Helge Krog var en anerkjent og omstridt dramatiker, kritiker og samfunnsdebattant som innimellom også arbeidet som oversetter, forlagskonsulent og redaktør. Hans innsats som oversetter lar seg vanskelig vurdere, idet flere av hans angivelige oversettelser er utført av hans kone. Etter alt å dømme utgjorde oversetterarbeid en forholdsvis ubetydelig del av livsverket.

Helge var født inn i det liberale borgerskap i Kristiania som eldste sønn av en velstående advokat og venstremann, Fredrik A. Krog, og en kjent kvinnesakskvinne, Cecilie Thoresen (Norges første kvinnelige student), og var for øvrig nevø av kvinnesaksaktivisten Gina Krog. Han var i mange år gift med Eli Krog (født Meyer), som oversatte flere av de bøkene Helge Krog fikk æren for. Sammen fikk de datteren Cecilie, som ble  utdannet translatør og tidvis praktiserte som skjønnlitterær oversetter, og en sønn, Jaampa, som ble sjømann, og som ble torpedert og omkom på sjøen under krigen. Ekteskapet ble oppløst, og Helge Krog giftet seg, seksti år gammel, med skuespilleren Tordis Maurstad i 1949. Etter lang tids plager med depresjon og sviktende helse gjorde han slutt på livet med en overdose i 1962.

Helge Krog trivdes dårlig på skolen[1] da han både av legning og av prinsipp var imot disiplin og pugg. I siste gymnasklasse ble han utvist fra Aars og Voss skole og måtte gå opp som privatist (i alle fag). Som student opplevde han å stryke flere ganger i den obligatoriske forberedende prøve i latin. I studietiden skal han ha vært mer opptatt av å spille biljard enn å følge forelesninger. «Av ren ørkesløshet»[2] valgte han å studere statsøkonomi og ble cand.oecon. i 1911. Kort etter ble han ansatt i Verdens Gang der han tidlig ble lagt merke til for sine skarpe og velformulerte kritiske artikler. Avisarbeid, kritikk og polemikk ble en hjørnestein i hans økonomi hele livet. Karriereveien fra Verdens Gang til Tidens Tegn over til Arbeiderbladet og til slutt mange år i Dagbladet, antyder en politisk og ideologisk utvikling gjennom kulturradikalismens mange fasetter, innom det revolusjonære Mot Dag-miljøet, venstrefløyen i Arbeiderpartiet og trotskismen, med opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961 som sluttpunkt. Som gammel overklassegutt og notorisk bohem ble han av sine mange motstandere gjerne avfeid som «salongradikal». Han var mer opptatt av kvinnefrigjøring og kamp mot kirke og kristendom enn av klassekamp og partipolitikk.

Helge Krog skrev flere helaftens skuespill som ble oppført både i Oslo og Bergen, i noen tilfeller også i Sverige og Danmark, i tillegg til at de ble utgitt i bokform. Han skrev også noen mer uhøytidelige farser og lystspill, til dels med stor suksess. Han var en ledende dramatiker i sin tid. Trilogien om kjønnsroller og kvinners frigjøring ble satt opp og sendt i Fjernsynsteatret i 1960-årene. Etter den tid har det vært ganske stille om Krogs dramatikk. Mange av hans ytterst velskrevne og temperamentsfulle artikler ble samlet i tre bind under tittelen «Meninger», der særlig Meninger om bøker og forfattere fra 1929 har varig verdi (nyutgitt 1971). I 2011 kom Helge Volds store biografi Helge Krog 1889–1962. I tillegg til alt annet var Helge Krog «en mye brukt oversetter», hevdes det der.[3]

Offisiell oversetter
Det er en problematisk påstand. På den ene side er det et faktum at det i Helge Krogs bibliografi står oppført en lang rekke oversatte romaner og skuespill. På den annen side oppgir hans livsledsagerske, Eli Krog, at: «Jeg har for forskjellige forlag oversatt en lang rekke romaner, som er utkommet under psevdonymet Helge Krog.»[4] Det er en ikke helt uvanlig arbeidsdeling ektefeller imellom – at kvinnen gjør jobben, og mannen signerer verket.[5] Dessverre har ikke biografen gjort noe forsøk på å bestemme hvilke oversatte titler Helge Krog faktisk står bak.

