Foto: Nasjonalbiblioteket

Olaf Broch var Norges første universitetslærer i russisk og slaviske språk. Det var særlig fonetikk som var hans forskningsfelt, og han deltok i kartleggingen av flere slaviske språk ved vitenskapsakademier og universiteter i Europa. I tillegg oversatte han både sakprosa og skjønnlitteratur, deriblant to russiske mesterverk: Anna Karenina av Lev Tolstoj og Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij.

Familiebakgrunn og studier
Olaf Broch ble født i Horten 4. august 1867. Han var nummer tre av åtte søsken, eldst av fem brødre. Olafs foreldre var kjøpmann og bryggerieier Johan Anthony Zincke Broch, kalt Ant, og Fanny Harriet Caroline (f. Gamborg), prestedatter fra Sjælland. Olaf vokste opp i en familie som ofte hadde besøk fra Danmark.

Ant Broch tok med seg de eldste sønnene på flere reiser i Norge for å gjøre dem bedre kjent med fedrelandet. Da datteren Gudrun hadde tatt artium i 1887, som en av de første kvinnene i landet, tok han også henne med på tur. Ant var opptatt av at alle barna skulle få en god utdannelse og trygt arbeid. Etter hvert kom han til å sende både sønner og døtre til utlandet for å studere og lære språk: Olaf til Russland, de andre sønnene til Tyskland, en av døtrene til England og en til Danmark og Tyskland.

I Horten var det ikke studietilbud ut over middelskole, så i 1882 reiste Olaf til Kristiania Katedralskole der han tok eksamen artium i 1885. Neste skritt var filologistudier ved Universitetet, og i 1893 avla han filologisk embetseksamen med norsk og tysk, geografi og historie som fag. Så bestemte Olaf seg altså for at han ville lære russisk. Faren oppmuntret ham, men var nok også litt betenkt. 31. mai 1887 skriver Ant Broch i sin «Familiebog»:

Nu reiste Olaf om Christiania og Upsala til Rusland, idet han agter at lære det russiske Sprog. Dette er en lang Reise for en ung Student og Forholdene i Ruslands Indre meget farlige – vi faar haabe at hans Arbeide vil lykkes og at vi om et Aar fra idag vil se ham rask og munter tilbage i Hjemmet.[1]

Dette var Olaf Brochs første opphold i Russland. Han ble borte et år og lærte virkelig russisk.[2] Senere ble det både mange og lange opphold i østeuropeiske land, og Broch fikk stipend fra Universitetet i Kristiania for å fortsette sine studier av slaviske språk.

Universitetet i Kristiania hadde ingen stilling i russisk, men det ble arbeidet for å få opprettet et professorat, og det lyktes. Broch ble først universitetsstipendiat i 1895, så dosent i slaviske språk ved Universitetet i Kristiania i 1896, og i 1900 ble han utnevnt i et ekstraordinært professorat i slaviske språk, særlig russisk.

Vellykket forsker
På de tidlige reisene sine hadde Broch fått venner som han skulle komme til å samarbeide med i mange år i flere land, og han ble invitert til å være med på flere store forskningsprosjekter for å kartlegge språkforhold og dialekter. Med Videnskapenes Selskap i Wien deltok han i språkundersøkelser på Balkan, blant annet i Serbia i 1899. I 1902 fikk han invitasjon fra Det keiserlige videnskapsakademi i St. Petersburg til å studere russiske dialekter. Før han hadde avsluttet dette prosjektet, fikk han et nytt prestisjefylt oppdrag: å utarbeide en sammenfattende fremstilling av de slaviske språks lydlære. Resultatet ble hans hovedverk, Slavische Phonetik (1911).[3]

Olaf Broch var ikke bare med på å kartlegge et stort antall dialekter, men også på å fastsette hvordan arbeidet skulle gjøres. Han viste spesiell interesse for språk og dialekter langs landegrenser. Broch er godt kjent for sitt arbeid med russenorsk, pidginspråket som russiske pomorer og nordnorske fiskere brukte når de skulle bytte fisk mot gryn og mel langs kysten i Nord-Norge. Takket være ham er det bevart korte tekster, dialoger og ordlister som brukes for videre analyser i dag.[4] Broch har også skrevet flere artikler om norsk, for eksempel «Fra Østlandets dagligtale» i Maal og Minne i 1923.

