Fra Tuftes byline i Aftenposten oktober 1973

Tufte var født på Geilo der faren var poståpner. Han tok artium på Voss landsgymnas og studerte videre ved Universitetet i Oslo. Der tok han lektoreksamen i 1956 med engelsk og fransk bifag og hovedfag i norsk. Nynorsk var hovedmålet på landsgymnaset, og Tufte demonstrerte flere ganger senere i livet at han behersket begge målformer, men som skribent brukte han oftest moderat bokmål eller riksmål. Han ser ellers ikke ut til å ha engasjert seg i språkstriden som pågikk for fullt i hans mest aktive år.

Tufte var særlig aktiv som bokanmelder og kulturskribent i perioden 1965–85. Hans første oversettelse, et essay av Gabriel Marcel, ble publisert i tidsskriftet Minerva i 1957. I 1980 fikk han medlemskap i Norsk Oversetterforening, skjønt hans oversetterkarriere var avsluttet allerede i 1976 (med en nyoversettelse av Albert Camus’ Den fremmede). Han meldte seg ut av foreningen i 2010 «på grunn av alder». Leif Tufte var gift med Marta Eskeland siden 1955 og var bosatt på Voss da han døde 31. mai 2011.

Uenighet om Robbe-Grillet
Leif Tuftes oversetterskap har ikke stort volum, men det omfatter sentrale navn i fransk litteratur. I 1965 introduserte han lyrikeren Francis Ponge (1899–1988) for norske lesere med gjendiktning av fire prosadikt i tidsskriftet Vinduet. De samme diktene med Tuftes introduksjon ble senere utgitt som illustrert kunsthefte.[1]

I 1966 utkom hans oversettelse av Alain Robbe-Grillets eksperimentelle roman Møtestedet (La Maison de rendez-vous, 1965). Det er en typisk «nyroman» med mye beskrivelse av omgivelser og mange små bevegelser til erstatning for en medrivende handling. De lange periodene fulle av detaljerte observasjoner kan gjøre både oversettingen og lesingen til krevende oppgaver. Det er god flyt i teksten, den unorske setningsbygningen til tross, og Tufte nærmer seg sitt ideal om at en bok ikke skal virke oversatt når man leser den, slik han formulerer det i en anmeldelse av oversetteren Carl Fredrik Engelstad.[2]

Samme år utkom Axel Amlies oversettelse av Robbe-Grillets roman Sjalusi (La Jalousie, 1957). Tufte anmeldte Amlies versjon på kronikkplass i Aftenposten og slo aller først fast at Amlie hadde «gjort godt arbeide».[3] Men når Amlie gjenga bokens «sjalusier» med «persienner», gikk han glipp av et viktig poeng, gitt tittelens dobbeltbetydning (boken handler om en sjalu mann som spionerer på sin utro kone gjennom spilene i en persienne, også kalt en sjalusi). Amlie besvarte kritikken med å forsikre om at han ikke bare hadde forstått poenget, men også bevisst hadde valgt å overse det, nettopp fordi det ville ha blitt overtydelig («nesten barnslig obvious») om han hadde brukt det påfallende ordet «sjalusi» om disse persiennene.[4] Dette valget hadde han dessuten klarert med forfatteren, som han ga inntrykk av å kjenne personlig. Robbe-Grillet skal langt på vei ha sagt seg enig i at Amlie dermed forbedret ungdomsverket hans.

Illustrasjonsfoto til et intervju om Frankrike i Arbeiderbladet 10. april 1965.

Dette lille tilløpet til oversetterdebatt er pikant for så vidt som det utspiller seg mellom to jevnbyrdige parisisk orienterte kolleger og rivaler som har oversatt hver sin bok av samme forfatter samme år. Tufte var øyensynlig ingen stridens mann; han lot debatten ebbe ut etter Amlies innlegg. Senere omtalte han alltid Axel Amlies oversettelser uforbeholdent rosende. Ikke minst gjelder det hans suverene gjengivelse av Louis-Ferdinand Célines nyskapende prosa i debutromanen Voyage au bout de la nuit fra 1932 (Reisen til nattens ende, 1970), der Tufte roser Amlie for «et naturlig og spenstig nåtidsnorsk, mindre preget av folkelig tale enn originalen. […] Å kreve noe mer ville være å forlange det umulige. Å gjenskape fullstendig Célines tekst på norsk ville være minst like fortvilet vanskelig som å overføre Hamsun eller Duun den andre veien.»[5]

