Studentene av 1909

Eli Krog var med på å stifte Norsk Oversetterforening i 1948 og ble en drivende kraft i oppbyggingen av organisasjonen og i synliggjøringen av oversetterstanden. Hun var foreningens formann og ansikt utad i en årrekke. Hun oversatte godt over hundre bøker i tillegg til en rekke skuespill og et stort antall noveller fra engelsk, fransk, tysk og svensk. En tid virket hun også som internasjonal agent for norske forfattere og ivret for opprettelsen av et offentlig støttet kontor for norsk litteratur i utlandet. Allerede i 1950-årene argumenterte hun for at oversetterne hadde krav på vederlag for utlån i bibliotekene. Også der var hun forut for sin tid.

Eli Krog, født Meyer, var datter av den kjente Kristiania-advokaten Ludvig Meyer som tjente seg rik på tomtespekulasjon og eiendomshandel, men som like fullt var medlem (en tid også formann) i det revolusjonære Arbeiderpartiet og ellers kjent som forsvarer for den skandaløse anarkisten og forfatteren Hans Jæger. Eli vokste opp med to eldre brødre i et ytterst velstående hjem i Bygdøy allé, før faren tapte hele formuen i det såkalte Kristiania-krakket i 1899 og hjemmet ble oppløst. Foreldrene ble skilt allerede i 1896, og Eli flyttet noen år senere med faren og hans nye kone til en beskjeden enebolig på Ljan.

I tolvårsalderen ble Eli sendt i pensjon til farens «gamle presteonkel» i Bergen, der hun ble boende i tre år, gikk på privat pikeskole og fikk tatt middelskoleeksamen. Hun tok ikke skade av oppholdet i det strengt religiøse hjemmet, bedyrer hun: «Den sterke religiøse påvirkning jeg ble utsatt for, prellet fullstendig av på meg», skriver hun i memoarboken Lek med  minner.[1]

I 1906 flyttet hun tilbake til Kristiania, der faren nå bodde i en romslig leilighet sentralt i byen, og Eli begynte på Frogner skole, reallinjen. Der tok hun artium i 1909. I sommerferien etter eksamen, på et høyfjellshotell, traff hun studenten Helge Krog, som hun straks ble sammen med. De giftet seg i 1912 og holdt deretter sammen, mer eller mindre, i 35 år. De fikk to barn: sønnen Rolf (1913), kalt Jaampa, som ble sjømann og gikk ned med skipet i Atlanterhavet etter en torpedering i 1942, og datteren Cecilie (1917), som ble translatør og litterær oversetter.

Det var ikke mer enn 564 unge mennesker som tok artium i 1909. Av dem var 134 kvinner,[2] og bare 33 av «kvinnene» (jentene, egentlig) gikk på reallinjen. Av disse kvinnelige realistene var det bare én som havnet i yrkesgruppen «Journalister, forfattere, kunstnere»: Eli Krog var også sånn sett unik. «Jeg valgte reallinjen fordi jeg innbilte meg at jeg hadde anlegg for matematikk. Og det valget har jeg aldri angret på. De språklige kunnskaper jeg trengte som oversetter, fikk jeg karret til meg som voksen», forteller hun i minneboken, uten at hun noen gang forklarer på hvilken måte hun «karret til seg» kunnskap og ble så flink med språk.

Etter artium ville Eli begynne å studere statsøkonomi (som Helge), men «fikk ikke lov» av sin stemor og ble isteden sendt som guvernante til en prestefamilie i Nord-Norge, angivelig for å lære husstell og barneoppdragelse. Der ble hun et knapt års tid. Ut over dette fikk ikke Eli Meyer noen formell utdannelse. «Min deltagelse i det akademiske liv innskrenker seg til at jeg engang har danset med Wilhelm Keilhau på et studenterball», noterte hun selvironisk i jubileumsboken Studentene fra 1909. Samme sted opplyser hun at hun har oversatt «en lang rekke romaner som er utkommet under pseudonymet Helge Krog».

