Foto: Wikimedia Commons

Av Kirsti Vogt

Krimdronningen Agatha Christie er intet mindre enn verdens mest oversatte forfatter. Hennes bøker er oversatt til over hundre språk. I 2024 er det hundreårsjubileum for den første Christie-oversettelsen til norsk, og flere av bøkene hennes er fremdeles i salg. Det betyr imidlertid ikke at hennes forfatterskap har holdt norske oversettere travelt opptatt i snart hundre år. Har de eldre oversettelsene gått ut på dato?

Britiske Agatha Mary Clarissa Christie Mallowan (1890–1976) er mest kjent for sine 66 kriminalromaner, men hun skrev også 165 noveller og 16 teaterstykker. Det mest kjente av de sistnevnte er The Mousetrap, som hadde premiere i Londons West End i november 1952 og deretter ble spilt over 28 000 ganger før teatrene måtte stenges på grunn av covid-19 i mars 2020. Stykket hadde da stått kontinuerlig på plakaten i over 67 år, noe som har gitt det en plass i Guinness’ rekordbok.[1]

I tillegg utga hun seks kjærlighetsromaner under navnet Mary Westmacott, samt to diktsamlinger. Blant øvrige verker kan nevnes en dikt- og novellesamling med religiøst tema under navnet Agatha Christie Mallowan, som hun også brukte som forfatternavn da hun ga ut en selvbiografisk reiseskildring.[2] Og ifølge Guinness’ rekordbok er hun altså verdens mest oversatte forfatter: Hele 7236 oversettelser av hennes verker er registrert i UNESCOs Index Translationum.[3]

Christies første krimhelt var den pedantiske belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot, elegantieren med den berømte mustasjen og det skarpe, eggformede hodet, som løste drapsgåten allerede i hennes debutroman, The Mysterious Affair at Styles (1920). Poirot og den like skarpe Miss Marple, den tilsynelatende søte og uskyldige gamle damen som med kløkt og livskunnskap løser mordgåter over en lav sko, skulle bli Christies mest elskede hovedpersoner. Begge de to detektivene har dessuten sine faste medhjelpere som går igjen i en rekke bøker, slik at leserne rekker å bli godt kjent med disse også.

Christie skrev i tillegg fem kriminalromaner der detektivheltene var ekteparet Thomas og Prudence Beresford, best kjent som Tommy og Tuppence. De aller fleste av kriminalromanene er også filmatisert, ofte flere ganger. Tidligere nevnte The Mousetrap er imidlertid aldri blitt filmatisert, ettersom skuespillets kontrakt fastslår at en film ikke kan lages før oppsetningen i West End ikke er blitt spilt på minst seks måneder.[4] Spillestansen på grunn av covid-19 ser ikke ut til å ha påvirket den situasjonen.

Så godt som alle Agatha Christies romaner foreligger på norsk. Unntakene er tre kjærlighetsromaner og spionromanen Passenger to Frankfurt (1970). Videre er fjorten novellesamlinger og en håndfull av skuespillene også oversatt til norsk. Her skal vi se nærmere på oversettelsen av de 64 kriminalromanene.

Christies første bøker på norsk
Den første Agatha Christie-romanen på norsk, Styles-mysteriet, utkom allerede i 1924, fire år etter at den ble utgitt på engelsk under tittelen The Mysterious Affair at Styles. Dette var Christies første kriminalroman, og også den første Poirot-romanen. Den norske utgaven ble gitt ut av Aschehoug, som siden har vært Christies hovedforlag i Norge. Boken ble oversatt av Wollert Keilhau, som kort tid senere ble sjef for Stortingets bibliotek, og dette ser ut til å ha vært hans siste oversettelse. Vi gjengir her to anmeldelser i sin helhet, og det må vel være tillatt å bemerke at anmeldernes generelle kvinnesyn skinner igjennom i det de har å si om forfatteren.

Nu begynder altsaa ogsaa kvinder at bli detektiv forfattere. Og hvorfor ikke. Ingen kan som kvinderne lage intriger og det saa de blir til mysterier. Denne her er god nok i saa henseende. Og da forf. er kvinde, faar vi selvfølgelig ved siden av mysteriet ogsaa kjærlighet. Behøv’s ikke mer. – Boken er godt oversat fra engelsk av Wollert Keilhau. (Ringerikes blad, 18. mars 1924.)

Det er længe siden Conan Doyle sendte ut sin første detektivroman, og mange andre forfattere har siden fulgt i hans spor med mere eller mindre held. Den forfatterinde, som presenteres her for første gang for det norske publikum, har laget en detektivroman som i sindrighet og snedighet staar fuldt paa høide med Conan Doyles bedste. Og da det er en kvinde som har skrevet boken, kan man nok forstaa, at ogsaa de motiver som har kjærlighet til aarsak, har faat sin rette plass i milieuet. Selve intrigen er saa indfiltret, at en kort forklaring er umulig. Enhver maa selv læse den og nyde den, slik som den bevarer spændingen til siste stund. Boken er oversat av Wollert Keilhau. (Norsk Handels og Sjøfartstidende, 19. mars 1924.)

