Foto: Harald Olav Moen

Anne-Lisa Amadou var professor i fransk litteratur og oversetter av en rekke noveller, essays, romaner og annet fra svensk, dansk og fransk.

Amadous navn vil for alltid være forbundet med Marcel Proust. Hun var den første i Norge som studerte hans store romanverk På sporet av den tapte tid, og hun var den første som introduserte ham for norske lesere. Det gjorde hun ikke bare gjennom alt hun skrev om ham, men også, og først og fremst, gjennom oversettelsen av selve romanverket. Det tok i alt 30 år og var en gedigen prestasjon. For arbeidet fikk hun nesten alle de priser det var mulig å få: Oversetterforeningens Bastianpris, Riksmålsforbundets oversetterpris, Fritt Ords Honnør, Det Norske Akademis pris og Norsk Kulturråds oversetterpris. I tillegg fikk hun den franske utmerkelsen Palmes académiques.

Amadou ble født 4. mars 1930 og døde 19. mars 2002. Hun vokste opp på Oslo vest, som den eldste av tre søstre. Faren Leif Oddvar Nilsen var forretningsmann og moren Berit Ruud husmor. Amadou gikk folkeskolen på Roll og Ihlen Privatskole og tok artium på engelsklinjen på Ris Gymnas. Høsten 1946 fikk hun poliomyelitt, og selv om hun kom seg etter to års intensiv behandling og opptrening, fikk hun i økende grad senskader som voksen.

Etter artium studerte hun fransk og tysk bifag og tok magistergraden i litteraturhistorie i 1959 på avhandlingen Charles Swann og hans plass i Marcel Prousts forfatterskap. Hun sa selv at det var tilfeldig at hun valgte fransk som et av sine fag; egentlig ønsket hun bare å kunne lese litteraturen på originalspråket.[1] Men så ble hun hektet, og fransk ble siden «hennes» språk.

Hun giftet seg i 1957 med den franske filosofen og religionsforskeren Robert Amadou (1924–2006) og fikk datteren Christine. De ble skilt i 1961.

I 1966 disputerte Amadou for den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Dikteren og hans verk. En studie i Marcel Prousts estetikk. Hun ble ansatt som universitetslektor i 1964 og var fra 1970 dosent/professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, en stilling hun hadde til hun gikk av av helsemessige årsaker i 1981. Hun fortsatte likevel som forsker, veileder og formidler, og i 1989 ble hun valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi. I 1982 tilbrakte hun et år ved det som den gang het Universitetet i Trondheim for å være med på å bygge opp franskstudiet der. Som pedagog og fagperson var hun åpen og inkluderende, og hun inspirerte mange kull studenter i løpet av de årene hun var ved franskseksjonen på Romansk Institutt på Universitetet i Oslo. På 1970-tallet skapte hun et eget Proust-miljø gjennom sine seminarer, som samlet både kolleger, stipendiater og hovedfagsstudenter. De som kjente henne, hadde stor glede av hennes varme og omtanke, og ikke minst av hennes humor, treffende replikker og morsomme skråblikk på situasjoner og tildragelser.

Litteraturforskeren
Amadous interesse for Proust ble vekket tidlig. Selv fortalte hun:

Jeg oppdaget ham som ung student i Paris. Det var som en åpenbaring. Det som slo sterkest inn, var avsløringene av det menneskelige selvbedrag. Senere ble det mer og mer sproget som fanget.[2]

Amadou var den første i Norge som skrev et større forskningsarbeid om dette hovedverket i europeisk litteratur. I fagmiljøet var det liten interesse for Proust, men boken hennes fikk god omtale i pressen og ble også presentert som Dagens bok på NRK radio. Amadous forskning omfattet imidlertid mye mer. Hun skrev en studie i Molière, Tartuffes ansikt og andre essays om Molière (1970), mens Omkring Marcel Proust: elleve franske romanstudier (1978) ikke bare inneholdt essays om Proust, men også undersøkelser av flere andre franske romaner, av Gustave Flaubert, Georges Bernanos og Louis-Ferdinand Céline. I tillegg sto hun for kapitlet om fransk mellomkrigslitteratur i Cappelens Verdens litteraturhistorie (1974). Amadou skrev også om norske forfattere som Alexander Kielland, Amalie Skram og Jonas Lie, ofte sett i relasjon til det franske, og med sine forord og etterord til egne og andres oversettelser fungerte hun som en viktig formidler av litteratur, særlig fransk. Hun publiserte også en rekke artikler og bidro til antologier og festskrift i mange sammenhenger, og i en periode på 1980-tallet var hun anmelder i Dagbladet. På 1990-tallet fordypet hun seg i Sigrid Undsets forfatterskap, noe som resulterte i boken Å gi kjærligheten et språk (1994).

