Foto: Jan Thomas Espedal, NTB, Scanpix

I nærmere 50 år var Gordon Hølmebakk i skiftende roller en fremragende formidler av utenlandsk litteratur. Først som skribent i Morgenbladet og Aftenposten, etter hvert som aktiv oversetter, og så i nesten 40 år som redaktør og sjefredaktør i Gyldendal Norsk Forlag. Han ble kjent i offentligheten som en utpreget skjønnånd og kulturpersonlighet med stor litterær innsikt og et rikt sosialt nettverk; en dannet mann i velbrukt tweed og med hang til pregnante formuleringer. For kulturjournalister var han et yndet intervjuobjekt. I bokbransjen og i litterære miljøer nøt han stor respekt som den unike Gordon, mildt legendarisk i levende live.

Oppvekst og utdanning
Gordon Hølmebakk vokste opp som nest yngst i en søskenflokk på åtte på et småbruk på Feda i nåværende Kvinesdal kommune. Faren var pastor i Finnemisjonen; han hadde teologisk utdannelse fra USA og hadde virket som predikant i Midt-Vesten i lange perioder, med sin noe yngre Marie som hjemmearbeidende småbarnsmor og prestekone. Guttenavnet Gordon er bare én av mange impulser de brakte med seg fra Amerika. Skjønnlitterære bøker fantes ikke i barndomshjemmet, som også ellers var preget av nøysomhet. Til gjengjeld var det rikelig med aviser, takket være gratisabonnementer fra en onkel som var disponent i Aftenposten.

På skolen i Flekkefjord fikk Gordon en spesielt litteraturinteressert lærer, Morten Ringard, som også var en mangfoldig skribent og oversetter; han har trolig vært avgjørende for Gordons orientering mot litteraturens verden. (Den unge Jens Bjørneboe hadde hatt glede av den samme læreren noen år tidligere; det kan ha vært et godt utgangspunkt da Gordon mange år senere overtok som redaktør for Bjørneboes forfatterskap.[1]) Gordons seks år eldre bror, Sigbjørn, ble en anerkjent og folkekjær forfatter, også kjent for sitt engasjement på venstresiden i politikken.

En begeistret anmeldelse av Norman Mailers De nakne og de døde i Morgenbladet sent på høsten 1949 ser ut til å være Gordon Hølmebakks første bidrag til hovedstadsavisene. Etter alt å dømme hadde han da påbegynt studiene til forberedende prøver (philosophicum og latin for filologer). Høsten 1950 var han ute på en egenartet dannelsesreise sørover i Europa – som passasjer og kartleser i et enmotors fly. Hjemkomsten ble markert med førstesideoppslag i Aftenposten.[2] Et tre måneder langt ufrivillig opphold i Lille mens flyet ble reparert for skadene etter en hard nødlanding, kan ha gitt en velkommen påbygning på Gordons gymnasfransk.

Gordon Hølmebakk tok eksamen (cand. philol. med laud, med fagkretsen engelsk, fransk og historie) i 1957 og ble umiddelbart ansatt i Gyldendal, i første omgang i norskavdelingen. Forlagets nærmest eneveldige direktør Harald Grieg hadde flere år før dette oppdaget de talentfulle artiklene hans i Morgenbladet og engasjert skribenten som ekstern konsulent. Etter hvert hadde han også fått oversetteroppdrag. Honorarene skal langt på vei ha strukket til for å finansiere syv års studier.

De første oversettelsene signert Hølmebakk dukket opp i bokhøsten 1955. Den 27 år gamle studenten hadde da nylig inngått ekteskap med filologistudent Inger-Sophie Manthey, og de nygifte flyttet inn i studentbyen på Sogn i Oslo. Ifølge familien er det ikke tvil om at oversettelsene ble til i et visst samarbeid mellom ektefellene; derimot er graden eller arten av samarbeidet uavklart. Inger-Sophie ble noen år senere oversetter i eget navn, da med Gordon som oppdragsgiver.

De første oversatte titlene
Den danske forfatteren Hans Jørgen Lembourns roman Se deg ikke tilbake (Gyldendals Gule serie, 1955) er antagelig Gordon Hølmebakks debutarbeid som oversetter. Det er en generasjonsroman om krig og kjærlighet, kunstnerliv i Paris og motstandskamp i Danmark. Anmelderen i Dagbladet, Ragnvald Skrede, har bare gode ord å si om oversettelsen: «Oversettelsen er utmerket; det er ikke ofte en ser en så sikker og fast språkføring i oversatte bøker.»[3] Dette er en meget god attest å få for en nybegynner i faget.[4]

