Om russisk skjønnlitteratur oversatt til norsk 1880–1920
I 1893 skrev forfatteren Nils Kjær en artikkel om den russiske forfatteren Vsevolod Garsjin i forbindelse med at hans fortellinger var utkommet på norsk:

De russiske romaner, som nådde til oss for snart en halv menneskealder siden –det var især Turgenjevs – var ille tilredt på veien over Berlin og Paris. Senere har enkelte av Dostojefskijs verker hatt den samme transittskjebne, mens Leo Tolstojs bøker heldigvis har nådd oss gjennom direkte overførelse fra originalsproget. Det er en fordel, når vi engang er henvist til oversettelser, at disse er førstehånds og ikke er blitt avslitte og forvanskede av altfor mange fingre. Selv ved førstehånds og førsterangs oversettelser går der dog så meget tapt: tempo, rytmeklang, farve og fremfor alt individualitet.[1]

 Garsjins fortellinger var utkommet i hele fire samlinger i årene 1892–1894, alle oversatt av «K. Fosse» – Carl Olaf Fosse.[2] For å overbevise leseren om at K. Fosse kunne russisk, hadde samtlige bøker påskriften «Oversat fra den russiske originals 5te oplag». Dette var noe nytt! Tidligere norske oversettelser fra russisk hadde stort sett vært sekundæroversettelser. Kjærs kritiske vurdering av slike oversettelser var nok uvanlig på denne tiden. Det forhindret for øvrig ikke at Kjær senere selv oversatte russisk litteratur gjennom et annet språk.

Sekundæroversettelser
En sekundæroversettelse eller indirekte oversettelse baserer seg på en tekst som allerede er oversatt til et annet språk. Dette er en form for oversettelse som har vært i bruk til alle tider, og som også brukes den dag i dag, i tilfeller hvor det mangler oversettere med kompetanse i originalspråket. I Norge blir sekundæroversettelser fremdeles brukt når det gjelder mindre språk, som tsjetsjensk, georgisk og albansk. Tidligere var ofte verk fra kinesisk og japansk oversatt til norsk fra et tredje språk, og enda tidligere gjaldt det også russisk og andre slaviske språk.

Flere av vår tids internasjonalt best kjente forfattere foreligger på norsk i sekundæroversettelser, for eksempel Witold Gombrowicz (polsk) via fransk av Karna Dannevig, Ismail Kadare (albansk) via fransk av Bente Christensen og Tom Lotherington, Lianke Yan (kinesisk) via fransk av Tom Lotherington, og Kenzaburo Oe (japansk) via engelsk av Kari og Kjell Risvik.

Undertegnede har selv begått tre sekundæroversettelser: to novellesamlinger og en roman. I årene 2007–2011 oversatte jeg en tsjetsjensk forfatter, Musa Mutaev. Tsjetsjensk er et nordøstkaukasisk språk, som snakkes av rundt 1,3 millioner mennesker. Ingen norsk oversetter kan tsjetsjensk. Løsningen ble at tekstene først måtte oversettes til russisk av en tsjetsjener, forfatteren Islam Elsanov, som bodde i Russland før han kom til Norge, og så kunne jeg ta tekstene fra russisk til norsk. En slik prosess er både tungvint og kostbar, med dobbelt oversetterhonorar, men ofte den eneste muligheten for å introdusere forfatteren på norsk.

I en artikkel av Tom Lotherington om problemer ved å oversette en kinesisk tekst via fransk, sammenligner han arbeidet med en kinesisk eske.[3] Jeg kunne kanskje sammenligne med en russisk matrjosjka. Mange har sammenlignet en tekst som går gjennom flere språk, med den effekt barnas hviskelek har. Jo flere runder teksten går gjennom, dess mer forandrer den seg. Oversetteren Adam Thirlwell gjorde forsøk med dette og lot en tekst gå gjennom flere oversettelser for å se hvordan teksten endret seg.[4] For en del år siden hadde Norsk Oversetterforening en tilsvarende «hviskelek», som førte til de merkeligste resultater da teksten til slutt var ført tilbake til kildespråket.

