bakgrunnsstoff om personer som er nevnt i boka.

På oppdrag fra Gyldendal møtte Seeberg også Thor Heyerdahl i Italia for å samarbeide om oversettelsen av to av Heyerdahls bøker som var skrevet på engelsk: Fatuhiva. Tilbake til naturen (1974) og Tigris. På leting etter begynnelsen (1979).

Et av Seebergs prosjekter som var litt på siden av disse litterært og samfunnsmessig mer vektige titlene, men likevel av stor betydning for norske lesere, var oversettelsen av nye fortellinger om Donald Duck & Co fra 1968. Etter at den store amerikanske Donald-forfatteren Carl Barks delvis pensjonerte seg i 1966, tok mange italienske serieskapere over oppgaven med å utarbeide ferske fortellinger fra Donald-universet. Seeberg ga historiene deres norsk språkdrakt i det nye formatet Donald Pocket på Egmont forlag, et oppdrag som forble hans fram til han døde i 1994.

Hardtarbeidende pensjonist (1980- og 90-tallet)
På starten av 1980-tallet overlot ekteparet Seeberg på nytt huset på Haslum til barna og bosatte seg på Tjøme, hvor de allerede hadde fått tilknytning gjennom en hytteeiendom de hadde investert i. Her ble de boende livet ut. Resten av karrieren konsentrerte Seeberg seg om oversettelser av spenning og krim. Det ble flere bøker om Modesty Blaise, og han oversatte flere av de mest kjente forfatterne i sjangrene, som Arthur Hailey, Len Deighton, P.D. James og Jack Higgins. Av barne- og ungdomslitteratur fra denne perioden er det verdt å nevne Roald Dahls Verdens største fersken (1982), Asterix’ Odyssé (1982) og Asterix og Sønn (1984).

Mot slutten av livet ble Seeberg rammet av Parkinsons sykdom, men han fortsatte å arbeide med oversettelser inntil bare noen dager før han døde. Både han og kona var i sitt åttiende år, men beholdt likevel en streng arbeidsrytme, bare avbrutt av en lunsjpause midt på dagen. Han oversatte i overetasjen, mens hun vevde i underetasjen. Ifølge barna hadde sykdommen gjort det umulig for Seeberg å sitte og arbeide, så han fikk rigget tau og remmer i taket som kunne holde ham oppreist, halvt stående, halvt lent over arbeidspulten, mens han leste og oversatte sine siste fortellinger om Onkel Skrues bedrifter.

 Ambisjoner, arbeidsvaner og -vilkår
Seeberg kjøpte sin første skrivemaskin fra Max Manus’ nystartede firma for kontormaskiner. Herfra fikk han også sine diktafoner, som han ofte brukte når han oversatte. Var det fint vær, satt han i hagen og arbeidet, til naboenes fornøyelse, men innimellom også forskrekkelse, når de hørte utlegninger om de mest brutale mord over Seeberg-hekken.

Seeberg strevde ofte med det han mente var urimelige krav fra forlagene om forkortelser, omskrivinger, korte frister og dårlig betaling. Forholdet til arbeidsgiverne kunne også være et tema i hjemmet, spesielt som forklaring på hvorfor Seebergs vanligvis gode humør hadde veket for tungsinn eller sinneutbrudd, når han la på seg eller som forklaring på hvorfor han stadig vandret rundt i huset om natten mens han grunnet over løsninger på en spesiell utfordring i en oversettelse. Perioder da Seeberg arbeidet med prosjekter som han mente hadde større litterær verdi preget også hele familien, spesielt økonomisk. Familien levde nøysomt, og Seeberg ble opptatt av matauk i form av fiske, dyrking av grønnsaker og samling av matsopp. Det ble et ideal for familien å leve rimelig, og barna ble gjort bevisste på at det hang sammen med farens yrke, som var viktig og noe de kunne være stolte av, men som betalte lite. Ved mer enn én anledning opplevde familien å få både strøm og telefon frakoblet når de ikke hadde kunnet betale regningene.

Selv om Seeberg identifiserte seg med et liberalt og borgerlig miljø, ble han vant med å bli omtalt som både kommunist og feminist, blant annet av naboene på Haslum, det siste etter å ha vært med på å danne landets første musikkorps for jenter, «Budeiene fra Haslum». Familien gikk i tog både 8. mars og 1. mai. At han tok oversettelsesoppdrag som Che Guevaras dagbok samtidig med temaer innen amerikansk bedriftsøkonomi, gjenspeiler denne avslappede politiske holdningen.