Unntaket er Ormebolet (Le Noed de Vipères) av François Mauriac, som Helge skal ha oversatt helt på egen hånd, og Cirkus Verdensteater av John Dos Passos (originalens tittel: Nineteen Nineteen), som Helge hadde avtale med forlaget om, men satte bort til Eli og vennen Erling Winsnes.[6] Romanen kom ut i Den gule serie (Gyldendal) i 1935 med Helge Krogs navn på tittelsiden. Antagelig var det fantasten Erling Winsnes som var ansvarlig for den påfallende hjemliggjøringen av Dos Passos-romanen, der noen fiktive militante bevegelser i USA hadde fått norske navn som «Nasjonal Samling» og «Fedrelandslaget». Det faktisk eksisterende norske Fedrelandslaget, som var en ganske betydelig nasjonalkonservativ organisasjon, protesterte og truet med politianmeldelse, noe Gyldendals direktør Harald Grieg fikk avverget blant annet ved å bortforklare det inntrufne som en beklagelig trykkfeil og forsikre at feilen ville bli rettet.

«Kontakten mellom Krog og Harald Grieg var nær og tillitsfull i denne tiden [dvs. 1930-årene]», forsikrer biografen. «Ikke bare var det mange og omfangsrike oversettelser [...] Grieg var også en viktig støtte økonomisk og praktisk.» «Vi var flittige leverandører, jeg oversatte, Helge satte navn på», forteller Eli i sin memoarbok Lek med minner.[7] Om Gyldendals direktør var innforstått med denne praksisen, opplyses det ikke noe om. Den ekteskapelige arbeidsdelingen ble etablert i starten av karrieren da oversetterparet leverte verdenslitteratur til Helge Erichsens forlag: Arthur Conan Doyle: En studie i rødt (1914, mange ganger gjenutgitt); Henryk Sienkiewicz: Sønderrevet (1915, oversatt via tysk); Robert Louis Stevenson: Dr. Jekyll og Edward Hyde (1917, senere omdøpt til Dr. Jekyll og Mr. Hyde – gjenutgitt utallige ganger under Helge Krogs navn. Senere utgaver er modernisert og språkvasket av anonyme konsulenter).

Hvem gjorde det?
Helge og/eller Eli Krog oversatte i årenes løp en rekke bøker og skuespill av den britiske samfunnskritiske forfatteren Bernard Shaw, en radikal og slagferdig dramatiker, kritiker og polemiker som Helge Krog kunne kjenne seg igjen i. Sannsynligvis var det Helge som oversatte skuespillene.

Det hersker også tvil om hvem det var som oversatte romanene til den mystiske B. Traven (hvis identitet og nasjonalitet er uavklart, og som skrev vekselvis på engelsk og tysk).[8] Travens romaner bæres av en radikal antikapitalistisk tendens som Helge Krog godt kunne sette sitt navn under. Travens mest kjente roman, Skatten i Sierra Madre, fikk i første omgang den norske tittelen Gull (Tiden Norsk Forlag, 1936) og er tilsynelatende oversatt fra tysk Der Schatz der Sierra Madre. En senere utgave (Tiden, 1950, også utgitt i Den norske bokklubben, 1973) oppgir The Treasure of the Sierra Madre som originaltittel, og skal (ifølge Bokklubben) bygge på en omarbeidet engelskspråklig utgave, fortsatt med Helge Krog som offisiell oversetter til norsk. De to norske versjonene ser likevel ut til å være så godt som identiske, uten tegn som kunne tyde på ulikt kildespråk. Det er vel også usannsynlig at Helge (eller Eli) Krog oversatte samme bok fra både tysk og engelsk.