Allerede samme høst (1955) kom den neste oversettelsen fra Hølmebakk, en dokumentarisk folkelivsskildring fra Libya og andre nordafrikanske områder: Ørkenlegen (oversatt etter den engelske utgaven A Cure for Serpents)[5] av italieneren Alberto Denti di Piranjo, rikt illustrert med fotografier av brystfagre unge kvinner. «De unge innfødte kvinnene er ofte betagende vakre – med en eiendommelig nervøs, nesten dyrisk skjønnhet over holdning og bevegelser», heter det i en billedtekst. Boken kunne like gjerne hete «Kvinnelegen», ifølge Dagbladets anmelder, Knut Eidem. «Oversettelsen starter svakt, men er helt god de siste tre fjerdedeler», påpeker den samme anmelderen, uten å belegge påstanden med eksempler.[6] Det er riktig at språket særlig i det innledende kapittelet er noe stivt, trolig påvirket av den italienske forfatterens patos og preget av nybegynnerens overdrevne respekt for kildeteksten.

Høsten 1956 kom det to romaner på Gyldendal oversatt av Gordon Hølmebakk. Først De unge elskende av Julian Halevy (psevdonym for manusforfatteren Julian Zimet). Det er en stor roman (417 s.) om unge studenters samliv i et lite bokollektiv i New York, ikke ulikt oversetterens eget boforhold som nygift (med gravid kone) i studentbyen på Sogn. Den norske teksten er velformulert med et rikt ordforråd, uten blygsel når kjærlighetslivet får utfolde seg, dog uten kjønnsorganers nevnelse. Når det står at en av studentene «begynte å koke pølsene», enda de vitterlig blir stekt på grill, ser det ut til at oversetteren har begått en klassisk tabbe. Simen Skjønsberg i Dagbladet er usikker: «Det ser ut til at han har gjort et relativt godt arbeid. Men pussig nok dukker det her og der opp noen svenske ord og uttrykk man ikke riktig skjønner hva han vil med.»[7]

Samme høst utkom John Breons lovende debutroman The Sorrows of Travel i Gyldendals Gule serie under tittelen Sorger underveis. Amerikaneren Breon kom til Frankrike som soldat i 1944 og ble boende i Paris i flere år etter krigen. I romanen skriver han om sin generasjons amerikanske bohemmiljø i Paris, som en pendant til Ernest Hemingways Og solen går sin gang (1926). Debuten vakte oppsikt, men den vanskelige andreboka ble han aldri ferdig med.

Sorger underveis byr oversetteren på noen sære utfordringer ettersom de amerikanske romanpersonenes talespråk er påvirket av franske idiomatiske uttrykk og syntaks. Slik kan det se ut i Hølmebakks oversettelse: «Jeg håper at ja. – Er det at du liker å gå på en boks for å ta en drink eller på en kafé for å ta en kaffe? – Jeg tror at nei.» («Er det at du liker» = «Est-ce que tu aimes»; «gå på en boks» = «sortir en boîte» = «gå på nattklubb»).

Franskkyndige vil kjenne igjen syntaksen og ordvalget, andre lesere vil stusse. Ragnvald Skrede i Dagbladet forklarer seg i en ellers begeistret anmeldelse:

Oversetteren kjenner vi fra før og vet at han er samvittighetsfull og har sikkert herredømme over språket. «Sorger underveis» virker også naturlig i sin norske språkdrakt; men jeg finner det best å uttrykke meg med forbehold, ettersom oversettelsen må ha vært umåtelig vanskelig og ikke kan vurderes riktig uten jevnføring med originalen. Saken er at amerikanerne i boka har utviklet en spesiell sjargong, og når de snakker engelsk, bruker de ofte fransk ordstilling og andre franske egenheter som Hølmebakk har etterlignet på norsk. Men om han har løst den krevende oppgaven med hell eller ikke, det våger jeg ikke å si noe om.[8]

Sørstatsroman
I 1957 kom den amerikanske sørstatsforfatteren Elizabeth Spencers roman The Voice at the Back Door i Gyldendals Gule serie under tittelen Sen gjest. Det er en roman om svarte og hvites sameksistens i en småby i Mississippi. I Gordon Hølmebakks bibliografi (gjengitt i antologien Den gode strid fra 1996) er Spencers roman den eneste av hans egne oversettelser som er oppført, som om de foregående bare var å anse som svenneprøver. Det dreier seg i alle fall om bøker som har vist at de ikke var eslet til et evig liv, av forfattere som tiden har lagt glemselens slør over. Spencers Sen gjest er «en av de mest overbevisende bøkene om negerproblemet som kom i de årene» [dvs. 1950-årene], minnet Hølmebakk om mange år senere (i antologien Canada forteller fra 1985, der Spencer er representert med en novelle,[9] for øvrig også oversatt av Hølmebakk).