Amadou hadde ingen klart definert metode når hun arbeidet med litteratur, ut over at hun foretok nærlesninger, med spesielt blikk for språk, tematikk og billedbruk. Med sin innlevelse og følsomhet for den enkelte forfatters sensibilitet og visjon sto hun nær den franske tematiske kritikken, som hadde stor innflytelse på fransk litteraturforskning på 50- og 60-tallet, med kjente navn som Georges Poulet, Jean Starobinski og Jean Rousset. Den tematiske kritikken var inspirert av Proust, og i tråd med hans tanke om at det er et dypere jeg som kommer til uttrykk i litteraturen, søkes det poetiske jeg, eller dikterpersonligheten, i forfatterens verk og ikke i hans eller hennes biografi. Hensikten er å komme fram til verkets enhet og grunnvisjon gjennom beskrivelse av struktur og billedspråk.

Marcel Proust, tegnet av Finn Graff. Gjengitt med tillatelse

Proust-oversetteren
Til å begynne med beskjeftiget Amadou seg med Proust utelukkende som litteraturforsker, og hennes oversetterkarrière startet på en helt annen måte. Det første hun oversatte var fem noveller fra dansk og fransk i samlingen Verdens beste kjærlighetshistorier (1959). Under pseudonymet Ida Mørk oversatte hun åtte essays fra dansk i antologien Uløste gåter i vår verden (1960) og åtte noveller fra dansk og svensk i samlingen Skandinaviske kriminalhistorier (1961). Begge ble utgitt av Helge Erichsens forlag. Men det var da Peder W. Cappelen i samme forlag spurte om hun ville oversette noe av Proust, at det hele egentlig begynte. Hun valgte Swanns kjærlighet, andre del av første bind i På sporet av den tapte tid, fordi den kunne leses uavhengig av verket for øvrig. Helge Erichsens forlag ga vanligvis ut en helt annen type litteratur, og da Swanns kjærlighet kom ut i 1963, var det blant annet sammen med en samling fra Dusteforbundets annaler og tegninger av Audun Hetland, kjent for sine frodige karikaturer og skildring av Bergens folkeliv. Amadou pleide å si at det var Kjell Aukrust og Liv Ullmanns memoarer som finansierte På sporet av den tapte tid.

Utgivelsen av Swanns kjærlighet fikk positiv omtale i blant annet Aftenposten, Arbeiderbladet, Farmand og Dagbladet, men Willy Dahl i Bergens Arbeiderblad var ikke begeistret. Under overskriften «Tapt tid i massevis» skrev han at Prousts tekst var «en trøstesløs ørken, en eneste endeløs kjedsommelighet» og detaljanalysene av Swanns kjærlighet «omtrent like spennende [å lese] som å telle dottene i en ullsekk».[3] Selv om flere anmeldere mente at det var på høy tid at en av de største romanforfatterne i det 20. århundret kom ut på norsk, virket det ikke som det litterære Norge var helt klar for Proust. «Jeg fikk to lesere som oppmuntret meg til å fortsette», har Amadou fortalt: «Peder Cappelen og Axel Jensen. Det var nok».[4] Forlaget tok egentlig bare sikte på å utgi Swanns kjærlighet, men forsøket fristet til gjentagelse,[5] og i 1968 fulgte Combray, som er første del av Veien til Swann, i 1973 tredje del av første bind, og i 1976 og 1981 kom de to bindene av I skyggen av unge piker i blomst. Da begynte den litterære offentlighet å få øynene opp for Proust, ikke minst takket være Amadous utrettelige arbeid som oversetter og formidler, og hun fikk både Bastianprisen og Riksmålsforbundets oversetterpris for I skyggen av unge piker i blomst. Juryen for Bastianprisen skrev blant annet følgende:

