«He has never been known to use a word
that might send the reader to the dictionary.»
– William Faulkner, om Ernest Hemingway
Mannen ble nærmest en myte i sin egen levetid, og navnet Ernest Hemingway vekker en rekke assosiasjoner hos mange. Hva er han mest kjent som – først og fremst storviltjegeren, tyrefektings-entusiasten, dyphavsfiskeren, slåsskjempen, den hardtdrikkende og fire ganger gifte kvinnebedåreren? Eller som den store forfatteren, stilskaperen og nobelprisvinneren? De litterært interesserte vil nok forbinde ham med de berømte titlene og med den kjente, uforlignelige prosastilen.
Hemingways parataktiske stil
I stillæren skilles det gjerne mellom hypotaktisk og parataktisk stil. «Parataktisk stil kjennetegnes ved at setningskomponentene etterfølger hverandre uten at det logiske forholdet mellom dem blir forklart utover den sammenbindende konjunksjonen ‘og’ eller evt. komma. Stilen til den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway er karakteristisk parataktisk.»[1] En slik parataktisk setning kan hos Hemingway lyde (fra Islands in the Stream): «He took a long sip of the drink and felt it clean and cold and fresh-tasting in his mouth.» Intet mer, intet mindre. På norsk, ved Nils Lie: «Han tok en god slurk av drinken og kjente den rene og kalde og friske smaken i munnen.»[2]
Faulkner-sitatet som innleder denne artikkelen kan godt være sarkastisk eller spydig ment fra Faulkners side og sikter selvfølgelig nettopp til denne Hemingway-stilen, som så mange forfattere har prøvd å imitere: den korthugde, nøkternt konstaterende, journalistiske prosaen som Hemingway er så kjent for. Han lærte skrivehåndverket tidlig, for etter hjemkomsten fra Italia-fronten i verdenskrigen, hardt såret, ble han journalist, bl.a. for avisen Kansas City Star, som var en pioner innenfor journalistisk skriving, med skriveregler som påla journalisten å være kortfattet og tydelig i sin prosa, dvs. unngå abstrakter, men være konkret, bruke få adjektiver osv. Hemingway lærte og tok med seg denne stilen – den enkle amerikanske utsagnssetningen – til sine litterære verker. (Mer eller mindre onde tunger vil mene at stilen hans også skyldes at han som reporter i Paris måtte telegrafere sine artikler til avisene i Canada og USA, og da var tekstlig økonomi en dyd av nødvendighet – man betalte per ord.)
Sigurd Hoel, Gyldendals litterære speider og senere redaktør av Den gule serie, bodde selv en tid i Paris i 1926, der han kom over Hemingways første novellesamling, In Our Time, som han leste fra perm til perm uten opphold. Han siteres av journalist og filolog Haagen Ringnes i etterordet til 1980-utgaven av Og solen går sin gang: «Utpå kvelden reiste jeg meg, støl og lemster, men lykkelig. Jeg visste at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil. Et varsel om en ny tid i diktningen.»[3]
Sigurd Hoel må dernest ha blitt svært imponert av Hemingways første roman, The Sun Also Rises, for «den fikk æren av å innlede Den gule serie i 1929 (en heder Hemingway satte stor pris på og aldri glemte siden). Oversetter var Gunnar Larsen, som selv var forfatter og dypt influert av Hemingway.»[4] Norsk var det første språket denne boken overhodet ble oversatt til. Det var altså en begivenhet da denne unge amerikaneren ble oversatt, og så til norsk først av alt! «Den norske oversettelsen ble starten på Ernest Hemingways internasjonale karriere og status som en av 1900-tallets litterære kjemper.»[5] I 1951 reiste Grieg til Cuba og besøkte Hemingway i hans hjem utenfor Havana, og skrøt da av hans norske oversetter Gunnar Larsen. Det oppsto nok et spesielt forhold mellom Hemingway og Grieg, for de avtalte å fiske laks i Lærdal sammen året etter.[6] Det ble det imidlertid ingenting av. Men Grieg sier at Hemingway aldri kunne glemme at det var Sigurd Hoel og Harald Grieg som først lanserte ham i utlandet.
