Haakon Bugge-Mahrt var etablert som forfatter, journalist og oversetter før han i moden alder ble knyttet til den norske ambassaden i Paris, der han i mange år virket som aktiv kulturformidler med tittel av presse- og kulturråd. Som forfatter og oversetter var han særlig virksom i tiåret før annen verdenskrig, men hans siste roman utkom så sent som 1961, og hans siste oversettelse, Rámon J. Sender: Sjelemesse, kom i Gyldendals Kolon-serie i 1976. Bugge-Mahrt oversatte i alt 14 bøker fra fransk, engelsk, svensk, dansk og spansk; i ett tilfelle oversatte han også et norsk verk til fransk.

«Vardøværing og verdensborger» ble han kalt en gang.[1] Han var født og delvis oppvokst i garnisonsbyen i nordøst som fjerdemann i en søskenflokk på seks. Faren, Martin Olsen, var handelsmann, grosserer, konsul og ordfører. Han døde i 1912 da Haakon var elleve år. En eldre bror overtok forretningen i Vardø mens enken, Jenny Bugge Olsen, tok med seg de yngste barna sørover og bosatte seg til slutt i Oslo (Kristiania). Haakon Bugge Olsen tok artium på Frogner gymnas, reallinjen, i 1919. Han skiftet navn til Bugge Mahrt i voksen alder (i senere tid offisielt registrert med bindestrek og dermed oppført under bokstav B).

Sorbonne og Sciences Po
Etter artium skal han ha studert medisin og tatt førsteavdeling, visstnok med glimrende karakter, før han ble rammet av difteri og oppga medisinstudiene.[2] Lite er kjent om hans videre studietid utenom at han studerte ved Sorbonne og gikk ut derfra som «licencié ès lettres» i 1928, omtrent tilsvarende cand.philol. Parallelt med filologistudiene skal han ha fulgt noe undervisning ved Institut des Sciences Politiques. En tid senere arbeidet han som sekretær for den kjente Paris-baserte diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg og fungerte trolig som medforfatter (eller skyggeforfatter) av dennes memoarbok Reisen gjennom livet (Gyldendal 1932). Han debuterte som forfatter under eget navn med den essayistiske sakprosaboken Modernisme (Gyldendal 1931) – en innføring i moderne tendenser i den vestlige verdens kunstliv. Deretter utga han én skjønnlitterær bok i året frem til 1937 til varierende grad av applaus fra kritikerkorpset.

Oversetter i Paris
Sin oversettergjerning innledet Bugge-Mahrt med en svensk bok om livet i byen Paris (Kjell Strömberg: Paris, Gyldendal 1935). Boken er «godt oversatt» i den vanligste betydningen av uttrykket, altså gjengitt på flytende norsk. Her en passasje om Pablo Picasso:

En makaber redselskjeller av sønderslåtte former, organiske og uorganiske, et ragnarokk av brennende farve med en lyskraft som gotiske katedralvinduer, det er hans kunst som den nu sist har åpenbart sig, og den kan gjerne gjelde som en marerittaktig syntese av den kaotiske og hysteriske efterkrigsverden hvis ektefødte sønn han er – med en lavatung og lavahet sensualisme og en kold, munter, stålhård grusomhet som tonika og dominant i den efter tidens smak atonale musikk.
(1935, s. 9)

En prisvinnende og bestselgende roman av den ungarske forfatteren Jolán Földes – om fattige immigranter fra Øst-Europa og deres sorgmuntre liv i Paris (Emigrantenes gate, Gyldendal 1937) – ble oversatt av Bugge-Mahrt fra fransk (La rue du chat qui pêche – «Fiskerkattens gate»). Johan Borgen anmeldte boken i Dagbladet (11. januar 1937); han likte den ikke, men hadde ingen kommentar til oversettelsen.