Oversetterdebuten
Den første boken Olaf Broch oversatte var Laura Marholm Hanssons Vi Kvinder og vore Digtere for Aschehoug (1896). På omslagssiden står det «Autoriseret oversættelse ved docent Olaf Broch», men ikke at boken er oversatt fra tysk. Den til dels omstridte forfatteren Laura Marholm Hansson (1854–1928) var født i Riga som Laura Mohr. Hun var tyskspråklig, og kjente også til nordiske språk.

I et brev datert 28. mai 1897 og skrevet på korrekt norsk, takker Marholm Hansson Broch for god og «forståelsesfull» oversettelse av Vi Kvinder og vore Digtere. Hun håper han vil lese hennes neste bok, Zur Psychologie der Frau (1903), og fortelle henne hva han synes om den. Hun ønsker at også denne skal bli oversatt til norsk, og at Broch vil påta seg arbeidet. Foreløpig mangler hun imidlertid finansiering.

Det er litt uventet både at Olaf Broch oversetter en slik bok, og at den første boken han oversetter er fra tysk. Men tysk var det fremmedspråket han hadde som del av sin embetseksamen. Vi Kvinder og vore Digtere er ikke tatt med i Arne Gallis’ «Bibliografi over Olaf Brochs publiserte skrifter (1895–1957)».[5]

Tidsskriftformidling
I 1898–99 bidro Olaf Broch til det nye tidsskriftet Ringeren, redigert av Sigurd Ibsen, med oversettelser fra russisk, tsjekkisk og polsk. Dette var først og fremst kortere noveller, blant annet av den polske nobelprisvinneren Henryk Sienkiewicz.

Broch skrev også noen artikler til Ringeren, eksempelvis om den tsjekkiske renessansen og ideene til historikeren František Palacký (1798–1876). Broch ville bidra til at nordmenns kunnskap om den slaviske verden ble bedre. Han både skrev selv og oversatte innlegg til tidsskriftene Kirke og kultur og Samtiden. Sammen med Peter Struve, leder av Kadettpartiet, skrev han om «Bolsjevismen og Rusland» for Samtiden i 1919. Broch oversatte også en tekst av Russlands sendemann til Norge i 1916–17, Konstantin Gul’kevitsj, om «Det russiske problem – Bolsjevismen og forholdene i Russland» for Samtiden i 1923. Senere oversatte han flere artikler av den fransk-russiske filosofen Nikolaj Berdjajev for Kirke og kultur i 1947–48.

Anna Karenin fra 1911

Anna Karenina
I 1911 kom Olaf Brochs oversettelse av Anna Karenina. Lev Tolstojs roman var regnet som en av de beste kjærlighetstragedier i verdenslitteraturen. Den ble opprinnelig trykket i 1873–76 som føljetong i et tidsskrift, slik det var vanlig i Russland på den tiden. Verket var tilgjengelig på flere språk, blant annet i en forkortet dansk versjon fra 1886–87 som også ble lest i Norge, men det trengtes en god og fullstendig utgave på norsk.

Aschehoug utga Brochs oversettelse i en abonnementsordning med «10 hæfter à 40 øre», myntet på et stort publikum, fra mars til desember 1911. Samme år gikk en oppsetning av Tolstojs roman på Nationaltheatret. Den 22. mars 1911 skriver Tromsø Stiftstidende at selv om man hadde fått et noe blekt inntrykk av Anna Karenina gjennom Halfdan Christensens dramatisering, var det godt at man nå skulle få en norsk utgave av verket som ellers forelå på alle «civilliserte sprok»:

Denne besørges av ingen ringere end professor Olaf Broch, hvis navn er en borgen for at vi her vil faa en i enhver henseende førsteklasses gjengivelse av den russiske original, likesom man derved er sikker paa, at den norske utgave vil bli en fuldstændig utgave, ikke mer eller mindre lemlæstet ved vilkaarlige forkortelser.