Med Sen gjest mener Skrede i Dagbladet at Gordon Hølmebakk «har utviklet seg til en av våre beste oversettere».[10] Et utdrag fra de første sidene viser en oversetter med rikt ordforråd og god beherskelse av språklige virkemidler:

Bilen skrenset rundt en liten sving, og det skaket i hele vognen da det bar utfor: Kneiken var bratt som et kosteskaft. Bakhjulene slingret, men bilen klarte allikevel å holde seg på de fyrstikk-brede ryggene mellom hjulsporene. (…) Bilen pilte av sted, en flat liten tingest i den røde stillheten; nå flådde den over en trebro, og et øyeblikk etter var den blitt borte under trærne i negerbyen. (…) Idet vognen raste forbi, var plutselig bikkjene der, uten en lyd; så satte de i å gaule, og hele kobbelet raste av sted etter den. Det var kjøtere og dvergvokste fillebikkjer, av det slaget som går under navnet «nigger-bikkjer». (…) Om bilen var det den ting å si: Den kjente veien. Kjøretøy som hører hjemme på landet, blir etter noen måneder for husdyr å regne (…)[11]

Det hører med til helhetsbildet at denne oversetteren aldri har hatt førerkort.

Nyoversettelse fra fransk
I 1957 ble Gordon Hølmebakk som nevnt ansatt som redaktør i Gyldendal og gikk over til å bli oppdragsgiver for andre oversettere. Likevel fullførte han enda en oversettelse før han ga seg. Det gjaldt den franske romanen Ariane – jeune fille russe (1920) av Claude Anet, oversatt til norsk av Jappe Nilssen i 1924, og altså nyoversatt av Hølmebakk og utgitt i Gyldendals serie Hjemmenes bibliotek i 1958.

Claude Anet (psevdonym for den forhenværende tennismesteren Jean Schopfer) var en produktiv forfatter, og Ariane var en av hans største suksesser. Bokens intrige lå til grunn for Hollywood-filmen Love in the Afternoon (med Audrey Hepburn som den intrikate Ariane) fra 1957, og det er ikke usannsynlig at det var ryktene om filminnspilling som beveget forlaget til å ville utgi den gamle romanen i ny språkdrakt.

Hølmebakk oversetter ikke ord for ord, heller ikke setning for setning. Resultatet blir en fri og ledig tekst som av og til avviker tydelig fra originalen. Et tilfeldig valgt avsnitt:

Accablé par la violence de sensations qui l’assaillaient, il chancela. Il ne pouvait ni parler, ni regarder Ariane en face. Comment supporter le feu de ses yeux? Entendre sa voix était au-dessus de ses forces. Il lui fallait la solitude, le plein air, une longue marche. Avec effort, il se redressa, fit quelques pas, traversa la chambre, gagna la porte et sortit (…)[12]

En båre av følelser reiste seg i ham, og han måtte vende ansiktet fra henne. Han klarte ikke å se på henne, klarte ikke å få frem et ord. Bare dette å lytte til stemmen hennes var mer enn han maktet nå. Det han trengte, var ensomhet, åpen himmel, en lang spasertur. Men det var bare med en kraftanstrengelse han klarte å kle seg om, skrå over gulvet til døren, og gå ut av værelset (…)[13]

Oversetteren har valgt å dempe noe av det melodramatiske trykket, blant annet ved å utelate det retoriske spørsmålet: «Hvordan utholde ilden i hennes blikk?» Meningsinnholdet kan gjenfinnes i formuleringen «og han måtte vende ansiktet fra henne». Den nye norske versjonen er enklere, med kortere setninger. Bare verbet «redresser» er misforstått, en typisk hastverkstabbe: Det er ikke snakk om å kle seg om, men det å måtte reise seg fra stolen.

Jappe Nilssens oversettelse fra 1924 er til sammenligning mer bokstavtro:

Han vaklet, overvældet av de voldsomme indtryk, som stormet ind paa ham. Han kunde hverken tale eller se Ariane ind i ansiktet. Hvorledes skulde han kunde taale ilden fra hendes øine? Det laa over hans kræfter at høre klangen i hendes stemme. Han trængte til ensomhet, til fri luft, til en lang tur. Han reiste sig med anstrengelse, tok nogen skridt, gik saa gjennem værelset, naadde døren og gik ut (…)[14]

Hølmebakk kan også noen ganger ta seg den frihet å tilføre teksten elementer som ikke finnes i originalen. For eksempel når det er snakk om «den skjærende lyd, som frembragtes av akslene på en bondekjerre» hos Nilssen, etter: «le bruit aigu que faisaient les essieux d’une charette de paysan». Dette gjendikter Hølmebakk til: «samtidig skrek det rustent et sted i det fjerne fra en usmurt kjerre-aksel». Både «rustent» og «usmurt» er oversetterens bidrag.