«Jeg oversatte, Helge satte sitt navn på», fortalte Eli med andre ord i minneboken.[3] Det var ikke helt uvanlig at kvinnen i forholdet gjorde jobben som mannen tok æren for ved å sette sitt navn på kolofon- eller tittelsiden, skjønt det ble ikke nødvendigvis gjort for ærens skyld. «Helge var et navn, jeg var et null!» forklarte Eli i et intervju mange år senere, og dessuten: «Forlaget betalte 100 kroner ekstra for oversettelsen, hvis det stod at Helge hadde utført den.»[4] Denne oppsiktsvekkende opplysningen – at Helge Krogs navn var et så verdifullt varemerke i forleggerens øyne at han gjerne betalte ekstra for det ­– fremkommer ikke noe annet sted enn i dette portrettintervjuet. Det sies dessverre ikke noe om når eller hvor ofte dette skjedde; det kan ha vært et enkelttilfelle, heller enn en regel. Ellers var nok ikke Helge Krogs navn spesielt verdifullt i 1914, da Eli Krogs første bokoversettelse kom ut under falskt navn (A. Conan Doyle: En studie i rødt. Helge Erichsens forlag 1914). Dette var lenge før Helge Krog ble en kjent forfatter og dramatiker, han var på den tiden løst ansatt allround-journalist i Verdens Gang. Men berømt eller ikke; han hadde i alle fall det fortrinn at han var mann, og det passet forleggeren godt å ha en manns navn på tittelsiden.

Malt av Henrik Lund i 1911

Eli Krog innledet sin oversetterkarriere som nybakt mor i et sommerhus på Lindøya i Oslofjorden på sensommeren 1914, da krigen brøt ut i Europa. I det nøytrale Norge ble verdenskrigen en jobbetid, med utstrakt spekulasjon i skipsaksjer og dermed lett-tjente penger for spekulantene (jobberne), som gjerne delte kafébord med festlige, fattige kunstnere og bohemer som Helge og Eli Krog. Minneboken hennes handler for en stor del om bohemliv i hverdag og fest; hun skriver ikke mye om arbeidet sitt. Det er først i det nevnte portrettintervjuet i Dagbladet hun forteller at En studie i rødt ble oversatt i et rødt sommerhus på Lindøya – av henne, uansett hva tittelsiden måtte påstå. Boken kom i en serie billigbøker kalt «25-øresbøkene». Hvor mye oversetteren fikk for arbeidet med så billige bøker, får vi heldigvis ikke vite.

Året etter kom en ny bok i billigbokserien «oversatt av Helge Krog», en roman av Polens store forfatter Henryk Sienkiewicz: Sønderrevet, etter den tyske utgaven Zersplittert – aus dem kiewer Studenterleben (Helge Erichsen, 1915). Romanen handler altså om studentliv i Kiev og er etter all sannsynlighet oversatt av Eli. Samme år innledet hun et langvarig samarbeid med avisen Verdens Gang: Hver dag i seks år (fra høsten 1915) skal hun ha levert en nyoversatt novelle fra verdenslitteraturen til bruk i den faste spalten «Dagens Krønike», mot et honorar på 10 kroner stykket.[5] Hvis hun ikke på noen måte overdriver eller husker feil, skulle det bety ca. 300 noveller i året eller 1800 noveller i løpet av perioden, og hun selv ville da årlig ha tjent omtrent like godt som en ung lektor i gymnaset. «En god og sikker inntekt!» kommenterer hun, med utropstegn.

Eli Krog ble en gang spurt om det går an å leve av å oversette? Og hun var nok den første som leverte den legendariske replikken: Nei, men det går an å dø av det! Man skulle tro det kunne være nære på noen ganger i de årene med ansvar for bleiebarn og barnefødsel på toppen av de daglige novelleleveransene. Ikke bare skulle hun oversette dem, hun hadde også jobben med å finne frem til egnede noveller på et språk hun behersket. Om det var noe hun ikke hadde tid til, så var det å klarere rettighetene til stoffet. Kanskje avisens redaktører var like uvitende om åndsverksloven og Bern-konvensjonen som hun selv var, antyder hun, for ikke å insinuere at de handlet mot bedre vitende.