Også Fernanda Nissen, i sin anmeldelse av Nationaltheatrets oppsetning («en mishandling av den deilige bok») i Social-Demokraten 23. mars, har store forventninger til oversettelsen: «Professor Broch kan russisk videnskabelig, men har ogsaa ved ophold i landet lært dets hverdagsbruk og klang at kjende, og selvfølgelig vil det ved oversættelsen være ham til uvurderlig hjælp at han har kjendskap til sæder og skikke i Russland.»

Både avisenes og forlagsannonsens vekt på at oversettelsen var «uforkortet» og «direkte» viser at man stilte nye krav til gjengivelsen av verdenslitteratur på norsk. Avisen Arbeidet (25. mars 1911) er kritisk til at man tidligere «fandt det helt naturlig, at oversætteren var helt ukjendt med det russiske sprog», og berømmer Olaf Brochs innsats: «Denne oversættelse fremtrær i et behagelig letlæst sprog og med den nye retskrivning.» Vesteraalens avis kaller oversettelsen «utmerket» (11. september 1911).

Over tretti år senere skulle Brochs Anna Karenina imidlertid få mer motstand av Carl Burchardt i Dagbladet. I kronikken «Språket og litteraturen» 16. juni 1947, der en rekke forfattere og oversettere får påpakning for sin språkbruk, trekker kritikeren frem det han ser som uheldige valg i oversettelsen av Tolstojs verk:

Her er noen få lekkerbiskener [...]; «den tilstand som tårer forsatte ham i»; «engstelige for om de ikke tok feil», «han er snill til meg», «hun døde av en dårlig læge» [...] Samtidig som danismene er påtagelige, vil oversetteren til sine tider gjerne vise seg «folkelig» norsk og anvender da ord som «inte» og «verdsens».

Andre har derimot funnet sterke og holdbare kvaliteter ved Brochs utgave. Siden den utkom i 1911 har det kommet oversettelser ved Per Wigholm (1928–29), Martha Grundt (1938) og Nic. Henriksen (1950). De to siste er igjen avkortede og bearbeidede versjoner. På 1970-tallet ba Gyldendal forlag Erik Egeberg, professor i russisk litteratur, vurdere kvaliteten på tidligere oversettelser av Anna Karenina: Var det nødvendig å få utarbeidet en helt ny utgave, eller kunne det være nok å revidere en av de eksisterende? «Det viste seg da at den beste var Olaf Brochs fra 1911. De øvrige var enten altfor frie i forhold til originalen eller ufullstendige. Brochs versjon var vederheftig, men på 60 år hadde det norske språket forandret seg så mye at en oppdatering av oversettelsen hans ville bli en tung oppgave», forteller Egeberg.[6] Hans nye oversettelse kom i 1974.

Slik lyder den berømte åpningen i den første og i den hittil siste oversettelse av Anna Karenina til norsk:

Ved et raskt blikk på de to versjonene ser man umiddelbart at rettskrivningen og bøyningen er oppdatert. Noen ord er også blitt modernisert, som husstand til tjenerskap, husjomfru til husholderske og hjælpekokk til kokkepike, men vi befinner oss fortsatt hos 1870-tallets russiske overklasse. Egeberg har valgt å skrive «følte det smertelig», mens Broch (og de øvrige oversetterne) har brukt «pinlig», et ord som i dag kanskje oftest betyr «flaut». Egebergs gammeldagse vending ivaretar samtidig romanens tidskoloritt, i likhet med uttrykket «å komme under vær med», som dagens lesere nok er mindre fortrolig med.

Egeberg har enkelte steder lettet på Brochs syntaks. Andre justeringer gjør meningen mer presis. Mens Broch nøyer seg med å si at «manden var ikke hjemme», har han hos Egeberg «vært hjemmefra i tre dager». Og mens kokken hos Broch «havde alt i gaar gaat sin vei», blir det klarere i Egebergs versjon at han har forlatt huset: «var dratt alt dagen i forveien».

