Foto: Lars Aarønæs, Gyldendal

Tor Ulven var først og fremst dikter, dernest gjendikter. Tekstene han oversatte utgjør like fullt en integrert del av livsverket. Ulven oversatte ikke på oppdrag, men tok for seg dikt og tekster som han hadde spesiell affinitet til og oversatte gjerne uten avtale eller kontrakt med noe forlag. Ulven utga to større verk med gjendiktninger av René Char, og oversettelser av Samuel Beckett og Claude Simon, begge utstyrt med etterord skrevet av ham selv. Utgivelsene gir derfor inntrykk av en ambisjon om formidling, men det kommer også frem at de oversatte forfatterne hadde betydning for Ulvens egen diktning.

En selvlært forfatter og oversetter
Tor Arvid Ulven ble født i Oslo 14. november 1953, og vokste opp på Årvoll med sine foreldre og en søster, Eva. Han ble boende i barndomshjemmet størsteparten av sitt liv. Han gikk først på Årvoll barneskole og deretter på Sofienberg realskole, men han sluttet etter å ha strøket i matematikk og begynte på Hersleb ungdomsskole. I klassen gikk også Anne Brit, som han senere, i 1974, skulle få datteren Lena med. Ulven gikk videre til Oslo Katedralskole, der han igjen strøk i matematikk. Da begynte han på typografilinja på Sogn yrkesskole, men sluttet etter mindre enn et år for å gå på Forsøksgymnaset i Oslo.[1]

Til tross for at han var elev ved flere videregående skoler, tok han ingen eksamener og omtales ofte som autodidakt. Han lærte fransk på Forsøksgym,[2] men tilegnet seg, mer eller mindre grundig, flere språk på egen hånd, blant annet tysk og gammelfransk, leste filosofer som Friedrich Nietzsche, Arthur Schopenhauer og Maurice Blanchot, og tegnet, malte og spilte trekkspill, gitar og munnspill.[3] Billedkunst forble «en stor, passiv interesse» gjennom hele hans voksne liv.[4] Han jobbet en stund som kranfører, men sluttet på grunn av et angstanfall.[5] Ulven var plaget av angst og sykdom, og levde i lange perioder i fysisk isolasjon fra omverdenen i andre etasje i tomannsboligen der han vokste opp.

Både diktene og prosaen hans reflekterer det indre mørket som også preget livet hans, og som har bidratt til en seiglivet mytologisering av hans person. Tor Ulven hadde likevel både en humoristisk og en sosial side, og beskrives som en leken far.[6] Selv da han isolerte seg hjemme fikk han besøk og holdt kontakt med familie og forfattervenner via brev og telefon. På begynnelsen av nittitallet var han jevnlig ute på byen i Oslo, blant annet på opplesningskvelder i litteraturklubben på Kafé Nordraak og på Kunstnernes hus.[7] Han var på flere utenlandsreiser, deriblant til Frankrike og USA.[8] Ulven begikk selvmord 18. mai 1995.

Den første, upubliserte oversettelsen
Ulven begynte å skrive og oversette lyrikk allerede som ungdom, og de første tekstene hans ble publisert i poesitidsskriftet Dikt og datt. I 1972 kom hans gjendiktninger av den tysk-franske surrealisten Hans (Jean) Arp på trykk i Vinduet.[9] Rundt den samme tiden oppdaget han europeiske diktere som Guillaume Apollinaire, Francis Ponge, Paul Celan, Georg Trakl, en rekke svenske modernister og de franske surrealistene, spesielt forfatteren og tenkeren André Breton (1896–1966).

Ulvens første diktutgivelser, blant annet et «surrealistisk manifest» og fem dikt publisert under pseudonymet Ludvig Vargfot i litteraturtidsskriftet Basar (1977) og selve debutsamlingen Skyggen av urfuglen (1977) på Solum forlag, er påvirket av Bretons kunstsyn.[10] Han oversatte også på eget initiativ Bretons roman Nadja og sendte den inn til Gyldendal. I følgebrevet argumenterer Ulven for verdien av en norsk oversettelse av André Breton:

Som kjent har Breton og surrealistene hatt en nesten uoverskuelig betydning ikke bare for fransk, men for europeisk, ja, moderne litteratur og kunst overhodet. (…) Breton skapte faktisk en sjanger for seg selv, som meg bekjent ikke har vært gjort verken før eller siden: En underlig blanding av kritisk essay, dikt, stridsskrift og selvbiografi, det hele likevel med en indre sammenheng, en enhet.[11]

Det er vanskelig å si seg uenig med Ulven, men oversettelsen ble ikke utgitt på Gyldendal. Det er usikkert om han oversatte originalen fra 1928 eller den reviderte versjonen fra 1964, for manuskriptet finnes etter alt å dømme ikke lenger i Gyldendals arkiver, og ble mest sannsynlig sendt tilbake til Ulven.

