Foto: Gyldendal

Av Einar Blomgren

«He has never been known to use a word
that might send the reader to the dictionary.»
– William Faulkner, om Ernest Hemingway

Mannen ble nærmest en myte i sin egen levetid, og navnet Ernest Hemingway vekker en rekke assosiasjoner hos mange. Hva er han mest kjent som – først og fremst storviltjegeren, tyrefektings-entusiasten, dyphavsfiskeren, slåsskjempen, den hardtdrikkende og fire ganger gifte kvinnebedåreren? Eller som den store forfatteren, stilskaperen og nobelprisvinneren? De litterært interesserte vil nok forbinde ham med de berømte titlene og med den kjente, uforlignelige prosastilen.

Hemingways parataktiske stil
I stillæren skilles det gjerne mellom hypotaktisk og parataktisk stil. «Parataktisk stil kjennetegnes ved at setningskomponentene etterfølger hverandre uten at det logiske forholdet mellom dem blir forklart utover den sammenbindende konjunksjonen ‘og’ eller evt. komma. Stilen til den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway er karakteristisk parataktisk.»[1] En slik parataktisk setning kan hos Hemingway lyde (fra Islands in the Stream): «He took a long sip of the drink and felt it clean and cold and fresh-tasting in his mouth.» Intet mer, intet mindre. På norsk, ved Nils Lie: «Han tok en god slurk av drinken og kjente den rene og kalde og friske smaken i munnen.»[2]

Faulkner-sitatet som innleder denne artikkelen kan godt være sarkastisk eller spydig ment fra Faulkners side og sikter selvfølgelig nettopp til denne Hemingway-stilen, som så mange forfattere har prøvd å imitere: den korthugde, nøkternt konstaterende, journalistiske prosaen som Hemingway er så kjent for. Han lærte skrivehåndverket tidlig, for etter hjemkomsten fra Italia-fronten i verdenskrigen, hardt såret, ble han journalist, bl.a. for avisen Kansas City Star, som var en pioner innenfor journalistisk skriving, med skriveregler som påla journalisten å være kortfattet og tydelig i sin prosa, dvs. unngå abstrakter, men være konkret, bruke få adjektiver osv. Hemingway lærte og tok med seg denne stilen – den enkle amerikanske utsagnssetningen – til sine litterære verker. (Mer eller mindre onde tunger vil mene at stilen hans også skyldes at han som reporter i Paris måtte telegrafere sine artikler til avisene i Canada og USA, og da var tekstlig økonomi en dyd av nødvendighet – man betalte per ord.)

Sigurd Hoel, Gyldendals litterære speider og senere redaktør av Den gule serie, bodde selv en tid i Paris i 1926, der han kom over Hemingways første novellesamling, In Our Time, som han leste fra perm til perm uten opphold. Han siteres av journalist og filolog Haagen Ringnes i etterordet til 1980-utgaven av Og solen går sin gang: «Utpå kvelden reiste jeg meg, støl og lemster, men lykkelig. Jeg visste at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil. Et varsel om en ny tid i diktningen.»[3]

Sigurd Hoel må dernest ha blitt svært imponert av Hemingways første roman, The Sun Also Rises, for «den fikk æren av å innlede Den gule serie i 1929 (en heder Hemingway satte stor pris på og aldri glemte siden). Oversetter var Gunnar Larsen, som selv var forfatter og dypt influert av Hemingway.»[4] Norsk var det første språket denne boken overhodet ble oversatt til. Det var altså en begivenhet da denne unge amerikaneren ble oversatt, og så til norsk først av alt! «Den norske oversettelsen ble starten på Ernest Hemingways internasjonale karriere og status som en av 1900-tallets litterære kjemper.»[5] I 1951 reiste Grieg til Cuba og besøkte Hemingway i hans hjem utenfor Havana, og skrøt da av hans norske oversetter Gunnar Larsen. Det oppsto nok et spesielt forhold mellom Hemingway og Grieg, for de avtalte å fiske laks i Lærdal sammen året etter.[6] Det ble det imidlertid ingenting av. Men Grieg sier at Hemingway aldri kunne glemme at det var Sigurd Hoel og Harald Grieg som først lanserte ham i utlandet.