I artikkelen «Gammel vin i nye sekker» skriver Egeberg om de første norske oversettelsene av Anna Karenina: «Broch ser av og til ut til å ha moret seg med å lage stive og snirklede vendinger. Wigholm vil på sin side her og der forbedre originalen ved å føye til ting som slett ikke finnes der.»[7] Likevel er det altså disse to som står seg best, ettersom Grundts og Henriksens versjoner lider under «forkortelsesiveren» som i perioder har preget norsk oversettelsespraksis. Brochs største kvalitet som oversetter er hans filologiske troskap, ifølge Egeberg, også i overføringen av originalens setningsbygning:

Har oversetteren lov til å strekke norsken så langt som Broch gjorde – eller øver han vold mot den? Efter min oppfatning har oversetteren ikke bare lov, men også plikt til å gjøre hva kan for å formidle informasjonens struktur til leseren; det er der Tolstojs personlighet mer enn noe annet sted viser seg […] (s. 4)

Brødrene Karamasov
Da arbeidet med Anna Karenina var avsluttet, bestemte Broch seg umiddelbart for å gi seg i kast med Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Han skrev til sin venn fra studietiden i Moskva, Aleksej Sjakhmatov ved Videnskapsakademiet i St. Petersburg, for å få råd om hvilken utgave han burde ta utgangspunkt i. Romanen var kommet ut som føljetong i et tidsskrift i Russland i 1879–1880, like før Dostojevskijs død i 1881. I Norge hadde den gått som føljetong i Dagbladet i 1888, i forkortet utgave og antakelig sekundæroversatt fra tysk. Brochs oversettelse i 1915 på Gyldendalske boghandel ble den første fullstendige utgaven av verket på norsk.

Broch hadde flere gode hjelpere i oversetterarbeidet sitt. Han hadde forbindelser i Den russiske legasjonen i Oslo, blant annet den nevnte sendemannen Gul’kevitsj. Og ikke minst diskuterte han med Sjakhmatov. Professor Tamara P. Lönngren, mangeårig leder av Det norske universitetssenter i St. Petersburg, har trukket frem eksempler i deres korrespondanse hvor Broch ber om hjelp til å forstå betydningen både av vanskelige enkeltord og ord som dukket opp i nye forbindelser, og hvordan for eksempel lokale styringsorganer fungerer.[8] Det var ingen enkel sak å oversette Brødrene Karamasov, skriver Broch i forordet:

Dostojevski hørte selv hjemme i, og hans emner rører sig mest i sociale og intellektuelle samfundslag, hvis sprog og tankeliv egner sig udmerket til gjengivelse i vort norske riksmaal; de steder hvor en maa gripe til avskygninger i mer gammeldags (kirkelig) eller mer folkelig stil, er forholdsvis faa. […] En mester er Dostojevski for mit syn ofte i at gjengi dagligtalen i naturlig form, med fine karakteristiske træk for de forskjellige naturer, og samtidig nær opp til virkelig ukunstlet hverdagstale […] Noe tilsvarende kan være vanskelig å faa til i oversettelse. Det gjelder for eksempel for russisk klosterliv og religiøs tenkning.[9]

Broch ville gjerne ha en illustrert utgave, og drøftet med Sjakmatov hvordan han skulle finne noe passende. Resultatet ble at bilder fra en oppsetning av Brødrene Karamasov ved Moskva Kunstnerteater ble brukt i den norske oversettelsen. I Social-Demokraten 16. september 1915 mener anmelderen at det har stor verdi at verket er illustrert med bilder av typer og landskap slik russerne selv oppfattet dem. Bergens Tidende mener oversetteren har løst oppgaven «på en høist anerkjendelsesværdig maate», og roser Broch for hans forord om «forhold og strømninger i det russiske politiske og aandelige liv» (12. desember 1915).

Gyldendal 1952

Brochs oversettelse kom i nytt opplag i 1923. I løpet av de over hundre årene som er gått siden den først utkom, har også andre oversettere fått bryne seg på klassikeren. Til Aschehougs tolv binds store Dostojevskij-utgivelse i 1949 ble Brødrene Karamasov nyoversatt av Thomas Christensen (to bind) og Elsa Uhlen (tredje bind). Nic. Henriksen sto for en «bearbeidet og forkortet» utgave for De unges forlag i 1972, muligens beregnet på ungdom, og i 1993 oversatte Geir Kjetsaa verket for Solum forlag. Det har ikke hindret Gyldendal fra å gjenutgi Brochs oversettelse i lett bearbeidet versjon flere ganger, i 1952, 1992 og 2001.