Rivertons Magasin
Robert Louis Stevensons klassiske kortroman Dr. Jekyll and Mr. Hyde fra 1886 kom på Gyldendal Norsk Forlag i 1927 under tittelen Dr. Jekyll og Edward Hyde. Helge Krog oppgis å være oversetteren. Sannsynligvis var det mest Eli, og uansett var oversettelsen utført og utgitt ti år tidligere. Den utkom første gang på Helge Erichsens billigbokforlag allerede i 1917. Boken er senere gjenutgitt en rekke ganger på norsk med diverse oversettere, men flere ganger også i «Helge Krogs» versjon, senest i Den norske Bokklubben 1985 (språklig revidert av Nils Nordberg).  

En annen Stevenson-roman, sjøfortellingen The Ebb-Tide (1884), utkom i bokform på Gyldendal i 1926 under tittelen Paa bunden, også den angivelig oversatt av Helge Krog. Det er en kort og spenningsfylt roman fra Sydhavsøyene som Helge og Eli først satte på trykk i 1925 i et blad de selv redigerte, Rivertons Magasin.

Det var under en belivet sommernatt på Schweigårdsholmen – Helge og Elis sommersted ved Kragerø – at ideen til dette litterære krim-magasinet ble unnfanget. Riverton selv – krimforfatteren Sven Elvestad – var til stede, det samme var også dikteren Olaf Bull, som selv en gang hadde forsøkt seg i krimsjangeren. Historien om den ambisiøse, men nokså mislykkede publikasjonen fortelles både i Sven Elvestads og Helge Krogs biografier,[6] samt i Odd M. Syversens Riverton-bibliografi,[7] men det er Eli Krogs minnebok som er kilden for dem alle.

Magasinet skulle komme en gang i måneden og ha «et ytterst kresent utvalg» av historier, norske og oversatte. Redaksjonen besto av Bull, Krog og Elvestad, med Eli som en slags «ryddepike» (kaller hun det selv, men egentlig både oversetter, hovedkonsulent og redaksjonssekretær). Da Bull dro til Paris og Elvestad til Italia, og Helge var mest opptatt med litteratur- og teaterkritikk, ble det til at Eli «ikke bestilte stort annet» enn arbeidet med magasinet, mer eller mindre de to årene det varte. Bladet slo aldri gjennom på massemarkedet og klarte heller ikke å redde Olaf Bulls økonomi fra dens kroniske katastrofe. Utgivelsen stanset i september 1927, og omtrent samtidig ble utgiveren, Helge Erichsen & Co., slått konkurs.

Flinke i fransk[8]
«Vi var ikke videre flinke i fransk, gymnasiefransken var ikke rare greiene», bekjenner Eli i forbindelse med et Paris-opphold i unge år. De ble tydeligvis flinkere etter hvert, takket være selvstudier og flere lange utenlandsopphold. Filologiske studier på universitetsnivå hadde ingen av dem bak seg. En roman av Guy de Maupassant, Pierre et Jean fra 1888, kom på Nasjonalforlaget i 1929 i «eneberettiget norsk oversettelse av Helge Krog» (som det står på tittelbladet). Denne oversetteren, enten det er Helge eller hans anonyme alias, viser solid beherskelse av både fransk og norsk:

Mais son mari remuait la tête pour dire non, tout en jetant un coup d’œil bienveillant sur le panier où le poisson capturé par les trois hommes palpitait vaguement encore, avec un bruit doux d’écailles gluantes et de nageoires soulevées, d’efforts impuissants et mous, et de bâillements dans l’air mortel.

 Den norske versjonen har et velplassert punktum midt i originalens svært lange periode, likevel uten at språket mister flyten. Ordstillingen er suverent fornorsket (til datidens riksmål):

Hennes mann rystet på hodet, men betraktet samtidig med velbehag kurven, hvor fisken som de tre menn hadde trukket, ennu gispet svakt i den dødbringende luft. Deres matte og avmektige anstrengelser frembragte en svak lyd av klebrig fiskeskjell og skjelvende finner.[9]

Arbeidsdeling eller samarbeid
Det er altså grunn til å anta at de fleste oversettelsene som krediteres Helge Krog, i virkeligheten er oversatt av Eli. Et unntak er Bernard Shaws verker; dem var det Helge alene som arbeidet med. Andre skuespill samarbeidet de tett om. Et særlig underlig tilfelle er den mystiske forfatteren B. Travens roman Broen i jungelen, som kom på Tiden Norsk Forlag i 1937 med Helges navn på tittelsiden; og som mange år senere, i 1960, ble gjenutgitt på samme forlag med Eli som oversetter. I dette tilfellet ser det ut til at Eli har nyoversatt romanen på grunnlag av en annen originalversjon, noe som er fullt mulig, da den språkmektige forfatteren gjerne skrev to versjoner av sine romaner, en engelsk og en tysk versjon. Da kan det tenkes at det faktisk var Helge som oversatte den første utgaven i 1937, men ingenting er mindre sikkert.