Inspirasjon i egne utgivelser
Det var først med sin andre diktsamling, Etter oss, tegn (1980) på Gyldendal, at Ulven frigjorde seg fra sine surrealistiske læremestre og fant sin egen stemme. Disse diktene etablerer tema som død, tid og forgjengelighet, som han videreutviklet i de påfølgende tekstene sine. Etter utgivelsen av samlingen Forsvinningspunkt i 1981 ble Ulven likevel presentert som surrealist i Gyldendals forfatterkatalog. I et forsøk på å få forlaget til å endre beskrivelsen benekter Ulven all forbindelse med den historiske surrealismen, til tross for Breton-oversettelsen bare noen år tidligere. I et indignert brev til Gyldendals redaktører skriver han at «ingen seriøs kunstner kan være surrealist i dag, ettersom den strømningen for lengst er vel forvart i idéhistoriens museum».[12] Men Ulven identifiserte seg fortsatt med europeisk, da spesielt fransk, diktning, heller enn norsk. Han skriver i et motsvar til den skarpe kritikken fra en anonym konsulent:

De mer prinsipielle betenkelighetene omkring «uforståelighet» og «eksklusivitet» tar jeg nok ikke så tungt. Dette er vel ikke stedet for teoretisk utbrodering, så det får være ok å nevne at slik poesi regnes som en helt kurant uttrykksform f.eks. i Frankrike, hvor det er lenge siden en sluttet å oppfatte diktet som et allegorisk budskap fra et vanntett subjekt til et annet, hvor språket skulle være totalt «gjennomsiktig» i forhold til en entydig Mening. Dette er for det meste den rådende oppfatning her i landet (enten det er eksplisitt eller ikke) og derfor befinner mine dikt seg i utkanten av den norske litterære «scene».[13]

Ut fra datoen på brevet er det rimelig å anta at det er snakk om en tidlig versjon av manuskriptet til Forsvinningspunkt.

Ulven har ikke bare latt seg inspirere av fransk litteratur i det tyvende århundre, men også av eldre fransk litteratur. I følgebrevet til manuskriptet «Museets teater», skrevet i 1984–1985, forklarer Ulven at teksten i hovedsak er skrevet på aleksandrinervers, «altså et gammelt teaterversemål. Et flertall av linjene har tolv stavelser (etter fransk metrisk system)».[14] Verket ble aldri utgitt, men ble funnet av forlagsredaktør Morten Moi og forfatter Henning Hagerup da de gikk gjennom hans etterlatte papirer.[15]

Det tålmodige (1987) og Søppelsolen (1989) er også diktsamlinger, men deretter begynner Ulven å skrive prosa i kortere og lengre formater. I overgangen fra åtti- til nittitallet kommer prosautgivelsene på rekke og rad: Gravgaver (1988), Nei, ikke det. Historier (1990), Fortæring. Prosastykker (1991), Avløsning. Roman (1993) og Vente og ikke se. Historier (1994). Ulven var en svært sjangerbevisst forfatter og sannsynligvis inspirert av de franske «urene» prosatradisjonene, representert ved blant annet Francis Ponge og René Char, som inkluderer prosadikt, fragmenter, aforismer og andre former for kortprosa. Om tekstsamlingen Nei, ikke det presiserer Ulven at det er en «samling med historier» og tilføyer: «ordet ‘novelle’ ser jeg helst ikke brukt i denne sammenhengen».[16]

Gjendiktning av René Char
Med sine gjendiktninger av René Char (1907–1988) i Raseri og mysterium (1985) gjorde Ulven et bredt utvalg dikt fra så godt som hele den franske dikterens karriere – en produksjon som spenner over nesten seksti år – tilgjengelig for norske lesere. Raseri og mysterium bærer også preg av å være et opplysningsprosjekt. Både gjendiktningene og ekstramaterialet – et beskjedent sett med fotnoter, en kort forfatterintroduksjon, en bibliografi og et fire siders essay om Chars diktning – viser hvordan og hvorfor Char var så viktig for Ulven selv.