Hvordan ble så denne ganske ukjente og nyskapende forfatteren mottatt i Norge? Randi Bård Størmer, i sin biografi om Gunnar Larsen, sier at Og solen går sin gang fikk «en overveldende mottakelse, og anmelderne forsto umiddelbart at to beslektede talenter møttes. Oversettelsen ble en knallsuksess, i tiden etter utgivelsen opplevde Gunnar Larsen å få et ry en oversetter sjelden opplever. Ikke siden Nils Kjærs oversettelse av Cervantes hadde en oversetter høstet slik ros.»[7]

Aftenpostens anmelder, Kristian Elster, var derimot overhodet ikke begeistret for historien. Han mente den var svak og lite fengslende. Disse ødelagte amerikanerne i Paris «er totalt og fullstendig tilintetgjorte, deres liv er blitt en ustanselig rangel, de er alltid fulle; de holder en viss munter tone, en kameratslig sludrejargon, men deres sinn er fylt av en tomhet og en melankoli […]» Den kunne «ha været en god bok om den hadde været en fjerdedel av det den er i størrelse. Men å lese 250 meget tett-trykte sider om intet annet enn folk som rangler […] det er for kjedsommelig.» Selve oversettelsen ofrer han bare en overfladisk kommentar på, slik anmeldere ofte gjør: «Tonen er sikkert ypperlig truffet og fortrinlig gjengitt i Gunnar Larsens oversettelse.» Men romanen var temmelig likegyldig: «Man kan lese den forfra eller bakfra eller fra midten, ganske som en vil, det er alltid det samme hvor man enn begynner på den, vil man være fullt ferdig med den efter å ha lest en fjerdedel.»[8] Men i 1929 kunne Elster naturlig nok ikke vite hvilken status den da nye og ferske forfatteren skulle få. 23 år senere, i mai 1952, sto det i Aftenposten en Gyldendal-annonse for Hemingways samlede noveller på norsk, med et sitat av Niels Chr. Brøgger i Nationen, med en ganske annen mening om forfatteren: «Det lar seg vel uten overdrivelse si om Ernest Hemingway at han aldri har skrevet en kjedelig linje. Kanskje hans største fortjeneste av moderne litteratur ligger i nettopp dette at han lærte den store almenhet at skjønnlitteratur kan være morsom å lese.»[9]

Da A Farewell to Arms kom på norsk (i 1930, Farvel til våbnene, oversatt av Herman Wildenvey), skrev Sigurd Hoel en innledning, om bl.a. stilen, og sa at allerede da novellesamlingen In Our Time kom ut i USA, oppsto det «Hemingway-menigheter rundt omkring, og Hemingway-stilen satte med forbløffende fart preg på den unge amerikanske litteratur. Nu i dag eksisterer det et pent lite bibliotek av Hemingway-efterligninger …»[10] Man kunne kjenne igjen Hemingway på en eneste setning, mente Hoel og pekte på at hundre amerikanske forfattere etterlignet stilen på grunn av barskheten, knappheten og «mandigheten», men uten å forstå at denne stilen hadde til hensikt samtidig å dekke over noe og fortelle noe, den såkalte «isfjellteorien», se nedenfor.

Men fremdeles er Aftenpostens anmelder Kristian Elster lunken. Han likte ikke Og solen går sin gang året før, og han misliker de første avsnittene av Farvel til våbnene: «Denne ophopning av gjentagelser, denne ustanselige og naturtro gjengivelse av dagligdagse samtaler, overveldet en ikke med sin sannferdighet, men med sin kjedsommelighet.»[11] Kristian Elster har altså ikke sansen for Hemingways nye skrivemåte og bruken av det muntlige, av dialogen. Denne gangen nevner ikke Elster oversetteren eller oversettelsen, bortsett fra at side opp og side ned med samtaler er «udmerket gjengitt». Mot slutten av boken lar han seg dog imponere og er enig med både Sigurd Hoel og Times Literary Supplement, i at Hemingway er «an extremely talented and original artist.»