Et annet kuriøst tilfelle er oversettelsen av John Dos Passos’ roman Nineteen Nineteen (noen ganger skrevet 1919), som på norsk fikk den overraskende tittelen Circus Verdensteater da den kom ut i Gyldendals Gule serie i 1934. Det er Helges navn som figurerer på tittelsiden; i virkeligheten var boken oversatt av vennen Erling Winsnes i nært samarbeid med Eli. Det er ikke utenkelig at forlagets sjefredaktør Sigurd Hoel, som var en gammel venn av alle tre, var innforstått med denne outsourcingen, men det var kanskje ikke direktøren, Harald Grieg.

Noen år senere, i februar 1938, spiller Helge Krog med åpne kort for Harald Grieg, idet han ber om at Eli må få navnet sitt på den neste oversettelsen han har påtatt seg å gjøre for Gyldendal – den prisbelønte romanen Faux passeports av den belgiske forfatteren Charles Plisnier –, siden «det væsentlige arbeide, grund-arbeidet, i alle tilfeller vil bli utført av min kone og min datter i samarbeide. Jeg vil derfor be Dem gå med på at en av dem (eller begge) står som oversetter til boken.»[10]

«For det første liker jeg ikke å stå som mester for et arbeid som væsentlig skyldes andre», skriver Helge Krog videre, «for det annet har det en viss fremtidsbetydning for mine to kvinner at de (eller en av dem) får sit navn indarbeidet som oversettere – og det støter mig at de ikke skal få æren (ev. skammen) av og ansvaret for sit eget arbeide.»

Både Eli og datteren Cecilie er godt kvalifisert for oppgaven, forsikrer Helge; Cecilie fordi hun har studert halvannet år i Paris og «behersker helt overlegent det franske sprog», mens Eli kan referere til oversettelsen av Aldous Huxleys «tildels meget vanskelige roman Blinde slaver, […] som ble enstemmig rost, til dels meget sterkt».[11] (Eli uttalte ved en senere anledning at Huxleys filosofiske roman var det aller vanskeligste hun hadde gitt seg i kast med i hele sin karriere.) Den belgiske forfatteren Charles Pliniers roman På falsk pass kom ut i Den gule serie i 1939 med påskriften «oversatt av Eli Krog». Datteren Cecilies medvirkning forbigås i taushet.

Sønnen, derimot, krediteres behørig for sin innsats ved oversettelsen av sjøromanen Havnenetter (Aschehoug 1939). «Oversatt av Eli Krog med bistand av styrmann Jaampa Krog», står det uttrykkelig på tittelsiden. Den amerikanske forfatteren Harvey Klemmer (1900–1992) dro til sjøs i syttenårsalderen, og romanen Harbour Nights er en hardbarket fortelling om førstereisguttens møte med livet til sjøs og i havn. Styrmann Jaampa Krog har trolig vært med for å kvalitetssikre sjømannssjargongen og fagtermene, som i «vi kravla besværlig opp leidern» på «den digre holken» foruten de livfulle miljøskildringene fra amerikanske og europeiske havnekneiper.

Kameratslig skilsmisse
Elis ekteskap med Helge gikk mot slutten. Som et første skritt mot skilsmisse ble det formelt tatt ut separasjon i desember 1938, uten at partene dermed skilte lag (i betydningen flyttet fra hverandre). Kort etter separasjonen traff Helge kvinnen han forelsket seg i og – etter en verdenskrig i utlendighet og mange år med andre forviklinger – giftet seg med, skuespilleren Tordis Maurstad. Etter å ha bodd separert sammen og arbeidet sammen i Sverige i fem år var Eli fortsatt hans beste kamerat, forsikret Helge sin tilkommende hustru.[12] Eli og Helge skiltes som venner i 1947. Helge og Tordis giftet seg i 1949.