René Char «er en dikter som har opptatt meg i mange år», skriver Ulven til Sigmund Hoftun, sjefredaktør i norskredaksjonen i Gyldendal, med ansvar for gjendiktet lyrikk.[17] I korrespondansen med Gyldendal viser Ulven oppriktig engasjement for utgivelsen, til tross for at den blir forsinket i lange tider på grunn av hans mentale helse. Både gjendiktingene og forordet til Ulven får positive skussmål av redaktører og en ekstern konsulent underveis, men likevel nøler han med å gi ut samlingen. I et brev til Hoftun 12. november 1982 trekker Ulven forordet sitt tilbake og foreslår at heller Chars svenske oversetter, Lars Bergqvist, skriver forord. I 1983 trekker Ulven så hele manuskriptet tilbake, og ber om at arbeidet med Char-boken legges på is på grunn av «bitter nødvendighet», det vil si egne psykiske helseproblemer. Han forklarer at han på det tidspunktet ikke er i stand til å utgi noe som helst, selv ikke gjendiktninger.[18]

Sigmund Hoftun forsøker å overtale Ulven til å gi ut samlingen, tilsynelatende uten hell, og mer enn antyder at det hadde vært vanskelig å forhandle med René Char om rettighetene til utgivelsen. Utgivelsen er kontraktfestet til våren 1983, og han håper at Ulven ombestemmer seg. Hoftuns Poesi Magasin gir ut en spesialutgave om René Char i 1983, der medredaktør Terje Johanssen har intervjuet forfatteren. Johanssen forteller Char at det foreligger en førsteklasses, norsk gjendiktning av verket hans, men at gjendikteren kvier seg for å utgi diktene i frykt for at de ikke skal være gode nok. I dette intervjuet oppfordret Char, via Johanssen, Tor Ulven til å gi ut diktene.[19] Sett i lys av Gyldendals problemer med å tilegne seg rettighetene til Chars dikt, er det usikkert hvor oppriktig Char var i sin hilsen. Et kildekritisk problem er at uttalelsene ble formidlet gjennom en tolk, og at Johansson ikke tok notater, ettersom Char selv forbød det. Anekdoten er dermed formidlet etter Johanssons erindringer. Tor Ulven går uansett til slutt med på å utgi oversettelsene, men det vil ta to år før boken kommer ut, i 1985, med gjendikterens eget etterord og den franske kubisten Georges Braques litografi «Helios I» (1946) på forsiden, etter forslag fra Ulven.[20]

Ulven valgte Raseri og mysterium som tittel til tross for at diktene hentet fra Chars samling Fureur et mystère (1948) er i betydelig mindretall. Utvalget til Ulven er basert på en antologi fra 1979 der Char selv har valgt ut dikt fra hele forfatterskapet, og fra flere forskjellige diktsamlinger. Av 66 gjendiktninger er 16 fra Fureur et mystère.[21] Diktsamlingen er langt på vei Chars mest kjente, men det kan også være dens formelle aspekter som forklarer Ulvens tittelvalg. «I diktene og aforismene [til Char] finner det sted de besynderligste møter mellom ordene, av og til så det slår gnister over veritable metaforiske gap», skriver han i etterordet.[22] Chars poetiske stil kjennetegnes av at hverdagslige ord sammenstilles i nye og uvante kombinasjoner. Han modifiserer gjerne substantiv på overraskende vis, enten med et verb – «Overflod skal komme» («Abondance viendra») – eller et adjektiv, som i «Voldelig rose» («La rose violente») og «Første mølle» («Moulin premier»). Tittelen Raseri og mysterium er en lignende sammenstilling, der de to substantivene sammen peker mot spenningen, «gnistene», i det poetiske språket til Char, en sammensetning av motsetninger som han først ble kjent med gjennom surrealistene.[23] Vi støter på den igjen i flere av Ulvens egne dikt, som «Forstenet regndråpe» og «Apokalyptisk hverdag», begge fra Skyggen av urfuglen.