Hele seks titler oversatt av Bugge-Mahrt utkom i årene 1937 og 1938, i tillegg til at han utga sin sjuende bok under eget navn, romanen Trollhammen (Gyldendal 1937). Foruten den ovennevnte Emigrantenes gate og en dansk antropologisk reiseskildring fra fjerne strøk (Henning Haslund: Jabonah, Gyldendal 1938) kom tre bind av Roger Martin du Gards mastodontiske romanserie om Familien Thibault. (Originalverket Les Thibault utgjør åtte bind. Forfatteren mottok Nobelprisen i 1937. Gyldendal avsluttet serien etter tredje bind.)

Her et lite glimt av den unge hovedpersonen Jacques:

Alors, à bout de forces, il poussa un gémissement de bête au piège, et se rua sur son lit, s’arc-boutant des pieds au bois, les membres secoués de colère impuissante, mordant l’oreiller pour étouffer ses cris : il lui restait juste assez de conscience pour vouloir priver les autres du spectacle de son désespoir.

Haakon Bugge-Mahrts oversettelse er upåklagelig:

I det samme tok alle hans krefter slutt, han utstøtte en jamring som et dyr i en felle, kastet sig op i sengen og stemte føttene mot enden av den, mens alle hans lemmer skalv av avmektig raseri. Han bet i hodeputen for å kvele sine skrik, akkurat så megen bevissthet hadde han igjen, at han vilde undgå å gi de andre et innblikk i sin fortvilelse.
(bd. 1, 1937, s. 148–149)

Amerikanere
Den da ganske ukjente amerikanske forfatteren John Steinbeck utkom for første gang på norsk med romanen Dagdrivergjengen i Gyldendals gule serie i 1938, oversatt av Haakon Bugge-Mahrt. Det er «en høist charmerende bok», mener Aftenpostens anmelder Kristian Elster (11. juli 1938), og Johan Borgen i Dagbladet (27. juni 1938) er enig; begge unnlater å kommentere oversetterens innsats.

Allerede året etter kom Om mus og menn av samme forfatter. Finn Halvorsen anmeldte den i Aftenposten (17. januar 1940) og var ikke helt fornøyd med oversettelsen:

Haakon Bugge Mahrt har åpenbart strevet energisk med å finne frem til den norske sprogtonen som svarer best til den amerikanske arbeiderslangen, og mange ganger med hell, men slett ikke alltid. Det må i hvert fall ikke være noget litterært ved den måten Lennie og George snakker på, men det hender at det blir det her. Haakon Bugge Mahrt burde holdt seg til en bestemt dialekt, kanskje helst en Oslo-dialekt, så vilde han sikkert hatt lettere for å efterligne muntligheten hos Steinbeck. – Men svakheten ved oversettelsen er jo ikke så iøynefallende at den kan skygge for romanens sjeldne litterære og menneskelige verdi.

Landarbeiderne i Steinbecks roman snakker et unormert talemål, en «arbeiderslang» eller sosiolekt, som for eksempel gjengis på følgende vis: Lennie, for God’s sakes don’t drink so much. … Lennie, you gonna be sick like you was last night … I ain’t sure it’s good water … looks kinda scummy. Bugge-Mahrt gjengir dette med noen utpreget muntlige markører, men gjennomfører ikke grepet konsekvent: «Lennie, jøssenam, du må ikke drikke så fært … Lennie, du blir sjuk av det, slik som i går kveld … Jeg er ikke så sikker på om det vannet er friskt. … Det ligger et slags skum på det.» (1975 [1939], s. 9)

Finn Halvorsens forslag om å løse problemet ved å la amerikanerne bruke en «oslodialekt» er ikke overraskende originalt, men det er heller ikke nødvendigvis den beste løsningen på oversetterens dilemma. Til sammenligning har den svenske oversetteren av samme verk valgt å la protagonistene snakke normalsvensk, der bare bannskapen markerer den uformelle muntlige språkføringen: «För fan, Lennie, drick inte så mycket … Du blir sjuk igen som i går kväll … Jag undrar om det er bra vatten, jag, sa han. Det ser så löddrigt ut tycker jag.»[3]