Også norske forfattere har naturligvis latt seg imponere og/eller inspirere av Hemingway. Gunnar Larsen er nevnt; han ble den første oversetteren av Hemingway. Larsen, født i år 1900, var praktisk talt jevngammel med Hemingway (født i 1899), og i likhet med Hemingway var han selv både journalist og forfatter, samt oversetter. Og altså som nevnt «dypt influert av Hemingway». Larsen var, i likhet med sitt forbilde, en språklig nyskaper. Norsk Biografisk Leksikon om ham: «Det er sagt om Gunnar Larsen at med ham kom en helt ny tone inn i norsk presse, og at han som få kunne kunsten å ta Oslo-tonen på kornet.»[12] Parallellen til Hemingway er tydelig: Gunnar Larsen tok Oslo-tonen på kornet, nøyaktig slik Hemingway tok amerikansk dialog på kornet; en helt ny måte å skrive på. Et eksempel fra novellen «The Killers» (oversatt først av Gunnar Larsen, deretter av Peter Magnus, som «Morderne»[13]) kan illustrere poenget med det muntlige. Novellen består nesten utelukkende av dialog og handler om to leiemordere som er ute etter å ta livet av en svenske ved navn Ole Andreson. De sitter ved en kafédisk og snakker med innehaveren.

Gunnar Larsen er noe knappere enn Peter Magnus, som anlegger en litt mer konverserende tone og gjør dialogen grammatisk korrekt der Max på engelsk er sleivete og ugrammatisk. Larsens «kammerat» er en muntlig-markør, og Larsen overfører noe av Max’ substandard engelsk. Begge oversettere tar seg noen friheter og vrir litt på utsagnene. Man skulle tro at slikt ikke er nødvendig med Hemingways dialog her. Eksempelvis blir det enkle «What do you think’s going to happen» til både «Hva tror du egentlig det er som foregår» og «Hva tror du vi har planer om.»

Wikipedia-artikkelen om Larsen sier: «Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra ‘Hemingway-stilen’. Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde.»[14] Flere tiår senere sier forfatter Per Petterson dette om stilen, i et etterord til Kort fortalt. Hemingways noveller i samling: «Ingen ornamenter, altså, ingen kruseduller og språklige blomster, intet føleri; bare den reine følelsen legemliggjort. Kropp, hørsel, blikk.»[15] Noen linjer fra åpningen av kapittel 13 i Klokkene ringer for deg, oversatt av Dag Heyerdahl Larsen, kan illustrere Per Pettersons poeng: «De vasset gjennom lyngen oppe på vidda og Robert Jordan kjente lyngen feie mot leggene, kjente vekten av pistolen i hylsteret mot låret, kjente solen i nakken, kjente den svale brisen fra snøen på fjelltoppene mot ryggen, og i hånden kjente han jentas hånd fast og sterk med fingrene flettet i hans.»

Fredrik Wandrup i Dagbladet sier dessuten: «Hemingways språk satte utvilsomt spor i novellekunsten også til Tarjei Vesaas og Arthur Omre. Etter krigen har han hatt en forløsende effekt på diktere som Jens Bjørneboe, Kjell Askildsen og Øystein Lønn, og i de neste generasjoner folk som Erling Gjelsvik, Per Pettersson, Morten Harry Olsen, Johnny [sic] Halberg, Ari Behn og en rekke andre.»[16]

Språket er en slags energisk jakt på sannheten – Hemingway var ikke ute i noe pedagogisk, ideologisk eller didaktisk ærend; han ville skildre «the way it was», uten patos, uten føleri. Han var ute etter sannhet og ekthet, og for dette formålet passet novelleformen ham best. Mange vil mene at det er i novellene han først og fremst viser mesterskapet. «’All you have to do is write one true sentence,’ he told himself. ‘Write the truest sentence that you know.’ It must be above all a ‘true simple declarative sentence’ without scrollwork or ornamental language of any sort.’»[17] Men den perfekte setningen var ennå ikke skrevet, og Hemingway fortsatte søket. Han la stor vekt på grundighet i håndverket; historiene hans ble ikke bare rablet ned på en kafé i Paris. Han var en ekstremt disiplinert forfatter.

En av oversetterens oppgaver er naturligvis å overføre forfatterens stil til målspråket, så godt det lar seg gjøre. Engelsk er et språk med gjennomgående kortere ord enn i f.eks. tysk og fransk. Og som Faulkner-sitatet sier: Hemingway bruker få fremmedord av gresk og latinsk opprinnelse i sin knappe, rapporterende stil. Hemingways norske oversettere har nok hatt den fordelen at norsk som et nordgermansk språk forholdsvis enkelt kan ta imot og bevare stilen og rytmen i det vestgermanske engelsk, slik Hemingway bruker det.

