Carl (Joachim) Hambro, 1914–1985

Foto: Ukjent, Dagbladet

Foto: Ukjent, Dagbladet

Carl Hambro var oversetter, forfatter, journalist og freelance-skribent. Han var filolog med hovedfag i fransk og oversatte en rekke av samtidens fremste forfattere; mest fra fransk, men også fra engelsk (amerikansk) og svensk. I mange år arbeidet han som lektor i videregående skole. Mellomnavnet Joachim brukte han ikke, for å unngå enhver forveksling med sin far, den mer enn velkjente stortingspresidenten C.J. Hambro. Carl var nest yngst av fire brødre og den som var sterkest i opposisjon til autoriteten i barndomshjemmet. Det livslange ungdomsopprøret slo ut i en uborgerlig livsstil og en frihetlig ideologi med sterk motvilje mot autoritære systemer. Han skrev en innforlivet bok om Jens Bjørneboe (1978) og redigerte en engasjert debattbok om forholdene i gymnaset: Er gymnasiaster mennesker? (1966). Han utga også bøker om språkbruk og popularisert språkvitenskap. I tillegg skrev han flere romaner, blant annet en trilogi som gir et nokså utilslørt bilde av forfatterens egen oppvekst.

Faren, stortingspresident C.J. Hambro, var også oversetter. Ifølge overleverte historier var han i stand til å arbeide med oversettelsene i ly av talerstolen mens han ledet debattene i Stortinget (se f.eks. Formo 1998). Det fortelles også at han noen ganger engasjerte hele familien i arbeidet for å rekke deadline. Da rev man boken opp i fem like store deler og oversatte hver sin del (Hambro 1984). Det er ikke kjent hvilke titler dette gjaldt.

Carl Hambro var født i Oslo 1914, tok artium på latinlinjen i 1932 og ble cand.philol. med fransk hovedfag (med norsk og engelsk i fagkretsen) i 1939. Han arbeidet som timelærer på Oslo Handelsgymnasium frem til 1943, da han flyktet til Sverige med sin kone og deres to år gamle sønn. Under krigen underviste han ved det norske gymnaset i Uppsala og ble formann i Det norske Selskap der i byen. Etter frigjøringen i 1945 fortsatte han ett skoleår som timelærer på Handelsgym i Oslo, før han overtok stillingen som sendelektor i Paris (Sorbonne) 1946–49, samtidig med at han fungerte som korrespondent for Dagbladet og NRK. Deretter fortsatte han et par års tid som Paris-korrespondent for Arbeiderbladet og NRK. Rundt 1951 hadde han kortvarige engasjementer som pressemann, blant annet ved den norske delegasjonen til FN, før han ble kulturattaché, og senere kulturråd, ved den norske ambassaden i London. Fra 1959 var han tilbake i Oslo, der han stiftet ny familie og arbeidet som timelærer på Hegdehaugen skole og Teaterskolen ved siden av et aktivt virke som skribent og oversetter. Han underviste en tid ved Forsøksgymnaset i Oslo, som han før dette (ca. 1966–67) hadde vært blant pådriverne for å igangsette. I noen år fungerte han som hjelpelærer i fransk ved Universitetet i Oslo.

Tidlig på 1970-tallet fikk han uføretrygd takket være nedsatt hørsel. Fra da av var han forfatter og oversetter på heltid. Noe tid brukte han likevel på tillitsverv i skribentorganisasjonene og komitéarbeid i relatert virksomhet, blant annet Norsk språknemnd og Norsk kulturråds nedsatte utvalg for norsk litteratur i utlandet.

Carl Hambro var formann i Norsk Oversetterforening fra 1961 til 1965 og fortsatte i styret etter formannstiden. I Den norske Forfatterforening var han mangeårig medlem av Det litterære råd, og stilte som formannskandidat for den moderate venstresiden mot Camilla Carlson og hennes mer radikale styrekandidater i 1977. Dette var en tid med sterke motsetninger av politisk og ideologisk art i forfatterforeningen. For de unge og revolusjonære (Tor Obrestad, Jon Michelet, Bjørn Nilsen o.a.) var det en kamptid. Hambro tilhørte den eldre garde, sammen med blant andre Kåre Holt, Sigbjørn Hølmebakk og Ebba Haslund, som forsøkte å holde foreningen utenfor tidens politiske kampsaker. Den venstreradikale fløyen fikk overtaket på årsmøtet 1977, og fikk vedtatt flere kontroversielle resolusjoner. Hambro og hans meningsfeller mente resolusjonene var i strid med formålsparagrafen, og Hambro trakk sitt kandidatur før valgene i protest mot en forening som etter hans mening brøt sine egne lover (Ringdal 1993).