James M. Cains mest berømte bok, Postbudet ringer alltid to ganger, en såkalt hardkokt kriminalroman, kom i Gyldendals gule serie i 1935. Johan Borgen i Dagbladet mente det var seriens «mest spennende bok» (13. april 1935), mens Aftenpostens Kristian Elster (6. mai 1935) var mer «betenkelig» [sic]. Han så boken som «en studie i rendyrket seksualistisk erotikk» og lurte på om ikke hele Den gule serie var dominert av «amerikanske seksualistiske og psykoanalytiske romaner». Johan Borgen kunne kanskje ha vært enig med ham i den mistanken, men han hadde i så fall ikke noe imot det. Gyldendals berømte romanserie feiret sitt tiårsjubileum i 1939; da skrev Borgen en stor og generøs hyllest til forlaget og seriens redaktør, Sigurd Hoel (Dagbladet 31. august 1939). Cains neste bok, Serenade (Gyldendal 1939), også det en handlingsmettet spenningsroman, ble utgitt for seg, utenom serier. Begge er oversatt av Bugge-Mahrt.

En avsvidd motor
Ofte vil nærlesning av oversatte tekster avdekke diskutable, for ikke å si tvilsomme oversetterstrategier. I første setning i annet kapittel i Postbudet… forekommer det en typisk oversettertabbe, som er uten betydning for handlingen og for så vidt bagatellmessig, men likevel interessant fordi den i all sin absurditet ble stående ukorrigert i nye utgaver og også gikk i arv til neste oversettergenerasjon, da Den norske bokklubben utga boken på nytt i 1982.

Omkring klokken 3 kom det kjørende en fyr som hadde fått motoren helt avsvidd fordi noen hadde klistret fast en etikett på ventilatoren hans. Jeg måtte inn i kjøkkenet for å dampe den av for ham», heter det hos Bugge-Mahrt i 1935 (samt 1951 og 1954). Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kan henge sammen, hvordan mannen kan komme kjørende med «avsvidd» motor, og hvilken «ventilator» man kan løsne fra bilen og ta med på kjøkkenet. Bokklubbens versjon fra 1982 ved Trygve Vegge har ingen bedre forklaring; den er mistenkelig lik: «Klokka tre kom det en kunde som hadde fått motoren sin brent fordi noen hadde limt en lapp på ventilatoren. Jeg måtte inn på kjøkkenet for å dampe den av for ham.
(1935, s. 11)

I originalteksten er det ingen svidd motor, heller ikke noen ventilator: About three o’clock a guy came along that was all burned up because somebody had pasted a sticker on his wind wing. I had to go in the kitchen to steam it off for him. Det er (med andre ord) sjåføren som er «brennende het» (all burned up) fordi han har kjørt med gjenklistret luftevindu (wind wing) på den glohete landeveien i California. I møte med uforståelige gloser har oversetteren valgt en kreativ tolkning som ikke traff blink. Det er ikke dermed snakk om at boken er «dårlig oversatt». Anmelder Johan Borgen i Dagbladet er som sagt begeistret og mener oversettelsen har åpenbare fortrinn: «Mellem linjene står der også meget vakkert om kjærligheten! Nettopp dette spill med det usagte har det lykkes oversetteren å få merkelig godt frem.» (Dagbladet 13. april 1935)

Fransk regnskap
Haakon Bugge-Mahrt ble boende i Paris hele mellomkrigstiden med unntak av et års opphold i Sevilla og et kortere opphold i Brasil. Det franske militære nederlaget, okkupasjonen og den påfølgende krisen i 1940 opplevde han så å si på nært hold i Paris, Marseille og Provence. Først i april 1941 var han tilbake i Norge, der han fungerte som kulturjournalist og bokanmelder i Dagbladet til avisen gikk inn i 1943. Deretter arbeidet han trolig med det som skulle bli den første større presentasjon på norsk av dikteren Arthur Rimbaud, utgitt i bokform med illustrasjoner høsten 1944 (Dikteren og eventyreren Arthur Rimbaud, Dreyers Forlag), og med manus til romanen Bitter te, som utkom kort etter frigjøringen i 1945. Romanen henter sin handling fra det franske sammenbruddet i 1940. Senere kom Bugge-Mahrt til å oversette to ganske ulike romaner om den samme krisen, som han for øvrig hadde analysert i en artikkelserie i Dagbladet i april 1941 under tittelen «Fransk regnskap».[4]