Seebergs lidenskap for språk og litteratur førte ham inn i oversettergjerningen, men barna forteller at det var forfatter han helst ville bli. Spesielt skuffet var han over ikke å få utgitt en romanserie om Rane den Vidfarne, en oppvekstskildring fra Vestfold i vikingtid som han arbeidet med gjennom store deler av 80-tallet. Det at han hadde gjort seg avhengig av inntekten fra oversettelser, med tiden og ressursene det krevde, så han på som hovedgrunnen til at denne drømmen ikke ble oppfylt.

Mottakelsen av Seebergs oversettelser
Seebergs oversettelser ble, jevnt over, godt mottatt av norske anmeldere. Når det særegne ved oversettelsene trekkes fram i anmeldelsene, er det ofte kvalitetene oppfinnsomhet, spontanitet og en uformell stil som går igjen.

Seeberg var medlem av Norsk Oversetterforening, men med unntak av noen festmiddager i foreningens regi hadde han lite kontakt med andre oversettere. Han formidlet til barna at idealet hans for gode oversettelser var en lesbarhet som kom fra en naturlig, norsk språkrytme og et lett tilgjengelig språk. Han kunne uttrykke seg kritisk til oversettelser som han mente var preget av oversetterens høye utdanning og tillærte språk. Der han kunne, valgte han ofte både kreativ nyskapning, uformelle og moderne former over trofasthet mot originalen, noe som kunne splitte anmelderne i synet på oversettelsene. Om Herr Presidenten (1966) av nobelprisvinneren Asturias, mente Idar Aarheim i Morgenbladet at oversettelsen «skjemmes av en del radikalt bokmål».[5] Jan Andrew Nilsen i VG kommenterte oversettelsen kun indirekte, men mente at «Asturias’ mesterskap viser seg sterkest i ordenes kraft, i natur- og folkeskildringen».[6] Nilsen har ingen innvendinger mot radikalt bokmål eller oversettelsesarbeidet for øvrig.

Vi finner et lignende sprik i meningsutvekslinger og motsetninger mellom lesere av Seebergs P.G. Wodehouse-oversettelser. Stein Kagge i Aftenposten har ikke satt pris på modernisering og uformell stil, og skriver at Seeberg «la an en noe bråkjekk tone og klarte aldri å leve opp til den standard førkrigsgenerasjonen hadde satt» (25. april 1999).[7] I samme avis, noen år senere, svarer Per Haddal at «[n]oen norske wodehousianere mener at etterkrigstidens Axel S. Seeberg ikke var så god som førkrigstidens mange oversetternavn. Jeg ber om å få anføre en uenighet» (27. juni 2004).[8] Oversetterkollega Einar Blomgren betegner strategiene i Wodehouse-oversettelsene som «en språklig oppfinnsomhet man må bøye seg i støvet for».[9]

Et annet potensielt konfliktområde finner vi blant leserne av tegneseriene om Donald Duck & Co, ettersom Seeberg oversatte over hundre pocketbøker og nesten like mange hefter om Onkel Skrue og B-gjengen. Hans nyskapende oversettelser har imidlertid vært gjenstand for mye ros, og stilen er videreført av oversetterne som overtok etter ham fra og med 1994. Tidligere redaktør i Egmont forlag, Harry Hansen, oppsummerer Seebergs bidrag til feltet slik: «Seebergs stil er knapp, kjapp og frekkere enn i ukebladet, og har et tydelig preg av spontanitet. Replikkene sitter løst, og skjellsordene hagler [...] Seebergs stil passer derfor ypperlig til alle de elleville påfunnene de italienske serieskaperne står for».[10] Eksempler Hansen peker på er Seebergs oppfinnsomme versjoner av Onkel Skrues arsenal av skjellsord, som «erkefjols», «trippelidiot», «fillenevø» og «tullhøne».[11]

Et annet eksempel på Seebergs kreativitet og spontanitet finner vi i oversettelsen av Wodehouse-romanen Hjerter i kval (1980), i en scene der overklasse- og levemannen Bertie Wooster med blandede følelser treffer en gammel bekjent. Her fra originalen, Right Ho, Jeeves (1922/49):

Rummy, you’ll admit. However, one masks one’s feelings. I betrayed no vulgar
astonishment, but, as I say, what-hoed with civil nonchalance.
He grinned through the fungus – rather sheepishly, I thought.
«Oh, hullo, Bertie.»
«Long time since I saw you. Have a spot?»[12]

Og i Seebergs versjon:

Nifst, vil man medgi. Men ettersom man holder følelsene for seg selv, røpet jeg ingen vulgær forbløffelse, men hei-hå’et høflig.
Han gliste høflig gjennom skjeggsoppen.
– Å, er det deg, Bertie.
– Long time no see. En rask en?[13]