Carl Hambro innledet sin karriere som oversetter allerede i studietiden med romanen Silbermann (1937) av Jacques de Lacretelle. Den norske utgaven består av de to kortromanene Silbermann (1922) og Le Retour de Silbermann (1929).

Hambros neste oversettelse var en forkortet versjon av Robert Louis Stevensons klassiske eventyrroman Treasure Island, utgitt på Gyldendal 1939 med tittelen Skatten på Sjørøverøya og senere gjenutgitt en rekke ganger. I de nyeste utgavene (fra 1993 og 1997) bruker forlaget ordet «gjenfortalt» istedenfor det alminnelige «oversatt», antagelig for å si at Carl Hambro både har redigert, forkortet og oversatt teksten.

Krigen og oppholdet i Sverige satte en midlertidig stopper for oversettervirksomheten, men allerede i 1946 kom den i sin tid mye omtalte kortromanen Havets stillhet ut på norsk i Hambros oversettelse (Le Silence de la mer av psevdonymet Vercors). Boken handler om å yte passiv motstand mot okkupasjonsmakten; den hadde sirkulert illegalt i Frankrike siden utgivelsen i 1943. Forlaget Minuit ble startet som undergrunnsforlag for denne utgivelsens skyld og fortsatte etter krigen som et kresent avantgarde-forlag. Carl Hambro kom etter hvert til å oversette flere av Minuit-forfatterne, for eksempel Samuel Beckett, Claude Simon, Eugène Ionesco og Nathalie Sarraute.

Under det mangeårige oppholdet i Paris i 1940-årene oversatte Hambro to bind av Jean-Paul Sartres trilogi Les Chemins de la liberté (Frihetens veier) som senere har kommet i stadig nye utgaver. Ifølge en pålitelig kilde dikterte han oversettelsen til sin kone, Wenche Rynning Koren, som stenograferte og deretter renskrev manuskriptene. I de samme årene skrev han en rekke småskrifter om det moderne Frankrike og landets problematiske kolonier i Nord-Afrika og Indokina. Sartres forfatterskap fulgte han opp med oversettelsen av det filosofiske skriftet Eksistensialisme er humanisme (1948) og selvbiografien Ordene (1964) foruten novellesamlingen Muren (1962).

Jean-Paul Sartre regnes som nobelprismottager, selv om han som den første i historien betakket seg for å motta prisen. Medregnet Sartre har Carl Hambro oversatt seks mottagere av Nobelprisen i litteratur, noe som trolig er norsk rekord. De fem andre er Saul Bellow (1976), Samuel Beckett (1969), William Golding (1983), Claude Simon (1985) og J.M.G. Le Clézio (2008). I alle tilfeller unntatt Golding har Hambros oversetterarbeid foregått mange år før pristildelingen og altså uten sammenheng med forfatterens nobelisering. Det høye antallet er likevel en indikasjon på at Hambro oversatte flere av sin tids mest sentrale forfatterskap.

Andre forfattere Hambro oversatte, og som var betydelige i sin tid, er Christiane Rochefort (Krigerens hvile, 1960), Arthur Koestler (Lotusen og roboten, 1960), Jerzy Kosinski (Trinn, 1970) og Brian Moore (Ginger Coffeys lykkedag, 1961). Unntaksvis oversatte han også en klassiker som Guy de Maupassant eller en krim av Julian Symons. Hambro oversatte dessuten en del sakprosa fra forskjellige fagfelt som psykologi, språkvitenskap, storpolitikk og billedkunst. Også som kulturskribent i Dagbladet viste han stor interesse for populærvitenskap og røpet sin intellektuelle åpenhet ved blant annet å ofre positiv omtale på alternative verdensforklaringer i strid med den gjengse viten, som for eksempel Erich von Dänikens vidløftige teorier.

Tre store romaner av Claude Simon (1913–2005) kan regnes som Carl Hambros oversetteriske hovedverk, både på grunn av oppgavens vanskelighetsgrad og verkenes sentrale plass i forrige århundres litteratur: Veien gjennom Flandern (1962), som han fikk både Bastianprisen og Norsk kulturråds ærespris for; Historie (1968) og Sverd og sigd (1982). Teksten hos Claude Simon karakteriseres av skarpe observasjoner og sanseinntrykk med langsom handlingsmessig fremdrift i til dels ekstremt lange setninger. Den intrikate setningsbygningen og forfatterens forkjærlighet for visse særegenheter ved fransk grammatikk (som presens partisipp) byr den norske oversetteren på betydelige utfordringer.