Den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry deltok som krigsflyver i forsvaret av Frankrike i mai 1940 og utga to år senere en virkelighetsnær roman om sine opplevelser. Boken kom ut på engelsk i New York i 1942 under tittelen Flight to Arras. Den franske utgaven, Pilote de Guerre, ble først forbudt av den franske samarbeidsregjeringen i Vichy, deretter også av general de Gaulle i de frie franske styrkene i Nord-Afrika, trolig på grunn av romanens desillusjonerte, antimilitaristiske tendens. Forlaget Cappelen fikk tak i den amerikanske utgaven og utga boken på norsk – som Speiding over Arras – i Haakon Bugge-Mahrts oversettelse allerede høsten 1945. Kritiker Jens Schulz i Aftenposten (4. desember 1935) mente forlaget burde tatt seg tid til å skaffe boken på originalspråket:

Saint Exupérys stil betyr denne sarte, lyriske prosaen som i den grad er egen for fransk språk at den meget vanskelig lar seg gjengi på norsk, noe som kommer tydelig fram i denne norske oversettelsen. Her kreves et vart og følsomt arbeid, ikke vanlig serieoversettelse. Men er forlagene villige til å ofre hva ofres bør, vil muligens en lyriker kunne gi det beste norsk språkbruk kan gi ved oversettelser av forfattere som de Saint Exupérys klasse [sic]. At denne oversettelsen er blitt noe stiv og knudret, skyldes vel også at den er utarbeidet etter den engelske utgaven av boken som kom før den franske. Meget ville være vunnet om man hadde ventet til den franske utgaven forelå. – Men bortsett fra dette er ‘Speiding over Arras’ en fin og verdifull bok.

Haakon Bugge-Mahrt giftet seg i 1945[5] og flyttet kort etter tilbake til Paris, der han ble ansatt som presseattaché (senere presseråd og kulturråd) ved den norske ambassaden, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon i 1971. Etter dette skifte av yrke og sivilstand i 1945 skrev han og utga flere egne bøker og fortsatte også å oversette, men med lavere frekvens i utgivelsene.

I 1947 kom en voluminøs oversatt roman om det franske forsvarets sammenbrudd i mai 1940: Skyfri mai (Aschehoug 1947; etter Cloudless May, 1943). Forfatteren Storm Jameson (psevdonym for Margaret Ethel Jameson, 1891–1986) var en sentral og ekstremt produktiv forfatter av romaner, noveller, essays og sakprosa, kjent for sine mange treffende formuleringer, som også er samlet i bokform, videre kjent for sitt engasjement i britisk og internasjonal PEN. Skyfri mai er hennes eneste tittel på norsk. Bugge-Mahrt får fint frem det lett malisiøse draget i hennes skrivekunst, som i følgende eksempel:

Madame de Freppel var førti år. Hun var liten og mørk, med sorte øyne, som var nærsynte og betraktet en kloss innpå. En så da at de var laget av et slags stoff som absorberte lyset uten å sende noe av det tilbake, så det var som å stirre på bek. Hun var fint skapt, hver linje var på sin rette plass, og hun hadde nydelige hender og føtter.
(1947, s. 10)