Hvordan ble så denne ganske ukjente og nyskapende forfatteren mottatt i Norge? Randi Bård Størmer, i sin biografi om Gunnar Larsen, sier at Og solen går sin gang fikk «en overveldende mottakelse, og anmelderne forsto umiddelbart at to beslektede talenter møttes. Oversettelsen ble en knallsuksess, i tiden etter utgivelsen opplevde Gunnar Larsen å få et ry en oversetter sjelden opplever. Ikke siden Nils Kjærs oversettelse av Cervantes hadde en oversetter høstet slik ros.»[7]
Aftenpostens anmelder, Kristian Elster, var derimot overhodet ikke begeistret for historien. Han mente den var svak og lite fengslende. Disse ødelagte amerikanerne i Paris «er totalt og fullstendig tilintetgjorte, deres liv er blitt en ustanselig rangel, de er alltid fulle; de holder en viss munter tone, en kameratslig sludrejargon, men deres sinn er fylt av en tomhet og en melankoli […]» Den kunne «ha været en god bok om den hadde været en fjerdedel av det den er i størrelse. Men å lese 250 meget tett-trykte sider om intet annet enn folk som rangler […] det er for kjedsommelig.» Selve oversettelsen ofrer han bare en overfladisk kommentar på, slik anmeldere ofte gjør: «Tonen er sikkert ypperlig truffet og fortrinlig gjengitt i Gunnar Larsens oversettelse.» Men romanen var temmelig likegyldig: «Man kan lese den forfra eller bakfra eller fra midten, ganske som en vil, det er alltid det samme hvor man enn begynner på den, vil man være fullt ferdig med den efter å ha lest en fjerdedel.»[8] Men i 1929 kunne Elster naturlig nok ikke vite hvilken status den da nye og ferske forfatteren skulle få. 23 år senere, i mai 1952, sto det i Aftenposten en Gyldendal-annonse for Hemingways samlede noveller på norsk, med et sitat av Niels Chr. Brøgger i Nationen, med en ganske annen mening om forfatteren: «Det lar seg vel uten overdrivelse si om Ernest Hemingway at han aldri har skrevet en kjedelig linje. Kanskje hans største fortjeneste av moderne litteratur ligger i nettopp dette at han lærte den store almenhet at skjønnlitteratur kan være morsom å lese.»[9]
Da A Farewell to Arms kom på norsk (i 1930, Farvel til våbnene, oversatt av Herman Wildenvey), skrev Sigurd Hoel en innledning, om bl.a. stilen, og sa at allerede da novellesamlingen In Our Time kom ut i USA, oppsto det «Hemingway-menigheter rundt omkring, og Hemingway-stilen satte med forbløffende fart preg på den unge amerikanske litteratur. Nu i dag eksisterer det et pent lite bibliotek av Hemingway-efterligninger …»[10] Man kunne kjenne igjen Hemingway på en eneste setning, mente Hoel og pekte på at hundre amerikanske forfattere etterlignet stilen på grunn av barskheten, knappheten og «mandigheten», men uten å forstå at denne stilen hadde til hensikt samtidig å dekke over noe og fortelle noe, den såkalte «isfjellteorien», se nedenfor.
Men fremdeles er Aftenpostens anmelder Kristian Elster lunken. Han likte ikke Og solen går sin gang året før, og han misliker de første avsnittene av Farvel til våbnene: «Denne ophopning av gjentagelser, denne ustanselige og naturtro gjengivelse av dagligdagse samtaler, overveldet en ikke med sin sannferdighet, men med sin kjedsommelighet.»[11] Kristian Elster har altså ikke sansen for Hemingways nye skrivemåte og bruken av det muntlige, av dialogen. Denne gangen nevner ikke Elster oversetteren eller oversettelsen, bortsett fra at side opp og side ned med samtaler er «udmerket gjengitt». Mot slutten av boken lar han seg dog imponere og er enig med både Sigurd Hoel og Times Literary Supplement, i at Hemingway er «an extremely talented and original artist.»
Også norske forfattere har naturligvis latt seg imponere og/eller inspirere av Hemingway. Gunnar Larsen er nevnt; han ble den første oversetteren av Hemingway. Larsen, født i år 1900, var praktisk talt jevngammel med Hemingway (født i 1899), og i likhet med Hemingway var han selv både journalist og forfatter, samt oversetter. Og altså som nevnt «dypt influert av Hemingway». Larsen var, i likhet med sitt forbilde, en språklig nyskaper. Norsk Biografisk Leksikon om ham: «Det er sagt om Gunnar Larsen at med ham kom en helt ny tone inn i norsk presse, og at han som få kunne kunsten å ta Oslo-tonen på kornet.»[12] Parallellen til Hemingway er tydelig: Gunnar Larsen tok Oslo-tonen på kornet, nøyaktig slik Hemingway tok amerikansk dialog på kornet; en helt ny måte å skrive på. Et eksempel fra novellen «The Killers» (oversatt først av Gunnar Larsen, deretter av Peter Magnus, som «Morderne»[13]) kan illustrere poenget med det muntlige. Novellen består nesten utelukkende av dialog og handler om to leiemordere som er ute etter å ta livet av en svenske ved navn Ole Andreson. De sitter ved en kafédisk og snakker med innehaveren.
«Talk to me, bright boy,» Max said, «What do you think’s going to happen?»George did not say anything. «I’ll tell you,» Max said. «We’re going to kill a Swede. Do you know a big Swede named Ole Andreson?» «Yes.» «He comes here to eat every night, don’t he?» «Sometimes he comes here.» «He comes here at six o’clock, don’t he?» «If he comes.» «We know all that, bright boy,» Max said. «Talk about something else. Ever go to the movies?» «Once in a while.» «You ought to go to the movies more. The movies are fine for a bright boy like you.» «What are you going to kill Ole Andreson for? What did he ever do to you?» «He never had a chance to do anything to us. He never even seen us.»