Claude Simon var en forfatter Hambro hadde et personlig forhold til. Franskmannen hadde til og med vært på besøk hos sin norske oversetter og reist med familien på hyttetur til Sørlandet. Hambro var selv romanforfatter og manglet muligens noe av den ærefrykt en oversetter gjerne kan ha med seg i arbeidet med en stor forfatters tekst. Det kan tenkes at Hambro som venn og kollega har følt seg fri til uforferdet å følge sitt eget hode i møte med språklige vanskeligheter. Simons tekster er i alle fall fulle av oversettertekniske problemer. Den som nøyer seg med å lese romanene på norsk, vil ikke kunne unngå å bli imponert over oversetterens prestasjon og utholdenhet, for oppgavens høye vanskelighetsgrad er åpenbar. Leser man den norske versjonen opp mot originalen, vil man imidlertid flere steder oppdage at oversetteren har tatt seg friheter og i noen tilfeller gjort det lett for seg. Det kan også finnes spor av hastverksarbeid. Gjennomgående er mange av de skarpe observasjonene som Simons romaner er bygd opp av, gjengitt på et lavere presisjonsnivå. Semantiske feil forekommer. At en lilla parasoll («mauve») blir blekrød på norsk, er ikke blant de alvorligste, men antagelig et tegn på at Hambro ofte arbeidet mot knappe leveringsfrister. Sverd og sigd kom ut på norsk ett år etter utgivelsen i Frankrike; Hambros kollega Anne-Lisa Amadou antydet i en anmeldelse at oversetteren kunne ha trengt noe bedre tid (Amadou 1982), mens Gyldendals sjefredaktør Gordon Hølmebakk berømmet Carl Hambro posthumt, høsten 1985, for «en mesterlig oversettelse» (Dagbladet 18.10.1985).

Alt i alt oversatte Carl Hambro ca. 45 verk av skjønnlitterær eller essayistisk art, medregnet dramatikk, mens hans eget forfatterskap teller 19 titler i forskjellige sjangre. Mest oppsikt vakte hans kreative oversettelse av Erica Jongs tidstypiske frigjøringsroman Fear of Flying, som fikk tittelen Jeg tør ikke fly (1975). Boken var forhåndsomtalt som «en feministisk frekkis», og store utdrag gikk som føljetong i Dagbladet sommeren 1975. Oversetteren ble i den forbindelse intervjuet i samme avis, der han erklærte at målet var å få til «en like kjønnsfreidig bok som originalen», som han hevder er «en vårflom av tabuord, men aldri plump».

Hambros norske versjon ble av flere indignerte Dagblad-lesere beskyldt for nettopp å være plump, «et halvvulgært norsk grisepreik», et «makkverk av gatespråk og råskap». Enkelte stilte spørsmål om hvorfor en halvgammel mann skulle oversette boken om en ung kvinnes intime liv, uten at spørsmålet ble besvart. Det er også et åpent spørsmål om Hambros versjon er objektivt råere og mer vulgær enn originalen, eller om graden av råskap skyldes tabuordenes ulike valør i henholdsvis kildespråket og målspråket. Det kan være et spørsmål om ordenes frekvens i skriftspråket og det lesende publikums tilvenning til dem. Ord som smørkukk, hengekukk, lynknuller og nypult var ikke vanlige forekomster i dagspressen, og heller ikke i skjønnlitteraturen, i 1975, i særdeleshet fordi flere av ordene var oversetterens egne neologismer. Selv virket han særlig fornøyd med å ha funnet anvendelse for det trønderske kraftuttrykket «tullpikk» i en forbindelse der man minst skulle vente det.

Oversetteren led av akutt verk i skulderen og var ute av stand til å betjene skrivemaskin under arbeidet med denne boka. Teksten ble derfor lest inn høyt og tydelig på diktafon, delvis i familiens påhør, og avspilt under lignende forhold hjemme hos sekretæren. Den yngre generasjon i begge hjem husker det ennå som et lettere traumatisk (dvs. «kleint») minne fra ungdomsårene.

Tom Lotherington

Referanser:

Amadou, Anne-Lisa (1982, 2. desember) «Bokanmeldelse». Dagbladet.

Formo, Tone (1998): «Oversettelse i Norge etter 1940», i Brobyggere. Oslo: Aschehoug.

Hambro, Johan (1984). C.J. Hambro. Liv og drøm. Oslo: Aschehoug.

Møller, Tryggve Juul (red.) (1957). Studentene fra 1932. Oslo.

Ringdal, Nils Johan (1993). Ordenes pris. Oslo: Aschehoug.

Theien, Iselin (2015). Fra krig til krig. Oslo: Spartacus.

Dagbladet arkiv.

Informanter:

Ellen Hambro, Lars Hambro.

Bibliografi