En grevinne i senga
Oversetteren benytter en del radikale bokmålsformer som for eksempel a-endelser i enkelte hunkjønnsord, og anmelder Eivind Hauge i Aftenposten er skeptisk: «Oversettelsen holder, men det er merkelig at en tidligere fin og sober skribent som Haakon Bugge Mahrt nu er blitt så stilistisk ustø på bena. Eller hva sier man til ‘klokken sju’ (konsekvent) eller grevinne de Freppel som legger seg ‘i senga si’? (13. april 1948)

Bugge-Mahrt var ingen fanatisk riksmålsmann, ser det ut til,[6] og konservative kritikere kunne av og til finne noe å pirke på, som for eksempel Halvdan Hydle i omtalen av Bugge-Mahrts roman Bitter te: «Og skal en gammel språkhund til slutt få slippe til, så ergrer det en så at en så pennefør kar som Haakon Bugge Mahrt fremdeles skriver ‘hvert øre’ når talen er om mynt […] og ennu ikke er vokset fra ‘høres ut’, denne bindegale vending, som det ser ut til å være håpløst å få ryddet ut av språket.» (Aftenposten 22. februar 1946) – Det har jo ganske riktig vist seg å være umulig.

Bokanmelder, senere professor, Emil Smith skriver derimot udelt rosende om oversettelsen av André Maurois: Disraelis liv (Aschehoug 1950): «Forfatterens poengterte og spirituelle stil kommer godt fram i Haakon Bugge Mahrts oversettelse; man innbiller seg likefrem etterpå at man har lest originalen, hva jeg for øvrig ikke har gjort.» (Dagbladet 7. oktober 1950)

Enda et sammenbrudd
Enda en roman om fransk militært nederlag fikk Bugge-Mahrt å oversette, nemlig Émile Zolas La Débâcle fra 1892, med handling fra den fransk-prøyssiske krig i 1870. Romanen kom i «autorisert», men navnløs oversettelse til norsk allerede samme år (!), da med tittelen Knald og Fald (Verdens Gangs Trykkeri, 1892) og senere som «Autoriseret Oversættelse» gjenutgitt på Johan Magnussens Forlag (Bergen 1896). Bugge-Mahrts versjon, med den mer presise tittelen Sammenbruddet, kom på Gyldendal i 1959.

Romanens første kapittel avrundes med beskrivelsen av et sørgelig daggry:

La Débâcle (1892):

Maintenant, à l’orient, le jour blanchissait, un jour louche d’une infinie tristesse, sur les tentes endormies, dans l’une desquelles on commençait à distinguer les faces terreuses de Loubet et de Lapoulle, de Chouteau et de Pache, qui ronflait toujours, la bouche ouverte. Une aube de deuil se levait, parmi les brumes couleur de suie qui étaient montées, là-bas, du fleuve lointain.

Knald og Fald (1896):

Natten var fuld af Angst og mørke Anelser. Nu begyndte det at lysne i Øst. Dagen kom; en graa, umaadelig sørgelig Dag steg op over den sovende Leir; - i et af Teltene kunde man allerede skjelne Loubet og Lapouille, Pache og Chouteau, der alle fire laa med aaben Mund og snorkede af alle Kræfter. En Sorgens Morgenrøde løftede sig over Synskredsen, over de sodfarvede Taagemasser, som svævede over Floden der langt borte i det Fjerne.

Haakon Bugge-Mahrt (1959, s. 19):

Dagen lysnet i øst. Et trist, grumset skjær la seg over de sovende teltene. I et av dem kunne en begynne å skimte de gulbleke ansiktene på Loubet og Lapoulle, Choteau og Pache som ennå lå og snorket med åpen munn. Et sorgens daggry steg opp over den røkfarvede tåken som lå over floden langt der borte.

