Foto: Privat

Aasmund Brynildsen var filosof og forfatter, forlagskonsulent, redaktør og oversetter. Han var i alle år tilknyttet det kulturkonservative forlaget Dreyer som hovedkonsulent og redaktør, og han var også en drivende kraft i det private nisjeforlaget Servolibris. Hans virksomhet som essayist, kritiker og polemiker inngikk i datidens kulturdebatt og kamp for et spiritualistisk verdensbilde mot tidsåndens positivisme og materialisme. Det samme gjaldt hovedtyngden av oversettelsene han påtok seg, ofte med seg selv som initiativtager. Han oversatte for å formidle kjennskap til en bestemt åndshistorisk tradisjon.

Aasmund vokste opp i kystkulturen i Ytre Oslofjord med flere søsken og en far som var skipper i utenriksfart, og som følgelig sjelden var hjemme. Når moren i perioder var med faren på sjøen, bodde Aasmund hos mormoren på den tynt befolkede øya Hui (Hudøy) vest for Tjøme, en «verden av i går» som han har beskrevet med dikterisk barneblikk i memoarboken Hudø (1974). Som ganske ung gutt fikk han tilgang til morbroren, dikteren Alf Larsens rikholdige bibliotek og fremsto tidlig som en forstandig leser. Allerede i gymnastiden i Tønsberg, mens han gikk på latinlinjen (med gresk), leverte han bokanmeldelser i Tønsbergs Blad. Sytten år gammel debuterte han for alvor i onkelens tidsskrift Janus med en dypsindig artikkel om Pablo Picasso. Aasmund Brynildsens forfatterskap er hovedsakelig essayistisk, men omfatter også to diktsamlinger, to aforismesamlinger og den ovenfor nevnte barndomsskildringen Hudø.

Som idéhistoriker og filolog var han autodidakt. Etter artium i 1937 fulgte han sporadisk noen forelesninger ved Universitetet i Oslo, men oppga ganske snart tanken på akademiske studier. Han fordypet seg i åndshistorien på egen hånd, skrev artikler og essays og debuterte i bokform i 1945 med en samling aforismer: Der er en kilde, utgitt på Dreyers forlag.

Dreyers forlag, som Alf Larsen hadde vært med på å stifte (sammen med Barthold Butenschøn) i 1942, ble Aasmund Brynildsens faste arbeidsgiver fra 1945 til hans død i 1974. Forlaget slet med økonomien i perioder, og «Aasmund fikk ikke det økonomiske vederlag for sitt ofte enestående arbeide som han hadde fortjent», innrømmet Butenschøn i ettertid.[1] Han arbeidet som konsulent for både norsk og oversatt litteratur, som redaktør blant annet for den eksklusive serien Dreyers kulturbibliotek – der han egenhendig oversatte og introduserte en rekke titler – som medredaktør i tidsskriftet Spektrum og som oversetter av skjønn- og generell litteratur, i tillegg til at han utga egne bøker på forlaget.

Melville
Det første store oppdraget han påtok seg som oversetter, var Herman Melvilles tunge roman Moby Dick, som kom ut på Dreyer i 1948 med et forord av Brynildsen, men med Daisy Schjelderups oversetternavn på tittelsiden. Historien om denne oversetterjobben foreligger i to versjoner, hvorav bare den ene er belagt med skriftlige kilder;[2] den andre er basert på muntlige overleveringer. Det skal ha vært avtalt på forhånd at Schjelderup og Brynildsen (som på den tiden var i et forhold) skulle samarbeide om Moby Dick. Ifølge Schjelderups forklaring utførte hun hele oversettelsen alene, ettersom Brynildsen etter sigende trakk seg på grunn av andre arbeidsoppgaver. I den andre versjonen var det Brynildsen som oversatte hele eller mesteparten av romanen, men da til et gammelmodig, nærmest arkaisk riksmål, som forlaget fant å måtte sette ut til språkvask. Resultatet ble en moderne norsk språkdrakt som Brynildsen ikke ønsket å sette sitt navn på; den æren lot han med glede Daisy Schjelderup få alene (ifølge denne versjonen). De to fortellingene utelukker hverandre. I en mulig omforent versjon kunne det være Daisy Schjelderup som foretok den grundige språkvasken og dermed fikk et naturlig eiendomsforhold til teksten.

Mange år senere, da Den norske Bokklubben skulle utgi antologien Amerika forteller, var det Aasmund Brynildsen som fikk og påtok seg oppgaven med å oversette Herman Melvilles kjente novelle Bartleby the Scrivener.[3] Han oversatte ellers aldri noe fra engelsk. For øvrig foreslo han flere ganger som konsulent at Dreyer skulle utgi en ny oversettelse av Melvilles lange novelle Billy Budd, som forelå på norsk i en etter hans mening svært mangelfull versjon fra 1949. Dette prosjektet vant han ikke gehør for.