«Bare snakk ut, kammerat. Hva tror du egentlig det er som foregår?» George svarte ikke. «Da skal jeg fortelle deg det,» sa Max. «Vi skal skyte en svenske. Kjenner du en stor svenske som heter Ole Andreson?» «Ja.» «Han spiser middag her, ikke sant?» «Han er her nå og da.» «Han kommer ved sekstiden, ikke sant?» «Jo, hvis han kommer.» «Vi kan alt det der, gutten min,» sa Max. «Og ellers da? Har du ikke vært på kino?» «Av og til.» «Du burde gå mer på kino. Det er noe for en kjekk kar som deg.» «Hvorfor skal dere drepe Ole Andreson? Hva har han gjort dere?» «Har aldri hatt sjansen til å gjøre oss noe. Han har aldri sett oss.»
«Får jeg høre, smarten,» sa Max. «Hva tror du vi har planer om?» George svarte ikke. «Jo, nå skal du høre,» sa Max. «Vi skal drepe en svenske. Kjenner du en sværing av en svenske? Ole Andreson heter han.» «Ja.» «Han spiser middag her hver kveld, ikke sant?» «Han stikker innom nå og da.» «Han kommer hit klokken seks, hva?» «Hvis han kommer.» «Alt det der vet vi, smarten,» sa Max. «Snakk om noe annet. Går du ofte på kino?» «En gang i mellom.» «Du skulle gå mer på kino. Kino er fine greier for en sånn smarting som deg.» «Hvorfor skal dere drepe Ole Andreson? Hva har han gjort dere?» «Han har aldri hatt en sjanse til å gjøre oss noe. Han har ikke sett oss engang.»
Gunnar Larsen er noe knappere enn Peter Magnus, som anlegger en litt mer konverserende tone og gjør dialogen grammatisk korrekt der Max på engelsk er sleivete og ugrammatisk. Larsens «kammerat» er en muntlig-markør, og Larsen overfører noe av Max’ substandard engelsk. Begge oversettere tar seg noen friheter og vrir litt på utsagnene. Man skulle tro at slikt ikke er nødvendig med Hemingways dialog her. Eksempelvis blir det enkle «What do you think’s going to happen» til både «Hva tror du egentlig det er som foregår» og «Hva tror du vi har planer om.»
Wikipedia-artikkelen om Larsen sier: «Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra ‘Hemingway-stilen’. Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde.»[14] Flere tiår senere sier forfatter Per Petterson dette om stilen, i et etterord til Kort fortalt. Hemingways noveller i samling: «Ingen ornamenter, altså, ingen kruseduller og språklige blomster, intet føleri; bare den reine følelsen legemliggjort. Kropp, hørsel, blikk.»[15] Noen linjer fra åpningen av kapittel 13 i Klokkene ringer for deg, oversatt av Dag Heyerdahl Larsen, kan illustrere Per Pettersons poeng: «De vasset gjennom lyngen oppe på vidda og Robert Jordan kjente lyngen feie mot leggene, kjente vekten av pistolen i hylsteret mot låret, kjente solen i nakken, kjente den svale brisen fra snøen på fjelltoppene mot ryggen, og i hånden kjente han jentas hånd fast og sterk med fingrene flettet i hans.»
Fredrik Wandrup i Dagbladet sier dessuten: «Hemingways språk satte utvilsomt spor i novellekunsten også til Tarjei Vesaas og Arthur Omre. Etter krigen har han hatt en forløsende effekt på diktere som Jens Bjørneboe, Kjell Askildsen og Øystein Lønn, og i de neste generasjoner folk som Erling Gjelsvik, Per Pettersson, Morten Harry Olsen, Johnny [sic] Halberg, Ari Behn og en rekke andre.»[16]
Språket er en slags energisk jakt på sannheten – Hemingway var ikke ute i noe pedagogisk, ideologisk eller didaktisk ærend; han ville skildre «the way it was», uten patos, uten føleri. Han var ute etter sannhet og ekthet, og for dette formålet passet novelleformen ham best. Mange vil mene at det er i novellene han først og fremst viser mesterskapet. «’All you have to do is write one true sentence,’ he told himself. ‘Write the truest sentence that you know.’ It must be above all a ‘true simple declarative sentence’ without scrollwork or ornamental language of any sort.’»[17] Men den perfekte setningen var ennå ikke skrevet, og Hemingway fortsatte søket. Han la stor vekt på grundighet i håndverket; historiene hans ble ikke bare rablet ned på en kafé i Paris. Han var en ekstremt disiplinert forfatter.
