Foto: Privat

Sven Storelv var i mange år professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen, og fortsatt aktiv som litteraturforsker og -formidler til langt opp i årene. Som oversetter av skjønnlitteratur leverte han bare ett verk, men det var et storverk: Albert Cohens store roman fra 1968: Herrens utkårne (Belle du Seigneur).

Sven var født i Bergen og vokste opp sentralt i byen som adoptivsønn og enebarn i familien Storelv med hjemmeværende mor, og far som var snekker i egen næring. På gymnaset i Bergen skal han ha hatt en dyktig fransklærer som vekket hans interesse for fransk språk og litteratur. Etter artium i 1943 lå han lenge i dekning på et gårdsbruk i Nordfjord for å unnslippe den obligatoriske arbeidstjenesten. I denne fredelige bygda i utkanten av verdenskrigen fikk han rikelig tid til å lese og dyrke interessen for litteratur, en interesse som etter krigen førte ham til universitetet i Oslo, der han tok fransk mellomfag i 1947, norsk mellomfag i 1948 og engelsk mellomfag i 1950. Deretter dro han til Paris og tok fransk hovedfag ved Sorbonne i 1953, samme år som han inngikk ekteskap med Gabrielle Rival, som også var filolog.

Paret fikk tre døtre og en sønn; alle er født i Paris. I en periode skal Sven Storelv ha fungert som hjemmeværende småbarnsfar (og studerende doktorand) mens hans kone, lektoren, forsørget familien, noe som var uvanlig både i Paris og andre steder på den tiden. I 1965 flyttet familien til Bergen da begge ektefellene ble ansatt i lektorstilling ved Norges Handelshøyskole (NHH). Senere meldte Storelv overgang til Universitetet i Bergen, der han ble ansatt som universitetslektor i 1969 og som professor i fransk litteraturvitenskap i 1986. Over 70 år gammel påtok han seg sin første (og siste) oversetterjobb, som han skal ha gjort unna på ett år: den ovenfor nevnte Herrens utkårne, som kom ut i 1996. Til nittiårsdagen i 2013 ble han hedret i universitetets nettavis På høyden som «en vital nestor ved Institutt for fremmedspråk». Han hadde da nylig ferdigstilt en vitenskapelig artikkel til fagfellevurdering og deltok ellers stadig på internasjonale faglige seminarer.

Boken han ikke oversatte
Ved en festlig anledning ved juletider i 2012 – kort tid før han fylte 90 – erklærte Sven Storelv seg villig til å oversette en bestemt roman gratis, om bare noen kunne skaffe ham en forlegger. Trolig hadde han før dette henvendt seg til flere forlag uten å få respons. Det dreide seg om Court Serpent («Ormen Korte») fra 2004 av Bernard du Boucheron, historien om en norsk munks (fiktive) misjonsreise til den utdøende norske kolonien på Grønland på 1300-tallet. Storelvs akademiske forskning var ellers særlig konsentrert om de katolske forfatterne/dikterne fra tidlig 1900-tall, Charles Péguy og Georges Bernanos, som han også utga et populærvitenskapelig verk om. Anekdoten om Ormen Korte viser at hans nysgjerrighet ikke var begrenset til dette feltet. Han var også levende interessert i mer populærkulturelle fenomener som Maigret og San-Antonio – sistnevnte er en hardkokt krimserie av Frédéric Dard, kjent for sin virtuose håndtering av fransk argot og andre språklige krumspring. Blant teoretikerne var han særlig opptatt av Mikhail Bakhtin, Michel Foucault og René Girard, foruten generelt av semiotikken. Sammen med en bergensk kollega, Dinda Gorlée, grunnla han Norsk forening for semiotikk i 1985 som utga tidsskriftet Livstegn (1986).

Den frankofile teatermannen Pelle Christensen, som senere skulle bli en fremragende franskoversetter, var ansatt som skuespiller ved Den nationale scene 1962–1982. På fritiden igangsatte og ledet han en franskspråklig teatertrupp, «Les Enfants de Molière», som Sven Storelv entusiastisk sluttet seg til. Også som foreleser i og utenfor pensumlitteraturen skal professorens retorikk ha vært ledsaget av gestuelle uttrykk, eller som et tidsvitne har sagt det: «Hans forelesningsstil med intens fransk gestikulering er legendarisk».

Herrens utkårne skjønnhet
Professor emeritus Sven Storelv var godt over 70 år da han påtok seg sin første oversetterjobb, på oppdrag fra Gordon Hølmebakk i Gyldendal Norsk Forlag. Det dreide seg om en 1120 siders roman på fransk (det ble 790 sider på norsk), en bok han hadde lest grundig og hadde høy aktelse for: Albert Cohens litterære hovedverk, Belle du Seigneur. Det er en særdeles ordrik, men intens roman om lidenskapelig kjærlighet og kjærlighetens død, med et mangfold av undertemaer og et rikt register av uttrykksformer, fra indre monolog til dagboksblad, sosial satire, lyriske utbrudd og burleske opptrinn, farse og tragedie i ett. Sven Storelv var ikke alene om å anse boken for å være et av romankunstens mesterverk; han mente den som kjærlighetsroman kunne tåle sammenligning med Tolstojs Anna Karenina.[1]

Den jødiske forfatteren Albert Cohen, født 1895 på den greske øya Korfu, den gang i Det osmanske rike, oppvokst i Marseille, med studier i Genève og senere diplomatkarriere i samme by, ble sveitsisk statsborger og sveitsisk-fransk forfatter med betydelig suksess allerede med en av sine første bøker (romanen Solal, Paris 1930). Men det var først med Belle du Seigneur (Gallimard, Paris 1968) han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd.

Det er en bok som med sine vekslende stilleier og mange språklige særheter byr oversetteren på mangfoldige utfordringer. Sven Storelv brukte godt og vel et kalenderår på oppgaven. Slik lyder (en liten bit av) den høystemte lovsangen til l’amour eller «kjærligheten» på dens tidlige stadium:

Amour amour, fruits et fleurs qu'elle lui envoyait tous les jours, amour, amour, jeune idiotie de manger le même raisin ensemble, grain après grain ensemble […] Amour ancienne aimée, est-ce toi ou ma jeunesse que je pleure demande celui qui fut jeune. (p. 541)

Kjærlighet, kjærlighet, blomster og frukt, som hun sendte ham hver dag, kjærlighet, kjærlighet, ungdommelig tåpelighet å ville spise den samme druen i fellesskap, drue etter drue sammen […] Kjærlighet min fordums elskede, er det deg eller min ungdom jeg gråter over? spør den som var ung. (s. 383)

 Romanens tittel fremkommer i en kort replikkveksling:

«Tu es belle, lui disait-il.
Je suis la Belle du Seigneur, souriait-elle.»

Den byr på et oversetterproblem, som Storelv løste på kreativt vis:

«Du er vakker, sa han til henne.
Jeg er Herrens utkårne, sa hun og smilte.» (s.330)

Herrens utkårne ble tatt imot med stor begeistring fra anmelderne i flere norske aviser i april 1996. Aftenpostens anmelder hadde også en tanke for oversetteren: «Om oversetterens innsats er å si at den er verdig denne romanen, som utvilsomt vil bli stående som en av de sentrale i dette århundre.»[2]

Sven Storelv døde i Paris i januar 2023, kort tid før han ville ha fylt 100 år. Han er stedt til hvile på familiens gravsted i Grenoble.

Tom Lotherington