Eksil i Sverige
I april 1940, da tyskerne invaderte Norge, befant Helge Krog seg på Lillehammer for å skrive. Han flyktet straks nordover og inn i Sverige og kom etter hvert til Stockholm. Eli kom snart etter via en fluktrute i Østfold. De fem årene okkupasjonen varte, oppholdt det separerte paret seg i Stockholm-regionen, travelt opptatt med forskjellige former for motstandsarbeid og kulturkamp, bl.a. i redaksjonen for det svenske motstandsbladet «Håndslag» og med redigering av flere norske antologier som ble trykt og distribuert i Sverige som litterær propaganda for Norges sak. Eli hadde også flere egne prosjekter. Hun fungerte i praksis som scout for Aschehoug forlag ved at hun anbefalte sentrale svenske forfatterskap for utgivelse på norsk. Samtidig opererte hun overfor svenske forlag som agent for norsk litteratur. Dette var en virksomhet hun videreførte med et visst hell i mange år etter krigen; da lyktes hun særlig godt med å formidle norsk barnelitteratur til utlandet. Minst én roman rakk hun også å oversette i Sverige: Carson McCullers’ suksessroman Hjertet er en ensom jeger. Boka kom ut på Aschehoug allerede få uker etter frigjøringen i 1945 som en første hilsen fra amerikansk litteratur på fem lange år.[13]

Organiserte oversettere
Eli Krog var blant de 31 oversetterne som deltok på stiftelsesmøtet for Norsk Oversetterforening 1. november 1948. Hun og Helge Krog hadde vært blant de ivrigste forkjemperne for opprettelsen av organisasjonen, opplyste en aviskommentator.[14] Helge meldte seg inn i foreningen noen uker senere. Eli ble valgt inn i det første styret som styremedlem. Den kjente avisredaktør, forfatter og Hemingway-oversetter Gunnar Larsen var ikke til stede på møtet, men ble like fullt valgt til foreningens første formann. Han fungerte i vervet til Eli Krog overtok i 1949. Da hadde foreningen vokst til 97 medlemmer. Hun ble sittende som formann til 1961, da hun ble takket av og utnevnt til æresmedlem, og deretter fortsatte hun som viseformann helt til sin død.

«Ingen fyrster eller hærførere kan ha hatt en mer stridslyst-vekkende krigsgudinne enn våre oversettere i Eli Krog», skrev den ellers penneføre journalisten Per Hansson i Dagbladet i 1965 for å oppsummere hennes mangeårige kamp for oversetternes kår. «Den aldrende damen blir så aldeles fascinerende å skue» når hun hisser seg opp over forleggernes motstand og uforstand: «Stormkastene i sinnet kommer så brått at hun ennå har smilet, mens øynene svartner til av harme, og hele mennesket har en storartet uværets skjønnhet.»[15]

«Vi ignoreres, trampes på, underbetales, underkjennes, alt på u, sier Eli Krog», og «hun blir så sinna, så sinna!» Det er mange hun er sinna på. For eksempel har Gyldendal holdt jubileumsfest for bok nr. 100 i Den gule serie. Ikke en eneste oversetter ble invitert! Heller ikke til den store kulturkonferansen, som nylig ble avholdt i Oslo. Til forhandlinger i NRK møtes ikke oversetterne av noen i sjefssjiktet, bare av en administrativ leder – det er småsjofelt! Og forleggerne – de vil ha alle rettigheter uten å betale for ekstra bruk, det går ikke an.

Intervjuet med Per Hansson finner sted i kunstnerrestauranten Blom, der minner om gamle venner sitter i veggene, bokstavelig talt (i form av Kunstnerforeningens våpenskjold). Omgivelsene får Eli Krog til å avbryte samtalen og  minnes gamle venner som Olaf Bull, Nils Kjær, Sven Elvestad, Sigurd Hoel (og Helge, selvfølgelig) – i virkeligheten er hun til daglig sannsynligvis opptatt med å skrive sine memoarer. Hennes Lek med minner kom ut i oktober 1966. Boken ble på mange måter en suksess. Store deler av den ble sendt som opplesningsserie i beste sendetid (på formiddagen, februar – mars 1967) på NRK radio, og det var forfatterinnen selv som leste.