Spørsmålet er om en sekundæroversettelse nødvendigvis må anses som annenhånds- eller annengradsarbeid og vurderes lavere enn direkteoversettelser. Professor i oversettelsesstudier Cecilia Alvstad hevder i et intervju med Klassekampen at det eksisterer en ganske streng oversetternorm om at «direkteoversettelsen er gullstandarden».[5] Hun peker på at vi kanskje i større grad må akseptere sekundæroversettelser fra språk der vi mangler kompetente oversettere.

Et tegn på utviklingen i synet på sekundæroversettelser gir Leo Strøm uttrykk for i et intervju, i forbindelse med at han på 1950-tallet hadde oversatt en bok fra italiensk gjennom et annet språk: «På den tid var det jo tillatt med sekundæroversettelse. Nå er det fy-fy!»[6]

Oversettelser fra russisk i Skandinavia
La oss gå tilbake i tiden og se på oversettelsessituasjonen på 1800-tallet og første del av 1900-tallet: Bortsett fra tysk, fransk og engelsk og de nordiske språk måtte så å si all utenlandsk litteratur oversettes gjennom et annet språk, fortrinnsvis tysk, som var det fremmedspråket flest kunne, men også via fransk og engelsk. Hva skjedde når russisk litteratur skulle overføres til et norsk publikum?

 Oversettelser på dansk
Det var ikke mange i Norge som kunne russisk da den første russiske litteraturen ble oversatt til norsk rundt 1880. Dette betyr imidlertid ikke at norske lesere var ukjent med russisk litteratur før den tid. Dansk-norsk var et felles skriftspråk, og norske forfattere ble stort sett utgitt på danske forlag. Så lenge dansk var gjengs «bogsprog» i Norge (til rundt århundreskiftet), kunne norske lesere uten problemer benytte seg av danske oversettelser. Bøkene ble ofte utgitt både i København og Kristiania samtidig. Dette kunne være så vel direkteoversettelser som sekundæroversettelser.

Danmark hadde flere oversettere som kunne russisk, blant andre André Lütken (1843–1916) og Peter Emanuel Hansen (1846–1930), som begge bodde lengre tid i Russland og var russisk gift. Hansen – eller Pjotr Gotfridovitsj Ganzen – hadde høye stillinger innen det russiske embetsverket og var høyt dekorert. Han oversatte også mye den andre veien, fra dansk og norsk til russisk. En tredje dansk oversetter var Wilhelm Gerstenberg (1844–1912), som oversatte en rekke bøker direkte fra russisk i 1890-årene, blant annet den første direkte oversettelsen til dansk av Lev Tolstojs Krig og fred i 1895–1896. En oversettelse fra fransk var kommet ti år før og gikk som føljetong i den nye avisen Politiken. Redaktøren Edvard Brandes tok æren for oversettelsen, men den egentlige oversetteren var Mette Sofie Gad, Paul Gauguins kone, som blant annet underviste i fransk.

Dersom det var en direkteoversettelse, ble dette som regel anført, for eksempel:

Tolstoj: Om Livets Betydning. Oversat fra russisk af Em. Hansen 1889.
Tolstoj: Kristi Lære og Kirkens Lære. Oversat fra Russisk efter Forfatterens Manuskript 1894 af André Lütken.
Tolstoj: Soldaterliv i Kaukasus. Oversat fra Originalsproget af W. Gerstenberg. København 1890.

 Men det var også en del danske oversettere som oversatte russiske bøker fra tysk. En av dem var Emmy Drachmann, som etter å ha blitt skilt fra poeten og maleren Holger Drachmann måtte forsørge seg selv og barna ved undervisning og oversettelse. Hun hadde lært tysk i Hamburg og oversatte blant annet Fyrst Krapotkin: En Anarkists Erindringer i 1902. Men her ble det understreket at oversettelsen var autorisert. («Autoriseret Oversættelse af Emmy Drachmann»).