I tiden frem til andre verdenskrig utkom ytterligere sju Christie-oversettelser. Tre av dem – Mordet i prestegården (1932), som var den første romanen om Miss Marple, samt Nick Buckleys skjebne (1933) og Hevet over mistanke (1939) – startet som føljetonger i Aftenposten, som også utga dem i bokform. På tittelbladet står det bare «oversatt fra engelsk for Aftenposten», så hvem oversetterne var, er ikke godt å vite. De fire øvrige ble gitt ut av Aschehoug og oversatt av henholdsvis Hans Brückenberg (Hvem skrev til Louise?, 1938 og Hun fulgte etter, 1939, som senere fikk tittelen Mord på Nilen), R. A. Arentz (Doktoren mister en pasient, 1938) og Jacob Brinchmann (13 til bords, 1939).

Tallenes tale
Etter andre verdenskrig ble det fart på Christie-utgivelsene på norsk. Fra 1947 til 1977 ga Aschehoug årlig ut minst én ny krim fra hennes hånd, og i 1970-årene utkom hele 24 romaner og sju novellesamlinger. Så ble det stille i noen år, før forlaget i 1982–83 ga ut de to siste romanene pluss fem novellesamlinger. I tillegg publiserte De norske Bokklubbene i 1990-årene to novellesamlinger som ikke forelå på norsk fra før.

Av de 66 kriminalromanene Agatha Christie skrev, er 64 oversatt til norsk. Samtlige er oversatt for og utgitt av Aschehoug forlag. Mange av disse er også senere kommet ut hos De norske bokklubbene i ulike utgaver. Alle Christies bøker er opp gjennom årene blitt trykt i nye opplag. I skrivende stund tilbyr Aschehoug 23 av titlene som e-bok og lydbok, noen svært få også i pocket. I tillegg finnes det kanskje andre trykte utgaver til salgs i bokhandler rundt om i landet.

Bak de norske versjonene av disse 64 kriminalromanene står til sammen 31 navngitte oversettere. Av disse 31 er det 17 som bare har oversatt én Christie-roman hver, og tre som har oversatt to. I tillegg er det fem oversettere som har oversatt hver sin novellesamling, men ingen romaner.

Den første Christie-romanen på norsk, Styles-mysteriet, kom altså ut i 1924, og den siste, Gamle synder ruster ikke (overs. Thor Chr. Borch), kom på norsk i 1983. I norsk forlagsbransje er det en viss tradisjon for å la én oversetter følge et forfatterskap. Det ville selvsagt ha vært umulig i Christies tilfelle, i og med at vi ikke bare snakker om en periode på nesten 60 år, men også om et utgivelsestempo på opptil åtte bøker i året.

Det sier seg selv at man i perioder med utgivelser av mange Christie-oversettelser i året har måttet bruke flere oversettere, men det er generelt ingenting som tyder på at det har vært et mål å la et fåtall oversettere følge forfatterskapet over lengre tid. Forklaringen trenger ikke være at forlaget ikke har betraktet dette som viktig. Det kan like gjerne være slik at oversetterne etter hvert har ønsket å arbeide med andre forfatterskap.

Faktisk er det bare åtte personer som har oversatt mer enn to Christie-titler, også hvis vi teller med de tretten krimnovellesamlingene:

• • • Jacob Brinchmann – 5 romaner (i perioden 1939–1969)
    • Lise Houm – 3 romaner (i perioden 1947–1954)
    • Liv Malling – 5 romaner, 1 novellesamling (i perioden 1947–1958)
    • Jan Christensen – 5 romaner (i perioden 1960–1966)
    • Gunnar Thommessen – 5 romaner, 1 novellesamling (i perioden 1968–1974)
    • Axel S. Seeberg – 5 romaner (pluss 2 revideringer av romanoversettelser), 4 novellesamlinger (i perioden 1970–1986)
    • Thor Chr. Borch – 6 romaner, 1 novellesamling (i perioden 1973–1983)
    • Mette Asbach – 6 romaner (i perioden 1974–1983)

Revideringer og nyoversettelser
I alt 64 av Agatha Christies kriminalromaner foreligger altså på norsk. Nesten halvparten av disse oversettelsene er over 50 år gamle. Den nyeste, Gamle synder ruster ikke, er som sagt fra 1983. Blant titlene som i dag selges av Aschehoug som lyd- eller e-bok, er fem oversettelser over 75 år gamle: Styles-mysteriet (oversatt av Wollert Keilhau i 1924, og som nevnt revidert av Axel S. Seeberg i 1970), Doktoren mister en pasient (oversatt av Ronald Archer Arentz i 1938), Mord på Nilen (Hans Brückenberg, 1939), Og dermed var det ingen (Liv Malling, 1947) og Liket i biblioteket (Kjell Hansen, 1947).

Det er ikke helt uvanlig at et behov for revidering eller nyoversettelse er til stede etter et visst antall år. En eldre oversettelse vil ofte med tiden virke språklig utdatert, blant annet fordi det benyttes ord og vendinger som var en helt naturlig del av dagligtalen den gangen boken ble oversatt, men som i dag gir teksten et gammelmodig preg. For eksempel kan replikker som lød naturlige i 1960, virke stive og anstrengte i dag. For å bøte på den slags er det ikke tilstrekkelig å få en korrekturleser til å oppdatere rettskrivningen etter siste normering.