Bastian
Ørnulf Bast formet sin første fole mens han ennå var elev ved Kunst- og håndverksskolen, fortelles det. Han laget senere «en rekke karakteristiske foler, som eier en keitet charme», ifølge kunsthistorikeren Øistein Parmann.[16] En av disse folene, en liten statuett i gips, donerte han til Oversetterforeningen i Eli Krogs første formannsperiode, da det ble bestemt å opprette en årlig oversetterpris. Folen, som ble prisens faste symbol og trofé, fikk navnet Bastian etter sin opphavsmann. Foreningen fikk retten til å støpe så mange kopier som den måtte trenge til formålet.

Bastianprisen – «for en fremragende oversettelse» – ble første gang delt ut i 1951, til Helge Simonsen for en roman av Eric Linklater. Året etter gikk den til Eli Krog for oversettelsen av debutanten Doris Lessing: Det synger i gresset (etter The Grass is Singing, London 1950). Den lille gipsfiguren ble tildelt foreningens formann under Norsk Oversetterforenings vårmøte i Presseklubben. Aftenposten brakte en kortfattet notis om begivenheten uten å opplyse noe om pengebeløpet, stipendet som skal ha medfulgt.

Det tok tid å få finansieringen av Bastianprisen inn i faste former. Eli Krog og styret oppfordret i første omgang Forleggerforeningen til å opprette et Bastianpris-fond, noe som ble avvist. I neste omgang var planen at forlaget, den prisvinnende bokens utgiver, skulle bidra med et stipend til prisvinneren, og allerede året etter, i 1953, fikk Åke Fehn en tusenlapp fra sitt forlag, Cappelen, sammen med Bastianstatuetten fra foreningen. Doris Lessings roman ble utgitt av Stabenfeldt forlag, som antagelig ikke var innforstått med denne ordningen. Det kan likevel tenkes at foreningens styre hadde klart å reise penger til prisen i 1952, og da ved en særdeles kreativ og original form for fundraising.

En rekke berømte utenlandske forfattere fikk i 1951 tilsendt et eksemplar av sin egen bok i norsk oversettelse med oppfordring om å returnere den til Oversetterforeningen påført autograf eller dedikasjon. Så mange som 43 berømtheter fulgte opp med signerte eksemplarer, som så skulle bys frem på auksjon «hos Børsum», forteller Dagbladet,[17] som ramser opp kjente navn som Eleanor Roosevelt, Albert Einstein, T.S. Eliot, Graham Greene, Pär Lagerkvist, Norman Mailer, Evelyn Waugh og Malcolm Lowry blant mange andre. Hvor mye auksjonen innbrakte, er ikke kjent.

Bastianprisen overrekkes Odd Bang-Hansen i 1959

Eli Krog ledet eller deltok i Bastiankomiteen i mange år etter at hun selv mottok prisen, og hvert år var det hun som i egenskap av foreningens formann, sto for overrekkelsen og ble fotografert «med bilde i avisen» sammen med årets mottager. Siste gang antagelig i 1963, da prisen gikk til foreningens nye formann, Carl Hambro. Han var også den siste som fikk en gipsstatuett; fra da av skulle folen støpes i bronse.

Anerkjennelse
Eli Krog fikk gjerne noen rosende ord for arbeidet sitt hver gang en anmelder husket på at boken var oversatt. «Eli Krogs norsk er sobert og nøkternt og tilmed riktig norsk», skriver f.eks. Johan Borgen i Dagbladet.[18] «Eli Krog har oversatt den helt utmerket» (Lise Børsum om Det synger i gresset Dagbladet 6.11.1961). «Eli Krog har oversatt romanen til et friskt språk. Det har neppe vært noen lett oppgave, og derfor så meget mer rosverdig» (Finn Bjørneboe om B.Traven: Dødsseileren i Dagbladet 14.10.1950). «Det kan ikke ha vært noen lett oppgave for Eli Krog å oversette denne boka, men hun har gjort det utmerket. Av og til virker oversettelsen litt stiv, men det er sannsynligvis tilsiktet, for det er i overensstemmelse med forfatterinnens forfrosne følelsesliv.» (Jon-Hjalmar Smith om Kvinne i Berlin. Dagbladet 21.11.1955.)