I dag utgis fortsatt disse over hundre år gamle sekundæroversettelsene på nytt, i såkalt revidert utgave, hvilket vil si tilpasset ny rettskrivning. Peter Nielsen gir i Klassekampen 27. november 2021 massevis av eksempler på slike nyutgivelser av gamle oversettelser, for eksempel Erna Juel-Hansens (Holger Drachmanns søster) oversettelse fra tysk av Fjodor Dostojevskijs Idioten fra 1887, som i 2021 ble utgitt på nytt på Lindhardt og Ringhofs forlag.[7]

Oversettelser på svensk
I Sverige hadde man tidlig dyktige oversettere som kunne russisk, for eksempel Herman Napoleon Almkvist (1839–1904), som betegnes som en «eksepsjonell språkbegavelse» i Svenskt översättarlexikon.[8] Han var den første svenske som oversatte direkte fra russisk. Almkvists oversettelser av Ivan Turgenjev utkom allerede på 1870-tallet, og litt senere kom også Alfred Jensen (1859–1921) med direkte oversettelser. Men de første Turgenjev-verkene som kom på svensk, var sekundæroversettelser fra fransk. Bak dem sto oversetteren Carl Johan Backman, som allerede på 1860-tallet oversatte en rekke av Turgenjevs kortromaner fra fransk. «Det är anmärkningsvärt hur nära originalet dessa sekundäröversättningar ligger», heter det om Backmans oversettelser i Svenskt översättarlexikon.[9]    

Første norske direkte oversettelser
De aller første norske oversettelsene av russisk litteratur ble faktisk gjort av Norges første russiskfilolog, rektor Hans Blom (1819–1881), som oversatte en fortelling av Aleksandr Pusjkin («Arap Petra Velikogo») for Norsk Folkeblad så tidlig som i 1867, og noen år senere, i 1873, en liten antologi med tekster, både prosa og poesi.

Det var også et par andre som tidlig oversatte direkte fra russisk. Først og fremst den nevnte Carl Olaf Fosse (1860–1940). Han var fra Tromsø, men kom som ung gutt til hovedstaden, hvor han ble ansatt som fullmektig ved Rikstelegrafen. Senere studerte han teologi, ble cand.theol. og deretter lektor ved Vestheim gymnas i Oslo. Han var en språkbegavelse og hadde lært både finsk og russisk på egen hånd. På 1890-tallet oversatte han altså fire bind med noveller av Vsevolod Garsjin, dessuten romanen Spilleren av Dostojevskij og et bind med noveller av Vladimir Korolenko. Senere, i 1929, kom han med den første direkte oversettelse på norsk av Dostojevskijs Forbrytelse og straff, under tittelen Raskolnikof.

En annen som oversatte direkte, var Abraham Kaaran (1862–1934), en russisk jøde som kom til Norge i 1881, lærte seg godt norsk, og oversatte først (sammen med Fosse) et bind med fortellinger av Anton Tsjekhov.[10] Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, oversatte han begge veier, blant annet Tolstoj og Turgenjev til norsk, og Knut Hamsun til russisk.

Men det store flertall av russiskoversettelser til norsk i perioden 1880–1920 var sekundæroversettelser.[11]

Norske sekundæroversettelser
En av de første som presenterte russisk litteratur for norske lesere, var forfatteren Kristian Elster d.e. (1841–1881). Allerede i 1869 gikk hans oversettelse av Ivan Turgenjevs Røk som føljetong i avisen Aftenbladet (under navnet Dunst – som boken også het i den første tyske utgaven). I årene som fulgte kom flere av Turgenjevs kortromaner (Helene, Mumu, Rudin) i Elsters oversettelse i Aftenbladet – vel å merke før de kom i bokutgaver på dansk. Elster hadde oppdaget Turgenjev under sitt studieopphold i Tyskland og brukte den tyske utgaven som grunnlag for sine oversettelser. Den tyske oversettelsen var godtatt av Turgenjev selv. Han skriver i forordet til den tyske tolvbindsutgaven Ausgewählte Werke (1869­–1884) « (dass ich die vollkommene Treue vorliegender Übersetzung auf’s Nachdrücklichste garantire.[12] Turgenjev fulgte nøye med i oversettelsene til tysk og fransk. I brev skrev han og klaget over feiloversettelser.

Det var en stormende begeistring for russisk litteratur i Tyskland fra 1860-årene av. En tid var det nærmest en plikt for tyske forlag å utgi en russisk forfatter – og da helst en tekst av Turgenjev – hvert år, ofte i konkurranse med andre forlag. I 1877, få måneder etter at Turgenjevs roman Nov’ (Ny jord) var publisert i Russland, kom det ut hele fem oversettelser på tysk samtidig. Enkelte oversettelser var nok sekundæroversettelser fra fransk, men langt de fleste var direkte oversatt. Tyskland hadde en rekke kyndige russiskoversettere, som hadde bodd og studert i Russland (August Viedert, Friedrich Bodenstedt, Ibsen-oversetter Wilhelm Lange). Det økende antall oversettelser fra russisk fikk en litteraturkritiker – allerede i 1887 – til å snakke om en «russomani» i Tyskland.[13]

Etter hvert som de store russiske forfatterne fra annen halvdel av det 19. århundre – i første rekke Turgenjev, Dostojevskij og Tolstoj – ble kjent i Europa, og samtidig som det danske fellesspråket begynte å fornorskes, ble det et økende behov for oversettelser til norsk. I 1880-årene fikk vi en strøm av sekundæroversettelser av russisk litteratur.

Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff (1866) utkom første gang på norsk under tittelen Raskolnikow allerede i 1883, oversatt av Kristian Winter-Hjelm, og – merkelig nok – seks år senere, i 1889, kom en ny oversettelse av Holger Sinding. Hvorfor fikk boken tittelen Raskolnikow når boken heter Forbrytelse og straff på russisk? Jo, det var den tyske oversetteren som av en eller annen grunn hadde valgt denne tittelen. Begge de norske oversetterne oppgir at boken er oversatt fra tysk «efter Wilhelm Henckels tyske udgave», som var fra 1882. Boken ble for øvrig senere – gjennom over hundre år – kalt Schuld und Sühne («Skyld og soning») på tysk. Først i 1993 fikk boken sitt egentlige navn Verbrechen und Strafe i en oversettelse av Swetlana Geier.[14]

Tolstoj kom på norsk for første gang i 1887, Huslig lykke, også den oversatt fra tysk av Holger Sinding «efter Wilhelm Langes oversættelse». Og det var også Holger Sinding som introduserte den første bokutgaven av Turgenjev, etter Elsters avisoversettelser: Punin og Baburin i 1887, igjen «efter Wilhelm Langes tyske oversættelse».

Mange kjente forfattere hadde oversetteri som bibeskjeftigelse: Forfattere som Nils Kjær, Helge Krog, Ronald Fangen, Alf Larsen og Gerhard Gran oversatte alle noen bind med russisk litteratur uten å kunne russisk, de fleste sannsynligvis fra tysk, og noen fra fransk. Dette er sjelden angitt, det står bare: «oversatt av …» Ronald Fangen legger imidlertid ikke skjul på at han har oversatt etter den tyske oversettelsen av to Dostojevskij-fortellinger. I sitt forord understreker han at oversettelsen han har brukt, er «mønstergyldig» og utført i samarbeid med «den store russiske kritiker og intime Dostojewski-kjender Dmitri Meresjkowski».[15] Fangen innrømmer også at han i novellen «Den unge kvinde» «hist og her har sløifet nogen linjer og et par avsnitt. I denne høitidelige novelle virker det tyske sprog stundom en smule ‘überschwenglich’, og for at undgaa et kunstlet norsk har jeg maattet omskrive og sløife». Dette er synspunkter som man antagelig ikke ville akseptere i dag.

Også andre mindre kjente forfattere, som ovennevnte Holger Sinding, kryssordbokforfatteren Villa Thrap Wahl og barnebokforfatteren Ingeborg von der Lippe Konow, oversatte mye ved siden av en mangesidig skribentvirksomhet, og iblant også enkelte bøker fra russisk litteratur.

Holger Sinding (1853–1929) var forfatter og journalist, kanskje mest kjent som redaktør av vittighetsbladet Tyrihans. Han var den av forfatterne som oversatte flest russiske bøker, og alle de tre store russere: Turgenjev, Dostojevskij og Tolstoj. Men også en rekke bøker fra andre språk, for eksempel polsk. Han er en av de få som på kolofonsiden får anført at boken er oversatt fra tysk og oppgir den tyske oversetterens navn, eller et annet sted: «Efter den franske, af forfatteren selv autoriserede oversættelse».