Prousts verk er en milepæl ikke bare i fransk litteratur, men i verdenslitteraturen, og det stiller meget store krav til en oversetter. Prousts særegne stil – setningenes rytme, og billedbruk gjør verket nærmest uoversettelig. Anne-Lisa Amadou har imidlertid klart dette. Hun har levet seg inn i Prousts verden og gjenskapt den på norsk med stor stilsans og eleganse. Hennes gjendiktning står i en særklasse.[6]

Det lille forlaget Helge Erichsen hadde imidlertid begrensede muligheter til å gjennomføre utgivelsen av alle bindene i På sporet av den tapte tid, og i 1984 overtok Gordon Hølmebakk i Gyldendal. De første bindene kom ut på nytt, uten å revideres eller vaskes, og i 1992 forelå hele romansyklusen komplett i tolv bind.[7]

Amadou oversatte de første bindene mens hun var i full jobb på universitetet, og hun hadde regnet ut at hun måtte bli 150 år hvis hun skulle greie å fullføre. Men da hun førtidspensjonerte seg i 1981, kunne hun vie mer tid til oversettelsesarbeidet, og det hele tok altså «bare» 30 år. En oversettelsesbragd, kalte Hølmebakk det, og det var et ord som gikk igjen i anmeldelsene hver gang et nytt bind forelå. Og omtalene var alltid overstrømmende. Da oversettelsen var fullført, skrev en kritiker: «En mester er gått i mål […] etter en prestasjon det vil stå dyp respekt av så lenge noen bryr seg om kultur og åndsliv».[8]

I kjølvannet av På sporet av den tapte tid oversatte Amadou noen kortere tekster av Proust. Det dreier seg om «Lesningens verden», som Hølmebakk tok inn i Å leve med Proust (1992), en liten antologi med essays om Proust, og noen artikler Proust skrev om malerne Jean-Baptiste-Siméon Chardin, Rembrandt, Gustave Moreau, Claude Monet og Antoine Watteau i årene rundt 1900, før han begynte arbeidet med sitt store romanverk. Disse ble samlet under tittelen Utsikt over Delft (1996). Hun oversatte også andre kortere tekster, som «Brev til en ukjent gud» av Jules Supervielle i 1996 og Samuel Becketts Verden og buksene. Tre dialoger i 2000, sammen med Jan Erik Vold.

Fire verk fra fransk 1600-tall
Da Amadou var ferdig med Proust-oversettelsene, ga hun seg i kast med franske tekster fra 1600-tallet. I 1995 kom Tre gravtaler av forkynneren og teologen Jacques-Bénigne Bossuet. Amadou skriver i forordet at norsk litteratur har få eller ingen paralleller til hans storslagne barokkprosa, men at nettopp det gjorde det fristende å prøve å overføre ham til norsk.[9] Lars Roar Langslet uttaler i sin anmeldelse at Amadou får denne klassikeren i fransk barokklitteratur til å gjenoppstå i et utrolig smidig og klangfullt norsk.[10] Etter gravtalene fortsatte hun med et utvalg av Madame de Sévignés brev til datteren, skrevet mellom 1671 og 1695, som kom ut i 1999 under tittelen Kjære datter: brev til Françoise-Marguerite, grevinne av Grignan. Til tross for stor avstand i tid finnes en forbindelse til Proust, for Madame de Sévigné er en av de viktigste litterære referansene i På sporet av den tapte tid og siteres ofte av fortellerens mor og bestemor. Å overføre disse personlige og delvis intime brevene til norsk byr på helt andre utfordringer enn Bossuets gravtaler. Madame de Sévigné veksler mellom tidens kjærlighetslyriske vokabular når hun skildrer lengselen etter datteren, sladrehistorier fra hoffet rundt Ludvig XIV og inntrykk fra landskapet i Bretagne, der hun oppholdt seg deler av året.[11] Amadou kommenterte selv oversettelsen da den kom ut:

1600-tallets franske språk er mindre forskjellig fra dagens enn det er naturlig for oss å tro. Samtidig uttrykker språket en tidsavstand som må prege den norske versjonen uten å underslå den virkelighetsnære tonen i Madame de Sévignés tekst. Balansegangen er vanskelig, men jeg liker oversettelser som byr på litt motstand.[12]

Etter Kjære datter fortsatte Amadou med romanen Prinsessen av Clèves (2000) skrevet av Madame de Sévignés nære venninne Madame de Lafayette i 1678. Ifølge Amadou regnes den som den første psykologisk-analytiske kjærlighetsroman, men står også nær den klassisistiske tragedie både i form og innhold.[13] Her består vanskeligheten for oversetteren i å tegne bildet av en stor konflikt i forfatterens nøkterne tone og finne en balanse mellom det hverdagslige og det oppstyltede.[14] Det siste Amadou oversatte, var Maksimer av den franske moralisten François de La Rochefoucauld, også en venn av Madame de Lafayette. Den kom ut i 2002. Språklig og som genre skiller maksimene seg sterkt fra de øvrige 1600-tallsverkene Amadou oversatte, så de stilte igjen helt andre krav til henne som oversetter.

Disse 1600-tallstekstene viser tydelig Amadous evne til å gjøre tekster fra andre tider og andre kulturelle sammenhenger levende for nåtidens norske lesere, og de vitner også om at hun formår å komme under huden på svært forskjellige genre og teksttyper. Prousts utsagn om pastisjen, som han var en mester i, beskriver ifølge Amadou hennes egen arbeidsmåte: «Hver gang jeg skulle pastisjere en forfatter, måtte jeg stille min indre metronom inn i samklang med tonen i forfatterskapet».[15]

Prousts avtrykk i det norske litterære landskapet
Til tross for buketten av forfattere fra 1600-tallet, vil oversettelsen av På sporet av den tapte tid bli stående som Amadous hovedverk. Den har også hatt et bredt nedslagsfelt i norsk litteratur fra 1980-tallet og utover, og gjort at Proust ikke bare er et navn, men faktisk blir lest. Svært mange forfattere viser til at han har vært viktig for dem. Det gjelder ikke bare Dag Solstad, som leste ham på dansk allerede på 1970-tallet,[16] men også Ole Robert Sunde, Jan Kjærstad, Thomas Espedal, Liv Køltzow, Vigdis Hjorth, Roy Jacobsen og Karl Ove Knausgård, for å nevne noen, mens Henrik Langeland regelrett samplet Prousts roman i boken Requiem (2000). Utlånsstatistikken på bibliotekene viser at På sporet av den tapte tid har blitt hyppig lånt ut,[17] og oversettelsen har ført til at mange kull litteraturvitenskapsstudenter har lest iallfall første bind av romansyklusen.

Tanker om oversettergjerningen
Amadou kunne som oversetter i stor grad dra nytte av sine kunnskaper som litteraturforsker, og omvendt, oversetterens grundige tekstarbeid beriket henne som forsker. I flere sammenhenger reflekterte hun over oversetterens virksomhet og over sitt eget arbeid med Proust. Blant annet hevdet hun at vi må bort fra den utbredte oppfatningen at oversettelse er umulig. Den tanken beror nemlig på et ønske om objektivt sammenfall med originalen, noe som er meningsløst, for oversettelse er alltid fortolkning og blir derfor nødvendigvis et annet verk.[18] Og i essayet «I bruddets tegn» skriver hun at

[e]n oversetter øver sin gjerning så å si under dobbelt press. Teksten som skal oversettes står med sitt klare imperativ av rytme og mening på den ene siden, språket som det skal oversettes til står med sine like klare begrensninger på den annen. Målet for dette arbeidet er jo imidlertid ikke å tvinge frem likhet, men å frigjøre den essensen eller skjulte betydning som originalteksten rommer.[19]

Videre hevder hun at oversettelsen skal bære spor av originalen og gi signaler om den, den skal være et møte med det fremmede, men uten å forkludre det egne språket. Det åpner for å utvide grensene og «holde en råk åpen i vårt etter hvert tilfrosne språk», som hun uttrykker det i et radioprogram på NRK.[20] En lignende tanke uttaler hun i «I bruddets tegn»:

En oversatt tekst av Proust, Joyce eller Simon er ikke en tekst som skal se ut som om den kunne være skrevet av en norsk forfatter. Den er en tekst som viser det norske språket efter at det har vært utsatt for et drastisk møte med et fremmed språk. Walter Benjamin sier at oversetteren bryter ned morkne skanser i sitt eget språk for å kunne utdype og utvide det gjennom det fremmede.[21]

Med disse tankene skriver Amadou seg inn i tradisjonen fra tysk romantikk. Forfattere som Johann Gottfried von Herder, Friedrich Schleiermacher og Alexander von Humboldt mente at oversettelsen ikke bare skulle formidle et innhold, men også ivareta originalverkets særegne tone og utvide og berike det egne språket. De tok avstand fra den samtidige franske oversettelsespraksis, som utslettet alle spor av det fremmede i oversettelsen og lot som om den opprinnelige forfatteren skrev på fransk. For romantikerne derimot skulle oversettelsen ikke skjule at den var en oversettelse, men bevare «eine gewisse Farbe der Fremdheit» (Humboldt) ­– være farget av det fremmede. Bare på den måten kan oversettelsen tilføre det egne språket og den egne litteraturen noe de ikke har fra før.[22]

Da det i sin tid var snakk om en svensk oversettelse av På sporet av den tapte tid, skal kritikeren Jacques Rivière ha skrevet til Proust: «Deres geni er så lite skandinavisk!»,[23] et utsagn Amadou ifølge Jan Erik Rekdal har gjort til skamme.[24] Selv skriver hun at en av de store utfordringene med å overføre Proust til norsk er de endeløse setningene med utallige innskudd, bisetninger og rekker av bilder, metaforer og sammenligninger. Han tøyer syntaksen til det ytterste uten å bryte med grammatikkens regler, og i de lange setningene binder han forskjellige handlinger, tidspunkt, bilder og betydningselementer sammen ved hjelp av presens partisipp (eller perfektum partisipp). Med det skaper han et inntrykk av samtidighet tekstelementene imellom. Noe slikt kan man ikke gjøre på norsk, hevder hun videre, men samtidig ville det være et overgrep mot originalteksten å gjøre oversettelsen lineær,[25] eller kronologisk:

Vi er nødt til å omskrive, ofte tilføye ledd, med det resultat at setningen blir både lengre og mer komplisert enn originalens. Det bør den helst ikke være, for over alle andre krav står kravet om lydhørhet overfor setningsmelodien. Og her kan det være spørsmål om helt hårfine graderinger, en lang setning kan stå og falle med om pausemarkeringen finner sitt riktige trykk, et sted mellom punktum og komma.[26]

Amadou har maktet å beholde Prousts lange setninger på norsk. Hun følger ikke alltid den franske syntaksen, men overfører likevel rekken av bilder som setningene inneholder. Et eksempel er beskrivelsen av Madame Swann som kommer kjørende forbi den unge fortelleren i Boulogne-skogen, som Amadou selv nevner i en kommentar til vanskelighetene med å oversette Proust:

Men istedenfor enkelheten var det praktutfoldelsen jeg satte i høysetet hvis jeg – efter at jeg hadde tvunget Françoise, som erklærte at hun var helt «av i bena» til å bli gående frem og tilbake en hel time til – endelig fikk se, langt nede i alléen som fører fra la Porte Dauphine (bilde for meg på en kongelig prakt, en fyrstelig ankomst som ingen virkelig dronning senere har kunnet gi meg, fordi jeg har hatt en mindre vag og bedre begrunnet oppfatning av deres makt) en praktfull åpen vogn som ble trukket av to fyrige, galopperende hester – slanke og smekre i konturene som Constantin Guys’ tegninger – med en enorm kusk på kuskesetet, pelskledt som en kosakk, og ved siden av ham en liten lakei som minnet om Baudenords «tiger»; jeg ikke så meget så som jeg følte dens form skjære inn i mitt hjerte et presist og blødende innsnitt der den duvet fremover fra sine høye hjul, med en forsiktig hentydning bak sine moderne, overdådige luksuslinjer til en tidligere og mer klassisk form; og innerst i vognen, dovent tilbakelenet – Madame Swann; håret hennes som nå var blondt med en enkel grå lokk, var bundet sammen med et smalt bånd av blomster, som oftest fioler, og til dette båndet var det festet lange, hengende slør; i hånden holdt hun en liten parasoll, og om leppene spilte et tvetydig smil hvor jeg for min del ikke så annet enn dronningens velvilje, men som først og fremst var kokottens utfordrende smil der hun grasiøst senket ansiktet mot de personer som hilste på henne.[27]