En sjelden gang får hun også påpakning for en tabbe eller småfeil, som når en skribent på høyt akademisk nivå påpeker at venetian blinds ikke er venetianske gardiner, men ganske enkelt betyr persienner. Men «ellers er oversettelsen bra», forsikrer anmelderen.[19]

«Oversettelsen til norsk er som regel god, men den skjemmes av en mildest talt ubehagelig slurving med navn, så man må spørre seg om oversetteren er tilstrekkelig fortrolig med italiensk», skriver Lorentz Eckhoff om Maria Bellonci: Lucrezia Borgia (Aschehoug 1953) og ramser opp en rekke eksempler på «slurv».[20] Sannsynligvis dreier det seg om en sekundæroversettelse; boken forelå bl.a. på svensk allerede i 1944, og slurvefeilene kan ha oppstått underveis. Eli Krog var jo ellers ikke spesielt fortrolig med italiensk.

Selv nevner Eli Krog den klassiske tabben hun skal ha begått tidlig i sin karriere, da den velkledde heltens patent leather shoes ble til «patentlærsko». «Nei, jeg synes ikke lenger at slike feil betyr noe særlig. I dag vet jeg at det er stilen – det å beholde mest mulig av forfatteren og samtidig bruke et godt norsk.»[21]

Anerkjennelse og påskjønnelse fikk hun også i andre former, både for sin oversettergjerning og for innsatsen som fagforeningsleder, fra Bastianprisen i 1952 til æresmedlemskap i 1963, Oslo bys stipend 1959, Statens stipend (for første gang til oversetter) 1962 og Norsk Kulturfonds pris 1969, i tillegg til mye rosende omtale i forbindelse med egne bøker. Også som privatpraktiserende agent for norsk litteratur i utlandet kunne hun notere seg for en viss fremgang og tilsvarende heder: «Norske barnebøker har kjempesuksess i utlandet» er en typisk overskrift i Dagbladet 1963.[22] Artikkelen handler om Eli Krog som formidler av norsk barnelitteratur.

Hun var spesiell
Forfatteren (og oversetteren) Ragnar Kvam skrev en hyllest til Eli Krog i en reportasje i Aftenposten i 1960:

Eli Krog er en myndig og god kvinne. Hun opptrer med verdighet, takt og dannelse hvor hun ferdes. Disse egenskaper – og hennes intelligens – har kommet så godt med i hennes kamp for at også oversetterne skal kunne leve av og også vinne respekt for det yrket hun fremfor alt selv representerer. (…) Eli Krogs kamp har ført til en kvalitativ hevning av norske oversettelser. Hun og hennes forskjellige styrer har skaffet oversetterne stipendier og bedre kontrakter. Ennu er hun stadig på krigsstien, og hun har en utholdenhet som man må beundre, er listig og stundom brutalt ærlig. Flere forleggere ser på henne med skrekkblandet fryd. Fryd fordi hun jo er en virkningsfull kvinne. Skrekken skyldes at de vet at de ikke kan bringe henne til kapitulasjon. Selv har hun oversatt 111 bøker.[23]

Eli Krog døde 23. mars 1970. Allerede neste dag var Jørgen Juves nekrolog på plass i Dagbladet. Han skrev blant annet:

Hun var en fortreffelig rådgiver, en sikker bedømmer. Hennes litterære dømmekraft [var] velkjent i forlagene. … Den mangslungne Eli gikk opp i den krog’ske enhet, og enheten ble naturligvis sterkest når de oversatte sammen. Etterpå lot det seg ikke gjøre for noen å spørre om hvem hadde oversatt hva av de to. Elis spesielle hånd merket man derfor dypere da hun alene og selvstendig ble den suverene konsulent, særlig i Aschehougs hus (...) Ikke minst ilte journalister til henne for å få en skarp karakteristikk av en forfatter, en tendens i et verk. Hun var alltid orientert. (…)  Å erstatte henne lar seg ikke gjøre. Eli Krog var spesiell.[24]

Tom Lotherington