Ingeborg von der Lippe Konow (1860–1929) oversatte over hundre bøker fra tysk og engelsk, av forfattere som Goethe, Grimm, Shakespeare, Kipling, Marryat, Dickens og Wilde. Og ikke å forglemme barneklassikeren Pollyanna av Eleanor H. Porter, som kom i flere opplag fra 1914 og utover. Men det var bare én bok fra russisk litteratur: Tolstojs fortellinger og fabler for barn (1889), for øvrig en av de første Tolstoj-oversettelsene til norsk.[16]

Villa Thrap Wahl (1888–1968) oversatte mye fra mange språk og skrev også egne bøker for barn. (To av dem: Lisen baker boller og Lisen steker pannekaker ble faktisk utgitt på nytt i 2016, 80 år etter førsteutgavene.) Ellers er hun mest kjent for Den store kryssordboken. Som ung – under navnet Villa Thrap – oversatte hun også to fortellinger av Tolstoj: To husarer (1917) og Et egteskap (1918), antagelig fra tysk. Den samme fortellingen kom i ny utgave på norsk først i 2017, nøyaktig hundre år etter Villa Thraps, denne gang oversatt av undertegnede.

Men også språkmektige personer som ikke var forfattere, ble benyttet til sekundæroversettelse av russisk litteratur, for eksempel Lars Hess Bing, som var postmester i Bergen og oversatte to historiske romaner av Dmitrij Merezjkovskij: Julian den Frafaldne (1903) og Leonardo da Vinci (1905). Som regel var det menn, men også enkelte kvinner, foruten de to ovennevnte også fru Otilie Rein, født Finckenhagen, som oversatte Maksim Gorkijs Konowalow (1914) og Turgenjevs Vaarbølger (1915). Flere av oversetterne oppgir bare forbokstaven i fornavnet, og disse er nok som regel kvinner. Eller en felles innsats av et ektepar: «Paa norsk ved G. og I. Debes». Det var Gunvor (barnebokforfatter) og Inge (byrettsdommer og politiker) Debes, som i 1918 sammen oversatte den historiske romanen Antikrist av Merezjkovskij, om Peter den Store, antagelig også fra tysk. Den tyske utgaven var utkommet i 1908, oversatt av Carl von Gütschow. Innimellom kan oversetteren være helt anonym, det er bare oppgitt forbokstavene, for eksempel Turgenjevs Min første kjærlighet, oversatt fra fransk av R.P. i 1891.

Når vi ser på det store antall av sekundæroversettelser fra russisk, er det viktig å peke på at som en drivende kraft i kulturutviklingen og kjennskapet til Russland har sekundæroversettelser hatt like stor betydning som oversettelsene direkte fra russisk.

Hvordan finne ut om det er en sekundæroversettelse?
Med noen hederlige unntak, som Holger Sinding, er det få oversettere i denne perioden som oppgir at de har oversatt fra et annet språk enn russisk. Hvordan kan vi så vite om det dreier seg om sekundæroversettelser? Det enkleste er å se på transkriberingen av russiske navn. Dostojevskijs mest berømte roman Prestuplenie i nakazanie (Forbrytelse og straff) gikk i over hundre år i oversettelser under navnet på fortellingens hovedperson Raskolnikov, også ved de første direkte oversettelsene. I de første norske utgavene (1883, 1889), som var oversatt fra tysk, ble navnet skrevet med w: Raskolnikow, fordi tysk enkelt-v (fau) uttales f. Nå er det imidlertid slik at russisk v i slutten av ord uttales f. Og i den første direkte oversettelsen til norsk skrives navnet fonetisk korrekt: Raskolnikof (Carl O. Fosse, 1929). Også Martin Gran brukte f i navn som Rostof, Denisof (Krig og fred, 1928), men denne skrivemåten har ikke slått igjennom, og i dag brukes alltid v i transkribering av russisk v, uansett hvordan den uttales. I oversettelser til fransk skrives navnet ­– etter uttalen – med dobbelt ff: Raskolnikoff. Det samme med forfatteren Ivan Turgenjev, som på tysk blir Iwan Turgenjew, på fransk Iwan Turgenjeff, og på engelsk Ivan Turgenev.

Også flere andre bokstaver blir gjengitt annerledes på tysk, fransk og engelsk, og gjør det lett å se hvilket språk boken er oversatt fra. (I vår tids mange oversettelser fra engelsk vrimler det av engelsk-transkriberte navn på personer og steder.)