En annen gåtefull utgivelse kom på Dreyer samme år som Moby Dick, 1948: Charles Nodiers Den bokgale, originalens tittel Le bibliomane. Det er en boklærd og tragikomisk beretning fra 1832 om hvor galt det kan gå når bibliofilien bikker over i galskap. Med forord og noter («anmerkninger») av den danske forleggeren (og bokelskeren) Ejnar Munksgaard, med illustasjoner av tegneren Ebbe Sadolin, men uten noen oversetters navn. Boken er ganske sikkert oversatt etter Munksgaards danske utgivelse, og nesten like sikkert er den gjort av Aasmund Brynildsen. Teksten er holdt i et sobert riksmål som Brynildsen kunne ha vært bekjent av; det er ingen forklaring på hvorfor den ikke har fått sin oversetters signatur.

I andre tilfeller kan forlaget oppgi oversetterens navn på uventede steder, som i boken Mozart på reise til Prag. «Denne boken er oversatt av Aasmund Brynildsen», opplyses det i kolofonen bakerst i boken, sammen med opplysninger om illustratør (Crix Dahl), typografi (10 pkt. Bodoni) og papirkvalitet (riflet Imperator fra Hamang Papirfabrikk A.s.). På tittelsiden er bare forfatterens og forlagets (Dreyers) navn oppgitt. Mozart på reise til Prag er en fortelling fra 1856 av den tyske dikterpresten Eduard Mörike, utgitt på norsk i 1958. Den innleder med å slå fast den dikteriske sannheten at komponisten Mozart en gang reiste fra Wien til Prag (Praha):

«Im Herbst des Jahres 1787 unternahm Mozart in Begleitung seiner Frau eine Reise nach Prag, um Don Juan daselbst zur Aufführung zu bringen.»

På norsk er setningen noe lettere, selv om deler av den tyske syntaksen er i behold:

«Høsten 1787 foretok Mozart i følge med sin hustru en reise til Prag hvor han skulle bringe Don Juan til oppførelse.»

Om hovedpersonens antrekk skal bare dette være sagt, sier fortelleren:

Mit Schonung für die neuen, im Koffer eingepackten Staatsgewänder war der Anzug des Gemahls bescheidentlich von Frau Konstanzen ausgewählt; zu der gestickten Weste von etwas verschossenem Blau sein gewohnter brauner Überrock mit einer Reihe großer und dergestalt fassonierter Knöpfe, daß eine Lage rötliches Rauschgold durch ihr sternartiges Gewebe schimmerte, schwarzseidene Beinkleider, Strümpfe und auf den Schuhen vergoldete Schnallen. Seit einer halben Stunde hat er wegen der für diesen Monat außerordentlichen Hitze sich des Rocks entledigt und sitzt, vergnüglich plaudernd, barhaupt, in Hemdärmeln da.

De mange konkrete detaljene, ordrikdommen og de omstendelige setningene byr på utfordringer for en oversetter. Brynildsen har nok lest atskillig mer tysk litteratur enn det pålagte pensum på gymnaset, og han oversetter tilsynelatende uanstrengt:

For å skåne de nyanskaffede stasklær, som lå omhyggelig nedpakket i reisekofferten, hadde fru Konstanze valgt ut et meget beskjedent antrekk for sin mann: til den broderte, litt falmede blå vesten bar han sin vanlige brune frakk med en rad store knapper som var formet slik at en rødlig bunn av flittergull glimtet under et stjernelignende mønster; hertil bar han benklær av sort silke, samme slags strømper, samt sko med store forgylte spenner. Frakken hadde han tatt av seg på grunn av varmen som var helt usedvanlig til september å være, og han satt nu barhodet og i skjorteermer, fornøyd småsnakkende.

Mozart hadde tatt av seg frakken for en halvtime siden, står det i originalen; den opplysningen gikk tapt i oversettelsen, noe som må betegnes som et minimalt svinn. Det er «en følsom, kultivert oversettelse», mente anmelderen i Aftenposten.[4]

Partnere
Aasmund Brynildsen inngikk ekteskap for annen gang i 1952 med den unge forfatteren Karin Bang (1928–2017). Hun hadde da allerede tre romanutgivelser og en diktsamling bak seg, og hadde også oversatt noe. Paret slo seg ned i første omgang på Tjøme, senere på Veierland. De fikk med tiden fire barn sammen; fra sitt første ekteskap (1941–1945, med den danskfødte barnevernspedagogen Ruth Bülow) hadde Aasmund også en sønn, som vokste opp i søskenflokken. Forfatterparet kom etter hvert til å samarbeide om flere oversettelsesprosjekter.