Et eksempel kan illustrere den nøkternt rapporterende prosaen, nærmest en oppramsing av fakta, fra A Farewell to Arms, i Herman Wildenveys oversettelse Farvel til våbnene (1930). Hovedpersonen Frederic Henry er i Nord-Italia i et ambulansekorps under verdenskrigen (slik Hemingway selv var) og er nettopp kommet fra en stilling i fjellene og ned til en sorteringsstasjon for sårede.

En slik prosa inviterer ikke til noe bravurnummer fra oversetterens side. Her er det oversetternes første bud som gjelder: Oversett det som står. Og det gjør Wildenvey. Wildenvey møtte faktisk selv Hemingway, i Paris i 1920, noe han forteller om til NRK i 1955.[19] Ca. ti år etter dette møtet skulle han altså selv oversette amerikaneren.

Hemingway-helten
Hemingway hadde sin teori om hvordan historier skulle fortelles, den kjente «isfjellteorien»: Slik bare en liten del av isfjellet er synlig over vann, slik skal teksten si leseren bare det aller nødvendigste. Alt annet, så som følelser, skal forbli usagt eller ligge mellom linjene og skape de rette inntrykkene hos leseren. «Det lille vi opplever av reaksjoner hos personene
(toppen av isfjellet), vitner om hva de egentlig føler (isfjellet under vann).»[20]

Hemingways stilminimalisme og lettfordøyelige setninger uttrykker naturlig nok den typiske Hemingway-heltens væremåte, uten store geberder og følelser; det kalles med et kjent uttrykk å vise «grace under pressure» – vær stoisk, bevar verdigheten når det røyner på – Hemingway-heltens kodeks. Man skal være disiplinert og holde masken. I klassisk gresk tragedie lider helten nederlag på grunn av sin egen karakterbrist; hos Hemingway er helten ofte skadet og kan gå under, men da som følge av selve tilværelsen, livet selv. Man er nederlagsdømt uansett hva man gjør. Hemingway har uttalt:

«The best people possess a feeling for beauty, the courage to take risks, the discipline to tell the truth, the capacity for sacrifice. Ironically, their virtues make them vulnerable; they are often wounded, sometimes destroyed.»

Farvel til våpnene kan brukes til å illustrere den stoiske holdningen hos en typisk Hemingway-helt. Frederic Henry forelsker seg i en sykepleier, Catherine Barkley, og mot slutten av boken venter de barn. Men Catherine dør som følge av komplikasjoner under fødselen. Kald, enkel konstatering av fakta, og her får vi også isfjellteorien illustrert:

[… Frederic vil ta farvel med henne og får personalet til å forlate rommet]:

Her overlater forfatteren til leseren å «føle».

Oversetterne
Ifølge oversikt mottatt fra Nasjonalbiblioteket har følgende norske oversettere befattet seg med Hemingway opp gjennom årene: Gunnar Larsen, Herman Wildenvey, Paul René Gauguin, Leo Strøm, Nils Lie, Colbjørn Helander, Carl Fredrik Prytz, Finn Havrevold, Peter Magnus, Tor Fretheim, Kari og Kjell Risvik, Dag Heyerdahl Larsen. Det store flertallet av disse oversatte naturlig nok for forlagene, og noen (f.eks. Colbjørn Helander og Finn Havrevold) for NRK.

Hemingway ble altså svært tidlig oversatt til norsk. Som nevnt kom debutromanen The Sun Also Rises fra 1926 på norsk allerede i 1929, i Gunnar Larsens oversettelse, Og solen går sin gang, som den første oversettelsen av denne boken i verden. Året etter utga Gyldendal Farvel til våbnene. I 1938 kom Den ene mot de mange (orig.: To Have and Have Not), og siden da har titlene, særlig novellene, vært utgitt flere ganger, i nye opplag. Da Harald Grieg tok opp igjen Den gule serie etter krigsårene, var For Whom the Bell Tolls første bok ut, Klokkene ringer for deg i Paul René Gauguins oversettelse. Norge er altså en pionernasjon når det gjelder Hemingway-oversettelse: «Den norske utgåva av Hemingways samla verk (1951–1953) var den første i sitt slag i verda.»[22] Blant oversetterne, særlig av de tidlige Hemingway-titlene, finner man folk som selv var forfattere (som Gunnar Larsen, Herman Wildenvey, Finn Havrevold, Carl Frederik Prytz) eller sågar kunstnere som Paul René Gauguin. Senere er oversettelsene gjort av yrkesoversettere.