Ordene «what-hoed» og «the fungus» er sentrale i karakteriseringen av denne representanten for engelsk overklasse, gjort på humoristisk vis og med tilhørende nonsjalante og idiosynkratiske måter å uttrykke seg på. Nylagingen «hei’hå-et» følger rytmen og er lydlik «what-hoed», mens «skjeggsoppen» overfører sammenligningen mellom ansiktshår og sopp fra «the fungus». Seebergs oversettelse fjerner seg derimot langt fra både de språklige lydene, bildene og ikke minst betydningene i originalteksten når det gjelder andre uttrykk i utdraget, kanskje tydeligst der gliset til karakteren som Bertie Wooster møter blir beskrevet som «høflig» og ikke «sheepishly», altså «dumt» eller «flaut»,[14] samt i bruken av «nifst» i stedet for eksempelvis «merkelig», «rar» eller andre synonymer for «rummy». Mest bemerkelsesverdig her er allikevel valget av det faste, engelske uttrykket «Long time no see», som for å minne leseren på det utpreget engelske ved miljøet karakterene opptrer i. Slike betydelige friheter påvirker både karakterisering og miljøskildring, og det er derfor ikke vanskelig å se for seg hvordan entusiastiske og lojale lesere som wodehousianerne kunne splittes i synet på Seebergs endringer i oversettelsen.

Språklig oppfinnsomhet kan også brukes som betegnelse på dette eksempelet fra Asturias’ Den hellige frihet (1971), i tillegg til en kjapp og knapp stil. Her er beskrivelser og alliterasjoner i originalen fra 1960 forkortet eller fjernet, andre lagt til, og idiomer fornorsket:

El barman recibía los pedidos de la bodega entre gruñidos y rascones de cabeza. «No es que los traigan tarde – se decía –, es que esta gente de la base militar está aquí desde que Dios amanece …» Los ojos achinados, el tajo de la boca bajo los bigotes lacios, un puro tuburón [sic] en la penumbra.[15]

Seeberg:

Barkeeperen tok imot bestillingene med grynt og hoderist. «Ikke at de kommer for sent,» mumlet han. «Disse folkene fra militærbasen har jo vært her før fanden fikk sko på.» Skrå øyne, skarp munn under slappe barter, en hai i halvmørket.[16]

Bartenderen «klør» seg i hodet i Asturias’ tekst, mens han «rister» på hodet i oversettelsen; han «sier til seg selv» i originalen, mens i oversettelsen «mumler han», det er uklart til hvem, og i tillegg har Seeberg endret hans «kinesiske» øyne til «skrå øyne». Det oversettelsen vinner på disse endringene er en kort, enkel og rytmisk syntaks, men karakteren framstår som mer negativt innstilt til folkene fra militærbasen enn i originalen, der han har en mer undrende holdning. Ønsket om å overføre allitterasjonene på b i originaltekstens beskrivelse av bartenderens munn, «la boca bajo los bigotes», kan også forklare noen av endringene i beskrivelsene. Allitterasjon, først på s, så h, er spredt utover hele den siste setningen: «Skrå øyne, skarp munn under slappe barter, en hai i halvmørket.» Også i gjengivelsen av idiomet «desde que Dios amanece» («fra Gud står opp») har Seeberg lagt vekt på allitterasjon: «før fanden fikk sko på».

En doktorgradsavhandling fra 2016 tar opp et annet aspekt ved ikke bare Seebergs oversettelse av Asturias, men flere av oversettelsene fra «den latinamerikanske boomen» på 1960-tallet. Eva Refsdal fant her mange tilfeller hvor stereotype forestillinger, spesielt om latinamerikanske maskulinitetsidealer og heteronormativitet, har bidratt til betydelige endringer i oversettelsene. I studien av Herr Presidenten (1966) viser Refsdal hvordan typisk «maskuline» trekk, i mange tilfeller, har blitt forsterket hos mannlige karakterer, mens tilsvarende «feminine» trekk hos de samme karakterene har blitt nedtonet eller fjernet. Et av de mer slående eksemplene er en mannlig karakters omtale av en ung, kvinnelig karakter som patoja, et regionalt ord som tilsvarer «ung jente», og som i Seebergs oversettelse har blitt til «en lekker snelle».[17]

Et av spørsmålene som står igjen etter Seebergs oversetterskap er den store spennvidden i språk som en autodidakt oversetter uten høyere utdanning var i stand til å oversette fra. Det er mest sannsynlig at oversettelsene fra tysk og fransk er indirekte oversettelser, med andre ord at Seeberg har brukt skandinaviske eller engelske oversettelser som kildetekster. Seebergs etterkommere framhever at han ikke snakket disse språkene flytende, og det er heller ingen andre kilder, utenom selve oversettelsene, som viser noen tilknytning til språkene eller landene hvor de snakkes. Når det gjelder engelsk og spansk, var dette språk Seeberg lærte seg tidlig på middelskolen og gymnaset, og som han aktivt vedlikeholdt og videreutviklet ved å lese og reise mye. Oversettelser fra andre språk, som portugisisk og italiensk, har nok også vært direkte oversettelser, eventuelt med bruk av versjoner på engelsk, dansk eller svensk som støtte.