En av oversetterens oppgaver er naturligvis å overføre forfatterens stil til målspråket, så godt det lar seg gjøre. Engelsk er et språk med gjennomgående kortere ord enn i f.eks. tysk og fransk. Og som Faulkner-sitatet sier: Hemingway bruker få fremmedord av gresk og latinsk opprinnelse i sin knappe, rapporterende stil. Hemingways norske oversettere har nok hatt den fordelen at norsk som et nordgermansk språk forholdsvis enkelt kan ta imot og bevare stilen og rytmen i det vestgermanske engelsk, slik Hemingway bruker det.
Et eksempel kan illustrere den nøkternt rapporterende prosaen, nærmest en oppramsing av fakta, fra A Farewell to Arms, i Herman Wildenveys oversettelse Farvel til våbnene (1930). Hovedpersonen Frederic Henry er i Nord-Italia i et ambulansekorps under verdenskrigen (slik Hemingway selv var) og er nettopp kommet fra en stilling i fjellene og ned til en sorteringsstasjon for sårede.
I had been driving and I sat in the car and the driver took the papers in. It was a hot day and the sky was very bright and blue and the road was white and dusty. I sat in the high seat of the Fiat and thought about nothing. A regiment went by in the road and I watched them pass. The men were hot and sweating.
Jeg hadde selv kjørt og blev sittende ved rattet mens chaufføren bragte papirene inn. Det var en varm dag, himmelen var svært klar og blå og veien var hvit og støvet. Jeg satt i det høie setet på en Fiat og tenkte ikke på noen ting. Et regiment kom forbi på veien og jeg så dem passere. Mannskapene var varme og svette.[18]
En slik prosa inviterer ikke til noe bravurnummer fra oversetterens side. Her er det oversetternes første bud som gjelder: Oversett det som står. Og det gjør Wildenvey. Wildenvey møtte faktisk selv Hemingway, i Paris i 1920, noe han forteller om til NRK i 1955.[19] Ca. ti år etter dette møtet skulle han altså selv oversette amerikaneren.
Hemingway-helten
Hemingway hadde sin teori om hvordan historier skulle fortelles, den kjente «isfjellteorien»: Slik bare en liten del av isfjellet er synlig over vann, slik skal teksten si leseren bare det aller nødvendigste. Alt annet, så som følelser, skal forbli usagt eller ligge mellom linjene og skape de rette inntrykkene hos leseren. «Det lille vi opplever av reaksjoner hos personene
(toppen av isfjellet), vitner om hva de egentlig føler (isfjellet under vann).»[20]
Hemingways stilminimalisme og lettfordøyelige setninger uttrykker naturlig nok den typiske Hemingway-heltens væremåte, uten store geberder og følelser; det kalles med et kjent uttrykk å vise «grace under pressure» – vær stoisk, bevar verdigheten når det røyner på – Hemingway-heltens kodeks. Man skal være disiplinert og holde masken. I klassisk gresk tragedie lider helten nederlag på grunn av sin egen karakterbrist; hos Hemingway er helten ofte skadet og kan gå under, men da som følge av selve tilværelsen, livet selv. Man er nederlagsdømt uansett hva man gjør. Hemingway har uttalt:
«The best people possess a feeling for beauty, the courage to take risks, the discipline to tell the truth, the capacity for sacrifice. Ironically, their virtues make them vulnerable; they are often wounded, sometimes destroyed.»
Farvel til våpnene kan brukes til å illustrere den stoiske holdningen hos en typisk Hemingway-helt. Frederic Henry forelsker seg i en sykepleier, Catherine Barkley, og mot slutten av boken venter de barn. Men Catherine dør som følge av komplikasjoner under fødselen. Kald, enkel konstatering av fakta, og her får vi også isfjellteorien illustrert:
It seems she had one haemorrhage after another. They couldn’t stop it. I went into the room and stayed with Catherine until she died. She was unconscious all the time, and it did not take her very long to die.
Det så ut som hun hadde hatt den ene blødning efter den andre. De kunde ikke stanse det. Jeg gikk inn i sykeværelset og blev hos Catherine til hun døde. Hun var bevisstløs hele tiden og det tok henne ikke lang tid å dø.
[… Frederic vil ta farvel med henne og får personalet til å forlate rommet]:
Her overlater forfatteren til leseren å «føle».
Oversetterne
Ifølge oversikt mottatt fra Nasjonalbiblioteket har følgende norske oversettere befattet seg med Hemingway opp gjennom årene: Gunnar Larsen, Herman Wildenvey, Paul René Gauguin, Leo Strøm, Nils Lie, Colbjørn Helander, Carl Fredrik Prytz, Finn Havrevold, Peter Magnus, Tor Fretheim, Kari og Kjell Risvik, Dag Heyerdahl Larsen. Det store flertallet av disse oversatte naturlig nok for forlagene, og noen (f.eks. Colbjørn Helander og Finn Havrevold) for NRK.