Nytt liv for russiskoversettelser
Med Olaf Broch (1867–1961), professor i russisk, begynner et nytt kapittel i norsk–russisk oversettelseshistorie. Han oversetter både Tolstojs Anna Karenina og Dostojevskijs Brødrene Karamasov direkte fra russisk allerede i henholdsvis 1911 og 1915. I 1928 kommer så den store hundreårsutgaven av Tolstojs verker på Nasjonalforlaget, og nå er alle bøkene oversatt direkte fra russisk. Utover i 1930-årene blir det stadig færre sekundær-oversettelser, ettersom en rekke russiskkyndige oversettere nå dukker opp.

Hvor kom de nye oversetterne fra? Et par av dem hadde lært russisk i Norge: Martin Gran og Martha Grundt (hos professor Olaf Broch ved Universitetet i Oslo). Men flertallet av de nye oversetterne hadde russisk bakgrunn. Revolusjonen i 1917 hadde drevet mange flyktninger til Vest-Europa, særlig til Frankrike, men det kom også en del til Norge, ofte fordi en av foreldrene var norsk. Vi fikk oversettere som Thomas Christensen, Nicolai Henriksen og Nicolai Geelmuyden, alle med norsk far og russisk mor, og Elsa Uhlen og Natalia Dobrowen med begge foreldrene russiske.

I 1960- og 70-årene dukket det opp en ny generasjon av russiskoversettere, alle med bakgrunn i universitetsstudier, og vi fikk en ny oppblomstring av russisk litteratur på norsk, både klassisk russisk og nyere sovjetisk litteratur. Men det er et annet kapittel.

Siste sekundæroversettelser
Til tross for at Norge nå hadde mange habile russiskoversettere, kom de siste sekundæroversettelsene fra russisk faktisk så sent som i 1970-årene, «riktignok fra en noe obskur bokklubb», som Erik Egeberg kaller det.[17] Det var Samlerens bokklubb som satset stort på klassisk russisk litteratur med serien Store russiske fortellere, med hele 14 titler i vakre illustrerte utgaver med gullsnitt. De aller fleste, muligens alle, var sekundæroversettelser gjort av forskjellige ukjente oversettere.

Den siste sekundæroversettelsen fra russisk jeg har funnet, er utgitt så sent som 1983. Det er den religiøse klassikeren En pilegrims vei, utgitt på Veihuset Forlag, med støtte fra Norsk Kulturfond. I motsetning til i serien fra bokklubben innrømmes åpent: «Oversatt fra russisk til engelsk av R.M. French. Oversatt fra engelsk til norsk av Wera Sæther og Tove Terjesen.» Oversetterne skriver også i forordet: «Siden oversetterne ikke er russisk-kyndige, har de valgt å være trofaste mot den engelske utgaven. Samtidig har en viss språklig smidighet og gjendiktning vært nødvendig.»[18] Samme bok kom for øvrig i ny oversettelse to år senere, og denne gangen var det en direkte oversettelse fra russisk ved den norske ortodokse presten fader Johannes (R. Johansen).[19] Norge har nå så mange kvalifiserte oversettere fra russisk at det skulle ikke være noen grunn til å benytte sekundæroversettelser lenger.

Oversettelseseksempler
Som nevnt innledningsvis var Nils Kjær allerede på 1890-tallet bekymret for sekundæroversettelsenes «transittskjebne» og mente slike oversettelser var mindreverdige, fordi de skulle gjennom altfor mange fingre. Uten å ha foretatt noen vitenskapelig undersøkelse av de oversettelsene han her sikter til, tyder stikkprøver på at de lider av de samme manglene som mange direkte oversettelser på den tiden: Oversetterne tar seg stor frihet til å kutte enkeltord, setninger og hele avsnitt. I det hele tatt har de en langt friere omgang med originalteksten enn vi finner i dag. Det som gjør det vanskelig å sammenligne med nyere direkte oversettelser, er at det norske språk har forandret seg så mye siden den aktuelle perioden, 1880–1920-årene, at en sammenligning av selve ordvalget og setningsbygningen byr på problemer.

Her kommer eksempler på forskjellige oversettelser av to tekster, skrevet av Dostojevskij og Tolstoj. Av de fire oversettelsene er to sekundæroversettelser og to direkteoversettelser.

Dostojevskij
Det første eksemplet er innledningsavsnittet til Dostojevskijs roman Hvite netter (Белые ночи) fra 1848. Først i original:

Была чудная ночь, такая ночь, которая разве только и может быть тогда, когда мы молоды, любезный читатель. Небо было такое звездное, такое светлое небо, что, взглянув на него, невольно нужно было спросить себя: неужели же могут жить под таким небом разные и капризные люди? Это тоже молодой вопрос, любезный читатель, очень молодой, но пошли его вам господь чаще на душу!