Arven etter Seeberg
Med over 400 titler, mange av dem innen veldig populære sjangere, kan det vanskelig la seg gjøre å ha vokst opp i Norge på 1970-, 80- eller 90-tallet uten å ha lest en av Seebergs oversettelser. Han ga norske lesere faktabøker som tematisk spenner fra bedriftsøkonomi til marxisme, fra prevensjon til parapsykologi og i fiksjonslitteraturen helter og antihelter som Donald Duck, Modesty Blaise, Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Perry Mason, Jeeves og Wooster. I tillegg var han en viktig formidler av den latinamerikanske boomen, og da spesielt representert ved nobelprisvinneren Miguel Ángel Asturias. Få oversettere har en produksjon med like mange titler underholdningslitteratur og samlet volum i sitt bidrag til norsk litteraturhistorie som Axel S. Seeberg.

Eirik Holm Alfarnes

Referanser Asturias, Miguel Ángel (1969). Obras Completas. Vol III. Madrid: Aguilar.

Blomgren, Einar (2015). «P.G. Wodehouse på norsk – kunsten å oversette elegant tøv». Kommentar publisert på Norsk Oversetterforenings nettsider, 5. mai 2015. Tilgjengelig fra: http://oversetterforeningen.no/p-g-wodehouse-pa-norsk-kunsten-a-oversette-elegant-tov/

Haddal, Per (2004). «Gledesspreder Jeeves igjen». I Aftenposten Morgen, 27. juni.

Hansen, Harry (2008). «Axel S. Seeberg, en donaldistisk språkfornyer». Donald Pocket: Luksusutgaven: bok 1. Oslo: Egmont forlag.

Hoff, Stein (1985). Drømmen om Galapagos: en ukjent norsk utvandrerhistorie. Oslo: Grøndahl & Søn forlag.

Kagge, Stein (1999). «En trippeldose fra Wodehouse». I Aftenposten Morgen, 25. april.

Merriam-Webster Online: «Sheepish [affected by or showing embarrassment caused by consciousness of a fault]». Lest 20. september 2019 på: https://www.merriam-webster.com/dictionary/sheepish

Nilsen, Jon Andrew (1966). «Dikter fra Guatemala». I VG, 17. november.

Randall, Harry et al. (1926). Galápagos, verdens ende. Tønsberg: Tønsberg forlag.

Refsdal, Eva (2016). When «a girl» becomes «an attractive little number». Stereotyped representations of Latin America in literary translation and reception in 1960s Norway. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Seeberg, A. Segelcke (1947). Tuppe Kakle og Tippe Klokk. Oslo: Mittet & Co.

Wodehouse, P.G. (1949). Right Ho, Jeeves. London: Herbert Jenkins.

Aarheim, Idar (1966). «Ekte sosial patos». I Morgenbladet, 6. desember.

Andre kilder

Samtaler med Finn Axel Seeberg (sønn) 6. mars og 11. juni 2019.

Samtaler med Unn Seeberg (datter) 13. mars, 31. mai og 11. juni 2019.

Epostkorrespondanse med Marius Molaug (redaktør i Donald Duck & Co) 8. april 2019.

 

Noter

[1] I begynnelsen av karrieren ble Seeberg kreditert som oversetter ved navnet A. Segelcke Seeberg, men etter 1962 og fram til siste utgivelse i 1994 var han kjent som Axel S. Seeberg.

[2] Hoff (1980), s. 30, 43.

[3] Seeberg (1947), s. 59.

[4] Guevara (1968), s. 172−173.

[5] Aarheim (1966).

[6] Nilsen (1966).

[7] Kagge (1999).

[8] Haddal (2004).

[9] Blomgren (2015).

[10] Hansen (2008), s. 270.

[11] Hansen (2008), s. 271.

[12] Wodehouse (1949), s. 21.

[13] Wodehouse / Seeberg (overs.) (1980), s. 15.

[14] Merriam-Webster Online.

[15] Asturias (1969), s. 343.

[16] Asturias / Seeberg (overs.) (1971), s. 7.

[17] Refsdal (2016), s. 137.

Bibliografi

Kommer