Så hva har man gjort med Agatha Christies bøker? Med så mange titler, med en så lang tidsperiode som det her er snakk om, og med jevnlige nyutgivelser, ville det ikke være helt unaturlig å tro at flere av oversettelsene var blitt revidert i årenes løp, kanskje til og med at en del av bøkene var blitt oversatt flere ganger.

Slik er det imidlertid ikke. Bare én av 64 oversatte romaner oppgis å ha vært gjennom en revidering: Allerede nevnte Keilhaus oversettelse av Styles-mysteriet fra 1924. Den ble revidert av Axel S. Seeberg i 1970. «Hennes første roman – i ny utgave», sto det på omslaget den gangen. Hvor inngående revideringen var, er dessverre umulig å vurdere, ettersom Keilhaus opprinnelige oversettelse ikke har latt seg oppdrive. I alle utgaver etter 1970 er både Keilhau og Seeberg kreditert, som seg hør og bør.

I perioden 2010–2012 ga Aschehoug ut 32 av kriminalromanene i ny utgave, i en serie med nytt design. Her kan det virke som Mord på Orientekspressen er blitt oversatt på nytt, av Ola Halvor Seeberg Nygård. Forlaget kan imidlertid opplyse at dette er en ren feil – det er fortsatt Axel S. Seebergs tekst som utgis, men ved en inkurie var det en av hans etterkommere, som nå har rettighetene til oversettelsen, som ble oppført som oversetter på tittelbladet.

Av de 64 kriminalromanene som foreligger på norsk, er bare tre oversatt mer enn én gang. Det er de tre romanene som ble oversatt for Aftenposten i 1930-årene, og som i nyoversettelse har fått titlene Mord i prestegården (Liv Malling, 1950), Snikende død (Leo Strøm, 1950) og Mord er ingen sak (Ådne Goplen, 1976). For alle disse tre er det tilstrekkelig å kikke på de første avsnittene for å slå fast at det er nyoversettelser og ikke revisjoner det dreier seg om, ettersom tekstene skiller seg vesentlig fra versjonene som i sin tid ble trykt i Aftenposten.

Her er åpningen på Mordet i prestegården, slik den ble oversatt for Aftenposten og utgitt i bokform i 1932:

Det er vanskelig å bestemme hvor en skal begynne denne historien, men jeg har valgt en viss onsdag efter lunch i prestegården. Skjønt samtalen ikke egentlig kom inn på selve saken, falt nogen bemerkninger som fikk betydning for de senere begivenheter.

Jeg hadde nettopp skåret op noget kokt oksekjøtt – som i parentes sagt var ualmindelig seigt – og da jeg satte mig, bemerket jeg i en høist uprestelig ånd at den som myrdet oberst Protheroe, vilde gjøre verden en tjeneste.

Min unge nevø Dennis sa øieblikkelig: – Det kommer til å bli anført mot dig når den gamle fyren blir funnet, badet i sitt blod. Mary vil avgi vidnesbyrd – ikke sant, Mary? og beskrive hvordan du svang forskjærkniven på en hevnlysten måte.[5]

I Liv Mallings oversettelse av Mord i prestegården (1950) ser de samme avsnittene slik ut:

Det er ikke godt å vite hvor jeg skal begynne med denne historien, men jeg har valgt en bestemt onsdag ved lunsjbordet i prestegården. Selv om samtalen i det store og hele ikke gjaldt den foreliggende sak, inneholdt den et par ting som skulle komme til å influere på senere begivenheter.

Jeg var nettopp ferdig med å skjære opp noe kokt kjøtt (det var for øvrig påfallende seigt), og da jeg satte meg igjen bemerket jeg i en tone som sto særdeles dårlig til min prestekjole, at den som myrdet oberst Protheroe ville gjøre verden en stor tjeneste.

Min unge nevø Dennis sa øyeblikkelig: – Det skal jeg huske, når vi finner ham badet i blod, onkel Len. Mary kan være vitne, ikke sant, Mary? Og beskrive hvordan du svingte forskjærkniven på en mannevond måte.[6]

Det er ytterligere fire titler som ved første øyekast ser ut til å være oversatt to ganger. Den ene av disse, Liket i biblioteket, kommer vi tilbake til.

De tre andre, Brevet som drepte (1974), Sittafordmysteriet (1975) og De kom til Bagdad (1976) er ifølge førsteutgavene oversatt av Mette Asbach. Da disse tre krimromanene kommer ut på nytt i serien «Agatha Christies beste» i 1983, er det imidlertid Anne Krohn som er kreditert som oversetter. I senere utgaver av Brevet … er det igjen Asbach som krediteres, men i de to andre står fortsatt Krohns navn. Krohns og Asbachs oversettelser ser ut til å være helt identiske. Mette Asbach har også tre andre Christie-oversettelser på samvittigheten (Mot nullpunktet, 1974, Siste time hos tannlegen, 1976, og De fire store, 1983), men har ikke oversatt noen andre bøker, i motsetning til Anne Krohn, som var en svært produktiv oversetter i mange år. Det har hittil ikke latt seg gjøre å komme til bunns i dette mysteriet. Det ligger så langt tilbake i tid at ingen lenger kan svare på hva som skjedde. Det er mulig Krohn har fått i oppdrag å revidere Asbachs oversettelser, og deretter er blitt oppgitt som oversetter ved en feil.