Hemingway ble altså svært tidlig oversatt til norsk. Som nevnt kom debutromanen The Sun Also Rises fra 1926 på norsk allerede i 1929, i Gunnar Larsens oversettelse, Og solen går sin gang, som den første oversettelsen av denne boken i verden. Året etter utga Gyldendal Farvel til våbnene. I 1938 kom Den ene mot de mange (orig.: To Have and Have Not), og siden da har titlene, særlig novellene, vært utgitt flere ganger, i nye opplag. Da Harald Grieg tok opp igjen Den gule serie etter krigsårene, var For Whom the Bell Tolls første bok ut, Klokkene ringer for deg i Paul René Gauguins oversettelse. Norge er altså en pionernasjon når det gjelder Hemingway-oversettelse: «Den norske utgåva av Hemingways samla verk (1951–1953) var den første i sitt slag i verda.»[22] Blant oversetterne, særlig av de tidlige Hemingway-titlene, finner man folk som selv var forfattere (som Gunnar Larsen, Herman Wildenvey, Finn Havrevold, Carl Frederik Prytz) eller sågar kunstnere som Paul René Gauguin. Senere er oversettelsene gjort av yrkesoversettere.
Her følger en forsøksvis kronologisk tabell over oversettelsene til norsk (mange av titlene er utgitt flere ganger på norsk, oftest i samme oversettelse):
Oversetter |
Originaltittel |
Norsk tittel |
Norsk utgivelsesår |
Gunnar Larsen |
The Sun Also Rises |
Og solen går sin gang |
1929 |
Herman Wildenvey |
A Farewell to Arms |
Farvel til våbnene |
1930 |
Gunnar Larsen |
To Have and Have Not |
Den ene mot de mange |
1938 |
Paul René Gauguin |
For Whom the Bell Tolls |
Klokkene ringer for deg |
1946 |
Gunnar Larsen |
Samlede noveller |
1947 |
|
Gunnar Larsen |
Across the River and Into the Trees |
Over floden og inn i skogene |
1951 |
Gunnar Larsen |
Noveller |
1952 |
|
Leo Strøm |
The Old Man and the Sea |
Den gamle mannen og havet |
1952 |
Gunnar Larsen |
The Snows of Kilimanjaro [og andre noveller] |
Sneen på Kilimanjaro og andre noveller |
1953 |
Nils Lie |
Green Hills of Africa |
Afrikas grønne fjell |
1955 |
Colbjørn Helander |
The Fifth Column |
Femte kolonne |
1958 (for NRK) |
Nils Lie |
Death in the Afternoon |
Døden om ettermiddagen |
1958 |
Nils Lie |
A Moveable Feast |
En varig fest: unge dager i Paris |
1964 |
Carl Frederik Prytz |
The Short, Happy Life of Francis Macomber |
Francis Macombers korte, lykkelige liv |
Sendt i NRK 23. juni 1967 |
Finn Havrevold |
For Whom the Bell Tolls |
Klokkene ringer for deg |
1964. Dramatisert for radio av Eric Ewens |
Nils Lie |
By-Line: Ernest Hemingway – Selected Articles and Dispatches of Four Decades |
Med Hemingway på kryss og tvers. Artikler, reportasjer og reisebrev |
1968 |
Nils Lie |
Islands in the Stream |
Øyer i havstrømmen |
1971 |
Peter Magnus |
The Garden of Eden |
Edens have |
1974 |
Gunnar Larsen |
Samlede noveller |
1989 |
|
Tor Fretheim |
The Faithful Bull |
Den trofaste oksen |
1997 |
Kari og Kjell Risvik |
True at First Light |
Sannhet ved soloppgang |
1997 |
Dag Heyerdahl Larsen og Peter Magnus |
Nick Adams-historiene |
1998 |
|
Dag Heyerdahl Larsen og Peter Magnus |
Kort fortalt: Hemingways noveller i samling |
2004 |
|
Dag Heyerdahl Larsen |
For Whom the Bell Tolls |
Klokkene ringer for deg |
2007 |
Novellene
Novellene holdes gjerne frem som det ypperste av forfatterens verker. De første skrev han da han var bare 23 år gammel. Gunnar Larsen sier i forordet til de samlede novellene som kom på norsk i 1952: «I Amerika og England – novellens, short-storiens hjemland – anses Hemingways noveller for det sentrale i hans kunst, foran de verdensberømte romanene. […] Det er langt mer spennende enn disse tyggegummiromanene som hales ut i det uendelige med overflødige forklaringer.» 1952-utgaven inneholder alle de 49 novellene fra den komplette utgaven Hemingway selv foresto før krigen, i Gunnar Larsens oversettelse, og oversetteren avslutter sitt forord med noen oppklarende bemerkninger om noen av valgene en oversetter må gjøre: «I all beskjedenhet vil oversetteren ha nevnt at det ikke må tas for ille opp at det vrimler nokså meget med språklige inkonsekvenser og ‘elva’ ikke ‘elven’, snart ‘gaten’, snart ‘gata’, at det ofte er halve sider uten komma, at fremmedord snart står i anførselstegn, snart i kursiv, snart ganske alminnelig, at tonen snart er folkelig og snart fin, og at hele setninger undertiden er annerledes enn vi lærte. Det er et forsøk på å gjengi noe av originalens omhyggelig tilsiktede slendrian.»[23]