De tre første bøkene i den populære Angélique-serien av forfatterparet Serge og Anne (Sergeanne) Golon, utgitt på Dreyer i årene 1960–1962, oppgis å være oversatt av «Fanny Siwers». Det er Karin Bangs pseudonym som krim- og underholdningsforfatter. Om disse oversettelsene uttalte forlagsmannen Hans Butenschøn: «Den franske originalversjon av denne gigantserie ble nok preget av at forfatterne ble presset til å levere bøker i et rekordtempo. Under den norske oversettelsen skjedde en behøvelig innstramning og bearbeidelse. Jeg aner et fruktbart samarbeid om dette, Aasmund kan ikke ha vært uten engasjement i disse bindene.»[5]

Den kjente og folkekjære forfatteren og filmmannen Marcel Pagnol (1895–1974) utga i slutten av 1950-årene sine erindringer fra oppveksten i Provence. De tre bindene ble en stor suksess, og har senere fått klassikerstatus. Dreyers forlag utga bøkene på norsk fra 1961, to av dem oversatt av Aasmund Brynildsen, én av Karin Bang, ifølge tittelsiden. I virkeligheten var alle tre oversatt av dem begge i fellesskap.

To spesielle utgivelser fra henholdsvis svensk og tysk har forfatterparet signert sammen under fullt navn: Dag Hammarskjölds Veimerker (Cappelen, 1964) og Martin Bubers Lengselens barn (Aschehoug, 1970). Begge inneholder aforismer og korte prosatekster og kan betegnes som visdomsbøker. Språket har i begge bøkene et enhetlig preg; det er ikke mulig å peke ut hvem av de to som har oversatt hva.[6]

Det samme spørsmålet – hvem som gjorde hva – kan man stille angående Werner Kellers populærvitenskapelige bibelhistorie Men Bibelen hadde rett. Den er oversatt fra tysk av Trygve Greiff og Aasmund Brynildsen i fellesskap. Bokens tema er utgravninger og arkeologiske funn som ser ut til å bekrefte at (mange av) fortellingene i Bibelen er basert på virkelige hendelser. Boken kom i mange opplag og nye utgaver i flere år etter første gangs utgivelse i 1955.

Dreyers kulturbibliotek
I 1953 begynte utgivelsen av klassiske filosofiske eller åndshistoriske tekster i serien Dreyers kulturbibliotek, som Brynildsen var hovedredaktør for og selv aktiv bidragsyter til. Serien innledes med Platons Symposion og fortsetter med den noe mer ukjente Henri-Frédérique Amiel (1821–1881): Blader av en dagbok, oversatt fra fransk og med forord av Aasmund Brynildsen. Om denne boken skriver en begeistret ung forfatter, Jens Bjørneboe, i Aftenposten: «Det er en liten bok, men for et innhold! … aldeles ypperlig oversatt av Aasmund Brynildsen … forordet er skrevet med imponerende spenstighet og stilglede, og viser Aasmund Brynildsen som skribent og i full slagkraft …»[7]

Neste bok i serien var et utvalg tekster av Simone Weil (1909–1943) oversatt og med innledning av Aasmund Brynildsen. Simone Weils Brev og essays innledes (etter Brynildsens forord) med en «Prolog», hentet fra hennes verk La connaissance surnaturelle (utgitt posthumt 1950):

Il entra dans ma chambre et dit: «Misérable qui ne comprends rien, qui ne sais rien. Viens avec moi et je t'enseignerai des choses dont tu ne te doutes pas.»

Je le suivis. Il m'emmena dans une église. Elle était neuve et laide. Il me conduisit en face de l'autel et me dit: «Agenouille-toi.» Je lui dis: «Je n'ai pas été baptise.» Il dit: «Tombe à genoux devant ce lieu avec amour comme devant le lieu où existe la vérité.» J'obéis.

Til å være selvlært filolog var Brynildsens beherskelse av fremmedspråkene imponerende. Hans oversettelse er stilsikker, men i dette eksempelet ikke feilfri:

Han trådte inn i mitt værelse og sa: «Ulykkelige, som intet forstår og intet vet. Følg meg og jeg vil lære deg ting du ikke skal tvile på.» Jeg fulgte ham.

Han førte meg inn i en kirke. Den var ny og heslig. Han ledet meg frem foran alteret og sa: «Knel ned!» Jeg sa til ham: «Jeg er ikke døpt.» Men han sa: «Knel her i kjærlighet som foran det sted hvor sannheten er.» Og jeg adlød.

Her har oversetteren dessverre forvekslet verbet douter («tvile») med det refleksive se douter («ane»): Mesteren i det siterte avsnittet lover å lære henne ting hun «ikke har anelse om».