Oversettelsen som byttet opphavsperson
I tillegg til de tre bøkene som startet sitt liv på norsk som avisføljetonger, og deretter ble oversatt på nytt, er det ytterligere én tittel som ser ut til å være oversatt to ganger: Liket i biblioteket. Den ble oversatt av Kjell Hansen i 1947 og trykt i flere opplag.[7] Da femte opplag kom ut i 1986,[8] var det imidlertid Axel S. Seeberg som var kreditert som oversetter, og det samme gjelder for alle senere utgaver, også for lydboken som fortsatt er i salg.

I 1986 var det tre år siden den siste av Christies kriminalromaner ble oversatt til norsk. Alle romanene kom jevnlig ut i nye opplag. Så hvorfor valgte forlaget å få akkurat denne boken oversatt på nytt, når det ikke ble gjort med noen andre? De hadde jo ytterligere åtte oversettelser som var like gamle eller eldre, og disse ble verken nyoversatt eller revidert.

En skulle tro det var mulig å danne seg en mening om hvorfor nettopp Liket i biblioteket ble oversatt på nytt ved å sammenligne de to utgavene og lese dem opp mot originalen. Men når man leser Hansens og Seebergs oversettelser parallelt, ser man straks at de er så godt som identiske. De syv første sidene av Seebergs tekst er faktisk ordrett den samme som Hansens.

Ingen nyoversettelse, altså, snarere en revisjon. For endringene finnes, selv om de ser ut til å være nokså få, og dem kommer vi straks tilbake til. Seeberg har trolig fått i oppgave å revidere teksten, men i motsetning til det som skjedde med Styles-mysteriet, som fortsatt oppgis å være Seebergs reviderte versjon av Keilhaus oversettelse fra 1924, er Kjell Hansens befatning med Liket i biblioteket blitt strøket fra historien. Hvordan og hvorfor det har skjedd, er det vanskelig å si noe om i dag. Men i lydboken som er i salg i dag, bør man nok kreditere Kjell Hansen som oversetter og Axel S. Seeberg for revideringen.

Vi kan vel anta at formålet med revideringen er å forbedre oversettelsen, så la oss ta for oss noen eksempler på endringer og hvor godt de fungerer. Den første er å finne i kapittel én, del fire. Der ringer Miss Marples telefon før klokken åtte om morgenen, noe som gjør henne nokså bestyrtet, for der i landsbyen ringer man hverandre aldri før klokken ni. Her har Kjell Hansen hoppet over en setning som gir et morsomt glimt inn i hverdagen i landsbyen St Mary Mead: The butcher had been known to ring up just before nine if some crisis in the meat trade had occurred.[9]

Denne feilen har Seeberg oppdaget og rettet opp, slik at alle som har lest norske utgaver fra senere enn 1986, får en setning ekstra: «Det var en kjent sak at slakteren pleide å ringe like før ni dersom det hadde oppstått en krise i kjøttforretningen.» Det er imidlertid ikke helt det som er Agatha Christies poeng. Det hun skriver, betyr at det har hendt at slakteren ringer like før ni dersom det har oppstått en krise i kjøttbransjen, og det er underforstått at han da ringer til dem som ikke får varene de har bestilt. Han har altså ikke for vane å ringe rundt tidlig om morgenen og informere om generelle kriser i butikken; han tillater seg å ringe litt tidligere enn det som egentlig regnes som sosialt akseptabelt hvis han har noe viktig å meddele.

Der Hansen oversetter polititittelen inspector med betjent – et pussig valg, all den tid nevnte politimann skal være en konstabels overordnede – endrer Seeberg det til inspektør, noe som må sies å fungere langt bedre. Men verken Hansen eller Seeberg har oppfattet at når Christie skriver at Police constable Palk was buttoning up his tunic with one hand …, knepper han slett ikke opp uniformsjakken. Han knepper den.

Beskrivelsen av liket i biblioteket, som bokens tittel røper at er nokså sentralt i handlingen, er også verdt å dvele litt ved. Originalteksten er som følger:

And across the old bearskin hearth rug there was sprawled something new and crude and melodramatic.

The flamboyant figure of a girl. A girl with unnaturally fair hair dressed up off her face in elaborate curls and rings. Her thin body was dressed in a backless evening dress of white spangled satin; the face was heavily made up, the powder standing out grotesquely on its blue, swollen surface, the mascara of the lashes lying thickly on the distorted cheeks, the scarlet of the lips looking like a gash. The fingernails were enamelled a deep blood red, and so were the toenails in their cheap silver sandal shoes. It was a cheap, tawdry, flamboyant figure, most incongruous in the solid, old-fashioned comfort of Colonel Bantry's library. Mrs Bantry said in a low voice, "You see what I mean? It just isn't true?"

Den norske oversettelsen er slik, også etter revideringen:

Tvers over det gamle bjørneskinns kaminteppe lå utstrakt noe moderne, ungt, melodramatisk.