Oversetterens ideal
Som bokanmelder av oversatt litteratur var Tufte påpasselig med å karakterisere oversettelsen, som regel i avisartikkelens siste avsnitt. Her minnes man ofte om at Tufte skrev sin hovedoppgave om stilfiguren litote, som jo er figuren for den forbeholdne ros (av typen «slett ikke verst»). Typisk er formuleringer over lesten «på den ene side, men på den annen side», som i: «Oversetteren har kommet seg gjennom med æren i behold, selv om nok en friskere og mindre høytidelig tone kanskje kunne ha pyntet på inntrykket.» (17.12.79) «Oversatt med stor innlevelse og dyktighet, selv om det nok kan diskuteres hvor vellykket det er å legge seg så nær opp til originalens stivnede billedlige uttrykk.» (16.12.68) «Enda smidigere kunne resultatet ha blitt om han hadde stilt seg litt friere i forhold til originalen i tegnsetning og lignende.» (25.09.71)

Dette kritiske grepet kan noen ganger ende i selvmotsigelser, som her: «Oversettelsen […] virker stort sett hederlig og bra, men man kunne ha ønsket seg noe mindre av unnaluring og uteglemmelser på særlig kinkige steder i teksten».[6] Det gjelder den ikke navngitte oversetteren av Georges Bernanos’ Underet i de tomme hender (1950, 1966), Lucy Hammerstrøm. «Hederlig og bra» er overraskende ord om en oversettelse som skal være skjemmet av unnaluring og taktiske uteglemmelser; ordvalget vitner om Tuftes hang til først å dele ut ros for så å moderere den. Den samme Bernanos-romanen, Journal d'un curé de campagne fra 1936, er senere utgitt under den riktigere tittelen En landsbyprests dagbok (1988), nyoversatt av Hans Aaraas.

Når Tufte sier at en bok er «forbausende fri for anglisismer», er også det en slags litote. Ytterst sjelden når en oversetter opp til anmelderens nevnte ideal om at boken ikke virker oversatt: «Større ros kan vel knapt bli en oversetter til del enn at han på denne måten makter å gjenskape et verk på sitt eget språk», skriver han om Carl Fredrik Engelstads oversettelse av Paul Nizan: Antoine Bloyé.[7] Dyktige kolleger som Anne-Lisa Amadou, Carl Hambro og Axel Amlie får gjerne udelt ros og heder fra anmelderen Leif Tufte, mens han ikke unnser seg for å pirke på sin gamle studiekamerat Sigmund Hoftun ved å påpeke at profil perdu faktisk betyr «halvprofil» og ikke noe annet.[8]

Le Clézio
Leif Tuftes fire år i Paris falt sammen med en spennende tid i fransk politikk og åndsliv, med Algerie-krigens avslutning i 1962 som den største enkelthendelsen. I den grad Tufte interesserte seg for politikk, holdt han det for seg selv, men impulser fra denne brytningstiden i det litterære liv bringer han videre i sin virksomhet som skribent etter hjemkomsten. I tidsskriftene Vinduet, Samtiden og Syn og Segn, i dagsavisene Dagbladet og Aftenposten samt i NRK radio (særlig programposten «Dagens bok») formidler han nyheter om eksistensialister og strukturalister, avantgarde og nyromaner – ikke alltid med smittende begeistring, like ofte med det man kan kalle en sunn skepsis. De unge forfatterne, senere nobelprisvinnerne, Jean-Marie Gustave Le Clézio (7.11.1967, «endelig en dikter!») og Patrick Modiano (4.4.1973, «spent på fortsettelsen») hilste han velkommen som lysende unntak fra den ellers bedrøvelige tilstanden i fransk litteratur.

I 1967 anmeldte Tufte Carl Hambros oversettelse av Le Clézios roman Syndfloden (Le Déluge) i Aftenposten. Han påpekte da at denne forfatteren bød på «de største problemer» for en oversetter, men at Hambro «med vanlig sikkerhet» hadde «berget [romanen] over i en meget god og lett tilegnelig norsk form».[9]

Allerede året etter, i 1968, kom Tuftes oversettelse av Le Clézios fjerde bok: Den materielle ekstase (L’Extase matérielle, 1967). Boken er et langt, ordrikt og impresjonistisk essay som det neppe lar seg gjøre å gi «en lett tilegnelig form», men en god norsk språkdrakt har den fått. Den ble riktignok slaktet av den unge forfatteren Dag Solstad i Dagbladet («en ond bok, en umoralsk bok»), men det var ikke oversetterens skyld.[10]

Skriftens nullpunkt
I 1967 melder Tufte i Aftenposten at Roland Barthes’ essay fra 1953, Le degré zéro de l’écriture, er kommet på svensk under tittelen Litteraturens nollpunkt.[11] Det franske écriture er et sentralt begrep, opplyser han, det har slått an og er flittig brukt i den litterære debatt. Likevel har dette nøkkelbegrepet altså falt ut av tittelen i den svenske utgaven, og det samme skjer i Tuftes egen oversettelse til norsk i 1970: Litteraturens nullpunkt.