Som i tilfellet med Anna Karenina, er det nok den første og siste oversettelsen til norsk som har størst fellestrekk. Her et lite eksempel fra tidlig i romanen:

Henriksens versjon er åpenbart sterkt amputert. Også Christensen kutter småord og detaljinformasjon (og hele siste setning), samt deler opp i flere perioder, men kanskje mest påtakelig er det at han stiller seg ganske fritt til rekkefølgen informasjonen blir presentert i. At godseierens øyne er «usedvanlig fremstående» er for eksempel en karakteristikk hentet fra tre avsnitt senere: hos Broch gjengitt med «I hans blå øyne lå noe eget stirrende», hos Kjetsaa: «[…] med stirrende, utstående øyne».

Hos Broch og Kjetsaa er oppbygning og setningsstruktur her tilnærmet lik. Bortsett fra at «vårfrakk» har blitt «sommerfrakk», er den største forskjellen at Kjetsaa har valgt mer konkrete formuleringer på norsk: fra Brochs «Han lettet på hatten med en honningsøt hvisling og forestilte seg» til «Han løftet på hatten og presenterte seg sukkersøtt», eller fra «Han var øyeblikkelig inne i det som opptok våre veifarendes tanker» til «Og han tok straks på seg våre veifarendes bekymringer».

Den samtidige danske slavisten Adolf Stender-Petersen skal ha karakterisert Brochs oversettelse som «mesterlig»,[10] og som i tilfellet Tolstoj ligger dens store styrke og holdbarhet i nærheten til originalens ordlyd.[11]

Et russisk eventyr
Valery Carrick (1869–1942) var en allsidig russiskfødt kunstner, illustratør, tegner og oversetter, oppvokst og utdannet i St. Petersburg. Han flyktet med sin russiske kone til Norge etter revolusjonen og fikk støtte av Broch til å etablere seg her. Broch samarbeidet med senere professor i folkloristikk Reidar Th. Christiansen om å oversette Carricks Russiske eventyr, en liten bok på 100 sider. Fortellingene er på vers og tydelig inspirert av tidligere forfattere som fabeldikteren I. A. Krylov (1769–1844) og også eldre fabler fra antikken. Boken var illustrert med Carricks egne tegninger og kom ut i 1920.

 I Norge kjenner mange eventyret om pannekaka som triller ut av huset der den ligger til avkjøling. Der er det sju sultne barn som står og venter på at pannekaka skal bli spiseklar. Men pannekaka ser sitt snitt til å trille av gårde. Den ene etter den andre, mennesker og dyr, løper etter og prøver å stanse den, og til slutt blir pannekaka lurt og spist av en gris. I Carricks versjon av eventyret er det en bolle som stekes. Og bollen triller ned fra vinduskarmen og synger:

Jeg er Hr. Bolle. De skrapte sidene og sopte bunden (av melposen). Jeg blev knadd med fløte og stekt i smør; jeg laa i vinduskarmen for at bli kold, men jeg trillet væk fra Bedstefar og Bedstemor; jeg trillet væk fra Hare-Snare og fra Graaben og fra Bamse Brakar med, og nu triller jeg fra dig ogsaa.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Hr. Bolle til slutt blir spist, denne gang av reven, som i de fleste av bokens ni eventyr er den som trekker det lengste strå.