Forlegger Harald Grieg var iallfall begeistret da de samlede novellene forelå, men Larsen var misfornøyd med betalingen. Grieg skrev til ham: «Da jeg skulle foreslå ditt honorar for Hemingway-novellene, hadde jeg to ting klart for meg, 1. at du var den beste oversetter vi kunne få til denne oppgave, 2. at oversettelsen var vanskelig. Jeg hadde følgelig helt på det rene at du måtte ha topphonorar – og vel så det.» Grieg fikk førsteeksemplaret med seg hjem en lørdag og skrev at han «ikke kom utenom en dør hele søndagen, slik fengslet novellene meg i din oversettelse – enda jeg før hadde lest dem alle sammen på engelsk.» Men lenger enn 4500 kroner kunne Grieg ikke strekke seg, «da inkludert de ekstraundersøkelser oppgaven har medført».[24]
Novellene er også senere kommet på norsk, både i samling og i utvalg, i nye utgaver og i nyoversettelse, jf. tabellen. Noen av novellene har tre oversettere, mens de fleste romanene bare har en (Klokkene ringer for deg er oversatt to ganger). Her følger et eksempel på samme avsnitt oversatt i henholdsvis 1948, 1985 og 2000, fra novellen «Big Two-Hearted River»:[25]
Hemingway, «Big Two-Hearted River»
At the edge of the meadow, before he mounted to a piece of high ground to make camp, Nick looked down the river at the trout rising. They were rising to insects come from the swamp on the other side of the stream when the sun went down. The trout jumped out of the water to take them. While Nick walked through the little stretch of meadow alongside the stream, trout had jumped high out of the water. Now as he looked down the river, the insects must be settling on the surface, for the trout were feeding steadily all down the stream. As far down the long stretch he could see, the trout were rising, making circles all down the surface of the water, as though it were starting to rain.
Øverst der gressbakken sluttet, hadde han tenkt å slå leir på en fin liten hylle, og Nick så utover elva hvor auren vaket. Den spratt etter insekter som kom fra myren på den andre siden nå da solen gikk ned. Mens Nick gikk oppover vollen langs elva, hadde han sett aure som spratt høyt til værs. Nå da han så nedover elva, måtte insektene ha slått seg ned på overflaten, for auren nappet dem ganske rolig til seg hele veien nedover. Så langt han kunne se nedover elva, vaket aure, og laget sirkel ved sirkel i vannspeilet, så de så ut som om det småregnet.
Nede ved bredden, før han kom seg høyere opp for å finne en leirplass, ble han stående og se nedover elven hvor ørreten vaket like under overflaten og snappet etter insekter som var kommet fra sumplandet på den andre siden da solen sank. Ørreten spratt opp av vannet for å fange dem. Mens Nick vandret over det lille engstykket helt nede ved elven, hadde ørreten gjort høye sprett over vannflaten. Mens han nå sto og så nedover elven, var det tydelig at insektene hadde slått seg ned på vannflaten, for hele veien nedover drev ørreten og nappet dem til seg. Så langt nedover elven som han kunne se, vaket ørreten og laget ringer i vannet, som om det var begynt å regne.
I utkanten av gressvollen, før han kløv opp på brinken for å slå leir, ble han stående og se ut over elven der ørretene vaket. De vaket etter insekter som var kommet fra myra på den andre siden av elven da solen gikk ned. Ørretene spratt helt opp over vannflaten for å ta dem. Mens Nick ruslet over den grønne vollen langs elven hadde han sett ørret sprette høyt til værs. Da han så nedover elven, var det tydelig at insektene hadde slått seg ned på vannflaten, for ørretene beitet jevnt og trutt hele veien nedover. Over hele elven, så langt han kunne se, vaket ørret og lagde ringer i vannet så det så ut som om det hadde begynt å regne.
En nærlesning av de tre versjonene viser at den norske leseren får litt forskjellig informasjon fra oversetterne. Gunnar Larsen er «friest» og tillater seg å avvike noe fra kildeteksten, blant annet ved utelatelser. Det enkle ordet meadow (eng, vang) blir hos G. Larsen både gressbakke og voll, hos P. Magnus bredd og engstykke, mens D.H. Larsen kaller det gressvoll og grønn voll. Den siste delen av avsnittet, med vakende ørret, skildres litt forskjellig av oversetterne.