Écriture betyr «formsprog», hevder han i 1967. I sin egen oversettelse tre år senere innfører han ordet «skrivemåte» for écriture, uten at boken av den grunn blir hetende «skrivemåtens nullpunkt». Dette får han påpakning for av Paal Brekke, som kaller det en «ellers utmerket oversettelse».[12] Det er en tekst som på grunn av sitt høye abstraksjonsnivå krever en aktivt fortolkende leser, gjerne med noe kjennskap til språkvitenskapen, og av samme grunn utsetter den sin oversetter for harde prøvelser. Tufte hadde tilgang til den svenske versjonen, men hvor mye støtte han fant i denne er uvisst. Boken kom i ny utgave i 2002 med uforandret tekst og tittel, men med et etterord av Knut Stene-Johansen der det velvillig forklares at «det nok må ha vært noe vanskeligere i 1970 enn i dag å operere med begrepet ‘skrift’ som en abstrakt størrelse på norsk».

I 1969 omtaler Tufte sin yngre kollega Karin Holters bok om Den fremmede av Albert Camus, Meursault – en fremmed?, utgitt på Universitetsforlaget.[13] «Detaljer kunne man nok ha lyst til å diskutere videre med forfatterinnen», nevner han i en ellers positiv omtale. Camus’ roman L’Étranger fra 1942 forelå på norsk allerede i 1946, oversatt av Johannes Skancke Martens og utgitt på det lille forlaget Høvik Bokhandel. Denne oversettelsen ble overtatt av Gyldendal i 1965. Da forlaget sendte ut et såkalt «2. opplag» av romanen i 1976, var det i ny versjon av Leif Tufte. Mange senere utgaver på Gyldendal og i Bokklubben benytter Tuftes oversettelse. Om han noen gang fikk diskutert Meursault og Camus med Karin Holter, vites ikke, men i alle fall var det hun som fikk det siste ord. Holters nye oversettelse av Den fremmede kom i serien Gyldendals moderne klassikere i 2015.

Roland Barthes trekker særlig frem Albert Camus som eksempel på det han kaller «skriftens nullpunkt». Første avsnitt i Den fremmede slår an tonen, eller rettere sagt: tar temperaturen på teksten, som altså skal være rundt null: «Aujourd’hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas. J’ai reçu un télégramme de l’asile […]. Cela ne veut rien dire.» De tre norske oversetterne gjengir disse enkle setningene på litt forskjellig vis, og det er ikke lett å avgjøre hvem som ligger nærmest nullpunktet.

Leif Tuftes versjon er for ordrik og pratsom til å nå opp. Skancke Martens er den eneste som benytter norsk ordstilling i den første setningen (med subjektet foranstilt); de to andre følger den franske syntaksen. Holter oversetter den muntlige formen «j’ai reçu» med «jeg har fått» der man vanligvis ville ha brukt preteritum på norsk. Man merker seg at fransk «maman» kan oversettes med «mor» eller «mamma», men at ingen foreslår f.eks. «moren min / mora mi», «moder’n» eller «mutter». Hva den siste setningen skal bety, er det også delte oppfatninger om. Dette viser bare at en oversettelse alltid vil være en versjon, og nesten alltid en ufullkommen versjon.

Samme år, 1976, oversatte Tufte to klassiske noveller av henholdsvis Honoré de Balzac og Charles Nodier for Bokklubbens store antologi Frankrike forteller, redigert av Sigmund Hoftun. Han fortsatte i mange år som anmelder i Aftenposten og utga en bok om pedagogikk (sammen med filosofen Hans Skjervheim, en gammel skolekamerat fra Voss) samt noen læremidler til franskundervisningen, men etter 1976 kom det ikke flere oversettelser fra Leif Tuftes hånd.

Tom Lotherington

Noter
[1]Illustrert av Kirsten Gisholt, Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo, 1969.

[2]Aftenposten 24. desember 1975.

[3]Aftenposten 9. desember 1966.

[4]Aftenposten 14. desember 1966.

[5]Aftenposten 16. mai 1979.

[6]Aftenposten 9. juni 1966.

[7]Aftenposten 24. desember 1975.

[8]Aftenposten 30. november 1967.

[9]Aftenposten 7. november 1967.

[10]Dagbladet 6. november 1968.

[11]Aftenposten 24. april 1967.

[12]Dagbladet 31. august 1970.

[13]Aftenposten 27. november 1967.