Sakprosa
Like før andre verdenskrig oversatte Broch en bok av litteraturkritiker og historiker Nestor Kotljarevskij (1863­–1925) fra 1921, Det nittende århundre – dets tanker og stemninger i litteraturen. Oversettelsen var ferdig i 1938, men det ble ansett som et dårlig tidspunkt for utgivelse, så manuskriptet ble liggende til krigen var slutt og kom først ut i 1946. Men, skriver Broch i sitt forord, verket er «minst likeså aktuelt nu, efter krigen, når åndslivet igjen skal ta sitt løp med uvegerlig tilknytning til de samme spørsmål som livet arbeidet med før de store sammenbrudd».[12] I forordet kommenterer Broch også sine oversettervalg, og gjør det klart at han er fullt bevisst sine «alderdommelige» vendinger:

I min sprogform holder jeg mig på et eldre plan. I sammenheng dermed holder jeg fast på mangt et uttrykk som våre yngres sprogfølelse kanskje heller vilde formet i mindre fremmed-klingende ord: livsanskuelse og verdensanskuelse, f.eks. Nye ord i slike fall ville nemlig ofte bety å rive sig løs, ikke så meget fra en unorsk orddannelse, som fra en begrepsforming og terminologi som gjelder mer eller mindre for hele vår europeiske kulturverden.

Proletariatets diktatur
En av Olaf Brochs mest kjente egne utgivelser kom ut etter første verdenskrig. Broch fulgte nøye med på utviklingen i Russland: Han hadde store forhåpninger til demokratisering. Sommeren 1923 publiserte han en serie artikler med tittel «Fra Russland» i Aftenposten, der han rettet kritikk mot det kommunistiske styret. Disse ble så samlet i boken Proletariatets diktatur: set og tænkt fra forsommeren 1923, som utkom i to versjoner. Den første var på 195 sider og kom i 1923, den andre var en folkeutgave, «en forkortet fremstilling, beregnet på læsning i bredere lag», utgitt året etter. De to neste årene kom boken ut på svensk og fransk.[13] Noen oversettelse til russisk var ikke på tale den gangen. Men i forbindelse med 150-års jubileet for Olaf Brochs fødsel i 2017, ble det laget en russisk utgave under ledelse av professor Tamara P. Lönngren.[14]

Læreverk
Broch skrev også flere sentrale lærebøker. Håndbok i elementær fonetikk (1921) av Olaf Broch og Ernst W. Selmer kom i mange opplag og var pensum for alle nye filologistudenter, ikke bare russiskstudenter, i mer enn førti år. Russisk grammatikk (1936) var beregnet på nybegynnere og har et rent praktisk formål. Den bygger på erfaringer fra mange års undervisning ved Universitetet i Oslo. Lærebok i russisk (1945) skrev Olaf Broch i samråd med Boris Kleiber, mangeårig universitetslektor i russisk språk og formidler av mange sider ved russisk kultur.

Brochs studenter ga for øvrig sin gamle lærer godt skussmål. Chr. S. Stang, som også ble hans etterfølger som professor, kalte Broch en fremragende språkpedagog. I festskriftet til Olaf Brochs 80-årsdag i 1947, skriver Stang og hans medredaktører Arne Gallis og Erik Krag: «[D]en gode lærer er samtidig en venn. Det har Olaf Broch vært for sine elever.»

Utmerkelser
Olaf Broch ble valgt inn i Det norske Videnskapsakademi i 1896 og var generalsekretær i 1924–1945. I 1906 fikk han Nansenfondets pris for fremragende vitenskapelige arbeider over slaviske sprogs dialekter. Han var æresmedlem i det russiske, serbiske, østerrikske, tsjekkiske, polske, ukrainske og bulgarske vitenskapsakademi, æresdoktor ved Universitetet i Praha, kommandør av St. Olavs Orden (1946) og innehadde flere utenlandske ordener.

Broch ble medlem av Det keiserlige russiske videnskapsakademi i 1916. I 1925 ble han valgt som utenlandsk medlem (korresponderende medlem) i Det sovjetiske vitenskapsakademi, men ekskludert i 1949. Én forklaring var at han hadde kritisert den omstridte sovjetiske plantefysiologen Trofim Lysenko, som blant annet benektet arvelæren, i et par artikler om sovjetisk forskning i Morgenbladet. Andre har hevdet at bakgrunnen for eksklusjonen var Brochs kritikk i norsk presse av Sovjetunionens politikk i Øst-Europa, spesielt overfor Tsjekkoslovakia. Proletariatets diktatur har nok heller ikke vært populær blant sovjetiske politikere. Eksklusjonsvedtaket ble annullert i 1990.

Ingvild Broch