Liket av en ung pike lå der. En pike med unaturlig lyst hår som var trukket bort fra ansiktet og lagt i fullkomne krøller og lokker. Det spede legemet var kledt i en sterkt utringet aftenkjole av glitrende atlask. Ansiktet var meget sminket, pudderet skilte seg grotesk ut på den oppsvulmede, blå huden, fargen fra øyevippene lå tykt på de fordreiede kinnene, og de skarlagenrøde leppene så ut som gapende sår. Neglene på fingrene var lakkert med dyp, blodrød farge, likedan neglene på tærne i de billige sølvsandalene. Det var en simpel, utmaiet og altfor elegant skikkelse som på ingen måte passet inn i den gammeldagse komfort i oberst Bantrys bibliotek.

Her har aftenkjolen gått fra å ha åpen rygg til å være «sterkt utringet», noe som gir litt andre assosiasjoner, og kjolens farge har ikke fått være med. Hansen og Seeberg kunne kanskje ikke så mye om sminke, men likevel – mens Christie sier at vippene som ligger mot den døde kvinnens kinn er tykke av maskara, høres det på norsk ut som maskaraen er blitt gnidd utover i tykke lag under øynene. Og helhetsinntrykket av hvordan den døde skikkelsen fremstår, cheap, tawdry, flamboyant, er på norsk blitt til «simpel, utmaiet og altfor elegant». Både Hansen og Seeberg må ha tatt seg en mental pause her, for «altfor elegant» henger verken i hop med resten av setningen eller med det vi nettopp har lest om den dødes utseende. Jo da, flamboyant kan så visst bety praktfull og flott, men en bedre oversettelse i denne konteksten ville nok være glorete, utspjåket eller overpyntet.

Hansens oversettelse ble anmeldt i Morgenbladet. Anmeldelsen er signert «Jack.», som jevnt over er begeistret for Agatha Christie: «Det er en dame i hvis selskap man aldri kjeder seg, og hun skulle være raffinert nok til å fange selv en kresen ‘intellektualist’ inn i sitt tryllenett.» Anmelderen synes riktignok ikke Liket i biblioteket representerer Christie «i sin ypperste toppform», og er heller ikke bare begeistret for oversettelsen:

«Oversettelsen er god, men er det nødvendig å la landsens mennesker i England snakke Østfold-dialekt? Man må nok også si at oversetteren tar sin oppgave for høytidelig når han lar Dinah Lee holde fram en femkroneseddel ved en innsamling. Fem shillings er og blir fem shillings hvordan man enn snur og vender på det.»
(Morgenbladet, 23. mars 1948.)

Det er mulig det «Jack.» kaller Østfold-dialekt er oversetterens bruk av a-endelser og former som «sjøl». Dette ser ut til å være forsøk på å få folk til å høres enten landsens eller tarvelige ut. Her har nemlig både tjenerskap og lapser fra hovedstaden fått måter å snakke på som – i alle fall så langt denne leser kan se – ikke er å finne på engelsk, så anmelderen har absolutt et poeng.

Den nevnte femkronen er også blitt stående i alle utgaver som er kreditert Seeberg. Det samme har historien om hushjelpen som underslo penger ved alltid å betale herskapets regninger med «en krone eller så for lite», for så å si at den kunne overføres til neste regning. Man har kanskje gått ut fra at utenlandsk valuta ble litt for fremmed for leserne. Her har Seeberg artig nok også innført en endring som kanskje ville ha irritert Morgenbladets anmelder. Hos Hansen står det at hushjelpen pleide å si at kronen kunne «føres over på neste uke». Etter Seebergs gjennomgang er dette blitt til «føras over på neste uke», slik at tjenestejenta høres ekstra bondsk ut når fruen siterer henne.

Er disse eksemplene representative for oversettelsen som helhet? Det ser dessverre slik ut. Den er ikke proppfull av feil og misforståelser, selv om slikt finnes i rikelig monn, og norske lesere får jo den samme historien som de som leser boken på engelsk, men den norske oversettelsen er mange steder det man kan kalle omtrentlig, og bærer litt for ofte preg av at Hansen/Seeberg ikke helt har forstått hva det står i originalen. La oss ta et siste eksempel, nemlig denne replikken:

"Selina Blake is the nicest woman imaginable. Her herbaceous borders are simply marvellous; they make me green with envy. And she's frightfully generous with cuttings."

«Selina Blake er det beste menneske en kan tenke seg. Kjøkkenhagen hennes er simpelthen vidunderlig … den gjør en annen stakkar grønn av misunnelse. Og hun er gresselig flink med stiklinger.»

Den som leser boken på norsk, får jo med seg at fru Blake er en hyggelig dame med grønne fingre. Det viktigste kommer frem. Likevel, man får ikke helt det samme bildet av Selina Blake og hagen hennes som når man leser boken på engelsk. Fru Blakes staudebed er på norsk blitt til en kjøkkenhage – kanskje har ordet herbaceous narret oversetterne til å tro at det dreier seg om krydderurter? Den som har sett engelske hager med bugnende staudebed, forstår øyeblikkelig at når fru Blakes bed omtales som simply marvellous, er blomstringen virkelig noe for seg selv. Norske lesere ser nok heller for seg tomatplanter og sukkererter. Ei heller er hun raus med stiklinger på norsk, hun er bare flink med dem. Oversetterne har ikke brydd seg om å fortelle leserne om fru Blakes gavmildhet.