Her følger en forsøksvis kronologisk tabell over oversettelsene til norsk (mange av titlene er utgitt flere ganger på norsk, oftest i samme oversettelse):

Novellene
Novellene holdes gjerne frem som det ypperste av forfatterens verker. De første skrev han da han var bare 23 år gammel. Gunnar Larsen sier i forordet til de samlede novellene som kom på norsk i 1952: «I Amerika og England – novellens, short-storiens hjemland – anses Hemingways noveller for det sentrale i hans kunst, foran de verdensberømte romanene. […] Det er langt mer spennende enn disse tyggegummiromanene som hales ut i det uendelige med overflødige forklaringer.» 1952-utgaven inneholder alle de 49 novellene fra den komplette utgaven Hemingway selv foresto før krigen, i Gunnar Larsens oversettelse, og oversetteren avslutter sitt forord med noen oppklarende bemerkninger om noen av valgene en oversetter må gjøre: «I all beskjedenhet vil oversetteren ha nevnt at det ikke må tas for ille opp at det vrimler nokså meget med språklige inkonsekvenser og ‘elva’ ikke ‘elven’, snart ‘gaten’, snart ‘gata’, at det ofte er halve sider uten komma, at fremmedord snart står i anførselstegn, snart i kursiv, snart ganske alminnelig, at tonen snart er folkelig og snart fin, og at hele setninger undertiden er annerledes enn vi lærte. Det er et forsøk på å gjengi noe av originalens omhyggelig tilsiktede slendrian.»[23]

Forlegger Harald Grieg var iallfall begeistret da de samlede novellene forelå, men Larsen var misfornøyd med betalingen. Grieg skrev til ham: «Da jeg skulle foreslå ditt honorar for Hemingway-novellene, hadde jeg to ting klart for meg, 1. at du var den beste oversetter vi kunne få til denne oppgave, 2. at oversettelsen var vanskelig. Jeg hadde følgelig helt på det rene at du måtte ha topphonorar – og vel så det.» Grieg fikk førsteeksemplaret med seg hjem en lørdag og skrev at han «ikke kom utenom en dør hele søndagen, slik fengslet novellene meg i din oversettelse – enda jeg før hadde lest dem alle sammen på engelsk.» Men lenger enn 4500 kroner kunne Grieg ikke strekke seg, «da inkludert de ekstraundersøkelser oppgaven har medført».[24]

Novellene er også senere kommet på norsk, både i samling og i utvalg, i nye utgaver og i nyoversettelse, jf. tabellen. Noen av novellene har tre oversettere, mens de fleste romanene bare har en (Klokkene ringer for deg er oversatt to ganger). Her følger et eksempel på samme avsnitt oversatt i henholdsvis 1948, 1985 og 2000, fra novellen «Big Two-Hearted River»:[25]

Hemingway, «Big Two-Hearted River»
At the edge of the meadow, before he mounted to a piece of high ground to make camp, Nick looked down the river at the trout rising. They were rising to insects come from the swamp on the other side of the stream when the sun went down. The trout jumped out of the water to take them. While Nick walked through the little stretch of meadow alongside the stream, trout had jumped high out of the water. Now as he looked down the river, the insects must be settling on the surface, for the trout were feeding steadily all down the stream. As far down the long stretch he could see, the trout were rising, making circles all down the surface of the water, as though it were starting to rain.

En nærlesning av de tre versjonene viser at den norske leseren får litt forskjellig informasjon fra oversetterne. Gunnar Larsen er «friest» og tillater seg å avvike noe fra kildeteksten, blant annet ved utelatelser. Det enkle ordet meadow (eng, vang) blir hos G. Larsen både gressbakke og voll, hos P. Magnus bredd og engstykke, mens D.H. Larsen kaller det gressvoll og grønn voll. Den siste delen av avsnittet, med vakende ørret, skildres litt forskjellig av oversetterne.

Gunnar Larsen kunne altså finne på å overgå Hemingway i knapphet. Her er et eksempel fra novellen «The end of something» («Slutten på noe») i to versjoner ved hhv. Larsen og Peter Magnus:[26]

Daværende journalist i Dagbladet, Hallvard Helle, mente i 2000 at Larsens oversettelse her var overlegen: «Slik jager Larsen handlingen framover. Språket synger, knappere og mer korthogd enn hos Hemingway selv. Når Larsen synes originalen blir for ordrik, kutter han i Hemingways tekst. Den hardtslående reporteren i Dagbladet skaper mer undertekst enn journalistlærlingen i Kansas City Star.»[27]

Man kan imidlertid spørre seg om det egentlig er oversetterens oppgave å mene at originalen blir for ordrik (jf. oversetternes første bud: Oversett det som står). Det er tydelig at Peter Magnus forholder seg mer trofast til originalen her og gir leseren mer av dens informasjon enn Larsen gjør. I dag ville nok oversettere flest velge Magnus’ tilnærming til stoffet, fremfor Larsens fra 1940-årene. Tidligere tiders oversettere tok seg større friheter i tekstene.