Gunnar Larsen kunne altså finne på å overgå Hemingway i knapphet. Her er et eksempel fra novellen «The end of something» («Slutten på noe») i to versjoner ved hhv. Larsen og Peter Magnus:[26]
In the old days Hortons Bay was a lumbering town. No one who lived in it was out of sound of the big saws in the mill by the lake. Then one year there were no more logs to make lumber. The lumber schooners came into the bay and were loaded with the cut of the mill that stood stacked in the yard. All the piles of lumber were carried away.
I gamle dager var Hortons Bay trelastby. Ingen unngikk lyden fra de store maskinsagene i sagbruket nede ved sjøen. Men så var det slutt på tømmeret. Seilskutene ankret opp på bukta og tok med seg all trelasten som hadde stablet seg opp. Rubb og rake tok de med.
I gamle dager var Hortons Bay en trelastby. Ingen som bodde der, var utenfor hørevidde av larmen fra maskineriet i sagbruket nede ved innsjøen. Så kom det året da det ikke fantes mer tømmer som kunne omdannes til trelast. Trelastskonnertene kom seilende inn i bukten og ble lastet med det fabrikken hadde på lager av ferdige trematerialer. Alt som lå der, ble fraktet bort.
Daværende journalist i Dagbladet, Hallvard Helle, mente i 2000 at Larsens oversettelse her var overlegen: «Slik jager Larsen handlingen framover. Språket synger, knappere og mer korthogd enn hos Hemingway selv. Når Larsen synes originalen blir for ordrik, kutter han i Hemingways tekst. Den hardtslående reporteren i Dagbladet skaper mer undertekst enn journalistlærlingen i Kansas City Star.»[27]
Man kan imidlertid spørre seg om det egentlig er oversetterens oppgave å mene at originalen blir for ordrik (jf. oversetternes første bud: Oversett det som står). Det er tydelig at Peter Magnus forholder seg mer trofast til originalen her og gir leseren mer av dens informasjon enn Larsen gjør. I dag ville nok oversettere flest velge Magnus’ tilnærming til stoffet, fremfor Larsens fra 1940-årene. Tidligere tiders oversettere tok seg større friheter i tekstene.
Som nevnt er novellene utgitt flere ganger, til å begynne med oversatt av Gunnar Larsen, senere av Peter Magnus og Dag Heyerdahl Larsen. Romanene er også utgitt flere ganger, men bare Klokkene ringer for deg er blitt nyoversatt, av Dag Heyerdahl Larsen på 2000-tallet. Noe er dessuten også oversatt spesielt for NRK[28], som The Short Happy Life of Francis Macomber; den heter i Carl Frederik Prytz’ oversettelse for radio Francis Macombers korte, lykkelige liv, mens den i Gunnar Larsens oversettelse for Gyldendal er kalt Kortvarig glede for Francis Macomber, og Peter Magnus kaller den Francis Macombers korte og lykkelige liv. Når verk nyoversettes, kan de også få nye titler, som i disse eksemplene (av de tre versjonene er det Larsens som samsvarer best med hva som faktisk skjer i historien). Den kjente, korte novellen «A Clean, Well-Lighted Place» heter først hos Gunnar Larsen «Et rent, pent sted med god belysning» og deretter hos Peter Magnus «Et pent, rent sted, skikkelig opplyst».
Utgivelsen Fisker og forfatter: Ernest Hemingway i utvalg (Naturforlaget, og Bokklubben Villmarksliv, 1999) fortjener å nevnes spesielt. Boken inneholder tre noveller, syv artikler om fiske, utdrag fra fire romaner og hele Den gamle mannen og havet. Men ingen oversettere er kreditert. Hemingways novelle «Big Two-Hearted River» er åpenbart Peter Magnus’ 1985-oversettelse med tittelen «Den store, gavmilde elven», for Gunnar Larsens førstegangsoversettelse («Elva med det store hjertet») og Dag Heyerdahl Larsens senere nyoversettelse (med engelsk tittel beholdt) lyder annerledes. Utdraget fra Og solen går sin gang er fra Gunnar Larsens oversettelse. Novellen «Slutten på noe» er Peter Magnus’ oversettelse, mens Den gamle mannen og havet er Leo Strøms. Men det er altså ikke mulig å se at noen oversettere er nevnt eller kreditert. Oversettere er opphavere, og en slik omgang med opphavsrettslig beskyttet materiale er ikke etisk forsvarlig.