Sekundæroversettelse av Johan Bøgh (1886):

Det var en pragtfull Nat – en Nat, saaledes som man maaske kan se den, naar man er ung. Ser man op mod Stjernehimmelen, trænger uvilkaarlig det Spørgsmaal sig frem: Kan der leve slette Mennesker under en slig Himmel? [Neste linjer mangler.][20]

Sekundæroversettelse av J. Schreiner (1888):

Det var en vidunderlig deilig nat – en nat, ærede læsere, saadan som man kun oplever, naar man er ung. Stjernerne tindrede i utallig mængde paa den klare himmel, og naar man vendte blikket imod dem, maatte man uvilkaarlig spørge sig selv: «Er det muligt at der under en saadan himmel kan leve folk, som har et mismodigt eller et ondt sind?»

Det er rigtignok et ungdommeligt spørgsmaal, ærede læsere, meget ungdommeligt, men det faldt vel oftere mig i tankerne end eder![21]

 Direkteoversettelse av Martha Grundt (1948):

Det var en vidunderlig natt, slik som en natt bare kan være når en er ung, kjære leser. Himmelen var så stjerneklar og så lys at man uvilkårlig måtte spørre seg selv, når man så opp på den: Er det mulig at det kan bo sinte og urimelige mennesker under en slik himmel?

Det var også et ungdommelig spørsmål, kjære leser, et meget ungdommelig spørsmål, bare Vårherre ofte vilde la et slikt spørsmål dukke opp i ens sjel …[22]

 

 Direkteoversettelse av Geir Kjetsaa (1980):

Det var en vidunderlig natt, en natt så vakker som den bare kan være når vi er unge, kjære leser. Himmelen var så lys og stjerneklar at man uvilkårlig måtte spørre seg selv: Er det virkelig mulig at det under en slik himmel kan bo sinte og lunefulle mennesker?

Selvsagt er dette også et ungdommelig spørsmål, kjære leser, et meget ungdommelig spørsmål. Men måtte Skaperen likevel ofte la det dukke opp i vår sjel![23]

Bøghs oversettelse er åpenbart sterkt forkortet: Et helt avsnitt mangler, henvendelsene til leserne er borte, og det er flere feil. Schreiners versjon (antagelig oversatt fra tysk) utkom bare et par år etter, men er langt bedre. Bortsett fra at Gud mangler i den siste setningen, er det ikke så mye å sette fingeren på. Formuleringen «ærede lesere» gir uttrykk for en vanlig henvendelse fra forfatteren til leseren og burde vel vært i entall, og «kjære leser» ville være det man ville si i dag. Beskrivelsen av mennesker som skulle kunne bo under en slik himmel, vil ordrett oversatt være: «forskjellige og lunefulle (kaprisiøse)». Her har alle oversetterne valgt forskjellige adjektiver, som forsterker det negative inntrykket: «slette Mennesker» og «Folk, som har et mismodigt eller et ondt sind» i de to første, mens begge de to direkte oversettelsene av en eller annen grunn har valgt å gjøre menneskene «sinte».

Tolstoj
Lev Tolstojs fortelling Familielykke (Семейное счастье) er oversatt til norsk fire ganger, de to første gangene som sekundæroversettelse, de to siste som direkte oversettelse fra russisk.[24] Fortellingen utkom i Russland i 1859. Allerede i tittelen er det forskjeller mellom oversettelsene: Huslig lykke (Holger Sinding, 1887), Et egteskap (Villa Thrap (Wahl), 1918), Ekteskapslykke (Martha Grundt, 1928) og Ekteskapslykke (Olav Rytter, 1968). Boken er en ekteskapsroman, så de to siste titlene er nok mest dekkende.