Denne passasjen kommenterer Amadou på følgende måte:

I dette tilfellet er det maktpåliggende å plassere vognen, og dernest Madame Swann selv, på riktig plass ute i setningen, for det svarer til Marcels forventning og opplevelse av henne. Det er en plassering som tilsvarer både de forventninger som går forut for møtet og den pompøse prakt og gåtefulle avstand som Madame Swann omgir seg med. Slik setningen forbereder hennes komme gjennom serien av innskutte kommentarer og bemerkninger er det formelig som en rød løper rulles ut foran henne.[28]

Dette kaller hun Prousts mimetiske stil,[29] det vil si at setningen etterligner fortellerens opplevelse av hendelsen, og at den med alle sine innskudd og digresjoner er like overdådig som Madame Swann selv. Men det byr på store utfordringer å overføre en slik setning til norsk. For det gjelder å ikke miste pusten. Løsningen er å bruke semikolon; det gjør at man kan trekke pusten uten å stanse helt: «Uten et tegn som semikolon ville det vært håpløst å gjengi Marcel Proust på norsk».[30]

Slik er det rytmen, melodien, åndedrettet hos Proust, denne forfatteren som led av stadige kvelningsanfall på grunn av sin astma, som i siste instans bestemmer hvilken løsning Amadou velger. Det er også melodien og rytmen som gir signaler om det fremmede i den norske versjonen,[31] som fargelegger den og gir den en helt spesiell aura. For å få til det kreves stor musikalitet og en evne til å innstille sin «indre metronom i samklang med tonen i forfatterskapet», noe Anne-Lisa Amadou hadde i stort monn, og som norske lesere har kunnet nyte godt av i mange år.

Priser og utmerkelser
1981 Bastianprisen
1981 Riksmålsforbundets oversetterpris
1984 Fritt Ords Honnør
1989 Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl
1990 Norsk Kulturråds oversetterpris
2000 Palmes académiques

Ragnhild Evang Reinton

Artikkelen er støttet av Programredaktør Andor Birkeland og hustru Halinas legat.

 Noter
[1] Høverstad 1988.

[2] Formo 1998, s. 235.

[3] Dahl 1963.

[4] Formo 1998, s. 235.

[5] Amadou 1992a, s. 413f.

[6] Sitert fra Bugge 1981.

[7] Gyldendal har senere utgitt en revidert utgave av hele På sporet av den tapte tid, ved Karin Gundersen (2013–2018).

[8] Formo 1998, s. 236.

[9] Amadou 1995, s. 9.

[10] Langslet 1996.

[11] Amadou 1999, s. 8f.

[12] Bugge 1999.

[13] Amadou 2000, s. 184.

[14] Bugge 2000.

[15] Sitert fra Gundersen 1981, s. 45.

[16] Solstad 1993, s. 130.

[17] Formo 1998, s. 234.

[18] Gundersen 1981.

[19] Amadou 1992, s. 106.

[20] Høverstad 1988.

[21] Amadou 1992, s. 106.

[22] Ulriksen 1991, s. 212ff.

[23] Sitert fra Amadou 1963, s. 7.

[24] Rekdal 1978.

[25] Amadou 1991, s. 87.

[26] Amadou 1991, s. 87.

[27] Proust 1985, bd. 3, s. 311f.

[28] Amadou 1991, s. 84.

[29] Amadou 1991, s. 84.

[30] Amadou 1991, s. 87.

[31] Gundersen 1981, s. 42.