I tråd med moderne norsk syntaks har Bugge-Mahrt valgt å stykke opp de lange franske periodene; han setter dobbelt så mange punktum som i originalteksten. Der den eldre norske versjonen tillater seg å legge til elementer som ikke forekommer i originalen (for eksempel «natten var full av angst og mørke anelser»), har Bugge-Mahrt snarere en tendens til å forkorte og forenkle uttrykket. Det som opprinnelig er d’une infinie tristesse eller «umaadelig sørgelig», blir på moderne norsk bare «trist». Å oversette Zolas «naturalistiske» beskrivelser til lett leselig norsk er ikke enkelt. Det kan også diskuteres hvor langt man skal gå i å fornorske en fransk forfatters stil. Noen mener det er oversetterens oppgave å få teksten til å se ut som om den var skrevet av en nålevende norsk forfatter, og Haakon Bugge-Mahrt later til å ha vært av samme mening. Syntaks må ofte brytes opp og setningsledd bytte plass for at setningen skal se norsk og hjemmeskrevet ut.

Fransk med norsk aksent
Derimot blir det hengende igjen en umiskjennelig «norsk aksent» i Bugge-Mahrts eneste oversettelse den andre veien, fra norsk til fransk. Det gjelder kunsthistorikeren Nic. Stangs introduksjon av Edvard Munchs kunst, opprinnelig utgitt på norsk (Grundt Tanums Forlag 1971), oversatt til fransk (og tysk og engelsk) på samme forlag i 1974. Den franske teksten er grammatisk korrekt og fullt forståelig, mens syntaksen og setningsrytmen ofte støter an mot forventningene til alminnelig fransk sakprosastil. Innledningens første avsnitt kan illustrere poenget:

Les méthodes des historiens de l’art sont multiples, beaucoup d’entre eux n’en reconnaissent pourtant qu’une seule pour approcher le sujet. Mais les matières à traiter sont si nombreuses et si diverses que la méthode doit s’adapter en conséquence. L’approche de l’art de Munch et de celui de Cézanne ne peut guère être la même.

(Oversatt etter Nic. Stangs tekst: «Kunsthistorikerens metoder er mange, og det er dem som sverger til den ene, saliggjørende måte å nærme seg stoffet på. Men emnene, som skal behandles, er mangfoldige og skiftende, og metoden må veksle med emnet. Man nærmer seg ikke Cézannes og Munchs kunst på samme måte.»)

Haakon Bugge-Mahrt ble mot slutten av sin diplomatiske karriere sideakkreditert som kulturråd ved den norske ambassaden i Madrid. Han snakket spansk flytende og avrundet også sin oversettergjerning med en roman fra den spanske borgerkrigen, som nevnt innledningsvis: Ramón Sender: Réquiem por un campesino español (1953), på norsk Sjelemesse (Gyldendal/Kolon 1976).

Den språkmektige og kosmopolitiske Haakon Bugge-Mahrts forfatterskap ble ofte møtt med uforstand fra kritikerhold og gjerne karakterisert som «unorsk», og forfatteren selv som «en fremmed fugl» med utfoldelse av en språklig eleganse som ikke alltid falt i smak. Størst suksess hadde han med den prisbelønte spenningsromanen Orkanen (Gyldendal 1936) som ble oversatt til en rekke språk. Et par hederlige forsøk på revurdering av forfatterskapet fra akademisk hold – særlig i Norsk litterær årbok: 1973[7] og i artikkelsamlingen Saklighet og sanselighet (Gyldendal Akademisk 2000) – har ikke kunnet forhindre at forfatteren Bugge-Mahrt har måttet lide den alminneligste av alle norske litteraters skjebne: glemsel og forglemmelse.

Som oversetter behersket han flere kulturspråk og et variert register av litterære uttrykk. «Han kunne fransk som sitt morsmål, han kunne norsk til perfeksjon», som det heter i nekrologen.[8] Som diplomat gjorde han en særdeles aktiv innsats i norsk–fransk kultursamarbeid og ble dekorert med både den franske Ordre national du Mérite (kommandør av den nasjonale fortjenesteorden, 1972), samt Æreslegionen (Chevalier de la Légion d’honneur, 1953, senere forfremmet til Officier, 1962) og den norske St. Olavs orden av 1. klasse (1968). Han døde i Oslo 25. juni 1990.

Tom Lotherington