Boken som måtte få ny tittel
Siden vi allerede har sett på én oversettelse fra 1947, kan det være interessant å se om en annen og like gammel oversettelse, som ikke er blitt revidert, har de samme svakhetene. En av Agatha Christies mest kjente bøker, og visstnok verdens bestselgende kriminalroman noensinne, kom ut i England i november 1939 med tittelen Ten Little Niggers, etter et barnerim som utgjør en sentral del av handlingen. Den amerikanske utgaven utkom like etter, i januar 1940, men da var boken omdøpt til And Then There Were None (en formulering som er hentet fra det samme barnerimet), fordi ordet nigger i USA ble regnet som langt mer rasistisk enn det ble i Storbritannia. Boken ble også utgitt av et paperbackforlag i USA under tittelen Ten Little Indians. I Storbritannia beholdt man den opprinnelige tittelen helt frem til 1985, da boken også der ble hetende Then There Were None. Barnerimet har i de engelskspråklige utgavene gått fra «Ten Little Niggers» via «Ten Little Indians» til dagens «Ten Little Soldiers».[10]

I Norge utkom boken i Liv Mallings oversettelse i 1947, med tittelen Ti små negerunger. Aschehoug døpte den om til Ti små negerbarn i 1980, en tittel boken beholdt frem til De norske bokklubbene i 2006 utga den som Og dermed var det ingen. Øya der handlingen finner sted, het imidlertid fremdeles Negerøya i 2006-utgaven, selv om ordet neger altså var fjernet fra tittelen. Da Aschehoug utga Og dermed var det ingen på nytt i 2009, ble øya omdøpt til Soldatøya, i overensstemmelse med det den nå heter i de engelske utgavene, Soldier Island.[11]

Allerede på første side av oversettelsen finner vi små avvik fra originalen. I en røykekupé sitter Mr. Justice Wargrave, lately retired from the bench, som på norsk er blitt «forhenværende dommer Wargrave».[12] Direkte galt er det ikke, men han kunne jo ha fått være pensjonist på norsk også. Han er på vei til Soldatøya og forsøker å huske hva han har lest om stedet i avisene. Liv Malling skal her ha honnør for å ha unngått et par feller det er lett å havne i, for når Christie skriver at øyas første eier var en amerikansk millionær who was crazy about yachting, og som solgte øya da det viste seg at hans nye, tredje kone was a bad sailor, lar Malling yachter og sjømannsferdigheter ligge og skriver helt korrekt at mannen «hadde seiling på hjernen», mens hans kone «alltid var sjøsyk».

Christies gossip writers er hos Malling imidlertid ikke blitt sladrespaltister, men ryktemakere, og når en av disse på norsk hevder at øya og huset der er blitt kjøpt av admiralitetet «for å drive noen særdeles viktige eksperimenter», er ikke det helt i tråd med originalens very hush-hush experiments.

Et par sider senere møter vi en annen togpassasjer, Vera Claythorne, som skal ha sommerjobb på Soldatøya. Resten av året jobber Vera som gymlærer, et yrke hun åpenbart mistrives i, men hun forsøker å trøste seg selv: But I’m lucky to have even this. After all, people don’t like a Coroner’s Inquest, even if the Coroner did acquit me of all blame! Og her snyter Malling sine lesere for viktig informasjon. «Men jeg kan visst være glad til at jeg har en jobb i det hele tatt», skriver hun. «Folk liker nå engang ikke forhør og slikt, selv om jeg ble helt frikjent!» Her får engelske lesere vite at Vera har vært involvert i offisielle undersøkelser i forbindelse med et dødsfall, undersøkelser som attpåtil har konkludert med at hun ikke kunne lastes. Det er pirrende informasjon av det slaget man må tro at en krimforfatter har like stor glede av å legge inn som leserne har av å få den. At Vera er blitt frikjent i et «forhør», har ikke helt den samme virkningen.

Like etter treffer vi en tredje passasjer på toget, Philip Lombard, og her finnes et interessant avvik mellom originaltekst og oversettelse. Også Lombard er på vei til Soldatøya, åpenbart etter å ha takket ja til et mystisk oppdrag han har fått av en mann ved navn Isaac Morris:

Da originalen utkom i 1939, var det tydeligvis ingenting i veien for å krydre teksten med litt antisemittisme. Og mens både boktittel og deler av innholdet altså er blitt endret for å få vekk ordet nigger, er omtalen av Isaac Morris blitt stående på engelsk helt frem til vår tid. Men nå er den antagelig borte, etter at det britiske forlaget HarperCollins nylig har latt sensitivitetslesere gjennomgå Christies verker.[13]

Da den norske oversettelsen kom ut etter andre verdenskrig, var jødehetsen allerede fjernet. Det legges ikke skjul på at Isaac Morris er jøde, men på norsk finner man ingen spor av kaptein Lombards forbitrelse over at man ikke kan lure jøder når det handler om penger. Morris’ «tykke semittiske lepper» er også borte.