René Chars edisjonshistorie er mangslungen, og både dikt og diktsamlinger gjennomgår betydelige omskrivinger og redigeringer over årenes løp. Flere utgivelser bærer preg av at Char har brutt fullstendig med den historiske surrealismen, og surrealistiske trekk er tonet betydelig ned. Blant annet er alle tidligere referanser til André Breton og hans diktning redigert vekk, enten ved at diktene er utelatt eller skrevet om. Ulven gjendiktninger baserer seg på de nyere, omskrevne variantene. Gitt Ulvens interesse for den historiske surrealismen, er det usikkert hvorvidt Ulven velger bort surrealismen med hensikt, eller om han (som mange andre) har latt seg forvirre av Chars omfattende edisjonshistorie. I bibliografien refererer Ulven til en samlede verker-utgave fra 1983, i det franske forlaget Gallimards prestisjetunge Pléiade-serie, som skal samle «[p]raktisk talt alt Char har skrevet».[24] Ulven kunne ikke vite, i 1983, at denne utgivelsen representerer en ufullstendig variant av Chars livsverk, strengt redigert av Char selv, som regisserte forfatterskapet sitt til en sammenhengende fortelling – et idealisert poetisk selvportrett – og utelot enkeltdikt, hele diktsamlinger og samarbeidsprosjekter som ikke passet inn i hans bilde av helheten.[25]

Ulven fremstår som en nøyaktig og språklig bevisst oversetter, og gjør diktene til «sine egne» i langt mindre grad enn for eksempel Olav H. Hauge – en annen Char-gjendikter – i sine oversettelser fra fransk.[26]  Likevel opptrer noen språklige krumspring i overgangen fra René Chars konservative fransk til Ulvens bokmål, for eksempel i «Tårnsvalen», der «persiennes de minuit» fra originalen forvandles til «midnattskoddene» i Ulvens språkdrakt. Ulven og Hauge gir også ulike tolkninger av prosadiktets tredje avsnitt, der ordet «la familière» blir gjendiktet av Ulven og Hauge som henholdsvis «den heimfødingen» og «bolvarme». Ulvens gjendiktning ligger nærmere originalen enn Hauges friere tolkning; den halvtamme og utbredte svalen blir en blek kopi av den frie og mer sjeldne tårnsvalen som seiler rundt i diktet på sine store vinger. Ulven gjør også noen redaksjonelle grep i gjendiktningene sine: Bare første del av det opprinnelig todelte diktet «Commune présence» er representert i «Felles nærvær», og han inkluderer bare spredte fragmenter av «Hypnos’ notater» og «Fordeling i riktige former».

Gjendiktninger av Samuel Beckett og Claude Simon
I 1991 utga Ulven en gjendikting av Samuel Becketts og Claude Simons kortprosa i en felles utgivelse i Solums smale serie. Utgivelsen sammenstiller tekster, eller «litterære konsentrat» som Ulven kaller dem, fra to ganske forskjellige forfattere: Til slutt nok en gang og annet søl av irske Samuel Beckett (1906–1989) og Berenikes hår av franskmannen Claude Simon (1913–2005).[27] Felles for dem er at de begge er nobelprisvinnere og ble oversatt fra fransk. Også denne gangen var det Ulven som tok initiativ til oversettelsene, med Tor Kaare Kvaal som redaktør.[28] Utgivelsen er ikke like pedagogisk anlagt som Char-gjendiktningen, men i etterordet setter Ulven de to forfatterne i sammenheng med hverandre og indirekte med sitt eget litterære virke.

Claude Simon er først og fremst forbundet med prosasjangeren og den franske nyromanen som hadde sin oppblomstring på 1950-tallet. Berenikes hår, med originaltittelen Femmes (sur 23 peintures de Joan Miró), ble først utgitt på Éditions Maeght (1966) i begrenset opplag. Simons tekster er presentert sammen med gjengivelser av abstrakte malerier av den spanske maleren Joan Miró (Simon selv var opprinnelig utdannet kunstmaler).[29] Tekstene er korte og fragmenterte, uten tegnsetting og store bokstaver, og dikter videre på motiver man kan gjenkjenne i Mirós bilder. De nærmer seg dermed ekfrasen. Det visuelle forelegget er fraværende i senere utgaver og i Ulvens gjendiktning. Både ord, for eksempel «cyklamen», og bilder, som sammenstillingen av kattepels og kvinnekroppen, går igjen i tekstene og gir en kaleidoskopisk effekt. Simons beskrivelser har en «ubehagelig (…) detaljskarphet», som Ulven kommenterer i etterordet, og nærmer seg derfor en slags poetisk naturalisme. Slik kan det for eksempel lyde:

de klorblekede festongene forvridde hele kroppen deres skuldre bryst lår farveløs liksom klorbehandlet den også grålig med unntak av ansiktene voldsomt farvet cyklamen svart fugleøynene deres sminket i blått eller grønt […][30]