Både poeten Amiel og den moderne mystikeren Simone Weil ble presentert for første gang for norske lesere i Kulturbiblioteket, og for Amiels vedkommende skulle det også bli den siste. Brynildsens introduksjon av Mester Eckehart i Kulturbiblioteket var ikke på samme måte banebrytende, siden det allerede forelå en solid presentasjon av den tyske mystikeren på norsk i en bok av H. Ludin Jansen fra fra 1949.[8] Utgivelsen i Dreyers kulturbibliotek 1959 er med sitt brede tekstutvalg likevel et nybrottsarbeid. Mester Eckeharts Taler og traktater er oversatt fra høytysk (altså strengt tatt en sekundæroversettelse) av Aasmund Brynildsen, som også var ansvarlig for utvalget og den essayistiske innledningen.

Det ble utgitt 22 bind i Kulturbiblioteket i Aasmund Brynildsens levetid. Nummer 14 i serien, boken om og av Johannes av Korset (San Juan de la Cruz, 1542–1591): Den levende kjærlighets flamme, er den siste han bidrar til som oversetter. Der har Kristen Gundelach stått for gjendiktningen av det lyriske verket, mens Brynildsen har oversatt «utvalgte prosastykker», sannsynligvis på grunnlag av en fransk utgave.

Servolibris
Dreyers kulturbibliotek ble utgitt med betydelig støtte fra Tiedemanns Tobaksfabrik (Joh. H. Andresen). Servolibris var et eksklusivt nisjeforlag drevet og finansiert av Carl og Alexandra Høegh, opprettet med det formål å utgi skrifter av Aasmund Brynildsen (og hans venn dr. tech. Carl Høegh)[9]. Mellom 1961 og 1970 utga Brynildsen minst syv bøker gjennom Servolibris: essays om bl.a. Teilhard de Chardin, Johannes Kepler og Nicolaus Cusanus og oversettelser av mer eller mindre esoteriske skrifter, som et utvalg fra Plotins Enneadene: Om det Skjønne og Enheten, og Cusanus’ latinske dialog Om den skjulte Gud, i tospråklig utgave (De Deo Abscondito). I denne serien kom også Henri Bergson: De to kilder for moral og religion (1967; Les deux sources de la morale et de la religion, 1932), i sin helhet oversatt av Aasmund Brynildsen. Tekstene av Kepler og Plotin oversatte han via autoriserte tyske utgaver, mens Bergsons nesten tre hundre tettskrevne sider lange filosofiske avhandling nok ble oversatt fra originalspråket. Servolibris utga også flere bøker av den tyske fysikeren Walter Heitler, hvorav minst én er oversatt fra tysk av Aasmund Brynildsen: Mennesket og den naturvidenskapelige erkjennelse (1963).

Oversetting er formidling
Aasmund Brynildsen oversatte ikke primært for honorarenes skyld, og om vi ser bort fra sidespranget med Angélique-bøkene, bidro han ikke til den litterære underholdningsindustrien. Som alle andre åndsarbeidere med fem barn trengte han penger til livets opphold, men penger er jo ikke alt. En gang i 1971 tilbød han seg å oversette en bok for Dreyer uten å heve honorar i første omgang og foreslo følgende passus i kontrakten: «Oversetterhonorar erholdes først når eller hvis den norske utgaven er solgt i et antall som muliggjør et slikt honorar.»[10] Det gjaldt en biografi om Emanuel Swedenborg (1948) av den engelskspråklige danske forfatteren Signe Toksvig, som Brynildsen ønsket å formidle, men som Butenschøn likevel ikke valgte å satse på.

Sommeren 1971 fikk Aasmund Brynildsen en alvorlig kreftdiagnose med beskjed om at han trolig hadde kort tid igjen å leve. Han fortsatte imidlertid å arbeide som før, det vil si intenst og konsentrert, om enn ikke med oversetting – hans arbeid med Helder Camaras kampskrift Vold – løsning eller tragedie?[11] ble øyensynlig overtatt underveis av forlagsmannen og oversetteren Johan Falkenberg. Brynildsen mente selv han kunne takke den omstridte Nitter-kuren[12] for at han fikk leve og arbeide så lenge som til sommeren 1974. Han rakk å ferdigstille flere manuskripter – dikt, essays og erindringer – som så ble utgitt posthumt.

«Hvis det er hele skaperverkets mening at hvert enkelt gudsbilde i menneskene skal nå til selverkjennelse og selvbevissthet […], da er intet arbeide viktigere enn arbeidet for opplysning, for individets åndelige utvikling», skrev Aasmund Brynildsen apropos Henrik Wergeland.[13] Det var like mye et apropos til hans eget virke som formidler og oversetter.

Tom Lotherington