En gang oversatt, alltid oversatt?
Som denne artikkelen har vist, har flere av de norske Agatha Christie-oversettelsene klare svakheter når det gjelder ren gjengivelse av innholdet i bøkene. Det skyldes ikke nødvendigvis at oversetterne rett og slett ikke var gode nok. Forlagets kvalitetssikring av oversettelsene, i form av språkvask, kan være bedre i dag, og ikke minst har et par helt grunnleggende sider ved oversetteryrket forandret seg radikalt.

Men la oss ta det språklige først. Mange av de norske utgavene fremstår nå som nokså alderdommelige på dette området, i langt større grad enn de gjør på engelsk, og ville neppe ha vondt av en liten oppfrisking her. Det må understrekes at et språklig begrunnet behov for nyoversettelse eller revidering ikke dreier seg om å modernisere språket slik at det mister all tidskoloritt. Handlingen i Christies historier foregår et stykke tilbake i tid, og forfatterens språk tilhører den samme tiden. Nyoversettelser eller revideringer må naturligvis utføres med dette i mente. Målet kan ikke være å gjøre Poirot og Miss Marple moderne, men å gi bøkene et språk som klinger litt mindre stivt for lesere i dag. Vi tillater oss et eksempel, en samtale mellom to av personene i Poirot-romanen Hun fulgte etter (1939), oversatt av Hans Brückenberg og nå bedre kjent under tittelen Mord på Nilen. De to unge damene som snakker sammen her, er tjuesju og tjue år gamle, og det må vel være lov å si at de ikke helt høres slik ut.

Joanna tok opp et perlekjede fra toalettbordet.

«Jeg skulle tro disse er ekte, ikke sant, Linnette?»
«Naturligvis.»
«Jeg vet jo det er ‘naturligvis’ for deg, men for de fleste ville det ikke være det, kjære deg! De går med japanske eller glassperler! Vet du at disse er utrolige, så helt fullkomne i form og farge. De må være verdt en fantastisk haug med penger!»
«Synes du ikke de er temmelig ordinære?»
«Hvordan kan du si det – det er ren og uforfalsket skjønnhet. Hva kan de være verdt?»
«Omkring femti tusen.»
«For en deilig masse penger! Er du ikke redd de skal bli stjålet?»
«Nei – jeg har dem alltid på meg – og dessuten er de assurert.»
«La meg gå med dem til i aften; får jeg lov, du? Det ville være så spennende.»
Linnette lo.
«Selvfølgelig, hvis du har lyst.»
«Du skjønner, Linnette, jeg kan ikke la være å misunne deg. Du har simpelthen alt. Du er tyve år, din egen herre, så mange penger du vil ha, du er vakker, strålende sunn. Du er til og med oppvakt! Når blir du en og tyve?»
«Juni neste år. Jeg skal ha stort selskap i London.»
«Og så skal du gifte deg med Charles Windlesham? Disse forferdelige sosietetsskriblerne tenker ikke på annet. Og han er jo faktisk helt vekk.»
Linnette trakk på skuldrene.
«Jeg vet ikke. Jeg har ikke lyst til å gifte meg ennå.»
«Det gjør du virkelig rett i! Det er noe annet å være fri, synes du ikke?»[14]

Så langt det rent språklige. Men et kanskje sterkere argument for å revidere eller nyoversette Christie er at bøkene også på andre måter bærer preg av å ha blitt oversatt i en annen tid, da det til dels lå helt andre forutsetninger til grunn for arbeidet. Og disse forutsetningene er en ikke uvesentlig del av forklaringen på hvorfor resultatet ble som det ble.

Et viktig element her er selve utviklingen oversetterfaget har hatt. Respekten for originalteksten som åndsverk står sterkt både blant oversettere og i forlagsbransjen som sådan, mens man tidligere tillot seg å være nokså fri, og kanskje også ble forventet å være det. I dag kreves en helt annen nøyaktighet. «Forhenværende dommer Wargrave», som vi hørte om tidligere, ville nok i dag ha blitt pensjonert dommer på norsk også, både fordi han faktisk er det i originalen og fordi dette ene ordet forteller noe om mannens alder. Flere av eksemplene vi har sett i denne studien tilsier at ved å oversette Agatha Christie på nytt, eller revidere de gamle oversettelsene, vil man trolig få norske utgaver som ligger langt nærmere de engelske i innhold.

Men den faktoren som kanskje er den aller viktigste, er at dagens oversettere og språkvaskere disponerer en rikholdig verktøykasse som langt overgår det som var tilgjengelig da Christies bøker ble oversatt. Én ting er at så vel engelskundervisning som ordbøker er noe helt annet i dag enn tidligere, men i tillegg er hele verden bokstavelig talt et par tastetrykk unna. Støter man på et uttrykk, et klesplagg eller en matrett man ikke finner i ordbøkene, er svaret ofte å finne på nettet. Der finnes også bilder av bygninger, tog, skip og annet som omtales, inngående tekniske beskrivelser som gjør forfatterens forklaring langt mer forståelig, og så videre. Og sist, men slett ikke minst: TV, filmer og reisevirksomhet har gitt oss kulturkunnskaper tidligere tiders oversettere bare kunne drømme om, men som i dag nærmest er for allmennkunnskap å regne.