Som nevnt er novellene utgitt flere ganger, til å begynne med oversatt av Gunnar Larsen, senere av Peter Magnus og Dag Heyerdahl Larsen. Romanene er også utgitt flere ganger, men bare Klokkene ringer for deg er blitt nyoversatt, av Dag Heyerdahl Larsen på 2000-tallet. Noe er dessuten også oversatt spesielt for NRK[28], som The Short Happy Life of Francis Macomber; den heter i Carl Frederik Prytz’ oversettelse for radio Francis Macombers korte, lykkelige liv, mens den i Gunnar Larsens oversettelse for Gyldendal er kalt Kortvarig glede for Francis Macomber, og Peter Magnus kaller den Francis Macombers korte og lykkelige liv. Når verk nyoversettes, kan de også få nye titler, som i disse eksemplene (av de tre versjonene er det Larsens som samsvarer best med hva som faktisk skjer i historien). Den kjente, korte novellen «A Clean, Well-Lighted Place» heter først hos Gunnar Larsen «Et rent, pent sted med god belysning» og deretter hos Peter Magnus «Et pent, rent sted, skikkelig opplyst».

Utgivelsen Fisker og forfatter: Ernest Hemingway i utvalg (Naturforlaget, og Bokklubben Villmarksliv, 1999) fortjener å nevnes spesielt. Boken inneholder tre noveller, syv artikler om fiske, utdrag fra fire romaner og hele Den gamle mannen og havet. Men ingen oversettere er kreditert. Hemingways novelle «Big Two-Hearted River» er åpenbart Peter Magnus’ 1985-oversettelse med tittelen «Den store, gavmilde elven», for Gunnar Larsens førstegangsoversettelse («Elva med det store hjertet») og Dag Heyerdahl Larsens senere nyoversettelse (med engelsk tittel beholdt) lyder annerledes. Utdraget fra Og solen går sin gang er fra Gunnar Larsens oversettelse. Novellen «Slutten på noe» er Peter Magnus’ oversettelse, mens Den gamle mannen og havet er Leo Strøms. Men det er altså ikke mulig å se at noen oversettere er nevnt eller kreditert. Oversettere er opphavere, og en slik omgang med opphavsrettslig beskyttet materiale er ikke etisk forsvarlig.

Da Harald Grieg var på besøk hos Hemingway på Cuba i 1951, fikk han lese manuset til det som skulle bli The Old Man and the Sea. Grieg mente det var det beste forfatteren hadde skrevet, og da Den gamle mannen og havet kom på norsk, i Leo Strøms oversettelse i 1952 (den kom ut samtidig i hele verden), ble den i Aftenposten anmeldt av Knut Coucheron Jarl, som sa at boken var mesterlig. Som så mange anmeldere nevner han oversettelsen bare i forbifarten: «Om Leo Strøms oversettelse er det bare godt å si, […]».[29]

Ernest Hemingway er altså utgitt på norsk over en periode på hittil (per 2024) drøyt 75 år, fra 1929 og oppover. Hemingways litteratur tåler tidens tann godt, den er slitesterk og har en nærmest tidløs appell. Tidlig på 2000-tallet skrev forlegger Gordon Hølmebakk i Gyldendal som innledning til den ovennevnte novellen «Morderne»: «Diktverk er som hus, de forfaller. Men det er ikke forfallet som slår en når man i et nytt århundre vender tilbake til Hemingway-huset. Det slående er at det er mindre enn man trodde.»[30] Meningene om dette kan imidlertid være delte. I etterordet til Og solen går sin gang (1980) antyder Haagen Ringnes at Hemingway ikke leses i dag, og spekulerer på hva grunnen i så fall kan være. Men han konkluderer med at nye generasjoner vil oppdage ham på nytt: «Klokkene har ikke ringt for Hemingways diktning.»[31]