Åpningsavsnittene lyder slik på russisk:

Мы носили траур по матери, которая умерла осенью, и жили всю зиму в деревне, одни с Катей и Соней.
Катя была старый друг дома, гувернантка, вынянчившая всех нас, и которую я помнила и любила с тех пор, как себя помнила. Соня была моя меньшая сестра. Мы проводили мрачную и грустную зиму в нашем старом покровском доме. …

Sekundæroversettelse av Sinding (1887):

Mor var død om høsten, saa vi bar sorg. Hele vinteren boede Katia, Sonja og jeg alene sammen paa landet.
Katia var en gammel veninde af huset. Hun havde været vor lærerinde, havde opdraget os alle, og jeg kunde huske hende og havde været glad i hende, saalangt tilbage som, – ja, som jeg kunde erindre mig selv.
Sonja det var min yngre søster.
Vi henslæbte en kjedelig, sørgmodig vinter i Pokrovsk i vort gamle hus.[25]

 Sekundæroversettelse av Thrap (1918):

Vi bar sorg for vor mor som var død om høsten. Vi bodde hele vinteren alene ute paa landet – Katia, Sonja og jeg.
Katia var en gammel veninde av familien. Hun hadde vært vor guvernante, hadde opdradd os alle, erindringen om hende og min kjærlighed til hende er saa gammel som erindringen om mig selv.
Sonja var min yngre søster.
Vi levet os igjennem en kjedelig, bedrøvelig vinter i vort gamle hjem i Pokrovsk.[26]

Direkteoversettelse av Grundt (1928):

Vi bar sorg for mor som var død om høsten, og hele vinteren bodde vi alene på landet, Katja, Sonja og jeg.
Katja var vår guvernante, husets gamle veninde, som hadde passet og pleid oss alle sammen og som jeg hadde holdt av så langt tilbake jeg kunde huske.
Sonja var min yngre søster.
Vi tilbragte en trist og knugende vinter i vårt gamle hjem i Pakrovskoje.[27]

 Direkteoversettelse av Rytter (1968):

Vi bar sorg over mor som døde høsten før. Nå hadde vi bodd ute på landet hele vinteren, bare Katja, Sonja og jeg.
Katja var vår guvernante, en gammel venn av huset. Hun hadde tatt seg av vår oppdragelse og jeg hadde holdt av henne så lenge jeg kan huske. Sonja var min yngre søster. Vi tilbrakte den mørke og triste vinteren i vårt gamle landsens hus i Pokrovskoje.[28]

Den første perioden består av tre setninger i originalen, slik som hos Grundt. De tre andre har valgt å dele opp med punktum i to perioder. Tre av oversetterne har valgt å dele opp det andre avsnittet i tre, noe det egentlig ikke er noen grunn til. Rytters oversettelse er her i overensstemmelse med originalen. Kan dette tyde på at disse tre har brukt samme tyske primæroversettelse?

Rekkefølgen av setninger veksler et par steder: I originalen fortelles det først om Katja at hun var en god venn av huset, så at hun var barnas guvernante. Hos Sinding er det av en eller annen grunn omvendt.

Russisk har bare én fortidsform, noe som kan gjøre det vanskelig å velge passende form på norsk. Vi ser at Rytter – i motsetning til de andre – har brukt pluskvamperfektum og lagt til et «Nå», for å vise at de bodde der fremdeles.

Vinteren var på russisk «mørk og trist», som hos Rytter, hverken «kjedelig», «sørgmodig» eller «knugende». Kanskje de tre andre har prøvd å finne mer uttrykksfulle ord?

Sinding har en tendens til å forsterke uttrykksmåten: Han velger «henslæbte» fremfor «tilbrakte» og «sørgmodig» fremfor «trist». Han legger også til småord, som gir en mer muntlig stil: «ja, som jeg kunde erindre mig selv», «Sonja det var min yngre søster».

Landsbyen familien bodde i, het Pokrovskoje, som hos Rytter. Endelsen viser at dette er en landsby, derfor har Rytter lagt til «landsens».

Ofte har oversetterne funnet frem til ulike, men like adekvate løsninger, selv om endringen av det norske språket naturligvis er merkbar. Ta for eksempel fortellerens beskrivelse av forholdet til guvernanten, hvor Thrap (1918) skriver: «erindringen om henne er saa gammel som erindringen om mig selv», mens Rytter skriver (1968): «jeg hadde holdt av henne så lenge jeg kan huske». Ordrett oversatt står det: «[guvernanten] som jeg husket og elsket fra den tid jeg husket meg selv».

Som konklusjon kan det sies at forskjellene ikke er påfallende store mellom disse oversettelsene. Man kan vanskelig si at den ene er bedre enn den andre.

Alf B. Glad