Her må vi vende tilbake til herrene Hansen og Seeberg og Liket i biblioteket, for der finnes et eksempel som rett og slett er for godt til å la ligge. I boken blir vi nokså tidlig presentert for Basil Blake, en ung mann i filmbransjen som har kjøpt seg et hus i Miss Marples landsby og fyller det med alskens urbane festløver. Agatha Christie beskriver huset slik:

Basil Blake’s cottage, which consisted of all modern conveniences enclosed in a hideous shell of half timbering and sham Tudor, was known to the postal authorities and to William Booker, Builder, as ‘Chatsworth’; to Basil and his friends as ‘The Period Piece’ and to the village of St Mary Mead at large as ‘Mr Booker’s new house’.

Norske lesere får – både i den opprinnelige og den reviderte utgaven av oversettelsen – følgende beskrivelse:

Basil Blakes villa, et tømmerhus i forloren Tudorstil, var utstyrt med alle moderne bekvemmeligheter. Postverket og byggmester William Booker kalte det «Chatsworth», Basil og vennene hans «Tudorhuset», og folk i landsbyen «Mr. Bookers nye hus».

Én ting er at Blake på norsk bor i en villa, et ord som gir assosiasjoner til et noe større hus enn det man gjerne forbinder med en cottage. Verre er det at boligen beskrives som et tømmerhus. De fleste nordmenn i dag vet nok – i alle fall hvis de tenker seg litt om – at den som forsøker å finne et tømmerhus i England, skal lete lenge. Er det half timbering som har fått Hansen til å tro at huset må være bygget av tømmer? I dag er det bare å ta et bildesøk på Google for å se at det dreier seg om bindingsverk, hvis man altså ikke vet det fra før, men oversetteren må selvsagt fortsatt være våken nok i gjerningsøyeblikket til ikke å henge seg opp i at det er brukt treverk. Og det er da det er til uvurderlig hjelp å ha vært i England, eller i det minste ha sett bilder, filmer, TV-serier og så videre derfra.

Kjell Hansen begikk altså sin oversettelse i 1947. Vi vet ikke om han noen gang hadde satt sin fot på engelsk jord, men det vi kan være helt sikre på, er at han i motsetning til sine nålevende kolleger ikke hadde fått så mye som et glimt av en engelsk landsby i en Miss Marple-serie på TV. Da er det kanskje tilgivelig at han ikke visste hvor langt det er mellom tømmerhusene der. Seeberg visste det kanskje heller ikke, for tømmerhuset er blitt stående der i den erkeengelske landsbyen, og det ser heller ikke ut til at noen andre har stusset over dette, i alle fall ikke nok til å undersøke om det er noe som bør endres.

Så langt argumentene for hvorfor det ville være en god idé å kvalitetssikre alt av Agatha Christie på norsk i dag, enten ved revidering eller nyoversettelse. Og før vi forlater dem, må en ting understrekes: Eksemplene vi har sett i denne artikkelen, er nokså tilfeldig valgt. De gir selvsagt ikke grunnlag for å si at alle Christie-romaner på norsk har tilsvarende svakheter. For å uttale seg om det, må man lese alle oversettelsene opp mot originalteksten.

Når man ser hvor gamle de norske Christie-oversettelsene er, og hvilke svakheter i alle fall enkelte av dem har, er det lett å bli indignert. Agatha Christie er tross alt i noe av en særstilling blant krimforfattere, og går tilsynelatende aldri ut på dato. Det kommer fortsatt nye filmer som er basert på hennes bøker, og både Hercule Poirot og Miss Marple er fremdeles å se på TV med ujevne mellomrom.

Det er også lett å tenke at her må forlaget ha tjent gode penger på Christies bøker i nærmere hundre år, og kommer til å fortsette å gjøre det, til tross for at mange av utgavene de selger nok burde revideres, kanskje aller helst oversettes på nytt. Så enkelt er det imidlertid ikke. Agatha Christie har ikke vært noen mangeårig pengemaskin for forlaget. «Alle» har et forhold til Christie og hennes romanfigurer, men ikke først og fremst fordi de kjøper og leser bøkene. Samtidig som Christie virkelig ble allemannseie, takket være nettopp filmer og TV-serier, dalte nemlig boksalget. Aschehoug fulgte opp suksessene på TV med å gi ut nye serier med billigutgaver av bøkene, blant annet med egne design for henholdsvis Hercule Poirot og Miss Marple, uten at nordmenn av den grunn løp til bokhandlene for å hamstre Christie-krim til påske. I dag utgis Christies romaner utelukkende som e-bok og lydbok, det er ikke så store kostnader forbundet med det – forlaget kan benytte manus og innspillinger de allerede har. Det er derfor mye som tyder på at det er urealistisk å satse på å få bøkene oversatt på nytt.

Det er synd, for den Agatha Christie norske lesere har gledet seg over i snart hundre år, er ikke helt den samme forfatteren som man møter hvis man leser bøkene hennes på engelsk – både fordi oversettelsene skjemmes av feil som kunne ha blitt rettet opp, og fordi språket nå også fremstår som lett utdatert. Kanskje ville reviderte eller nyoversatte utgaver av hennes forfatterskap, eller i det minste noen av klassikerne, i større grad appellere til nye generasjoner av lesere.