Et særlig merkelig tilfelle er Travens roman Broen i jungelen, som kom på Tiden Norsk Forlag i 1937 med Helge Krogs navn på tittelsiden. Boken ble nyutgitt av samme forlag i 1960, da med Eli Krog som erklært oversetter, og med 50 prosent (80 sider) mer tekst! Originalens tittel oppgis i begge tilfeller å være den tyske: Die Brücke im Dschungel. I dette tilfellet er teksten unektelig nyoversatt, kanskje av én og samme oversetter (Eli) med mange års mellomrom, nødvendigvis på grunnlag av to ulike versjoner av verket, selv om forlaget ikke opplyser om dette. Språk og stil er råere, kjappere og mer hardkokt i den nyere utgaven, som ganske sikkert er basert på den engelskspråklige versjonen.

Flinke i fransk
«Vi var ikke videre flinke i fransk, gymnasiefransken var ikke rare greiene», bekjenner Eli i forbindelse med et Paris-opphold i unge år. De ble flinkere etter hvert, takket være selvstudier og flere lange utenlandsopphold. Filologiske studier på universitetsnivå hadde ingen av dem bak seg. En roman av Guy de Maupassant, Pierre et Jean fra 1888, kom på Nasjonalforlaget i 1929 i «eneberettiget norsk oversettelse av Helge Krog» (som det står på tittelbladet). Denne oversetteren, enten det er Eli eller hennes alias, behersker både fransk og norsk:

Mais son mari remuait la tête pour dire non, tout en jetant un coup d’œil bienveillant sur le panier où le poisson capturé par les trois hommes palpitait vaguement encore, avec un bruit doux d’écailles gluantes et de nageoires soulevées, d’efforts impuissants et mous, et de bâillements dans l’air mortel.[9]

Den norske versjonen har et velplassert punktum midt i originalens svært lange periode, likevel uten at språket mister flyten. Ordstillingen er suverent fornorsket (til datidens riksmål):

Hennes mann rystet på hodet, men betraktet samtidig med velbehag kurven, hvor fisken som de tre menn hadde trukket, ennu gispet svakt i den dødbringende luft. Deres matte og avmektige anstrengelser frembragte en svak lyd av klebrig fiskeskjell og skjelvende finner.[10]

 

 

 

I slutten av april 1932 inngikk Helge avtale med Grieg om oversettelse av François Mauriacs roman Le Nœud de Vipères med deadline allerede 15. juli. Helge anser seg da for å være «meget vel bevandret i fransk» og diskuterer ikke fristen, men ser i øynene at det kan bli «en stri tørn». Det var en krevende tekst, og arbeidet ble flere ganger avbrutt av mer presserende – eller mer interessante – oppgaver. Romanen Ormebolet kom ut ett år forsinket, i 1933. (Ny utgave 1951, og nobelprisen til Mauriac i 1952.)

En nærlesing av første kapittel avslører at oversetteren tar noen snarveier og begår noen slurvefeil, men for øvrig viser svært god beherskelse på idiomatisk nivå. Franske uttrykk blir ikke oversatt bokstavelig, men blir gjengitt med tilsvarende norske, eller kreativt omformet til gangbar norsk. Ils ne peuvent se fuir («de kan ikke flykte fra hverandre») blir gjenskapt til «de er innesperret med hverandre». Il faut que je vive encore assez de temps er elegant løst med: «jeg må se å leve lenge nok», og c’était plus fort que toi er helt riktig gjengitt med «du kunne ikke stå imot». Da er det pussig at han tar les lièvres (harene) for å være «forskjellige slags lever» og forveksler et stedsnavn i Sørvest-Frankrike (Hosteins) med Holstein helt nord i Tyskland. Forekomsten av flere slike småfeil tyder på at Helge Krog ikke la sin sjel i arbeidet, men anså oversetting for et slags nødsarbeid. Det var ikke oversetteri han helst ville bruke sin dyrebare tid til, men han trengte alle de honorarene han kunne få. Oversettelser er «bare drittarbeid» som Helge er nødt til å drive med for å betjene gjeld, ifølge Eli.[11]

Hastearbeid
Sommeren 1931 oppgir Helge i et brev at han «oversetter for tiden 20 tette sider daglig!».[12] Det kan tenkes å ha vært en mild overdrivelse, men vitner i alle fall om evne til å få unnagjort arbeidet i en fei. Samme høst kom det ut to oversatte bøker signert Helge Krog, en tysk samtidsroman med handling fra Berlin (Georg Fink: Har du gått deg vill? på det radikale forlaget «De Fire», som Helges svoger, Haakon Meyer, sto bak) og en fransk filosofisk roman av Julien Benda (Innvielsen, Steenske forlag). Sistnevnte inneholder flere tunge passasjer som denne:

Da opgav han sin motstand: han bøiet sig under smerten i sin lengsel mot det som han nu visste var tapt for bestandig og lot sitt hjerte fylles av den religion som bekjenner sig til et liv hvori tanken har seiret over kjærligheten. Og ut fra det dypest religiøse i sin sjel, vel vitende at han aldri skulde gjense dem, omfavnet han i fantasien sine åndsfeller gjennem tidene (…)

Dette språket egner seg ikke for hastverksarbeid; det var neppe denne teksten Krog tok 20 sider av per dag. Georg Finks prosa i den nevnte Berlin-romanen er mer lettflytende og action-preget (bedømt etter den norske teksten), og dermed lettere å oversette (for den som behersker tysk):

So klar dachte schon der junge Herr. Die schwarze Schleife am Kragen war ihm aufgegangen und das Hemd war befleckt von dem zitronengelben Kognak und trüben Kümmel der Budiken, aber die Lackschuhe hatten ihren Glanz nicht eingebüßt und die Hose kaum ihrer frische Bügelfalte.[13]

Krogs oversettelse er ganske fri:

Så klart tenkte den unge herre. Hans sorte slips var gått op, skjortebrystet var fullt av flekker av citrongul konjakk og mørkebrun kümmel, men lakkskoene hadde ikke mistet sin glans og buksene ikke sin knivskarpe brett.

Her får man inntrykk av at arbeidet har gått fort unna. Mannen (som går i smoking) har fått slips istedenfor sløyfe (Schleife), og buksepressen (die Bügelfalte) er blitt buksebretten (det er ikke det samme). Ordet «kümmel» var muligens den gang i bruk på norsk i betydningen «karvebrennevin», men trübe betyr ikke mørkebrun. Et par utelatelser – opplysninger om at sløyfen sitter i halsen (am Kragen) og at brennevinet ble inntatt i kneiper (Budiken) – endrer ikke meningen, men bidrar til å senke presisjonsnivået, noe som iblant kan være ønskelig i oversettelse fra tysk.

Sammen oversatte Helge og Eli en gang i 1929 et ordrikt drama av Eugene O’Neill (Selsomt mellomspill) med fire dagers frist, da teatersjefen i siste liten var kommet til å tenke på at skuespillerne trengte teksten på norsk. Arbeidsdelingen var denne gangen slik at Helge dikterte fra bladet, og Eli skrev inn teksten fortløpende på maskin. Helge Krog anmeldte selv stykket i Arbeiderbladet etter premieren og noterte, selvironisk, at «oversettelsen var preget av hastverk».[14]  Teatermannen Helge Krog oversatte i årenes løp flere andre kjente dramatikere, bl.a. John Osborne og Jean Giraudoux.

På nyåret 1933 utkom den oppsiktsvekkende amerikanske romanen Niggerhimlen på Aschehoug – i «udmerket oversettelse av Helge Krog», som anmelderen Kristian Elster sa.[15] Det er en slags folkelivsskildring fra Harlem, skrevet av den mangfoldige (hvite og åpenlyst bifile) forfatteren og fotografen Carl van Vechten ­– en «fengslende og interessant roman fra de svartes by», ifølge Elster: Forfatteren kan «levendegjøre negermentaliteten – rytmen, det primitivt dyriske, det sterkt seksuelle, alt dette ville afrikanske […], og som for oss er det som beskjeftiger vår fantasi, det smaker og lukter vilt! Men er det riktig, er det sant?» Elster antyder at den hvite forfatteren umulig kan kjenne «negrenes» liv og tenkemåte annet enn fra utsiden, slik at skildringen lett kan bli en karikatur, men konkluderer likevel med at «det er en verdifull og underholdende bok».