Og i originalversjonen:

les festons javellés se retroussant leur chair tout entière épaules poitrine cuisses décolorée passé aussi semblait-il à l’eau de Javel grisâtre à l’exception des visages violemment coloriés cyclamen noir leurs yeux d’oiseaux fardés de bleu ou de vert […][31]

Prosafragmentene er gjengitt så godt som ordrett i Ulvens gjendiktning, og viser hans filologiske treffsikkerhet.  Selv om det er uvanlig med etterstilt adjektiv på norsk, velger Ulven for eksempel å oversette til «cyklamen svart» slik som i den franske originalen («cyclamen noir»), som fremhever at cyklamen kan bety både blomst (alpefiol) og farge (lilla), og muligens også for å spille videre på forvridningstematikken som er gjennomgående i utdraget. Ulven foretar likevel noen tolkninger, for eksempel der «leur chair entière» (som kan oversettes bokstavelig med «kjøttet/muskelvevet deres i sin helhet») oversettes med «hele kroppen deres».

Samuel Beckett er best kjent for romanene Molloy og Malone meurt, som senere danner en romantrilogi med L’Innomable (1953), og teaterstykket En attendant Godot (1952). Ulven velger en mindre kjent tekst i sin oversettelse, Pour finir encore et autres foirades, som består av kortere prosatekster skrevet på seksti- og syttitallet. Beckett skrev dem opprinnelig på både engelsk og fransk, men Ulven har brukt den franskspråklige utgivelsen til Les Éditions de minuit fra 1976 som utgangspunkt for oversettelsen.[32] I Til slutt nok en gang og annet søl har Ulven endret på rekkefølgen til de åtte korte tekstene, og delen som heter «annet søl» («autres foirades») har fått titler basert på de første ordene i første setning i stedet for å samles i en enhetlig tekst med nummererte underseksjoner, slik det er gjort i originalen.[33] Som i gjendiktningene av Char og Simon, er Ulven trofast mot tone, rytme og betydning i originalen i sin gjendiktning. For eksempel i første setning av første tekst, bidrar manglende tegnsetting og alliterasjon til en messende tone. Fra gjentakelsen av lydene p/r/s i originalen, «Pour finir encore crâne seul dans le noir lieu clos front posé sur une planche pour commencer.»[34], bevarer Ulven alliterasjonen av s/p: «Til slutt nok en gang skalle alene i mørket avstengt rom pannen på en planke til å begynne med.»[35]

Gjendiktede enkeltdikt
Ulven tar initiativ til flere gjendiktninger som ikke blir utgitt. I forbindelse med revisjoner av Char-manuskriptet, skriver Ulven i et brev til Hoftun i august 1982:

Ellers er det jo mye fransk poesi som er en oversettelse verd. Hva med f.eks. en antologi (fordelt på flere oversettere, selvsagt) med fransk lyrikk fra etterkrigstiden, utstyrt med et grundig forord? Forslaget er herved lansert …

Ingen svar fra Gyldendal er å finne i forlagsarkivet. Ulven setter likevel fingeren på et tomrom i den norske litterære offentligheten. På begynnelsen av 1990-tallet tar redaktørene for en antologi over gjendiktet lyrikk fra det tyvende århundre kontakt med ham og ber om bidrag. Poetisk modernisme har som ambisjon å dokumentere «kva som har gitt impulsar til sentrale norske poetar gjennom dei siste 30 åra» og har derfor et bredt modernismebegrep.[36] Tor Ulven svarer ved å oversende en bunke med gjendiktninger av franske og italienske diktere, men bare en liten andel av det innsendte materialet får plass i antologien, som utgis på Samlaget i 1995.[37] Ulven skriver vanligvis på bokmål, men bidrar her med nynorske gjendiktninger av franskmennene Pierre Reverdy, Paul Éluard, René Char, André du Bouchet, Bernard Noël, Emmanuel Hocquard, Claude Royet-Journoud og Jean Daive, samt den italienske attenhundretallsdikteren Giacomo Leopardi.

Julie S. Kleiva