Da Harald Grieg var på besøk hos Hemingway på Cuba i 1951, fikk han lese manuset til det som skulle bli The Old Man and the Sea. Grieg mente det var det beste forfatteren hadde skrevet, og da Den gamle mannen og havet kom på norsk, i Leo Strøms oversettelse i 1952 (den kom ut samtidig i hele verden), ble den i Aftenposten anmeldt av Knut Coucheron Jarl, som sa at boken var mesterlig. Som så mange anmeldere nevner han oversettelsen bare i forbifarten: «Om Leo Strøms oversettelse er det bare godt å si, […]».[29]
Ernest Hemingway er altså utgitt på norsk over en periode på hittil (per 2024) drøyt 75 år, fra 1929 og oppover. Hemingways litteratur tåler tidens tann godt, den er slitesterk og har en nærmest tidløs appell. Tidlig på 2000-tallet skrev forlegger Gordon Hølmebakk i Gyldendal som innledning til den ovennevnte novellen «Morderne»: «Diktverk er som hus, de forfaller. Men det er ikke forfallet som slår en når man i et nytt århundre vender tilbake til Hemingway-huset. Det slående er at det er mindre enn man trodde.»[30] Meningene om dette kan imidlertid være delte. I etterordet til Og solen går sin gang (1980) antyder Haagen Ringnes at Hemingway ikke leses i dag, og spekulerer på hva grunnen i så fall kan være. Men han konkluderer med at nye generasjoner vil oppdage ham på nytt: «Klokkene har ikke ringt for Hemingways diktning.»[31]
[1] Litteraturvitenskapelig leksikon (Kunnskapsforlaget, 2007).
[2] Ernest Hemingway, Øyer i havstrømmen (Gyldendal Norsk Forlag, 1971), 227.
[3] Sitert i Haagen Ringnes’ etterord til Ernest Hemingway, Og solen går sin gang, Den norske bokklubben, 1980.
[4] Gyldendals baksidetekst, 2000-utgaven av Og solen går sin gang.
[5] Bildetekst til artikkelen «Den norske oversettelsen ble Ernest Hemingways internasjonale gjennombrudd», av Jan Ingar Thon, Dagbladet, 3. mars 2018. https://www.dagbladet.no/tema/den-norske-oversettelsen-ble-ernest-hemingways-internasjonale-gjennombrudd/69570240
[6] Harald Grieg, På fisketur med Hemingway, trykt som manuskript, Oslo 1951.
[7] Randi Bård Størmer, Gunnar Larsen (Gyldendal, 2001), 172–173.
[8] Aftenposten, 17. juli 1929.
[9] Aftenposten, 23. mai 1952.
[10] Ernest Hemingway, Farvel til våbnene (Gyldendal Norsk Forlag, 1930), 5–6.
[11] Aftenposten 10. mai 1930.
[12] Norsk Biografisk Leksikon, https://nbl.snl.no/Gunnar_Larsen. Lest 13.10.2023.
[13] «Morderne», overs. Gunnar Larsen, i Samlede noveller (Gyldendal, 1947), 180; «Morderne», overs. Peter Magnus, i Kort fortalt: Hemingways noveller i samling (Gyldendal, 2004), 223.
[14] https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Larsen
[15] Kort fortalt. Hemingways noveller i samling (Gyldendal Norsk, 2004).
[16] Dagbladet, 11. juli 1999. https://www.dagbladet.no/kultur/papas-aller-siste/65532960
[17] Carlos Baker, Ernest Hemingway (Penguin Books, 1972), 127.
[18] Ernest Hemingway, Farvel til våbnene, overs. Herman Wildenvey (Gyldendal, 1930), 40.
[19] https://www.nrk.no/skole/?page=search&q=Hemingway&mediaId=10196
[20] Helge Ridderstrøm, Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier. https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/isfjellteknikk.pdf
[21] Ernest Hemingway, Farvel til våbnene, overs. Herman Wildenvey, 348.
[22] Store Norske Leksikon, https://snl.no/Ernest_Hemingway
[23] Ernest Hemingway, Samlede romaner og fortellinger. Første bind (Gyldendal Norsk Forlag, 1952).
[24] Harald Grieg, sitert i Størmer, Gunnar Larsen, 329.
[25] Ernest Hemingway, «Elva med det store hjertet», overs. Gunnar Larsen, i Samlede noveller (Gyldendal, 1947), 122; «Den store gavmilde elven», overs. Peter Magnus (1985), her hentet fra Fisker og forfatter: Ernest Hemingway i utvalg (Naturforlaget/Bokklubben Villmarksliv, 1999), 23–24; «The Big Two-Hearted River II», i Nick Adams-historiene, overs. Dag Heyerdahl Larsen (Gydendal, 2000), 165.
[26] Ernest Hemingway, «Slutten på noe», i Samlede noveller, overs. Gunnar Larsen (Gyldendal, 1947), 51; «Slutten på noe, i Kort fortalt: Hemingways noveller i utvalg, overs. Peter Magnus (Gyldendal, 2004), 86.
[27] Dagbladet, 19. juli 2000.
[28] I NRKs arkiv finnes hørespillversjonen av A Moveable Feast, i Nils Lies oversettelse som En varig fest. https://radio.nrk.no/serie/en-varig-fest-hemingways-unge-aar-i-paris
[29] Aftenposten, 20. september 1952.
[30] Karavane. Mesternoveller i utvalg ved Gordon Hølmebakk (De norske Bokklubbene, 2001), 294.
[31] Ernest Hemingway, Og solen går sin gang (Den norske bokklubben, 1980).