«Ordet ‘nigger’ brukes ofte av negerne selv, men tåles ikke brukt av de hvite. Ordet ‘negress’ er under alle omstendigheter forbudt», opplyses det i en fotnote, som antagelig er forfatterens anmerkning. Oversetteren gjengir de svartes sosiolekt med et stilisert Vika-mål: «Og jeg har noe jeg sku’ si Dere, og vi ha’ke så lenge igjen å være her nå […] Jeg vet at jeg ikke er Dereses type, men Dere er min. Jeg vil ha e’ pen, reschpektabel dame til kone … Jeg sku’ gjøre Dere lykkelig, for Dere er akkerat den jeg vil ha, en reschpektabel dame.» Ellers er dette en tekst det er nærliggende å karakterisere med frasen «oversettelsen flyter godt»; språk og stil har mye av den typiske underholdningsromanens preg. Boken kan tenkes å være blant dem Eli Krog oversatte «under psevdonym»; den er i alle fall ikke nevnt i Helge Volds ellers nokså nitide biografi.

Trotskij i Norge
Da den landsforviste russiske revolusjonslederen Leo Trotskij fikk asyl i Norge i 1935, hadde Helge Krog vært blant de ivrigste talsmennene for hans sak. Trotskijs motstandere var særlig kommunistene i NKP og nazistene i NS, mens Arbeiderpartiet (som satt i regjering) stort sett var velvillig innstilt til Trotskijs opphold i landet. Etter press fra sterke krefter både innenriks og utenriks skiftet regjeringen mening i saken og utviste Trotskij til Mexico, der han senere ble myrdet av Stalins agenter. Før han kom til Norge, hadde Trotskij skrevet sin selvbiografi, som den hurtigarbeidende Helge Krog oversatte (fra tysk).[16] Den ble utgitt på arbeiderbevegelsens forlag Tiden noen få måneder etter Trotskijs ankomst til landet, med nytt forord skrevet under et opphold på Ullevål sykehus (der russeren roser det norske helsevesen og ellers går i rette med Stalins politikk i hjemlandet). Helge Krogs forhold til Arbeiderpartiet ble aldri det samme etter Trotskij-affæren.

Til og med italiensk
I en spenningsroman av engelskmannen H.E. Bates (Spella Ho, Aschehoug 1940) står Helge Krog oppført som oversetter. Da boken kom ut, befant både Helge og Eli seg i Sverige, der de oppholdt seg så lenge krigen varte. De var blitt formelt separert noen år tidligere, men kunne fortsatt bo i samme hus. Hvem som faktisk oversatte Spella Ho, er ikke avklart.

Det samme må sies om romanen Hjulet av den italienske forfatteren (og forleggeren) Gian Dauli, utgitt i to bind på Aschehoug i 1939. «Oversat efter ‘La Rua’» opplyser kolofonsiden. Det er ikke kjent at Eli eller Helge behersket italiensk på litterært nivå. Boken kom på fransk samme år, men på engelsk (The Wheel Turns) i 1937. Det er nærliggende å anta at den ble oversatt fra engelsk. En nærmere analyse av teksten vil trolig kunne avdekke spor av kildespråket, men likevel neppe kunne avgjøre hvem av (de separerte) ektefellene som sto bak.

 Siste år
Etter krigen (og etter skilsmissen fra Eli) har ikke Helge Krog oversatt annet enn ett og annet teaterstykke, bl.a. av Jacques Deval og Bernard Shaw. Andre litterære sysler opptok ham de siste årene. Han deltok som kulturskribent og aktiv samfunnsdebattant i etterkrigstiden og gjennom femtiårene med klare standpunkter i den kalde krigens tid, mot Nato, mot atomvåpen, mot kirke og kristendom, og skaffet seg slik mange uvenner og motstandere. Noen av stykkene hans ble satt opp på nytt, bl.a. ble det laget flere festforestillinger til 70-årsdagen i 1959, og i samme anledning ble det publisert store jubileumsartikler i avisene, også i Sverige og Danmark. Nerveproblemer, depresjon og andre helseplager slet han med i mange år, før han en sommerdag i 1962 gjorde slutt på det. Han fikk en storslagen begravelse med minnetaler, dikt og nekrologer. Helge Krog var en sentral, betydelig aktør i sin tids kulturliv og politikk, skjønt ikke i kraft av sine oversettelser.

Tom Lotherington