Dette grepet gir en mer forunderlig effekt når det tilføyes hele setninger med metaforer av egen tapning, som i denne scenen fra en jernbanestasjon: «Le train, avec peine, s’ébranlait», gjengitt presist av Jappe Nilssen: «Toget satte sig saavidt i bevægelse.» Her skriver Hølmebakk: «Det gikk en tung skjelving gjennom vognene, som om rekken av ståldyr skuttet seg før de satte seg i bevegelse.» Det er et slående bilde, skapt av oversetteren som meddikter i en tekst som saktens trengte et løft. Slik dikterisk frihet er ellers ikke vanlig i oversettelser i moderne tid.

Ariane er et eksempel på det George Orwell kalte «bad good books» – underholdende romaner uten kunstnerisk verdi. Det var ikke den litteraturen Gordon Hølmebakk brant for å formidle. Men i bøkenes hus er det mange rom, og han var innom de fleste av dem i løpet av karrieren. En tid rundt 1960 arbeidet han redaksjonelt med «good bad books» – velskrevne spenningsromaner – idet han fikk hovedansvar for serien Månedens thriller. Flere av titlene i denne serien har fått klassikerstatus og ble ti–femten år senere gjenutgitt i Gyldendals Svarte serie, men fra Hølmebakks autoriserte bibliografi er de borte.

Mangslungent virke
Som forlagsredaktør og sjefredaktør gjennom 39 år, deretter i flere år etter avgangen i 1996 som en aktiv emeritus, sto Hølmebakk bak en svært lang og variert liste utgivelser. Etter Sigurd Hoels tid fortsatte forlaget med Den gule serie – ny rekke. Her var Hølmebakk bare én av flere redaktører, noe han mente var uheldig. «En bokserie er et høyst personlig foretagende», uttalte han i et intervju i Aftenposten.[15] De legendariske romanseriene Kolon (1974–1980) og Vita (1982–1996) redigerte han egenrådig og uten sideblikk til forlagets bunnlinje.

Det betyr ikke at han ødslet med forlagets penger. Tvert imot ble han kjent i oversetterstanden for å leve opp til Harald Griegs motto om aldri å betale ut en øre mer enn han var aldeles nødt til.[16] «Skulle oversettelse gjøres til en økonomisk attraktiv beskjeftigelse, ville forlagenes avdeling for fremmed litteratur måtte legges ned. Nesten hver oversatt bok koster forlaget penger, iblant en liten formue», uttalte han i det nevnte Aftenposten-intervjuet. Ønsker om ekstra honorar for spesielt vanskelige oversettelser avfeide han med den generelle påstanden: «All oversettelse er vanskelig!»[17]

Novellen var Hølmebakks foretrukne sjanger. Med sikker teft valgte han ut verdenslitteraturens beste og redigerte en lang rekke fyldige novellesamlinger med Hølmebakks nyskrevne forord, som ofte er små essayistiske perler med høyt litterært presisjonsnivå. «Landets fremste kjenner av verdens novellekunst», har en forlagskollega betegnet ham som: Hans «kjennskap til verdenslitteraturen (…) gikk dypere og var mer omfattende enn Sigurd Hoels».[18] For Den norske Bokklubben redigerte han flere omfangsrike samlinger fra USA og Canada (Amerika forteller I–III, 1973 og 1990; Canada forteller, 1985). Her oversatte han selv flere av novellene med sikker hånd.

Fullstendig oversikt over Gordon Hølmebakks mangslungne virke som formidler og forlegger kan man ikke forlange av et oversetterleksikon. I årenes løp var han et meget stort antall norske oversetteres markante oppdragsgiver. Om han hadde en stall, så var den også preget av stor utskiftning. «Man må ha oversatt en bok før man behersker faget», uttalte han en gang.[19] Nybegynnere fikk gjerne bryne seg på en prøveoversettelse av en tung passasje i F. Scott Fitzgeralds The Great Gatsby (1925), som følgende utdrag kan antyde vanskelighetsgraden i:

(…) I became aware of the old island here that flowered once for Dutch sailor’s eyes – a fresh, green breast of the new world. Its vanished trees, the trees that had made way for Gatsby’s house, had once pandered in whispers to the last and greatest of all human dreams; for a transitory enchanted moment man must have held his breath in the presence of this continent, compelled into an aesthetic contemplation he neither understood nor desired, face to face for the last time in history with something commensurate to his capacity for wonder.

(…)

Gatsby believed in the green light, the orgastic future that year by year recedes before us. It eluded us then, but that’s no matter – tomorrow we will run faster, stretch out our arms further … And one fine morning –

So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.[20]

Mange fikk prøve seg. Noen lot det bli med den ene erfaringen; for andre ble oversetteriet en livsoppgave. Også på den måten har Gordon Hølmebakk betydd mye for det litterære liv i Norge.

Tom Lotherington